Med Sommarøy som utgangspunkt

Eivind stilte opp på flyplassen klokka halv åtte om kvelden og køyrde oss til Sommarøy. Der fekk me utlevert nye, engelske kajakkar frå Venture. Me fekk og laminerte kart med tips om fine ruter og overnattingsstadar. Neste dag starta me frå ei fin sandstrand rett ved der me overnatta. Kajakken eg fekk utlevert, modell «Capella», var ikkje fullt så romsleg som min eigen «Sibir Expedition». Huset til senkekjøl stal ein del av aktre lasterom, så eg enda med litt dekkslast.

Det var sol og flat sjø der me starta, men nord-vest for Hillesøy, mot ope hav, vart det litt rufsete. Kajakkane tok litt overvatn, men det gjorde ikkje noko, for dei velsmurde lukene og spruttrekka var tette. Etter å ha runda Hillesøya og Sommarøya, kryssa me over Sandvika og stemnde inn Tåfjorden på Tussøya.

Tåfjord og Tåfjordstranda.
Tåfjord og Tåfjordstranda.

 

Tragedie

Då me nærma oss stranda me hadde planlagt å telte på, såg me mykje folk og kajakkar der, og ei lita redningsskøyte kom sigande inn og la seg til utanfor stranda. Ein kajakk kom utover med noko innpakka i plastsekkar på dekk. Dette vart halt om bord i redningsskøyta. Det viste seg å vere ein 59 år gamal mann som hadde velta i kajakken og drukna. Han var med i ei gruppe på 20 frå ein padleklubb i Tromsø.

Ambulansehelikopteret frå Tromsø hadde vore der, men freistnad på gjenoppliving hadde vore fåfengt. Mannen vart karakterisert som erfaren padlar, så eg skjønar ikkje korleis dette kunne skje på flat sjø. Han kan kanskje ha fått hjerneslag eller hjarteinfarkt og svimt av, slik at han velta og drukna. Ein obduksjon kunne avgjere det.

Alle forlét området, så me fekk stranda for oss sjølve. Litt seinare kom det åtte andre kajakkar innover fjorden, men dei la seg til på ei anna strand. Neste morgon svinga dei innom oss, og leiaren kom i land og slo av ein prat. Han var frå Isle of Man i Irskesjøen, ei øy under Storbritannias monark, men ikkje ein del av Storbritannia.

Fiskeneset på Kvaløya mot Sessøytinden (657 moh).
Fiskeneset på Kvaløya mot Sessøytinden (657 moh).

 

Utvikling

Dei siste 15 åra er kajakkpadling blitt svært populært. Då eg padla solo langs heile Norskekysten, såg eg berre fem padlarar, to skjergardskajakkar på Sørlandet og tre langturpadlarar i Nord-Noreg. På eitt døger var me no 31 padlarar innom ein liten fjord på ei øy i Troms.

Me padla ut fjorden i litt regn med ein lett bris i ryggen. Rundt vestpynten, Skagneset, mot havet, var det blikkstilt og berre svak dønning. Roleg padling vidare austover Sørsundet, rundt sørenden av Angstauren og nordover Nordre Angstaursundet. Men kor lenge var Adam i «Paris»? Kryssinga av Ersfjorden i frisk motvind frå aust og rufsete sjø førde til ein god del overvatn; men kajakkane oppførde seg pynteleg, og lasterom og sitjebrønnar heldt seg tørre.

 

Skamtind

Me gjekk i land på ei fin sandstrand i ei vik under den 685 meter høge og flogbratte Skamtinden på Kvaløya, Noregs 5. største øy, som ligg i Tromsø kommune. Ein fjellbekk med friskt vatn var kjærkomen, sidan det minka på drikkevatnet vårt. På tunet til eit tidlegare småbruk, var det plass til telta. Der vart me liggjande vêrfaste i to dagar med regn og frisk vind som ulte i teltabardunane.

I slike høve får ein tid til å gjere «unyttige» ting, som å måle lydnivået i teltet med ein applikasjon på telefonen når vinden får det til å smelle i teltduken. Eg målte toppar opptil 79 dB (decibel). Eller fundere over korleis det må ha vore å bu på ein slik stad. Gard nr. 19 Skamtind er nemnd fyrste gongen i skriftlege kjelder i 1614, men låg i mange periodar øyde. Namnet til fjellet og garden skriv seg frå norrønt «skamr», som refererer til at fjellet er lågare enn omliggjande fjell. «Gården takseres til å kunne fø 6 smaler» (smale = småfe som sau og geit), så fiske må ha vore hovudnæringa. Dei siste som budde der fast, var Lars Johnsen frå Balsfjorden, som hevda å vere av russisk ætt. Han gifte seg 19 år gamal med Lorentine frå Bårsvik. Lars døydde 90 år gamal i 1938.

