Alt var handlet inn, og det eneste vi manglet var tørrdrakter. Dette skulle vi få leie av Rana Spesialsport, og vi hadde avtalt at vi skulle ringe når vi nærmet oss Mo i Rana hvor de holder til. Som sagt som gjort, og vi fikk tak i utstyret, og mange gode tips.
På vei mot det ukjente
Vi kjørte deretter mot Stokkvågen, som så ut til å være en passende start for turen vår. Der parkerte vi bilen, bar kajakkene ned til fjæra og pakket om fra bil til båt. Selv om noe måtte bli igjen, var vi overrasket over mengden man får med seg i disse farkostene, og noe spente satt vi oss oppi båtene 40 meter lengre borte fra der vi første hadde lagt båtene. Klokken var seks på ettermiddagen og vi var på vei.
Vi fortsatte over sundet og begynte vi å se etter steder vi kunne gå i land. Det var gråvær, motvind og regn i luften. Over den første lille holmen sirklet det tre ørner majestetisk, og da vi kom på sørsiden av Stigen fant vi en lun vik. Vi hadde padlet nesten åtte kilometer i motvind på litt under to timer, og var fornøyd med den første dagen. Vi klarte å finne plass nok mellom sauer og skitt til leiren, og siden det regnet godt ble det Yatzy i teltet som gjaldt denne kvelden. Vinden røsket koselig i teltet og vi sov bra. Kanskje vinden løyer litt til i morgen, sa Yatsy-vinneren Silje før vi sovnet.
Sjøen gikk hvit
Men det gjorde den så absolutt ikke. Vi bestemte oss for å padle nordover mot Hestmannen. Etter en frokost bestående av speilegg og kaffe, kom vi oss i båtene og avgårde. Vi rundet Stigen og padlet opp i sundet mellom Stigen og Lurøy. Vi kom tre kilometer på rundt en time. Det blåste friskt fra nord, og vi måtte ta pause i en liten vik og avvente litt mens vi tok oss en kopp te. Jeg dro fram fluestangen og tok noen medvindskast. Vinden ga ingen tegn om at den skulle gi seg, men vi var ved godt mot og la på tur videre. Vinden kom fortsatt rett forfra i det smale sundet, og sjøen gikk hvit rundt oss. Det var ingen andre utpå enn en leken oter som koste seg i bølgene like ved båtene våre. På to timer hadde vi kommet opp til en relativt lun vik på Lurøy.
Damenes aften i Yatzy
Det var nytteløst å fortsette nordover i denne vinden og vi padlet til land på flo sjø, trakk kajakkene godt opp på gresset og satte oss i teltåpningen mens vi så vannet forsvinne ut av viken. Det er fascinerende forskjeller på flo og fjære her, tenkte vi mens vi fikk i oss en porsjon Real turmat. Det ble med 7.5 kilometer på tre timer padling denne dagen. I regnet og vinden koste vi oss i teltet med prat, litt vin og rom og noen slag med Yatzy, mens noen sauer lusket rolig forbi oss. Noen koste seg mer enn andre, og det var helt klart damenes aften i spilleboden.
Vi våknet tirsdags morgen og hørte vinden ruske godt i teltet fortsatt. Silje kunne fortelle at hun hadde våknet en gang i natt og lurt på om teltet skulle blåse avgårde. Jeg sa at jeg var sikker på at kajakkene lå på samme sted som jeg hadde sovnet, men hun kunne godt se til dem siden de lå på hennes side av teltet. Hun satte seg opp og åpnet teltduken. Det var lenge stille, og jeg måtte spørre henne om alt var ok. Du tuller med meg nå, sant? utbrøt hun, -Du har flyttet dem etter jeg sovnet. Riktig nok lå jeg våken i soveposen og leste mens hun snorket, knapt hørbart over vinden utenfor, men jeg hadde absolutt ikke gått utenfor teltet.
Tidevannet tok kajakkene
På andre siden av bukten lå kajakkene langt oppe på land. Vi tuslet bort og så over sakene. Alt var der. Min mye grønnlandsåre fra Gearlab, som jeg har lagt min elsk på, fluestangen og alt annet som ikke var tatt ut. Flaks! Ti meter lengre ut med tidevannet og vinden, og vi måtte sagt farvel til det hele og plukket kajakk og utstyr opp i Trondheim på veien hjem. Vel fornøyde med at vi fortsatt hadde alt med oss, tok vi oss en tur opp på et høydedrag for å se på forholdene og ruten videre. Det blåste fortsatt kraftig, men prognosene sa det skulle roe seg utover dagen. Vi bestemt oss derfor å dra videre.
