Store kontraster på Spitsbergen

Den 100 km lange Isfjorden bortimot kløyver Spitsbergen i to på midten, frå munninga, Kapp Linne i vest til Von Post-breen i aust. Frå dei to hovudfjordane sentralt i Isfjorden, Nordfjorden og Sassenfjorden, greinar fire mindre fjordar seg ut som fingrane på ei hand, i nord Ekmanfjorden og Dicksonfjorden, i nordaust Billefjorden og i aust Tempelfjorden.

I dette området var det me fire, Otto Inge Molvær (72), Stein Helge Glad Nordahl (51), Frederik Goplen (43), dei to siste yngre kollegaer av Molvær, og underteikna, Olav K.Aksnes (71 og pensjonert norsklektor), padla ni dagar seinsommaren 2011.

Olav Aksnes - Kajakktur på Spitsbergen
Olav Aksnes – Kajakktur på Spitsbergen

 

Spesielt målområde

Isfjorden peikar seg ut som spesielt interessant målområde av fleire grunnar. Variert natur, rikt dyreliv, relativt mildt klima til å vere i Arktis, gode kommunikasjonar (flyplassen i Longyearbyen). I Longyearbyen er det et stort tilbod av overnattingsstader og butikkar, med rikt utval av mat/proviant og anna nødvendig for turen. Der kan ein og leige våpen, som er påbode for alle som vil ferdast fritt i terrenget. Her er det også eit profesjonelt utleigefirma ( Jørn Dybdahl), der ein kan tinge kajakkar og padleutstyr.

Under isen - Kajakktur på Svalbard
Under isen – Kajakktur på Svalbard. Foto: Olav Aksnes

Det er vanskeleg for ein som ikkje har vore på Svalbard før å førebu seg mentalt på den opplevinga det er å padle langs dei milelange rullesteinsstrendene og moreneslettene. Mektige, lagdelte fjell, som er flate på toppen (Templet og Brisingfjellet) eller spisse, regelmessig geometriske, som Pyramiden. Fjell forma av naturkrefter gjennom hundretals millionar år. Eller sige i fotograferingstempo eit par hundre meter frå fronten av Nordenskiøldbreen og Ferriermorenen, med nysgjerrige selar symjande rundt kajakkane, til toredrønn frå det indre av isen – til hell for oss at breen ikkje kalva dei timane me var der. Eller slå leir på frodige strandsletter, med flokkar av  svalbardgjess, fredeleg beitande reinsdyr og nyfiken polarrev i bakgrunnen. Med kamera på magen, Mauseren over skuldra, signalpistol under armen, på tre timars isbjørnvakt frå kl 2200 til 0100, i midnattssol lågt over horisonten, i eit lys som omskaperTempelfjellet til Partenon på Akropolis, med ein soldat vaktande ved inngangen (fjellsøyla Skiltvakten).

Det som vanskeleg kan formidlast fullt ut i ord og bilde, er kontrasten mellom den veldige naturen og dei små farkostane, avmakts- og øydemarkskjensla, saman med gleda over å meistre samspelet. Bilda fortel likevel mykje om ein natur som er svært ulik den me opplever til kvardags  i fastlands-Noreg, kanskje endå meir majestetisk enn sjølv den heime i Hardanger.

 

Molvær avgjerande for turen

Ein av førestnadene for at turen let seg gjennomføre, var at Otto Inge Molvær var med.  Utan hans lokalkunnskap og erfaring hadde det ikkje blitt noko av ”ekspedisjonen”. I tillegg til sin akademiske og militære karriere, må han seiast å vere ein av veteranane innan langdistansepadling i Noreg, både når det gjeld alder og tilbakelagde tøffe kilometer gjennom 50-60 år. Kjærleiken til polare strøk stammar frå tida som ung lege på sjukehuset i Longyearbyen i 1977. Dette opphaldet var utgangspunkt for mange og lange utflukter til lands – på ski og til fots – og på sjøen, i kajakk, då og seinare.

