Damer på padletur for et feminint fellesskap

Tre driftige padledamer i Troms samlet på kort tid ble hele 47 damer på Sommarøya i Troms. De hadde hentet opp tre av Danmarks etter sigende dyktigste instruktører. Sammen med dem og vår egen Mia Kanstad Kulseng, som er veileder hav, sørget de for en inspirerende og lærerik padlehelg for damene i nord. En definitiv suksess!

«Hva skal dere være med på i morgen? Jeg er litt usikker på om jeg skal bytte workshop», undrer den ene av damene. Praten går livlig rundt bordet i sjøbua når jeg ankommer sent på fredag. Noen deler sjøbu, mens andre bor i telt eller hotell – det er fritt valg etter ønske, økonomi og behov.

Samling med damer Kirsti Bratsberg la fram hva hennes gruppe med damer mente det var viktig å vite før man skulle dra ut med det været som var der og da. Hun fikk også nyttig lærdom søndag, da det hastet med sleping i motvinden, og slepelina var «lang som et vondt år!».

 

Teste utstyret damer!

– Taueline til tusen kroner er kanskje litt overkill for en vanlig turpadler, ymtes det frampå til noen som vurderer kjøp. «Ja! Det tenkte jo jeg også.» Det må da holde med en vanlig, litt billigere en, undres det?

«Jeg har akkurat kjøpt denne her!» sier ei tredje, og drar fram sin nye investering. Den studeres rundt bordet. «Det der ser litt kronglete ut – vil ikke det fort bli vase når den skal brukes?» «Oj, se her da, det er jo blitt tull allerede. Hm.»

Det blir god anledning til å prøve utstyret i praksis i løpet av helgen, og finne ut av nettopp disse tingene. Flere fikk seg nok en liten overraskelse når de prøvde nytt eller ubrukt utstyr første gang.

Damer på padletur Lørdag ettermiddag gjorde været om på arrangørenes planer, og de fleste workshopene måtte holdes på land. Det ble ikke mindre lærerikt av den grunn, her deles erfaringer mens man setter ihop den perfekt utstyrte kajakken.

 

Mia og tøffe damer

Man startet om morgenen med yoga klokka sju. De som kom seg tidlig opp og deltok gir seg ikke på at det var herlig. Etter frokost var det deretter klart for flere runder med workshops. Boat, body and blade, balanse, intro til rulle, teknikk – mye å velge blant.

Lørdag ble de aller tøffeste med Mia på formiddagen. Det er de som er så tøffe at de tør å innrømme at de er redde for å henge opp ned i en kajakk! Her fikk man kjappe og enkle, men virksomme metoder for å gjøre noe med saken. En gradvis men likevel rask tilvenning. Imponerende effektiv metode!

Damer utfører eskimorulla Instruktør Paulette Topsøe fra Danmark ser fornøyd at Anita Nilssen enkelt ruller opp igjen med årepose til hjelp. Øvelsene hennes var nyttige for mange, som introduksjon til eskimorulla.

 

Kjerringhelg?

Alle virker kjempefornøyde etter workshopene, uansett hvilken de har vært på. Dyktige instruktører – uten tvil. Selv har jeg vært litt spent på hele helgen. Ville det bli annerledes å padle sammen med bare damer, for meg som padler mest sammen med større, sterke menn? Ei skikkelig «kjerringhelg»?

Det slår meg imidlertid langt utpå lørdag, at jeg har ikke tenkt på kjønnssammensetningen underveis i det hele tatt. En padler er en padler. Men stemningen her er slående løs og ledig, støttende og flirfull. Om det kan merkes en forskjell fra andre samlinger, er det kanskje at flere enn vanlig tør å stille de såkalte «dumme» (gode!) spørsmålene? Så herlig!

 

Damesamling Lisa Lennertsen fra Lofoten kjørte i ni timer for å være med på padlesymposiet, hun oppsummerer helgen som «rimeligfantastiskfantastisk».

 

Damer med kreativ energi

– Jeg har alltid leppestift med meg når jeg padler og kjører bil. Jeg er en mye bedre padler med leppestift – ja, og sjåfør. Ranveig Lind er passelig alvorlig i tonen, men smiler bredt med røde lepper når hun legger leppestiften i lommen på tørrdrakten. Jeg er da heller ikke i tvil om at hun har rett – det er klart man blir flinkere og får til ting når man føler seg vel!

Og nettopp det å føle seg vel, er nok et stikkord på ei sånn samling. Mange av deltakerne sier de ville kommet uansett – men drar fram at det blir en spesiell stemning, på en positiv måte. Fraværet av «søke råd og støtte hos menn», erstattes av kreativ energi til å våge å prøve sjøl, som den samme Ranveig så treffsikkert beskriver det.

Damesamling Trine Klemetsen og Ranveig Lind ble så inspirerte at de padlet en liten bonustur i området før de kjørte hjemover.

 

Sikkerheten først

Lørdag ettermiddag fikk vi en viktig påminnelse om prioritering av sikkerheten. Programmet måtte endres, fordi havet gikk nokså hvitt på yttersiden. Det tok imidlertid både arrangører og instruktører på strak arm.

 

Teknikkworkshopen holdt man et sted været ikke tok. De andre gikk over til landbaserte grupper med tema som å jobbe seg fram til den perfekt utstyrte kajakken, og hvilke vurderinger man måtte gjøre dersom man skulle ut og padle fra Sommarøya. Det var tydelig tema som engasjerte, selv om man ikke satt i kajakken.

 

Kontrast

Om kvelden var det felles middag, der festkledde damer sto i strålende kontrast til tørrdraktpadlerne de hadde vært tidligere på dagen. Og da de rundt 40 damene spontant på oppfordring fra Mia framførte oppvarmingsdansen «En lille and med vinge» til ære for de danske instruktørene, var stemningen definitivt i taket.

IMG_2405-4

«Æ kjenn at æ har padla!» utbryter Lisa Lennertsen ved frokostbordet søndag. Hun har kjørt sammen med ei padlevenninne i ni timer helt fra Vest-Lofoten for å delta på samlinga. Hun har fått mye ny input, og synes det har vært mer enn vanlig takhøyde for å tørre å prøve og feile her på damesamlingen. En fantastisk helg som var verdt den lange kjøreturen. Hun vil definitivt komme tilbake.

Etter frokost er det klart for nye runder med workshops. Siden alt av vær ble levert på lørdag, ble det for lite action til rockhopping. – Ingen problem fastslår veileder Mia. – Da øver vi på redning og tauing, fortsetter hun og setter gruppen i gang med å løse oppgaver.

