Den mest sydlige byen er Ushuaía i Argentina, og regionen strekker seg helt nord til byen Puerto Montt i Chile. Patagonia er vill, vakker og forblåst med blant annet store åpne sletter (pampas) i Argentina hvor du kilometer etter kilometer ikke ser annet enn guanacos. Men regionen har også høye bratte fjell, isbreer, sub-regnskog, turkise innsjøer og en labyrint av fjorder.
På ytterpunktene
Vi har padlet så langt nord som på Svalbard, og hadde dermed lyst å padle helt sør i verden også. Morsomt å ha padlet på ytterpunktene. Vi fløy til Punta Arenas, Chile og fant en «outdoorbutikk» som også organiserer padleturer. Vi avtalte en dagstur for oss to med en guide dagen etterpå, på den sydligste delen av Peninsula Brunswick. Her slutter veien på kontinentet Amerika, så langt sør du kan komme på fastlandet.
Vi overnattet ved sjøen i vår van, og nøt det ville landskapet. Her så vi flere delfiner og sjøløver som lekte i bølgene. Morgen etterpå ventet vi ved enden av veien på vår guide som skulle være der klokken 09. Først en time senere så vi en jeep med tre kajakker på taket, rett før jeg mistet håpet på en padletur.
Med vind i ryggen trenger vi kun å styre litt og vi får god tid til nyte naturen rundt oss.
«Patagonian winds»
Dagen startet med lite vind og det så ut til å bli en perfekt padledag. Men, allerede i 10-tiden begynte det å blåse opp. Det var likevell helt greie padleforhold. En halvtime senere var vi endelig på vannet i Maggelanstredet og padlet sørover mot fyret Faro San Isidro. Mens vi padlet, økte vinden kraftig. Jeg har aldri padlet i så sterk motvind før og slapp ut et brøl da jeg skulle runde bukten. Sterk motvind og sterk strøm førte til at jeg måtte bruke alt av styrke og teknikk for i det hele tatt få noe fremgang!
Utsikt fra fyret Faro San Isidro.
Harald nærmer seg en av marmorgrottene. Som inspirasjon (eller trøst) dukket det opp en sjøløve ved siden av kajakken min. Det i seg selv var verd hele padleturen. Da vi ankom fyret, begynte det i tillegg å hagle. Vi presset oss inn mot en fjellvegg for å få spise i le, og etter en kort vandretur ved fyret padlet vi tilbake. Og for en fryd det var. Vinden var så sterk at vi bare kunne surfe på returen. Med bare litt styring så gikk resten gikk av seg selv. Vi fikk virkelig kjent på kroppen hva «Patagonian winds» innebærer.
Det blåser friskt på Peninsula Brunswick og vi kjemper mot «Patagonian winds».
Monolitter i marmor
Neste padletur ble ved Puerto Rio Tranquilo i Nord Patagonia. I innsjøen Lago General Carrera er det flotte geologiske formasjoner som er skapt av bølger og vind. De representerer en gruppe grotter, søyler og tunneler som er formet av monolitter i marmor. Et perfekt område for utforsking i kajakk, slik at man kan se grottene fra innsiden. Vannet er krystallklart og turkis, formet av breen San Rafael. Omgitt av frodig landskap med bratte fjell og sol som fikk grottene til å skinne i mange flotte farger, lekte vi i vannet i vår sitt-on-topp-kajakk.
For et sted! For noen farger! Vi utforsker de trange kanalene inn i marmorgrottene.
Sjøløver- og pingvinkolonier!
Synkron padling i oppblåsbar dobbelkajakk leid av Turismo Isla del Palena.Den mest minneverdige padleturen var ved Raúl Marin Balmaceda, en liten bygd som lenge har vært isolert fra verden og som turistene ennå ikke har funnet veien til. Ute i Golfo Corcovado ligger flere øyer som hyppig gjestes av . Vi ordnet en tur ut dit med motorbåt og ble sluppet på vannet i en oppblåsbar dobbelkajakk. Her hadde vi dyrelivet og havet for oss selv så lenge vi ville. Mellom øyene var vi beskyttet for vind og bølger, slik at vi klarte å padle så lydløst som mulig for å komme tett inn på dyrene.
Vi fikk se en oter som jaktet skjell på to meters avstand, delfiner som svømte foran kajakken, pingviner både på land og i vann og ikke minst tusenvis av sjøløver. Disse nysgjerrige vesenene hoppet i vann da vi nærmet oss, og minst tjue hoder stirret på oss på noen få meters avstand!
