Guide i mestring av bølger

Stranda er fylt opp med bølgesurfere fra fjern og nær. Pålandsvind med sterk kuling sender store vannmasser inn i Hoddevika. Å holde på hatten får en ny betydning når vindkulene går opp i liten storm. Det er et spektakulært syn å se havet produsere så store krefter. Enda mer interessant er det at omgivelsene trekker så mange surfere.

 

 

Er man ikke observant, kan bølgen fort dytte baugen ned i havet. Foto: Tore Frimannslund

 

To-tre meters bølger

 

Brettsurferne holder seg stort sett på nordsiden av stranda denne oktoberdagen. Kun et lite knipe kajakkpadlere er til stede. Tilskuerne på stranda klør seg i hodet da padlerne kommer luntende forbi med kajakker i hendene. Hva de tenker er jammen meg ikke godt å si. Å ha med seg kajakkene ut i to-tre meters bølger virker gjerne like meningsløst som å spille Yatzy med seg selv. Eller er det noen mening i det?

 

En av padlerne heter Eilif Rosnæs. Han er gårdsgutt fra Rygge, men har rotet seg nordover til Sogn og Fjordane i søken etter nye muligheter for utfoldelse. Han er utdannet aktivitetsleder i havkajakk fra Norges Idrettshøyskole, og har allerede en god del erfaring å skilte med. I det siste har han fått blod på tann når det gjelder å mestre padling i stor sjø.

 

Å surfe med havkajakk i bølger krever sin mann. Det er en del punkter man må ta stilling til før kajakken kan sjøsettes og snuta vendes ut i bølgene. Eilif deler sine viktigste tips fra du sitter i kajakken på stranda, til du er på surf i bølgen.

 

 

Når du er på surf, er det bare å støtte seg på et styretak bak og eventuelt regulere med høye støttetak hvis presset på hekken blir for stort. Foto: Tore Frimannslund

 

 

Man må regne med å bli godt kjent med kreftene i vaskemaskinen.. Foto: Tore Frimannslund

 

Effektiv sjøsetting

 

Fokusert og målrettet legger Eilif havkajakken sin på sanden, helt sør på stranda. Her er bølgene litt roligere. Det blåser friskt i mot og sjøsetting av kajakken virker tilsynelatende umulig i disse forholdene. Ved å gjøre de riktige stegene, er det midlertid mulig å sjøsette i meget stor sjø.

 

-Å sjøsette fra strand i bølger gjøres motsatt fra vanlig sjøsetting fra strand. Kajakken må vendes med baugen ut mot bølgene, istedenfor akterenden. Sjøsettingen skal gjøres mellom et sett, det vil si mellom to bølger, noe som medfører at du må være veldig effektiv når du skal sette deg ned i kajakken og ta på spruttrekket. Ellers vil kajakken fylles med vann når bølgen kommer brytende over deg. I det bølgen kommer innover stranda, padler du ut på det vannet som trekker seg tilbake i dragsuget, forteller Eilif.

 

-Når man er kommer ut i vannet er det viktig å holde baugen rett mot bølgene, ellers vil man velte. Med havkajakk går det fint padle i tre-fire meters bølger uten å gå rundt. Jeg har opplevd at svære bølger bryter over kajakken uten at det gjør noe, fordi baugen holdes rett i mot bølgene. Det er overraskende lett å komme seg ut forbi de brytende bølgene i forhold til på et surfebrett, legger Eilif til.

 

 

Å være dyktig på rulla i kajakk er en stor fordel, da det er stor mulighet for at du tipper rundt. Rulla er midlertidig enklere å utføre på grunn av kreftene som er i bølgene. Foto: Tore Frimannslund

 

 

Surfing med elvekajakk er enklere enn havkajakk, og kan være en god start for dem som heller vil ha litt progresjon i  surfingen. Foto: Tore Frimannslund

 

Nyttige padletak

 

I rotete og ustabil sjø er det ikke alltid like enkelt å holde balansen i kajakken. Plutselig bryter en bølge over hekken din, eller så kan vinden tak i deg og rive deg over ende. Da er det alfa omega å være klar over hva åra kan brukes til.

 

Ute i bølgene bruker man i hovedsak tre padletak for å holde seg stabil, forteller Eilif. Disse er høye og lave støttetak, samt styretak bak. Selv om høye støttetak ikke anbefales å brukes i stort kvantum, er det helt uunnværlig i store bølger. Det er likevel viktig å lytte til kroppen. Hvis skuldrene begynner å bli slitne bør man gi seg. Hvis skulderen først går ut av ledd, har man pådratt seg et varig problem.

 

 

 

Eilif Rosnæs skuer utover bølgene for å finne den perfekte venstrebølge å surfe på.

 

Komme seg på surf

 

Eilif padler elegant ut fra stranda mellom ett sett av bølger. Etter å ha fulgt bølgenes bevegelsesmønster fra land, vet han akkurat hvilke bølge som skal surfes. Det er ikke lenger et spørsmål om hvilken eller hvordan. Fokuset rettes fullt og helt på å utføre oppgaven, komme seg på surf og holde seg der.  

 

-Essensen med å få tak i en bølge er å padle parallelt med kraftretningen til bølgen. I det den ruller mot meg og innover båten, tar jeg tak i bølgen og drar meg over den. Dette hjelper meg å flytte balansepunktet fremover, og det er mindre sannsynlighet for at jeg ikke løftes opp bak og slenges inn i ”vaskemaskinen”. Det kreves ikke så mye energi for å komme seg på surf, men desto mer for å holde seg på der, forklarer Eilif.

 

-Hvor lett det er å holde seg på surf, avhenger litt av bølgestørrelsen. Det trengs ikke mer enn bølger på en meter for å kunne surfe med havkajakk. Grunnen til dette er at kajakken er fem meter lang. Hvis bølgene blir tre-fire meter store, øker sannsynligheten for at akterenden kan bli løftet, baugen dyttes ned i sjøen og man flipper rundt, sier Eilif.

 

-For å holde seg på surf må du først finne ut hvilken retning bølgen ruller. Enten er det snakk om en venstrebølge, eller en høyrebølge. Når man har kommet seg på surf, padler du litt på skrå og bruker styretak bak for å holde deg på bølgen. Bølgen vil etterhvert låse baugen foran og trykke på hekken (siden av båten). Ved å bruke høyt støttetak og lene seg på toppen av bølgen holder man seg stabil, selv om trykket på siden av kajakken er stort, forklarer Eilif.

 

 

Surfing med elvekajakk kan være minst like morsomt som havkajakk.

 

Ikke for alle

 

-For å padle i bølger bør man etter min mening ha minimum teknikkurs eller høyere utdanning i kursstigen. Man bør også ha padlet en god del i ustabil sjø. Å være god på å rulle med kajakken er også en stor fordel, da det er  stor sannsynlig for at man kan bli kastet rundt. Kajakksurfing i to-tre meters bølger er ikke for nybegynnere. Ideelt sett er det bedre å surfe store bølger med elvekajakker enn havkajakker på grunn av at de er enklere å rulle og manøvrere, forteller Eilif.

 

 

Destinasjon: Hoddevika

 

Eilif karakteristikk av Hoddevika er at dette er en litt spesiell plass, som man ellers ikke finner så mange av i Norge. Plutselig har man nådd en skikkelig surfeplass som man faktisk kjenner igjen fra utlandet. Eilif har vært litt rundt i verden til steder som New Zealand og Australia hvor surfing er en stor sport. Stad er ganske likt disse stedene, med rolig og avslappet stemning, hvor ting kun dreier seg om bølgene og naturen. Det er også dårlig med telefondekning her ute. Både Eilif og andre finner det befriende å komme til et sted hvor man slipper å ta telefonen. Man glemmer andre ting og dagligdags styr og stell.

 

 

Det er en mening

 

Innledningsvis blir kajakkpadling i bølger presentert som en meningsløs aktivitet. Hvorfor sitte i en kajakk når man kan stå på et surfebrett, eller bare stå på land å kikke? Det hele handler om å utfordre seg selv i sin aktivitet. Utøvere i alle grener ønsker fremgang i sin egen idrett. Ved å mestre havpadling i store bølger, bygger man et erfaringsgrunnlag som gjør at man på et senere tidspunkt kan klare seg i tøffere forhold enn tidligere.

 

Kajakksurfing kan være god trening for de som ønsker å bedre sin balanse eller som vil styrke sin utholdenhet på sjøen. Surfing med kajakk er en veldig slitsom aktivitet som kan være ypperlig trening for dem som skal ut på lange turer i kajakk, hvor man kan møter tøffe forhold på havet. Å ta med seg havkajakken ut i surfebølger har frem til i dag vært en lite utbredt aktivitet. Men mye tider på at dette er en sport som er i ferd med å bre om seg.

Gode råd til vinterpadling

 

Jeg sitter i kajakken min, er tørr, lykkelig og varm. Cockpiten er lun og jeg har det komfortabelt. Vinterpadling er herlig. Det er den optimale kombinasjonen av absolutt fred, absolutt lykke og absolutt adrenalin. Fred, fordi du er helt alene på havet. Lykke, fordi det knapt finnes bedre måter å nyte naturen på. Adrenalin, fordi det er kaldt og konsekvensene av et eventuelt velt er skremmende.

 

Mens jeg nyter min egen lykke så tenker jeg; hvorfor er jeg alene på havet i dag? Om sommeren ville jeg møtt minst ti andre kajakkentusiaster og et hav av støyende fritidsbåter. Om vinteren, når det er høytrykk, er det som regel helt stille og perfekt padlevær! Men hvorfor er jeg likevel alene? Jo, jeg tror det må være frykt. Frykt for det kalde vannet, frykt for konsekvensene av et velt.

 

Vinterpadling kan du enkelt gjøre til noe trygt, vi unner alle å få oppleve dette. Her er noe gode tips til sikker padling i vinterhalvåret:

  • Bruk hel tørrdrakt, det er det eneste som duger dersom man skulle gå rundt.
  • Under tørrdrakten har du alltid ull om vinteren (holder nemlig på varmen selv om du skulle bli våt). Er det kaldere 7-10 minus ville vi i tillegg hatt på en helsuite i fleece.
  • På hodet har du en god lue, eventuelt en neopren hette med lue oppå.
  • Hendende er utsatt, så her vil vi anbefale gode tykke neopren votter m/muffe rundt åregrepet. Har du ikke det, så kan du også bruke en kraftig vanntett overtrekksvott over dine vanlige padlehansker.
  • På føttene har du gode neopren padlesko, og selvfølgelig tykke ullsokker under tørrdrakten.
  • Ha med litt ekstra tørre varme klær i en vanntett pakksekk. En termos med noe varmt er heller ikke å forakte.
  • Vi teiper også fast to rustfrie Mora-kniver til dekksriggen for å kunne dra seg frem dersom vi kommer til is.

 

Du er sikkert ikke helt overbevist enda. Da har vi ett siste tips til deg:

  • Ta på deg tørrdrakten, vass ut i vannet og legg deg ned – kjenn at det fungerer. Du flyter og det kalde vannet vil omslutte deg. Men du blir ikke våt og ikke kald, og du vil forstå hva du går til dersom du skulle gå rundt.

 

Generelt om padling fra Hekta På Tur:

Bruk alltid redningsvest og spruttrekk. Ha med nødvendig sikkerhetsutstyr som øsekar, svamp, pumpe og ekstra åre. Bruk lanterne ved nattpadling. Ta våttkort, og tren på kameratredning, selvredning og teknikk. Kryss ikke store åpne havstrekk alene og hver bevist på ditt eget kompetansenivå – legg ruten deretter. Bruk en kajakk som passer ditt nivå.

 

 

Moderne hjelpemidler kan redde liv

Selv om mange padlere har lært seg teknikker for egenredning og kameratredning, så er ikke dette noe man nødvendigvis kan stole på. Du skal ha trent ganske mye på redningsteknikker for at det skal fungere i en stress situasjon. Og en stress situasjon vil det alltid være om det skjer et uhell, for eksempel om man kantrer i dårlig vær.