 

Nye tragediar

Sonen Albert tok over garden, men slo seg i hel under vedsanking i fjellet i 1942. Sidan budde det folk der berre somrane for å fiske laks. Meir om den forvitnelege gardssoga kan ein lese i «Kulturbilder fra gamle Hillesøy» Band II, av Carl Bertheussen og Jens Solvang,utgjeve av Lenvik og Tromsø kommunar i 1988 (tilgjengeleg på nettet).

Då me kom til Rekvik, fekk me høyre at Skamtind var kjøpt av ein overlege i Tromsø, og pussa opp til fritidsbustad. Kjøparen var den spreke ultraløparen Silje Fismen frå Bergen. Ho vann kvinneklassa i «Lofoten Ultra Trail 100 miles» (161 km) 1. juni, på tida 32 t 46 min 3 s., og fekk 3. plass i motbakkeløpet Tromsdalstinden opp, til 1238 moh.

Laurdag 27. juli kl. 19:15 vart ho diverre slått ned av lynet under «Südtirol Ultra Skyrace» på 121 km. Løpet vart stoppa ein halvtime før, på grunn av torevêr, men ho var då 2120 moh, mellom kontrollpunkta 83 og 86 km. Dei som nådde desse punkta vart stoppa, men dei som var imellom, fekk ikkje varsel. Der var ikkje mobildekning, så vitne måtte springe ein halvtime for å varsle. Ho fekk fyrstehjelp på staden og vart flogen med redningshelikopter til sjukehuset i Bolzano i Italia, der ho diverre døydde, berre 43 år gamal.

Værfast på Skamtind.
Værfast på Skamtind.

 

Fråflytting

I fint vêr kom me i Sessøyfjorden til Rekvik på Kvaløya, der det no berre er eit eldre ektepar som er fastbuande. Dei andre husa vert brukt til fritidsbustadar og var godt haldne ved like.

Godvêret heldt fram, og neste stopp var Tromvik, framleis på Kvaløya. Der var butikken og skulen lagde ned, etter at aktiviteten på fiskebruket dabba av. Ein triveleg fiskar fortalde om staden, mellom anna at der er fine tilhøve for fjellskikøyring. Dei har vegsamband både til Rekvik, Grøtfjord og Tromsø, men lang veg til butikk og skule.

Me svinga så inn langs vestsida av Grøtfjorden og ut att langs austsida, til den flotte sandstranda i bygda Grøtfjord. Der vart me tekne imot med typisk nordnorsk gjestfridom. Me vart ynskte velkomne til å telte på den fine grassletta ved leikeplassen, og dei kom med tørr bjørkeved til bålplassen, ein dunk med drikkevatn og drikke på boks; alt gratis. Ein mann som kom forbi, spurde korleis me hadde det. Me fortalde kor venleg me var blitt mottekne. «De’ sku no bare mangl!» sa han, og «velkommen igjen!». Kan ein ha det betre? Bygdelaget har, med finansiell støtte frå Sparebank 1 Nord-Norge, lagt til rette også for funksjonshemma. I godvêret tidlegare i sommar, var det eit yrande liv der, men no hadde me stranda for oss sjølve.

Fløyelspadling til Rekvik.
Fløyelspadling til Rekvik.

 

Finale

Neste morgon braut me opp, framleis i fint vêr. Men då eg hadde teke opp alle teltpluggane, kom det eit vindkast som for med teltet. Eg sprang etter det snøggaste eg vann, og det er ikkje all verda for ein som har passert 80. Heldigvis hekta ein av bardunane i ein stein i fjøra, så eg nådde igjen teltet før det for til havs. Ein lærer så lenge ein lever.

Me padla så på flat sjø rundt Nova mot Vengsøyfjorden, vidare rundt Ytterneset og sørover vestsida av Kaldfjorden i lett motvind. I lett regn passerte me Bårdsvika, Skjelvika og Blåmannsneset, og gjekk i land ved ei fin slette på nordsida av bukta ved Småbakkan. Me gjekk til ei kai der det låg to fiskeskøyter med tilhøyrande lagerhallar, og prata med to unge fiskarar. Dei gav oss ei innføring i den kompliserte kvoteordninga. Me fekk inntrykk av at det var god økonomi i fiske for dei som hadde kvotar, men at det var nærast uråd for nye å kome inn i systemet, – om lag som for unge å kome seg inn på bustadmarkanden.

