Sen høsttur

Bildeserien til denne artikkelen ble tatt i området ved Kjeldsund i Herøy, på Sunnmøre, den siste helgen i oktober i fjor. Det hadde regnet i flere uker, og endelig skinte solen på sunnmørskysten; forholdene for en tilbakelent padleopplevelse kunne vanskelig blitt bedre.

Det var sol fra skyfri himmel, vindstille, kald og gnistrende klar luft, og omgivelser som bærer preg av at de er i et hamskifte når høst skal bli til vinter. I noen områder har sjøen frosset til is, og vi ser fjelltopper som har blitt pudret med den første snøen. Da vet alle vi nordboere at mørketiden er på vei. Men når solen skinner på det vakre fjordlandskapet oppleves det både mektig og andektig. Selv føler jeg takknemlighet for å kunne få en slik «pause» eller «flukt» fra hverdagen.

Å gli stille bortover sjøen gir meg en egen ro. Men også når jeg må brøyte meg vei gjennom et lag med is, merker jeg at jeg smiler bredt. Lyden av is som brekkes opp mens jeg padler er også en detalj i det hele, som gir mat for refleksjon og undring.

Senhøst kan by på vakre opplevelser.
Senhøst kan by på vakre opplevelser.

 

Padlevenninne Synnøve Kibsgaard nyter hvert padletak i de nydelige omgivelsene.
Padlevenninne Synnøve Kibsgaard nyter hvert padletak i de nydelige omgivelsene.

 

Dagens siste solstråler treffer noen gamle fabrikkbygninger på Hestholmen ved Kjeldsund. Selv ruiner kan bli vakre og fotogene i aftenrøden.
Dagens siste solstråler treffer noen gamle fabrikkbygninger på Hestholmen ved Kjeldsund. Selv ruiner kan bli vakre og fotogene i aftenrøden.

 

Puddersnø på fjelltoppene er et synlig bevis på at vinteren er i anmarsj.
Puddersnø på fjelltoppene er et synlig bevis på at vinteren er i anmarsj.

 

Senhøst

I våre dager har vi det som trengs for å kunne holde oss tørre og varme når kulda setter inn – men hvordan var tilværelsen for dem som levde her for noen hundre år siden, før man fikk trygge, isolerte hus og kunne kjøpe det man trengte av mat og klær i butikker? De måtte selv skaffe mat på bordet, om de i det hele tatt hadde et bord, enn si tak over hodet. Livene deres kunne være preget av sult og smerte. De prøvde som best de kunne å overleve og unngå å fryse ihjel i den ugjestmilde naturen, slik den opplevdes når vær, vind og kulde dominerte. Kunne disse hardt prøvede menneskene nyte synet av vakker natur, enn si en vakker soloppgang eller aftenrød? Vi får være glade for at vår tid er nå; være takknemlige for at vi har tilgang til disse opplevelsene, og, ikke minst, at vi er i stand til å kunne nyte dem.

Senhøst – akkurat denne tiden på året – er en brytningstid. Folk opplever selvsagt dette forskjellig, og slik er det vel med det meste. Noen er engstelige for hva mørket vil gjøre med sinnene deres i månedene som kommer; mørket sliter på dem og gjør dem deprimerte. Andre gleder seg til det samme mørket, som de opplever totalt annerledes; de kan glede seg over en høst- eller vinterstorm, med piskende regn og hagl på vindusrutene, og dertil koselige innekvelder under et lunt pledd med en spennende Netflix-serie eller en god bok. Eller med gjennomgang og sortering av sesongens padlebilder.

For ennå er det ganske få av oss som har padling som helårsaktivitet. Litt av meningen med en artikkel som dette er et underliggende håp om å kunne inspirere lesere til å prøve nettopp det. La padlesesongen få vare litt lenger. Og litt til neste år. Til slutt er du blitt helårspadler, du også – med alle de spennende oppdagelsene som venter deg, året rundt.

Mat må man jo ha ...
Mat må man jo ha …

Fjelltur med kano

Breisjøen består egentlig av fire veldig tettliggende vann; Nordsjøen, Midtsjøen, Sørfjorden og Stubben. Denne rekken av våte flater ligger i Sølndalen og danner grunnlaget for elva Sølna som renner ut i Folla og deretter i Glomma like ved Alvdal. Dette vassdraget må ikke forveksles med Sølna i Sølendalen lenger mot øst, som drenerer til Femundselva og som til slutt ender opp i Sverige.

 

Hvitfarget av lav

Breisjøen ligger på ca. 950 meters høyde, og bjørkeskogen strekker seg bare så vidt oppover liene fra vannet. Der det ikke vokser trær er terrenget hvitfarget av lav helt opp til der steinura tar over for vegetasjonen. Det går bilveg helt ned til vannkanten ved Nordsjøen.

Turens eneste røye ble fanget midt under middagen.
Turens eneste røye ble fanget midt under middagen.

Det første vi gjorde da vi ankom, var som alltid å montere den sammenleggbare kanoen. Denne tidlige julidagen var litt kjølig, himmelen var stort sett grå, men med en og annen blå flekk innimellom. Den kalde, sene våren dette året medvirket nok til at løvet enda ikke var kommet helt ut på all skogen. Med ferdigmontert kano var det bare å pakke oppi alt pikkpakk på en slik måte at det ble plass til oss padlere i tillegg. Og de som var med på denne turen, det var en pappa og to unger i barneskolealder.

 

Opplevelsene som teller

På grunn av sen start ble ikke den første etappen så lang. Det var da heller ikke så viktig. Det er ikke kilometerne som er viktigst når vi er på tur, men tiden og opplevelsene sammen som teller mest og som vi husker best i ettertid. Etter bare ei kort stund gikk vi i land i ei lita vik. Der fant vi en fin teltplass mellom trærne og bestemte oss for å bli der denne første kvelden og natta. Været lettet litt og vi koste oss veldig med utendørs kveldsmat. Jeg fikk troen på at dette var starten på finværet som var meldt.

Morgenen etter startet med den trivelige lyden av lett regn mot teltduken. Med noen medbrakte spill og hver sin kortstokk gikk tiden fort, og plutselig la vi merke til at det ikke dryppet på teltet lenger. Været lettet og skydekket sprakk opp og gav fine perioder med sol utover dagen.

 

Død Steinsmett

Nede i vannkanten fant ungene en død, liten fisk, ca. 5-6 cm lang. Jeg var ikke i stand til å fortelle dem hvilket slag det var, for jeg hadde aldri før sett en slik. Men vi tok bilde av den for å kunne finne det ut senere. Det viste seg da at dette var en Steinsmett. For flere tiår siden, mens det enda ikke var forbudt, var det vanlig å bruke Steinsmett som levende agn til fiske etter ørret. Folk fra bygda tok dem med seg og oppbevarte dem i bur uti vannet til de skulle brukes. Trolig er Steinsmetten kommet opp til Breisjøen på denne måten. Hvis bestanden er tallrik, kan man ofte se de små fiskene «smette» unna når man flytter på steiner i strandkanten.

Frokosten inntok vi på et teppe av kvitkrull innimellom bjørketrærne. I åpent lende var det ganske kraftig vind. Og den vinden gav oss god fart da vi satte oss i kanoen og padlet sørover.

Mellom Midtsjøen og Sørfjorden er det et lite stryk som ikke er padlebart, ikke ved lav vannføring i alle fall. Men det er et båtdrag der, og noen få stokker til å dra båtene på ligger igjen fra gammelt av. Ellers var underlaget av finkornet sand. Ufarlig å dra kanoen i, men det ble 20 veldig tunge metere forbi stryket og Steimobua som ligger på ryggen mellom de to vannene.

 

Naturskjønt og trivelig

Bua er ganske spesiell, kledd med naturlig grånede trefliser i stedet for bordkledning, og med torvtak. Like ved står et naust. Dette lille tunet, plassert på denne værutsatte tangen, gjør dette til et naturskjønt og trivelig sted. Sannsynligvis var ikke dette den eneste vindfulle dagen her ute mellom de to vannene. Vi prøvde også fisket underveis, både fra kanoen og fra land, men nordavind er sjeldent den beste vindretninga for å få lokke fram biteviljen hos ørreten. Det ble i alle fall ikke noe fisk på noen av oss.

I sørenden av Sørfjorden ligger ei sandstrand som utvilsomt kan utkonkurrere en stor del av strendene i Sør-Europa, unntatt når vi snakker om badetemperatur. Her ville ungene gjerne på land å leke, men styrmannen var blitt lei av den evinnelige vinden og ville heller videre for å finne et lunere sted. Det som skiller Sørfjorden fra Stubben er en morenerygg, slak og fin på Sørfjordsida og litt brattere på den andre siden. Det er denne som er utgangspunktet for den flotte stranda.

 

Grunnstøtte i grunn trasé

Gjennom denne moreneryggen har elva gravd seg en bred og fin trasé. Litt for grunn på et sted, så vi grunnstøtte, men fikk skubba oss forbi. Med det samme vi ankom Stubben og rundet bakom moreneryggen, var det som om vinden var blåst bort. Det var nesten helt stille, så her gikk vi i land. I det redningsvestene var tatt av, sprang ungene i full fart over moreneryggen og tilbake til sandstranda vi nylig padla forbi, med bøtter og spader i hendene.

Utefrokost, nygrillet wraps med skinke og ost, økte som alltid appetitten.
Utefrokost, nygrillet wraps med skinke og ost, økte som alltid appetitten.

Før jeg begynte å tilberede dagens middag, slengte jeg uti ungenes fiskestenger rigget med mark og dupp i håp om at de kunne få dra opp fangsten, men fisken lot vente på seg.

Etter å ha spist oss mette på fiskekaker, begynte den ene duppen å duppe opp og ned litegrann. Jentungen fikk prøve å dra inn denne fisken til stor glede og full jubel over at hele fiskestangen ristet mens hun sveivet inn fangsten. Jeg ble litt overrasket da fisken viste seg fram, for jeg hadde ikke tenkt over om fantes røye i dette vassdraget. Men røye var det. Vi gjorde den opp med én gang og stekte den i mye smør. Begge ungene smakte på den ferske fangsten. Og faktisk innrømmet begge to at det var godt med stekt fjellrøye. Vi ble værende på denne plassen et par timer til før vi satte oss i kanoen og fortsatte sørover.

 

Fisking, lek og bålbygging

Vi fant oss en fin leirplass i god avstand fra Breisjøseter turisthytte. Ungene hadde det moro med fisking, lek og bålbygging, mens jeg satte opp teltet. Etter en lang dag ute var det visst godt å krype ned i soveposene mens solen stadig kom lavere. Etter hvert forsvant den rolig ned bak horisonten mellom fjellene i nordvest.

Natten ble klar og kald. Det var faktisk litt rim på bakken da vi kikket ut av teltet om morgenen, men det forsvant fort da solen klatra over horisonten. Det første vi gjorde var å røkte fiskestengene som hadde ligget ute med mark og dupp gjennom natta. Og, jammen, så hang det på en bitte liten ørret. Guttungen hadde nok aller helst ville fanget seg ei røye, for det har han aldri fått før. Og det ville vært vel fortjent med den innsatsen han framviste i forsøket på å lykkes med det. I mangel på matfisk til frokost, så laget vi oss noen wraps og grillet på bålet i stedet. God mat og godt vær på tur blir alltid en suksess.