Den mest ekstreme var nok den 600 km lange skituren saman med kameraten, den legendariske fangstmannen Harald Soleim (frå Laksevåg). Først på kryss og tvers i området mellom Isfjorden og Van Mijenfjorden, deretter mot nord, langs Wijdefjorden til nordspissen av Spitsbergen, Verlegenhuken, så attende til Longyearbyen. I tillegg til dette har han gått over Grønlandsisen og var ekspedisjonslege då Trollbasen blei etablert i Antarktis i 1989-90

 

Kort om reisa

Tidsrommet for turen blei fastsett til månadsskiftet juli/august, midt i travlaste turistsesongen. Derfor måtte me vere ute i god tid for å sikre oss flybillettar Gardemoen-Longyearbyen retur. Dei blei kjøpte over nett tidleg hausten 2010 og kosta rundt 5.000 kr. Omtrentlege totalutgifter for turen pr person kr 20.000.-, inkl. reise, to overnattingar, utgifter til mat, leige av padleutstyr og våpen. Oversikt over det me hadde med oss av utstyr og det me kjøpte/leigde i L. kjem seinare.

 

Klargjering før avreise - Kajakktur på Svalbard.
Klargjering før avreise – Kajakktur på Svalbard. Foto: Olav Aksnes

 

Ønskte mål

Det er grenser for kor mykje ein kan få med seg på ni dagar. Ver og vind har me ikkje makt over, ein må improvisere. Desse stadene ville me sjå og oppleve:

  • Svenskehuset
  • Pyramiden – nedlagd sovjetisk/russisk gruveby
  • Nordenskiøldbreen
  • Diabasodden – staden der Jørn Hurum og hans flokk av fagfolk og amatørar dei siste somrane har grave ut det fossile skjelettet av fortidshavuhyret Pliosaurus.

Alle desse stadene, og meir til, fekk me med oss.

 

Utstyr

Leigd hos Dyrdahl: Kajakk,  spruttrekk, flytevest.

Frakta med oss: Padleårer, telt (4 Hilleberg Staika), soveposar, liggeunderlag, tørrdrakter ( Kokatat, Nemo), lufttette transportposar, foto-og videoutstyr, kokeapparat (Jetboil), kle (mykje), kart i målestokk 1:100.000, kompass, mobiltelefon (mobildekninga dårleg mange stader), førstehjelpsutstyr. Otto hadde med seg nødpeilesendar og VHF-radio (som altså kom til god nytte).

Kajakkane av merket Necky Narpa, var svært veleigna. Dei hadde god stabilitet, var lettdrivne og robuste, det siste svært viktig fordi landingane  skjedde på steinete strender.

For dei som kunne tenke seg å gjennomføre ein liknande tur i Isfjorden, men kjenner seg litt utrygge, finst det alternativ. Organiserte turar, der arrangøren tar seg av det meste. Her kan nemnast Spitsbergen Travel:  www.spitsbergentravel.no

Padling i arktiske strøk

Bestemt padlet vi for å komme til unnsetning. Sigrid kunne ikke gjøre annet enn å hugge til med padleåra på fettbergene mens Kjell Erik forgjeves forsøkte å få plass nok til årene mellom hvalrossene til å ta eskimorulla, som vanligvis pleide å sitte. Hvordan dette endte kan du lese lenger uti artikkelen. Nordaustlandet, den nest største av Svalbards øyer ligger som en urørt og værbitt naturperle 80° nord. En ubebodd og likeså ugjestmild øy med Austfonna, Europas 3. største isbre, som et lokk over store deler av øya. Den beste måten å se og oppleve øya er langs kysten.

Var først rundt Syd-Gorgia

Vi bestemte oss for å padle i månedsskiftet mellom juli og august 2015 de 650 km rundt hele øya, en tur som tok oss 19 dager. Gjengen som dro på ekspedisjon var leder Simen Havig-Gjelseth (47), Dag Marius Ammerud (47), Sigrid Henjum (35), Kjell Erik Reinhartsen (36) og Mads Riise Bjørnebye (29). De tre førstnevnte ble i 2010 de første til å padle rundt Syd Georgia uten etterforsyninger.

Fellesnevneren for alle deltakerne er eventyrlysten, og trangen til å gjøre noe som byr på utfordringer og mestring. Gjengenble til ved felles bekjente og rene tilfeldigheter. Kajakkene vi fant ut ville passe best for turen var Tiderace Xplore med senkekjøl. Vi fryktet at isen kunne skade et eventuelt ror. Kajakkene var veldig robuste og fungerte godt gjennom hele turen.

Idyllisk campingplass. FOTO: KJELL ERIK REINHARDTSEN.