Det går litt i ball til å begynne med, men damene lærer raskt av erfaringene de gjør seg. Når utstyr og redningsmetoder først har blitt testet litt ut, går det hele straks som en lek.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERAFortsetter neste år

I den grad jeg fortsatt kunne være i tvil om behovet for en egen padleleir for damer, fordampet nok den siste da vi under avslutningen fikk høre spørsmålet en annen (mannlig) journalist hadde stilt en av deltakerne.

– Men føler du deg trygg her da, det er jo bare damer her? Etterfulgt av et rått latterbrøl fra en hel dameleir.

Og én ting er sikkert, det blir ny anledning til å være med på damesamling neste år. Noe av det første arrangøre gjorde da de oppsummerte årets arrangement, var nemlig å fastsette dato og booke fasilitetene. 29. – 31. mai 2015 er helgen damene setter av i kalenderen.

 

Kajakktur i området Bjarkøya-Meløyvær

Turen fra Harstad til Bjarkøya tar 1-1,5 time, som inkluderer ferge Harstad-Grytøya og en kort kjøretur på Gryta og ny fergetur til Bjarkøya (og Sandøya). Fergeturen fra Grytøya til Bjarkøya/Sandøya er utrolig nok gratis, og er som de fastboende sier, et svært vellykket prøveprosjekt.

20120623-Grytoya-Bjarkoya-035

På vei fra Flatøya til Krøttøya.

Vår tur startet fra Leirvåg, nordvest på Bjarkøya. I sol og vindstille padlet vi nordover. Vi krysset Flatøysundet og kurset inn til Flatøya. Her er det noen få hus igjen, men ingen veier. Vi dro videre mot nord og på vestsiden av Krøttøya, og fulgte broen over til Meløyvær. Her hadde vi en lang pause i fantastisk sommervær.

 

I Meløyvær og Krøttøya finnes 30-40 hus. En vei på tre-fire kilometer og en bro knytter området sammen. Fra Meløyvær til øyen Senja er avstanden rundt ti kilometer. Vi rundet nordsiden av Meløyvær og padlet sørover, og utpå kvelden til Helløya og videre inn i Hallevika. Her ligger det en nydelig, hvit strand omringet av små holmer. Vi satte opp telt, laget bål og grillet middag. En uforglemmelig kveld i strålende midnattssol.

20120623-Grytoya-Bjarkoya-045

Sundet mellom Krøttøya og Meløyvær.

Etter en stille natt padlet vi videre rundt Helløyas østside og gjennom Sundsvollsundet. På Helløy-siden av sundet ligger et fuglefjell med stor aktivitet. Etter en time i kajakk var vi tilbake i Leirvåg på Bjarkøya. Vi returnerte med fergen fra Bjarkøya til Grytøya. Igjen satte vi ut kajakker og besøkte den idylliske Horsevika, tre-fire kilometer lengre vest på Grytøya.

20120623-Grytoya-Bjarkoya-171_2_3

20120623-Grytoya-Bjarkoya-187_8_9

Helløya.

En av de første innspillingene av realityserien ”Farmen” ble gjort på den gamle gården i Horsevika. Etter en pause på ei nydelig, hvit strand fortsatte turen til Sandøya. Etter å ha kjøpt is på butikken returnerte vi til Grytøya og forsatte med bil til Grøtavær, vest på øya. I dette området finns mange små øyer, holmer og skjær. Dette er enda et spennende område for turer med kajakk. I den forbindelse vil jeg også nevne øya Kjøtta i samme område.

20120623-Grytoya-Bjarkoya-206

På tur fra Helløya til Bjarkøya (Bjarkøya sees foran oss).

Kjøreturen fra Tromsø til Harstad tar 4-5 timer.

Kjørturen fra Evenes flyplass til Harstad tar en halv time.

Backpackere med padleårer på øyhopping

Litt betenkt på kjøringen nordover pakket vi ryggsekkene, tok et godt grep om vingårene våre og kjøpte minipris hos NSB til turen Oslo – Mosjøen. Både vi og årene kom vel frem, kun stoppet av solslyng på Nordlandsbanen! Akkurat solslyng er vel ikke det vi forventet her, men det lovet definitivt godt for de neste ti dagene med padling!

Bilde 1 Backpackere venter på ferga

Backpackeren venter på ferga som alltid kommer.

Flott kajakker ventet

Sandnessjøen er et godt utgangspunkt for å nå øyene med hurtigbåtene og fergene som kommer og går når vi trenger de. Første stopp var Seløya i Herøy kommune. Med kun årer hadde vi funnet frem til Seløy Kystferie, som skulle ordne både overnatting og kajakker til oss. Vi skulle padle dagsturer og gleden var stor over leilighet ytterst på brygga og to fine havkajakker som ventet.

Ørn

Du får garantert se havørn på padleturer på denne dele av kysten. 

 

Så var det været da. Det var strålende med bris fra nord og nesten skyfri himmel. På den første padleturen kom gåsehudopplevelsen. Etter å ha padlet et par timer rundet vi et nes, og der sto den, havørnen, og det kun 20 meter fra oss. Snart ser vi en til og de bare står der og speider utover havet. For to søringer med base i indre Oslofjord stoppet nesten pusten en liten stund. Enkelte ganger er man glad for kameraet i cockpiten, denne dagen var en sånn.

Bilde 3 Makrell på kajakkturen

Nå blir det stekt makrell til middag.

 

Stor padlelykke

Herøy med Seløya byr på flott padling, kritthvite strender, øyer både i sør og vest, spektakulær utsikt til Dønnamannen og De syv søstre. Strandhugg, bading, torsk og makrell fisket fra kajakken. Fisken sammen med medbrakt vin og litt grønnsaker og fløte fra Jokerbutikken, gav sommerens beste fiskesuppe. Padlelykken tok oss med storm de første dagene på Helgeland! Tropenatt var det også.

 

Turen gikk videre med hurtigbåt via fjelltur og lundefugler på vakre Lovund til verdensarvøya Vega. Også her hadde vi funnet en som leiet ut kajakker, Vega Opplevelsesferie. Denne gangen ventet en super toer på oss, også den i glassfiber. Det var en positiv overraskelse med kvalitet på kajakkene på turen. Sammen med medbrakte årer var utstyret bra og vi savnet ikke egne kajakker.

Bilde 7 Padler i solnedgand

Kajakkpadler i solnedgang, ved Seløya.

 

Mulighet for alle

Nord og øst på Vega er det et litt annet «terreng» enn Herøy. Det er flatere, tett med holmer og skjær, så turene kan være innaskjærs om du ønsker det. Vi padlet i morgenlyset, solnedgangen, så ørner og hegrer lette fra sine utsiktspunkt. Det var vakkert! På Vega så vi også flere som tok sine første padletak ved å delta på kajakk-kurs, så her var det muligheter og tilbud til alle.