Sjøoteren jakter og spiser skjell kun få meter fra kajakken vår.Magellan pingvin.
Da en hannsjøløve knurret og hoppet i vannet i full fart, padlet vi raskt videre. Sjøløver er snille vesener, men man vet aldri. Vi ville nødig få en sint hann etter oss, som lett kunne velte kajakken vår. Etter padleturen returnerte vi til bygden, parkerte Vanen vår på stranden og koste oss med god mat og drikke, mens både sjøløver og delfiner svømte forbi.
Nysgjerrige sjøløver i Raúl Marin Balmaceda.
Nedsunken skog!
Vår siste kajakktur var på Chepu i National Park Chiloé. Chepu River Vally ligger ved samløpet av tre elver hvor du kan padle i en nedsunket skog. I 1960 forårsaket et jordskjelv at jorden sank cirka to meter. En påfølgende tsunami fylte området med salt vann som drepte trærne som en gang dannet skog. Dette er nok det mest merkelige landskapet jeg har padlet i.
Mens vi tar en pause i sivet prøver Harald å se hvor omfattende området er.
Vi navigerte gjennom store døde trestokker og var omgitt av et yrende fugleliv. Sivet var høyt, så det føltes som vi var bortkommen i en stor labyrint av død skog. Vi var helt alene i dette mystiske landskapet og storkoste oss med å prøve å navigere gjennom de smaleste åpninger mellom stokkene.
Chepu River Vally. Kim navigerer mellom store døde stokker i den nedsunkede skogen.
Som alltid gikk tiden for fort og vi kunne gjerne bli lengre for å padle mer i denne flotte delen av verden. Det er hav overalt, mange innsjøer og elver. For de som elsker elvepadling, finnes noen av de råeste hvitvannselvene i den chilenske delen av Patagonia. Kanskje et turmål for neste vinter?
Veldig spesiell opplevelse å padle i dette rare landskapet!
Det store utland!
Det er mye padleinspirasjon å hente i det store utland! Denne høsten får du artikler fra våre lesere med inspirasjon til nettopp din kommende padlesommer! Padleturene går blant annet til Danmark, Ukraina, Patagonia, Japan, Skottland, Russland, Peru, Spania, Kuwait, Nederland Klikk deg gjerne inn her og få en oversikt!
Dette er Eivind Damsgaard som fikk mulighet til å padle mellom sivøyene i Titikakasjøen i Peru! Foto: Eivind Damsgaard/privat.
“Dette er nok bare en grad 2-3 elv”, sier Ron Fischer fra Sveits, selvutne vnt leder for gruppa og den med mest kunnskaper om Google Earth. Han hadde brukt betraktelig med tid på å lete etter padlebare elver i området ved enden av Carretera Austral, og nå hadde han en liste med en 5-6 navn som måtte padles.
Inn i ødemarken
Som sagt så gjort. Vi var hele ni personer som hadde funnet veien inn i ødemarken, og gruppa var sammensveiset og ved godt mot. Det sørlige Patagonia er tidvis ugjestmild og uvennlig for kajakkpadling, men like ofte skinte solen og vi kunne alle konstatere at selv om veien sørover er brutalt lang, var det allerede verdt det.
Mange tror Patagonia tilhører ett land, men sannheten er at området er både chilensk og argentinsk. Derfor er det ikke uvanlig å møte mennesker som bor i det ene landet, men som føler seg sterkere knyttet til det andre. Geografien bestemmer hvor det er lettest å nå sivilisasjonen. Isbreer, kondorer, frådende vann, dyp urskog og vennlige chilensk-argentinske cowboyer hadde allerede gjort inntrykk på oss og nå skulle vi endelig utforske den første elva på lista – nemlig Rio Mayer.
Overraskelse
Det er ikke til å unngå å legge merke til den flotte elva som renner under hovedveien noen kilometer nord for Villa O ́higgins. Den har nok vann til at det begynner å klø i norske padlearmer, og det fantes til og med en vei oppover dalføret. Dermed var det bare å laste opp bilene og kjøre til vi fant et egnet sted å sette ut kajakkene. To timer etter at vi startet turen ned Rons påståtte grad 2/3 elv stod vi og klødde oss i hodet ved siden av en av de hissigste valsene jeg har sett noen gang. Det fantes en linje ut til høyre, men den var syltynn, og burde ikke mistes. Jeg satte fart og retning på kajakken og kom meg helskinnet ned, akkurat i tide til å snu meg og se Jakub Sedivy (CZH) bomme totalt og forsvinne i det frådende vannet.