 

Fikk god medvind

Etter frokosten pakket vi sammen leiren og satte oss oppi Allyen igjen. Vi var såpass heldige at vinden hadde snudd, og dermed fikk vi medvind på vei nordover Breisjøen også. Igjen ble vi stående fast på grunna som skiller Stubben og Sørfjorden. Dermed rasket ungene med seg bøtter og spader og sprang i land på sandstranda. Umiddelbart begynte de å bygge sandslott, vollgraver og kanaler nede i vannkanten mens jeg fikk kanoen over grunna og bort til der ungene holdt på med prosjektet sitt. Vi ble værende på denne sandstranda ei god stund før vi tok en ny, liten padleetappe nordover.

Breisjøsetra ligger oppunder Storsølnkletten, bare noen meter opp fra vannet.
Breisjøsetra ligger oppunder Storsølnkletten, bare noen meter opp fra vannet.

Allerede midtveis på det samme vannet gjorde vi på nytt strandhogg. Der spiste vi oss skikkelig mette før vi tok beina fatt og satte kursen østover og oppover for å bestige Syndre Boren. Vi tok den strakeste veien mot toppen, så den siste biten ble bratt med litt lett klatring og klyving slik som unger liker det. Like oppunder toppen fant vi ei bittelita hule som måtte utforskes og et gammelt nedblåst fjellvåkreir. Men det var ingen våk å se. Dette burde for øvrig være en god plass for fjellvåken, en stor rovfugl som forflytter seg fra år til år til dit det er mye smågnagere å finne. Vel oppe på toppen var det fint å sette seg på berget å kikke utover panoramaet. Herfra er det utsikt over absolutt hele Breisjøen og fjellrekken bakenfor.

Lek uten moderne teknologi

Medvinden tok oss raskt over Midtsjøen og halve Nordsjøen. På vannets eneste holme la vi merke til at beveren hadde felt noen trær. Jeg ble litt overrasket for jeg hadde ikke regnet med bever her oppe på nesten 1000 meters høyde. Men beveren er en hardfør skapning og kan nok overraske oss på mange vis.

Vinden tok igjen tak i kanoen og førte oss inn i bukta til den samme leirplassen som vi hadde den første natta. Det første vi gjorde var å sette opp en liten gapahuk for å skaffe oss litt ly for vinden. Der kokte vi tomatsuppe med pølser og nykokte vaktelegg som tilbehør. Gode og mette begynte ungene å lage en liten verden med noen lekefigurer de hadde tatt med seg. Etter hvert ble dette en ganske så stor verden med alle slags praktiske og oppfinnsomme fasiliteter til lekefigurene. Det er utrolig hvor godt unger kan leke seg når de først har innsett at teknologien ikke kommer løpende etter dem når de er på slike turer som dette. Mens ungene koste seg med sin egen verden satte jeg opp teltet i den virkelige verden og tok inn alt det nødvendige utstyret.

 

Gapahauk og tarp

Før avreise sa langtidsvarselet at det i løpet av ettermiddagen skulle komme en del regn. Det hadde allerede begynt å tykne til. Så i tillegg til telt og gapahuk spente jeg også opp en tarp, en lettpresenning, fra teltet og bort til gapahuken. Slik fikk vi litt mer plass til ulike gjøremål uten å måtte kle på oss regntøy for hver minste ting. I det jeg strammet opp det siste hjørnet på tarpen kom regnet. Værvarselet stemte visst hundre prosent, så da var det bare å belage seg på at natten ville bli våt.

I skumringen sent samme kveld roet regnet seg og lyden av mygg ble igjen dominerende. Jeg satt inne i teltet og lurte på om jeg skulle legge meg tidlig. Plutselig hørte jeg et kjempeplask i vannet like nedenfor teltet. Ett slikt plask til så går jeg ut og prøver fiskestanga, tenkte jeg i all stillhet. For jeg ønsket jo ikke å vekke ungene når de omsider hadde sovnet.

 

Plask var bever

Jeg hørte ikke noe mer der ute, men gikk likevel ut etter 5-10 minutter. Tenkte ikke på å være stillere enn normalt på vei ut, så glidelåsen hørtes godt i det stille været. Det første jeg så da jeg reiste meg opp var et beverhode som gled sakte bort, bare 20 meter uti bukta ved teltet. Det var selvfølgelig den som hadde laget plasket. Med kikkerten fulgte jeg den over til andre siden av vannet, og bortover mot der vi så ei beverhytte tidligere på dagen. På andre siden av vannet møtte den en annen bever som var ute på tur. Til slutt ble begge bevrene for små til å følge med kikkerten i skumringen.

Det var fint ute nå, etter regnet. Skydekket lettet gradvis, månen stod lavt mot sør. Mulig det var fullmåne, men det var litt for disig til å se det sikkert. Steinskvettene som bodde like ved teltet varslet, gjøken oppe i lia gol sitt monotone koko og storlommen ute på vannet skrek sitt stemningsfulle rop ut i den stadig mørkere kvelden. Og langt der borte syntes jeg å høre ei ugle som hukra.

Det var nå blitt ganske mørkt, men utpå et lite nes var det nok trekk i lufta til å holde myggen unna. Der ble jeg stående og nyte roen mens jeg slengte ulike sluker uti vannet. Ikke et eneste vak var å se, men en liten spreking nappet i det minste litt i sluken min før den raskt falt av igjen. Så ble det visst ikke tidlig kveld likevel…

Det blir mye utstyr å ta med når man pakker for en ukelang tur med unger.
Det blir mye utstyr å ta med når man pakker for en ukelang tur med unger.

 

Fra Syndre Boren hadde vi full oversikt over hele Breisjøen.
Fra Syndre Boren hadde vi full oversikt over hele Breisjøen.

 

Tungt og lavt skydekke

Tungt og lavt skydekke møtte oss den neste morgenen. Men det var oppholdsvær og godt å være ute. Allerede under frokosten merket vi at det begynte å letne. Det så ut til å skulle bli en riktig så fin dag på fjellet. Vi begynte å pakke sammen leiren, telt, gapahuk, tarp, kjøkkenutstyr og mat, soveposer og liggeunderlag, fiskeutstyr og redningsvester. Det var mye utstyr som skulle stappes opp i kanoen. Vår kjære nabo, den hekkende steinskvetten, varslet ikke like bekymringsfullt lenger. Det virket nesten som om han var blitt vant til oss. Eller forstod han kanskje at vi st raks skulle dra vår vei?

Også denne gangen ble det plass til alle sammen oppi kanoen i tillegg til bagasjen. Nå skulle vi på beversafari, og kursen ble satt mot beverhytta vi oppdaget forleden. Vi fortøyde kanoen i et smalt bekkeleie og gikk bort til beverhytta, den største jeg har sett. Vi fant at den var tilgrodd på taket . og slett ikke vedlikeholdt de siste årene. Bomtur! Denne beverhytta var helt sikkert ikke i bruk lenger.

Vi ble stående på toppen av hytta for å se oss litt rundt. Da fikk vi øye på enda ei stor beverhytte med hjelp av kikkerten. Vi trasket tilbake til kanoen og padlet oss nærmere den andre hytta. Den var enda større, faktisk, og tydelig i bruk, med ferske reparasjoner og utvendig vedlikehold. Vi prøvde å være stille på vei bort dit, men beboerene fikk vi likevel ikke sett. Bevere er som regel mest aktive morgen og kveld, ikke på lyseste dagen når padlere som oss er ute å ferdes.

Dagens siste padleetappe ble ikke så lang. Og det gikk fort unna siden ungene nå var ekstra ivrige på å hjelpe til med padlinga. Solen stod bare på sitt høyeste enda, men denne kanoturen var straks over. Vi sluttet turen der vi startet og fant igjen bilen. Trolig tok ungene ny rekord i kanodemontering, mens jeg pakket all bagasje inn i bilen.

-Skal vi kjøre og kjøpe oss pizza?

-JAAAAAAA!!!!!!!!

 

Breisjøseter

Breisjøseter er ei familievennlig, privat turisthytte med de fleste fasiliteter, og er tilknyttet rutenettet til Den Norske Turistforening (DNT). Medlemmer i DNT får rabatter på både overnatting og mat. Hit kan man sykle eller gå, både til fots eller på ski og tydeligvis også padle. Hytta er betjent på senvinteren og sommeren fra Sankthans til utpå høstparten. Det er låste dører gjennom den aller roligste tida, men midtvinters er den tilgjengelig igjen for de som har DNT-nøkkel.

Wraps

Wraps er en veldig enkel bålmiddag. Ta noen tortillalefser og legg på nesten hva som helst som måtte friste. Ferdig skivet ost og skinke er enkelt, godt og populært. Tilsett gjerne smørost, krydder eller annet for å heve smaken. Det er bare fantasien og smaksløkene setter begrensninger. Rull lefsene sammen og pakk dem inn i aluminiumsfolie. Deretter er det bare å varme dem på bålglørne i noen minutter. Hvis de varmes på flammer må det passes ekstra godt på, da er det veldig fort at de blir brente.

Padleparadiset i vest

På fergeturen mellom Rutledal og Krakhella så vi det skumme på bølgetoppene i den 8-9 ms sterke nordavinden. På lørdag skulle det blåse opp mot 14 ms fra nord. Vi finleste kartet og ble enig om at første etappe skulle skje innaskjærs i medvind og i le av holmer. Vi satte kajakken ut ved Avløyp. Her er det offentlig parkering. Grunneieren bor like ved, og vi ba om tillatelse til å bruke stranden ved naustene til sjøsetting. Vi fikk en hyggelig prat i bonus. Fra Avløyp padlet vi en skjermet rute rundt syv kilometer til vikene sør på Lågøy.

Mellom knauser og med en lun havn på Litle Færøy lever eneboeren Roar. I viken over knausen ligger et lite hus for den som trenger ly på padleturen. FOTO: REMI KALDHUSSÆTER.
Mellom knauser og med en lun havn på Litle Færøy lever eneboeren Roar. I viken over knausen ligger et lite hus for den som trenger ly på padleturen. FOTO: REMI KALDHUSSÆTER.

 

Nykokt sjøkreps i fjæra

I Solund kan du kjøpe ferske sjøkreps direkte fra fiskeren. Vi hadde fått telefon- nummeret fra en fisker som leverte fem kilo kreps ved Hardbakke på bestilling. De var gigantiske. En østlending i turfølget kalte de for «Oslo-hummer». Den trivelige fiskeren fortalt at de var tatt med ruser like ved Lågøyna hvor vi skulle telte samme kveld. Kortreist mat, altså!

Det var første gang vi skulle padle med levende kreps i kajakken. Det var en merke- lig følelse. Vi fyrte i gang primusene og kokte opp sjøvann. Duften av deilige nykokte sjø- kreps bredte seg utover stranden. Snadder!

Gigantiske sjøkreps! På Hardbakke kan du bestille ferske sjøkreps direkte fra fiskeren. De smakte nydelig!
Gigantiske sjøkreps! På Hardbakke kan du bestille ferske sjøkreps direkte fra fiskeren. De smakte nydelig!

