Oi, det var fryktelig langt. Går det an tenkte jeg. Jeg måtte se litt på kartet hvor dette skulle foregå – Yukon Territory nord i Canada, ikke langt unna grensen til Alaska. Jeg leste stedsnavn som Dawson City, Klondyke og Fort Selkirk. Steder som man har hørt om i spennende bøker fra tiden med gullgraving. Dette var et interessant område med mye historie og ikke minst mye villmark. Men 715km, det virket umenneskelig mye, så jeg la det fra meg, tok kvelden og gikk i seng.
En del måneder senere dukket det plutselig opp en link til en blogg-side via Facebook hvor noen skrev om sin deltakelse i Yukon River Quest. Jeg måtte såklart lese den og ble skikkelig fasinert, og da var det gjort! Jeg bestemte meg for at dette vil jeg være med på. Jeg satte i gang å lese alt jeg kunne komme over om løpet, og søkte frem diverse videoer på Youtube av folk som hadde padlet der og andre som hadde padlet turer på Yukon River.
Da var det ingen vei tilbake. Gnisten var tent og jeg hadde fått et skikkelig mål for treningen fremover. Løpet går i slutten av Juni hvert år. Deltagelse ville kreve tid til både å trene og forberede seg skikkelig. Jeg er veldig heldig som har en veldig snill samboer som ganske umiddelbart syntes dette hørtes spennende ut og ville være med som support team på land. Dermed var det bestemt. Vi drar over hele familien. En opplevelse for livet for alle sammen!
Morten Paulsen trente i 16 måneder før han deltok i Yukon River QUest i Canada. Foto: Paulsen/privat.
Litt Fakta Yukon River Quest er et race som går fra Whitehorse (hovedstaden i Yukon territory) 715 kilometer ned Yukon River til Dawson City. Man starter med å løpe 400 meter fra Rotary Park og ned til elva hvor kajakkene/kanoene ligger og venter. Løpet går medstrøms og det kan være en del strøm, men lite stryk. Det er varslet to stryk som man fint kan komme igjennom ved å velge det rette løpet og holde seg på den rette siden.
Man skal ganske tidlig over en stor innsjø på fem mil som heter Laberge. Det er to tvungne stopp underveis som deler løpet i tre etapper. Først en syv timers stopp i Carmacks og så en tre timers stopp ved Coffee Creek. Det er totalt seks sjekkpunkter underveis, og det er maks rundt 125 lag som får lov å delta. Disse lagene består av kajakker (enkle og doble), kanoer av ulike typer og til og med SUP-brett. For kajakkene er det krav til at det skal være stabile havkajakker hvor man har plass til en del bagasje.
Arrangøren har en minimums pakkeliste som skal oppfylles. Man må ha med seg nok klær og utstyr til å klare seg et par døgn alene i villmarken. Det kan nemlig ta tid å bli reddet ut om det skulle gå så ille. Telt, sovepose, primus, godt med klær, mat og vann er noe av det som skal være med. Dessuten er det krav til å ha en satellittenhet med seg så man er sporbar og evtuelt kan sende en nødmelding, type Spot eller Inreach.
Arrangøren krever bestemt pakkeliste!
Arrangøren har også et krav om at kajakkpadlere som er med for første gang må padle K2, men åpner opp for K1 om man kan overbevise dem om at man har nok erfaring til å delta i soloklassen. Det greide jeg heldigvis, så jeg er påmeldt i K1 klassen. Påmeldingen er litt som i Birken, at det blir fort fullt. Så jeg satt klar midt på natten og meldte meg på så fort de åpnet for påmelding. Det tok ikke lange stunden før løpet var fullt og det ble ventelister. Men jeg rakk å komme med, og det ble derfor første gang en nordmann skulle delta i løpet. Så får vi bare håpe at jeg også blir den første nordmann til å fullføre.
Utfordringer Da jeg startet forberedelsene skjønte jeg fort at det er nok av utfordringer i dette prosjektet. At det er langt og at det krever mye trening er ingen overraskelse. Men det er også mye annet man må forberede seg på, slik som å sitte så lenge i kajakken av gangen. (vondt i bakenden/gnagsår), holde i åren så lenge og unngå gnagsår, unngå belastningskader, være forberedt på det mentale, og det å være alene om alle beslutninger og utfordringer.
Man må også takle temperaturer som kan svinge fra +25 til ned mot 0 på natten, dårlig vær og hvordan man skal kle seg. Hypotermi er en av de største grunnene til at mange bryter. Hva man skal spise/ drikke og det å få i seg nok underveis, er et annet viktig punkt, takle trøtthet og hallusinasjoner (evnen til å ta gode beslutninger reduseres fort når man blir trøtt og sliten), kunne navigere/takle strømmen i elven – finne raskeste vei/side og så være oppmerksom på dyr. Det er mye bjørn i området.