Etter litt kom en kajakk, så kom Jakub, åra og skoene hans flytende. Heldigvis var valsa så stor at alt blir spyttet ut – men det var litt av en husketur kunne han fortelle. Etter det padlet bare to stykker til, mens resten valgte å bære forbi. Vi fortsatte nedover, og kunne bare konstatere at dette ikke var grad 2-3 padling, men derimot herlig grad 4 stortvannspadling. Omtrent halvveis møtte vi på et juv som hellet mer mot grad 6 og som dermed sendte oss opp på land.
Etter mye synfaring, rappelleringer og halvveis risikofylte klatring i trær og bergvegger for å se elva som brølte forbi under oss, ble vi enige om ikke å padle oss inn i juvet, men heller ta beina fatt. Selve bæringen var grei, og rimelig raskt unnagjort og to dager etter at vi først hadde stått på put-in kom vi endelig til brua som markerte vårt stoppested. For en start på vårt sør-patagonske eventyr!
Problemfri elv
Villa O ́Higgins er en søvnig liten landsby omgitt av storslått natur. De fleste turister kommer for enten å si at de har vært til enden av Carretera Austral, eller de kommer for å utforske den sørlige patagonske innlandsisen. Sammen med den nordlige er denne innlandsisen en av de største ismassene utenom polene. Det er også mulig å ta seg over til Argentina fra Villa O ́higgins, dog kun til fots eller med sykkel. Vi fant landsbyens største herberge, hvor en emigrert spanjol drev showet. Her fikk vi bruke både badstue og badestamp, og nøt godt av et stort kjøkken og inneområde som hjalp oss unna det patagonske været nå og da.
Fra her planla vi flere turer, og med en nybygd vei opp til nærliggende Lago Christie en perle av en innsjø inn mot den argentinske grensen, var det på tide å laste kajakkene opp på bilen igjen. Elva Perez er en ukomplisert perle, med en pool-drop karakter. En av fossene holder en grad 5+ og ble ikke padlet, mens resten var grad 4. Det eneste problemet var kryssingen av en sideelv på vei inn til put-in. Man trenger definitivt en firhjulstrekker for å klare den! Likevel, tre timer på elva uten store bæringer eller problemer av andre slag, gjorde at vi kåret Rio Perez til den ultimate sør-patagonske pool-drop-elv!
Multidagstur
En av de flotteste perlene vi fikk padlet var likevel den lille elva Barrancoso, som ligger 2.5 timer nord for Villa O ́higgins. Den kommer skarpt inn fra venstre i det man kjører sørover fra den søvnige byen Cochrane, og fortsetter langs veien i grad 5 og 6 stryk. Dette juvet synes upadlebart, men vi lurte øyeblikkelig på hva som lå i juvet over. Det lille vi kunne skimte fra veien så jo lovende ut! En ettermiddag ble dermed brukt til å banke på ulike dører i nabolaget, og til slutt fant vi en chilener som hadde hester og ville ta oss med inn i dalen.
Selve rideturen var enkel, for det fantes faktisk en sti opp til den seteren som også chilenere bruker på sommerstid. Hestene var lastet med to og to kajakker, og syntes ikke å bry seg om den fargerike lasten. Etter bare tre timer var vi fremme. Vi betalte og sendte reisefølget ned samme vei som vi hadde kommet. Vi derimot satte opp camp og spiste en bedre middag, før vi la oss til og kikket etter Sydkorset før vi falt i søvn ved Barrancosos bredder.
Dagen etter padlet vi oss igjennom hovedjuvet, og ble rett og slett fantastisk overrasket over at ALT kunne padles. Og ikke nok med det – strykene var også kvalitetsstryk, og rangerte fra grad 3 til teknisk grad 5, fra store, litt «pushy» stryk til små, morsomme drop. Etter fem timer på elva gliste vi like bredt alle sammen, og det var helt greit at selve gåingen ut fra juvet og opp til veien var ganske bratt og ulendt. For en elv!
Skjebnedalen
På vei nordover igjen fra Villa O ́higgins bestemte vi oss for å prøve en helt ny dal hvor fjellet Monte San Lorenzo troner. Det var her skikjørerne Andreas Fransson og J.P Auclair omkom i en tragisk skredulykke i 2014, og i det vi kom inn til put-in skjønte vi hvorfor storfjellsentusiaster hadde funnet veien inn i dette øde området. Fjellene tar pusten fra en, og elva som renner ut av dalen er ganske mye mindre dramatisk.