 

Mestring av padleteknikker

Vinden økte til kuling i løpet av lørdagen. I vikene på sørsiden av Lågøy var vi i le og kunne øve på styretak og manøvrering av kajakken. Det var godt å trene i kontrollerte former før vi kom ut i mer eksponerte farvann. «Jeg vil prøve eskimoredning», utbryter den yngste damen i følget.

Med en forsikring om at hjelpen var nær, veltet hun rundt i kajakken. Få sek- under senere fikk hun tak i baugen til sin gode venn og snudde seg rundt på rett sjøl. Begge armene ble kastet i været med et rungende gledeshyl! Etterfulgt av et aldri lite grøss. Mansjetten i halsen var ikke tett og nå rant vannet ned på innsiden av drakten. Det var fort glemt, for seieren var sikret, og vi skulle videre i aktivitet som varmet. Padling i medvind er gøy!

Med beina godt spent fast i cockpiten og hjelp fra baugen fra en venn kan du øve på hoftebevegelser og eskimorulle.
Med beina godt spent fast i cockpiten og hjelp fra baugen fra en venn kan du øve på hoftebevegelser og eskimorulle.

 

Gruppesamling med Alden i horisonten. Solund har så mye å by på for havpadlere. På fine dager kan en nå helt vest til Utvær og Gåsvær.
Gruppesamling med Alden i horisonten. Solund har så mye å by på for havpadlere. På fine dager kan en nå helt vest til Utvær og Gåsvær.

 

Eneboeren på Litle Færøy

Med vinden i ryggen fikk vi noen herlige surf sørover til Litle Færøy. Her gikk vi i land og ble møtt av øyboeren Roar Moe. Han har bodd her som eneboer i 20 år. Han viste oss den nyrestaurerte kaien.

«Den skal vare i 50 år,» sa han og blunket lurt. «Det skal komme andre etter oss, vet du». Det lille fiskerbondebruket fra 1905 er holdt godt vedlike. Roar sin begeistring for gamle håndverk og tradisjoner vises i tørr- steinsmurer og utskifting av kledning etter gamle byggeskikker.

Dette er et livsprosjekt og en plass med vakre løsninger. «Kom å se hvor dere kan bo, om dere har bruk for det engang». I viken bakom haugen står et lite hus som er åpen med et lite rom med plass til 3-4 personer som kan overnatte, og med to tørrdo i samme bygg. Her er det alltid åpent, i huset finnes også en liten ovn. For en gjestfrihet og for en trygg havn for oss padlere.

Lange lyse kvelder og bålkos i fjæra. Dette er livet! FOTO: REMI KALDHUSSÆTER.
Lange lyse kvelder og bålkos i fjæra. Dette er livet! FOTO: REMI KALDHUSSÆTER.

 

Landemerket Lågøystolane

På søndag avtok vinden og gjorde det mulig å padle ytterskjærs. På  vestsiden av Lågøy ser vi ut til Gåsvær og enda lenger nord mot den karakteristiske øyen Alden, eller den Norske hest, som noen kaller den. Fjellet synes på mer enn 100 kilometers avstand og er 481 meter høyt.

Vi fortsetter padleturen langs Lågøy til vi får øye på et annet kjent landemerke, nemlig Lågøystolane. «Hvordan er steinene havnet der?» kommer det  fra en i gruppen. «Det er flyttblokker som er transport med isen og blitt lagt igjen etter at breen har trukket seg tilbake.» Det blir stille og fotoapparatene kommer frem. «Er dere med på et stunt?» Litt betenkte, men likevel villig, blir en etter en med på stuntet.

De to midterste reiser seg i kajakken. «Stå skulder til skulder og hold godt tak bak ryggen til naboen. De to neste reiser seg, og nå står syv padlere tett i tett i kajakker som dupper rolig. «Ta et bilde! Dette skal jeg vise mine barnebarn når jeg havner på gamlehjem» Latteren sitter løst. En svak dønning setter brekken i bevegelse og nå blir samarbeidet riktig satt på prøve. «Ja, vi greide  det!» En etter en setter gruppen seg kontrollert ned uten at det blir bading. Imponerende, rett og slett!

Ville Visten

Vi er i ferd med å runde Hestvikneset, og jeg har begynt å få draget på havpadling. Siden jeg stort sett sitter i en elvekajakk, føles kajakken lang, men likevel elegant. Jeg nyter å falle til ro i padletakene, og har fått god fart i det jeg blir forstyrret av et høyt rop. -Se, hører jeg entusiastisk fra turkameraten Thomas Holm Carlsen. Jeg titter opp og ser en havørn ta flukt. Som den fjerde største ørnen i verden er disse fuglene majestetiske, og den er Nord-Europas største rovfugl. Jeg kjenner allerede at jeg smiler, og tenker at dette blir en tur av de sjeldne.

BLÅTIMEN: Det er lite som er så magisk som sommernetter på Helgelandskysten

 

Sterke naturopplevelser

Vistenfjorden strekker seg hele 22 kilometer innover landet, og her er naturopplevelsene mange og sterke. Med utgangspunkt fra Visthus kan man padle enten korte dagsturer, eller legge i vei i flere dager innover fjorden. Om man vil kan man ta hurtigbåten ut igjen, og dermed konsentrere seg om hele opplevelsen på vei innover. Eller omvendt, om man foretrekker det.

Uansett, tid bør man ha. For det er mye av mangt i denne fjorden, opplevelsene, historiene og øyeblikkene. Ved Aunholmen blir jeg fascinert av stein. Berget har blitt dratt og eltet, og fargene lyser mot meg fra eldgamle tider. Plutselig husker jeg nettopp hvor gammelt landet er – og hvor liten jeg egentlig er. Det er alltid godt å få slike påminnelser i en hverdag som av og til er for travel. Igjen ser vi havørnen – men denne gangen har den fått besøk. En måke prøver å forsvare reviret sitt, og angriper hissig den mye større motstanderen. Det er kanskje  det som virkelig er mot – å kjempe mot noe mye større uten den minste nøling. På innsiden av Aunholmen ligger et lite grønt hakk, akkurat nok til å kunne sette opp et telt eller rulle ut soveposen en mild sommerdag. Denne lille oasen midt i fjorden skal jeg huske på til neste gang. For flere turer hit blir det.

SMÅ: Mariann Sæther (tv) og Thomas Holm Carlsen (th) blir små i det store bildet!

 

 

VAKKER: Sæterelva er vakker både i farge og fasong!

 

KAJAKK: Havkajakken er helt klart det beste framkomstmidlet på Vistenfjorden!

 

Langkilvågen

Vi padler en stund til i stillhet, og kikker på skrått til høyre. Tvers over fjorden ligger Øvre og Nedre Langkilvågen, en fjordarm som er så smal ute ved storfjorden at jeg måtte se ekstra godt etter før jeg fikk øye på inngangen. Vi satte kurs mot avstikkeren vår, og om litt padlet vi mellom smale fjellvegger. Jeg tenkte at det var godt å få disse rundt meg. Det føltes trygt, og skjermet fra det meste. Innerst kommer Langkilelva ned, og danner en vakker bakgrunn for en idyllisk teltplass. Litt innover dalen, på Staulan, var det til og med gruvedrift på 30-tallet. Man jaktet på magnesiumskis, og selv om driften aldri ble satt i gang, kan man fremdeles finne de gamle tunnelene. Hvilket slit det måtte ha vært å prøve å bryte fjell her inne uten vei eller hjelpemidler er litt vanskelig å fatte, og jeg tenker at kanskje er vi blitt for godt vant.

Det meste i dag er enkelt, men jeg tenker at det er mye verdi i litt strev. Nok om det. På østsiden av elven finner man spor etter gamle hustufter, og om man vil kan man ta beina fatt og følge stien opp mot Kilmarka – enda en fraflyttet bosetning langt fra det meste – men likevel sitt eget midtpunkt. Jeg trekker pusten og kjenner at jeg også er akkurat der jeg skal være. På tur i ville Visten.

STRYK: På vei ned Sæterelva får man også bryne seg på et par små stryk. Mariann Sæther i tet, fulgt av Thomas Holmsen Carlsen og Torhild Lamo.

 

KART: Skal man få med seg alle de gode stedene må man lese kartet!

 

IDYLL: Like før Sommersetvika fant vi en vakker rasteplass.

LANDMERKE: Vistmannen er vanskelig å ta feil av!

 

Mot Innervisten

I Aussundet senker vi hodet og mumler noen stygge gloser. Det er her havet har bestemt seg for å vise krefter. Vi kjemper hardt mot tidevannsstrømmen som er på vei ut – mens vi vil innover! Det er i enden av dette smale nåløyet at Vistenfjorden brått bøyer av mot øst, og etter noe slit kommer vi endelig inn i medvindsområde og mindre strøm. Mens vi får igjen pusten padler vi langsomt gjennom Innervisten, en frodig fjordarm hvor edelløvskogen faktisk vokser. Egentlig skal den ikke finnes nord for Trøndelag, men det bryr den seg fint lite om. Hele den sørvendte Bønnålia har innslag av alm, og vegetasjonen er overaskende grønn. Solen står på og jeg lurer virkelig på om det er i Norge jeg er.

I synsranden viser Vistmannen (1066 moh) seg, og vi akker oss høylytt over enda et vakkert syn. Det blir visst aldri slutt på det vakre i denne fjorden. Vi stopper i Sommarsetvika, en liten grop i det frodige terrenget. Her finner man spor etter en husmannsplass og slåtteeng – og ikke minst finnes en grotte med gamle hulemalerier. Jeg kjenner jeg blir litt slått ut der jeg sitter på berget og skuer mot fjorden – hvordan var det vel å leve her for flere hundre år siden? På en vakker sommerdag som denne var nok livet greit – men i alle uværsdagene? Den grå hverdagen? Jeg rister litt på hodet og kjenner igjen på at vi kanskje ikke er seige nok i dag. At noe i oss har gått i glemmeboken. Nemlig kunsten å streve, å holde ut – og skape noe for de som kommer etter, og ikke bare for dagen i dag. Det er rare tanker å sysle med midt i øde Innervisten – men det er nettopp det dette stedet gjør med meg: Skaper tanker av inntrykk, og funderinger over de små ting midt i alt det store rundt meg.

FUGLELIV: Foruten hauk og ørn er måken selvsagt på pass i Vistenfjorden!

 

LAKSELVA: Utsikten innover Lakselva i flo.

VAKKERT: På vei innover mot Inner-Visten.

 

Bønå og Aursletta

Innerst i fjorden ligger to gårdsbruk med store bygninger og driftige folk. På Bønå tar de i mot skoleklasser og grupper,privatpersoner og bedrifter. Gården er en av de eldste i Visten, med den første kjente oppsitteren fra 1610-1640. Han slet nok fælt med nyryddingen sin han Bjørn, som mannen het. I dag derimot, kan man få tusle til fjells med fiskestanga, være med på fjordfiske, eller bare sitte ned og være. På Bånå går livet i eget tempo – og godt er det.Tvers over fjorden, på Aursletta, er restaureringen av gamle hus i full gang, og salg av fiskekort er tilbake på programmet. Her er det nemlig at Lakselva strømmer ut i fjorden – og dette er et sted av de sjeldne.