Whitehorse
Whitehorse er heller ikke verdens navle, så det å få en kajakk man vil bruke dit kan være en liten utfordring. Man kunne nok leid en kajakk om man var villig til å velge en type de har der. Men jeg ville bruke en Stellar 18 havkajakk. De hadde ikke denne typen til leie eller til salgs der borte, så den kajakken har jeg måttet sende bort i forkant.
Yukon River Race 2023
Er du fristet? Datoene for Yukon River Quest i 2023 er 4-7. juli, og registreringen begynner allerede nå midt i november, så her er det bare å huke tak i en buddy og melde seg på!
-Welcome to Canada! Jeg smiler lettet til grensevakten i Montreal. På armen sitter Benjamin på 18 måneder, og jeg kjenner at jeg trenger å komme fram. Vi er slitne etter snart ett døgn på reisefot, og det er på tide å få litt søvn. Det er ikke alle som har lyst til å dra på tur helt alene med et lite barn. Og i hvert fall ikke for å surfe store elvebølger i flomstore elver. Men for meg hørtes denne idéen ut som den perfekte ferie når jeg bestilte billetter i februar.
Forbasket trivelige
To dager senere setter jeg kajakken på elva for første gang på turen. Vi har rukket å leie oss en bobil, kjøpt canadisk simkort til telefonen, plukket opp en kajakk og møtt gamle venner. Fra Montreal har turen gått østover til et lite sted som heter Peterborough i det sørlige Ontario. Elva har navnet The Crowe river, og her foregår sesongens første padlefestival. Det slår meg hver eneste gang jeg er i Canada – de er så forbasket trivelige, alle sammen. Etter nøyaktig en time hadde jeg opp til flere frivillige til å passe lille Benjamin mens jeg fikk meg en tur på elven.
Festivalen var over på to dager, og jeg hadde rukket å padle noen fine strekk med grad tre, og surfe en medium stor bølge mens Benjamin hadde sjarmert alt og alle vi hadde møtt. Han trives godt på elvekanten, og leker med alt som finnes. Jeg og kameraten min, Matt Hamilton, som forøvrig har vært salgsrepresentant for Pyranha kajakk i flere tiår, og som jobber som ambulansesjåfør i det daglige, surfer og sitter barnevakt på skift. Jeg føler meg heldig som har slike venner!
Unleashed
Det er ikke bare for å ha det gøy jeg har dratt til Canada. En av sesongens største konkurranser skal gå av stabelen én uke etter at jeg landet i Montreal, og jeg hadde fått et Wild Card for å delta. Formatet er en kombinasjon av å surfe store bølger i freestyle-konkurranser, samt å konkurrere boatercross og ekstrempadling på flomstore elver. Fem konkurranser skulle gi et sammenlagt resultat, hvor jeg forhåpentligvis ville være blant de tre beste.
Konkurransen skulle arrangeres av en gruppe padlere som operer under navnet «Send», og selve tittelen på konkurransen var «Unleashed». Den var tenkt som en videreføring av den anerkjente Whitewater Grand Prix, som sist ble avholdt i nettopp øst-Canada to år tidligere. Det var en kald vår i delstatene Ontario og Quebec Det så ikke ut som om den forventede vårflommen skulle innfinne seg i tide til konkurransestart. To dager før første runde kom den endelige beskjeden: Konkurransen var avlyst. Blant deltakere fantes en blanding av lettelse og skuffelse.
Denne konkurransen går på ekstremt krevende og farlige elver, men samtidig stilte alle meget godt forberedt. Jeg liker formatet godt siden jeg er en allsidig padler, og var litt skuffet over ikke å få måle krefter med de andre deltakerne. Likevel, nettopp på planlagt konkurransedag, steg vannet plutselig over hele delstaten, og den verdensberømte bølgen «Minibus» på Ottawa formet seg. Plutselig var alle på vannet uansett, og surfing ble det, konkurranse eller ikke!
Den første uken bodde vi i bobilen vår på gårdsplassen til Matt – lille Benjamin begynte i sin første barnehage – i Canada! Byen Beachburg har en flott privat barnehage som tillater at gjennomreisende kan benytte tilbudet så langt de har kapasitet. Benjamin strålte som en sol hver dag jeg svingte inn på gårdsplassen for å plukke ham opp etter endt padleøkt. Ettermiddagene ble brukt til å utforske Matt sin bakgård, leke med hundene og kaste stein i bekken – en helt grei start på ferien!