Men uansett, Rio Tranquilo skulle padles! Elva er liten og ganske grunn, og renner gjennom et ustabilt juv med mange jordskred og skarpe steiner. I seg selv var kanskje ikke elva verdt turen, men selve området måtte oppleves. På mange måter minnet granitttårnene meg om det sørlige Torres del Paine, men uten turister.
Fire timer i stryk
Strykene holdt oss likevel opptatt i gode 4 timer. En vanskelig bæring gjorde det litt mer dramatisk, men ellers var det stort sett grad 3 og 4 som ble padlet. Vel nede hadde vi ikke organisert henting, men fikk faktisk haik med en diger lastebil full av saueull som skulle til byen Cochrane – og de syntes det var helt greit å stroppe fast noen kajakker og kajakkpadlere på toppen av lasten.
Carretera Austral er ugjestmild, og for de fleste kajakkpadlere markerer den berømte Rio Baker grensen for hvor langt sør man er villig til å dra. Likevel, det er sør for Baker det virkelige Patagonia begynner, og det er hit man må ta turen – rett og slett.
Det er få elver i verden som kan måle seg med inkaenes elv. Den flommer fra det hellige fjellet Auzanga te med sine ruvende seks tusen meter, og møter elven Urrbamba i Amazonas. Den sistnevnte flommer forøvrig forbi Machu Picchu, mens Paucar tambo vokter på sine egne inkahemmeligheter.
Det var fremdeles mørkt ute i det vi surret fast kajakker på taket av lokalbussen. Klokka hadde ringt 04.30, og vi hadde hoppet i padleklærne og stavret oss av gårde til et av disse gatehjørnene i Cusco hvor bussene går fra. Vi hadde fire timers kjøring fremfor oss, og ramlet ut av bussen ved ti-tida på morgenen.
I den lille landsbyen Paucartambo vakte vi stor oppsikt, og vi måtte rømme inn på en liten lokal restaurant for å sluke noen kopper kaffe før vi ruslet ned til elva. På put-in så den ikke imponerende ut, der den flommet rolig og brun gjennom landsbyen. Men på 250 kilometer faller den 1.500 meter, så vi visste at skinnet bedro. Og med avskjedsrop og vinking fra en hel landsby i ryggen satte vi kursen nedstrøms, endelig på plass i det som har blitt kalt Inkaenes elv.
Orange canyon
Vi hadde kajakkene godt lasta med utstyr. Til sammen planla vi å bruke åtte dager på veien ned, og i tillegg til mat hadde vi ett telt, to soveposer, to liggeunderlag og kokkeutstyr. Vi hadde et skift med tørre fleecer, og en regnjakke hver. Kajakken min veide rundt 30-35 kg, og siden elva ble brattere og brattere den første dagen var jeg mer enn sliten når vi kom til et egnet leirsted. Så langt hadde vi padlet ti km med grad tre, men uten flattvann, og fem km med stadig brattere grad fire. Elva var grunn, steinete og blokkert. Et utrolig tordenvær skrallet mellom fjellsidene, og jeg følte meg liten der vi så mindre og mindre sivilisasjon etter som timene gikk. Med regnet sildrende ned satte vi opp camp og lagde middag: potetstappe med tunfisk og spinatsuppe. Nam! Deretter var det bare å krabbe inn i teltet og gjøre det opplagte: sove.
Klokka fem neste morgen våknet vi sammen med fuglekvitter og tåke hengende mellom fjellsidene. Vi drakk masse kaffe og kom oss på elva til klokka var åtte. Nedstrøms ventet et juv som blir kalt Orange Canyon, på grunn av de oransje steinene som ligger i juvet. Det var også her vi visst at de første grad fem strykene ventet, og både Ron (Fischer) og jeg var spente i det juvveggene trakk seg sammen noen kilometer nedenfor.
De neste fem timene ble brukt til å synfare, padle og bære forbi det ene stryket etter det andre. Orange canyon viste seg å leve opp til sitt navn, med enorme oransje steinblokker både i strykene og langs elvebredden. Vi padlet for det meste grad fire stryk, og noen få femmere, som var blokkerte og hissige. Gøy! Den kvelden fant vi en liten leirplass med en liten sandstrand, og med sola tittende frem var livet godt å leve. Etter nok en runde med poetstappe, suppe og tunfisk kravlet vi ned i soveposene, mette av inntrykk.