Moderne hjelpemidler
Forkortelsen står for Global Maritime Distress and Safety System, på norsk Det internasjonale maritime nød- og sikkerhetssystemet. Skissen illustrerer en nødsituasjon med kajakkpadler, hvor en personlig nødpeilesender, PLB, utløses og sender melding via satellitt til redningssentral – som igjen sender ut redningsbåt og redningshelikopter (SAR). I tillegg vil alle farkoster i området bli varslet slik at de kan delta i redningsarbeidet.

Spesielt kritisk kan situasjonen være om man er sliten og om det er kaldt i sjøen. Man vil da bli mye raskere nedkjølt, selv med tørrdrakt. Om man ikke kommer seg om bord i kajakken er det helt avgjørende å få påkalt hjelp. Vi skal alltid ha i tankene at det kan være vanskelig å oppdage en havarert padler i sjøen, ikke minst om det er en del sjø eller dårlig sikt. Mange stoler på mobiltelefonen, men som vi skal se lengre ute i artikkelen kan den være en troløs venn. Det finnes moderne hjelpemidler som kan bidra til rask redning, og som gjøre padlingen betydelig sikrere. Og en trygg padletur er en trivelig padletur.

Internasjonalt sikkerhetssystem

Mye av utstyret vi skal se på finnes i mange fritidsbåter, og ikke alt av dette kan brukes i en kajakk. Imidlertid har utviklingen vært slik at mye av sikkerhetsutstyret er blitt mer kompakt og bruker mindre strøm. Det gjør at det ikke behøver å være fastmontert og dermed kan brukes i mindre båter og kajakker.

Vi skal blant annet se på håndholdte VHFer og på personlige nødpeilesendere. Begge disse er en del av GMDSS-systemet. Forkortelsen står for Global Maritime Distress and Safety System, på norsk Det internasjonale maritime nød- og sikkerhetssystemet. Opprinnelig kom systemet til med tanke på konvensjonelle fartøyer, men er likevel svært viktig for sikkerheten til alle som ferdes på sjøen. Vi skal ikke ta for oss nøyaktig hvordan GMDSS fungerer, men hovedprinsippet er at personer ombord på fartøyer i nød skal kunne varsle redningsmyndighetene i land, som gjennom et nett av kommunikasjonssystemer varsler andre fartøyer i området, redningsskøyte, redningshelikopter og så videre – det som kalles SAR (Search and Rescue – søk og redning). På den måten vil en samordnet redningsaksjon kunne settes i verk med minst mulig forsinkelse. Et fartøy skal også kunne varsle eventuelle andre fartøyer i nærheten om en nødssituasjon.

 

Realistisk scenario

La oss ta for oss et realistisk senario under en kajakktur. Du er på tur alene på yttersiden av Sogn og Fjordane. En overraskende bølge velter kajakken, du mister åren og kommer deg ikke om bord igjen i kajakken. Det er langt til land, og du kan heller ikke se andre båter i nærheten. Det er en meget kritisk situasjon.

Du utløser den personlige nødpeilesenderen (PLB) med innebygget GPS du har med deg. Den sender ut ferdigprogrammert nødmelding med blant annet informasjon om posisjon, navnet ditt og navn på pårørende. Redningssentralen vil straks bli varslet via satellitt og nødvendige tiltak iverksettes, normalt redningshelikopter og redningsskøyte. Likeledes vil det gå ut nødmelding på VHF til alle båter/skip i område, slik at de kan delta i hjelpeaksjonen. Om man har en håndholdt VHF med innebygget GPS og Distress-knapp (nødknapp), vil den, når den blir aktivert, sende ut nødmelding med posisjon og annen relevant informasjon. Kystradiostasjon vil så varsle redningstjeneste og iverksette nødvendige tiltak. Alle skip/båter i området blir varslet slik at de kan hjelpe til i redningsaksjonen. 

Personlig nødpeilesender

En nødpeilesender sender signaler via satellitt, slik at nødsignaler blir sendt ut og mottatt uansett hvor i verden man befinner seg. De går under betegnelsen EPIRB, som står for Emergency Position Indicating Radio Beacon. En tradisjonell nødpeilesender er montert om bord i båt og kan utløses enten manuelt eller automatisk om båten havarerer. En slik nødpeilesender er registrert i båtens navn. En tradisjonell nødpeilesender vil ikke være aktuell i en kajakk, men relativt nytt på markedet er det som kalles personlige nødpeilesendere, eller PLB (Personal Locating Beacon). Vi vil påstå at dette er det beste sikkerhetshjelpemiddelet en kajakkpadler kan ha. En PLB fungerer omtrent som en vanlig nødpeilesender, men er mye mer kompakt og kan derfor bæres på brukeren – for eksempel i en lomme på padlevesten. De er ikke større enn en mobiltelefon, vekt fra 150 gram.

I motsetning til vanlig nødpeilesender, som registreres på båten, registreres PLB på deg personlig. Du må blant annet oppgi nærmeste pårørende, og området hvor den hovedsakelig skal brukes (for eksempel kysten av Vestlandet, samt fjellområdene i Hordaland). Merk at den kan brukes utenfor det området du har oppgitt at den for det meste skal brukes, for eksempel om du er på padletur langs norskekysten. Noe av det som er genialt med PLB, er at den også kan brukes på fjellturer, klatreturer og ved alle former for friluftsliv. Perfekt for alle friluftsentusiaster.

personlige nødpeilesenderen
Den personlige nødpeilesenderen aktiveres med et enkelt grep. Når den er aktivert kommer det frem en antenne. Det er viktig at antennen holdes over vann for at PLBen skal fungere. Det er påstemplet blant annet dato for batterilevetid.

 

 

Burde være obligatorisk

For alle havpadlere burde en PLB vært obligatorisk. Det burde den også være for alle som ferdes mye på sjøen alene året rundt. Den lille dingsen kan være skille mellom liv og død, noe som er bevist flere ganger. Den personlige nødpeilesenderen aktiveres med et enkelt grep. Når den er aktivert kommer det frem en antenne. Det er viktig at antennen holdes over vann for at PLBen skal fungere.

De personlige nødpeilesenderne sender både på 406MHz og 121,5MHz (Megahertz), noe som enkelt sagt innebærer at de kan peiles både fra båt og fly/helikopter. De aktuelle modellene har en funksjon som gjør at de kan deaktiveres dersom de blir utløst ved en feiltakelse.  De har også en funksjon for selvtesting, og en batterilevetid fra 5-7 år fra produksjonsdato. Merk at utløpsdato for batterier er stemplet på din PLB. De kommer både med og uten GPS. De er litt dyrere med GPS, men vi vil anbefale dette siden de oppgir den forulykkedes posisjon adskillig mer nøyaktig, med en feilmargin så liten som 100 meter.

 

Må registreres

Prismessig ligger PLB fra cirka kr 2.500,- til cirka kr 3.500,-. Vær oppmerksom på at noen modeller krever separat flyteveske for at de skal flyte. Når du kjøper en PLB må det sendes inn en søknad til Post- og teletilsynet. Dette tar forhandleren seg av, men behandling av søknaden tar noen dager. Det er en årlig avgift på kr 600,-. I tillegg er det en engangsavgift på noen hundrelapper for programmering. Det er helt avgjørende at du registrerer din PLB for at den skal fungere.

De mest solgte modellene er fra GME (med eller uten GPS), McMurdo og Kannad. De to sistnevnte er svært kompakte, men krever flytetrekk for at de skal flyte. PLBer selges hos forhandlere av maritim elektronikk og hos en del båtutstyrsforhandlere. Best utvalg har Seatronic i Moss, og de har også svært gode kunnskaper om dette. De har nettbutikk og vi opplever dem som veldig rask og ryddig, dessuten med konkurransedyktige priser.

 

De mest aktuelle PLBer:

 McMurdo Fast Find 220

McMurdo har et stort utvalg sikkerhetsutstyr. I sommer lanserte de en oppgradert utgave av deres modell Fast Find 210, nå Fast Find 220. Nytt er blant annet et mer moderne design, lengre batterilevetid (6 år fra produksjonsdato mot 5 år tidligere) og at den leveres standard med flyteveske, bæreveske og snor. Den krever altså flyteveske for bruk i kajakk, men er ellers vanntett til 10 meter. Innebygget GPS som standard. Fast Find 220 har også innebygget et kraftig, blinkende strobelys for å påkalle oppmerksomhet. Den har videre en selvtest funksjon for både sender, batteri, lys og GPS.

Størrelse:                  34 x 47 x 106 millimeter

Vekt:                          152 gram (uten flyteveske)

Pris:                            Veiledende hos ProNav kr 3.313,- + programmering. Selges også hos blant annet Seatronic.

 

GME MT 410 PLB

GME har to modeller, med og uten GPS – ellers identiske. Vi vil anbefale å gå for modellen med GPS, selv om den er tusen kroner dyrere. Dette er eneste modell som flyter uten flyteveske eller flytestropp. Den er litt større enn de andre modellene, men likevel så liten at den lett kan plasseres for eksempel i lommen på padlevesten. Batteriene har svært lang levetid, hele 7 år fra produksjonsdato. Har innebygget SOS-strobelys med 20 blink per minutt. Har funksjon for selvtest. Leveres med bæreveske. Helt vanntett i overflaten (ned til 1 meter), IP67.

Størrelse:                    38 x 71 x 135 millimeter

Vekt:                          235 gram (uten flyteveske)

Pris:                            Kr 3.480,- + programmering hos Seatronic

 

Kannad Safe Link Solo

Dette er en svært kompakt personlig nødpeilesender med høyeste IP-klasse, vanntett til 10 meter. Dog krever den flyteveske for bruk i kajakk. Den har innebygget GPS og SOS-strobelys. Selvtest-funksjon som tester sender, batteri og lys. Batteri har en levetid på 5 år fra produksjonsdato.

Størrelse:                    36 x 50 x 112 millimeter

Vekt:                          165 gram (uten flyteveske)

Pris:                            Kr 3.480,- + programmering hos Seatronic

 

AIS nødpeilesendere

Alle nyttefartøy, og etter hvert mange lystbåter, har det som kalles AIS (Automatic Identification System). Det er et system som innebærer at man på kartplotter om bord kan se alle farkoster som sender ut AIS-signaler. Alle nyttefarkoster sender ut informasjon om båtens posisjon, navn, størrelse og så videre. Vanligst i lystbåter er at man ikke sender, men kan se dem som sender.  Båter som sender kommer opp som en grønn pil/trekant på de elektroniske kartene og man får alarm om de kommer for nær eller er på kollisjonskurs.

Dette er for så vidt ikke interessant for kajakkpadlere, men systemet kan likevel i alle høyeste grad nyttiggjøres ved det som kalles AIS Beacon. Det er en kompakt, liten innretning som kan festes på armen eller i vestlommen. Den veier fra 120 til 190 gram. Disse er helt vanntette og kan også brukes av dykkere. Om enheten utløses sender den ut en nødmelding via AIS. Da vil alle båter innen en rekkevidde 4 – 5 nautiske mil få opp nødmelding på kartmaskinen. Det blir oppgitt posisjon, distanse og kompasskurs til stedet der den er utløst, og posisjonen fremkommer som et rødt kryss i en sirkel på de elektroniske sjøkartene.

Ved helikoptersøk vil redningsmannskapet raskt kunne lokalisere deg ved hjelp av deres AIS-systemer. De har også innebygget SOS-strobelys som gjør det lettere å finne den forulykkede når det er mørkt. Betjeningen er meget enkel, også om man bruker hansker. I motsetning til PLB trenger man ikke å sende inn søknad, og det er heller ingen årlige kostnader. Ulempen er begrenset rekkevidde og det forutsetter at det er farkoster med AIS mottaker i det aktuelle området.

Ikke alle lystbåter har kartplotter og AIS-system som gjør at de tar imot signaler fra AIS Beacon. De er heller ikke like godt egnet for bruk i innlandsvann, på fjellet og til andre friluftsaktiviteter. Prismessig ligger de på mellom 2.500 kroner og 3.000 kroner. Per i dag finnes det to aktuelle modeller for kajakkpadlere, fra McMurdo og Kannad.