Etterhvert som vannet steg på elvene omkring i delstatene ble spenningen blant oss padlere større og større. Så tidlig på våren er det gjerne fortsatt snø på elvebredden, og det er vanlig at store isflak kommer flytende ned elva. Derfor må vi alltid ha en «spotter» som står oppstrøms for «Minibuss», og som bruker fløyte hvis et stort isflak er på vei mot den som surfer. Det sier seg selv at i slike elver med mye vann og ekstremt lave temperaturer er svømming ut av kajakken ikke aktuelt og veldig alvorlig. Man drar ikke til Canada for å surfe store bølger i vårflommen med mindre man er en meget flink padler, og også da må man være godt forberedt. Bølgene er gjerne to-tre meter høye, og å kalle de giganter er ingen overdrivelse!
Fra Ottawa til Quebec
Etter å ha varmet opp med bølgen «Minibuss» var det på tide å flytte seg til mer krevende bølger. Midt i Ottawa city ligger en ruin ute i elveløpet, og her dannes en bølge på enkelte vannstander. Den kalles selvfølgelig «The Ruins». Av de tradisjonelle bølgene å surfe på våren i Canada, er dette en av de mer krevende. På fine surfevannstander er bølgen ca. tre meter høy, og veldig grønn med bare litt hvitt vann på toppen. Dette gjør den veldig vanskelig å surfe innpå, enten man nå velger å prøve fra bakevjen eller å droppe inn på den fra toppen av stryket. Dessuten er det fort gjort å miste bakevjen når man blir vasket av.
Siden bølgen ligger midt ute i elven Ottawa tar det raskt 20 minutter å padle inn til land, gå opp langs elvebredden, for så å padle tilbake ut til surfestedet. Men er det verdt strevet? Å ja! Det er sjelden man smiler så bredt som når man først har fått surfet inn på The «Ruins». Bølgen gir mulighet for å få ekstremt mye luft under kajakken og oppleves som ekstremt rask. Gøy? Ja! Det er ikke bare i Ontario vi finner store vårbølger. Delstaten Quebec har fantastiske medium store bølger å vise fram i vårflommen, samt bratte elver med mye vann som absolutt er grad fem. Nytt av i år var likevel pilgrimsferden til nord-Quebec, og områdene rundt innsjøen Lac Saint Jean. Denne dekker hele 1000 kvadratkilometer, og det sier seg selv at området har mange elver.
Jeg var først her i 2005, og padlet på elven Mistassibi. Den gangen var det lite aktivitet på elven, mens det i dag drives et raftingselskap på sommerstid her. Mistassibi er en elv med mye vann på vårparten, og strykene er store, kalde og lite tilgivende. Her finnes også legendariske bølger som «Black Mass» som var konkurranse-arena under Whitewater Grand Prix i 2014. Toppbølgen som ble godt dokumentert i filmen «bEAST» av Lisa Utronki fra 2005. Det er likevel en forholdsvis ny bølge som får folk til å kjøre oppover – også meg.
Molly
Etter å ha surfet «Minibuss» og «The Ruins» ble det tydelig at vannet nord for oss var på vei oppover. Det betydde at en av verdens beste bølger, og bare nylig oppdaget, var på vei inn. Benjamin og jeg hadde reist de siste to ukene sammen med en annen barnefamilie, hvor barnet var ett år gammelt. Oppskriften var enkel: En av oss tre foreldre passet barna mens de to andre surfet bølger, og så roterte vi ganske enkelt. Av og til fikk vi hjelp av barnevakt slik at vi kunne surfe sammen alle tre. Min bobil ble brukt som kjøkken, barnehage, soveplass og sosial arena for de fleste. Og jeg takket meg selv flere ganger for å ha vært smart nok til å leie en slik bil.
Det var likevel ikke til å stikke under en stol at vi nå stod ovenfor en veldig lang transportetappe fra Ottawa City til nord-Quebec. Nærmere 15 timer i bil er ikke alltid like morsomt med en 18 måneder gammel aktiv gutt! Jeg planla dermed å bruke den tiden det måtte ta å kjøre strekningen, og kom fram akkurat i tide til at bølgen Molly var perfekt. Jammen er det greit å ha flaks en gang i mellom. For å komme til bølgen må man kjøre de to siste timene på en stor skogsvei. Og jeg møtte absolutt ingen på veien før jeg fikk øye på kajakkpadlerne som hadde parkert ved en bro midt i ødemarken. Bølgen som lå under brua er noe utenom det vanlige.
Mye skum på toppen
Mens Benjamin sprang rundt og lekte i skogen og med de andre padlerne fikk jeg noen etterlengtede økter på Molly. For én gangs skyld er dette en bølge uten store konsekvenser. Den er forholdsvis enkel å surfe innpå, og det er flattvann bak bølgen, slik at til og med å måtte svømme ikke var noe stort problem. Molly er en tre meter høy bølge med mye skum på toppen. Man får voldsomt med luft under kajakken, og det kan tidvis være ekstremt vanskelig å kontrollere trikset man prøver på.