Bratt, bratt og atter bratt
De neste dagene gikk med til å sove, spise og padle. Vi padlet mellom hundrevis av dype juv, med en bratt fjellkjede som vokter på venstre side av elven, og en litt mindre fjellkjede som grenser mot Amazonas på høyre side. Av og til så vi glimt av små hus oppe i fjellsidene, og noe som lignet på dyrket mark. En kveld kom to guttunger ned til campen vår for å fiske, og de fortalte om livet i dalen, på en blanding av spansk og quechua, det lokale språket. De var nøye med å peke ut at de var fra inkafolk, og at dette var en inka elv. Det er tydelig at kulturarven står sterkt i Paucartambo dalen, og vi så spor etter gamle stier, broer og ruiner gjentatte ganger. En morgen ble vi overrasket av en bonde i det vi koste oss med morgenkaffen, og etter å ha hilst pent og knapt nok kastet et blikk på kajakkene våre, dristet han seg til å spørre om vi kunne opplyse ham om hvilket solcellemerke som var det beste. Han hadde nemlig ikke lys i huset sitt. Det er vel første og siste gangen jeg skulle ønske jeg var ekspert på akkurat det området.
Klar for put-in i den lille landsbyen Paucartambo. Foto: Ron Fischer.
Rant og rant
Og elva, den rant og rant. Aldri har jeg padlet en elv med så lite flattvann. Vi hadde padlet i tre dager, og det hadde aldri vært et opphold i strømmen. Det var som å sitte i et padletog der man monoton boofet valser, padlet rundt steiner og fant linjer uten å tenke over hva man gjorde. Vi må ha padlet tusenvis av stryk, og de aller fleste grad fire. Hvilken perle av en elv.
Dag fire bød på det den største bæringa på turen, det bratteste stryket og det trangeste juvet med et stryk det ikke er mulig å gå forbi. Bæringa var det verste, og det tok oss en time å komme forbi. Jeg tryna kun to ganger, og holdt på å miste båten min i elva kun en gang, noe som var bedre enn jeg fryktet i det jeg startet å klatre over steinblokkene med min 35 kg tunge kajakk på slep.
Tidlig på ettermiddagen kom vi til et stryk som var helt utrolig bratt. De første to hundre metrene var veldig grunne og rimelig rotete, så vi bar forbi, og deretter satt jeg med hjertet i halsen den neste kilometeren. Bratt er stikkordet! Den kilometeren droppet noe sånt som 250 “feet per mile”, og fikk Skjørli til å ligne på en skikkelig tam kosetur. For en gangs skyld var jeg glad for at kajakken var så tung, for det var flere ganger jeg måtte punche valser som oppstod ut av det blå foran kajakken min.
Mariann på et av de utallige grad fire strykene. Foto: Ron Fischer.
Vi smilte fra øre til øre, og smilte enda mer noen kilometer lengre nede når vi stod fremfor et imponerende dypt juv, med slette fjellvegger. Inngangen var en eneste stor steinhaug, så den kom vi oss forbi ved hjelp av å hoppe, dra og skyve kajakkene. Men så måtte vi til pers. Et delvis blindt stryk stod på menyen, med store valser, steiner, bølger og curlere, men med en ren linje gjennom på midten, og flattvann nederst. Gøy! Den kvelden var vi mer enn tause i leiren, slitne, fornøyde og totalt lykkelige med å bare være akkurat der vi var – langt nede i en elv i Perus ødemark.
Overraskelse
Etter å ha padlet i flere dager gjennom et utrolig landskap begynte helningen på elva å jevne seg ut. Kartet fortalte oss at vi var omtrent en dag unna samløpet med Urrubamba, og vi forberedte oss på en rolig dag. Men den gang ei. Rundt en sving ble vi møtt av et voldsomt syn. Et enormt jordras hadde demmet opp elva, og bare en liten del av den fikk lov til flomme over på venstre side. Den første delen av stryket var ikke padlebart, og vi måtte ut og gå, noe som viste seg å være lettere sagt enn gjort. Gjørma var dyp, farlig og ustabil. Det tok oss en time å krysse en flate på 200 meter, god hjulpet av noen lokale som kom forbi. Vel tilbake på elva var det nok en gang en Middle Oetz følelse, i det det var null bakevjer å se, grumsete vann og bratt. Men etter en kilometer var det nok en gang slutt, og fra her og ned roet elva endelig ned tempoet etter fem dager på høygir.
Ved samløpet fikk vi huket tak i en “lancha”, som er en 15 meter lang åpen kano med påhengsmotor. Disse farkostene kjører opp og ned Urrubamba med de innfødte som er på vei til markedene i den lille byen Ivochote, 40 minutters oppstrøms. Fra der var det bare å bite tennene sammen under en 20 timer lang busstur tilbake til Cusco. Det skal sies at dusjen var mer enn velkommen ved ankomst!