Etter kvart tiltok regnet, så me kraup i ly i telta. Neste morgon bar me kajakkane og utstyret eit kort stykkje til vegen, og Eivind kom og henta oss. Han køyrde oss til Sommarøy Arctic Hotel, der «padlegruppa» delte seg: Frederik reiste heim til Bergen, medan Stein Helge og eg tok inn på hotellet for å vere med på eit tre dagars kurs, der Stein Helge skulle undervise. Det vart litt oppstuss då eg slo opp teltet på hotellområdet, men det roa seg då eg forklarte at det berre var for å tørke teltet, og at det ville bli fjerna etter ein times tid.

Den opprinnelege planen var å padle nordover til øyriket Musvær, men det måtte me diverre sløyfe på grunn av tidsnaud, etter å ha lege vêrfaste ved Skamtind i to dagar. Men Musvær ligg no der…

Kveld i Grøtfjord.
Kveld i Grøtfjord.

Tromsø – Cape Town i kajakk

Men hva er det som motiverer sykepleiere, byråkrater, fiskere og pensjonister til å «poste» skjær etter skjær? Er det treningen, felleskapet, naturen eller premiene? Samtidig som trekkfuglene kommer nordover om våren lanseres den uhøytidelige padlekonkurransen, Ti på skjæret, som varer til trekkfuglene igjen er på vei sørover om høsten. Konkurransen er gratis og åpen for alle – og hovedpremien er flotte turer sammen med trivelige folk.

 

Spre padleglede

Hvis man er skikkelig ivrig kan man padle til hele tretti ulike turmål, og det er alt fra lette, korte turer til mer krevende turer med overnatting. Målsetningen med konkurransen er å gi turbeskrivelser som åpner øynene til ferske og eldre padlere for nye turområder, og å bidra til å spre padleglede. Og det ser konkurransen ut til å ha lyktes med! -En tur er jo ikke tur uten skjær, konstaterer Karianne Fagervik med et strålende smil.

 

Inspirasjon på sølvfat

Torill Utheim og Hedda (20 år) Utheim Breimo har akkurat kommet hjem fra padletur til ett av de lette turmålene. Molnes er et tidligere småbruk med historie i veggene og fantastisk utsikt mot Vengsøya, der man får et gløtt av storhavet. Stedet er perfekt for kveldssolturer på sommeren, men om høsten ønsker man gjerne å prøve seg på storseien eller makrellen på vei hjem. I år (2018) har mor og datter padlet fem skjærturer sammen.

I tillegg har Torill vært på like mange turer med andre padlekompiser. Beskrivelsene med lengde og gradering (lett, middels eller vanskelig) gir et supert grunnlag for å vurdere og å planlegge tur ut fra egne ferdigheter, vær og dagsform. Det ville vært mye mer krevende om de skulle undersøkt alt selv, synes de. -Vi får inspirasjon servert på et sølvfat! Og viktig informasjon om forhold med hensyn til sikkerhet som vi må være oppmerksom på når det gjelder den enkelte tur, sier Toril og Hedda.

Om du ikke kjenner noen så blir du kjent! Padlemiljøet er utrolig sosialt. Her en herlig bukett padlere avbildet på kvalbeinet på Lille Færøya i nordnorsk badedrakt og badehette (tørrdrakt og sydvest). FOTO: MORTEN BJØRKMANN.

LES OGSÅ: Fem ukers eventyrlig jentetur

 

Sosiale turer i flott natur

Hvis man er ny i padlemiljøet er det lett å hive seg med på arrangerte turer sammen med andre. Karianne Fagervik har vært med på flere slike. Da er det ikke så nøye om man ikke kjenner så mange som padler, for på en skjærtur er det garantert noen du kjenner litt. Hvis ikke, så er alle padlere supergreie og lette å bli kjente med på turen, ettersom det er høy sosial faktor i miljøet. Legg til at det alltid er bål og nesten for mye mat som absolutt skal deles med alle. Man legger jo på seg av padlingen. -Det beste med skjærturene er å komme seg til nye steder.

Jeg blir veldig inspirert av å se bilder fra andres turer til padlemål jeg drømmer om, forteller Karianne. Årets beste tur var en jentetur som gikk til Gåsvær og Musvær på yttersia i sol, på blikkstille hav og med masse lundefugler som fulgte med. Jentegjengen ble så varme at de bare måtte bade på Musvær – og etter det, bading i ett hele helgen. -Det er fantastisk å våkne opp i gapahukteltet på Gåsvær, sitte inni og se ut over den nydelige, stille naturen og bare nyte, mens man filosoferer over hvor heldige man er som kan oppleve dette, smiler Karianne og blir drømmende i blikket.