 

Fra Nes hvor Vega Opplevelsesferie holder til, er turen mellom holmer og skjær til Handelstedet Vegstein en fin opplevelse. Turen er på rundt 15 kilometer, men kan lages så lang du vil. På Vegstein er det fint ivaretatt med museum og kafe i den gamle røde bygningen på brygga. Kafevertinnen bød på varme vafler med hjemmelaget syltetøy av rabarbra og svisker. I fjor hadde hun laget og solgt 70 glass, i år skulle 96 glass omsettes! Det smakte fortreffelig for padlerne, som hadde holdt god fart i kajakken i den fine skjærgården.

Donnamannen

Så stille er havet på en drømmedag for en padler. Her ved Dønnamannen.

Som en gotteripose

Når været slår til som i sommer, skal man lete godt for å finne noe finere enn å padle på Helgelandskysten. Det er stille, vakker, genuint, fisken biter, naturen er spektakulær og dyrelivet det samme. Dessuten er sjøkart som viser tusenvis av holmer og skjær som å åpne en gotteripose for oss padlere. Det var spennende å ta varianten med å la bilen bli igjen hjemme og basere seg kun på årer og bruke offentlig transport. Det fungerte utmerket, og var akkurat så lite stress med som vi ønsket.

 

På hjemreisen valgte vi å bytte ut Nordlandsbanen med et døgn på verdens vakreste sjøreise, Hurtigruten. Om bord der med alle turistene som lar kameraene gå varme, fikk vi enda en bekreftelse på hvor fint det er å være kajakkpadler og å være der ute hvor disse fester kameralinsene sine. Det var en god avslutning for to backpackere å sitte på dekk og la andre krefter ta den avsluttende etappen på en tur i nord som vil få god plass i minneboka!

Vega

Torsken biter i skjærgården ved Vega. Snart er den fiskesuppe.

 

Fakta:

Her overnattet og leide vi kajakk

Seløy Kystferie – www.seloykystferie.no

Vega Opplevelsesferie – www.vegaopplevelsesferie.no

For flere muligheter kontakt, turistinformasjon –           www.visithelgeland.com

Reiser du med baggasjen i kajakken er «under åpen himmel» et alternativ. Det er ubegrenset med muligheter for sanddyner å sove på.

2 ukers eventyr i Lofoten!

Lofoten kan være like lumsk som det er vakkert, og før man vet ordet av det, snur været og man har mer en nok med å komme seg til land. Det er kanskje nettopp denne vakre uforutsigbarheten som gjør øygruppa i nord til et paradis for spenningssøkende eventyrere. Og nettopp derfor søkte to vestlandske jenter seg nordover to uker i sommerferien sin.

 

To fornøyde artikkelforfattere og fotografer, på tur i Lofoten.
To fornøyde artikkelforfattere og fotografer, på tur i Lofoten.

 

 

Store forventninger til Lofoten

Forventningene er store, for dette er en liten drøm som går i oppfyllelse for oss begge. Hvordan blir været? Hva kan vi forvente av bølger, strøm og vind? Har vi tatt oss vann over hodet, bokstavelig talt? Og er vi i god nok fysisk form? Uansett så er avgjørelsen tatt, og Lofoten og Vesterålen venter, to destinasjoner som for oss bare betegnes som «paradis i nord». Planen er, etter mye om og men, å padle nordover fra Kabelvåg/Svolvær, opp gjennom Øyhellsundet, videre opp Raftsundet og til Lonkanfjorden i Vesterålen, hvor Møysalen skal bestiges. De siste to dagene padler vi tilbake.

Tirsdag. Vi ankommer Svolvær i ni-tiden på kvelden, og blir plukket opp av den nordlanske karen som vi skal leie kajakker av. Han virker litt skeptisk til det hele, noe som kanskje ikke er så rart: to fnisete jenter som legger ut på en ukes padle-ekspedisjon i fremmed og rått farvann, helt på egenhånd? Men etter litt prat og drøfting av rutevalg er vi inne i varmen, og tiltroen har vokst tilstrekkelig nok til at vi får leie hver vår kajakk, kjøpe Gorilla-tape og to kart, og får et hjertelig farvel.

 

Formidabel utsikt over Langstrandindan og Rørhoptindan.
Formidabel utsikt over Langstrandindan og Rørhoptindan.

 

Ivrige som vi er hiver vi oss rundt, lander i båtene og padler inn i midnattssolen. Det er blikkstille, og alt vi hører er årene som skånsomt treffer vannet. Drømmene og forventningene om å se storslagne tinder, turkist hav, sel, havørn, hval og spekkhogger starter alt her, og vi tar inn og fordøyer alle inntrykkene det spektakulære landskapet sender oss.

Hard etappe

Onsdag erværet er skiftende, og vi får vind fra nordvest når vi krysser Austnessundet. Den ene kajakken drar mot høyre, noe som gjør det til en hard etappe. Vi tråkker i land på en strand hvor det var meningen å ta lunsj, men før vi vet ordet av det er teltet oppe, middagen putrer på primusen og en pose med pannekakerøre roper på oss fra skottet i den ene kajakken. Lofoten må nytes.

 

Hurtigruten på vei inn til Trollfjorden, og to spente kajakk-jenter.
Hurtigruten på vei inn til Trollfjorden, og to spente kajakk-jenter.

 

 

Neste dag padler vi gjennom Øyhellsundet, hvor vi har hørt at det skal være en del strøm, så det gjelder å følge med på tidevannet og heller ta seg en lang pause når strømmene er på det sterkeste. Vi padler forbi den ene stranden etter den andre, koselige, små havner, og ikke minst, Trollfjorden.

-Det hadde jammen vært morsomt å treffe på Hurtigruten når vi først er her inne, utbryter en av oss.

Har vi ikke lært at når man snakker om solen, så kommer den stort sett alltid? Oj, er det plass til oss begge her da? Er vi i veien så de må vente til vi har padlet inn? Hva med bølgene? Heldigvis, men kanskje litt skuffende, var det rimelig god klaring inne i Trollfjorden, selv på det aller smaleste. Bølgene merket vi heller ikke noe til. Trygt ute av fjorden bærer det videre oppover Raftssundet. Siste etappe før kvelden er ett stykke hvor det er mye strøm. Heldigvis har vi den med oss, så det går fort unna! Hvordan var det med tidevannet igjen, lurer Monica på, for vi kommer ingen vei om vi møter på slik motstrøm senere. Det har vært en lang og innholdsrik dag, og vi slukner som to lys.

 

En nydelig morgen på Tengelfjordholmen.
En nydelig morgen på Tengelfjordholmen.

 

 

Urolig natt i Raftsundet

Vi våkner synkront av en øredøvende alarm klokken halv åtte. Hodet er tungt som bly og kroppen nekter å følge med ut av posen. Mari spør heldigvis om vi skal sove en liten stund til, og Monica er ikke vond å be. Natten har vært klam, og måkene i Raftsundet sluttet aldri å skrike. Det gjorde heller ikke strømmen av durende båter gjennom hele natten. Men hvorfor skulle de det? Det er sommer, og solen slutter aldri å skinne i Lofoten.