Dramatisk basketak

Aldri tidligere hadde noen klart å padle rundt Nordaustlandet. Flere ekspedisjoner hadde forsøkt opp igjennom årene, men de hadde blitt stanset av polisen, som noen år aldri slipper taket på øya, selv ikke i sommer månedene. Sist gang noen forsøkte var i 2010, og ble tidlig avbrutt da en isbjørn gikk til angrep på en av de to padlerne. Etter et dramatisk basketak ble isbjørnen skutt. Men den ene padleren ble alvorlig skadet og evakuert med helikopter tilbake til Longyearbyen. Utfordringene på turen var mange og store. Det sies at Nordaustlandet er øya med høyest konsentrasjon av isbjørn på Svalbard.

Ved å ha bevæpnet bjørnevakt døgnet rundt ville den utfordringen bli betydelig mindre. Hvalrosser i havet derimot er det ikke så mye annet å gjøre med enn å forsøke å unngå dem, noe som er lettere sagt enn gjort da de dynamisk patruljerer kysten på jakt etter kamskjell. Klimatiske og geografisk utfordringer skal man heller ikke undervurdere. Arktiske forhold er fortsatt gjeldene i sommermånedene, men den største utfordringen av alle skulle vise seg å være «veggen», en 165 kilometer lang og 60 meter høy brevegg, uten muligheter å gå i land for å hvile. Her var det bare å bite tennene sammen.

200 km med pol-is

Vi ble landsatt av Hurtigruten Fram i Kinnvika på Nordaustlandets vestside, som var start- og sluttpunktet vårt. De siste iskartene vi hadde lastet ned mens vi var om bord på Fram så ikke bra ut. Fast is kapslet fortsatt om den nordlige delen av øya. Da vi etter bare to dager med padling møtte isfronten var det med en skrekkblandet fryd. Det var is så langt øyet kunne se, faktisk godt over 200 km med is som vi måtte forbi.

Lite hjalp det oss at isen strakk seg hele veien til Nordpolen, så det var ingen vei rundt den heller. Det positive var at det stort sett gikk an å padle langsmed landråker, steder der isen grunnstøtte mot land, men som var dypt nok til at vi kunne padle. Foruten det var det også mulig å snirkle seg gjennom smale sprekker i isen. Om vi ble fanget i en blindvei gikk vi rett og slett ut av kajakkene og trakk dem i tau etter oss, som pulker over isen.

De neste seks dagene ble det mye pulkdraging og råkpadling. Det gikk mye tregere enn vi ville padlet på det åpne hav, men det var til gjengjeld mye morsommere og mer utfordrende. Vi sørget også for at vi hadde camp hver natt på fast grunn. Værforholdene første halvdel av ekspedisjonen var upåklagelige. Strålende sol, lite bølger og lite vind. Midnattssolen stekte i ansiktene våre hele døgnet, en energikilde for kropp og sjel. Dessuten ble bjørnevakten, mens andre sov, veldig mye lettere. Siste halvdel var preget av mye tåke og kjøligere vær.

Isbjørnmøte

«Guta! Da kjeme ein bjøddn, da kjeme ein bjøddn!», hvisket Sigrid ivrig på sogndalsdialekten sin. Vi hadde speidet spent etter isbjørn i mange dager og gleden var stor da vi ti sekunder senere sto utenfor teltet i bare undertøyet og fikk se «Kongen av Arktis» 100 meter bortenfor, luntende direkte mot oss. Den så ut til å være i sine egne tanker der den taktfast kom mot oss før den stoppet opp og strakk nesa i sky mens den sniffet dypt.

Da vi traff på havisen fikk vi en fin utfordring. Denne etappen endte i de flate fjellformasjonene i bakgrunnen til venstre. 16 km i luftlinje, men adskillig mer i praksis.

Den visste nok på lukten at vi var der, men det virket ikke som den hadde sett oss. Da vi følte den var litt vel nært ga vi et signalskudd. Isbjørnen skvatt til, men skremselen forsvant nesten like raskt som den kom, og den fortsatte igjen rolig mot oss. Det var nok ikke fordi bjørnen skulle angripe, men bare fordi den var på vandring, trodde vi. Da vi forsto at den ikke hadde særlig interesse av oss, slapp vi bjørnen forbi uten mer skremmeskudd. Den brydde seg rett og slett ikke om oss.

