Å padle med nybegynnere

Thomas var nybegynner og ville ut å surfe. Han hadde padlet i flere år, sånn litt problemet sporadisk, og ville prøve å surfe i havkajakk. Men han var ikke så ofte i nærheten av hvor jeg bor, så vi måtte bruke de mulighetene vi hadde. Og så kom muligheten, i en juleferie (av alle ting). Vi padlet ut fra en beskyttet havn i småviltre forhold (10 m/s). Da vi øvde svingteknikk og støttetak inni havnen, kantret han. Jeg var ved siden av ham på kort tid, men han kom opp til overflaten akkurat før jeg nådde å rekke inn over skroget for å løfte ham opp. Dessverre hadde han vært der nede fem sekunder for lenge. De vanntette vantene jeg hadde lånt ham hadde gjort det vanskelig å få tak i trekket for å få det av, og selv om vi fortsatte utflukten og fikk noen veldig fine surf i bukten etterpå, så var Thomas blitt redd mens han var under vann. Det var jeg ikke stolt av. Jeg vet ikke om han inviterer seg selv igjen, og da kan man si at suksesskriteriet for turen ikke ble nådd.

De sier at man blir klok av skade. Noen ganger tar prosessen litt for lang tid, som i mitt tilfelle. Jeg har hatt venner med på vannet som er kommet i land, forfrosne og lite lystne på gjentakelse. Noen ganger opplever man at det hele klaffer, og da er det om å gjøre å finne ut hva det var som gjorde utslaget.

Problemet med kajakkpadling som nybegynner

Det kan være et problem at kajakkpadling ser så idyllisk ut. Folk vil prøve det, og fordi jeg er glad i det vil jeg gjerne vise dem hvor gøy det er. Men igjennom min egen utvikling som padler kan jeg huske utallige dårlige opplevelser også. Jeg pleide å stå under dusjen i dyp smerte idet fingrene fikk følelsen tilbake, før jeg hadde råd til vinterhansker. Eller hva med alle gnagsårene som jeg har fått på forskjellige måter når jeg padler?

En erfaren padler kan også få avanserte ting til å se lette ut. Det i seg selv inviterer til misforståelser rundt forventningene til aktiviteten. En hver idrett har en læringskurve. Noen ganger glemmer vi den terskelen når vi skal ta en venn, og nybegynner, med på tur. Det betyr at gode nybegynneropplevelser skal være mere enn idylliske, fordi det jeg opplever som idyll kan erfares som villskap av en som er ny i faget.

Kajakkklubbene gjør et storslått arbeid med å bringe nybegynnere inn i padlemiljøet på en forsvarlig måte. Det bør folk gjøre bruk av når de ønsker å padle for første gang. Men mange, kanskje de fleste, får de første padleopplevelsene i uorganisert regi. Derfor kan det være en ide å anvende litt velvalgt sunn fornuft, når man som padler tar en venn med. I det følgende har jeg notert noen tanker som kan være nyttige.

Nybegynner med trygge rammer på to plan

Den du tar med på vannet skal både være trygg på vannet objektivt sett, og de skal ha en opplevelse av at tryggheten blir ivaretatt. Det første sikrer man ved å anvende det man kunne kalle vinterpadleregelen. Det andre er mer innviklet fordi det foregår i hodet på folk.

Vinterpadleregelen går i all enkelhet ut på at man kun presser sitronen 70 prosent. Jeg kan presse meg selv hardere fysisk når det er varmt. Det er annerledes når det er kaldt, for den energien som skulle vært brukt på å padle hjem skal kanskje brukes på å overleve en ubehagelig svømmetur. Jeg er nødt til å ha et overskudd av energi og overblikk som kan komme kameraten min til gode hvis det skjer noe. Prøv å trekke fra 30-40 prosent av turens lengde, vanskelighetsgrad, værmessige utfordring, utfordring når det gjelder båttrafikk osv. De ekstra prosentene med buffer vil komme dere til gode hvis det skjer noe.

