Stikkord: Svalbard

Bestemt padlet vi for å komme til unnsetning. Sigrid kunne ikke gjøre annet enn å hugge til med padleåra på fettbergene mens Kjell Erik forgjeves forsøkte å få plass nok til årene mellom hvalrossene til å ta eskimorulla, som vanligvis pleide å sitte. Hvordan dette endte kan du lese lenger uti artikkelen. Nordaustlandet, den nest største av Svalbards øyer ligger som en urørt og værbitt naturperle 80° nord. En ubebodd og likeså ugjestmild øy med Austfonna, Europas 3. største isbre, som et lokk over store deler av øya. Den beste måten å se og oppleve øya er langs kysten.

Var først rundt Syd-Gorgia

Vi bestemte oss for å padle i månedsskiftet mellom juli og august 2015 de 650 km rundt hele øya, en tur som tok oss 19 dager. Gjengen som dro på ekspedisjon var leder Simen Havig-Gjelseth (47), Dag Marius Ammerud (47), Sigrid Henjum (35), Kjell Erik Reinhartsen (36) og Mads Riise Bjørnebye (29). De tre førstnevnte ble i 2010 de første til å padle rundt Syd Georgia uten etterforsyninger.

Fellesnevneren for alle deltakerne er eventyrlysten, og trangen til å gjøre noe som byr på utfordringer og mestring. Gjengenble til ved felles bekjente og rene tilfeldigheter. Kajakkene vi fant ut ville passe best for turen var Tiderace Xplore med senkekjøl. Vi fryktet at isen kunne skade et eventuelt ror. Kajakkene var veldig robuste og fungerte godt gjennom hele turen.

Dramatisk basketak

Aldri tidligere hadde noen klart å padle rundt Nordaustlandet. Flere ekspedisjoner hadde forsøkt opp igjennom årene, men de hadde blitt stanset av polisen, som noen år aldri slipper taket på øya, selv ikke i sommer månedene. Sist gang noen forsøkte var i 2010, og ble tidlig avbrutt da en isbjørn gikk til angrep på en av de to padlerne. Etter et dramatisk basketak ble isbjørnen skutt. Men den ene padleren ble alvorlig skadet og evakuert med helikopter tilbake til Longyearbyen. Utfordringene på turen var mange og store. Det sies at Nordaustlandet er øya med høyest konsentrasjon av isbjørn på Svalbard.

Ved å ha bevæpnet bjørnevakt døgnet rundt ville den utfordringen bli betydelig mindre. Hvalrosser i havet derimot er det ikke så mye annet å gjøre med enn å forsøke å unngå dem, noe som er lettere sagt enn gjort da de dynamisk patruljerer kysten på jakt etter kamskjell. Klimatiske og geografisk utfordringer skal man heller ikke undervurdere. Arktiske forhold er fortsatt gjeldene i sommermånedene, men den største utfordringen av alle skulle vise seg å være «veggen», en 165 kilometer lang og 60 meter høy brevegg, uten muligheter å gå i land for å hvile. Her var det bare å bite tennene sammen.

200 km med pol-is

Vi ble landsatt av Hurtigruten Fram i Kinnvika på Nordaustlandets vestside, som var start- og sluttpunktet vårt. De siste iskartene vi hadde lastet ned mens vi var om bord på Fram så ikke bra ut. Fast is kapslet fortsatt om den nordlige delen av øya. Da vi etter bare to dager med padling møtte isfronten var det med en skrekkblandet fryd. Det var is så langt øyet kunne se, faktisk godt over 200 km med is som vi måtte forbi.

Lite hjalp det oss at isen strakk seg hele veien til Nordpolen, så det var ingen vei rundt den heller. Det positive var at det stort sett gikk an å padle langsmed landråker, steder der isen grunnstøtte mot land, men som var dypt nok til at vi kunne padle. Foruten det var det også mulig å snirkle seg gjennom smale sprekker i isen. Om vi ble fanget i en blindvei gikk vi rett og slett ut av kajakkene og trakk dem i tau etter oss, som pulker over isen.