En halvtime senere tvinger vi oss opp, og i løpet av femten minutter gleder vi oss nok en gang til å komme utpå vannet igjen. Vi pakker ned i båtene, spiser, og sier farvel til Tengelfjordholmen. Vi padler ut av Raftsundet og forbi Hanøyvika, hvor lundefugl og terner leker rundt oss på alle kanter. En ferge passerer oss i det vi glir inn mot Brottøya. Vi lurer et lite øyeblikk på om vi har padlet feil og havnet i et sydhavsparadis, hvor vi er omringet av azurblått og krystallklart vann og kritthvite strender. Raskt fjerner en frisk, eller nærmere brysk sjøsprøyt i ansiktet enhver tvil, og vi er tilbake i vårt nordnorske paradis.

 

Utsikt over Heggedalstinden og Stormolla.
Utsikt over Heggedalstinden og Stormolla.

 

 

Drøy tur i motvind

Stykket fra Vedøya og inn til Hennes i Vesterålen kjennes litt drøyt med sine 4-5 km i motvind. På land møter vi noen hyggelige fastboende som anbefaler oss å følge den guidete turen opp til Møysalen følgende dag, med tanke på store snømengder, årstiden tatt i betraktning. Den ene av dem tilbyr oss stranden sin som leirplass, men vi takker høflig nei. Vi sjekker heller inn på den lokale campingplassen, hvor mobiler og kameraer lades. I mellomtiden legger vi i vei til butikken hvor det er is og kaffe som står på menyen, før vi slenger oss ned på den hvite stranden vi tråkket i land på for noen hyggelige timer siden.

Etter et svært friskt bad går turen «Sjøstjernen», et fengende navn på den lokale puben, som var overraskende stille til en fredag å være. Vi nyter og verdsetter også denne fantastiske og uvurderlige delen av turen vår; å få se landsdelens sjarmerende småsteder, og få hilse på nettopp dem som fyller dem med sjarm.

Storslagene Møysalen

Det er lørdag morgen, og har hatt første natten inne. Vi har sovet godt og dypt, og har lite lyst å stå opp. Men storslagne Møysalen venter. For Mari er dette turens høydepunkt, og drømmen om utsikten fra toppen kjennes i hver en celle i kroppen. Den guidete turen starter med en halvtimes båttur i en sjarmerende sjark inn i Lonkanfjorden. Det regner, men værmeldingen sier at det skal lette når vi i følge skjema skal nærme oss toppen. Turen opp er både bratt og spennende, men på 400 meter lukker himmelen seg rundt oss, og på 700 moh har vi nesten ingen sikt.

 

Et sommerparadis på stranden i Hennes, med fantastiske fjell i både Lofoten og Vesterålen.
Et sommerparadis på stranden i Hennes, med fantastiske fjell i både Lofoten og Vesterålen.

 

 

Til topps i taulag

Når vi nærmer oss toppen, og også breen som omkranser den, må vi binde oss inn i taulag. Plutselig stopper guiden marsjen, og vi lurer på hvorfor. Det er tross alt kaldt, og vi vil helst komme oss opp. ”Her er det!” ”Her er hva?” ”Toppen”. ”Hvor”? Han peker på en varde, og vi må jo, i stor skuffelse, bare tro ham. Turen har blitt kåret til Norges vakreste naturopplevelse, og det kan godt hende. Men for å få det bekreftet må vi nok bestige den myteomspunnende salen, voktet av sine to møyer, én gang til.

Søndag padler vi sørover igjen, kajakkene må leveres i Svolvær mandag. Dette blir turens lengste etappe, med sine grovt 17 nautiske mil. Mari er ikke helt i form, men padler på likevel. Vi vet nemlig at det er meldt en del vind neste dag, og må derfor komme oss så langt som mulig. Det blir hovedsakelig en transport-etappe, men jammen ble det både tid og energi nok til å nyte både tur og natur likevel. Vi får øye på mang en havørn og sel og oter, men dyrene av større kaliber lar vente på seg.

Det regner, og vi kjenner på at det ikke er så verst å ligge i telt likevel. Det er jo tross alt tørt! …sånn passe hvertfall. Vi er spente på hvor mye vind vi får over Austnesfjorden denne gangen, og tar en synfaring for å unngå «å padle på en smell». Det ser greit ut, og det er det også, faktisk overraskende greit. Vinden som var meldt har tydeligvis ikke kommet enda.

Vi padler videre langs skjærene ved Svolvær lufthavn og runder neset, og… der kom vinden! Vi padler rett i mot, har ikke noe valg, det er ingen plass å gå i land på et godt stykke enda. Vi beveger oss nesten mer baklengs enn fremover. Salt, sjøsprøyt og vind pisker oss i ansiktet, vi ser nesten ingenting på grunn av bølgene som skyller over oss. Heldigvis finner vi en hvit sandstrand, hvor vi nærmest blir skylt i land, nok en gang. Og slik ender et fantastisk eventyr. Nesten.

 

Utsikt over Rekneset i Øyhellesundet en natt i slutten av juni.
Utsikt over Rekneset i Øyhellesundet en natt i slutten av juni.

 

Sjarmerende kafe sørvest i Lofoten

Duften av sjø, tørrfisk og en anelse tang møter oss i det vi tråkker døsig ut av bussen på Reine, sørvest i Lofoten. Her finner vi det som må være den mest sjarmerende kaféen i Norge! Hjemmelaget bakst serveres i fleng, sammen med fantastisk kaffe og en god dose fornøyelig humør av personellet, toppet med interiør som enhver jente vil drømme seg bort i. Her kunne vi være for alltid.. Men brått husker vi på hvorfor vi har havnet der i utgangspunktet; vi skal til spektakulære steder og bestige flotte tinder.

Eventyrlysten kommer tilbake for fullt, og vi tar båten inn til Vindstad, hvor vi går ned til Bunesstranda,som er den breieste vi noen gang har sett! Før middag tar vi oss en tur på Helvetestinden, hvor vi nyter en flott utsikt over det endeløse havet. Vi nidstirrer utover teppet av blått for å se om vi kan skimte noe som kanskje kan være en hval eller spekkhogger, men nok en gang, til ingen nytte.

 

Monica speider mot den åpne hav fra Bunesstranda i Lofoten.
Monica speider mot den åpne hav fra Bunesstranda i Lofoten.