 

McMurdo Smartfind S10

Er designet for å bæres personlig av både dykkere, seilere, kajakkpadlere og andre som tilbringer mye tid på sjøen. Sender kontinuerlig nødmelding og GPS posisjon som mottas av AIS-mottakere innen rekkevidde. Aktiveres manuelt og sender i 24 timer. Flyter og er helt vanntett ned til 60 meter. 5 års batterilevetid fra produksjonsdato. Leveres med feste for arm og egen oppbevaringslomme.

Størrelse:                    199 x 51 millimeter

Vekt:                          186 gram

Pris:                            Kr 2.490,- hos Seatronic

 

Kannad Safelink R10

Denne er svært liten og kompakt, er designet for å kunne festes på flytevest. Sender kontinuerlig nødmelding og GPS posisjon som mottas av AIS-mottakere innen rekkevidde. Aktiveres manuelt og sender i 24 timer. Flyter og er helt vanntett ned til 5 meter. 7 års batterilevetid fra produksjonsdato.

Størrelse:                    120 x 46 x 13  millimeter

Vekt:                          120 gram

Pris:                            Kr 2.980,- hos Seatronic

 

Laser nødsignal

Odeo Flare er et alternativ til vanlige, tradisjonelle røde pyrotekniske håndholdte bluss, i omtrent samme størrelse som et vanlig nødbluss. Men i stedet for bruk av farlige eksplosiver bruker den batteridrevne lasere. Dette har en rekke fordeler. Tradisjonelle bluss vil brenne i cirka 30 sekunder, mens Odeo Flare ”brenner” i rundt 5 timer med full styrke. Dette fordi den bruker batterier (høyeffekt litium-jern disulfide celler). Siden blusset ikke inneholder eksplosiver kan det dessuten sendes som bagasje på fly. Produktet er opprinnelig designet for maritimt bruk, men er også nyttig for alle utendørs aktiviteter – enten det er på fjellet eller på sjøen. Egner seg ypperlig for kajakkpadlere. Nødsignalet er meget kraftig, er vanntett og flyter.

Størrelse:                    265 x 50 millimeter

Vekt:                          330 gram

Pris:                            Kr 1.495,- hos Seatronic

VHF
Også en VHF har visse begrensinger. Den er avhengig av en rett linje mellom sender og mottaker, noe som blant annet på grunn av jordkrumming gir den begrenset rekkevidde. Typisk rekkevidde med antenne i en seilbåtmast er mellom båter cirka 15 nautiske mil, adskillig kortere mellom motorbåter og kortere fra kajakk. Lengre rekkevidde til landstasjoner, som har høye master.

 

Håndholdt VHF

Alle kommersielle fartøy og de fleste fritidsbåter har VHF om bord. Dette er et helt unikt verktøy for å påkalle hjelp. VHF kommer enten for fastmontert installasjon eller som håndholdt. Det er naturlig nok det siste som er aktuell for bruk i kajakk. Alle nyere, fastmonterte VHFer har det som kalles DSC (Digital Selectiv Call). Det innebærer blant annet at om man trykker inn en rød Distress-knapp (nødknapp), så sender den ut en nødmelding som blant annet inneholder posisjon og ferdigprogrammerte opplysninger om båten den står i.

 

Det forutsetter at man har lagt inn et tildelt MMSI-nummer (Maritime Mobile Service Identity). Dette er et unikt gjenkjennelsesnummer som programmeres i VHFen. For å få tildelt dette må man ha registrert VHFen hos Telenor Maritim Radio. Og for å registrere VHFen må man ha et VHF-sertifikat. Kurs og sertifisering vil normalt komme på knapt et par tusen kroner. Det er en rekke aktører som tilbyr kurs, også Telenor Maritim Radio. Du kan ta kurset ved selvstudier og avlegge eksamen på nett.  Det er en årlig avgift på kr 475,- for VHF.

 

Får ikke fullgodt verktøy

Nå er det slik at hvem som helst kan gå inn i en butikk og kjøpe en VHF, som vil virke selv om man ikke har konsesjon eller VHF-sertifikat. Men uten konsesjon har man ikke et fullgodt verktøy. Dette fordi man da ikke får tildelt kallenavn, kallesignal og MMSI-nummer. Inntil nylig var det slik at det ikke fantes håndholdte VHFer med DSC (nødknapp). Nå har imidlertid Standard Horizon kommet med en. Den skal vi se nærmere på lengre ute i artikkelen.

 

En håndholdt VHF får du fra rundt 700 kroner og oppover til drøyt 3000 kroner. Du bør ikke velge de aller rimeligste, men en på 5 watt eller mer. Du bør også velge en med høy IP-klasse, altså høy grad av vanntetthet. Som nevnt finnes det bare en modell som har DSC (Distress-knapp), men en håndholdt VHF kan uansett være et godt hjelpemiddel for kajakkpadlere, ikke bare under en nødsituasjon. Den gir deg muligheter for å kommunisere med andre båter, og kan dermed bidra til å hindre kritiske situasjoner. Dette kan ikke minst være nyttig siden det kan være vanskelig for andre båter å se padlere, spesielt om det er litt sjø eller dårlig sikt.

 

VHF
Tidligere har det ikke vært bærbare VHFer med DSC, men nå har Standard Horizon kommet med en slik. Man legger da inn tildelt MMSI-nummer og nødknappen fungerer på samme måte som ved stasjonær VHF.

Kan unngå farlige situasjoner

La oss se for oss at dere er to kajakkpadlere på vei mot Fedje. Dere får øye på sørgående Hurtigrute og er usikker på hvilken kurs den har, og om den har sett dere. Da kan dere enkelt kalle opp på kanal 16 ”Sørgående Hurtigrute ved Fedje, vi er to padlere i gul og rød kajakk på vestsiden av Fedjefjorden litt sør av Fedje. Ser dere oss, og kan vi holde den kursen vi nå har? Da vil Hurtigruten straks respondere og gi opplysning om dere er observert og eventuelt hvordan dere skal forholde dere. På samme måte kan man kalle opp andre båter, også fritidsbåter.

Skulle det oppstå en nødsituasjon er en VHF et svært nyttig hjelpemiddel, ikke minst siden både nyttefarkoster, lystbåter og landstasjoner lytter på VHF. I en nødsituasjon sender man på kanal 16 ut en MAYDAY-melding og gir mest mulig informasjon om hvor du befinner deg, hvor mange dere er, hvilke nødsituasjon man er i og annen relevant informasjon. Sender man ut en nødmelding vil det bli iverksatt redningsaksjon, og alle farkoster i området vil delta i søk og redningsarbeid.

Har man en håndholdt VHF med DSC og GPS vil nødmeldingen inneholde informasjon om posisjon.  Er situasjonen slik at det ikke umiddelbart er kritisk, sender man ut en PAN, PAN-melding, som har lavere grad enn en MAYDAY-melding. Det kan for eksempel være at du har kantret og kommet deg opp på en holme, utstyret er ødelagt og du begynner å bli nedkjølt, uten at det er noe umiddelbar fare. En av fordelene med VHF er at du kan ha fortløpende kontakt med hjelpeapparatet og informere dem om utviklingen av situasjonen.

 

Mange tilleggstjenester

Husk også at dersom du har konsesjon, så tilbyr Telenor Maritim radio en rekke tilleggstjenester, blant annet en tjeneste hvor du kan melde fra hvor du drar, vær- og navigasjonsvarsel og mulighetene for å ringe fra VHF til norske mobil- og fasttelefoner. Kystradiostasjonene sender dessuten lokale værmeldinger for kysten flere ganger for dagen, noe som kan være svært nyttig å få med seg.

Nå skal det også sies aten VHF har visse begrensinger. Den er avhengig av en rett linje mellom sender og mottaker, noe som blant annet på grunn av jordkrumming gir begrenset rekkevidde. Dess høyere VHF-antennen er plassert, dess lengre rekkevidde. En seilbåt har som regel antennen montert i masten. Da vil rekkevidden mellom båter være cirka 15 nautiske mil, og rekkevidden til landstasjon (som har høye master) cirka 30 nautiske mil. En motorbåt har normalt cirka halve rekkevidden av dette, og en håndholdt VHF i en kajakk enda kortere. Likevel vil rekkevidden i de aller fleste tilfeller være tilstrekkelig. Husk at en PLB sender signal via satellitt, og har derfor en helt annen rekkevidde.

 

Håndholdt VHF med GPS og DSC

Som vi har vært inne på har det tidligere ikke vært noen håndholdte VHFer med DSC/Distress-knapp. Nå har imidlertid Standard Horizon kommet med en slik håndholdt VHF, modell HX851E. Den er rett og slett spekket med nyttige funksjoner. Den har innebygget GPS, og når du har lagt inn MMSI-nummer vil den oppgi posisjon om du utløser nødknappen – på samme måte som en fastmontert VHF. Sikkerhetsmessig er den et unikt hjelpemiddel, siden den lett kan tas med i en kajakk.

HX851E har altså innebygget 12 kanals GPS og posisjon kan avleses på skjermen. VHFen flyter og er helt vanntett, IPx7. Den har innebygget kraftig strobelys som aktiveres om apparatet havner i sjøen. Likeledes har den en fluoriserende kant rundt hele apparatet. Dette gjør at den sender ut SOS-lys, samtidig som det er lett å finne den om man mister den i sjøen på natten. Den kan sende med 6, 5, 2,5 eller 1 watt. Skjermen og tastene er belyst med oransje lys. Leveres med 1150mAh Li-lon batteri som lades via 230 volt eller 12 volt (må kjøpes separat kr 150,-), og som ekstrautstyr kan kjøpes kassett for bruk av vanlige AA-batterier (kr 250,-).

Innebygd termometer og kompass

Utover det som er nevnt finnes det en rekke andre funksjoner, som at displayet kan vise kompass, innebygget termometer, man kan sette veipunkter med navigasjon til veipunkt og mye annet. Interessant er det også at den også kan vise farten du padler i (i knop), målt i fart over grunn (SOG) – også kalt GPS-fart. Likeså kan den vise kurs over grunn (COG). Ellers alle de funksjoner man vanligvis finner på en avansert håndholdt VHF, også lystbåtkanalene L1, L2 og L3 (brukes til kommunikasjon mellom fritidsbåter).

Nå skal det sies at denne VHFen bruker ganske mye strøm, noe som nok har sammenheng med at den hele tiden søker GPS-signaler. Andre håndholdte VHFer har betydelig bedre batterikapasitet. Vår erfaring er at batteriet holder 2-3 dager før det må lades opp – noe som kan være problematisk når man er på en lengre tur. Det er mulig å stille den i ”Power Save Mode” (3 trinn), noe som gjør at den bruker mindre strøm ved at GPSen ikke oppdateres kontinuerlig. Skal du bruke HX851E på en kajakktur over flere dager vil vi anbefale å ha den avslått når du ikke har brukt for den. Det kan være lurt å kjøpe med en kassett for vanlige AA-batterier og ha med ekstra batterier.

Når du skal registrere VHFen er det slik at du blant annet må oppgi båtens navn og annen informasjon om båten den skal brukes i. Det finnes egentlig ikke noe system for at den registreres på kajakk. Ved registrering av VHF bør du derfor legge ved informasjon om at den primært brukes i kajakk og eventuelt at den brukes i forskjellige kajakker (man skal oppgi farge på farkosten). Lurer du på noe pleier de å være hjelpsomme hos Telenor Maritim Radio.

Størrelse:                    62 x 41 x 141 millimeter (uten antenne)

Vekt:                          350 gram

Pris:                            Kr 2.690,- hos Seatronic

 

Hvorfor mobilen ikke er god nok

mobiltelefon
En mobiltelefon er ikke god nok med tanke på sikkerhet på sjøen. Den erstatter på ingen måte en VHF. Dette blant annet for at man med mobiltelefon bare kan ringe ett spesifikt nummer, mens man med VHF kan kommunisere med alle på sjøen.

