Stikkord: Peru

Det er få elver i verden som kan måle seg med inkaenes elv. Den flommer fra det hellige fjellet Auzanga te med sine ruvende seks tusen meter, og møter elven Urrbamba i Amazonas. Den sistnevnte flommer forøvrig forbi Machu Picchu, mens Paucar tambo vokter på sine egne inkahemmeligheter.

Det var fremdeles mørkt ute i det vi surret fast kajakker på taket av lokalbussen. Klokka hadde ringt 04.30, og vi hadde hoppet i padleklærne og stavret oss av gårde til et av disse gatehjørnene i Cusco hvor bussene går fra. Vi hadde fire timers kjøring fremfor oss, og ramlet ut av bussen ved ti-tida på morgenen.

I den lille landsbyen Paucartambo vakte vi stor oppsikt, og vi måtte rømme inn på en liten lokal restaurant for å sluke noen kopper kaffe før vi ruslet ned til elva. På put-in så den ikke imponerende ut, der den flommet rolig og brun gjennom landsbyen. Men på 250 kilometer faller den 1.500 meter, så vi visste at skinnet bedro. Og med avskjedsrop og vinking fra en hel landsby i ryggen satte vi kursen nedstrøms, endelig på plass i det som har blitt kalt Inkaenes elv.

Orange canyon

Vi hadde kajakkene godt lasta med utstyr. Til sammen planla vi å bruke åtte dager på veien ned, og i tillegg til mat hadde vi ett telt, to soveposer, to liggeunderlag og kokkeutstyr. Vi hadde et skift med tørre fleecer, og en regnjakke hver. Kajakken min veide rundt 30-35 kg, og siden elva ble brattere og brattere den første dagen var jeg mer enn sliten når vi kom til et egnet leirsted. Så langt hadde vi padlet ti km med grad tre, men uten flattvann, og fem km med stadig brattere grad fire. Elva var grunn, steinete og blokkert. Et utrolig tordenvær skrallet mellom fjellsidene, og jeg følte meg liten der vi så mindre og mindre sivilisasjon etter som timene gikk. Med regnet sildrende ned satte vi opp camp og lagde middag: potetstappe med tunfisk og spinatsuppe. Nam! Deretter var det bare å krabbe inn i teltet og gjøre det opplagte: sove.

Klokka fem neste morgen våknet vi sammen med fuglekvitter og tåke hengende mellom fjellsidene. Vi drakk masse kaffe og kom oss på elva til klokka var åtte. Nedstrøms ventet et juv som blir kalt Orange Canyon, på grunn av de oransje steinene som ligger i juvet. Det var også her vi visst at de første grad fem strykene ventet, og både Ron (Fischer) og jeg var spente i det juvveggene trakk seg sammen noen kilometer nedenfor.

De neste fem timene ble brukt til å synfare, padle og bære forbi det ene stryket etter det andre. Orange canyon viste seg å leve opp til sitt navn, med enorme oransje steinblokker både i strykene og langs elvebredden. Vi padlet for det meste grad fire stryk, og noen få femmere, som var blokkerte og hissige. Gøy! Den kvelden fant vi en liten leirplass med en liten sandstrand, og med sola tittende frem var livet godt å leve. Etter nok en runde med poetstappe, suppe og tunfisk kravlet vi ned i soveposene, mette av inntrykk.

Bratt, bratt og atter bratt

De neste dagene gikk med til å sove, spise og padle. Vi padlet mellom hundrevis av dype juv, med en bratt fjellkjede som vokter på venstre side av elven, og en litt mindre fjellkjede som grenser mot Amazonas på høyre side. Av og til så vi glimt av små hus oppe i fjellsidene, og noe som lignet på dyrket mark. En kveld kom to guttunger ned til campen vår for å fiske, og de fortalte om livet i dalen, på en blanding av spansk og quechua, det lokale språket. De var nøye med å peke ut at de var fra inkafolk, og at dette var en inka elv. Det er tydelig at kulturarven står sterkt i Paucartambo dalen, og vi så spor etter gamle stier, broer og ruiner gjentatte ganger. En morgen ble vi overrasket av en bonde i det vi koste oss med morgenkaffen, og etter å ha hilst pent og knapt nok kastet et blikk på kajakkene våre, dristet han seg til å spørre om vi kunne opplyse ham om hvilket solcellemerke som var det beste. Han hadde nemlig ikke lys i huset sitt. Det er vel første og siste gangen jeg skulle ønske jeg var ekspert på akkurat det området.