15 isbjørnobservasjoner

Jevnt og trutt gjennom hele padleturen hadde vi besøk av isbjørn. De kunne komme overraskende på oss mens vi lå i camp, eller de kunne bli observert på avstand. Dette er verdens største landlevende rovpattedyr som kan bli opp til 1000 kilo tunge, til sammenligning vil det tilsvare to fullvoksne elgokser. Vi hadde veldig respekt for isbjørnen. Her var vi kun på besøk og ikke lenger på toppen av næringskjeden. Alt i alt hadde vi rundt 15 isbjørnobservasjoner, hvorav 6-7 var så nær at vi måtte skremme dem vekk. Da snakker vi nærmere enn 70 meter fra oss eller campen.

Av og til kom de svømmende opp på stranden rett ved kajakkene, men de fleste gangene kom de ruslende langs kysten. Det var i tider som dette det var bra med bjørnevakt som alltid var våken. Til å begynne med brukte vi varselskudd fra rifle. Da vi etter hvert erfarte at det ofte bare ga en kortvarig skremsel for isbjørnene, valgte vi å gå for en annen taktikk, fløyte. Nå ble det lettere for isbjørnene å se og høre hvor lyden kom fra, og derfor trekke seg vekk fra den skjærende og ukjente lyden. Ved varselskudd skvatt isbjørnen til før  den etter få sekunder fant roen. Det hendte at ekkoet fra andre siden av fjorden eller fra en brevegg skremte den mot oss igjen. Heldigvis fikk vi ingen ubehagelige isbjørnmøter.

Lagbilde tatt på et isflak. Stående bak fra venstre: Dag Marius Ammerud, Sigrid Henjum, Kjell Erik Reinhardtsen. Sittende i front fra venstre: Simen Havig-Gjelseth (ekspedisjonsleder) og Mads Riise Bjørnebye.

Hvalrossangrep

Da vi en kveld padlet mot det vi hadde sett oss ut som campplass, ble vi oppmerksomme på at det var en del hvalross i området. Vårt eneste forsvar mot dem var å samle oss til en flåte og håpe på at størrelsen vår var nok til å skremme de unna. Da Sigrid skrek ut «hvalross», og vi kunne se Kjell Erik jobbe febrilsk med å holde balansenmens hvalrossene stanget og dultet borti og som til slutt førte til kantring, padlet vi alt vi kunne de 100 meterne for å hjelpe. Han forsøkte tre ganger på eskimorulle, en teknikk hvor man bruker egen åre for å komme seg over vann igjen, uten å måtte trekke i nødsnora til spruttrekket som holdt kajakken fri for vann.

Mens Kjell Erik lå under vann måtte han, i tillegg til alt stresset med å komme seg til overflaten for å trekke luft, også slå hvalrossene i barten etter beste evne. Hvalrossene kan bli opptil 1,5 tonn tunge og er fulle av spekk, men barten derimot er deres mest følsomme sanseorgan og er velden dig sensitiv. Da Sigrid fikk kjempet seg frem i hvalrosskaoset og fikk hjulpet Kjell Erik med å rulle seg tilbake i oppreist posisjon i kajakken var vi alle lettet over å se at han fortsatt var uskadd. Hvalrossene følte seg ferdig med angrepet og svømte brautende av gårde da vi alle til slutt var samlet. Det ble en viktig lærepenge når det gjaldt sårbarheten vår. Vi var på et fremmed territorium, og er langt fra i vårt rette element.

Vi hadde mange isbjørnmøter underveis på turen. Et utrolig majestetisk dyr.

38,5 timer i kajakken

Den største utfordringen på padleturen var den store «veggen». Vi hadde ligget noen dager på en forblåst liten øy og hvilt ut mens vi ventet på været. 165 kilometer uten landgang, hvordan skulle dette gå? Vi estimerte turen til å bli mellom 35 og 45 timer. Ingen av oss hadde noen gang sittet i 40 timer, og det var vanskelig å anslå hvor trøtt, sliten og medtatt man ville bli. Planen ble derfor å gjøre det på gamle måten; bite tennene sammen og stå i det.

Da satellitt telefonen ga oss værmeldingen vi ventet på var det bare å raskt klargjøre kajakkene for langtur. Videre måtte vi klemme ut de produktene man eventuelt måtte ha i magen, før en Imodium forhåpentligvis ville lukke «bakluken» helt. Meldingene sak ingen vind og ingen nedbør. Da vi først kom oss utpå skulle det bli langt til neste landgang. Halvannen time padling og ti minutters pause med spising ble etter hvert vår rutine. Da søvntrangen begynte å melde seg etter vel 15 timers padling, ble det tyngre. Snackspausene kunne holde oss våkne i rundt en time, men de siste 30 minuttene før pausene var tøffe.