 

Dagen etter bærer det tilbake til Reine, hvor vi til slutt kommer oss avgårde til Sørvågen. Påfølgende dag vandrer vi inn til turistforeningshytta Munkebu, som vi har hørt mange goe ord om, men som dessverre er stengt for sesongen. På veien tilbake tar vi like gjerne en omvei opp flotte Kjølen. Vel nede sjenerer vi oss ikke, men tar oss et bad i det lokale bade-vannet. Siste kvelden på tur spiser vi på den lokale restauranten, hvor de serverer Lofotens beste hvalbiff. Den smelter på tungen sammen med en god rødvin. I kveld får vi nok sove godt!

Vanskelig start på padletur på Svalbard

Det første møtet med Svalbard er ikkje udelt positivt. Då flyet landar kvelden 28. juli, ligg frostdisen over Adventfjorden, og drivis frå breane pakkar seg saman i hamna i Longyearbyen. såpass tett at me har problem med å sjøsetje kajakkane dagen etter. Uventa på denne årstida.

Første del av turen, ut Adventfjorden, innover mot Diabasodden, over Isfjorden, går utan problem: solskin, vindstille, i ein kort periode held me på å bli sperra inne av drivande isflak. Å krysse Isfjorden, 15 km på staden, tre timars padling, bør ein ikkje tenke på om det er den minste utsikt til dårleg ver.

Svenskehuset  - Kajakktur Svalbard
Innover mot Svenskehuset – spor etter gruvedrift. Foto: Olav Aksnes

Svenskehuset

Svenskehuset ligg seks kilometer innanfor Kapp Thordsen, om lag ein kilometer frå stranda. Slitsam etappe inn: Tømming av kajakken, tung bagasje, det me treng for overnatting i huset, bratt opp grus-og sandskråning, to steg fram, eitt tilbake, til grasslette/myr i 25-50 meters høgd over sjøen. Så innover, same prosedyre neste morgon i motsett retning.

Svenskehuset blei bygd av den finsk-svenske forskaren og oppdagaren Adolf Erik Nordenskiøld, førstemann gjennom Nordaustpassasjen, pioner i utforskinga av Svalbard i 1872. Det nyleg rehabiliterte huset blei reist i samband med kortvarig gruvedrift; same året overvintringsstad for 17 unge fangstmenn, som alle døde av skjørbuk og blyforgifting (?) – dei åt kjøthermetikken i depotet, men let dei hermetiske grønnsakene ligge! Mennene kviler under trekors på staden.

Inn Billefjorden

Pyramiden, 27 kilometers padling frå Svenskehuset, inn Billefjorden, kort matpause i Skansebukta, idyllisk vik under det mektige Skansen-fjellet  –  vidare inn fjorden i frisk medvind – nesten på grunn i Mimerbukta, grumsete sjø, langgrunt, padleåra i botnen på halvmeters djup, omveg ut att og inn til utskipingshamna i Pyramiden, staden Kjartan Fløgstad meisterleg skildrar i den dokumentarisk-magiske forteljinga ”Pyramiden – Portrett av ein forlaten utopi”.

Dei industri-tekniske installasjonane er i sterkt forfall. Sjølve bysenteret er intakt, om lag slik det stod i sine glansdagar på 1960 – 1980-talet, eit kommunistisk mønstersamfunn som skulle lokke ikkje altfor godt vande sovjetarbeidarar og funksjonærar til denne sivilisasjonsutposten – i dag stort sett berre besøkt av turistar med lokalbåten frå Longyearbyen eller meir og mindre tilfeldig forbipasserande båtfolk og padlarar. Våre mest ”minneverdige”, nesten surrealistiske opplevingar i byen: kort besøk som einaste gjester i hotellbaren og overnatting  i gjestehus av samanstilte konteinerar nede på hamna, artig kontrast til det ”primitive” teltlivet.

Overveldande inntrykk

Nordenskiøldbreen, skrått innover Billefjorden, forbi Brucebyen (namnet på to forfalne brakker) og Kapp Napier inn til brefronten. Høgdepunktet denne dagen er skildra i artikkelen om Spitsbergen og blir ikkje repetert her. Me overnattar på ein stad utan namn på kartet, mellom Kapp Scott og Kapp Ekholm, litt lenger ute i fjorden.

Storhendinga neste dag er den fleire kilometer lange padlinga i frisk sjø under den spektakulære fjellsida opp mot Brisingfjellet. Inntrykket  overveldande, overnaturleg som landskapa i Tolkienfilmane: Fleire hundre meter høge søyler i hardt fjell i regelmessig avstand frå kvarandre, med gigantiske jettegryter imellom, uthola i mjukare fjell, tilhaldsstad for myriadar av fugl, alt forma av  millionar års erosjon. Under dette naturmirakelet er fire menn i kajakk småkryp.

Same kveld, etter at telta er komne på plass, tek Otto, Stein Helge og Frederik seg ein snartur opp i urda under fjellet. Dei kjem tilbake med fem fossilar. Sjølv sparkar eg tilfeldig borti ein stein på stranda under isbjørnvakta same natta. Det er eit fleire millionar år gammalt forsteina skjell. Kjøpte suvenirar treng ein ikkje ta med seg frå Svalbard.

Anservika – Bjonahamna

Ein dag med litt dramatikk. Vindstyrken ikkje stor, men fjorden går kvit. Bølgjene forsterkar seg over langgrunnene inn mot land. Me held oss nær stranda. Plutseleg dukkar spissen av ein stor stein opp, mellom bølgjetoppane, to meter lenger framme. Roret lystrar ikkje pedalane. Eg må kjøre kajakken på land og held på å velte. Dei andre tek seg og på land. Enden på visa blir at me tømmer kajakkane, dreg/ber dei over land saman med bagasjen, bortimot ein kilometer over Gåsodden, til me kjem i le for nordavinden bak neset. Det er tungt.

Von Postbreen fotografert frå Bjonahamna
Von Postbreen fotografert frå Bjonahamna. Foto: Olav Aksnes

Padlinga vidare mot Tempelfjorden er heller ikkje utan komplikasjonar. Den fire kilometer breie Gipsvika ser ut til å ha flat sjø. Midtvegs over møter Otto og eg den heftige brevinden frå nord, gjennom Gipsdalen. Rorvaieren har kilt seg fast. Vinden kjem rett frå sida. Det er umogleg å halde kursen. Med roret oppe snur kajakken ut mot fjorden, nede går han ukontrollert i sirkel. Kilometrane inn til land blir padla med ein arm, skiftevis høgre og venstre. Otto padlar i kajakken sin ved sida bak, løfter og senkar roret på båten min i takt med at høgre/venstre armen min blir nummen av melkesyre. I lange periodar avanserer me ikkje i den råsete motvinden. Eit slit. Dei to andre padlar uproblematisk langs land. Krøllet på rorvaieren blir fiksa inne på stranda. Me held fram i roleg sjø og medvind, forbi ein stranda iskoloss, til Bjonahamna, ein grøn oase i steinørkenen under Templet.