Faktisk får man så mye luft under kajakken at det gjør vondt om man ikke lander trikset perfekt! Etter noen dager på Molly var vi klare for å vende nesen hjemover. Jeg med vondt i hele kroppen etter helt fantastiske surfesessions, og Benjamin med en god dose kanadisk kultur i ryggsekken. Det er absolutt ikke noe problem å dra på roadtrip med en atten måneder gammel baby så lenge man planlegger godt, er fleksibel og velger riktig reisefølge – slik vi hadde gjort! Og de kanadiske gigantene – ja, de er jo der de, hver vår for den som vil teste storbølgesurfing.
Kajakkpadling er kanskje ikke det første man tenker på når det gjelder storbyferie, men det var akkurat det jeg gjorde da familien bestemte seg for en ukes ferie i New York. Manhattan er omgitt av vann; East River på den ene siden og Hudson River på den andre, og lenger borte Harlem River. Selvsagt skal jeg padle.
Du padler ikke hvor som helst i disse farvannene. Det er nemlig en jevn strøm av ferger som krysser farvannet mellom Manhattan, New Jersey, Govenors Island, Ellis Island, Staten Island og ikke minst Frihetsgudinnen. Som padler føler du ikke bare liten, men også i veien. Konstant oppmerksomhet og hensyn til alle andre, er det som gjelder i dette farvannet. Urbefolkningen kaller Hudson River for «Muhheakantuck», som betyr vann som renner i begge retninger.
På Hudson River må man altså også ta hensyn til tidevannet, som renner med nesten 2,5 knop på det meste. Ved sydspissen av Manhattan møter elven både East River og Atlanterhavets saltvann. Vannet her i Upper Bay er altså ganske uforutsigbart. Vi kan konkludere at padling i dette farvannet kanskje ikke er noe for nybegynnere.
Jeg padler med Mahattan Kayak & SUP, og vi skal gjøre turen Liberty Quest, som går langs Manhattan og New Jersey, ned til Frihetsgudinnen. Dette selskapet har sin base på Pier 84 Boathouse, og det tar ikke mer enn ti minutter å gå dit fra T-banestasjonen på 42th Street. Vår guide Robin gir meg kajakk, spruttrekk og åre. Foruten meg selv og en annen padler, er resten av gruppen lokale New York City innbyggere. Noen padler kajakk, andre SUP. Vi starter i høyde med Midtown og tar oss rett over til New Jersey-siden, og følger tidevannet sørover i den urolige sjøen. Jeg er imponert over SUP-jentene som har det mye vanskeligere enn oss som sitter. Elisabeth forteller at hun vanligvis padler kajakk, men noen ganger SUP som en forandring.
Fra den andre siden av elven får vi god utsikt over Manhattans skyline, til tross for det overskyede været. Det er en grå, men varm oktoberdag. D er litt over 20 grader i luften, mens vannet fortsatt er litt varmere. Robin advarer oss om at vi ikke må padle for nære bryggene med trepåler. Den urolige sjøen øker faren for at man kan komme under bryggene. Vi venter på at et par ferger fra NY Waterways skal passere, før vi fortsetter. På den første biten av turen opplever vi veldig rotete sjø, og jeg får vann inn under spruttrekket. Snart sitter jeg i en pøl av vann. Senere roer sjøen seg ned litt, for å ta seg opp igjen nede ved Manhattans sørspiss. Her pågår det dessuten en regatta som gjør navigeringen enda vanskeligere.
Ellis Island & the Lady
Ellis Island var ankomststedet for innvandrere på slutten av 1800-tallet, og er i dag en offentlig park og museum. Øya er et beskyttet område, og hvite bøyer er lagt ut et stykke fra kaiene. Vi må padle utenfor. «Vi don´t want NYPD to start yelling at us», som Robin smilende uttrykker det. Vi samler gruppen for ikke å være for mye i veien i leden. En av SUP-padlene havner i vannet, og om det var frivillig eller ikke, så slår hun raskt fast med et smil at det var en herlig dukkert. Men bading i Hudson River, er ikke det ganske usunt? Robin forteller oss at vannkvaliteten nå er mye bedre enn tidligere. Nå kan man se krabber i strandsonen og sel ute på vannet, mens man tidligere ikke ønsket seg bygningen i vannkanten på grunn av stanken.