Ved flere anledninger måtte både større og mindre brevegger forseres. Vi holdt god avstand da de fra tid til annen kalvet. FOTO: SIMEN HAVIG-GJELSETH.

Brukte koffeintabletter

Som et ess i ermet hadde vi koffeintabletter. Disse fungerte veldig bra på noen av oss, men med bivirkningen at de var ekstremt vanndrivende. For oss gutta var det bare å bruke en tisseflaske, men for Sigrid ble det mer styr. Hun måtte parre opp med en annen, gå ut av kajakken sin, med ett kne på hver akterende av kajakkene og tisse med en trakt. Dette var en manøver som var veldig risikabel i tilfelle kantring eller lignende.

Etter 20 timer i et tåketeppe lettet tåka noe og vi fikk se den fantastisk mektige veggen igjen. Vi tok en pause 100 meter fra en stor utstikker i isbreen, og fascinerte oss over at den ikke hadde knekt av den ellers så rettskårede veggen. Da vi tok de første padletakene etter pausen hørte vi et kraftig drønn, som om et lynnedslag hadde slått ned i nærheten. Vi snur oss brått og blir vitne til at hele den 40 meter brede og 60 meter høye «boligblokken» med is kalvet rett bak oss. Et sug gikk gjennom magene våre. Av erfaring vet vi at kalvinger kan skape enorme bølger. Før bølgen kom noen sekunder senere rakk vi å snu baugen mot og klarte vi oss med skrekken, heldigvis.

Fikk hallusinasjoner

Etter 24 timer på store rullende dønninger og lett tåkedis, kom hallusinasjonene. Det føltes oppriktig talt som om vi padlet i nedoverbakke. Ikke det at vi fikk noen ekstra fart av den grunn, men hjernen hadde tiltet havet til vår fordel. Simen trodde han så aluminiumsfolie bli blåst av en grill, og kom til seg selv igjen da han krasjet i det han trodde var folien, men som viste seg å være en isklump. En interessant opplevelse. Da vi omsider kom oss i land etter 38,5 timer uten å forlate kajakken var det til enorm glede og jubel. Bena var helt skjelvende i det vi gikk i land. Én ting ble vi enige om, og det var at vi aldri skulle prøve oss på «veggen» igjen.

Med den største utfordringen bak oss var det med ett bare en lystbetont sjarmøretappe igjen. En snau uke senere nådde vi startpunktet som også var sluttpunktet for ekspedisjonen vår i Kinnvika. 650 kilometer med padling rundt Nordaustlandet var nå overstått, og vi ble plukket opp av Hurtigruten vi hadde avtalt med. Hvilken fantastisk tur det hadde vært med naturen, dyremøtene, spenningen, slitet og ikke minst kameratskapet. Det var aldri noe klaging, bare positivitet. Og det morsomste av alt, vi klarte det. ●●

Padleekspedisjoner på Svalbard

Svalbard byr på storslått natur

Sommeren på Svalbard gir varierte opplevelse av storslått natur, rikt dyreliv, historiske kulturminner og ikke minst følelsen av fred og ro i urørt natur. En reise gjennom det arktiske landskapet blir flottest gjennom tilstrekkelig med tid og stillhet til å sanse og fordøye opplevelsene. Syv dager på tur med kajakk i storslått arktisk naturs gi deg tid og stillhet til en uforglemmelig reise, i følge arrangøren. I tomanns kajakker legges turen til fjordene i hjertet av Svalbard. Her vil man komme oss inn i den urørte naturen, og møte varierte natur- og kulturopplevelser, fra storslagne fjell, via åpne sletter til spektakulære brefronter.

Ekmanfjorden – en av de flotteste fjordene på Svalbard

I løpet av dagene vil turfølget bruke tid i Ekmanfjorden, som er en av de flotteste fjordene på Svalbard med idylliske bukter, holmer, spennende geologi og historie. Videre går ferden langs østsiden av fjorden inn til Tolmodbukta og Coraholmen, der det blir ilandstigning. Her finnes kritthvite strender med utallige koraller og et fascinerende landskap med mange små innsjøer.