Akkurat i utløpet mellom Lurøy og Stigen i nord møtte vi tre lokale padlere. De kunne fortelle at de tok seg en uke hit hvert år, og kunne komme med et godt råd til oss, nemlig å padle sørover. Et godt råd, men et av målene var jo å krysse polarsirkelen mot nord for egen kraft. Vi satte kursen mot Innerkvarøya, der det skulle være en butikk. Vi padlet over fjorden i motvind og høye bølger, men i fint driv. Det var en god følelse å komme til havn, trekke båtene på land ved siden av liket av en halvspist oter, og se oss litt omkring.
Tatt i mot med åpne armer
Vi fant butikken men den var så klart bare åpen mellom 8 og 10 og 18 og 20 (eller noe slikt). Vi var der temmelig nøyaktig kl. 13:40, to timer og 7.3 kilometer etter at vi hadde forlatt Lurøys lune vrede. Til alt hell var eieren av butikken inne i annet ærend. Etter noen telefoner og hyggeprat, var han klar til å slå inn varene våre, som den fødte butikkmedarbeider. Vann kunne vi bare gå bort på fiskeoppdrettet å hente. – Null stress, bare hils fra meg, sa Geir. Som sagt som gjort, og mens Silje kokte siste rest av vann opp til lunsjen vår, gikk jeg bort for å fylle på vannposene og sekken. Der ble jeg tatt imot med åpne armer, og fikk klar melding om at vi også kunne låne dusjen om vi ville.
Etter litt avslapning på varmekablene, og ompakking, var vi klar for å padle videre nordover. Dette var strekket hvor det skulle skje. Vi så på kartet og vurderte ruter. Jeg foreslo å padle rundt på nordsiden av Innerkvarøya, videre vest til Ytterkvarøya og så nord til Hestmannøy, eller Selsøy, eller Storselsøy. Er det ikke kortere å padle bent over? spurte Silje. For så vidt, tenkte jeg, men det er vel tryggere å gå langs land så mye man kan? Silje så uforstående på meg. Kortest er best!
Krysset Polarsirkelen
Som sagt som gjort. Det var en relativt lang strekning nordover over «åpent hav», men vi var jo blitt god på motvind og når vi kunne padle med utsikt rett mot majestetiske Hestmannen, var det bare en fryd å padle. Vinden og bølgene skulle jo gi seg utover ettermiddagen. Vi fulgte nøye med på polarmerket på Vikingen som vi hadde på styrbord side av oss, og kryssingen av sirkelen ble feiret med en liten sjokoladebit og noen bilder. Vi blåste noen titalls meter sørover igjen, og den andre kryssingen av polarsirkelen ble forbigått i stillhet.
Vi padlet langs østsiden av denne øyen, hvis navn alle vi møtte hadde forskjellig navn på, og fikk sett Hestmannen fra de fleste vinkler. Vi rundet øyen og padlet litt sørover, og strandet i nydelige Solvika utpå kvelden, godt slitne etter fire timers padling og 14 km i motvind. Vi feiret med et glass vin og middag fra butikken, ved det lille bålet vi hadde fyrt opp.
Da myggen fant oss, trakk vi inn i teltet og fant fram Yatzy’en igjen. Etter tre dager på sjøen og fire netter i telt, var det fortsatt ikke noe tegn til hval, eller seier i dette forunderlig vanskelige terningspillet. Vi fikk endelig et glimt av midnattssolen, da vi gikk til køys utpå natten en gang. Totalt padlet distanse denne dagen var 21 kilometer. Endelig litt progresjon mot nord.