Vi har sett at dersom du sender ut en nødmelding via VHF eller PLB, så settes det umiddelbart i gang et stort redningsapparat. Redningstjenesten vil bli varslet og likeså alle farkoster i området. Ser vi dette i forhold til bruk av mobiltelefon er fordelene åpenlyse. En mobiltelefon kan aldri erstatte VHF. Mobildekningen på sjøen er ikke tilstrekkelig, og i sjøgang kan signalene lett forsvinne. Det skal ikke mer enn et par meters høye bølger til før mobilen mister kontakten med basestasjonen. Den har begrenset batterikapasitet, men først og fremst er problemet at du bare kan ringe til ett spesifikt nummer. Ved VHF vil kystradiostasjonene og alle fartøyer som har VHF kunne følge med i det som skjer, og eventuelt hjelpe til i en nødsituasjon. Det er bare på VHF det er døgnkontinuerlig avlytting av nødkanaler. En moderne VHF med konsesjon vil dessuten oppgi posisjon.

I en stress-situasjon vil det ofte være vanskelig å huske hvor du skal ringe, hvor du er og så videre. Har du en VHF med DSC er det bare til å trykke på en knapp, så er ikke hjelpen langt unna. De fleste har likevel med seg en mobiltelefon, og den kan i en del tilfeller være et nyttig supplement til annet sikkerhetsutstyr. Velg gjerne en vanntett mobiltelefon, det finnes en del av dem – også smarttelefoner. Det finnes også vanntett beskyttelse til mobilen du allerede har. Det finnes for øvrig nyttige aps, blant annet til Redningsselskapet og Redningsskøytene. Dessuten kan man for en rimelig penge laste ned sjøkart på for eksempel iPhone.

 

 

Konklusjon

Med tanke på sikkerhet er en PLB, personlig nødpeilesender, det mest fornuftige du kan skaffe deg. En slik burde være like selvfølgelig for kajakkpadlere som skredvarsler er for off-pist kjørere. Det er dessuten et svært nyttig sikkerhetsutstyr for bruk på fjellet og ved alle typer utendørsaktiviteter. Det at det settes i gang et omfattende redningsapparat om en PLB utløses, kan på en annen side være en fare i seg selv. Mange vil vegre seg mot å sette i gang en redningsaksjon, og kanskje blir PLBen utløst senere enn den burde.

En håndholdt VHF kan også være nyttig og kan dessuten bidra til å hindre kritiske situasjoner på sjøen. Padler man sammen med andre vil det normalt holde med en håndholdt VHF i gruppen. Ved bruk av VHF vil man kunne ”gradere” nødsituasjonen, altså melde fra at man trenger assistanse, men at man ikke trenger å iverksette full redningsaksjon. Fordelene med AIS-Beacon er at de er så små og lette at de kan bringes med på alle padleturer, både korte og lange. Likeså er det en fordel at det ikke påkommer årlige avgifter. Ulempen er først og fremst begrenset rekkevidde og at det forutsetter at det er AIS-fartøy i området.

 

Fakta

Telenor Maritim Radio har selvklebende oppslag med nødprosedyrer ved bruk av VHF. Bruker du VHF kan det være smart å klebe denne lett synlig på kajakkens dekk. Slike oppslag blir sendt ut ved konsesjon, men kan også bestilles. Skriv gjerne MMSI-nummer og kallesignal med vannfast tusj. Husk at selv om du ikke har VHF-sertifikat så kan du bruke VHFen i en nødsituasjon. Her er standard nødprosedyrer. Du skal alltid sende nødmeldinger med VHF på full styrke. Om du har VHF uten DSC, start med nødkalling på kanal 16.

Bygg din egen kajakk

Skal man bygge kajakk er det aller viktigste å ha troen på at en kan klare det, og viljen til å gjennomføre det, da er dette et prosjekt som kan gjennomføres av de aller fleste. Det som kanskje vil skape mest hodebry for mange er å finne en egnet plass til å stå for å bygge kajakken.

Temperatur på lokalet viktig når man bygger kajakk

Byggingen og ribbingen av selve skroget.

Å skulle jobbe med epoxy, som er avhengig av at temperaturen ikke blir for lav, stiller noen krav til byggelokalet. Selv har jeg benyttet egen uoppvarmet garasje, som har fungert helt tilfredsstillende. Men jeg har ikke satt i gang med byggearbeid på kajakk før utpå våren når nattetemperaturen har kommet godt opp på plussiden. Under støpearbeidene med epoxy har jeg satt på en liten varmeovn for å sikre at det ikke blir for kaldt, og at herdingen går som den skal.

Kajakken har jeg bygget etter tegninger som jeg har kjøpt av Bjørn Thomasson på nett. Der finnes det, forruten tegninger på mange forskjellige kanoer og kajakker, også utrolig masse godt padlestoff. Sammen med tegningen følger et hefte med fullstedig byggeinstruksjoner som forklarer til minste detalj hvordan man bør gå frem for å få til et vellykket resultat.

 

En kajakk med kledningsbord i gran

Materialene har jeg fått tak i hos lokale byggvarebutikker, hvor jeg har kjøpt helt vanlige kledningsbord av gran som jeg har skåret opp til fem millimeter lister ved hjelp av bygningssag i butikken. Jeg har også skaffet til veie fire millimeter lauan finerplate til cockpitring og lukekarmer, og 16 millimeter sponplater som jeg har brukt til å skjære ut malene fra.

Jeg ønsket også å ha en del lister i et annet treslag for å lage markeringer i skroget. Der fant jeg frem til Trescow-Fritzøe i Larvik, som kunne levere planker/bord i kirsebærtre. Leverandør av epoxy var ikke så lett å finne. Men til slutt fant jeg et firma som het Resconsult, som skaffet meg det jeg trengte. Glassfiberen fikk jeg hjelp av en padlekollega og en lokal seilmaker til å skaffe. Neoprenelokk til dekkslukene ble bestilt fra Anders Thygesen, hos Kajakkspesialisten.

Kajakk med nedsenket lukearm.
Nedsenket lukekarm med lokk i neoprene.

 

 

Forberedende arbeid

Jeg skaffet til veie alt jeg trengte i god tid før jeg startet byggingen, slik at jeg kunne bruke vinteren til å skjære ut alle malene og lage til lukekarmer, cockpitring, senkekjøl og lignende. Jeg har også laget selv både sete og rygg etter oppskrift i byggemanualen. Dermed var dette klart før jeg startet selve byggingen, slik at jeg slapp å bruke tid på dette mens jeg holdt på med skroget, og kunne montere alt på plass når det var tid for det.

Selve byggingen starter med å sette opp en byggejigg. Den består av to bord som er skrudd sammen i endene og med et avstandsstykke på midten, slik at de danner en båtfasong med bredde omtrent som bredden på den blivende kajakken. Oppå denne plasseres malene med innbyrdes lik avstand. Alt plasseres på bukker i passelig arbeidshøyde. På malene stiftes så fem millimeter lister, slik at de danner skroget til kajakken. Malene er plassert slik at kajakken bygges med bunnen opp. Man starter med den nederste ribben, som da blir relingsribben, og fortsetter oppover helt til kjølen.

Kajakk med clamcleat for senking av kjølen.
Løsningen med clamcleat for senking av kjølen.

Fullstendig vanntett kajakk

Man bygger vekselvis på høyre og venstre side så det ikke oppstår spenninger i skroget. Deretter limer en alt sammen ved å smøre epoxy over hele skroget, slik at det trenger inn i alle fuger og sprekker, og således limer alle listene til hverandre. Etterpå slipes det hele slik at det bare er epoxy igjen i fugene. Etter dette legges et lag med glassfiber som limes til skroget med epoxy, før man påfører ytterligere to eller tre strøk med epoxy for å mette duken og gjøre den usynlig. Dette gir en tett og fin overflate som er fullstendig vanntett. Det er bare trestrukturen som blir synlig. Deretter løsner man skroget fra malene og gjentar behandlingen på innsiden.

Neste skritt blir å sette malene tilbake i kajakken og starte byggingen av dekket. Dette forgår på samme måte, men en må regne med at det blir mer arbeidskrevende og tar betydelig lengre tid fordi alle dekksdetaljer nå skal på plass, slikt som lukekarmer cockpitring, linefester, opplegg for eventuell senkekjøl, ror og lignende.

Jeg har valgt å bygge kajakken uten ror, men med senkekjøl. Linefestene er innstøpt i skroget, og lukekarmene er nedsenket med et lokk over slik at dekket fremstår som helt slett. Dette er gjort fordi det neoprenelokkene til lukene foran og bak er sorte, og jeg syntes disse ville virke forstyrrende i dekksmønsteret hvis de var synlige. Dette stjeler selvfølgelig lagringsplass under dekk, men jeg valgte likevel en slik løsning på grunn av utseendet.

 

Kajakk cockpiten og markeringene med mønsteret av kirsebærlister, og dekkslokkene som skjuler lukene i dekket. Linefestene er laget på den måten at epoxymasse er fylt og støpt i plastrør. Så er det boret et hull i senter av røret og skåret opp i skiver. Disse er delt i to slik at de danner to halvmåner, som igjen er støpt fast på dekket for å tre dekkslinene igjennom.
Cockpiten og markeringene med mønsteret av kirsebærlister, og dekkslokkene som skjuler lukene i dekket. Linefestene er laget på den måten at epoxymasse er fylt og støpt i plastrør. Så er det boret et hull i senter av røret og skåret opp i skiver. Disse er delt i to slik at de danner to halvmåner, som igjen er støpt fast på dekket for å tre dekkslinene igjennom.

UV-bestandig lakk

Til slutt må kajakken få noen strøk med UV-bestandig lakk. Epoxyen er fullstendig vanntett, men den brytes ned over tid av sterkt sollys. Den må derfor beskyttes mot sollyset ved at den får noen strøk med slik lakk. Imidlertid bør man ikke oppbevare kajakken i direkte sollys når den ikke er i bruk.

Jeg har ikke ført noen byggelogg over tidsforbruket på noen av kajakkene jeg har bygget, men regner med at antall timer ligger i overkant av 150 timer. Det tilsvarer en og en halv til to timer hver dag over en tre måneders periode. Det har vært mange utfordringer underveis, men ingen problemer som har virket uoverkommelige. Det har gitt en god følelse når man finner egne løsninger og ser at resultatet blir bra. Det sies at denne byggemetoden er både sterkere og lettere enn kajakker i glassfiber. Og om man skulle være uheldig underveis er det lett å utføre reparasjoner i etterkant. Så er det selvfølgelig også en tilfredsstillelse å padle rundt i en farkost som man har bygget selv.

 

Les også: Vi bygger kanadisk kano

Gåde råd til stortvannspadling

Det kan være vanskelig å besiktige stort vann, siden man gjerne befinner seg forholdsvis langt unna de ulike formasjonene som danner seg i strømmen. En bølge kan se liten ut på avstand, mens man innser i et øyeblikks panikk at den er dobbelt så høy som først antatt i det man padler inn i den.

 

Føre var

Noen ganger går også dette motsatt vei, slik at valser og bølger kanskje er mindre enn det man tror. Her er trikset, som mange ganger på elv, å sende den mest erfarne ut i strømmen først. Da får de som er mer usikre et referansepunkt å forholde seg til i det de betrakter den som padler ned stryket. Om du er den som må først ut i ilden bør du enten ha god erfaring fra stortvannspadling, eller finne deg et referansepunkt som du vet hvor stort er. For eksempel et tre, en stein eller en busk på motsatt elvebredd.

 

 

Tyler Curtis er klar for tuck´n duck! Foto: Mariann Sæther.

 

Husk at det er ikke lett å utføre redningsaksjoner på stort vann, fordi strømmen går veldig fort, og det kan være vanskelig å få nok luft for den som eventuelt befinner seg uten kajakk i stryket. Det er sjelden en kasteline er til hjelp når uhellet er ute, så man må være føre var. Det aller beste er å ha nedstrøms sikring i enden av stryket, i form av en eller flere personer i kajakker, som kan padle ut til svømmeren og taue denne til land. Samtidig er dette en flott oppgave for den som kanskje ikke føler for å teste lykken i vannmassene, og som uansett vil gå forbi.