Vi nærmer oss Frihetsgudinnen og aner Verrazzano-Narrows Bridge i bakgrunnen, som forbinder Brooklyn med Staten Island. Bakom ligger Lower Bay og Atlanterhavet. Det var denne veien atlanterhavsbåtene kom med 1800-tallets innvandrere, som hadde New York som mål. Ikke alle kom seg gjennom nåløyet på Ellis Island, og måtte returnere til Europas fattigdom. Fremme ved Liberty Island deler vi gruppen i to, med de som ønsker å padle til forsiden for å kjempe med trafikken og få en «selfie » med «Lady», og de som vil ha det litt mer rolig og padle mot stranden ved Greenville for en pause og lunsj.
På vei tilbake har vi hele Manhattan foran oss. Det slår meg hvor fantastisk denne byen er, og hvilket flott perspektiv vi får fra cockpiten, med alle skyskraperne i Downtown med One World Center rage litt høyere enn de andre og litt lavere bygninger nord for Tribeca og Greenwich Village, til høyere bygninger igjen i Midtown. Empire State Building kan skimtes bak de nybygde skyskraperne.
Vi passerer en litt merkelig kubeformet bygning med store rister på New Jersey-siden, og en av deltakerne forteller oss at den inneholder ventilasjonssystemet til Holland Tunnel. Vi ser en lignende bygning på den andre siden, og er en forklaring på hvorfor man savner en bro mellom Manhattan og New Jersey. Vi er tilbake på Pier 84 etter rundt 4,5 timer og litt over 20 kilometers padling. Jeg spør Robin om man kan padle rundt Manhattan, noe han bekrefter er mulig. Men det tar vanligvis 8-10 timer, sier hun. Et planleggingsfrø blir sådd til neste New York-reise. ●●
Han skremmer bjørn vekk i underbuksa. Han lapper neverkanoen med kvae og bjørnefeitt. Han veit kor lenge to menn kan leve av ein caribou. Etter ti somrar i villmarka i Canada og Alaska, mesteparten åleine, er det berre å slå fast at vossingen Kjartan Bergsvåg både vil og kan villmark!
Åtte månader!
Om du går inn på Google Maps og måler distansen frå Hudson Bay i Canada til området der Yukon-elva i Alaska møter det salte Beringshavet, får du opp at det er 3500 km i luftlinje. Om du heller hadde padla og traska etter vossingen Kjartan Bergsvåg og numedølen Rune Bergstøl, ville du funne ut at distansen i realiteten er 6000 km. Og ekspedisjonen ville tatt deg rundt åtte månader! -Du har det travelt og må tenke framdrift heile tida, men det er ikkje stress, fortel den blide Bergsvåg overtydande.
Jomfrutur på 1130 kilometer
Canada og Alaska omtalast ofte som dei siste villmarkene vi har på kloden vår. Ein legg derfor ikkje ut på turar der utan å ha forebudd seg godt, veldig godt. Det krev erfaring på svært mange plan, då ein er så absolutt overlate til seg sjølv. Erfaringa innehar Bergsvåg. -Som 21-åring fekk eg høve til å bli med to karar ned den 1130 kilometer lange Kuskokwim River i Alaska. Eg padla ein Ally kajakk medan dei delte ein Ally kano. Dette var mitt første møte med den ekte villmarka, og gav enorm meirsmak. I ettertid har eg hatt ni fantastiske somrar i villmarka, både i Alaska og Canada. Dei fleste av turane har eg vore åleine, men det hender jo at ein møter ein og annan likesinna på ei øde elv. fortel vossingen som sidan barneåra har lese alt om våre norske oppdagarar, eventyrarar og villmenn.
Motstraums til favoritten
Det er freistande å gi namn til dei 6000 kilometrane Bergsvåg og Bergstøl tilbakela. Det starta ved Chesterfield Inlet, ein liten turistfri by ved den berykta Hudson Bay. Her starta ekspedisjonen med å padle innover den stadig smalande «fjordarmen» av Hudson Bay. Herfrå må ein ta seg over ei rekke små innsjøar der den siste i rekkja er Baker Lake. Deretter er det berre å bite tenna saman når ein sakte men sikkert bevegar seg motsraums opp Thelon River og Dubawnt River, to elver Bergsvåg har soloert tidlegare. Deretter Snowdrift River, hans klare favoritt område. -I Snowdrift-området går tundraen over i den skogkledde taigaen, samtidig som ein går frå områder med inuittar til områder med indianarar. Og dessutan padla vi endeleg nedover ei elv, ikkje motstraums, smiler Bergsvåg.