Padleturen fortsetter til de innerste delene i Ekmanfjorden og inn til Selfstrømbreen. Underveis blir det strandhogg hvor deltakerne vil få se gamle fangstanlegg. Her inne er fjellene i karakteristisk i rød sandstein, og dersom været er bra kan en topptur opp på fjellet Colosseum være en fin avveksling og mulighet til å få se Svalbard og fjordene fra et fugleperspektiv. Dette er bare noe av det deltakerne vil oppleve på det som karakteriseres som en uforglemmelig padletur. Det er satt opp to syv dagers turer denne sommeren, som arrangeres i juli og august.

Et yrende dyreliv i Billefjorden

Når det gjelder Billefjorden og kajakkturene der, kan det neves at dette er en fjord der sjøfuglene hekker i fjellklipper, reven går på jakt etter gåseegg i strandsonen og isbjørnen jakter etter sel på isflakene inne ved breene. Denne fjorden, som ligger innerst i Isfjorden, er en slik fjord med et yrende dyreliv om sommeren. Samtidig byr dette området på et fantastisk fjell- og brelandskap, i tillegg til mange kulturminner etter tidligere menneskelig aktivitet på Svalbard.

På denne turen vil padlerne, som tidligere arktiske oppdagerne, utforske fjorden via sjøveien. I løpet av fire hele dager med kajakkpadling, vil du på denne turen få en rikholdig Svalbardopplevelse. Avreise skjer fra Longyearbyen med båt, som tar rundt to timer til startpunktet for begge nevnte padleturer. Første etappe for Billefjord-turen er på rundt 15 kilometer, og målet er den russiske gruvebyen Pyramiden. Byen ble grunnlagt på grunn av kullforekomstene, men i 1998 ble den forlatt. Fra leiren første natt vil deltakerne kunne nyte utsikten mot Nordenskiöldbreen.

Etter noen urbane inntrykk fra Pyramiden fortsetter kajakkturen andre dag til nevnte Nordenskiöldbreen. Her blir det leir med fri sikt til den mektige brefronten og et rikt fugleliv. I dette området er det stor sjanse for å få oppleve Svalbards største sel, storkobben, som kan bli opptil 350 kilo. Det kan være et spennende møte når man sitter i kajakken. Det er satt av god tid til padling i dette området. Neste leir etableres ved Brucebyen, som ble grunnlagt av skottene i 1919. Som så mange andre oppdaget også de at mineralutvinning på Spitsbergen er en dyr fornøyelse, så de fire hyttene ble forlatt etter noen få år. Siste dag går turen utover Billefjorden og ut til Phantomodden, som er siste stopp på turen. Underveis vil landskapet åpne seg opp, og kysten domineres av vide tundrasletter. Det er satt opp tre turer til Billefjorden, to i juli og en i august.

Les mer om Svalbard Wildlife sine turer på: http://www.wildlife.no/

Vanskelig start på padletur på Svalbard

Det første møtet med Svalbard er ikkje udelt positivt. Då flyet landar kvelden 28. juli, ligg frostdisen over Adventfjorden, og drivis frå breane pakkar seg saman i hamna i Longyearbyen. såpass tett at me har problem med å sjøsetje kajakkane dagen etter. Uventa på denne årstida.

Første del av turen, ut Adventfjorden, innover mot Diabasodden, over Isfjorden, går utan problem: solskin, vindstille, i ein kort periode held me på å bli sperra inne av drivande isflak. Å krysse Isfjorden, 15 km på staden, tre timars padling, bør ein ikkje tenke på om det er den minste utsikt til dårleg ver.

Svenskehuset  - Kajakktur Svalbard
Innover mot Svenskehuset – spor etter gruvedrift. Foto: Olav Aksnes

Svenskehuset

Svenskehuset ligg seks kilometer innanfor Kapp Thordsen, om lag ein kilometer frå stranda. Slitsam etappe inn: Tømming av kajakken, tung bagasje, det me treng for overnatting i huset, bratt opp grus-og sandskråning, to steg fram, eitt tilbake, til grasslette/myr i 25-50 meters høgd over sjøen. Så innover, same prosedyre neste morgon i motsett retning.

Svenskehuset blei bygd av den finsk-svenske forskaren og oppdagaren Adolf Erik Nordenskiøld, førstemann gjennom Nordaustpassasjen, pioner i utforskinga av Svalbard i 1872. Det nyleg rehabiliterte huset blei reist i samband med kortvarig gruvedrift; same året overvintringsstad for 17 unge fangstmenn, som alle døde av skjørbuk og blyforgifting (?) – dei åt kjøthermetikken i depotet, men let dei hermetiske grønnsakene ligge! Mennene kviler under trekors på staden.