 

Plassering

Når du har synfart linja har du forhåpentligvis gjort deg opp en formening om hvor det er best å plassere seg i forhold til uheldige elementer i elva. Linjevalg er ikke enkelt i stort vann, siden man ofte finner seg markører som ikke er konkrete ting, men valser, bølger, sømmer og sopper. Det er slik at det gjerne er startplassering som er avgjørende om du kommer helskinnet ned eller ikke. Har man først havnet på feil linje i stort vann kan det være vanskelig å trosse strømmen nok til å klare å padle seg tilbake til plan A. Om mulig kan du sikte deg inn på et element på motsatt elvebredd som referansepunkt.

 

 

Å ha kontroll og holde hodet kaldt er viktig om man blir surfet i store bølger på stort vann. Her på Big Bus på Ottawa. Foto: Tyler Curtis.

 

Spesielt i stort vann må man være proaktiv, og ikke flyte på måfå dit strømmen går. I dette ligger det enkle prinsippet om at man må gjerne utføre retningsskifte tidligere enn man gjerne tror, særlig om man er litt grønn når det gjelder stort volum. Legg inn marginer for å snu kajakken, hva som skjer om du blir dytta litt av en bølge eller søm, slik at du er litt sen med å snu. En til enhver tid god plassering av kajakken i strømmen i forhold til linjevalg er alfa og omega for en vellykket nedfart. Her kommer også føre var prinsippet inn i bildet. Du må ha kalkulert for plan A, B og C i stort vann, og være forberedt på at raske beslutninger må foretas underveis.

 

Pass på å huke deg ned når du synfarer linjene, slik at du får en bedre forberedelse på hvordan vannet kommer til å se ut fra kajakken. Det er utrolig hvor mye mindre du ser selv om du sitter kun en meter lavere enn når du står oppreist og synfarer.

 

Elementutnytting

Mange som ser på et stortvannsstryk ser bare kaos og hvitt vann overalt. Er man litt fersk tenker man kanskje at det ikke er mulig å planlegge en linje, at det blir for tilfeldig hvor man blir dyttet av vannet. Dette kommer selvsagt også an på stryket. Men i de aller fleste tilfeller handler en god linje om, sammen med elementene ovenfor, å kunne gjenkjenne og utnytte de elementene som finnes i stryket. Og dette er en av grunnene til at jeg mener at en god kajakkpadler er en god allround padler.

 

 

Alex Nicks venter på riktig øyeblikk i et roligere parti av elva. Foto: Matt Gontram.

 

Å kunne grunnteknikken for bølgesurfing som man får i lekepadling er gull verdt, samtidig som teknikken man får av slalåmpadling er uvurderlig. Fra brattpadling kommer et godt utviklet reaksjonsinstinkt, og alle disse padlegrenene sammen skaper en god padler, og ikke minst, en god stortvannspadler. Så neste gang kompisene drar på bølgen i Skjåk for å surfe, bør du kanskje bli med i stedet for å gjøre narr av slik pingle-padling!

 

Mange muligheter

Det er mange elementer å utnytte på stort vann. Det enkleste å få øye på er bølger og skråbølger. Det er sjelden vi benytter valser til å forflytte oss, selv om det kan være en mulighet i enkelte stryk. I mange stryk åpner det seg mange muligheter om du har en viss grad av surfeferdigheter innabords, slik at du kan legge inn som et element å surfe en bølge fra en side til den annen for å unngå et uønsket element bak bølgen, eller for rett og slett å forflytte deg sidelengs i stryket.

 

Skråbølger er også utmerkede hjelpemidler, og man bruker dem i varierende grad. Om du treffer disse sidelengs blir du som regel surfet fra start til slutt, mens om du velger å treffe dem mer framlengs, og med et godt åretak plantet ved knærne, kan du surfe den ”delvis” til dit du vil. Du har dermed bare utnyttet at skråbølgen kan flytte deg en halvmeter eller en meter, noe som igjen kommer an på hvor hardt du treffer den, om har vinkel rett på eller litt sideveis. Igjen, her kommer erfaring inn i bildet, og dette er morsomt å øve på i litt mindre stryk, for å lære hvor mye kraft og vinkel som skal til for å flytte deg så og så langt sidelengs i elva.

 

Utnytt roligere strøm

Det andre elementet som er veldig nyttig å kunne bruke, er de partiene hvor strømmen flyter langsommere enn andre steder i stryket. Dette kan gjerne skyldes steiner på elvebunnen, formasjoner på elvebredden, eller rett og slett ulike hastigheter i selve strømmen. Det er ikke snakk om bakevjer, men rett og slett roligere strøm.

 

 

Mariann Sæther har retning med skråbølgen, og kommer til å havne langt til høyre i stryket. Foto: Matt Gontram.

 

Om du tar deg tid til å betrakte et stortvannsstryk kan du gjerne finne flere av disse partiene, og noen ganger er de langstrakte nedstrøms, andre ganger på tvers av hovedstrømmens retning. Det er mange ganger man kan utnytte disse partiene til enten å ta et ekstra par gode åndedrag, snu kajakken, eller rett og slett bare slappe av i et sekund før man padler videre.

 

Tuck`n duck eller?

Mange har kanskje hørt om det engelske begrepet ”tuck´n duck”, som innebærer at du gjør som endene når de svømmer ned stryk, de dykker under bølgene de møter. Prinsippet er enkelt og effektivt. I det du padler inn i en bølge passer du på å ha god fart, og rett før du treffer det hvite skummet legger du deg frempå og gjør deg så liten som mulig, for å bli presset ned av vannet, og dermed under bølgen. Da unngår man gjerne å bli slengt tilbake på bakdekket. Man kommer ofte også opp på den andre siden av bølgen den rette veien opp og med nesa på fortsatt rett kjøl.

 

 

Mariann blir liten i Parlung Tsangpo-Tibet. Foto: Tyler Curtis.

 

Det er likevel ikke alltid man vil gjennomføre en tuck´n duck, nettopp fordi du gir fra deg mye kontroll til vannmassene. Om bølgen du skal igjennom ikke er altfor stor, og du vil ha stålkontroll på kajakken fordi det som ligger bak bølgen er noe du vil unngå (for eksempel en valse som du må padle utenom), kan det i stedet lønne seg å prøve å padle oppå bølgen. Om det er en bratt inngang kan du slå til med et boof-tak (kraftig fremovertak fra tærne til knærne), og fokusere på å lande på neste padletak i en sterk framoverrettet posisjon, slik at du får dratt deg igjennom bølgeskummet og ikke bli baklengs slått tilbake ned i bølgen. Husk alltid å ha ett åreblad i vannet til enhver tid. Da får du mye bedre kontroll på padlingen og vannet.

 

Strekk hals

Ofte ser man etter nedstrøms v-formasjoner i stryket når man padler nedover. Ofte går hovedstrømmen midten i elva, og veldig mange ganger er dette de reneste linjene. Å kunne strekke hals er alltid en god egenskap, og å kunne gjenkjenne nedstrøms v-linjer er uvurderlig. Begynn på enkle stortvannsstryk, og øv deg på å gjenkjenne de forskjellige elementene både på land og til vanns. Til syvende og sist er det lite som er mer morsomt enn å padle store bølger og store linjer, særlig om man vet hva man gjør og har kontroll!

 

 

Å ha kontroll og holde hodet kaldt er viktig om man blir surfet i store bølger på stort vann. Her på Big Bus på Ottawa. Foto: Tyler Curtis.


Heilårspadling åleine

Ei havørn står på ein topp og skuar utover. Når eg kjem for nær, breier den vengene ut og flaksar vekk. Ikkje noko bilete av ørna i dag heller..Vinterpadling. Ei fantastisk tid å padle på. Du har nesten heile havet for deg sjølv. Ro og fred i sjela. Einaste lyden er dråpane frå åra.

 

 

Om du er tidleg oppe, kan du få med deg fine soloppgangar.

 

Om vinteren er det også mykje lettare å kome i kontakt med fugle- og dyrelivet langs kysten vår, og særleg om du padlar åleine. I mine padleområde er det vanleg å sjå oter, sel, nise og ei rekkje ulike fugleartar. Å sjå havørn, er ei spesiell oppleving. Viss du er særs heldig, kan du også møte på kval. Frå 15.oktober til 15. april, treng du ikkje unngå fuglereservata. Det er fri ferdsel i denne perioden.

 

Nokre vil påstå at det å padle åleine om vinteren, er risikofylt. Men det å padle åleine eller saman med andre, er eigentleg to ganske ulike ting. Når du er saman med andre, er det fleire som er med på å ta avgjerslene. Om du skulle ha bruk for det, er det andre der og reddar deg. Dette gjer at du tek meir sjansar. Du kastar deg frampå, får nye erfaringar og tør meir.

 

 

Fyra kan vere til god hjelp viss du må navigere i mørkret.

 

Når du er åleine, er det berre deg sjølv og dine eigne vurderingar. Du tek mindre sjansar, men du er også åleine om alle avgjerslene. Du gjer ikkje noko du er usikker på. Difor meiner eg at det å padle åleine, er minst like trygt som å padle saman med andre. Men det er viktig å vere godt kjend med deg sjølv som menneske og padlar.

 

 

Om du er i ukjende område, er kart og kompass viktig.

 

Ein ting som i alle fall er tryggare om vinteren, er båttrafikken. Det er stort sett rutegåande båtar som er ute på sjøen i denne årstida. Og dei få fritidsbåtane du møter, har eit kompetent mannskap. Då er eg meir skeptisk til raske båtar med høg partyfaktor og baugen til vers, som du kan møte om sommaren..

 

Klede

Det er nokre ting du bør tenkje på når du skal padle gjennom heile året. Gode klede og riktig utstyr. Tørrdrakt med hette er absolutt det beste. Men ei våtdrakt er også ei grei løysing. Utan våtdrakt eller tørrdrakt ligg du ikkje lenge i sjøen, før du vert så nedkjølt at du ikkje kan gjere noko. Under tørrdrakta er det fleire lag med kle som er best. Ull inst mot kroppen, fleece ytst.

 

Ofte er dette nok, men om det er skikkeleg kaldt, kan ein ta på fleire lag med ull. Det er viktig å ikkje vere altfor tjukt kledd, sidan dette kan hemme rørslene når du skal padle. Ei vindtett lue er også viktig. Det største varmetapet, skjer gjennom hovudet. Ei god fleecelue fungerer fint. Når eg padlar vinterstid, brukar eg muffar på årene. På kalde dagar, kan det vere fint med hanskar eller vottar i tillegg til muffene. Men når det gjeld hendene, er vi veldig ulike. Nokon frys lett, andre nesten aldri.

 

 

Ei tjukk jakke er godt å ha i pausane.

 

Det er to faktorar ein skal tenkje på når ein padlar heile året: lufttemperatur og vasstemperatur. Det er viktig å kle seg rett i høve til begge. Når det gjeld vind, er det verd å merke seg at ein minus i lufta, kjennast som sju minus mot kroppen, i laber bris. Endå kaldare om du er fuktig. Særleg vind frå nord og aust, kjølar kroppen raskt ned i mine trakter. Vind som kjem ned frå fjella er jamn og iskald, og kan bli ganske sterk om vinteren.

 

Når det gjeld vasstemperatur, må du hugse at den kaldaste perioden er om våren. Difor bør du ikkje leggje tørrdrakta på hylla før sommaren nærmar seg. Til padling utaskjers, har eg også med ein tjukk dunjakke. Den er så stor at eg kan ha den på utanpå tørrdrakta når eg tek pausar. Ein fjellduk kan også vere eit godt alternativ.

 

Utstyr

Ein god vest og eit tett spruttrekk er sjølvsagt, same kor tid på året ein padlar. Men det er særleg viktig når det er kaldt i vatnet. Det er ikkje så moro å sitje i cockpiten fullt i kaldt vatn viss det er hol i trekket. Om du er trygg på rulla, er eit stramt neoprentrekk det aller beste. Elles kan ein bruke eit nylontrekk. Desse er enklare å få av, men ikkje like tette. Årer av god kvalitet må ein ha. Ei reserveåre på framdekket er også fornuftig, spesielt til heilårspadling.