For en elv
Om du noensinne har muligheten til å padle elven Paucartambo, Inkaenes elv, så anbefaler jeg turen på det varmeste. Fra de høye Andesfjellene til den varme Amazonas på en uke. Den er vanskelig å slå.
Endelig var dagen der. Oslo lå novembermørk og våt bak oss. Underlig er det at turen over Atlanteren tar syv timer fra Lisboa, men reisen videre inn i Brasil tok like lang tid, og da var vi ikke langt inne i landet en gang! Under en lang stopp med innlagt badepause underveis klarte vår mest nærsynte deltager med brillestyrke -6,5 å miste brillene. For en biolog på etterlengtet jungeltur, ble dette en spesiell opplevelse. Han slapp aldri taket i kikkerten og var takknemlig for alle hint om hvor i terrenget spennende ting kunne sees.
En viktig lærdom ved padling i Amazonas, er å unngå å bli stukket av stingrayene når en går uti vannet. Piggene de har på halene er opp til ti centimeter lange, giftige og setter deg ut av funksjon i to-tre uker om du blir stukket. Men dersom du subber bena under mudderet/sanden når du vasser ut, så kommer føttene under og ikke oppå disse skatefiskene, og de flytter seg uten protester. Ingen liker å bli tråkket på.
Hengekøyer i trærene
Når kveldene kom var det bare å henge opp hengekøya i de trærne vi fant passende, og krype til køys, bokstavelig talt. Brasilianske hengekøyer er gode å ligge i, når du lærer deg å ligge diagonalt i køya. Alle sovestillinger, unntatt å ligge på magen, fungerer. Det var en god følelse å rusle ut om kveldene for å finne et par trær å henge soveplassen opp i.
Turens eneste egentlig farlige episode var da en av de andre kom bort til meg og la en liten pakkpose med verdisaker oppi cockpiten min. Da denne trakk hånden til seg, satt det plutselig en skorpion på hånden. Den har vel sannsynligvis enten vært i min cockpit eller på hennes pose mens vi padlet. Guiden ble helt blek da han så den og sa: «paralysis!».
Guiden vår fra Tyskland
Guiden vår, Lewin er en mann som opprinnelig er fra Tyskland. Han har bodd ute i jungelen i flere år, de siste tre årene sammen med sin brasilianske kone. Lewin lever som han lærer og er vel det man kan kunne kalle en realistisk idealist. Han bor i selvbygd hytte på et nydelig sted hvor det renner en klar bekk med friskt vann, og hvor det er trygt å bade selv om det er både kaimaner, elektriske åler, anakondaer og pirayaer der.
Lewin tok oss ut på en jungeltur i området der han bodde. Han er utrolig kunnskapsrik og er spennende å lytte til. Vi fikk se diverse biesorter, alt fra en liten sort med grønne øyne, som er så lite aggressiv at du kan fange den i hånden uten at de stikker, til en annen som bokstavelig talt ba oss om å fjerne oss da de oppdaget vår tilstedeværelse. Vi var ikke vanskelige å be. Vi fikk også se krigermaur som var ute og marsjerte. De går i lange kolonner i flere retninger, med speidere som går motstrøms og sørger for kommunikasjon mellom individer og kolonner. De insektene som de kommer over underveis, blir fanget, partert og båret med og fortært i fellesskap når kvelden kommer. Når mørket senker seg, samler krigermaurene seg i en stor haug og deler byttet seg i mellom. Neste dag bærer det ut på nye vandringer. Noen tue har de ikke, de lever som nomader. En skal unngå å bli bitt av disse krigermaurene. Det skal være svært smertefullt. Lewin fortalte til vår store overraskelse at tørketiden er den frodige tiden i Amazonas. Regntiden slår nemlig blomstene i stykker og gir dårlige vilkår for bestøvning. Alle vekster har sine faste blomstringstider og venter bare på små regnskyll for å springe ut i blomst. Under hele turen så vi et yrende fugleliv. Det var særlig mye rovfugl i alle størrelser og varianter, samt hegrer overalt. Til å begynne med kommenterte vi alltid de store rovfuglene, men etter hvert la vi ikke lenger merke til dem. De ble så mange.
