Os-Stavanger i kajakk

Bjørn Tore stilte med tørrdrakt, vest, åre og akevitt. Han var ikke fan av mine «hipsterpinner», så han hadde lånt seg en egen åre. Hans alltid gode humør og en del brødmat var også med. Som den friluftsmannen han er hadde han lurt litt på proviantplaner. Det er jo butikker underveis og fisk i havet så det var vel ikke noe problem. Jeg stolte ikke helt på det, og tok med en god dose med REAL-turmat.

Ved godt mot før avreise i regnet. FOTO: SILJE HOLMELID.
Ved godt mot før avreise i regnet. FOTO: SILJE HOLMELID.

 

Friskere enn ventet

Vi padlet ut fra Hagavik kysthospital sør for Bergen i rolig sjø, men strøm og vind jobbet mot oss. Da vi kom ut av sundet følte vi oss fortsatt ved godt mot og vurderte Bjørnafjorden som grei å krysse denne ettermiddagen. Vel ute i fjorden møtte vi sterkere vind enn antatt og bølgene på rundt halvmeteren, med skum på toppen, slo godt i mellomgulvet da de traff oss midt imot. Det ble en frisk tur og vi brukte omtrent to timer over. Regnet bøttet ned, men vi hadde nok med å fokusere på padlingen til å bry oss om det. Vel over kom vi inn i en lun vik mellom noen holmer.

På land ble jeg straks fôret med en sjokoladebit og en ferdig åpnet øl i hånd. Bjørn Tore har forstått at det er viktig å få i noe rask energi og komme i god stemning når man skal slå opp teltet og gjøre klar leiren. Vi hadde funnet en flott teltplass, men været innbydde ikke til noe utendørs campingliv så vi fikk opp teltet og kom oss inn. Loggen viste 12.5 kilometer padling på vel tre timer, og Yr.no kunne fortelle oss at det hadde vært 11 m/ sek motvind over fjorden. Snittfarten hadde vært noe lavere enn det vi hadde sett for oss. Men det var nå et glemt kapittel, og vi hadde nå funnet roen i teltet. Et varmt måltid, et par øl og litt Akevitt senere sovnet vi i posene våre.

Bjørn Tore får de siste tingene i kajakken etter en velfortjent matpause i Fitjar.
Bjørn Tore får de siste tingene i kajakken etter en velfortjent matpause i Fitjar.

 

Glemte kaffe

Vi våknet torsdags morgen til det samme været som vi la oss til, og tok oss en skikkelig frokost i teltet. Brød og pålegg ble funnet fram og vannkokeren satt i sving. Jeg var sikker på at kaffen lå i kajakken, og stakk ut i regnet. Kort etter kom jeg lett fuktig men like tomhendt tilbake som da jeg gikk ut. Regnet hadde gått over til lett duskregn, og uten kaffe var det vel egentlig bare å pakke ned og komme seg avgårde. Vi var på vannet i 09:34 tiden og satte kursen sørover langs Huftarøy. Selv om kaffetørsten ikke var slukket, var det god stemning.

I litt mindre motvind enn dagen før, kom vi oss fint sørover, og etter vel 7.5 kilometer karret vi oss i land på en liten holme for hvile før vi krysset over fjorden til Fitjar. Det ble landkjenning etter nye 12 kilometer, og denne gangen unnet vi oss et varmt måltid. Det holdt til nye 15 kilometer padling gjennom Fitjarøyene. Vi kom oss i land på en gressflekk og studerte kart, tømte en pose med turmiks og strakk litt på beina.

Fint driv nedover Bømlo. Endelig litt lettere vær og glimt av sol.
Fint driv nedover Bømlo. Endelig litt lettere vær og glimt av sol.

 

Flotte Røyksundkanalen

Nøtter og sjokolade holdt til ytterligere 12 kilometer, og vi fikk oss en flott tur gjennom Røyksundkanalen i kraftig motsol – faktisk så kraftig at Bjørn Tore bare var millimeter fra padle rett i en stake. Han skvatt til da den kom til syne, og fikk så vidt manøvrert unna. Den strøk langs kajakksiden i fin fart. Vi fikk oss en god latter, og ikke lenge etter fant vi en grei teltplass, kom oss på land og begynte å tømme ut av båtene.

Med hodet ned i luken kunne jeg høre lyden av en boks som ble åpnet og da jeg snudde meg så jeg rett inn i en sjokoladebit og en øl. FOR en mann! Mens jeg satte opp teltet fikk Bjørn Tore i gang bålet. Vi var slitne etter 46.5 kilometer padling og ti effektive timer i kajakkene. Men det hindret oss ikke i å løfte både en og to bokser med styrkedrikk, og klokken ble over midnatt før vi kom oss i teltet. Mange røverhistorier og akevitt gjorde at tiden fløy.