Til topps på Hestmannen
Dagen etter stod vi opp. Det var nesten ikke til å tro. Blikkstille og sol. For en dag. I dag var dagen da vi skulle til topps på det spektakulære fjellet Hestmannen. Turen opp til gikk fint, og da vi kom til toppen, ble vi lamslått av utsikten. Du verden så flott. Det kom endel havdis drivende innover, så vi bestemte oss for å lage oss noe frysetørret kjøttsuppe mens vi ventet. Tåken gled forbi og vi var der oppe helt alene. Helt vilt! På vei ned, akkurat over det smaleste partiet, hylte plutselig Silje til. Hjertet mitt hoppet, var sikker på at hun hadde sklidd. Det var rundt 571 meter rett ned på siden der. -Se, utbrøt hun og pekte. En diger havørn hadde flydd ut rett nedenfor henne og passert henne ikke mer enn tre meter unna. Da jeg fikk øye på den, var den kommet opp på høyde med meg og steg raskt til værs og sirklet litt over oss før den forsvant i skyene like over oss. For en herlig opplevelse! Da vi var tilbake i leiren laget vi middag og vi fikk en nydelig kveld på stranden. Med bålet fint brennende, solen som skinte og blikkstille, var det en fantastisk dag. Noen kast med fluestangen ble det også, men vi var tydeligvis for langt sør for Lofottorsken. Ei heller Selsøyskreien eller Hestmannhysen ville bite på. Som avslutning på kvelden fikk vi besøk av en svært så nysgjerrig sel som svømte rundt i en halvtimes tid og studerte oss nøye.
Tok ferge til Rødøy
Morgenen etter hadde vi bestemt oss for å få litt fart på sakene og ta fergen opp til Rødøy. Her var det et nytt fjell som skulle bestiges, burger som skulle spises, og strender som skulle campes. Strendene hadde vi sett på bilder i lang tid og gledet oss til å få opp teltet der. Med båtene lastet med sakene våre, forlot vi Solvika og satte kursen 200 meter mot nord og fergekaien. Det var lettere sagt enn gjort, og den beryktede motvinden slo til for fullt igjen denne dagen. På fergekaien spurte jeg et eldre ektepar, som tydeligvis hadde mer fiskelykke enn meg der de bar kasser med fisk ut av båten, om hva øyen heter. –Hestmannøy, svarte han kjapt. Like kjapt kom Selsøy fra konen. På kaien stod det tydelig 8197 Storselsøy… Javel. Fergen tok oss raskt opp til Rødøy, og velframme fikk vi kajakkene på land. De veier faktisk ganske mye når de er fullastet med utstyr. Min noe mer enn Silje sin, noe som vi merket gang på gang der hun gled lydløst over grunt vann, mens jeg kom subbende i bunn etter. Vi fikk på ny fylt opp vannreservene og fant et passende sted å sette båtene på vannet. Som bestilt var det vindstille i bukten ved fergekaien, og etter et lite uhell idet jeg entret kajakken, kom vi oss utover etter å ha tømt den for vann.
Burger og fine strender
Det var blikkstille og vi koste oss med tanken på burger og fine sandstrender. Vårt største problem var hvilken av strendene vi skulle velge, men det var bare helt til vi rundet neset og skulle nordover. Det var nemlig ikke vindstille, og ikke hadde vi strømmen med oss heller. Det ble tre kilometer på halvannen time. Ganske slitne kom vi inn til flytebryggen og fikk båtene opp. Burgeren var tidenes skuffelse, men vi var smarte nok til å ta kamskjell til forrett, som kostet nesten det samme som burgeren, men vel verdt det.
Vi forhørte oss om de hadde rom ledig, og forklarte at vi ikke hadde mulighet til å padle rundt og opp til teltplassen i denne vinden. De var dessverre fullbooket, og vi fikk ikke lov til å slå opp noe telt godt gjemt på den store sletten bak bygget. Skuffet trasket vi i vei i ulendt terreng og kom omsider til en relativt dårlig teltplass, langt fra kajakkene. Vinden røsket godt i teltet der vi lå, og noen nye tap i Yatzy kom på rullebladet mitt.
Besøkte Tomma som siste post
Dagen etter våknet i igjen til strålende sol, og vi tok turen opp til toppen av Rødøyløva for å se på utsikten. Derfra kunne vi se Lofotveggen i nord gjennom skyen av fluer som fulgte oss til topps, og Tomskjevelen og sikkert noen av de syv søstrene i sør.