 

Sidan det er færre båtar ute om vinteren, er det også mindre sjanse for å bli oppdaga av andre. Litt kjedeleg å bli sitjande lenge på ein holme med øydelagd åre. I tillegg kan det vere svært kaldt å vente på hjelp. Pumpe og årepose er også lurt å ta med på tur.

 

 

VHF  er lurt å ta med om du skal utaskjers.

 

På lengre turar, tek eg alltid med ”langtursekken” min. Denne inneheld diverse reparasjonsutstyr; litt tau, streng og gaffatape. Den inneheld også ein kniv og noko verktøy. Dette kan du få bruk for viss ror eller senkekjøl treng reparasjon, du får hol i tørrdrakta eller kajakk, eller viss du misser ei luke. Du kan også oppleve at ei fotstøtte løsner eller setet treng å festast. I denne sekken har eg også med førstehjelpsutstyr, ein varmefrakk, ekstra lue, sokkar, vottar, ekstra lys og batteri. Litt naudproviant og eit sitjeunderlag er også lurt å ha med.

 

 

Muffar er min favoritt om vinteren.

 

Går turen føre seg i ukjend landskap, er kart og kompass også på sin plass. Eit kart inneheld mykje informasjon som vi som padlarar kan få bruk for. Til dømes landingsforhold, teltstader og kvar det er tilgong på ferskvatn. Du finn også fram til tettstader, der du kan få hjelp om du treng det. Kompasset brukar du til å setje ut kursar, og til å halde kursen. Kompass montert framme på kajakken er også nyttig. Då slepp du å finne fram kompasset kvar gong du skal kontrollere kursen din. I tillegg fungerar kompasset du har montert på kajakken, uavhengig av krenginga til kajakken. I dårleg sikt, som til dømes tåke, er det fornuftig å setje kompasskursen, medan du endå ser landskapet. Eit alternativ til kart, er GPS. Men hugs at elektriske apparat kan svikte. Difor bør alltid kart og kompass vere med på tur i ukjend farvatn.

 

 

Lys på vesten er viktig!

 

Eit fotoapparat er jo ikkje akkurat ein nødvendig ting å ha med, men det er greitt å kunne dokumentere turar ein har hatt. Om du er heldig får du teke gode bilete av dyr og fuglar, og du tek vare på minna dine frå turen.

 

Kommunikasjon

Når ein padlar åleine, er det spesielt viktig med godt kommunikasjonsutstyr. Ein fullt opplada mobil, er eit minimum. Denne bør helst vere vasstett. Viss ikkje, må den vere i ein vasstett pose. Mobilen bør vere i vesten, slik at du får tak i den viss du og kajakken skil lag. Når turen går utaskjers over ei lengre periode, kan det vere greitt å ha med VHF- radio i tillegg. Denne har den fordelen at du også kan nå andre sjøfarande. Og om det er ein krisesituasjon, er det mogleg å nå kyststasjonane heile døgnet. Du får også dei siste vêrmeldingane kvar tredje time.

 

Skal du bruke VHF, treng du å ta radiosertifikat hos Telenor. Når du har med både mobil og VHF, er du godt sikra. Du bør likevel vere merksam på at det ikkje er dekning alle stader langs kysten vår. Dette gjeld både mobil og VHF. Skal du på langtur utaskjers, kan det difor vere fornuftig å ta med seg naudrakettar og naudlys i tillegg.

 

Mat og drikke

For å ha det triveleg på tur, bør ein ta med kokeapparat og matvarer, også på korte turar. Det er ikkje alltid så mykje som skal til, men det gjer at turen får ein heilt anna kvalitet. Å lage mat ute om vinteren, er verkeleg kos. Om du ikkje har med kokeutstyr, bør du ha med deg ei niste på langtur i tillegg til drikke. Om vinteren tek eg alltid med varm drikke i termosen.

 

Eg tenkjer på varm, søt drikke, som førstehjelpsutstyr. For ein sterkt nedkjøla padlar, kan dette vere nok for å overleve i ei krisesituasjon. Søt saft, te eller kakao er svært godt eigna for å få varmen i seg. Det gir også energi til vidare padling. Litt sjokolade og kjeks er også fint å ha med. Dette bør vere lett å få tak i, om du treng energi raskt.

 

Eigenredning

Når du skal padle åleine om vinteren, må du ha ei eigenredning som sit godt. Det er eigentleg det same kva slags metode du brukar. Men den må øvast på, slik at du ikkje treng å tenkje på kva du skal gjere, når du verkeleg treng den. Den desidert beste redninga, er å lære rulla. Då får kroppen minimal kontakt med det kalde vatnet.

 

 

Når du skal padle åleine om vinteren, er det fornuftig å trene eigenredning ofte.

 

Om du av ein eller annan grunn må ut av kajakken, er ”re- entre og rulle”, det beste valet. Då stikk du beina inn i cockpiten, og rullar deg opp. Dette er også ein ganske kjapp metode, men du må pumpe ut vatnet etterpå. Ein annan redning, er den såkalla ”cowboy- redninga” Då tømmer du kajakken med å heve baugen opp, får deretter overkroppen opp på bakdekket, og dreg deg framover med lågt tyngdepunkt. Når rumpa er over cockpitopninga, sett du deg nedi setet.

 

Den enklaste redninga for nybyrjarar, er åreposeredninga. Då brukar du åreposen som flottør på eine padlebladet, og kjem deg opp på den sida støtta er. Sjølv padla eg i tre år, også om vinteren, med åreposeredninga som den einaste redninga eg kunne. Men den øvde eg så mykje på, slik at den sat svært godt.

 

Etter ein tur, er det fornuftig å øve litt eigenredning før ein går til land. Og du bør trene under alle forhold, også om vinteren. Då får du ein sikrare eigenredning, og du unngår å bli overraska over kor kaldt det er når det blir alvor.

 

Andre moment

Du bør alltid sjekke vêrvarslinga på førehand når du skal padle åleine. Om du vel å padle i kuling eller ikkje, kjem an på kva forhold du kjenner deg komfortabel i. Det er ikkje farleg å padle i kuling viss du tek dine førehandsreglar. Men du bør unngå å padle åleine der det er sterk frålandsvind. Poenget er at du må vere klar til å hanskast med dei vêrtypane du kan møte.

 

Tett snødrev og tåke kan vere minst like vanskeleg som sterk vind. Det å ”lese vêret” er også viktig kunnskap. Ser du at det svartnar til i horisonten, bør du vite at det er eit tett snøver som kjem. Som padlar må ein også hugse på at ein er lite synleg for andre på sjøen, og særleg når sikta er redusert.

 

 

Her var vi eit stykke til havs. Vi brukte sitjeunderlag og gaffatape for å tette holet, etter at luka forsvann.

 

Nokre gonger kan forholda forandre seg radikalt undervegs på turen. Eg har opplevd at eg har padla utover  på stille sjø, og kome att med bølgjer på ein meter. Det skal ikkje vere nødvendig å bli ”overraska” av dårleg ver. Dette er noko du må ta med i berekninga. Ver og vind kan forandre seg raskt på sjøen.

Viss du må krysse båtleia, bør du gjere det raskt og effektivt. Det er ikkje i desse områda du bør stoppe opp for å ta bilete eller lange pausar. Du bør også halde deg i nærleiken av land. Det er her du ser det meste av interesse. Du held deg unna den verste båttrafikken, og du har i tillegg kortare veg å symje til land, viss du må det. Ein annan ting du bør gjere når du padlar åleine, er å seie i frå kor du har tenkt deg, og kor lenge du blir borte.

 

Når du skal ta pausar om vinteren, bør du finne stader som ligg i le for vinden. Om du brukar litt tid på det, vil du nesten alltid finne ei lun vik. Det er ofte i løpet av pausane du vert kald. Difor kan kanskje korte pausar, sitjande i kajakken, vere eit godt alternativ til lange pausar på land. Om du har alt du treng av mat og drikke i dagsluka, får du lett tak i det ute på sjøen.

 

Om vinteren, kan is på sjøen vere eit problem. Dersom islaget er tynt, vil det bli minimalt med skade på kajakken. Viss det er tjukt, bør du unngå å bruke kajakken som isbrytar. Då kan den få skadar i baugen.

 

Padlar du i den mørke årstida, må du ha lys på vesten. Særleg om hausten, blir ein overraska over kor fort det vert mørkt.  I tillegg kan også eit ekstra lys på kajakken og refleks på åra og kajakken, vere smart. Når det vert mørkt, kan du bruke fyra langs kysten til å navigere etter. Informasjon om dei ulike fyra, finn du i sjøkartet.

 

 

Avslutning

Sjølv om du har med deg all verdas utstyr på heilårspadling, er det to ting som er viktigast. Vurdering av sikkerheit, og det å vere førebudd om noko skulle skje. Risiko og konsekvens. Det handlar om å unngå farlege situasjonar, gjere rette val. Minimere risikoen. Viss ei rute verkar vanskeleg, vel ei anna rute eller ta ein pause til veret roar seg.

 

Nokre gongar må vi som padlarar tenkje som ein seglbåtskippar som ikkje alltid kan ta den strakaste vegen. Vi må kanskje ta ein omveg for å unngå den verste båttrafikken, dei verste bølgjene eller den verste vinden. Og om uhellet likevel skulle vere ute, og sjølvredning av ein eller annan grunn sviktar, må ein vere kledd for å klare seg i kaldt vatn ei stund.

 

Viss du tenkjer på alt dette, vil du få mange fine turar heile året. Også midt på vinteren. Mange vel å leggje bort kajakken om hausten, men det er ikkje nødvendig om du har passande utstyr og god vurderingsevne.  Etter mi meining, er vinteren den finaste tida å padle på.

 

 

 

Hypotermi

Vis respekt for ver og vind. Ein fare med vinterpadling, er hypotermi (nedkjøling). Viss du opplever sterk vind og det er kaldt, og du i tillegg er våt, er dette ein reell fare. Dersom du ikkje kjenner deg klar for heilårspadling åleine, bør du bli aktiv i ein padleklubb. Då får du lære av padlarar som har meir erfaring enn deg sjølv. Eg vil også tilrå å ta kurs etter kursstigen til Norges padleforbund. Du møter mange trivelege menneske og du lærer mykje av kompetente instruktørar. Gode videoar av dei ulike eigenredningane finn du på: www.kajakk1.no

Vi bygger kano – del 2

 

Man begynner med ett bord på midten av formen. Det skal ha full bredde på midten, og smales av mot endene ned til ca. 2 cm. bredde. De øvrige bordene skal også smales mot endene, da omkretsen av skroget er størst rundt midten, og mindre mot endene. Dette gjør man med en skarp kniv og en liten planhøvel. Sett opp bordet i en planke med ett spor i som vist på bildet, skjær vekk det groveste med kniven, og høvle til avsmalingen blir jevn.

 

 

 

Duken på.

 

 

 

Endefesting.

 

 

 

Duken festes.

 

Når man har formet et bord til slik, kan man bruke det som mal, og tegne opp det neste, slik at bordene blir like på kanoens to sider. Man bør jobbe symmetrisk. Når bordene er ferdig avsmalet, og før de festes til spantene, høvler man kantene som vender inn i kanoen slik at de ikke er skarpe.

 

 

 

Bordene høvles.

 

Det er viktig at ikke bordene ligger helt tett. La det bli ca. 1 millimeters glipe mellom hvert bord. Dette gjøres for å tillate treet muligheten for å svelle hvis/når det blir gjennomvått, uten at kanoen deformerer av den grunn. Sett bordene på plass med skrutvinger på annethvert spant.

 

 

Kanten høvles.

 

Bordene festes med små spiker av kobber eller messing. Man borer to hull tvers igjennom spant og bordlegging, og setter spikeren i innenfra. Så holder man imot på innsiden med en tung gjenstand, for eksempel et sleggehode, og banker spikeren flat på utsiden. Dette arbeidet må man være to om. På denne måten bindes bordlegging og spant sammen på en bra måte.

 

 

Sammenføyning bord og spant.

 

Legg merke til at de første bordene er brede på midten og veldig smale i enden. Midtveis på skrogsiden er bordene bredest på midten, litt smalere mot enden og så brede igjen helt ytterst.