Moskusjakt
Det er også ein annan grunn til at Bergsvåg hugsar mykje frå Snowdrift-området. -På veg nedover elva møtte vi nokre moskusjegarar, som var blitt flydd inn i området. Det er veldig kjekt å møte på andre i villmarka, så vi stoppa og slo av ein prat. Då vi la ut i kanoen etterpå, oppdaga vi ein liten flokk moskusar lengre opp i lia. Heilt uventa fekk vi høve til å vere med på moskusjakt! Vi sneik oss inn på flokken. Ein okse vart felt. Trass lyden av rifleskotet vart resten av flokken ståande ved sin døde kamerat. Dermed måtte vi vente i lang tid på at flokken skulle trekke seg unna. Då dei endeleg trakk seg vekk, stod dei berre nokre titals meter vekk. Dermed måtte vi partere det enorme dyret like framfor flokken, og heile tida med ladde rifler i tilfelle dei skulle gå til angrep!
Eit enormt stykke bjørkenever!
Bergsvåg: -Det beste var å fråtse i natur, og å leve av den!
Indianarane brukte neverkanoar på elvene i Canada, men kunnskapen om bygginga heldt på å forsvinne.
– På ein av mine første turar i Canada vart eg kjend med Tom Byers frå Sudbury i Ontario. Han kjenner indianarar i Canada og har spesialisert seg på å lage neverkanoar. Då eg såg det flotte og solide arbeidet bestemte eg meg for å skaffe meg ein slik, fortel Bergsvåg. Og det gjorde han, ein kano som faktisk er laga av eit einaste gigantisk stykke bjørkenever. Ein kano det tok to månader å bygge. Ein kano med prislapp opp mot 50.000 kroner.
– Vel verd pengane å kunne bruke den originale farkosten på elvene, vedgår ein oppglødd vossing, som har brukt den nesten 30 kilo tunge kanoen på alle sine ekspedisjonar i ettertid. På turar i villmarka handlar det om å sitje midt i naturen, vere ein del av den, dag etter dag, og då vil ein omgi seg med naturlege materialar også. Neverkanoen har lagt i Canada om vintrane mellom dei ulike ekspedisjonane til Bergsvåg. Men, etter den åtte månader lange kryssinga av Canada og Alaska tok han den med meg heim, og fekk den flydd ut for nesten ingen pengar.
Innhenta av vinteren
Dei to kameratane starta ved Hudson Bay i starten av juni. Framdrifta har vore flott, og dei har omlag lagt bak seg halve turen. Etter Snowdrift River kom dei ut i Store Slavesjø, ei av dei få store sjøane du får auge på om du kastar eit blikk på eit kart over nordre Canada.
– Sjølv om vi padla nær land, virka Store Slavesjø heilt enorm, som ein hav, deler Bergsvåg. Og med Slavesjøen bak seg, er kameratane no klar for den sagnomsuste, 2000 kilometer lange Mackenzie River! Det er ein merkedag då dei padlar ut frå byen Fort Providence, ofte omtalt som startpunktet for Mackenzie River.
– Elva er enormt brei allereie i starten og vatnet er heilt brunt, fortel Bergsvåg. Stemninga er framleis god, men sommaren er kort i kanadisk villmark. Det er starten av oktober, med kortare dagar og kaldare netter. Dei bestemmer seg likevel for å kjøre på og padlar nedover elva med høg hastighet. Men, etterkvart vart det is langs elvebredda. ‘
– Ein begynner å irritere seg over detaljar når ein baskar seg gjennom vierkratt i issørpe. Då vi nerma oss byen Wrigley, 495 kilometer nedover Mackenzie målte vi 15 minusgrader om natta. Vinteren hadde innhenta oss. Fortel Bergsvåg. Dermed vann villmarka over dei to eventyrarane, som måtte legge årene inn for sesongen og dreg heim til Norge.
Rutiner
Etter ein vinter og vår heime, er Bergsvåg og Bergstøl tilbake i Canada. Dei hentar neverkanoen frå oppbevaringa hos ein indianarfamilie og legg igjen ut på Mackenzie River. Det er tidleg i juni og elva er heilt annleis no. Sist dei var her låg det is langs breidda. No er det full vårløysing og høg vassføring. Allereie frå starten er rutinene frå fjoråret ubevisst i gang. Østlendingen sit alltid bak i kanoen, og han padlar alltid på høgre side. Vossingen sit alltid framme og padlar alltid på venstre side.
– Vi padla ut tidleg kvar dag, og etter rundt fem timar på elva tok vi lunsjpause på nokre timar. Deretter nye fem timar i kanoen. Kvar time tok vi fem minuttars pause. Og rutinene fortset når vi går i land for kvelden. Østlendingen sette alltid opp teltet, vestlendingen samla alltid ved og laga bål. Dagleg rutine er nødvendig, men det er alltid ein ting som øydelegg rutinene, alltid den same tingen.
Det vart mange kilometer til fots med den nesten 30 kilo tunge neverkanoen på ryggen!