 Kan æææææ vær me? Skikkelig nysgjerrige geiter på Musvær. FOTO: MERETHE HÅNDSTAD.

 

Steder vi aldri har vært før

Pål Hansen og Per Kristian Skog-Hansen tok, med et par ukers mellomrom, våttkort på senhøsten i 2016. Etter første kurskveld var de begge sterkt tvilende til om padling i det hele tatt var noe for dem. De ga det imidlertid en sjanse, og nå har de padlet to sesonger og er ofte sammen på tur. I år har de 18 og 21 skjærpåkjørsler på samvittigheten. Begge er svært fornøyd med å ha slått egen rekord fra i fjor. Du får ett lodd når du har vært på fem ulike skjær og deltar da i trekningen av trøstepremier som er sponset av Alfa fritid, DNT Ung Troms og Tromsø Havpadleklubb. Pål og Per Kristian har dermed sikret seg fire lodd hver i konkurransen.

-Kajakken og Ti på skjæret har tatt meg med til steder jeg aldri før har vært på mine 50 år som Tromsøværing, forteller Pål. Han synes det er vanskelig å skulle plukke ut den beste turopplevelsen. Kanskje turen til Sandholmen via Kråkskard og tilbake til Rekvika, eller Hersjøya rundt i 25 grader, begge i majestetisk natur og nydelig vær. Eller kanskje turen ut til Skeivåg, som i gamle dager var viktig for posttrafikken over Ullsfjordfen, og for fiskebåter på vei til Finnmark? På vei ut fra Oldervik til Skeivåg er kystlinjen full av spesielle steinformasjoner, inkludert en dyp keile som man kan padle inn i. Jo, kanskje den rager aller høyest, mener Pål.

Etter en lang dag på havet er man enten svett eller våt, eller en god kombinasjon av dette. FOTO: INGRID BERTHINUSSEN.

 

Yngst og eldst

Årets yngste deltaker er kule Max på syv år som har padlet til to av skjærene for egen maskin og som deltar i trekningen av premiene fra DNT Ung. Det er padleglade mamma, Beate Svendsen, som drar med resten av familien på skjærturer med overnatting i telt. Når det er fint vær og flatt hav er det ingen sak å la selv sjuåringer padle for egen maskin.

Barnekajakk, egen tørrdrakt, nok stopp og en tauline i tilfelle det er behov for drahjelp, er det som skal til. -Der fikk jeg det femte skjæret, gliste Bianca Ørmen, også hun en relativt kul og sporty dame. Hun er 70 år (noe som for øvrig er hemmelig) og storfornøyd etter at hun har banket inn sitt femte skjær og sikret seg sitt første lodd etter å ha padlet rundt Nipøya med et innbakt stopp på Sørskjøret for å logge en geocach. Ellers er nå hverken alder eller hva folk jobber med noe man tenker på eller prater om man er på tur. Annet enn et og annet streif av tanker som «sånn som d skal æ bli når æ blir stor».

Komme seg over Malangen til Hekkingen fyr er en drøm for mange. FOTO: RUNE JØRGENSEN.

 

Å gruse «storesøster»

Her om dagen tikket det inn en melding fra Padlemia, lederen av Vesterålen padleklubb. Hun lurte på hvor mange skjær vi i Tromsø kunne samle totalt i år? Selv fikk hun ikke lov til å bytte ut skjær fra året før, for i Vesterålen ønsket de å ha mange å velge mellom. Med andre ord øker antallet skjer for hvert år, og de var nå oppe i førti ulike skjær. Da hun hørte at vi bare hadde tretti kunne jeg omtrent høre den lett hysterisk, lykkelige latteren gjennom skjermen på PCen. – «Mitt personlige mål har hvert år vært å samle flere skjær enn dere har til sammen. Nu har æ 29 skjær – så æ slår Tromsø!

Les mer om Ti på skjæret og se de flotte bildene fra turene på facebooksiden.

Urban padlefest i Nordens Paris

Tromsø: Folk skal registreres, båter lånes og tilpasses, nummer og flagg festes på kajakkene og turplanen gjennomgås. Kun en ting er sikkert når turpadlere skal forflyttes – ting tar tid! Men det er flatt hav og sol fra skyfri himmel. Det er derfor bare blide fjes å se i turgruppa, selv når Alf for andre gang må på land for å finne et spruttrekk som passer – igjen uten å lykkes. Først halv ti er de 29 turpadlerne, som skal padle hele øya rundt med turledere, i gang. Noen er helt ferske og trenger tips om fremdriftstak allerede fra start.