Når man padler innover fra Straumsneset kommer man inn i Strauman landskapsvernområde. Her har man skapt et helhetlig vern fra fjell til fjord – og hvor særlig de særegne tidevannsstrømmene og økologiske forhold blir tatt vare på. Og det spesielle med disse elvene og innsjøene er jo at man finner både saltvanns – og ferskvannsfisk; en fascinerende blanding av natur! I 2014 ble fiske i Strauman igjen satt i system, og da særlig etter iherdig jobbing fra de driftige brukerne på Aursletta, Kaia og Bjørnar Årstrand. De er 6. generasjons brukere på gården. Som på Bønå kan du også overnatte her, og dessuten kan du også leie kajakker. Hurtigbåten kan frakte deg både inn og ut fjorden om du ikke vil padle selv, og gården er et fantastisk tilholdssted for den som vil bruke tiden på dagsturer og fisking.

JETTEGRYTER: De store jettegrytene langs Lakselva er fascinerende!

STRAUMAN: Området ligger i et landskapsvern-område og ligger øde og flott til.

 

Historisk sus

Etter et trivelig besøk på de to gårdene padlet vi nok en gang mellom smale bergvegger. Fra Aursletta og opp til Lakselvvatnet padler man med tidevannet – helst ikke i mot! Vi var litt tidlig ute, og måtte ta en pause på land. Det er ikke lett å prøve å padle oppover en elv i motstrøm! Så snart strømmen var med oss gikk det som en drøm innover til Lakselvvatnet – et sted med historisk sus. Fremdeles ligger husene fra gamle tider her, akkompagnert av enkelte hytter. Fra her kan man gå over til Storbørja – en tur tvers igjennom Lomsdal- Visten nasjonalpark. Eller man kan padle videre oppover den idylliske Sæterelva, slik som vi gjorde, helt til Mølnhusforsen stopper padleturen.

Vi snudde med tidevannet, og padlet tilbake ut mot Aursletta. Jeg tittet ned og tenkte litt på livet under vann – som jo særlig er spesielt i en slik fjordelv – eller hva man nå skal kalle Strauman. Frodig skog omkranser oss, og jeg er igjen forundret over hvor mye som vokser her midt i ødemarken. Området er hjem for både storlom og bergand, horndykker og tretåspett, sangsvane og fjellvåk, alle rødlistede arter som vi må ta vare på. Store jettegryter sees i bergveggen langt over oss, og vi snakker litt om de enorme kreftene som har vært i sving for lenge siden. Både Thomas og jeg kjenner på dette med å være små i den store helheten. Men aller mest er vi er enige om at Vistenfjorden et endeløst lite eventyr – av opplevelser, historier og villskap.

LITEN: Mariann Sæther blir liten i Sommersetvika

 

ENDELIG: Etter en halvtimes venting har tidevannet gjort leva padlebar!

 

VILT: En kajakkpadlere finner alltid rennende vann – selv i en fjord!

Vårens vakreste eventyr

Tonnes er en bygd i Lurøy kommune i Nordland, som ligger omtrent 100 kilometer fra nærmeste by, Mo i Rana. Stedet er omringet av øysamfunn og fiskevær og er et naturlig utgangspunkt for padleopplevelser på Helgelandskysten. Stedet ligger på en halvøy som strekker seg ut i havet rett under polarsirkelenen.

 

På tur først kveld

Flere av årets deltakere møtte opp til utlevering av utstyr på fredag og noen dro på en liten tur samme kveld. Målet for den turgruppa var Vikingen og polarsirkelstøtta som markerer grensen hvor polarsirkelen går. Med på turen var blant annet padlesymposiets initiativtager og en av Helgelands ivrigste padlere, Vegard Olsen.

Grunnkurset i padling startet lørdag og der var det flere spente deltakere som ikke hadde noe erfaring fra før av. «Må vi ta eskimorulle?» er en gjenganger, og det pustes lettet ut når det forsikres om at det ikke akkurat er det grunnkurset i kajakk består av. Blide deltagere og solgløtt i vakre omgivelser, dannet flotte rammer rundt ei helg med opplevelser for både helt nye og mer erfarne padlere.

Påkledning og kameratsjekk.
Påkledning og kameratsjekk.

 

Kameratredning med sagnomsuste Hestmannen i bakgrunnen.
Kameratredning med sagnomsuste Hestmannen i bakgrunnen.

 

Mange fine viker i området med litt ly for instruksjon.
Mange fine viker i området med litt ly for instruksjon.

 

Forberedelser gjøres og utstyr sjekkes.
Forberedelser gjøres og utstyr sjekkes.

 

Fikk bryne seg på ruskevær

De som ville fikk også bryne seg på litt ruskevær og bølger i løpet av helga, noe som man fort oppdager at gir både mestringsfølelse og raskere utvikling enn å padle på «godværsdager». Mens grunnkurset jobbet med sine øvelser for å få et godkjent våtkort, tok tidligere grunnkursdeltakere teknikkurs eller meldte seg på ulike turer rundt om i området. Blant annet ble øya Hestmannen besøkt, noe som kan være et utfordrende havstykke, men som denne helga ble en overkommelig tur med spreke turdeltakere.

Da utstyret ble pakket sammen på søndag var det bare blide fjes å se, selv om kroppene gjerne også føltes litt mer stive og støle ut enn da helga startet. Helgeland padlesymposium anbefales til alle som vil lære mer om kajakkpadling, eller bare forberede seg bedre på en sesong i kajakken.

Uten mat og drikke duger heltene ikke…
Uten mat og drikke duger heltene ikke…

 

Rana Spesialsport

Rana Spesialsport er Helgelands største leverandør av padlekurs og guidede turer. Selskapet har vært i drift siden 2000 da det ble opprettet av en av dagens eiere; Egil Fjellheim. Rana Spesialsport har arrangert Helgeland Padlesymposium siden 2015.

Padling i Aust-Agder

Kvåsefjorden ligger på grensen mellom Vest- og Aust-Agder. Den er vid og vakker, men også lunefull og vindutsatt. Det blir lett krapp sjø i denne åpne fjorden, og flere båter har gått til bunns i ”Kvåsen”, som de lokalkjente kaller fjordarmen. Å krysse ytterst i fjorden med kajakk med kurs mot Ytre Ulvøysund, kan derfor bli en hustrig opplevelse. Lenger inne finnes det heldigvis noen små øyer som gir litt le og en kortere og tryggere overfart til Indre Ulvøysund. Uansett hvilke av sundene du velger å padle igjennom så er du ved starten av den berømte Blindleia.

Dette er den beskyttede og idylliske leia som strekker seg østover mot Lillesand. Blindleia går på innsiden av blant annet Kalvøya, Ågerøya, Furøya og den store Justøya. På de beste sommerdagene går det en jevn strøm av båter i alle størrelser og prisklasser gjennom her. Dette er nemlig også stedet for båtfolk som vil vise frem nyanskaffelsen sin.

 

Aust-Agder populært i sommerferien

Blindleia er flott, det er ingen tvil om det, men ønsker du ro og fred på padleturen bør du nok unngå å padle den i sommerferien. Leia kan derimot være en meget rolig og fredfull opplevelse både om våren og høsten, ja til og med om vinteren, hvis da ikke isen ligger i sundene. Min flotteste tur gjennom Blindleia foregikk en maidag. Med lett bris i ryggen kruste jeg fredfullt gjennom leia frem til Lillesand. Den idylliske byen og området rundt har også mye å by padlefolket. Særlig det østligste sundet inn til byen er spennende å padle gjennom. På en av øyene man passerer ser man restene etter et gammelt skipsverft. Historien forteller da også at etter Lillesand ble ladested i 1821, ble det mer av både handelsvirksomhet og skipsbygging. I 1870-årene lå det hele åtte skipsbyggerier i Lillesand. I dag er det ingen igjen, men i stedet har turisme og industri overtatt som de viktigste næringsveiene.

 

Fra fyr til fyr

Ved den vestligste av innseilingsledene til Lillesand ligger Saltholmen fyr som byr på overnattingsmuligheter. Hvis du heller satser på telt er Auesøya, noen kilometer lenger østover, et godt alternativ. Den store øya ligger helt vest i Grimstad kommune, og byr på både variert kulturlandskap, nesten uberørt kystnatur, merkede ruter, fine turmuligheter og flere gode badeplasser. Særlig den idylliske bukta Sokken, helt sør på øya, er en perle.

Hvis været er godt er det en opplevelse å fortsette rett til havs fra Auesøya og gå på utsiden av Homborgøya østover. Men vanligvis er den nok lurt å ga på innsiden for folk i kajakk. Uansett er det et must å padle innom Homborgsund fyr. En venneforening passer på bygningene og tilbyr nattlosji. Videre østover er det noen kilometer med ganske åpen kyst mellom fyret og Grimstad, som kan by på utfordringer for padlere. Er det for ruskete er det selvfølgelig bare å vente, men det kan og være et alternativ å legge kursen på innsiden av den vesle Bjorøya og smyge seg videre gjennom i Grosfjorden mot Grimstad.

 

Ubetjent overnatting i Aust-Agder

Velger du så å gå ut gjennom Hesneskanalen unngår du enda et åpent stykke langs kysten. Valøyene er en del av friområdet Skjærgårdsparken og er et fint stoppested, hvis du da ikke vil ta deg videre til Torungen fyr utenfor Arendal. Der byr den lokale Turistforeningen på ubetjent overnatting.

Den raskeste veien østover, langs Aust-Agders kyst, går på utsiden av Tromøya. Men det er et godværsalternativ. De fleste padlere vil nok foretrekke å følge den lengre, men atskillig mer beskyttede Sørlandsleia. Den kalles så, den indre ruta mellom Arendal og Lyngør. Den går på innsiden av blant annet Tromøya og Flostadøya, før den krysser innseilingen til Tvedestrand og fortsetter på innsiden av Borøya og Askerøya. Leia byr på en rekke idyller og er vanligvis en behagelig ferd i smult farvann.

En avstikker inn til Furøya i Tvedestrandsfjorden er også verdt å få med seg. Det er en naturskjønn og frodig øy. De vakre bygningene på øya har tidligere vært sommersted for rike familier, men eies nå av staten og kommunen i felleskap. Furøya kan by på både natursti og sommerkonserter, bare for å gi en liten smakebit. Mange kajakkpadlere setter også pris på mulighetene for å sette opp telt på Furøya og padle i området rundt. En tur langs den krokete fjorden inn til Tvedestrand er slik sett et godt alternativ.

 

Flere perler

Turen på innsiden av Askerøya byr på flere perler i form av trange og grunne passasjer. Å padle midt gjennom ”hovedgata” i Lyngør har jeg gjort ved flere anledninger, og jeg synes det er nesten like flott hver gang. Det er godt å se de mange godt bevarte skipperhusene. Riktignok er det ikke så mange fastboende igjen her, men oppfinnsomme og flittige øyboere har klart å snu fraflyttingen ved å lokke stressede byfolk ut av trengselen og til fredeligere forhold på en av Sørlandets perler.