Ønsket var stort om en ekspedisjonslignende tur, men farkostene som møtte oss satte en bråstopp for det. I en kajakklubb med litt respekt for seg selv, hadde de for lengst befunnet seg på de evige hav. Med dette arsenalet av båter fikk vi bruk for nesten all den ductape og gorillatape vi hadde med oss. Og det var mye. Båtenes tilstand og de enorme avstandene avgjorde at om vi ønsket å komme oss langt nok opp i elven, var det bare å bite i det sure eplet og sette seg i følgebåten og mushe oppover.
Begrepet elv får en helt annen betydning etter en tur i Amazonas. Om bord hadde vi kapteinen og sønnen som sørget for båten, Lewin og Mario som guider (Mario måtte være med fordi han var den eneste som hadde vært i områdene vi skulle inn i – og Lewin kunne oversette alt han sa). Leni lagde mat til oss alle, en tryllekunstner på verdens minste «kjøkken» om bord, om du kan kalle en kokeplate for et kjøkken. Jaja, om ikke annet så fikk vi i hvert fall sysselsatt flere innfødte i 14 dager… Og dette stemmer jo med visjonen for disse turene; å gi de reisende uforglemmelige opplevelser og samtidig oppnå en positiv effekt for de lokale og miljøet.
Padle-in-bar i Alter do Chao.
Underveis badet vi med rosa og grå ferskvannsdelfiner (nei, vi var IKKE beruset, de VAR rosa!) og besøkte en landsby hvor de var kjent for sine flettede kurver. Vi badet i Piraya Lake… Under tørketiden blir deler av elven som blir avstengt fra resten av elven, til mindre innsjøer. Om disse avstengte områdene er veldig små, spiser pirayaene fort opp det som er av fisk og annet spiselig. Da, og kun da, er pirayaer farlige. Da angriper de. Men slike dammer er ofte lite innbydende i seg selv, så de er enkle å unngå.
Piraya Lake er en slik større innsjø. Ingen av oss hadde lyst til å bade der, før Lewin stupte uti. Slik lærte vi at kaimaner er fiskespisende krokodiller som ikke er farlige for mennesker. og at pirayaer er trygge å bade med. En av de første dagene forsvant brillene til turens nest mest nærsynte person, nemlig undertegnede. Men jeg hadde med meg solbriller med styrke, så det gikk stort sett greit, i hvert fall på dagtid. Derimot var jeg glad jeg var alene da jeg første kvelden uten briller, men med solbriller, og gikk og bante over hvor fort batteriene på hodelykten ble dårlige….
Underveis møtte vi mange av disse små, uthulte trestammebåtene med en bitteliten motor. De var ofte overfylte med barnerike 3-generasjonsfamilier. Fribordet så vi aldri, ei heller vester eller at alle var i svømmedyktig alder. For oss sikkerhetssøkende nordmenn så det ut som en noe hardhendt måte å begrense befolkningsøkningen på…
Til Amazonas for å lære eskimoruulle
Det ble VARME dager, ca 35 grader i luften og 30 grader i vannet. Eneste måten å kjøle seg ned på, var å ha på klær og hatt og bade ofte med alt på. Fordampningen gjorde det mer levelig å sitte i kajakkene. Vi oppholdt oss jo to grader sør for ekvator, så solen var rimelig stekende. Kvelden var ikke før kommet, før noen skrudde av lyset og alt ble helt mørkt. Og da begynte brøleapene med sin noe høylydte kommunikasjon. De lager et spetakkel som får deg til å tro at du oppholder deg i midten av en speedwaybane. Akkurat slik høres det ut. Og de starter igjen i 4-5-tiden om morgenen og holder på i 1-1,5 time da også. Og når de gir seg, settes det i gang en fantastisk kakofoni av lyder fra jungelen. Det er litt av en måte å få lov til å starte dagen på. Når klokken blir seks, gir du opp og rusler ned til elvebredden, jager unna stingrayer og tar et morgenbad. En kveld ble det et spetakkel over hengekøya til en av de andre i følget. Lommelykten avslørte en maursluker som ikke var fornøyd med å få ubedte gjester i treet sitt. Men da gjesten knurret tilbake, gav maurslukeren seg. Litt mer spennende enn på soverommet hjemme…
En fordel med det varme været, var at det ble fristende å takke ja til «rullekurs» med bare meg som deltager. Jeg har aldri gått på kurs, men har prøvd intenst og med veiledning å få dette til lenge. Hadde nesten gitt opp. Alle sa at jeg gjorde et eller annet galt med åra, men ingen hadde klart å finne ut hva jeg gjorde. Etter en kort stund hadde instruktøren på det rene hva som var problemet, og før jeg visste ordet av det, så hadde jeg klart det!!! Jeg måtte altså til Amazonas for å lære eskimorulle!!! Det var det som skulle til. Noen har litt tyngre for det enn andre. Godt at ikke alle trenger så dyre kurs.