Enden av bordet festes til innerstevnen med et par små messingskruer. Man kan bruke lim i tillegg hvis man vil, men det er strengt tatt ikke nødvendig. Det er tidkrevende arbeid å legge bord på en hel kano, og det er vanskelig å komme til over alt.

Inner relingslist

Når alle bordene er lagt skal kanoen av formen. Mange av spantene er for lange, og det er praktisk først å tegne opp overkanten med blyant, med formens kant som mal. Man løsner skruene, som holder innerstevner og spant på plass, og løfter av hele skroget. Deretter kan spantene kappes av med en fin tannet sag i riktig lengde, og forme de øverste bordene fint med høvl og eventuelt pussemaskin.

 

 

Innerreling.

 

For å gi kanoskroget mer stivhet skal man skru en inner reling på. Denne måler 30×12 millimeter og er vel fem meter lang. Furu eller gran kan brukes som materiale. Jeg har her brukt ca. to cm. Bruk lange messingskruer til å feste den med. Jeg har forsenket fra utsiden, og boret et lite hull gjennom spantet, og så satt skruen i. Jeg har kun skrudd på annethvert spant. Spantene mellom skal jeg også skru i, men det blir fra yttersiden, når jeg skal sette på en utvendig slitelist helt til slutt.

 

   

Legg merke til skrutvingen og snoren som holder kanoen midlertidig sammen.

 

Sliping og etterarbeid

Kanoen er trolig noe breiere nå, enn den var når den satt på formen. Det er på tide å rette inn dette med to dekks tverrbjelker. Disse lages også av to stykker gran eller furu, ca. 50×30 millimeter og en meter lange. Det er pent om de rundes med høvel. Tverrbjelkene skal ha en god meters avstand mellom seg, og sitte på samme avstand fra hver ende. Kanoen rettes inn med et par snorer eller reimer mens man måler opp og kapper til tverrbjelkene i riktig lengde. Heretter kan man forsenke og bore hull fra utsiden rett ved ett spant, og feste hver tverrbjelke med to lange rustfrie skruer på hver side. Hvis man ikke kom til alle spikerne mens kanoen satt på formen, kan man gå over nå, og klinke disse.

Nå er det på tide å pusse skroget. Det er trolig en del skarpe kanter og spiker som stikker ut, og det er derfor vi skal pusse det hele jevnt og glatt. Det eneste fornuftige er å bruke en elektrisk båndslipemaskin til denne jobben. Bruk sandpapir med kornstørrelse 40 eller 60. Kjøp inn rikelig, for alle spikerne sliter på sandpapiret. Alle skarpe kanter skal slipes ned så skroget blir så jevn som mulig. Det lønner seg å bruke god tid på å få dette arbeid godt og grundig gjort.

 

 

Sliping av skrog.

 

Etter dette arbeid står du forhåpentligvis nå med et ferdig kanoskrog som er jevnt og glatt, og det er på tide med oljebehandling. Man kan bruke linolje eller benarolje, og trolig andre typer treolje også.  I dette tilfellet har jeg brukt benarolje, fordi jeg tilfeldigvis hadde noe stående. Fordelen med denne og kokt linolje, er at den herder og blir litt klebrig – noe som kan utnyttes. Olje rikelig over alt, både inn- og utvendig, og la kanoen dryppe fra seg.

 

Duktrekking

Se bilder innledning av artikkel: Før oljen er riktig tørr, og mens overflaten ennå er litt klebrig, kan man gjerne legge på duken. Duken vil da feste seg enda bedre til underlaget, idet oljen senere tørker, og fungerer som lim.

Du bruker en tynn seilduk til trekking. Kvaliteten bør være ca. 300 gram/kvadratmeter og den skal være 1,5 meter bred. Lengden skal tilsvare kanolengden, altså ca. 5,10 m. Du begynner med å lage en brett langs midten av stoffet. Så fester du den i den ene enden med kramper av rustfritt stål eller kobber/messingstifter. Få noen til å hjelpe deg med å strekke den godt langsetter, hvoretter du fester den andre enden på samme vis. Når duken trekkes er det viktig at det er varmt og tørt. Det gjør all jobbing med duk enklere.

For å strekke duken på tvers skal man strekke den oppover for hånd, og feste den med kramper eller stift til bordleggingen øverst. Man kan også bruke en strammetang av samme type som brukes av kunstnere til å spenne opp lerret til maleri. I endene skjæres stoffet til, slik at det blir en overlapp et stykke nedover stevnen.

 

 

Bordlegging.

 

Til slutt skal duken grunnes. Her bruker jeg en hard oljemaling av typen skipsmaling, som jeg tynner 20 % med white spirit for å få den til å trekke godt inn i duken, og mette denne. Etter dette er kanoen i praksis ferdig. Den kan settes på vannet for en prøvetur, men jeg vil nå gjøre finish på den først. 

I neste nummer gjør vi finish på kanoen, lager sete og padleåre, og så blir det kanskje en prøvetur da….

 

Materialer:

30 granbord på 45×4 millimeter og 5,10 lengde

Ca. 200 2 cm. lange messingskruer

2-3000 stifter av messing eller kobber, 1,5- 2 cm. lange

Linolje eller benarolje

Ca. 5 meter seilduk – 320 gram/kvadratmeter og 1,5 meter brei

Vanlig oljemaling til grunning av duken

Rustfrie kramper eller små messing/kobber spiker til å feste duken

Vi bygger kanadisk kano, del 3

Kanoen må bli glatt utvendig, og det oppnås kun ved å legge på adskillige lag med oljemaling og pusse grundig med sandpapir mellom hvert strøk. Jeg anbefaler kvalitetsmaling, for eksempel Drygolin vindu og dør. Fargen velger du selv.

 

Seteløsning
Seteløsning

 

 

 

På kanoen som blir bygget i artikkelen har jeg brukt en gulbrun farge som grunnlag. Sandpapir med kornstørrelse 80-100 kan brukes. På de siste strøk noe finere. Du må regne med å legge på fem strøk før kanoen er noenlunde glatt.  Jeg har laget en liten filmsnutt om pussing og maling av dukbåt som kan ses her: http://kajakkspesialisten.no/film_bygging.php

Kanadisk kano med litt fargepigmenti lakken

For å oppnå en litt levende og spennende overflate velger jeg her å legge på ett lakkstrøk eller to helt til slutt. Jeg blander litt brunt fargepigment i lakken, og påfører den litt ujevnt og lar den renne noen steder. Det kan gi en tøff effekt, men vær forsiktig! Mal en liten dukprøve først, så du er sikker på resultatet.

Runding av lister på kano
Runding av lister.

For å dekke over stiftene som holder duken på plass og for å gi mer stivhet i kanoen, lages to lister på 20×8 millimeter og ca. fem meters lengde. Disse skrus fra yttersiden inn gjennom annethvert spant og inn i innerrelingslisten. Hardved er å foretrekke, men i dette tilfellet brukte jeg gran – igjen for å holde vekten lav.

Olje og lakkering av kanoen

Det er på tide å olje og lakkere innvendig. Treet skal beskyttes grundig mot slitasje og fukt. Påfør enten flere lag med hard lakk, type gulvlakk, eller flere lag med benarolje. Tykke lag lakk eller olje sikrer også at sand ikke sniker seg ned mellom og under bordleggingen, og gnir på duken innenfra.

Helt til slutt bør man skru på ett trestykke som dekker over avslutningen av innerreling, samt innerstevn. Det ser pent ut, og fungerer også som bærehåndtak når man skal løfte kanoen. Hardved som eik er å foretrekke, da det skal tåle en del. Man bør også bøye til et par brede hardvedlister som dekker over dukskjøten i stevnene. Denne listen fungerer også som slitelist. Den skrus rett gjennom duken og inn i innerstevnen. Ønsker man mer retningsstabilitet bør man også legge på en slitelist utvendig, i midten langs hele skroget. På denne kanoen har jeg ikke gjort det, men det anbefales!

 

Slitelistene er på plass på kanoen.
Slitelistene er på plass.

 

Tetting av skruehull ved montering av slitelist.
Tetting av skruehull ved montering av slitelist.

 

Med eller uten sete?

Nordmenn flest ønsker seg sikkert et sete å sitte på. Jeg har laget flere versjoner. Det er mye arbeid, og det gir ett høyt tyngdepunkt i kanoen.  Så hvorfor ikke prøve uten! Padling av kano i ”trapper” stillingen har store fordeler: God bevegelighet, god kontakt med kanoen og god stabilitet på grunn av lavt tyngdepunkt. Før man snekrer sete bør man i al fall prøve dette. Fordelerne er store, og ulempene kan hjelpes på. Den store ulempen er at det er ganske tungt for en lite smidig voksen kropp å padle knestående i timevis. Men man kan lage en liten sits ut av skummateriale, eller rett og slett hvile rumpen på en passe stor vanntett pakkepose. Det fungerer for mange. I tillegg bør man ha et liggeunderlag eller to i bunnen av kanoen, slik at det blir behagelig for knærne også. Snekkerbukser med knepolstring er faktisk en riktig god ide også!

Den ferdige kanoen jeg har bygget i forbindelse med denne artikkelen veide 27 kg ferdig malt og med alle lister på plass. Den er så lett at jeg fint får den opp på taket av en varebil alene, så sant det ikke blåser!

 

Lamenerte åreemner og bokanbefaling.
Lamenerte åreemner og bokanbefaling.

 

Man bør også unne seg fornøyelsen av å lage en padleåre i tre. En allround kanopadleåre skal være omtrent så lang som avstanden fra bakken og opp til armhulen på padleren. Man kan bruke et hvilket som helst treslag, men lette treslag som gran og osp er å foretrekke. Disse må helst forsterkes i enden mot slitasje, med hardved eller epoksy.

 

Kanemner klar for høvling.
Kanemner klar for høvling.

 

Fremgangsmåten ligner måten å lage en grønlandsåre i tre på. Emnet bør være rettvokst og kvistfritt. Her lager jeg to årer, en på 160 og en på 140 cm. lengde. Bladets lengde er ca. halvparten av totallengden. Les deg først opp på padleåresnekring i artikkelen om grønlandsårebygging på www.kajakkspesialisten.no/annet_lageare.php

 

Åren høvles og pusses.
Åren høvles og pusses.

 

 

 

Håndgrep.
Håndgrep.

 

 

Kanadisk kano er ferdig!

Det har gått ca. 150 arbeidstimer fra jeg begynte på kanoprosjektet i vinter og frem til nå. Det har vært mye trivelig arbeid, men jeg må innrømme at prosjektet har satt min tålmodighet på prøve til tider. Desto mer morsomt å være ferdig, og se det ferdige resultatet på vannet.

Prøveturen kom en kveld sent i mai. Det regnet, men jeg og min yngste datter ville likevel ut en tur på vannet. Kanoen var blank og fin – morsomt mønster på yttersiden hadde det også blitt. Det var en estetisk nytelse av dimensjoner å bære den ned til den lille bryggen ved elva, og forsiktig sette den på vannet. Sissel var først oppi. ”Den er veldig vippete”, var hennes første kommentar.  Ja, denne modellen har ikke mye begynnelsesstabilitet, det visste jeg fra før.

Jeg kom meg selv opp i. Satte meg på kne på et liggeunderlag og plasserte min lille sits i skum under rumpa. Sissel satt på kne foran. Med god brei beinstilling syntes jeg kanoen føltes utrolig stødig. Den kan legges langt ut på siden uten at man mister balansen.  Vi tok årene fatt. Sissel hadde ikke helt teknikken inne, så det ble meg som måtte drive kanoen frem.

Jeg var overrasket over hvor lett den var å drive fremover. Uten anstrengelser skjøt vi god fart. Jeg må innrømme at jeg savnet den langsgående utvendige slitelisten, for med meg som eneste motor var det tungt å holde en stødig kurs over lengre distanse. Jeg fikk det likevel til med J-tak og kanting av kanoen, og vi hadde en flott tur i stille silregn. Sissel syns det var alle tiders. Vi så mye fisk, frosk og vakre blomster på turen, og på grunn av regnet kunne vi glede oss over å være de eneste på vannet den kvelden. Ingenting forstyrret stillheten annet enn lyden av små plask og drypp fra padleåren. Dette er en opplevelse jeg kan anbefale varmt.