Se flere turer på Sørlandet.

En fin, liten smakebit på hvordan det er å bo i området kan det være å overnatte på Lyngør fyr etter at fyrvokterboligen ble åpnet som turisthytte. Øst for Lyngør er det også et par kilometer som kan være tøffe for en padler om Skagerak er vrang. Men hvis ikke må du benytte anledningen til å kikke nærmere på jettegrytene på Sildodden. Etter å ha rundet Høybåtangen kan du legge kursen in mot havna i Risør med sin karakteristiske hvite flekk oppe i fjellsiden. På vei inn mot byen byr forøvrig Stangholmen fyr på uteservering om sommeren, visstnok med byens beste utsikt. Videre fra Risør til Telemark, som jeg skrev om i forrige nummer, er det bare noen kilometer til Gjernestangen og Vikingleia.

 

Padle i innlandet i Aust-Agder

Fylket byr også på et vell av padlemuligheter innenfor kysten og helt til fjells. Hvis vi begynner med det siste så kan det for eksempel være et fint turforslag å kombinere en padletur på Rosskreppfjorden med en tur til Urdalsknuten, som er Vest-Agders høyeste topp. Innsjøen er imidlertid både regulert og vindutsatt, så forholdene kan variere veldig. Otra renner både i Aust- og Vest-Agder og er stedvis fin å padle. I Aust Agder anbefales særlig turen fra Ose gjennom Åraksfjorden, Sandnesfjorden, Bjåfjorden, slusa ved Storestraumen og så Byglandsfjorden og Årdalsfjorden til sørenden. Fjordsystemet byr på mektige omgivelser og fine muligheter for en padletur. Det gjør også Nidelva. Det meste av elva går gjennom Aust-Agder. Lange strekninger er en ren fornøyelse å padle. Turen gir mange villmarkstemninger selv om det aldri er langt til nærmeste vei.

Litt lenger øst i fylket kan Gjerstadvassdraget padles fra tettstedet som har gitt det navn, og ut til Søndeled. Ikke langt unna Gjerstadvassdraget ligger Kjølebrønnsvannene. Det er en rekke innbydende skogsvann som kan er enkle å padle med kano eller kajakk. Begge turene går i nærheten av E18. Det gjør atkomsten lettvint, og heldigvis merker man ikke mye til denne veien. Like ved E18, langs riksvei 416 mot Risør, ligger Auslandsvannet, som igjen henger sammen med flere andre små vann og gir gode muligheter for padleopplevelser. Litt lenger nord ligger det store vannet Vegår, som kan by på et par mils fin turpadling blant et mylder av øyer. Enda et stykke nordover i Aust-Agder byr Gjøvdalen på gode padlemuligheter, særlig vår og høst når vannstanden er høy i elva gjennom dalen. Gjøvdalselva kan padles mellom Askeland og Åmli.

 

Kan padles av de fleste

Nabodalen i vest til Gjøvdalen er den minst like flotte Tovdalen. Store strekninger av elven gjennom dalen kan padles av de fleste som har litt erfaring, selv om det blir mer bæring jo mindre erfaren man er. De fleste velger å starte i Vrålstadvatn. Med innlagte bæringer eller trillinger kan man padle helt til Hynnekleiv. Elva videre et stykke er atskillig mer krevende, men fra Herefossfjorden kan de fleste turpadlere igjen sette utpå. Det er mulig å følge Tovdalselva helt ut til Kjevik i Vest-Agder, selv om du underveis må bære eller trille en del.

Rundt Grimstad er det også gode padlemuligheter. De store innsjøene Rore og Syndle er populære valg. Litt mindre kjent er Reddalsvatnet og Landvikvatnet, men det er ufortjent. Mellom dem er det laget en kort kanal, og det finnes også en kanal til fjorden. Hele strekningen egner seg utmerket for padleturer. Det gjør også Grimevanna ved Lillesand. Sist, men ikke minst, må jeg selvfølgelig nevne Oggevann, nordvest for Birkeland. Det er en lang og kronglete perle med mange øyer. Og da har jeg bare nevnt noen av alle de spennende elvene og vannene som det i Aust-Agder innbys til bruk av kajakk og kano. Se an forholdene og bruk padlevett så er du garantert mange flotte turopplevelser!

Kajakktur Vest-Agder kart
Kart fakta:
Statens kartverk nye kartserie i plast er mitt førstevalg når det gjelder padling. De har målestokk 1:50 000, tåler det meste og viser det jeg trenger. Kartbladene nr 5, 6, 10, 11, 12, 20, 21 og 30 dekker Aust-Agder fylke. Kartet er utarbeidet av Espen Heramb, basert på kartdata fra Statens Kartverk.

Franske barndomsvenner på eventyr i Norge

Det hele begynte ved en tilfeldighet for nesten to år siden. Pierre-Louis var på bilferie i Irland. Han kjedet seg og ringte sin gode venn Adrien. De hadde lenge snakket om å gjøre en ekspedisjon sammen. Noe som gjorde at de kunne ta i bruk alle erfaringene de hadde samlet på de mange mindre turene de hadde gjort sammen. Ingen av dem kan huske hvorfor det ble akkurat padling langs norskekysten som skulle bli den store ekspedisjonen. Og da de tok valget hadde de aldri padlet havkajakk før.

 

Barndomsvenner

Som 3-åringer traff de hverandre i barnehagen og fra da av hang de sammen daglig. I årene som fulgte bygde de utallige trehytter sammen, fisket og la ut på ekspedisjoner i nærmiljøet. Skolegang på ulike steder skilte dem i tenårene, men da de møttes igjen etter endt skolegang fortsatte de der de slapp. De to kameratene har etter hvert blitt 25 år og lidenskapen for naturopplevelser er noe de fremdeles deler. Men for dem handler det ikke bare om å padle Norskekysten.

– Vi ville gjøre turen for vår egen skyld. Følge rytmen i naturen og legge det moderne livet bak oss. For oss er det også en reise tilbake til det enkle liv; spise, sove, ha god tid og glede seg over livet – forklarer Adrien.

Adrien Piccitto til venstre og Pierre-Louis Spatz til høyre. FOTO: MONICA GUNDERSEN.
Adrien Piccitto til venstre og Pierre-Louis Spatz til høyre. FOTO: MONICA GUNDERSEN.

 

Familieprosjekt

Bak de unge guttene står  hele  familien. Faren til Pierre-Louis har kjørt  dem hele veien fra Frankrike til Bergen. Turen tok litt over to døgn. Når de  ankommer  Nordkapp er det søsteren som hilser  dem velkommen og kjører dem den lange veien hjem. Det vanskeligste var å overtale mødrene om at de var voksne nok til å ta turen.

– Vi hadde ikke fått lov å gjennomføre ekspedisjonen av våre mødre om vi ikke gikk med på å ha både GPS og satellitt- telefon om bord, flirer Pierre-Louis. De tar sikkerheten på alvor så det var ikke vanskelig å gå med på kravene.

 

Forberedelser til kajakktur i havkajakk

På tross av mye turerfaring var det en ting som manglet. De hadde aldri padlet havkajakk før. En guide fra Marseille introduserte dem til prinsippene, men de innså raskt at opplæringen måtte gjøres skikkelig. De dro til Bretagne for å få forhold som lignet på de norske. Her gjennomførte de grunnkurs, mer avanserte kurs og utallige timer med teknikktrening.

Som avveksling dro de til fjells og overnattet i telt. Her ble de vant til temperaturer ned mot 15 minusgrader. All mat ble fisket eller fanget og stekt på bål eller primus. Det var overlevelsestrening som var i fokus. Forberedelsene har vart i 18 måneder;

– Jeg ville ikke unnvært en eneste dag.

Planleggingsarbeidet har vært utrolig gøy og det har beriket livet vårt på flere måter, sier Adrien og Pierre-Louis nikker enig.

 

Reiseruten langs Norskekysten

Eventyret startet 6. mars. Da satte de seg i kajakken og vinket farvel til det moderne livet. I åtte lange måneder langs Norskekysten blir kart og kompass deres beste venner når 4000 kilometer skal forseres. Ellers blir ruten enklest mulig, følg kysten hele veien til Nordkapp.

Etter å ha studert været i lang tid vet de at det kan bli røft. De har erfaring med å padle  i bølger på 4-5 meter, men vil helst unngå det. Hele april var en eneste lang padlefest med strålende vær. Det gjorde innkjøringen lettere. Et viktig formål med reisen er å leve av naturen. Derfor er fiskestang noe av det viktigste de har med seg. For å unngå mangler i kostholdet må det også suppleres noe, og det er derfor planlagt 11 forsyningsturer på land.

Pierre Lous og Adrien nord for Brønnøysund. FOTO: ADRIEN PICCITTO
Pierre Lous og Adrien nord for Brønnøysund. FOTO: ADRIEN PICCITTO

Dårlig vær i Hustadvika

Rundt Ålesund kom det dårlige været med sterk vind. Det ble flere dager på land enn på sjøen i påvente av bedre vær. Men uværet var ikke over. Ved Hustadvika var det full stopp. De var her samtidig som Viking Sky fikk så store problemer. De bodde åtte dager i telt før de kunne padle videre. Tross frustrasjon og ønske om å komme seg raskt videre ble det en stor opplevelse.

De benyttet tiden til å oppdatere sosiale medier og svare på henvendelser fra familie og venner. På forhånd hadde de trodd at de ville bruke mye tid på   det, at det skulle bli en glede etter endt padledag. Derfor var hver av kajakkene lastet med 80 kilo utstyr. Det inkluderte flere kameraer, drone, pc og strømløst ladeutstyr. Men det viste seg at der ute, var sosiale medier det siste de ville bruke tid på, og det var da turen ble på sitt aller beste.

Padlerute for kajakktur langs kysten i Norge

 

Gjestfriheten

Samtidig har de fått oppleve den norske folkesjela. Som da de ankom Hitra og folk fra øya hadde samlet seg for å gratulere Pierre Louis med bursdagen. Venner av guttene hadde sladret til ordføreren som ordnet kake og velkomstkomité!

Mange padlere langs kysten har også fått snusen i prosjektet deres og tilbyr råd og tips om gode padleruter. De regner med å møte flere av dem på veien og kanskje noen også vil følge dem et lite stykke. Når denne artikkelen skrives er kameratene kommet like nord for Brønnøysund. Her har gjestfrie nordmenn lånt dem et hus for natten.  For  første gang på to måneder skal de sove i seng. De er helt overveldet og helt samstemte:

– Turen har overgått alle våre forventninger. Selv om vi til tider trenger litt ekstra mot er følelsen av frihet helt enorm. Det er så verdt det! ●●

Planlegging og pakking

En viktig nøkkel for å lykkes med dette er planlegging. Vær litt i forkant. Sett av ei uke, noen dager, en helg eller noen ettermiddagstimer. Det skal ikke alltid så mye til. Dette er generelle betraktninger. Men de angår oss alle i dagens hektiske samfunn, på flere vis. Men her og nå handler det om padling og kano.  