Stemning og trivsel

Opplevelsen av trygghet er ikke helt det samme, fordi det kanskje handler mer om stemning og trivsel for en nybegynner, enn om redningsvester og nødbluss. Man kan for eksempel velge en dag med mildt vær. Man kan begrense turen til rolig sjø. Man velger et særlig flott sted å padle. Listen kunne fortsette.

Jeg var på kanotur en gang med guttene mine på seks og ti år. Vi startet fra en strand. Dønningene genererte noen ganske frodige bølger på stranden og minstemann ble redd. Jeg visste at så snart vi var forbi strandbrenningen, ville det være rolig. Jeg satt inne med en viten om at turen var 100 prosent trygg. Men det valgte jeg å se bort fra fordi han hadde en opplevelse av utrygghet. Så kanoen ble satt på bilen igjen og vi kjørte bort til en havn hvor vi sjøsatte på flatt vann. Det angret jeg ikke på, for det ble en super dag som vi har minnes mange ganger siden.

Rollespill og regler når man har med seg en nybegynner

Da jeg som 6-åring hadde mine første turer i kano med pappa, la han ned regelen om at hans ord var lov i kanoen. Hvis han sa «sitt ned!», så satte man seg ned, i tillit til at han visste hva han snakket om. Selv om han lød meget bestemt inn imellom, så bidro det til trygghetsopplevelsen, og også til den reelle sikkerheten.

Å ha en nybegynner kamerat med på vannet kan være vanskelig på dette punktet, fordi dere kanskje er likestilte i vennskapet. Kanskje det er en kollega som er eldre enn deg, og da kan det kreve sitt å sette ham/henne på plass. Kjæresten, som trodde dere skulle på romantisk picnic, blir til en elev, og det innebærer en viss risiko for forholdet. Det kan være en god ide å ta en prat om dette før avgang, så man ikke tærer på vennskapet. Ved å avtale et slags rollespill, hvor den med mest erfaring er «kaptein», kan man unngå misforståelser.

Felles dagsorden

Man står ofte i den situasjonen, at man gjerne vil «vise» vedkommende noe. Man har et formål med turen. Det kan lett bli til en dagsorden som kun verten sitter inne med, og da lurer de dårlige opplevelsene ved døren. Det er alltid bedre å holde seg på den sikre siden av sikker, og så la kameraten din selv ytre ønske om å øke spenningen. Spør dem hva de gjerne vil oppleve, så du kan gjøre et hederlig forsøk på å imøtegå det.

Hvis de spennende tingene på et eventyr blir isenesatt for mye av «arrangøren», kan det også gå bli en form for underholdning. Som vi alle vet, skal det mer enn underholdning til for å skape en opplevelse som setter dype spor, altså en opplevelse som ansporer til selvstendig engagement i sporten.

Kalibrering av tilliten

En del av dem jeg kjenner har en form for tillit til meg som instruktør, fordi de kjenner meg og har en eller annen positiv forventning. Men det er ikke kun jeg som bestemmer ute på havet. Så det er viktig i forhold til å «kalibrere» tillitsforholdet, å gjøre kameraten min oppmerksom på hvordan det kommer til å være når vi padler. Kanskje kan jeg ikke komme bort til ham med en gang på grunn av bølgegang, eller vi ikke kan høre hverandre på grunn av vinden. Det er en viktig del av praten man har før avgang, å gjøre oppmerksom på begrensingene som du som vært ligger under. Også her må man være litt god til å velge type tur, sånn at vedkommende kan bevare en viss tillit til deg.

Når jeg padler med andre erfarne padlere, vet vi at vi hjelper hverandre hvis noe går galt. Det behøver vi ikke å snakke om. Men tingene skal prates langt mer om når du har en nybegynner med, og du skal regne med å være i stand til å redde både deg og selv og ham/henne hvis en situasjon oppstår.