Med segl på neverkanoen kom dei opp i 20 kilometer i timen!
Nydelege sandsteinar langs The Ramparts i Porcupine River, som tar deg over grensa mellom Canada og Alaska.
To eventyrarar, åtte månader og 6000 kilometer!
Vinden
Det er ikkje kameraten Berstøl han snakkar om nå han nemner at det alltid er ein som øydelegg rutinene. Det er heller ikkje grizzlybjørnen eller svartbjørnen langs elvebredda, alle dei millionane av mygg i leiren, eller den kvite ulven som stirrar på deg når du er på toalettet, han tenker på. Det er vinden. Vinden som alltid synes å blåsa oppover elvene. Vinden som kjem rundt klokka elleve på formiddagen og vert med på turen fram til klokka 18, og det er alltid motvind. Elva renn nedover, vinden bles oppover.
Ein ting er at vinden i dei smale canyonane, der elva renn forbi desse, er relativt fort overstått. Noko anna er vind på dei breie delane av elva og på innsjøar. Her bygger vinden bølger, ofte store bølger. Neverkanoen er ikkje bygd for store bølger midt imot, så ofte må dei to opp på land og føre kanoen langs elvebreidda. Enkelte dagar ligg dei også vindfast i teltet. Desse dagane går med til soving og lesing.
«Bever fever»
Utanfrå kan livet på elva virke monotont. Men Bergsvåg poengterer at villmarka byr opp til dans kvar dag. Narutypen endrar seg, og padlaren legg merke til små deltaljar. Dermed vert ikkje dagane like.
– Eg har aldri vakna opp i teltet og tenkt at eg ikkje gidd meir, fortel Bergsvåg bestemt. Eller kanskje ein gong. Eg var sjuk. Hadde tabba meg ut med å drikke vatn rett i frå elva. Veit jo godt at det er idiotisk, og vi kokar alltid vatnet. Men, akku-rat i denne perioden var vi litt slitne etter at matlageret vårt brann opp ved eit uhell.
I tillegg til at vatnet er brunt av partiklar i fleirtalet av elvene dei to har lagt bak seg, så vert padlarar åtvara mot «bever fever». Altså tarmparasitten Giardia. Bergsvåg veit ikkje om det var dette som var tilfelle hos han, eller om det var fordi dei hadde ete halvbrent mat innpakka i smelta plast. Resultatet var uansett at han for ein gongs skuld ikkje orka anna enn å liggja i teltet på elvebreidda. Heldigvis gav både diareen og oppkastet seg, og kameratane kunne atter gli nedover elva.
Tjue kilometer i timen!
Og dei glir veldig fort nedover Mackenzie River. Vatnet renn med 9-10 kilometer i timen, og når dei to padla i tillegg kunne dei nå opp mot 20 kilometer i timen.
– Ja, om ikkje vinden jobba mot oss då, repeterer Bergsvåg med eit smil. Enkelte gongar hadde vi heldigvis vinden i ryggen. Undervegs laga dei to eventyrarane eit segl av canvas. Dette vart montert heilt framme i kanoen.
– Det var lett å styre og eg trur vi segla rundt 20 mil av turen, smiler vossingen. Dei to padlarane hadde med seg litt tørrmat, og kvar morgon var det fast havregrynsgraut, enten med syltatøy eller kakao. Men, som fine gamle heltar, blant anna Helge Ingstad, ville dei hausta frå naturen mest mogeleg. Dei fiska mykje, både laks, «arctic char» og gjedde. Dei hadde med ei kombinert hagle og rifle, og med denne fekk dei delikatesser som hare, gås og ryper. Til og med ein caribo eller to vart felt.
– Det tar to svoltne menn 7-8 dagar å ete ein heil caribou når ein berre et kjøt, opplyser Bergsvåg. Ein kan merke at denne mannen innehar mykje spesialkunnskap om korleis ein skal overleve i villmarka.
Med motvind, bølger og motstraums opp Dubawnt River.
Turen gjekk frå Chesterfield Inlet ved Hudson Bay i Canada og vestover til Emmonak i Alaska.
Mister maten
Etter å ha padla gjenom fleire krevande parti av Mackenzie River, kjem dei til den vesle byen Fort McPherson med 150 innbyggarar. Etter dette går elva over til å bli eit delta der vatnet til slutt renn ut i Beauforthavet ved 69 grader nord.
– Frå McPherson padla vi oppover Rat River, fortel Bergsvåg. Ei natt vi låg ved elvebreidda auka vassføringa i elva enormt, så mykje at vi i løpet av natta mista stort sett all maten vi hadde med oss. Då snudde vi og møtte nokre indianarar, blant anna 90 år gamle Elisabeth og mannen. Ho var sjefen i familien, og av den siste generasjon av indianarar som har levd sitt vaksne liv som nomade. Dei to eventyrarane budde hjå indianarane ei veke, men vasstanden i elva gjekk ikkje ned.