De neste seks dagene ble det mye pulkdraging og råkpadling. Det gikk mye tregere enn vi ville padlet på det åpne hav, men det var til gjengjeld mye morsommere og mer utfordrende. Vi sørget også for at vi hadde camp hver natt på fast grunn. Værforholdene første halvdel av ekspedisjonen var upåklagelige. Strålende sol, lite bølger og lite vind. Midnattssolen stekte i ansiktene våre hele døgnet, en energikilde for kropp og sjel. Dessuten ble bjørnevakten, mens andre sov, veldig mye lettere. Siste halvdel var preget av mye tåke og kjøligere vær.

Isbjørnmøte

«Guta! Da kjeme ein bjøddn, da kjeme ein bjøddn!», hvisket Sigrid ivrig på sogndalsdialekten sin. Vi hadde speidet spent etter isbjørn i mange dager og gleden var stor da vi ti sekunder senere sto utenfor teltet i bare undertøyet og fikk se «Kongen av Arktis» 100 meter bortenfor, luntende direkte mot oss. Den så ut til å være i sine egne tanker der den taktfast kom mot oss før den stoppet opp og strakk nesa i sky mens den sniffet dypt.

Da vi traff på havisen fikk vi en fin utfordring. Denne etappen endte i de flate fjellformasjonene i bakgrunnen til venstre. 16 km i luftlinje, men adskillig mer i praksis.

Den visste nok på lukten at vi var der, men det virket ikke som den hadde sett oss. Da vi følte den var litt vel nært ga vi et signalskudd. Isbjørnen skvatt til, men skremselen forsvant nesten like raskt som den kom, og den fortsatte igjen rolig mot oss. Det var nok ikke fordi bjørnen skulle angripe, men bare fordi den var på vandring, trodde vi. Da vi forsto at den ikke hadde særlig interesse av oss, slapp vi bjørnen forbi uten mer skremmeskudd. Den brydde seg rett og slett ikke om oss.

15 isbjørnobservasjoner

Jevnt og trutt gjennom hele padleturen hadde vi besøk av isbjørn. De kunne komme overraskende på oss mens vi lå i camp, eller de kunne bli observert på avstand. Dette er verdens største landlevende rovpattedyr som kan bli opp til 1000 kilo tunge, til sammenligning vil det tilsvare to fullvoksne elgokser. Vi hadde veldig respekt for isbjørnen. Her var vi kun på besøk og ikke lenger på toppen av næringskjeden. Alt i alt hadde vi rundt 15 isbjørnobservasjoner, hvorav 6-7 var så nær at vi måtte skremme dem vekk. Da snakker vi nærmere enn 70 meter fra oss eller campen.

Av og til kom de svømmende opp på stranden rett ved kajakkene, men de fleste gangene kom de ruslende langs kysten. Det var i tider som dette det var bra med bjørnevakt som alltid var våken. Til å begynne med brukte vi varselskudd fra rifle. Da vi etter hvert erfarte at det ofte bare ga en kortvarig skremsel for isbjørnene, valgte vi å gå for en annen taktikk, fløyte. Nå ble det lettere for isbjørnene å se og høre hvor lyden kom fra, og derfor trekke seg vekk fra den skjærende og ukjente lyden. Ved varselskudd skvatt isbjørnen til før  den etter få sekunder fant roen. Det hendte at ekkoet fra andre siden av fjorden eller fra en brevegg skremte den mot oss igjen. Heldigvis fikk vi ingen ubehagelige isbjørnmøter.

Hvalrossangrep

Da vi en kveld padlet mot det vi hadde sett oss ut som campplass, ble vi oppmerksomme på at det var en del hvalross i området. Vårt eneste forsvar mot dem var å samle oss til en flåte og håpe på at størrelsen vår var nok til å skremme de unna. Da Sigrid skrek ut «hvalross», og vi kunne se Kjell Erik jobbe febrilsk med å holde balansenmens hvalrossene stanget og dultet borti og som til slutt førte til kantring, padlet vi alt vi kunne de 100 meterne for å hjelpe. Han forsøkte tre ganger på eskimorulle, en teknikk hvor man bruker egen åre for å komme seg over vann igjen, uten å måtte trekke i nødsnora til spruttrekket som holdt kajakken fri for vann.