Planlegging

Avse noe av tiden som brukes på sosiale medier til planlegging i stedet. Finn fram et kart, enten på papir eller på datamaskinen. Finn ditt eget padleeldorado. Søk litt på nettet, drøm deg bort. Ha muligheter og turalternativer klare i bakhodet. Det gjør dørstokkmila atskillig kortere hvis du vet hva du vil og hvor du vil det. Plutselig kan det hende du står på elvekanten med ferdig pakket kano en ettermiddag i stedet for det møtet du egentlig skulle delta på, som ble utsatt. Er det snakk om kort tur eller lang tur? Og hva er en lang tur? Padler man langt, eller varer den lenge? Vi er alle ulike og liker ulike ting på ulike måter. La det gjerne fortsette slik. Når man har bestemt seg for hvor og når man skal dra på padletur så er faktisk det lengste steget i dørstokkmila tatt. Det neste naturlige steget er å pakke det nødvendige utstyret. Friluftsutstyr er generelt ganske kostbart, og jevnt over gjenspeiles nok kvaliteten i prisen. Men trenger man egentlig det ypperste av alt utstyr? Veldig mye av utstyret som markedsføres er utviklet av ekstreme friluftsmennesker for ekstreme forhold. Det er faktisk veldig sjelden man presser slikt turutstyr opp mot tålegrensene, og det finnes veldig mye billig og bra utstyr på markedet, både nytt og brukt. På tur er det helt ok at ting er primitivt. Man trenger ikke alt, og mye utstyr kan også brukes på alternative måter og til flere ting.

Pakking til turen. Med telt, tarp og gapahuk kan man skape seg et større oppholdsrom i le for vær og vind.
Med telt, tarp og gapahuk kan man skape seg et større oppholdsrom i le for vær og vind.

Pakking til turen

Vekt er heller ingen unnskyldning for å skulle handle det nyeste av det nye turutstyret. I kanoen er det god plass og den har enorm flyteevne. For eksempel har den populære Ally 16,5 fots kanoen ifølge produsenten en bæreevne på 380 kilo. Det er mye, og sjelden er man mer enn to voksne i en slik kano. Grovt regnet kan man da i tillegg laste oppi 200 kilo med unger og bagasje. Det blir mye bagasje. Siden man ikke trenger å fokusere så mye på vekt, så er det også rom for å ta med ting som hever komforten litt. Men hva bør man så pakke med seg i kanoen hvis man skal ta en tur som varer noen dager? Her er en huskeliste som også inkluderer en del kjekt-å-ha-ting:  

Kano, årer og flytevest/ redningsvest

Man tar selvfølgelig med den kanoen man har tilgang til, enten man eier eller leier. Mange steder får man leid kano for en billig penge like ved flotte padlesteder. Noen tilbyr også utkjøring og henting ved turens endepunkter. Man kan alltid komme ut for et uhell, også på en rolig kanotur. Da kan det være kjekt å ta med litt utstyr for å reparere skader underveis, spesielt hvis det skulle bli hull og vannlekkasjer, så slipper man å strande uten mulighet for å komme seg videre eller tilbake dit man kom fra. Noen kanotyper er enkle å reparere i felten, spesielt de som er laget av lerretsduk, mens glassfiber og aluminiumskanoer nesten kan føles umulig å reparere. Men som nødhjelp kan man faktisk få gjort ganske mye med riktig type tape i bagasjen. Gorillatape eller aluminiumstape beregnet for ventilasjon er gode, solide og vanntette taper som man kan få gjort ganske mye med hvis man må, så dette kan være kjekt å pakke ned sammen med reparasjonssettet som fulgte kanoen og en liten bunt solide strips.  

Pakk med ekstra åre

Det finnes mange slags årer, men en helt normal og tradisjonell åre som ofte følger med kanoen er mer enn bra nok. Lengden på åra varierer mellom personer, alt etter kroppslengde, sittestilling og padleteknikk. Det viktigste er at hele årebladet går nedi vannet når man sitter og padler på en behagelig måte. Det bør alltid være minst to gode årer om bord. Reserveåren bør alltid være lett tilgjengelig. Det kan være fort gjort å miste åra si, og uten en ekstraåre blir man ganske så opprådd. Spesielt i ei elv med litt fart i. I verste fall kan det ende med et ufrivillig bad. Mange padler med treårer. For unger kan disse føles veldig tunge. Og de har selvfølgelig også lyst til å ha ei god åre og være med å padle litt, plaske litt i vannet eller bare bremse litt. Da er det et godt tips å kjøpe ei lett billig åre i plast til ungene. Slike får man kjøpt flere steder der det selges friluftutstyr eller badeutstyr. Redningsvest er en selvfølge for unger og alle som ikke kan svømme. Det er viktig at redningsvestene er tilpasset brukerens vekt for at disse skal fungere best mulig ved et eventuelt kanovelt. Svømmedyktige kan godt bruke en flytevest i stedet. Disse er ikke like tykke og varme som redningsvestene og gir dermed kroppen mer bevegelighet og behageligere padling. Her er det lov å være uenig; men hvis man padler nærme land og det er badetemperatur i vannet, kan det være greit at dyktige svømmere dropper flytevesten på varme sommerdager. Kassen med mat er fin å kokkelere på. Den gir bedre arbeidshøyde. Restene fra gårsdagens grillpølser går oppi suppa. Kassen med mat er fin å kokkelere på. Den gir bedre arbeidshøyde. Restene fra gårsdagens grillpølser går oppi suppa.  

Telt, gapahuk, tarp, sovepose, liggeunderlag

Teltet er obligatorisk for dem som ikke liker å sove under åpen himmel, med litt trekk og kanskje noen mygg. Skal du overnatte i skogen holder det lenge med et billigtelt til godt under tusenlappen. Planlegger du et mer værutsatt sted på fjellet eller ved sjøen kan det være greit å koste på seg et telt som tåler litt mer. Om sommeren er det godt å kunne lufte i teltet uten at det fylles med insekter, så myggnett i åpningene kan være godt å ha. Hvis det regner eller blåser en kald vind kan det være godt å spise lunsj eller middag i le. Da er det godt å raskt kunne sette opp en gapahuk å krype inn under. Man får kjøpt spesiallagede gapahuker som man kan sette opp på et par minutter, eller man kan lage en nesten like bra gapahuk med en tarp eller presenning. En tarp er i praksis det samme som en presenning, en firkant med maljer og barduner laget i ekstra lett stoff, men slett ikke like solid som en presenning.  

Soveposen er viktig når man pakker til turen

Er man ikke vant med teltliv fryser man lettere. Ta med en sovepose som er tilpasset sesongen man telter i eller bruk to utenpå hverandre. Det finnes en egne norm, EN 13537, for hvordan soveposer skal merkes i forhold til isolasjon. Hvis posen blir for kald, hjelper det godt å ta på seg det medbrakte ullundertøyet. Unger kan godt bruke en voksenpose. Det er bare å snøre igjen posen nedenfor beina til barnet med en stropp eller lignende, så slipper den lille å bruke energi på å varme opp unødvendig mye luft i fotenden av soveposen. Liggeunderlaget er også viktig. Hvis dette er for dårlig vil soveposen føles kald. Tradisjonelle underlag i skumplast holder som regel om sommeren når bakken er relativt varm. Disse er lette og ganske tynne, slik at man til en viss grad kan kjenne ujevnheter i bakken gjennom dem. Det finnes et stort utvalg av oppblåsbare liggeunderlag. Disse er jevnt over tykkere, dyrere og tyngre, men også behageligere og føles ofte varmere. Noen typer er også tilleggsisolert med dun. Disse egner seg godt når bakken er kald, men man vil kunne merke at de stjeler takhøyde fra teltet.

Den viktigste ingrediensen for en vellykket tur er tid. Tid til å leke, tid til å være.
Den viktigste ingrediensen for en vellykket tur er tid. Tid til å leke, tid til å være.
 

Kjøkkenutstyr og mat

Primuser finnes i utallige varianter som kan gå på forskjellig drivstoff. Rødsprit, bensin og gass er de vanligste brennstoffene. Gass er klart å foretrekke. Da elimineres faren for å søle giftig brennstoff i maten. Gassen fungerer dårligere enn andre brennstoff i kaldt vær, men for kanopadlere flest er gassbrennere mer enn godt nok, siden det er sjelden man padler på islagte vassdrag vinterstid. Gassbrennere finnes også i mange varianter, men velg helst en som er litt bred og stødig. Kjeler finnes det også utallige typer av. Mange velger lette kjeler, men disse er som regel tynne i godset. Da sprer de varmen dårligere enn en tykkbunnet kjele, og det blir lettere å brenne fast maten. Hvis du ikke skal bruke kjelene på bålet, kan du kanskje bruke av dem som står i kjøkkenskapet.  

Plukk fra kjøkkenskuffen

Sleiver, bestikk og lignende som er designet spesielt for turbruk er ofte skjøre greier. Erfaringen min er at mye av det som allerede ligger i kjøkkenskuffen er minst like bra. Turfat, kopper og kar bør være uknuselige. Det finnes mange ulike tur-sett å velge blant. Jeg foretrekker at det følger med noen kopper med tett lokk for oppbevaring av for eksempel middagsrester, ungenes turskatter eller en sneglesamling som bare er nødt til å bli med hjem. Engangsfat og bestikk er lettvint, men det blir fort en del søppel å ta med hjem av slikt. Mat må alltid oppbevares i vanntett pose eller kasse. På kortere turer fungerer poser greit, men skal det være med mye mat til mange dager, er det greit å oppbevare den i en kasse. All maten samlet i én kasse gir den fordelen at man slipper unna mye leting etter det man trenger. Sett kassen midt i kanoen, så ordner ungene maten til seg selv mens kanoen fortsatt padles gjennom landskapet.  

Klær

Man tager hva man haver. I tilfelle man må ta et ufrivillig bad er det viktig å ha ett komplett klesskift til hver person, vanntett pakket. Ellers trenger man bare normale uteklær som beskytter mot kulde og regn. Unger kan godt klare å sitte rolig en god stund i kanoen og bare se på ting som glir forbi. Rolige unger blir fort kalde, så pakk med et sett ullundertøy. Dette kan også komme godt med hvis soveposen skulle vise seg å være i tynneste laget. Man trenger sjelden å ta med flere klesskift. Det er ikke farlig å være litt skitten. Blir det for ille er det bare å skylle tøyet i vannet og så henge det til tørk.

Det kan være en utfordring å få plass til alt utstyret, men man finner gjerne ut av det etter noen forsøk.
Det kan være en utfordring å få plass til alt utstyret, men man finner gjerne ut av det etter noen forsøk.
 