Drama på Von Postbreen

Vind frå sørvest. Me blir einige om å setje kurs mot Fredheim på hi sida av fjorden, skrått mot vinden. På Bjonapynten tek vinden  godt. Me bestemmer oss først for å krysse fjorden beint over, der han er smalast. Eg snur kajakken, får vinden i ryggen, høyrer ei stund at dei andre pratar, får ikkje med meg at dei har endra retning, tilbake til den opphavlege. Først under land på hi sida, fire km lenger framme, oppdagar eg at dei andre er søkk borte. Ingen av oss veit kvar den /dei andre er. Kort fortalt, eg returnerer til Bjonahamna, ser framleis ingen, dreg kajakken på land, kler på meg tørre kle og set meg til å vente utanfor ei open hytte der seks bergensarar ferierer. Dei vil iallfall vere tilbake frå fisketur i løpet av dagen.

Innover mot Nordenskiøldbreen
Innover mot Nordenskiøldbreen. Foto: Olav Aksnes

Samtidig, 13 km lenger inne i Tempelfjorden. På Von Postbreen går ein aggressiv isbjørn til angrep på fire ungdommar i eit telt. Dei høyrer til ein flokk på 40 engelske ungdommar med leiarar som skal oppleve breeventyret. 17-åringen Horatio Chapple blir drepen, dei tre andre hardt skadde. Ingen av oss veit noko. Me  registrerer stor helikoptertrafikk dagen etter.

Ein cabincruiser nærmar seg Bjonahamna. Den legg seg for anker 50 meter frå land. Det er langgrunt. ”Er det Aksnes?”  Ambulansehelikopterpilot og oppsynsmann, Stig Onarheim, med  kontakt til sysselmannskontoret, har oppfanga anrop på VHF-radiotelefonen til Otto. Ein og ein halv time seinare er me saman igjen på Vindodden. Onarheim får stoppa helikopteret som er i ferd med å lette. Me blir sparte for fleire titusen kroner. To viktige lærdommar: 1:  Hald gruppa samla under vanskeleg forhold. 2:  Ein gul kajakk er langt meir synleg enn min røde (ifølgje Onarheim).

Grønkledd strandslette

Vindodden er ei vid, vakker, grønnkledd strandslette, med mange hytter, populær utfartsstad for folk i Longyearbyen med hurtiggåande båt. Eit hyttetun, bygd av drivtømmer frå Sibir, å sjå til av same standard som palassa på Geilo og i Trysil, vegg i vegg med det vesle tjørepappkledde krypinnet av ei fangsthytte. Den nye og den gamle tid.

Siste etappar:  Kort tur på land på Diabasodden. Eit ungt fransk par, biologar, studerer fuglelivet på staden, elles ingen synleg aktivitet. Det minneverdige denne ettermiddagen og kvelden er den milde brisen, kanskje 15 grader. Me kokar oss pulvermiddag, ligg i teltopninga og solar oss på 78 grader og 20 minutt nord. Bortanfor, under snøskavlen, beitar to reinsdyr, bak ein haug tittar ein polarrev fram.

Stressa isbjørn

Frisk padling med sjøen akter. Under Forkastningsfjellet ligg ein stor RIB-båt nær stranda, med baugen vend innover, full av turistar, journalistar og fotografar med lange teleobjektiv. Ein stakkars stressa isbjørn labbar kvilelaust fram og tilbake, hoppar i vatnet og sym i vår retning. Me set opp farten. Neste dag er det bilde av denne bjørnen i Aftenposten. Fotografen er ein av flokken i RHIB-båten.

Siste timen inn til Longyearbyen er det ikkje mykje å skrive om, bortsett frå at me er i godlag. Inne i bua til Jørn Dyrdahl ringer mobiltelefonane. Engstelege familiemedlemmer er på tråden og vil forsikre seg om at me er i god behald. Nokon av dei hadde fått med seg den aller første meldinga frå Von Postbreen, at ein var drepen og tre alvorleg såra. I den blei det ikkje opplyst at offera var unge engelskmenn. I ein times tid trudde dei det var me.

 

 

Leir under Cowantoppen. Foto: Olav K. Aksnes.
Leir under Cowantoppen. Foto: Olav K. Aksnes.

 

 

Spennende padleområde i Troms

Turen startet en augustkveld fra Mikkelvika på Ringvassøya. Vi krysset Skagøysundet, hvor man får Rebbenesøya på venstre side. Så forsatte vi utover på vestsiden av Hersøya. Her er det grunne og smale sund med mange holmer og skjær, og i perioder kraftig havstrøm. Men med vindstille og perfekt vær var dette ikke noe problem.

 

 

Vi overnattet i telt på Berntskogstranda, på Hersøya vestside.

 

Vest for Hersøya ligger Toftefjorden. Våren 1943 kom Jan Baalsrud inn hit fra Shetland med fiskeskøyta ”Brattholm”. Han tilhørte en gruppe skulle utføre sabotasjeoppdrag mot tyske installasjoner i Nord-Norge. Rett etter ankomst ble båten angrepet av tyske soldater. En ble drept, to hardt skadet og åtte tatt til fange og senere skutt. Jan Baalsrud greide å rømme, og ble den eneste av de 12 som overlevde. Etter to måneders intens og strabasiøs flukt fra tyskerne greide endelig Jan Baalsrud å nå sikkerhet i Sverige. Denne hendelsen er foreviget i filmen ”Ni liv”. Det står et minnesmerke i Toftefjorden til minne om de 11 som døde i forbindelse med ”Brattholm” tragedien.

 

Men tilbake til nåtiden. Etter en uforglemmelig solnedgang overnattet vi på Berntskogstranda, vest på Hersøya. På stranda fant vi tilstrekkelig med rekved til et bra bål. Mens vi varmet oss i solnedgangen ble det tussmørke. Vi koste oss med spekemat, potetsalat og god drikke. Å mimre om gamle og nye turer hører med. Neste morgen forsatte padleturen nordover.

 

 

Vi passerer gården Lille Måsværet som ligger på Nordkvaløyas vestside.

 

Underveis padlet vi forbi Hersøygård og flere andre veiløse gårder. Hersøya har mange gårder men fikk aldri noen vei. I dag benyttes bebyggelsen som fritidshus. Vi krysset Bårdsundet over til Nordkvaløya. Ved Laukvika, lengst vest på Nordkvaløya, finnes det rester av en kai. Det gamle fiskebruket er helt borte. Også på Nordkvaløya er det mange fraflyttede hus og gårder og ingen vei. Vi forsatte mot nord. Man legger godt merke til den imponerende gården i Lille-Måsværet. Vest for Nordkvaløya ligger Store Måsværet, Lille Måsværet og kanskje hundre store og små holmer og skjær.