Utskipningssteder for regnskogtømmer
SÅ omsider kom vi til stedet der vi kunne la følgebåten ligge. Tilfeldighetene ville at dette var rett vis a vis utskipningsstedet for regnskogtømmer. Guidene våre likte dette dårlig og vi måtte love at ingen av oss ville prøve å padle bort for å sjekke noe som helst. Dette skulle vise seg å være klokt. Dagen etter, mens vi var oppover elven og padlet, kom det en bevæpnet vaktbåt fra tømmerselskapet for å sjekke ut hva slags båt følgebåten vår var, og om vi virkelig var turister. Det hadde visst ikke vært noe trivelig besøk.
Vi klarte å få tatt bilder av utskipningsstedet med telelinse, mens vi stod litt gjemt inne i båten. Guidene ba oss innstendig om ikke å la noen fra selskapet se at vi tok bilder. Tømmerfirmaet hadde «kjøpt» de lokale med å bygge en skole for dem. Sist høst var det opprør blant de lokale mot tømmerhogsten, ledet av lokale landsbyhøvdinger. Flere lektere ble satt i brann og konflikten var hard. Per i dag må de som var aktive i dette holde seg skjult, og det er umulig å komme i kontakt med dem. Det er ikke langt fra overflaten og ned til konflikter i dette området….
Oppover i elven kom vi blant annet til en liten landsby hvor vi kom i snakk med rektor på den lille, lokale skolen. I 1999 satte daværende president Lula i gang et kjempeløft med hensyn til utdannelse i Brasil. Det ble oppført en mengde skoler rundt om i landet, selv i små landsbyer. Alle er bygget etter samme lest, så de er lette å kjenne igjen. En av deltagere på ekspedisjonen vår er lærer, og med henne og med Lewin som tolk fikk vi vite mye om skolereform, undervisning, nivå på undervisningen (som var høyt!). Vi fikk komme inn i et klasserom og fikk en ubetalelig seanse der inne. Ungene fikk fri fra skoletimen, gikk i pen gåsegang etter læreren ned til elvebredden og så storøyde på kajakkene vår. Noe slikt hadde de aldri sett. Stor var gleden da de fikk være med ut, og stor var fryden over å få se bilder av seg selv etterpå. Unger er unger..
Jungeltur med Mario er en opplevelse
Han er jeger og kjenner disse skogene svært godt. Når han roper dyrelyder, får han dyrene til å svare. Han roper tilbake og de svarer igjen, flere ganger. Så peker han på dem i tretoppene. Han kjenner dem alle sammen med lyd, utseende og adferd. En kveld pekte han på spor som gikk rett forbi hengekøya mi og sa: «jaguar, men babyjaguar. I skogen nå, ikke farlig…» Slikt gjorde det spennende å ligge å høre på lyder. Vi var utrolig heldige med våre guider. Samarbeidet med dem løfter turene innholdsmessig! Og Mario passet på at vi aldri led noen overlast. Det kan fort skje når du beveger deg i så ukjent landskap. Hvordan skulle vi for eksempel kunne vite at noen kuleformede greier som hang i alle trær var etsende alger som vi ikke måtte få på huden? Dette var alger som levde under vann i regntiden og som tørket inn i tørketiden. Siden elva da stiger mange meter (opp til 15 meter), finnes disse kulene på alle grener overalt. Mario passet alltid på å lære oss alt det vi trengte å vite.
Begrepet elv får en ny dimensjon
I alle landsbyer og overalt ellers hvor det bor folk, lager de farinha. Det lages av maniokroten, som ser ut som en avlang og litt spiss potet. Prosessen er komplisert, for roten må avgiftes, finhakkes og stekes +++. Men dette knallgule «melet» som ser ut som gult griljermel brukes til omtrent alt, bortsett fra i kaffen. Det er det første en brasilianer skaffer seg og det siste han vil være foruten.
Da er det godt å høre det svaret som kom fra en mann i en landsby da han ble spurt om han savnet noe, etter å ha forsøkt å bo i by en periode. Han kom tilbake til landsbyen fordi han erfarte at det meste av det han tjente gikk med til å overleve i byen. Han svarte: «Vi har fisk….. vi har farinha…..Nei, vi har ALT vi!!». Så enkelt kan det være….. Kort fortalt; dette er et lite uttrykk for store inntrykk. Reis selv og opplev Amazonas!
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.