Sanitær- og førstehjelpsutstyr

Tenner skal pusses og hender skal vaskes. Det enkleste er faktisk å legge igjen såpa hjemme. Den er neppe bra for miljøet uansett. Trenger man å skrubbe fingrene finner man som regel litt finkornet sand i vannkanten og bruker den som håndsåpe. Et bad er som regel forfriskende. Selv om det ikke alltid frister, så er det alltid godt å føle seg ren. En kjapp dukkert for å skylle bort svetten gjør også at man ikke tiltrekker seg like mye mygg og knott etterpå. Dopapir kan også brukes som tørkepapir når noen har sølt inne i teltet, så det kan være lurt å ta med nok. Ikke la dopapiret ligge igjen etter bruk. Brenn det på bålet i stedet. Førstehjelpspakken trenger som regel ikke å være så stor. De fleste skader er som regel små kutt som ikke trenger mer behandling enn en plasterlapp eller et groblad som tilfeldigvis vokser ved leirplassen. I tilfelle litt mer alvorlige skader kan det være greit å ha med sårstrips til litt dypere kutt. Sårrensemiddel, litt sportstape og noe mot kløe kan også være greit å finne. Og selvfølgelig hører også myggmiddel med på tur i den norske naturen.  

Elektronikk

Fotoutstyr, gps, mobiltelefoner, bilnøkler og all annen elektronikk må pakkes sikkert mot vann. De tåler som regel litt vannsprut, men en regelrett dukkert ødelegger det meste av elektroniske duppeditter. Som en del av sikkerheten bør telefonen i størst mulig grad være avslått. I en eventuell nødsituasjon vil du helst ikke gå tom for strøm. Men stol ikke for mye på at telefonen hjelper deg hvis du kommer i nød. På avsidesliggende steder kan man ikke alltid regne med å ha dekning. Kanoturer foregår naturlig nok dypest nede i dalene, der det ofte er dårlig mobildekning. Hodelykt kan være kjekt, også midtsommers. Når det er skumt ute blir det fort for mørkt inne i teltet til å lese eller lete i sekken etter tannbørsten. Husk også på å ta med nok batterier til alle duppedittene dine.  

Tidtrøyte

Unger har en fantastisk evne til å komme på noe å gjøre når de er ute i naturen. Likevel er det noen ganger greit å kunne finne fram noen rekvisitter for å hjelpe dem i gang. Noen vinnere kan være en fiskestang og en markboks eller noen sluker. Bøtte og spade kan underholde ungene i timevis hvis det finnes ei sandstrand i nærheten. Får ungene en speiderkniv kan de sitte lenge å bare spikke på noen pinner. Og gir du dem ei sag eller øks, så har de plutselig ordnet med ved til kveldsbålet. Unger liker også å trekke seg litt tilbake og ha rolige stunder inne i teltet. Da kan det være greit å ha med litt tegnepapir og noen fargeblyanter. Hvis regnet slår til  for fullt er det både koselig og morsomt å spille noen spill mens man ligger på været. Tar man med noen terninger,  så  lager man enkelt sine egne spill,  eller  tegner opp en yatzytabell eller et ludobrett med improviserte brikker. Hver unge kan godt ha med hver sin kortstokk. Teltet kan til tider bli litt for trangt, og når ufreden ankommer skal selvfølgelig alle legge kabal samtidig.  

Vanntette poser eller bokser

Nesten alt utstyret som skal være med bør pakkes i vanntette pakkposer eller bokser før det legges i kanoen. Bruk gjerne forskjellige farger på posene, så lærer du fort hvilken pose du skal ta frem når det er noe du trenger. Sett bort fra at utstyret holder seg tørt i pakkposene, vil luften som pakkes inn sammen med utstyret gjøre at utstyrsposene flyter opp og blir lettere å finne igjen hvis man skulle kantre. Ferdes man i litt raskere vann bør mest mulig av utstyret festes til kanoen så det ikke driver nedover elva hvis det skulle havne uti vannet. Når alt dette, eller i alle fall mye av det, er pakket oppi kanoen og papirkartet er lagt inni ei vanntett kartmappe og festet til kanoen eller en padler, gjenstår det bare å ikle seg redningsvesten sin, stige om bord og sette kursen mot nye eventyr. GOD TUR!

5 tips til reisende padleforeldre

Ofte tenker jeg at det handler om å ta et aktivt valg FØR man får barn. Skal du legge alt på hylla og vente med padleturer til barnet er noen år gammelt, eventuelt i skolealder, så er det noe man tenker over på forhånd. Det er ikke noe galt med det, men når det er sagt så må jeg si at det har vært VELDIG mye enklere å reise med et lite barn på padleturer enn mange spådde meg på forhånd. Da jeg gikk gravid gledet jeg meg faktisk til alle disse nye utfordringene som nok kom til å dukke opp når man skal reise på tur med småbarn. Selv om jeg av og til de siste tre årene har lurt på hvordan det gikk an å glede seg til noe slikt.

Et eksempel er dette med pass. Vi skulle tilbringe store deler av fødselspermisjonen i Chile, og da måtte jo den ufødte ha pass. Siden vi skulle dra ca. en måned etter fødsel så ble det litt hodebry å få på plass det praktiske. For hvordan bestiller man egentlig flybillett til noen som ikke engang er født? Jo, man bestiller flybilletter for de voksne, for deretter å ringe flyselskapet direkte hvor man oppgir navnet på barnet, som da altså ennå ikke er født. Etter fødselen må man så få fødselsattest og sporenstreks møte opp på politistasjonen med den lille på slep, for å få utstedt et pass i tide til flyet skal gå.

Når man har passet må man ringe opp igjen til flyselskapet for å få lagt inn passnummer. Verre er det ikke, og det aller verste med alt dette var å bestemme navn FØR vi hadde møtt den lille. Det er også noe med at det er enklere om man er to som vil det samme. Både mannen min og jeg ville ut og reise selv med en liten en. Og vi så ikke noen grunn til at det ikke skulle fungere. Vi bestemte oss for å planlegge litt, men også å være fleksible. Av den grunn senket vi skuldrene og brukte litt ekstra penger på billetter som kan endres. Da har man ryggdekning om man plutselig vil, eller må hjem igjen.

SAMMEN: Alt er enklere om man er to om ansvaret, også på tur !

1. Padleforeldre må planlegge

For et år siden var min sønn 1.5 år gammel, og jeg hadde lyst til å dra på «road trip» til Canada. Vårpadling i Canada er preget av flomstore elver, kaldt vann og vær, og helt fantastisk flotte surfebølger å lekepadle på. Den lille var for liten til å være borte fra meg, eller kanskje var det meg som ikke klarte tanken på å være borte fra ham. Men uansett så tenkte jeg at dette måtte jeg få til. Mannen kunne ikke være med på grunn av jobb, så jeg visste at jeg kom til å møte nye utfordringer. Hvordan skulle jeg få tid til å padle? Hvem skulle passe sønnen min mens jeg var på elva? Skulle vi sove i telt midt i vårløsningen, eller?

Enden på visa ble at jeg bestemte meg for å bruke litt ekstra penger på å leie bobil, som da ble hjemmet vårt i nesten tre uker. Dessuten var det viktig for meg at det var én familie til på tur, med en liten gutt på ett år med seg. Vi avtalte å hjelpe hverandre med å sitte barnevakt, og rotere padlingen. Som sagt så gjort! Vi reiste rundt som et lite taterfølge i øst-Canada og brukte bobilen min som barnehage og lekeplass når det var dårlig vær. Den andre lille familien sov i en varebil som var innredet med seng, så jeg følte tross alt at jeg var den som skeiet ut med en hel bobil til bare oss to.

Den største utfordringen var faktisk at bobilfirmaet ikke leide ut barneseter med bobilen. Altså måtte jeg aller først ta en drosje til Walmart med sønnen min, rett fra ankomsthallen i Montreal, for å få kjøpt et sete. Heldigvis gikk også det fint, og setet bruker vi ennå. Og er det ett råd jeg kan gi til familier som vil ut på tur – så er det at det er aller best å alliere seg med en annen småbarnsfamilie, slik at man kan samarbeide om å få kommet seg ut, og dessuten har barna noen å leke med. Det gjør godt for små og store sjeler!

Padleforeldre som surfer mens pjokken leker.
STAKE-OUT: Sånn ser det ut når pjokken finner noe å fordrive tiden med mens mamma er ute og surfer bølger. FOTO: NATALIE ANDERSON

Les også: Brukar kajakken som terapi

2. Vær fleksibel

Selv om jeg har allerede har sagt at man må være innstilt på å planlegge mer enn vanlig, slik som når det gjelder hvilke vaksiner den lille må ha på forhånd, så finnes det barneseter å få leid/kjøpt. Har man tatt med nok førstehjelp og enkle medikamenter som er greie å bruke og så videre, så er faktisk ett av de beste rådene jeg fikk på forhånd å være fleksibel. Dette er også noe man må jobbe med mentalt på forhånd. Uansett hvor mye man planlegger så kommer noe til å gå galt. Drar man på padletur med en smårolling, og særlig hvis man bare er én forelder, ja, da er det like godt å innstille seg på at man må forandre planer og omstille seg etterhvert som ting skjer.

Selv om mange mener at barna må ha faste rammer hele tiden, hver dag fra de er bittesmå, så har jeg erfart at så lenge sønnen min har meg eller samboeren min rundt seg, føler seg trygg og ivaretatt, så går det greit om han blir lagt klokken 21 én kveld i stedet for 19. Det er også ok om han ikke får middagsluren akkurat klokken 13, men hangler seg gjennom dagen til klokken 18 i ny og ne. For eksempel fikk barnet mitt influensa den siste uka vi skulle være i Canada, og alt han ville, var rett og slett å sove. Dermed benyttet jeg anledningen den dagen han hadde feber og ikke ville bevege seg, til å kjøre femten timer til nord-Quebec for å surfe en legendarisk bølge som heter «Molly».

padleforeldre med barn på tur

3. Sunt å være borte en stund

En annen erfaring jeg har gjort meg er at det er sunt for mor også å være borte litt fra barnet fra tidlig alder. Jeg var flink til å ta meg en gåtur på en times tid, eller en padletur på 1.5 time det første halvåret med sønnen min. Slik ble han vant til at jeg var borte litt, men alltid kom tilbake. Og dessuten fikk jeg trent opp dette med å la andre få en ørliten del av ansvaret en liten stund mens jeg senket skuldrene og fikk litt rom for meg selv.

Det er ikke lett, men jeg tror at for de av oss som trenger litt egentid i ny og ne så er dette kjempeviktig å trene på – og å unne seg uten å få dårlig samvittighet. Resultatet for oss har blitt at sønnen vår er fleksibel, og trygg i møte med nye mennesker. Han finner seg raskt til rette i nye omgivelser og vet at vi kommer tilbake, selv om vi er borte en liten stund.

I Canada lå vi ti dager på et lite sted som heter Beachburg, rett ved elven Ottawa. Der finnes det flere private barnehager, og hos «Debbie» var det greit at sønnen min fikk være noen timer hver dag i ti dager. De var mye ute, han fikk noen canadiske venner, og virket i det hele tatt veldig fornøyd med arrangementet. Prisen var heller ikke til å klage på – 200 kroner dagen, med mat inkludert. Jeg tror at det å være fleksibel er et av suksesskriteriene når det gjelder å reise med småbarn på padletur!