 

Området rundt Måsvær og Nordkvaløya er rikt på sjøfugl, egg, dun og sel, og farvannet byt på mange grunne områder med vanndybde på noen få meter. Det er i perioder kraftig strøm i sundene. Derfor er dette et skummelt farvann i dårlig vær. Derfor er denne kajakkturen en typisk ”godværstur”.

 

 

Topptur til Skjerviktinden på Nordkvaløya.

 

Etter to timers padling fra Hersøya gikk vi på land i Hermannsfjorden på Nordkvaløya. Her la jeg merke til den intense, grønne fargen oppover fjellsidene. Dette er bilder jeg husker best fra Skottland og Shetland. Været var perfekt og en fjelltur passet godt. Etter noen timer i kajakk er det godt å strekke på beina. Når man kommer høyere opp får man en helt annen oversikt av området. Vi gikk opp på Skjerviktinden (672 moh). Fra denne toppen kunne vi se mot de nordlige Lyngsalpene i øst, mot Lopphavet i nord og mot øyriket rundt Måsvær. Vi hadde ”panoramautsikt” mot kirkestedet på Helgøya, tre-fire kilometer lengre øst.

 

På ettermiddagen padlet vi tilbake mot sør og til Lille-Måsværet. For meg er det obligatorisk med en liten stopp i Lille-Måsværet” obligatorisk. Dette er et utrolig spennende øyrike som får fantasier om tidligere tider i gang. Jeg la merke til at hovehuset hadde to solide stålvaiere fra taket og ned i bakken. Her er det nok lurt å være sikret mot ekstremvær fra nord eller vest.

 

 

Fra Skjerviktiden mot Helgøy i øst. Lengre bak sees Ringvassøya og nordlige deler av Lyngsalpene.

 

Etter noen kopper kaffe og litt sjokolade fortsatte turen sørover Bårdsetsundet. Vi kom inn på Hersøya’s østside. Neste stopp var på Engholmen. Vi laget en god middag fra Fjordland (enkelt med poser som raskt kan kokes i sjøvann), og fortsatte deretter sørover mellom Gårdsholmen og Hersøya. I lett østlig bris krysset vi Skagøysund over til Mikkelvika. Vi var inne om kvelden, samtidig som det begynte å mørkne. Da hadde vi padlet rundt 35 kilometer på rundturen vår.

 

 

Fra Hermannsfjorden på Nordkvaløya.

 

En utvidet turrapport med flere bilder finns på hjemmesiden min: www.ryggsekk.net

 

 

Viktor med Lille Måsværet bak.

 

Tidsforbruk:

Kjøreturen fra Tromsøya til Mikkelvika på Ringvassøya er ca 80 kilometer
(ca 1,5 timers rolig kjøring med bil).

 

Padleturen fra Mikkelvika til Bertskogstranda, vest på Hersøya er ca 6,5 kilometer

(ca 1 times padletur).

 

Padleturen fra Bertskogstranda til Hermmansfjorden på Nord-Kvaløya er ca 11 kilometer (ca 2 timers padletur).

 

Gåturen fra Hermannsfjorden på Nord-Kvaløya til Skjerviktinden (672 moh) er ca 5 kilometer, ca 1.5 time opp. Ca 1 time ned.

 

Padleturen fra Hermannsfjorden på Nord-Kvaløya via Måsvær, rundt Hersøya’s østside og til Mikkelvika er ca 17 kilometer (3 timers padletur).

 

 

Finer høstfarger på vei ned fra Skjerviktinden.

 

Med kajakk i Tysfjord

Hovedveien E6 krysser Tysfjord med bilferge. Ved Hellmobotn, lengst inne i Tysfjord, er avstanden fra havet til Sverige kun 6,3 kilometer. Øst for Hellmobotn ligger en av Nord-Europas lengste
Canyon.

Tysfjord er et lulesamisk område, og en betydelig del av befolkningen er samisk, eller av samisk opprinnelse. Tysfjord har i perioder på høsten store flokker med spekkhoggere som jakter på sild. Å se på disse er en populær turistattraksjon, og gjerne fra kajakk.

 

Stefjorden, på vei tilbake.
Stefjorden, på vei tilbake.

 

En av de ytre fjordarmene i Tysfjord er Stefjorden. Her ligger Stetind, som også er Norges nasjonalfjell.

I 1992 fikk Kjøpsvik fast veiforbindelse. En av tunnelene i denne veiforbindelsen går gjennom Stetind. Like ved fjellet ligger en utmerket parkerings og rasteplass. Denne plassen er utgangspunkt for klatreturer til Stetind eller padleturer i området. Det kommer fjellklatrere fra hele verden til Tysfjord for å bestige Stetinds mange klatreruter.

 

Stefjorden.
Stefjorden.

 

Fra Tromsø på ca. 6 timer

Vi (Jan Hugo, Viktor og Sigmund) kjørte til fra Tromsø til Stetind en varm fredag i midten av juni. Kjøreturen fra Tromsø tar ca seks timer. Neste morgen satte vi ut kajakkene våre i Stefjorden. Fra parkeringen og ned til sjøen er det knappe 50 meter grei bæring. Fjæra har småstein og er fin for å sette ut kajakker i. I dette området er Stefjorden rundt en kilometer brei og godt skjermet for ekstrem vind og sjø.

 

Sildpollen.
Sildpollen.

 

Vi startet turen med å padle inn til bygda Stefjordbotn ved å følge nordsiden av Stetind. Man får nesten stiv nakke etter å ha stirret opp på den blankslitte fjellsiden i en time. Inne i Stefjordbotn snudde vi utover og padlet forbi Stefjordneset og inn til sidefjorden Sildepollen. Sildepollen har stupbratte fjellvegger på tre sider. En av sidene er ”baksiden av” fjeltoppen Huglhornet (981 moh). Jeg vil tro at Sildepollen har fått navnet sitt fordi fjorden enkelt kan ”stenges” mens sildestimer var inne på besøk.

 

Strandhugg i Sildpollen er enkelt og teltplassene mange.
Strandhugg i Sildpollen er enkelt og teltplassene mange.

 

 

Over Stefjorden til Haukøya

Etter en lang pause inne i Sildepollen padlet vi tilbake og over Stefjorden til Haukøya. Vi padlet gjennom det smale sundet mellom Haukøya og Haukøyholmen og kom inn i Tømmeråsfjorden. Så rundet vi Haukøyholmens vestside og fant oss en fin teltplass midt på Haukøyholmens nordside. Den dagen hadde vi padlet ca 20 kilometer i rolig tempo.

Fra Halls fortopp mot Stetind.
Fra Halls fortopp mot Stetind.