Vi heier på konkurransepadlerne i det de farer forbi. FOTO: KJELL ARNE THOMASSEN.
Vi heier på konkurransepadlerne i det de farer forbi. FOTO: KJELL ARNE THOMASSEN.

 

Flagg, turister og kanelboller

– Kanskje vi må sette ham på land allerede i Telegrafbukta, lurer turleder Ingrid på og varsler sekretariatet. Nybegynneren blir koblet sammen med en annen student. Plutselig løsner det på fremdriften til begge. Etter fem kilometer rundes Sydspissen og turtempoet er plutselig oppe i syv kilometer i timen. – Vi padler medstrøms, konstaterer medturleder Pål lakonisk. Etter en obligatorisk beinstrekk i sentrum med flaggvifting til turister og energipåfyll i form av kanelboller, fortsetter vi videre under brua og langs kaiene der turistskip, fiskebåter og forskningsskip ligger på rekke og rad.

Rett før Nordspissen bestemmer hele gjengen seg for å «kaie» under en hundre meter lang kai – hyl, latter og ekko av slikt høres lang vei. Vi blir stadig forsinket for det må jo tas bilder – hele tiden. Idet bålkaffen er klar på det obligatoriske stoppet på Nordspissen begynner vi å speide etter konkurransepadlerne. Kommer de ikke snart – det er jo to timer siden de første startet?

Feststemte padlere nyter kvelden. FOTO: JENS MORTEN ØVREVOLL.
Feststemte padlere nyter kvelden. FOTO: JENS MORTEN ØVREVOLL.

 

Tre konkurranseklasser

Det er tre konkurranseklasser i år; damer, herrer og dobling. Deltakerne bestemmer selv om de vil starte klokka 11:00 (regner med å bruke over tre timer) eller klokka 11:30. Selv om Tromsøpadlerne er turpadlere, er det noe som skjer med en gang de får et «nummer på brystet». Konkurranseinstinktet slår inn, hardt, og helt uten å ta høyde for om man har trent eller ikke. De er derfor avgårde nøyaktig på klokken – i motsetning til turgruppene. Børge Kvaal (68 år) er veteran og padler konkurranseklassen for 26. gang.

– Det er veldig hyggelig at så mange deltar, for det viktigste med klubben er at det er en turklubb. Konkurranseaspektet er ikke like viktig som at folk hygger seg på tur, understreker han.

I år padler han dobling i konkurranseklassen sammen med datteren Trude. De har kun rukket å trene sammen en gang, og er noe spent på om kondisen holder hele veien inn. Første gang Børge overhode padlet, så padlet han likeså god Kvaløya rundt. En tur på 150 kilometer. Et rykte skal ha det til at han var noe sår bak og var sykemeldt i 14 dager etterpå. Det er selvsagt kun et slemt rykte. Likevel anbefaler han i dag at man heller begynner med en noe kortere distanse.

 

Årets yngste og eldste

Julie Malnes Fredriksen (9 år) er årets desidert yngste deltaker. Kjempespent maser hun på mamma June om at de må komme seg avgårde. I dag skal hun padle sammen med de store. Hun skal delta i den nye turklassen Tur light på ti kilometer sammen med 20 andre padlere. Denne turen ledes av turledere fra studentenes padleklubb TRULLE.

– Jeg og mamma har øvd, sier Julie. I går var vi på Turbo-tur og padlet til Nordspissen, hvor vi gikk på toppen og tok en post. Hun elsker å padle. Hun har i år fått egen barnekajakk og forteller at hun øver egenredning minst tre ganger i året. Første del av turen har mamma June på tauline for å lette padlingen for Julie, men etter at de runder Sydspissen krever hun å få padle videre for egen maskin. Vel inne i sentrum får også «Light Tur»-padlerne sine velfortjente kanelboller som nytes med brede glis, på flatt hav, i strålende solskinn.

Det er noe eget med uventede gaver – selv om det bare er en kanelbolle. Bianca (70 år) er storfornøyd med å gjennomføre med stil, men er litt misfornøyd med at hun kun fikk godkjent en post i Ti på skjæret (padlernes ti på topp) etter alt det strevet som hun sier. Julie derimot var storfornøyd med alt.

– Jeg padlet med de kuleste. Til neste år skal jeg padle øyen rundt, oppsummerer Julie bestemt til mamma på kvelden.

Ved kaia i Tromsø - Dagens smakfulle overraskelse, kanelboller til alle. FOTO: BODHILD UNDAL.
Dagens smakfulle overraskelse, kanelboller til alle. FOTO: BODHILD UNDAL.