Inngangen til Røyksundskanalen. Ganske fin padling igjennom, og vel verdt et besøk.
Inngangen til Røyksundskanalen. Ganske fin padling igjennom, og vel verdt et besøk..

 

Over Sletta til Haugesund

Vi kom oss relativt tidlig av gårde fredagen og tok en pause med noe brødmat etter 14 kilometer før Bømlafjorden skulle krysses. Planene var å ta et stopp til før Sletta skulle forseres, men det ble ikke noe av, og vi var straks ved Ryvarden fyr i solskinn og bølger. Vi følte oss ved godt mot og padlet på. Vi så nye varder hele tiden, uten at noen av de markerte innseilingen til Haugesund. Vi så to vindmøller i det fjerne og håpet det ikke var helt ned dit vi skulle. «Jaja, må vi så må vi» sa Bjørn Tore. Og det måtte vi.

Vi var rimelig slitne da de vel to meter høye bølgene fra alle kanter begynte å gi seg og motstrømmen gjorde seg gjeldende inn mot Haugesund. Haugesund kai viste seg å være lite tilgjengelig fra kajakk, men med god hjelp fra noen hyggelige bergensere i seilbåten Nefertiti, som lot oss bruke badeplattformen deres, kom vi oss i land etter 26 kilometer og fikk fortøyd kajakkene mens vi gjorde innkjøp og fikk oss en meget fortjent burger.

Greit å kunne sette seg ned i en stol og spise maten ved et bord. Bjørn Tore er travelt opptatt med å oppdatere sosiale medier, det vil si sms til familien om at Boknafjorden var unnagjort.
Greit å kunne sette seg ned i en stol og spise maten ved et bord. Bjørn Tore er travelt opptatt med å oppdatere sosiale medier, det vil si sms til familien om at Boknafjorden var unnagjort.

 

Dagsetappe på 60 km

Vi var nok et syn der vi gikk rundt i byen iført det vi hadde under tørrdraktene. Siden klærne våre lå i de tørre rommene i kajakkene og de var rundt to meter under oss på vannet, fikk det bare stå til. Jeg var glad jeg hadde turbukse under, mens Bjørn Tore hadde valgt sin slafsete Peter Pan-bukse av en stillongs. Vi spurte fint på restauranten om kleskoden vår var god nok til å slippe inn. Det var den heldigvis, og vi ble henvist til et bord. Det var selvfølgelig i trekken, og vi var heldige som slapp med skrekken.

Trekken er jo som kjent veldig farlig for oss eldre. Gode og mette og full av nytt pågangsmot og kaffe i kajakken, padlet vi videre mot sør. Dagslyset og pågangsmotet holdt i vel 20 kilometer, og vi fant en flott teltplass på Lauvøy, rett nord for Boknafjorden. Solskinnet var byttet ut med regn, så det var bare å få opp teltet i en fei og komme seg inn og ta ankerdrammen i soveposen. Vi var godt fornøyd med 60 kilometer padling.

To menn, ett bål, litt akevitt og røverhistorier. En nærmest perfekt avslutning på en god dag.
To menn, ett bål, litt akevitt og røverhistorier. En nærmest perfekt avslutning på en god dag.

 

Frisk nordavind

Vi våknet lørdagen av at vinden røsket godt i teltet og regnet overdøvde bølgeskvulpet, og vi fikk ikke noe hastverk med å komme oss ut. En tekstmelding fra min mor med oppfordring om å snu siden været var så dårlig, ble ignorert da vi oppdaget at vinden kom fra nordvest og bydde opp til dans sørover leia. Vi padlet ut fra bukten og satte i vei sørover mot og langs Vestre Bokn. Vi fikk gode småsurfer på bølgene, og min Norse Bylgja fikk god fart nedover mot Arsvågen. Vi fosset sørover i god fart og bestemte oss etter 11 kilometer for at fjorden så fin ut og fortsatte like greit ut. Så langt er det jo tross alt ikke, og vi følte oss lette og fine i kroppen.

Vi var da ved det østligste punktet på Vestre Bokn. Vi la kursen skarpt utover for å vinne høyde mot vinden, og padlet på. Fergesambandet Arsvågen-Mortavika viste seg å være godt bemannet denne formiddagen og vi merket at det var vanskelig å bestemme seg for om vi skulle gå foran eller bak de forskjellige avgangene. Den første fergen som nærmet seg bestemte vi oss for å vente til hadde passert før vi satte fart. Mens vi nærmet oss forsiktig, merket vi at bølgene var litt høyere enn først antatt, uten at det var noe problem. Noe rotete sjø ble det da fergebølgene og havdønningene kom fra litt forskjellige sider, men det gikk fint og vi satte fart.

I fint vær over fjorden. En av de roligste kryssinger på turen.
I fint vær over fjorden. En av de roligste kryssinger på turen.