Anbefalt lesing: ”The Bark Canoes and Skin Boats og North America” (klassiker!) ISBN 1-56098-296-9 Adney & Chapelle

 

Materialer

Drygolin vindu og dør 3 liter

3 liter sterk gulvlakk eller benarolje

2 hardvedstykker til endene på 20x30X1,5 cm. eller ca. der omkring

Slitelister i hardved – 15-20 meter

8”x1,5” granemne uten kvist tilsvarende padleårens lengde Alternativt kan man laminere emne av mindre stykker.

 

Fikk du med deg del 1 av Vi bygger kano

Vi bygger kanadisk kano – del 1

Kanoen har de siste årene fått lite eller ingen oppmerksomhet til tross for de flotte og åpenbare muligheter den har. Med kano kan både den lite kyndige, og den drevne padler lett ta seg fram på vannet, og oppleve naturen på nært hold. Den rommer mye bagasje, er stødig og kan lett bæres eller trilles fra vann til vann.

Kanoens historie skriver seg helt tilbake til tidlig steinalder, og kanolignende padlefarkoster har vært benyttet av naturfolk over hele kloden. Vi får kjennskap til den igjen når Amerika oppdages, og man får kjennskap til de opprinnelige folkene der. I Nord Amerika og Canada adopteres indianernes bjørkeneverkanoer i stor stil blant oppdagere, handelsfolk og pelsjegere.  Etter hvert endres byggemetoden fra never til spant, bordlegging og seilduk, og den ”Canadiske kano” er født! Spant, tre og duk passer trolig bedre til den tidlige industrielle produksjon, enn indianernes opprinnelige byggemetoder. Men formen, eller designet er det samme.

Så enkelt kan det gjøres: 4 bordbiter og en bedehuskjele holder både til laminering av stevn og spantbøying.
Så enkelt kan det gjøres: 4 bordbiter og en bedehuskjele holder både til laminering av stevn og spantbøying.

På 1900 tallet innføres kanoen i Europa, sideløpende med kajakken, blant annet gjennom speideraktivitet. På 1950- og 1960- tallet kommer den for alvor inn som en naturlig del av friluftsliv og ferieaktivitet i skandinaviske land. På denne tiden bygger man selv, etter kanadisk forbilde. Men snart produseres kanoer til en billig penge i glassfiber, aluminium, plast og diverse andre materialer.

Å bygge kano selv

For å bygge en kano trenger man ikke så store ferdigheter eller utstyr. Jeg er som mange andre nordmenn romantisk anlagt, og syns først og fremst ideen om en 100 % klassisk farkost av lokale naturmaterialer tiltaler meg. Derfor har jeg valgt en god allsidig kano konstruert av ingen ringere enn den norske padlesportens store far, Hans Egede Hoell.

Det har sin helt egen sjarm å padle en hjemmelaget farkost. Gleden ved å skape er stor, og vennskapet som kan oppstå mellom bygger og farkost er ubetalelig. Kanobygging er ikke veldig teknisk krevende – du kan fint bygge sammen med barna dine hvis du har det. En garasje er tilstrekkelig som verksted, og det behøver ikke koste all verden. Prosjektet jeg beskriver her vil typisk koste mellom 3.000 og 5000 kroner, avhengig av hvor mye du gjør selv. Ca 200 trivelige arbeidstimer må du også regne med.

Tegninger og byggemetode

Mitt utgangspunkt er modellen ”Canadian 1985” tegnet av H.E.Hoell. Med i tegningene mine fulgte enkel byggeveiledning, skrevet av Hoell selv. Min artikkel her er først og fremst ment som inspirasjon – du bør lese en byggeveiledning grundig, før du setter i gang. Det finnes mange kanotegninger og byggebeskrivelser – du kan søke på internett eller i antikvarbokhandlere etter gode tegninger og byggebeskrivelser.

Bygge en form

Første skritt er å bygge en form. Som med alt annet byggeri, er det viktig at grunnarbeidet gjøres godt, da blir det mindre å rette, sikte og finpusse senere. Så bruk god tid på å lage formen så presis som mulig – symmetrisk og jevn.

En innerstevn er ferdig til å sette på formen, den andre er presset i form og limet.
En innerstevn er ferdig til å sette på formen, den andre er presset i form og limet.

 

Du trenger kryssfiner og noen rette lekter på 2 x 4 tommer. Kryssfineren kan gjerne være skrapmaterialer, og du kan også bruke sponplate eller et gammelt salongbord fra loppemarkedet i stedet. Spanterissene som følger med tegningene skjæres ut og overføres med tynn tusj på platematerialet. De sages så ut med stikksag eller på en båndsag og jevnes til med rasp, fil eller en båndpussemaskin.

Forslag til endring: Formen på bildet bygget jeg som min første form. Den er stor og tung, og det ligger en del timer bak. Skulle jeg bygget på nytt nå, ville jeg prøvd å lage kun halvparten så mange spant og halvparten så mange langsgående lister. Dette forutsetter at listene er rettvokste, og altså bøyer seg jevnt. Da kan formen bli like god, lettere, raskere å bygge, og den vil fylle mindre når du demonterer den og pakker den vekk. Det vil også bli lettere å komme til, når man jobber med bordlegging og klinking.

Fiks ferdig form av kryssfiner og tynne trelister. Hjulene under formen har lettet arbeidet dramatisk.
Fiks ferdig form av kryssfiner og tynne trelister. Hjulene under formen har lettet arbeidet dramatisk.

Stevner og spant

Når formen er ferdig skal man lage innerstevner og sette oppå formen. Disse bør lages i et hardt treslag, som for eksempel ask. De kan også lages i kryssfiner, men det beste er lauvtrevirke som er bøyd og limet i form. Man lager en kryssfinerform først, hvoretter man skjærer ut tynne trelaminater, som man limer i hop. Før limet er tørt festes ene enden på formens nedre del. Så bøyes hele molevitten, og man setter tvinger på fra den ene enden mot den andre. Jeg anbefaler polyeruthanlim (PU lim) til dette arbeidet. Limet er sterkt og vannfast, og enkelt å arbeide med. Man kan bøye laminatene uten damp hvis de er tilstrekkelig tynne (3-4 millimeter tykke). Er de tykkere bør man bøye dem med damp først – mer om dampbøying under spantebøying. Innerstevnen skjæres til etter tegningen, og festes til formen eller ”beddingen” med et par skruer i hver ende.

Spant – et viktig element i kanoen

Spantene er et viktig element i kanoen. Spantene skal lages av så hard en tresort som mulig. Ask som er hurtig vokst og fungerer bra. Andre tresorter, som eik kan også fint brukes. Treet skal være rettvokst og kvistfritt. På et snekkerverksted eller en liten trevarefabrikk kan du ofte på tak i dette. Enkelte sagbruk fører også lauvtrevirke, men det er de færreste. Spantene skjæres opp i lister på 100 – 150 cm. lengde, og 25 x 4 millimeter tykkelse. Overflaten som vender inn i kanoen bør være pent høvlet eller pusset.  Har du med møbelvirke å gjøre, er treet gjerne for tørt til at du kan bøye det med hell. I det tilfelle bør du fukte det, og legge det et fuktig sted et par uker. Før du bøyer treet kan det også være lurt å fukte overflaten.

 

Her er innerstevnen skrudd fast på kanoformen. Bøying av spant er i full gang, og hendene trenger ikke være store for å gjøre nytte!
Her er innerstevnen skrudd fast på kanoformen. Bøying av spant er i full gang, og hendene trenger ikke være store for å gjøre nytte!

Man bøyer spantene best med damp. Et dampeapparat trenger ikke være avansert. På bildet vises noe jeg har laget på 20 minutter. Det består av en avlang kasse, satt sammen av fire ti centimeter breie og 150 centimeter lange granbord. Kassen er spikret sammen, og det er boret hull i undersiden. Inne i kassen har jeg satt noen tynne spiler av rundstokk, som jeg har festet i gjennomgående hull i kassens sider. Foran kassen har jeg stiftet et stykke stoff, og under kassen står en vannkoker, med tuten stikkende opp i kassen over. Enkelt og greit, og rikelig varmt til å bøye kanospant.

Spantene legges i kassen tre-fire om gangen. Dampetiden bør være mellom 10 og 15 minutter – ikke mer! Det er en fordel å være mange hender. Spantene flyttes raskt fra kassen og bøyes fort over formen på de stedene du i forveien har avmerket. Nå er det greit med litt hjelp. Hold spantet tett til formen mens en eller to hjelpere fester en skrutvinge på hver side. Har du få skrutvinger kan disse etter hvert erstattes med en liten treskrue. Spantebøying er gøy, og det begynner nå allerede å ligne en kano! Jeg har lagt ut en liten film på nettet som viser dampbøyingen over formen – sjekk www.kajakkspesialisten.no/film:bygging.php

 

 

Ferdig med spant, klar for bordlegging.
Ferdig med spant, klar for bordlegging.

 

Les også del 2  og del 3 av serien Vi bygger kanadisk kano

 

Kandisk kano er et vakkert byggverk.
Et vakkert byggverk.

  

Verktøy/utstyr/materialer

Kryssfiner

2×4 lekter

Stikksag

Fil/rasp/båndpussemaskin

Skruer

Hardved til innerstevn og spant

Bord til dampekasse

Vannkoker

Spant

Små skrutvinger

 

 

 

 

 

En kano er flott å bruke om du vil introdusere den yngre garde til padlesporten.
En kano er flott å bruke om du vil introdusere den yngre garde til padlesporten.

 

 

 

 

Vi bygger kanadisk kano

Følg med steg for steg på hele prosessen, fra papirtegning til tur på vannet i ny selvbygget kano. Artikkelserien vil gå over tre utgaver av Padling.

 

I den neste utgaven av Padling som er i salg 11. mai, har vi mye annet godt lesestoff å by på. For de som ikke har planlagt padleferien gir vi deg tips til reisemål, enten du ønsker å padle i kystnære farvann eller planlegger å dra utenlands. Vi har også mer faglige artikler, på det som går på teknikk og utstyr, enten du skal på elv eller hav.

 

Hallvard Torp og Mariann Sæther er fortsatt med oss. Det samme er Anders Thygesen og Jan Fjelde. Sistnevnte presenterer en ny, spennende kajakk, ”Impex Hatteras”, i Padling 2. Under finner du noen få smakebiter på et fyldig blad mer variert innhold.

 

 

Noreg i eit nøtteskal

Mellom dei lange naboane sine – Nordfjord i nord og Sognefjorden i sør – ligg den kortare, meir ukjende, men vel så vakre  Dalsfjorden/Vilnesfjorden i Sunnfjord. Inst inne er han ikkje stort breiare enn ei velvaksen elv, 200 meter på det smalaste. Ytst munnar han ut i eit av dei mest storslåtte øyrika i landet. Følg dei to pensjonistane, Olav K. Aksnes og  Otto Inge Molvær (foto over), på ein opplevingsrik padletur på nordvestlandet.

 

Fra Snøhetta til Sunndalsfjorden

 

Rob og jeg kjørte til Kongsvoll Fjellstue og la igjen matdepot, før vi plukket opp Scott og kjørte til bommen før Snøheim. Det tok oss fire timer å bære kajakker, overnattingsutstyr og mat til Istjønn ved foten av Snøhetta, hvor vi slo leir på 1630 m.o.h. Vi frøs veldig på hendene fordi vi ikke hadde votter med oss. Slik begynner Ine Skjørten (foto) sin artikkel fra padleekspedisjonen ned Driva, som du kan lese i Padling 2.

 

 

 

 

 

 

 

Sterk utfordrer i klassen

I skrivende stund er Padlings testteam bare i startfasen av testen av den nye havkajakken Impex Hatteras. Foreløpig kan vi ikke røpe mer enn at secondtesteren Ronny Smistad er strålende fornøyd. Både kvalitet og egenskaper ligger nemlig på et nivå som bør tiltale flere padlere enn ham.