Mens Kjell Erik lå under vann måtte han, i tillegg til alt stresset med å komme seg til overflaten for å trekke luft, også slå hvalrossene i barten etter beste evne. Hvalrossene kan bli opptil 1,5 tonn tunge og er fulle av spekk, men barten derimot er deres mest følsomme sanseorgan og er velden dig sensitiv. Da Sigrid fikk kjempet seg frem i hvalrosskaoset og fikk hjulpet Kjell Erik med å rulle seg tilbake i oppreist posisjon i kajakken var vi alle lettet over å se at han fortsatt var uskadd. Hvalrossene følte seg ferdig med angrepet og svømte brautende av gårde da vi alle til slutt var samlet. Det ble en viktig lærepenge når det gjaldt sårbarheten vår. Vi var på et fremmed territorium, og er langt fra i vårt rette element.

38,5 timer i kajakken

Den største utfordringen på padleturen var den store «veggen». Vi hadde ligget noen dager på en forblåst liten øy og hvilt ut mens vi ventet på været. 165 kilometer uten landgang, hvordan skulle dette gå? Vi estimerte turen til å bli mellom 35 og 45 timer. Ingen av oss hadde noen gang sittet i 40 timer, og det var vanskelig å anslå hvor trøtt, sliten og medtatt man ville bli. Planen ble derfor å gjøre det på gamle måten; bite tennene sammen og stå i det.

Da satellitt telefonen ga oss værmeldingen vi ventet på var det bare å raskt klargjøre kajakkene for langtur. Videre måtte vi klemme ut de produktene man eventuelt måtte ha i magen, før en Imodium forhåpentligvis ville lukke «bakluken» helt. Meldingene sak ingen vind og ingen nedbør. Da vi først kom oss utpå skulle det bli langt til neste landgang. Halvannen time padling og ti minutters pause med spising ble etter hvert vår rutine. Da søvntrangen begynte å melde seg etter vel 15 timers padling, ble det tyngre. Snackspausene kunne holde oss våkne i rundt en time, men de siste 30 minuttene før pausene var tøffe.

Brukte koffeintabletter

Som et ess i ermet hadde vi koffeintabletter. Disse fungerte veldig bra på noen av oss, men med bivirkningen at de var ekstremt vanndrivende. For oss gutta var det bare å bruke en tisseflaske, men for Sigrid ble det mer styr. Hun måtte parre opp med en annen, gå ut av kajakken sin, med ett kne på hver akterende av kajakkene og tisse med en trakt. Dette var en manøver som var veldig risikabel i tilfelle kantring eller lignende.

Etter 20 timer i et tåketeppe lettet tåka noe og vi fikk se den fantastisk mektige veggen igjen. Vi tok en pause 100 meter fra en stor utstikker i isbreen, og fascinerte oss over at den ikke hadde knekt av den ellers så rettskårede veggen. Da vi tok de første padletakene etter pausen hørte vi et kraftig drønn, som om et lynnedslag hadde slått ned i nærheten. Vi snur oss brått og blir vitne til at hele den 40 meter brede og 60 meter høye «boligblokken» med is kalvet rett bak oss. Et sug gikk gjennom magene våre. Av erfaring vet vi at kalvinger kan skape enorme bølger. Før bølgen kom noen sekunder senere rakk vi å snu baugen mot og klarte vi oss med skrekken, heldigvis.

Fikk hallusinasjoner

Etter 24 timer på store rullende dønninger og lett tåkedis, kom hallusinasjonene. Det føltes oppriktig talt som om vi padlet i nedoverbakke. Ikke det at vi fikk noen ekstra fart av den grunn, men hjernen hadde tiltet havet til vår fordel. Simen trodde han så aluminiumsfolie bli blåst av en grill, og kom til seg selv igjen da han krasjet i det han trodde var folien, men som viste seg å være en isklump. En interessant opplevelse. Da vi omsider kom oss i land etter 38,5 timer uten å forlate kajakken var det til enorm glede og jubel. Bena var helt skjelvende i det vi gikk i land. Én ting ble vi enige om, og det var at vi aldri skulle prøve oss på «veggen» igjen.

Med den største utfordringen bak oss var det med ett bare en lystbetont sjarmøretappe igjen. En snau uke senere nådde vi startpunktet som også var sluttpunktet for ekspedisjonen vår i Kinnvika. 650 kilometer med padling rundt Nordaustlandet var nå overstått, og vi ble plukket opp av Hurtigruten vi hadde avtalt med. Hvilken fantastisk tur det hadde vært med naturen, dyremøtene, spenningen, slitet og ikke minst kameratskapet. Det var aldri noe klaging, bare positivitet. Og det morsomste av alt, vi klarte det. ●●