 

En trøblete overfart

Vi padlet på, med dønninger fra nordvest og fergebølger fra sørøst, for å krysse leia. «Hva gjør vi med den der, da?» spurte Bjørn Tore og pekte. Fra babord kom tankeren Clipper Jupiter med sin 200 meters lengde og 37.000 bruttotonn farende i god fart. Vi lot vikeplikt være vikeplikt og ventet til den var passert. Høyst usikker på om de både kunne se oss, eller i det heletatt manøvrere på såpass kort strekk, tenkte vi det var like greit. Dønningene fra havet hadde økt og tankerens bølger var enda større enn fergene, men det varte ikke lenge før vi var på vei sørvestover igjen og kunne fokusere på å finne åpningen mellom Rennesøy og Mosterøy. Det viste seg å være litt trøblete å se på langt hold, når man i en kajakk ikke stikker særlig høyt opp over havet.

Det viste seg at det var flere ting som var vanskelig å se på lang avstand. Bølgene hadde økt betraktelig, og de var nå så store at vi ikke kunne se hverandre til tider, selv om vi holdt oss nære hverandre hele tiden. «På den positive siden, så er det jo vindstille nede i bølgedalene» kunne jeg høre Bjørn Tore rope til meg. For så vidt sant det, selv om vi strengt tatt skulle ønske det var litt roligere. Det føltes ganske heftig når bølgene begynte å brekke litt på toppene omkring oss, og jeg er sjeleglad for at jeg nærmest på impuls hadde kommet på å skaffe noen skikkelige neoprentrekk rett før avreise. Jeg hadde vært innom en kajakkbutikk på Askøy for en liten prat i lunsjen og tok med meg to trekk da jeg gikk derifra.

På vei ut mot Sletta. Bildet er tatt før bølgene ble for store til å ta fram kameraet.
På vei ut mot Sletta. Bildet er tatt før bølgene ble for store til å ta fram kameraet.

 

Halvannen time i «vaskemaskin »

Da vi la kursen litt innover mot Utstein kloster kjente jeg flere ganger at bølgene trakk kajakken min bakover og nedover, før de skylte inn over meg bakfra. Hele båten virket å være under vann til tider. Dette til tross, var det bare rundt ti liger vann i cockpiten da vi endelig kom oss til land. Hadde jeg hatt de gamle trekkene ville nok situasjonen vært helt annerledes. Vi anslo bølgene til å være opp mot tre meter eller så til tider, og da de gav seg litt bød de på gode surf innover mot en meget velfortjent pause. Selve kryssingen tok bare rundt halvannen time, men det var halvannen time i en «vaskemaskin» og slitsomt både for kropp og sinn.

Da vi var ute av båtene, kom det en kar ned og hilste på. Vi forsikret han om at vi ikke skulle være til bry og at vi bare skulle ha et varmt måltid og en hvil før vi dro videre, og at vi så klart bedrev sporløs ferdsel. Null stress, og vi fikk låne hagemøblene og satt oss ned i hver vår stol og spiste mat ved et bord i en flott hage. Karen visste ikke om han skulle være imponert, eller rystet over ferden vår over fjorden denne dagen. Det var en grunn til at vi ikke hadde sett noen fritidsbåter utpå, mente han.

«Stavanger here we come»! Man føler seg liten ved siden av slike skip, men likevel stolt over å ha gjennomført turen.
«Stavanger here we come»! Man føler seg liten ved siden av slike skip, men likevel stolt over å ha gjennomført turen.

 

Møtte sel og niser

Vi kom oss i båtene igjen, og fortsatte ferden sørover. Det var fint driv i sjøen og vi holdt god fart. Litt nede i sundet traff vi på vår første sel. Den lå i vannet og fulgte med på oss et lite øyeblikk før den forsvant. Jeg tror vi synes det var mer spennende enn selen. Men når vi først hadde fått ferten av dyrelivet kom kontakten oftere, og ikke lenge etter svømte en noen niser forbi oss. Vi var da kommet inn til Åmøy og var på oppløpssiden. Vi kunne nå se kranene på verftene, som for oss markerte innseilingen til Stavanger by, og vi satte kursen dit. I Bangavågen kom en sel svømmende mot oss. Den virket ikke særlig skvetten og svømte omkring og koste seg.

Vi kunne nå se målet og hadde kurs rett inn mot vågen i Stavanger. Der kunne vi se at det var et yrende folkeliv og høy musikk. Litt av en velkomst, tenkte vi og gledet oss til å bli hedret på maritimt vis da en brannbåt kom mot oss. Merkelig nok fortsatte den bare videre, uten noe salutt eller vannspruting. Jaja, vi fikk bare fortsette innover mot det ventende folkehavet. Da vi nærmet oss bryggen vinket vi til alle sammen, men det var kun to som vinket tilbake. Det var de som skulle hente oss og få utstyret vårt trygt hjem. Vi klappet til kai kl. 19:20 lørdag ettermiddag og hadde klart akkurat det vi hadde satt som mål, og var meget fornøyd med egen innsats.