Inn Billefjorden

Pyramiden, 27 kilometers padling frå Svenskehuset, inn Billefjorden, kort matpause i Skansebukta, idyllisk vik under det mektige Skansen-fjellet  –  vidare inn fjorden i frisk medvind – nesten på grunn i Mimerbukta, grumsete sjø, langgrunt, padleåra i botnen på halvmeters djup, omveg ut att og inn til utskipingshamna i Pyramiden, staden Kjartan Fløgstad meisterleg skildrar i den dokumentarisk-magiske forteljinga ”Pyramiden – Portrett av ein forlaten utopi”.

Dei industri-tekniske installasjonane er i sterkt forfall. Sjølve bysenteret er intakt, om lag slik det stod i sine glansdagar på 1960 – 1980-talet, eit kommunistisk mønstersamfunn som skulle lokke ikkje altfor godt vande sovjetarbeidarar og funksjonærar til denne sivilisasjonsutposten – i dag stort sett berre besøkt av turistar med lokalbåten frå Longyearbyen eller meir og mindre tilfeldig forbipasserande båtfolk og padlarar. Våre mest ”minneverdige”, nesten surrealistiske opplevingar i byen: kort besøk som einaste gjester i hotellbaren og overnatting  i gjestehus av samanstilte konteinerar nede på hamna, artig kontrast til det ”primitive” teltlivet.

Overveldande inntrykk

Nordenskiøldbreen, skrått innover Billefjorden, forbi Brucebyen (namnet på to forfalne brakker) og Kapp Napier inn til brefronten. Høgdepunktet denne dagen er skildra i artikkelen om Spitsbergen og blir ikkje repetert her. Me overnattar på ein stad utan namn på kartet, mellom Kapp Scott og Kapp Ekholm, litt lenger ute i fjorden.

Storhendinga neste dag er den fleire kilometer lange padlinga i frisk sjø under den spektakulære fjellsida opp mot Brisingfjellet. Inntrykket  overveldande, overnaturleg som landskapa i Tolkienfilmane: Fleire hundre meter høge søyler i hardt fjell i regelmessig avstand frå kvarandre, med gigantiske jettegryter imellom, uthola i mjukare fjell, tilhaldsstad for myriadar av fugl, alt forma av  millionar års erosjon. Under dette naturmirakelet er fire menn i kajakk småkryp.

Same kveld, etter at telta er komne på plass, tek Otto, Stein Helge og Frederik seg ein snartur opp i urda under fjellet. Dei kjem tilbake med fem fossilar. Sjølv sparkar eg tilfeldig borti ein stein på stranda under isbjørnvakta same natta. Det er eit fleire millionar år gammalt forsteina skjell. Kjøpte suvenirar treng ein ikkje ta med seg frå Svalbard.

Anservika – Bjonahamna

Ein dag med litt dramatikk. Vindstyrken ikkje stor, men fjorden går kvit. Bølgjene forsterkar seg over langgrunnene inn mot land. Me held oss nær stranda. Plutseleg dukkar spissen av ein stor stein opp, mellom bølgjetoppane, to meter lenger framme. Roret lystrar ikkje pedalane. Eg må kjøre kajakken på land og held på å velte. Dei andre tek seg og på land. Enden på visa blir at me tømmer kajakkane, dreg/ber dei over land saman med bagasjen, bortimot ein kilometer over Gåsodden, til me kjem i le for nordavinden bak neset. Det er tungt.

Von Postbreen fotografert frå Bjonahamna
Von Postbreen fotografert frå Bjonahamna. Foto: Olav Aksnes

Padlinga vidare mot Tempelfjorden er heller ikkje utan komplikasjonar. Den fire kilometer breie Gipsvika ser ut til å ha flat sjø. Midtvegs over møter Otto og eg den heftige brevinden frå nord, gjennom Gipsdalen. Rorvaieren har kilt seg fast. Vinden kjem rett frå sida. Det er umogleg å halde kursen. Med roret oppe snur kajakken ut mot fjorden, nede går han ukontrollert i sirkel. Kilometrane inn til land blir padla med ein arm, skiftevis høgre og venstre. Otto padlar i kajakken sin ved sida bak, løfter og senkar roret på båten min i takt med at høgre/venstre armen min blir nummen av melkesyre. I lange periodar avanserer me ikkje i den råsete motvinden. Eit slit. Dei to andre padlar uproblematisk langs land. Krøllet på rorvaieren blir fiksa inne på stranda. Me held fram i roleg sjø og medvind, forbi ein stranda iskoloss, til Bjonahamna, ein grøn oase i steinørkenen under Templet.