Jeg kan nevne havsurf igjen her. Fordi jeg har funnet ut at når jeg underviser noen i å surfe i kajakk, virker det veldig bra å stå i vann til livet. Jeg er der ute sammen med dem og kan assistere og forklare mens de leker seg i bølgene. Det minner dem om at vannet ikke er dypere enn som så, og jeg kan ta fatt i kajakken og vender den riktig for å møte bølgene for eksempel. Jeg skal ikke tenke på å styre egen farkost, og da blir det lettere å være der for kameraten min.

En saftig nesten-ulykke

Min egen bror, Christopher, hadde en erfaring da han gikk på gymnas og hadde padlet i noen få år. Han hadde en venn som tigget om å komme med i kajakk (la oss kalle ham Jan). Først sa han nei, men Jan fortsatte med å tigge. Det ble vanskelig å fortsette å si nei fordi Jan var eldre enn Christopher, som kun var 17 år gammel.

Til sist ble de enige om å dra ut på en stor innsjø en april dag, med snø her og der på land. Vanntemperaturen var nok ikke mer enn 2-3 grader. De hadde våtdrakt på begge to. Christopher gjorde hva han kunne for å stadfeste at Jan skulle gjøre alt som han sa, men han endte med å gi seg da fyren ville padle ut til en øy et par hundre meter ute. Da Jan foreslo at de skulle padle om kapp, sa Christopher «Nei takk! Ikke gjør det. Du kommer bare til å kantre!». Men han var ikke til å stoppe, og dro på, og kantret med en gang. De var ca. 40 meter fra øya.

Sjokkert og redd

Han kom opp til overflaten, sjokkert, redd og allerede i gang med å bli nedkjølt. Christopher var ikke sikker på kameratredning, så han valgte alternativ B. «Ta tak i bakstevnen min, så trekker jeg deg i land, sa han». Jan gjorde som han sa, men begynte snart å klage over å miste følelsen i føttene, bena, hendene, armene. Det føltes som mer enn 40 meter, men de kom på land. Jan krabbet i land, stivfrossen og ute av stand til å tenke klart.

Christopher beordret ham til å løpe og hoppe omkring på øya mens han selv padlet ut etter kajakken og åra. Denne gangen lystret han. Det var heldigvis så stille på vannet at utstyret ikke drev nevneverdig. Christopher ga Jan streng beskjed på at han ikke måtte stoppe med å hoppe og springe før han var svett og varm over det hele. Tyve minutter senere var de på vei hjemover igjen; litt klokere og litt mindre selvsikre enn før. Jeg vet ikke hvor mye de padlet sammen etter det, men Jan har takket broren min gjentatte ganger for å ha reddet livet hans. I bunn og grunn var det en erfaring de begge kunne vært foruten.

Mange kajakkulykker skjer fordi noen med for lite erfaring dro på tur med noen som hadde mer erfaring, men ikke nok til å bære ansvaret for to. Det i seg selv kunne være grunn nok til å fraråde alle å ta venner med på vannet. Min begrunnelse for å skrive artikkelen likevel er at vi alle vet at det ikke er sånn det foregår, og da kan man likegodt gi noen gode råd. Jeg kan ikke la være med å smile litt, og tenke på den amerikanske instruktøren, Reg Lake’s kloke ord: «God dømmekraft oppnås igjennom utøvelsen av dårlig dømmekraft. Trikset er å overleve prosessen.»

Til slutt

En av whitewaterpadlingens patriarker, Jim Snyder, innleder sin bok om squirtpadling med å skissere hva det er som driver en kajakkpadler. Han koker det ned til begrepene «Apetite and tenacity», altså apetitt og fasthet. De samme prinsippene kan overføres til hvordan vi presenterer aktiviteten for en nybegynner. For vi vil at de skal få mer med seg enn bare en koselig tur en gang nå og da. Padlesport er inkluderende, og vi ønsker at nye padlere får sin egen appetitt på sporten. Det er kun på den måten de vil holde ut på tross enkelte dårlige opplevelser, og til sist erfare storheten som kommer av erfaring. Enhver tur med en ny padler bør foretas med dette målet for øyet.