Da vi kom ned, gikk vi inn til «sentrum» og handlet litt forsyninger. Det var på tide med egg til frokost igjen. Vi padlet en runde i skjærgården på vestsiden av øyen, før vi endte opp blant hoppende makrellstimer på vei ned til hurtigbåtkaien. Fiskene danset rundt kajakkene våre nå som stangen var trygt pakket ned i tuben på dekk. Vi ville besøke Tomma som siste post. Det var fredag og båten raste i full fart sørover. Tipset om Tomma kom fra Vegard i Rana Spesialsport, som omtalte den som den mest komplette av øyene. Den har nydelige strender, Tomskjevelen med sine 922 meter, pub og butikk, hadde han fortalt. Dessuten var den i padleavstand fra bilen vår i Stokkvågen. Jeg sendte Vegard en melding om han visste om de hadde gass til primusen på Tomma, sånn i tilfelle. Han svarte at det trodde han. -Men om ikke, så ring han Tor Håkon, så ordner det seg, var det hyggelige svaret derfra.
Så hval
Hurtigbåten hadde mange stoppesteder underveis og på en kai var det folkefest og stor oppstandelse. Festen virket ikke å få noen demper av at vi ikke gikk av der. Akkurat det var litt merkelig tenkte vi, mens båten fortsatte mot Tomma og ankom sent på kvelden. Det var en flott kveld, og i stille sjø gjorde vi unna ni kilometer på halvannen time. Den første stranden vi fant var helt nydelig. Det lå en seilbåt for anker utenfor, og den var et nydelig syn der vi gled rolig forbi og inn på stranden. Synet var like fint da vi gled rolig forbi den utover også, og padlet videre. Det var nemlig ikke mulig å campe der. -Se, en nise, sa jeg til Silje. Jadda, var svaret jeg fikk. -Det er seint og du innbiller deg ting. Den var bare oppe en gang, men jeg var sikker i min sak. Hellet hadde snudd og jeg hadde sett hval, riktignok den aller minste arten, men likevel hval. Litt etter fant vi en nesten like fin strand med mye bedre muligheter til å campe. Vi fikk opp teltet, laget et lite bål og fant fram grillmaten. Det ble et glass vin og en øl under midnattssolen til maten. Vi var i soveposene klokken langt utpå natten, vel fornøyde med dagen. Det ble så klart et knepent tap i Yatzy her også, men det nærmet seg noe. Jeg kunne merke det. Jeg hadde jo sett hval…
Uredd reinsdyr
Lørdagen var nydelig og vi padlet langs Tommas spektakulære kystlinje. Mens vi pratet om hvor vi ville ta lunsjen vår, dukket et reinsdyr opp ute på et nes. Vi kunne padle helt nært uten at det brydde seg om oss. Medvinden fortsatte og vi passerte den ene stranden etter den andre, og før vi visste ordet av det gled vi rett inn i en liten bukt av den fineste sand. Da vi sjekket målingene hadde vi padlet nesten 14 kilometer uten å anstrenge oss nevneverdig.
Dessverre var ikke denne stranden egnet til camping, men vi laget et lite bål og fikk kokt vann til både frysetørret lunsj og kaffe, før vi gikk en liten tur for å speide etter et tilholdssted for natten. Vi bestemte oss for å padle litt videre nordover for å se hva vi fant. Det var tross alt ikke langt igjen, og det var et overkommelig stykke tilbake til bilen i morgen uansett hvor vi endte opp.
Tilbake til bilen
Siden det flødde, satte vi oss i båtene og ventet til tidevannet løftet oss og vi kunne padle videre. Ikke helt overraskende var Silje førstemann avgårde. Jeg kom, av naturlige årsaker, litt etter. Vi fant en flott plass, fikk opp teltet og fylte koppene med vin. Vi tente et lite bål og laget oss en siste porsjon turmat. Vi lot bålet dø ut med tidevannet utover kvelden og gikk inn i teltet. Terningene ble funnet fram og rullet villig omkring. Game, set, match! Jeg vant, og det var enkelt. Det viste seg at Tomma var akkurat den eventyrøya vi ble lovet.
Morgenen etter padlet vi mot bilen over blikkstille vann. -Typisk hvalvær, sa jeg, idet en liten flokk med niser dukket opp foran oss. De var bare to, men det var hval. Vi grunnstøtte omtrent 100 meter fra bilen, men tenkte vi kunne ta det rolig og tømme litt, mens tidevannet endret deg. Det gjorde det, og etter fem minutter stod kajakkene helt tørt like langt fra bilen og med vannet ytterligere 20 meter bak oss.