 

LES OGSÅ: Arktisk havuke

 

Euforisk stemning i Tromsø-fjæra

Like før kl. 13:00 og rett i underkant av to timer etter at de startet, heies de første i konkurranseklassen forbi Nordspissen med flagg, fløyter og tilrop.

– Kaffen er klar, roper Johnny, dere rekker en kopp før de neste kommer. Noen vinker tilbake og roper noe vi ikke hører, mens andre allerede her merker at de har tatt i litt for mye. Børge og Trude farer forbi i doblingen, men må se seg slått av Harald, som har sønnen Tobias på besøk fra USA. I det siste konkurrent er forbi, pakker turklassen sammen og legger ut på de siste åtte kilometerne inn mot Sjølunden – nå i motstrøm.

Det er euforisk stemning i fjæra ettersom slitne men lykkelige konkurransepadlere og turpadlere kommer på land. Alle får kaffe og vafler og latteren sitter løst. Det er en følelse av «jeg greide det», personlige mål som ble nådd sammen med gode padlevenner. Alle er slitne, også de som hevder at de ikke er det. Noen er litt forbauset over at «de sprakk og gikk helt tom», men nå er det snart fest.

Julia ni år padlere på, selv om hun får litt drahjelp. FOTO: ESPEN BERGERSEN.
Julia ni år padlere på, selv om hun får litt drahjelp. FOTO: ESPEN BERGERSEN.

 

Tradisjonsrik festmat

Mens noen drar hjem for å skifte og kanskje rekke en dusj, setter festgeneralen i gang med pynting til fest i fjæra. Fargelykter henges opp mellom naustene, grillen tennes, salat kuttes, kaffe kokes og kakene ankommer. Det siger på med feststemte padlere med egen stol under armen. Det tennes ett, og så ett bål til i fjæra. Folk benker seg rundt bålene og oppå benkene og skravler og lyver høylytt om turen som var og turer som snart kommer.

Tradisjonen tro blir det servert grillet selkjøtt, som Knut hvert år kjøper direkte fra selskutene når de kommer inn til Tromsø fra isen. Det er 16. året han står for grillinga. For Knut er det viktig å videreføre tradisjonen og introdusere nye padlere til selkjøtt. Noen av de utenlandske studentene er skeptiske, og for første gang i historien går vi først tom for salat.

Først når alle har fått mat og man er i gang med å forsyne seg for andre gang får vinnerne av konkurranseklassen høytidelig overrakt premiene sine. Siden det nå engang er turen som er viktigst for oss, så trekkes det i tillegg tilfeldig blant alle som har deltatt, flere flotte premier. Men den fineste premien vant vi jo alle – padleturen i strålende solskinn, på flatt hav, sammen med 75 nye og gamle venner. Og mens morgendagens storm trekker opp og himmelen går i svart, fortsetter diskusjonene om det fineste padleområdet og hvordan ta de mest effektive fremdriftstakene.

Les om Tromsøya rundt 2019 (ekstern lenke)

Med kajakken full av søppel

De siste sesongene har det skjedd noe unikt i padlemiljøet i Tromsø. Flere og flere padlere blir observert med fulle fargerike søppelsekker bak på dekket på kajakken. -Vi og etter hvert flere andre padlere har gjort det til en vane å ta med seg litt søppel hjem hver gang vi er på tur, forteller Silje-Kristin.

Søplet registreres før det pakkes i sekker.

Unik mulighet

Det store og ganske aktive padlemiljøet i Tromsø har begynt å se muligheten for at de kan bidra positivt i arbeidet mot forsøpling av havet og kysten. Hun mener padlerne har en unik mulighet til å bidra til rydding langs kysten vår. -Vi er mange tusen padlere i Norge, og det er neppe noen som kjenner kysten i detaljer så godt som oss som alltid ser etter artige formasjoner, nye små strender eller andre trygge steder å gå i land. Ofte er dette steder der det samler seg marint avfall. Det er jo en grunn til at mange viker har fått navnet Rekvik. Vi er dessuten ute hele året, og ser hva som skjer gjennom sesongene.

Marint avfall

Hun og Bo vet hva de snakker om når de prater om marint avfall. Silje-Kristin er utdannet marinbiolog og jobber til daglig i Fiskeridirektoratet, mens Bo jobber som rådgiver i Tromsø kommune og leder det regionale kystryddeprosjektet Ren Kyst. -I vårt område, som over hele verden selges som et arktisk og urørt paradis, er virkeligheten stedvis en annen, med synlige mengder av søppel langs kysten.

Padleopplevelser som dette må man bare forevige.