INNTAUING: Mens Leif passer barna på motsatt side av elva, surfer Mariann (bildet) og Natalie på bølgen Mini-buss.
INNTAUING: Mens Leif passer barna på motsatt side av elva, surfer Mariann (bildet) og Natalie på bølgen Mini-buss. FOTO: NATALIE ANDERSON

4. Still færre krav og senk skuldrene

Med dette mener jeg at du må senke skuldrene og godta at du ikke kommer til å ha en padletur som du har hatt det før de små kom til verden. Det er ikke sikkert at du får padlet hver dag, og det er ikke sikkert at du får padlet veldig mye hver dag. Dermed skal man som padlende småbarnsforeldre være glad for lite, og stille færre krav til seg selv. Om det bare blir én time på elva, så skal man være glad for den timen. Om det blir flere turer på elva fordi du har barnevakt eller samarbeider med en annen barnefamilie, ja da skal du være svært fornøyd med deg selv.

Og selv om man må stille færre krav til elvetid, så er likevel denne opplevelsen av å være på tur med barna helt unik. Man opplever tross alt noe sammen, selv om den minste ikke kanskje klarer å snakke ennå, men krabber rundt på elvekanten. Du skal også stille færre krav til den lille. Han eller hun skal også forholde seg til en verden som plutselig ble mye større, og da skal man forstå at reaksjoner kan komme, slik som mer gråting, mindre soving eller mindre spising. Uten å bli paranoid og frustrert må man godta at slik er det. Forandring er ikke alltid enkelt, ei heller for de små.

5. Vær raus med de du reiser med

Med å være raus mener jeg at man ikke skal holde regnskap med partneren, eller de man reiser på tur med. Om du ender opp med å sitte barnevakt et par timer lenger enn samboeren, eller den andre familien, så tenker jeg at det er helt greit. Man skal være raus, og man skal unne andre det man selv gjerne ønsker seg. Dette er dog ikke så lett, og særlig ikke når man ser andre padlere som surfer «Molly» seks timer i strekk, mens man selv springer etter to krabater som synes det er veldig gøy å utforske elvekanten!

Likevel, noe av det fineste jeg opplevde på turen min i Canada var når Natalie, mor i den andre småbarnsfamilien, forøvrig med en doktorgrad i hydrologi og en av de tøffeste kvinnene jeg har sett i en kajakk, tok seg tid til ikke bare å bade sønnen min på det lille avlukket av en dusj vi hadde i bobilen, men også sørget for å bruke litt ekstra tid på å ha varm middag klar etter endt padleøkt! Og det til tross for at jeg VET at hun aller mest ønsket å være den som prøvde å få helixen til å sitte, eller å få orden på clean blunten på bølga.

Derfor var det at jeg alltid sørget for å koke litt ekstra kaffe på morgenen når jeg stod opp, og tuslet over til bilen deres når jeg så litt bevegelse på morgenkvisten. Man skal være raus, man skal senke skuldrene og forlange mindre av seg selv og andre når man er på tur. Ikke minst skal man klappe seg selv på skuldrene fordi man hoppet i det og prøvde. Dessuten, det er så himla godt å komme hjem igjen etter endt reise.

Et perfekt mål for kajakkpadlere

Helt siden jeg hørte om øya og dens utrolige historie første gang, har en tur dit stått høyt på ønskelisten. Men det er ikke gøy å farte rundt alene. En opplevelse blir så uendelig mye større når den deles med en god venn, en du kjenner godt og som kan skravle i en time. Eller være helt stille i to. Jeg er heldig. En god venninne sier ofte ja når jeg spør. Hun kjenner meg godt og vet at turen allerede er planlagt. Det finnes ikke noe bedre enn å høre: – Ja, jeg er klar. Hvor går turen denne gangen?

– Solstråleøya. Har du hørt et sånt flott navn på en øy? Det er et ekte navn, du kan Google det. Den fins virkelig, sier jeg entusiastisk.

På bortgjemte veier

Solstråleøya ligger i skjærgården like utenfor Tysnes. For å komme dit må du snirkle deg gjennom en stadig smalere vei vekk fra fastlandet. Da veien plutselig leder over en veldig smal bro lurer jeg på hva i alle dager jeg har begitt meg ut på. Broen knirker og knaker og et øyeblikk er jeg overbevist om at det kun gjenstår sekunder før vi havner i sjøen, litt tidligere enn planlagt og ikke sittende i kajakken. Men det går bra.

Ferden fortsetter på smale, hullete grusveier, og etter å ha surret litt rundt finner vi en tre meter bred strand vi kan bruke som startplass for helgens kajakktur. Det er nemlig kun en måte å komme seg til øya på, og det er i båt. Været er strålende, nesten ingen vind og vi skynder oss med å komme utpå. Kartet ligger klart og vi planlegger raskt en snirklete rute, en lang omvei frem til målet.

Speilblank sjø gir sommerfølelse midt i oktober.

Skjærgårdsparadis

Området rundt Solstråleøya består av mange holmer og skjær. Mange har avlang form, og liggende ved siden av hverandre lager de smale kanaler som bare må utforskes. Mange steder er det så grunt at de bare er tilgjengelige med kajakk. Vinden får ikke tak her og det skaper bortgjemte oaser hvor verden utenfor forsvinner. Det ville ikke blitt en overraskelse om brødrene Dal plutselig dukket opp rundt neste sving. Vegetasjonen speiler seg i sjøen og skaper en trolsk stemning.

Stadig vekk ser vi fisk som svømmer like under oss. Den kjølige årstiden gjør sjøen krystallklar mange, mange meter under oss. Stedvis hvit sand er et flott underlag for å se både krabber og sjøstjerner. Over oss flyr fuglene. Mange har reist sydover på denne tiden, men flere overvintrer. Hegren for eksempel, som ikke alltid er like lett å få øye på når den sitter langs sjøkanten og bretter seg sammen for å hvile. Den har sett oss lenge før vi ser den, og vi skvetter til når den plutselig letter og flakser avgårde.

Se torsken, se torsken

De fleste hyttene i området er vinterstengte, og vi låner derfor en brygge når det er tid for å spise nistepakken. Mens vi sitter der kommer plutselig en torsk svømmende langs land. Her er det bare en meter dypt så den er lett å se. Vi sitter helt stille og prøver å unngå at vibrasjonene fra bryggen skal skremme den bort. Den er på leit etter mat og stikker med jevne mellomrom snuten ned i tangen på jakt etter delikatesser. Rundt svømmer masse yngel. De er ikke redd for torsken så de er nok ikke på menyen. Det er som å være flue på veggen og få et glimt av andres liv. Et liv helt ukjent for oss.

Etter en lang, doven kajakktur i området begynner magen å gi beskjed om at det nærmer seg middagstid. Vi setter kurs mot øya. Solen står lavt på himmelen og varsler om at dagen er på hell. Vi kommer oss i land, og på den flate plenen nordøst på øya settes teltet opp. Vi jobber i stillhet og på autopilot. Vi har vært mye på tur sammen og rutinene er på plass.Soveplassen skal opp mens det ennå er dagslys, enten det er telt eller hengekøye. Solstråleøya egner seg flott til begge deler.

Les også: Tromsø – Cape Town i kajakk

Vi utforsker øya

Solstråleøya er ikke så stor, og det er fort gjort å utforske den. Fra campingplassen vår ligger det også et naust, og her går bakken bratt oppover. Nesten oppe ligger et lite skur. Det viser seg at den huser noen høns. De er tydelig skremt av besøk og prøver å flytte seg slik at vi ikke ser dem. En plakat på veggen sier at du kan ta eggene du finner, om du vippser en femmer per egg.

Like ovenfor passerer vi grunnmuren av et hus. Det var her det lille slottet en gang stod. Vi løper opp trappen og balanserer på toppen av de smale steinveggene og ser for oss de ulike rommene og den store, flotte inngangsdøren i tre. Forestiller oss livet til Mr. Musgrove og barnebarnet, Ada.

Vokterboligen kan leies om du vil overnatte på øya.

Kledd i oransje, rødt og gult

Det er tett med trær overalt. På denne tiden ligger alle bladene på bakken og hele øya er kledd i oransje, rødt og gult. Innimellom ser vi trær som helt klart er plantet. De ser eksotiske ut og hører ikke naturlig hjemme her. Eføyen har spredd seg overalt. Noen steder lager den et grønt teppe på bakken, men andre steder vil den opp mot solen og bruker trestammene som klatrestativ.

Midt på øya ligger en liten scene som ser ut som en stor gapahuk. Bakken som skrår nedover mot scenen gjør området til et naturlig amfi. Her er det plass til et hundretalls gjester. Det hadde vært flott om noen stod klar på scenen akkurat nå.

Stien fortsetter opp til øyas høyeste punkt. Løvet dekker stien og gjør den litt glatt. Ved veis ende ligger en liten rødmalt hytte. Tidligere var dette vokterboligen. Den er gammel, men helt klart godt holdt. Har du nøkkel tilbyr den både kjøkken og innendørs seng. Men for ekte campere er det helt uaktuelt.

Vegetasjonen speiler seg i sjøen og skaper en trolsk stemning.

Og snart er maten klar

Men så er det på tide med mat. Greiner som har falt ned på bakken deles opp i passende biter med den medbragte sagen, og snart sprer varmen seg rundt bålet. Grønnsaker hakkes opp og legges i folie over flammene, det samme gjør kjøttet. Mens vi venter på at det skal bli klart koser vi oss med noe varmt i koppen og prater om alt vi har opplevd i løpet av dagen. Snart fylles luften med duften av stekt kylling. Mat smaker ekstra godt utendørs.

Gode og mette legger vi oss ned rundt bålet. Solen er borte og en stor og lysende klar måne er på vei opp. Det er mørkt og stjerneklart. Temperaturen ligger på rundt null grader, men bålet gir oss varme og gjør kvelden til en magisk opplevelse. Himmelen og stjernene er mye klarere når nærmeste strømkilde er langt, langt unna. Plutselig flyr et stjerneskudd over himmelen. Raskt sender jeg opp et ønske om flere slike magiske turer.

Den kalde oktobernatten

Den kalde natten har gjort det nødvendig med noen justeringer for å holde på varmen. Og selv om planen var å våkne før soloppgangen, gjør det ingenting å forsove seg. Lyden av en hegre bryter med ett stillheten, som for å si at nå er dagen begynt. Solen trenger seg gjennom de nakne greinene, bakken er hvit av rimfrost og en sky av røyk følger med pusten ut. Det er helt stille og ikke et vindpust å kjenne. Dette er himmelrike på jord og frokosten nytes langsomt. En ny ubrukt dag ligger klar. Det gjør også kajakkene, og snart er vi igjen på sjøen, klar for nye ekspedisjoner.

Solstråleøya eies i dag av Tysnes kommune og er friluftsområde. Den er kun tilgjengelig via sjøveien med båt eller kajakk. Gjestehavner med parkering finnes både i Godøysund og Våge. Vokterboligen er restaurert og kan leies hos venneforeningen om du ønsker overnatting innendørs. Ellers har den mange områder som egner seg til telt, og hengekøyen kan fint henges mellom trærne. Øya har en spennende historie og det er vel verdt å lese seg litt opp før en tar turen. Har du lyst å lese hele den spennende historien om øya finnes den i boken «Solstråleøen» av Norolf Henriksen og Kåre Bolstad.

Smale kanaler kun tilgjengelig fra kajakken.