Rant og rant

Og elva, den rant og rant. Aldri har jeg padlet en elv med så lite flattvann. Vi hadde padlet i tre dager, og det hadde aldri vært et opphold i strømmen. Det var som å sitte i et padletog der man monoton boofet valser, padlet rundt steiner og fant linjer uten å tenke over hva man gjorde. Vi må ha padlet tusenvis av stryk, og de aller fleste grad fire. Hvilken perle av en elv.

Dag fire bød på det den største bæringa på turen, det bratteste stryket og det trangeste juvet med et stryk det ikke er mulig å gå forbi. Bæringa var det verste, og det tok oss en time å komme forbi. Jeg tryna kun to ganger, og holdt på å miste båten min i elva kun en gang, noe som var bedre enn jeg fryktet i det jeg startet å klatre over steinblokkene med min 35 kg tunge kajakk på slep.

Tidlig på ettermiddagen kom vi til et stryk som var helt utrolig bratt. De første to hundre metrene var veldig grunne og rimelig rotete, så vi bar forbi, og deretter satt jeg med hjertet i halsen den neste kilometeren. Bratt er stikkordet! Den kilometeren droppet noe sånt som 250 “feet per mile”, og fikk Skjørli til å ligne på en skikkelig tam kosetur. For en gangs skyld var jeg glad for at kajakken var så tung, for det var flere ganger jeg måtte punche valser som oppstod ut av det blå foran kajakken min.

Vi smilte fra øre til øre, og smilte enda mer noen kilometer lengre nede når vi stod fremfor et imponerende dypt juv, med slette fjellvegger. Inngangen var en eneste stor steinhaug, så den kom vi oss forbi ved hjelp av å hoppe, dra og skyve kajakkene. Men så måtte vi til pers. Et delvis blindt stryk stod på menyen, med store valser, steiner, bølger og curlere, men med en ren linje gjennom på midten, og flattvann nederst. Gøy! Den kvelden var vi mer enn tause i leiren, slitne, fornøyde og totalt lykkelige med å bare være akkurat der vi var – langt nede i en elv i Perus ødemark.

Overraskelse

Etter å ha padlet i flere dager gjennom et utrolig landskap begynte helningen på elva å jevne seg ut. Kartet fortalte oss at vi var omtrent en dag unna samløpet med Urrubamba, og vi forberedte oss på en rolig dag. Men den gang ei. Rundt en sving ble vi møtt av et voldsomt syn. Et enormt jordras hadde demmet opp elva, og bare en liten del av den fikk lov til flomme over på venstre side. Den første delen av stryket var ikke padlebart, og vi måtte ut og gå, noe som viste seg å være lettere sagt enn gjort. Gjørma var dyp, farlig og ustabil. Det tok oss en time å krysse en flate på 200 meter, god hjulpet av noen lokale som kom forbi. Vel tilbake på elva var det nok en gang en Middle Oetz følelse, i det det var null bakevjer å se, grumsete vann og bratt. Men etter en kilometer var det nok en gang slutt, og fra her og ned roet elva endelig ned tempoet etter fem dager på høygir.

Ved samløpet fikk vi huket tak i en “lancha”, som er en 15 meter lang åpen kano med påhengsmotor. Disse farkostene kjører opp og ned Urrubamba med de innfødte som er på vei til markedene i den lille byen Ivochote, 40 minutters oppstrøms. Fra der var det bare å bite tennene sammen under en 20 timer lang busstur tilbake til Cusco. Det skal sies at dusjen var mer enn velkommen ved ankomst!

For en elv

Om du noensinne har muligheten til å padle elven Paucartambo, Inkaenes elv, så anbefaler jeg turen på det varmeste. Fra de høye Andesfjellene til den varme Amazonas på en uke. Den er vanskelig å slå.