Tromsø ligger langt mot nord, men havstrømmer i Atlanterhavet og langs norskekysten tar med seg mengder av flytende søppel fra sørligere strøk og fra havet utenfor, og legger igjen en del av det på kysten her. Enda lenger nord er Barentshavet og Svalbard endestasjon for mye marint avfall, noe som er synlig mange steder på kysten der også, forteller de engasjerte miljøpadlerne. Begge har flere år bak seg som ivrige padlere. At de appellerer til padlerne er derfor helt naturlig. Dessuten har jo padlerne en farkost som egner se

Viktig med mat og næring når man padler og plukker søppel.

g fint for å ta med seg en liten sekk på dekk. De fleste turene padles gjerne med nesten tom kajakk, så man kan putte posen med søppel i luka for den saks skyld. Når man kommer hjem er det bare å putte sekken i restavfallet. De fleste kystkommuner har en ordning med levering av strandsøppel, hvor man kan levere bosset.

Renere kyst

De forteller at i Tromsø har padlerne før hatt mindre ryddeaksjoner. Tanken er nå at det skal bli en vane å ta med seg litt søppel hjem hver gang man er ute og padler, i tillegg til noen mindre dedikerte ryddeturer. I år har Tromsø-padlerne også planer om et samarbeid med det lokale avfallsselskapet Remiks, slik at alle som padler inn søppel har et sted å levere dette. Samtidig oppfordrer de alle padlere og padleklubber om å engasjere seg og gjøre sitt for en renere og triveligere kyst i sine områder, og ikke minst dokumentere det de gjør.

-Bilder og historier er viktig i arbeidet for å få redusert forsøplingen, som dessverre svært ofte er et resultat av man-glende holdninger og kunnskap om konsekvensene av den. Før sommeren hvert år arrangeres padletreffet Midnight Sun Experience i Tromsø, som samler rundt 80 padlere fra hele landet. I år ble strandrydding en integrert aktivitet på padleturene. Etter modell fra Kystlotteriet ville deltakerne samle lodd for hv

er søppelsekk de leverte inn, og det ville bli fine premier med miljøsnitt.

-Slik håper vi at padlerne blir mer oppmerksomme på at de faktisk kan bidra, og at de tar med seg ryddevanen hjem. Bevisstgjøring er svært viktig og det fungerer, sier Silje-Kristin.

Padlere gjør sin innsats med tanke på renere kyst og strender.

 

Seks vogntog

Silje-Kristin Jensen og Bo Eide forteller om mye marint søppel på strendene rundt i Tromsø.

Marint avfall har de siste årene fått større oppmerksomhet som miljøproblem. Hvem husker vel ikke gåsnebbhvalen som drev i land på Sotra tidligere i vår med magen full av plast. Det gjorde at det ble fart i sakene, også her i Norge. En nasjonal strandryddedag i regi av Hold Norge rent arrangeres i starten av mai, mange lokale ryddeinitiativer og en miljøvernminister som har engasjert seg i problemet. Her har padlerne en mulighet til å bidra også mener Silje og Bo, og kommer med et lite regneeksperiment til slutt: -La oss si at i Norge finnes det 7.000 padlere, som i snitt padler fem turer i året og tar med seg fem kilo søppel hver gang. Det blir 175 tonn søppel, like mye som nyttelasten til seks store vogntog.

 

Fakta marint avfall:

Hvert år havner ca. 10 millioner tonn plastsøppel i verdenshavene. I norske farvann er tallet ca.34.000 tonn. Globalt sett antas det at 80 prosent av søplet stammer fra aktivitet og industri på land, mens 20 prosent stammer fra aktivitet ute på havet. Langs norskekysten er forholdet motsatt, der mesteparten stammer fra marin aktivitet. Marimt søppel utgjør en trussel for alt marint liv som lever av og i havet. Det påvirker også matfatet til oss mennesker. Størsteparten av søplet i havet består av plast, som har lang levetid i miljøet og lang nedbrytningstid. I havet brytes plast langsomt ned på grunn av lite UV-stråling og lave temperaturer. Plastsøpplet vi finner på strendene utgjør bare 5-10 prosent av den totale mengden i havet. Mer enn 80 prosent synker før eller senere til bunns.