Tropenatt på Haukøyholmen

Første oppgave etter vi kom på land var å legge en passe mengde øl til kjøling i lunkent sjøvann. Drikkevann bør man ta med hit, for Haukøyholmen ser veldig tørr ut. Vi grillet en god middag og hadde en rolig og avslappende kveld. Siden dette er en nordvendt plass, skinte sola ustoppelig. Men en varm tropenatt i Nord-Norge bør man slett ikke klage over. Neste morgen padlet vi tilbake til Stetind. Vi hadde frisk motvind, men uten store bølger, og returen på rundt ti kilometer tok to-tre timer.

Haukøyholmen - Kajakktur
Haukøyholmen

Halls fortopp

Ved ankomst til parkeringsplassen byttet vi om til fjellsko og gikk så opp til ”Halls fortopp” (1314 moh). Dette er en grei gåtur uten noen tausikring. ”Halls fortopp” er stedet hvor den enkleste klatreruta ut til Steind (1390 moh) starter. Dansken Carl Hall prøvde i 1889 å bestige Stetind, uten å lykkes. Imidlertid fikk fortoppen senere hans navn. I 1910 ble Stetind besteget for første gang av Ferdinand Scheldrup, Carl Willelhelm Rubenson og Alf Bonnevie Bryn.

Om kvelden var vi tilbake ved parkeringsplassen vår etter to spennede turdager rundt Stetind. Ved en senere anledning så vil jeg ta en ny tur i den fine Tysfjorden, gjerne inn til Hellmobotn som ligger inne i bunnen mot øst.

 

Kart over padleruten vi valgte.
Kart over padleruten vi valgte.

 

 

Litt om avstander i Tysfjord

Evenes flyplass, ca 2 timer med bil.

Bodø flyplass, ca 2 timer med bil pluss ferge fra Drag til Skarberget eller Kjøpsvik (fergetur ca ½ time).

Tromsø, ca 6 timer med bil.

Narvik, ca 1 time med bil.

Kjøpsvik er kommunesenter i Tysfjord og har ca 950 innbyggere. Kjøreturen fra Stetind til Kjøpsvik tar ca 20 minutter. Det er et hotell i Kjøpsvik. Turrapporter fra både padleturen og fjellturen ligger på min hjemmeside www.ryggsekk.net

Med kajakk i Ersfjorden

Rundt Tromsø by finnes mange spennende områder, godt egnet for kajakkpadling. Her presenter jeg den veilause Ersfjorden på Kvaløya, slik jeg opplever den fra kajakk. Fjorden strekker seg ca. 15 kilometer mot vest og ut i storhavet. Enklest er det å starte fra Ersfjordbotn som ligger kun 20 minutters biltur fra Tromsø by. Et annet alternativ er å starte fra Rekvik nær utløpet av Ersfjorden i nordvest. Rekvik ligger en times kjøring fra Tromsø.

 

Skjermet av fjell

På bilturen inn til Rekvik passerer man de flotte fjell på Kvaløya og mange gode startsteder for alternative kajakkturer. Ersfjorden er ikke spesielt vanskelig å padle i med hensyn til vær. På nordlig og sørlig vind er fjorden godt skjermet av høye fjell. Østlig vind kan ta bedre og vestlig vind står inn fjorden fra havet. Jeg liker ofte å padle nær land. Det er trygt og man kan studere detaljer bedre. Å ligge midt i fjorden er ”kjedelig”. Bredden på Ersfjorden varierer mellom 1 til 1,5 kilometer.

 

 

Oversiktsbilde over Ersfjorden.

 

Ersfjorden er veiløs bortsett fra til Ersfjordbotn på østsiden av fjorden. Det er vel det som gjør fjorden så spennende. Nordsiden av Ersfjorden er bratt og utilgjengelig til fots, mens vestsiden er litt mindre bratt. Nordsiden er usatt for store snøskred. Det ligger 4-5 mindre småbruk utover fjorden, nesten på alle de plasser hvor en liten jordlapp kunne brødfø en familie. Man hadde noen få dyr pluss gjorde fjordfiske. I tillegg var disse utvalgte bostedene ganske skredsikre.

 

Tomme hus

Etter andre verdenskrig kom motorbåter i bruk, og da kunne man raskere dra ut til gode fiskefelt. Mange flyttet innover til Ersfjordbotn og nærmere byen. Husene ble tomme. I dag benyttes mange av de gjenstående husene som fritidshus. I gamle dager bodde det mange barn her. De gikk på internatskole i Rekvik, som da var ei veilaus lita bygd, men som hadde skole.

 

 

På tur i Ersfjorden.

 

Noen barn gikk også på internatskole i Ersfjordbotn. Her var barna hele skoleuka, og hvis været var bra kunne de dra til hjemplassen sin i helgene. Rekvik var også skoleplass for flere øyer på yttersiden av Kvaløya. En bekjent arbeidet som lærer i Rekvik etter krigen. Reisen dit fra Tromsø, hovedsakelig med båt, kunne ta flere dager hvis været slo seg vrangt. Ja, tidene har forandret seg mye… Rekvik fikk fast veiforbindelse til Tromsø sist på 70 tallet. I dag kan man kjøre fra Tromsø til Rekvik på en time.

 

Forulykket i snøskred

Drar man utover Ersfjorden på sørsiden, passerer man først det lille huset ved Eliasgammen. Etter en times padling er man ute ved Spirevika, og under fjellet Stortinden. Familien som bodde her i 1906 ble 4. april rammet av et snøskred. Et sørpeskred traff huset og fylte det med snø. Tre barn på 4, 9 og 12 år forulykket i snøskredet. Huset ble ikke bygget opp igjen. 1-2 kilometer lengre ut ligger Sandholmen. Her var det et lite fiskebruk, og flere familier bodde her.

 

 

Utsikt mot Brattbergtinden. Her kan du ta deg en dusj sittende i kajakken.

 

Lengre utover var gården Kråkskard og nesten helt ytterst i fjorden, gården Maritheimen. På nordsiden av Ersfjorden er det en gård på Myrnes og en annen under fjellet Skamtind. Området på nordsiden er beryktet for store snøskred som kommer ned fra bratte områder under fjellet Hollendaren. Folk her kjente til faren ved snøskred og det var derfor ikke mange ulykker. Men i 1980 forsvant to kveitefiskere i et stort snøskred her. Det meste av Ersfjorden er bratt og da er sjøen den eneste brukbare transportvei. Ønsker man mer informasjon om livet utover Ersfjorden i gamle dager så er boka ”Hildringer” fra ”Hillesøyforeninga” veldig spennende.

 

 

Storslagen natur og vakre strender i Ersfjorden.

 

 

Som jeg sa i starten, her er man inne i ”ei anna tidsregning”. Dette er et svært spennende område for kajakk. Har du noen ledige dager i Tromsø så anbefales Ersfjorden. Du finner flere turrapporter fra Ersfjorden og Kvaløya på www.ryggsekk.net