Drama på Von Postbreen

Vind frå sørvest. Me blir einige om å setje kurs mot Fredheim på hi sida av fjorden, skrått mot vinden. På Bjonapynten tek vinden  godt. Me bestemmer oss først for å krysse fjorden beint over, der han er smalast. Eg snur kajakken, får vinden i ryggen, høyrer ei stund at dei andre pratar, får ikkje med meg at dei har endra retning, tilbake til den opphavlege. Først under land på hi sida, fire km lenger framme, oppdagar eg at dei andre er søkk borte. Ingen av oss veit kvar den /dei andre er. Kort fortalt, eg returnerer til Bjonahamna, ser framleis ingen, dreg kajakken på land, kler på meg tørre kle og set meg til å vente utanfor ei open hytte der seks bergensarar ferierer. Dei vil iallfall vere tilbake frå fisketur i løpet av dagen.

Innover mot Nordenskiøldbreen
Innover mot Nordenskiøldbreen. Foto: Olav Aksnes

Samtidig, 13 km lenger inne i Tempelfjorden. På Von Postbreen går ein aggressiv isbjørn til angrep på fire ungdommar i eit telt. Dei høyrer til ein flokk på 40 engelske ungdommar med leiarar som skal oppleve breeventyret. 17-åringen Horatio Chapple blir drepen, dei tre andre hardt skadde. Ingen av oss veit noko. Me  registrerer stor helikoptertrafikk dagen etter.

Ein cabincruiser nærmar seg Bjonahamna. Den legg seg for anker 50 meter frå land. Det er langgrunt. ”Er det Aksnes?”  Ambulansehelikopterpilot og oppsynsmann, Stig Onarheim, med  kontakt til sysselmannskontoret, har oppfanga anrop på VHF-radiotelefonen til Otto. Ein og ein halv time seinare er me saman igjen på Vindodden. Onarheim får stoppa helikopteret som er i ferd med å lette. Me blir sparte for fleire titusen kroner. To viktige lærdommar: 1:  Hald gruppa samla under vanskeleg forhold. 2:  Ein gul kajakk er langt meir synleg enn min røde (ifølgje Onarheim).

Grønkledd strandslette

Vindodden er ei vid, vakker, grønnkledd strandslette, med mange hytter, populær utfartsstad for folk i Longyearbyen med hurtiggåande båt. Eit hyttetun, bygd av drivtømmer frå Sibir, å sjå til av same standard som palassa på Geilo og i Trysil, vegg i vegg med det vesle tjørepappkledde krypinnet av ei fangsthytte. Den nye og den gamle tid.

Siste etappar:  Kort tur på land på Diabasodden. Eit ungt fransk par, biologar, studerer fuglelivet på staden, elles ingen synleg aktivitet. Det minneverdige denne ettermiddagen og kvelden er den milde brisen, kanskje 15 grader. Me kokar oss pulvermiddag, ligg i teltopninga og solar oss på 78 grader og 20 minutt nord. Bortanfor, under snøskavlen, beitar to reinsdyr, bak ein haug tittar ein polarrev fram.

Stressa isbjørn

Frisk padling med sjøen akter. Under Forkastningsfjellet ligg ein stor RIB-båt nær stranda, med baugen vend innover, full av turistar, journalistar og fotografar med lange teleobjektiv. Ein stakkars stressa isbjørn labbar kvilelaust fram og tilbake, hoppar i vatnet og sym i vår retning. Me set opp farten. Neste dag er det bilde av denne bjørnen i Aftenposten. Fotografen er ein av flokken i RHIB-båten.

Siste timen inn til Longyearbyen er det ikkje mykje å skrive om, bortsett frå at me er i godlag. Inne i bua til Jørn Dyrdahl ringer mobiltelefonane. Engstelege familiemedlemmer er på tråden og vil forsikre seg om at me er i god behald. Nokon av dei hadde fått med seg den aller første meldinga frå Von Postbreen, at ein var drepen og tre alvorleg såra. I den blei det ikkje opplyst at offera var unge engelskmenn. I ein times tid trudde dei det var me.

 

 

Leir under Cowantoppen. Foto: Olav K. Aksnes.
Leir under Cowantoppen. Foto: Olav K. Aksnes.