 

Bo Eide og Silje-Kristin Jensen motiverer padlere i Tromsø til å plukke og ta med seg marint avfall når de er ute og padler. FOTO: ESPEN BERGERSEN/NATURGALLERIET.NO

Med kajakk i Ersfjorden

Rundt Tromsø by finnes mange spennende områder, godt egnet for kajakkpadling. Her presenter jeg den veilause Ersfjorden på Kvaløya, slik jeg opplever den fra kajakk. Fjorden strekker seg ca. 15 kilometer mot vest og ut i storhavet. Enklest er det å starte fra Ersfjordbotn som ligger kun 20 minutters biltur fra Tromsø by. Et annet alternativ er å starte fra Rekvik nær utløpet av Ersfjorden i nordvest. Rekvik ligger en times kjøring fra Tromsø.

 

Skjermet av fjell

På bilturen inn til Rekvik passerer man de flotte fjell på Kvaløya og mange gode startsteder for alternative kajakkturer. Ersfjorden er ikke spesielt vanskelig å padle i med hensyn til vær. På nordlig og sørlig vind er fjorden godt skjermet av høye fjell. Østlig vind kan ta bedre og vestlig vind står inn fjorden fra havet. Jeg liker ofte å padle nær land. Det er trygt og man kan studere detaljer bedre. Å ligge midt i fjorden er ”kjedelig”. Bredden på Ersfjorden varierer mellom 1 til 1,5 kilometer.

 

 

Oversiktsbilde over Ersfjorden.

 

Ersfjorden er veiløs bortsett fra til Ersfjordbotn på østsiden av fjorden. Det er vel det som gjør fjorden så spennende. Nordsiden av Ersfjorden er bratt og utilgjengelig til fots, mens vestsiden er litt mindre bratt. Nordsiden er usatt for store snøskred. Det ligger 4-5 mindre småbruk utover fjorden, nesten på alle de plasser hvor en liten jordlapp kunne brødfø en familie. Man hadde noen få dyr pluss gjorde fjordfiske. I tillegg var disse utvalgte bostedene ganske skredsikre.

 

Tomme hus

Etter andre verdenskrig kom motorbåter i bruk, og da kunne man raskere dra ut til gode fiskefelt. Mange flyttet innover til Ersfjordbotn og nærmere byen. Husene ble tomme. I dag benyttes mange av de gjenstående husene som fritidshus. I gamle dager bodde det mange barn her. De gikk på internatskole i Rekvik, som da var ei veilaus lita bygd, men som hadde skole.

 

 

På tur i Ersfjorden.

 

Noen barn gikk også på internatskole i Ersfjordbotn. Her var barna hele skoleuka, og hvis været var bra kunne de dra til hjemplassen sin i helgene. Rekvik var også skoleplass for flere øyer på yttersiden av Kvaløya. En bekjent arbeidet som lærer i Rekvik etter krigen. Reisen dit fra Tromsø, hovedsakelig med båt, kunne ta flere dager hvis været slo seg vrangt. Ja, tidene har forandret seg mye… Rekvik fikk fast veiforbindelse til Tromsø sist på 70 tallet. I dag kan man kjøre fra Tromsø til Rekvik på en time.

 

Forulykket i snøskred

Drar man utover Ersfjorden på sørsiden, passerer man først det lille huset ved Eliasgammen. Etter en times padling er man ute ved Spirevika, og under fjellet Stortinden. Familien som bodde her i 1906 ble 4. april rammet av et snøskred. Et sørpeskred traff huset og fylte det med snø. Tre barn på 4, 9 og 12 år forulykket i snøskredet. Huset ble ikke bygget opp igjen. 1-2 kilometer lengre ut ligger Sandholmen. Her var det et lite fiskebruk, og flere familier bodde her.

 

 

Utsikt mot Brattbergtinden. Her kan du ta deg en dusj sittende i kajakken.

 

Lengre utover var gården Kråkskard og nesten helt ytterst i fjorden, gården Maritheimen. På nordsiden av Ersfjorden er det en gård på Myrnes og en annen under fjellet Skamtind. Området på nordsiden er beryktet for store snøskred som kommer ned fra bratte områder under fjellet Hollendaren. Folk her kjente til faren ved snøskred og det var derfor ikke mange ulykker. Men i 1980 forsvant to kveitefiskere i et stort snøskred her. Det meste av Ersfjorden er bratt og da er sjøen den eneste brukbare transportvei. Ønsker man mer informasjon om livet utover Ersfjorden i gamle dager så er boka ”Hildringer” fra ”Hillesøyforeninga” veldig spennende.

 

 

Storslagen natur og vakre strender i Ersfjorden.

 

 

Som jeg sa i starten, her er man inne i ”ei anna tidsregning”. Dette er et svært spennende område for kajakk. Har du noen ledige dager i Tromsø så anbefales Ersfjorden. Du finner flere turrapporter fra Ersfjorden og Kvaløya på www.ryggsekk.net