– Til slutt fekk vi ein indianar til å køyra oss over vasskillet på Dempster Highway til Eagle River, som seinare går over i Porcupine River. Så starta den 55 mil lange turen nedover Porcupine River, ei sakteflytande og vindutsett elv som i si fulle lengde renn nord for Polarsirkelen. Og det er her det skjer!
Bjørnejaging i undikken!
Bergsvåg vrir seg i soveposen. Det er natt og han vaknar av at kompisen ligg og snorkar kraftig ved sida av han.
– Eg trudde at han snorka og skulle til å dunke bort i han, og mobbe han for den høge lyden, gliser Bergsvåg, men så hørte eg at det var meir snøfting enn snorking. Eg treiv børsa, vekka kameraten og stakk hovudet ut av teltet. Der gjekk det to bjørnar! Dei vart redde då eg hoppa ut av teltet i undikken og fyrte av eit skot.
Yukon River
Porcupine River er kjent for særdeles mykje motvind. Når vinden stillnar er det natt. Derfor tilrådast det å padle i dei lyse sommarnettene, og sove på dagtid.
– Det var vanskeleg å sove på dagen. Inni teltet var det for varmt og for lyst. Det enda med for lite søvn og ein uggen kropp, fortel Bergsvåg. Etter å ha passert den einaste byen langs elva, Old Crow, kjem dei til The Ramparts. Her renn elva igjennom eit område med flotte og høge sandsteinformasjonar. Og den same elva tar deg over grensa frå Canada til Alaska. Nok ein milepæl! Porcupine River ender i byen Fort Yukon, og dermed er ein på Yukon River, Alaskas mest kjende og lengste elv! Siste etappe er dei 1600 kilometrane ned Yukon til fiskarbyen Emmonak, like ved Beringshavet.
Framme!
Så er dei framme. Etter til saman åtte månader på tur, over to somrar, ligg fiskarbyen Emmonak framfor dei. Emmonak er endestoppet for dei aller fleste som padlar Yukon River. Etter dette påverkast elvedeltaet svært mykje av havet utanfor, blant anna på grunn av stor skilnad på flo og fjøre. Kva føler så ein eventyrar når eventyret er kome til slutten?
– Tomhet og vakum. Bergsvåg innrømmer gjerne at sjølve turen er målet. Og målet er edelt. -Det blir derfor aldri nokon lykkerus å kome fram. Likevel, sjølvkjensla er bra fordi eg har klart å gjennomføre! Eg er nok umedviten stolt, på ein måte. Dette livet er ikkje for alle, konkluderer Bergsvåg.
– Du må tåle rutine, som takka vere vinden ikkje alltid vert rutine. Nettopp det må du også takle. Og når den eurofiske startsfølelsen over å vere på langtur i øde villmark går over etter nokre veker, må ein ikkje gå i svart. For meg går denne euforiske fasen over til ein fasinasjon av å vere midt i naturen, følge naturens gang. Det å sjølv vere ein del av naturens gang. Sauebonden frå Voss er overtydande. Det er lett å sjå for seg at dei to går i eitt med naturen der dei glir nedover elva i ein indianarkano, iført klede av naturfiber. Dei fancy multi-farga outdoor- goretex-kleda er nemleg skifta ut med langfibra bomull i naturens eigne fargar, vevd så tett at det fungerer som goretex.
– Mange somrar i pakt med villmarka gjer noko med deg, avsluttar Bergsvåg, i det han småspring ut i fjøset for å ta imot to nye lam! ●●
Topp 5 highlights
Kjartan Bergsvåg sine Topp 5 highlights når han ser tilbake:
1) At eg har kryssa eit heilt kontinent berre ved bruk av muskelkraft, ein kano og vassdrag!
2) At eg faktisk tok meg tid til dette. Det var tusen grunnar til ikkje å dra!
3) At ein kan fråtse i så masse urørt natur og leve av det ein fiskar og fangar.
4) At det har vore oppbyggande for meg sjølv.
5) Turar i villmarka er rett og slett karakterbygging på sitt beste!
Tips
Vil du på liknande villmarkstur?
Kjartan Bergsvåg meiner det viktigaste sit i hovudet!
1) Vær tålmodig, målbevisst og fandenivoldsk.
2) Vær forberedt på at planane endrar seg.
3) Ta ein dag om gongen.
4) Framdrift er forferdeleg viktig. Du har det travelt, men ikkje stress!
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.
_______________________________________________________________________
