Flott lørdagstur over åpent hav

Slå til når været er der

For det første er det «langt» å reise dit fra Bergen. Først til Austrheim, så med fergen til Fedje, hvis man vil angripe Holmengrå på kortest mulig måte. Eller man må ta den på direkten, avspasere fra jobben om nødvendig og slå til når været er der. Ikke vente til helg, ferie eller sommer, men velge en periode da man er sikkert på at været er helt stabilt.

Det dreier seg om eksponert landskap; åpent hav. På ett eller annet vis har Holmengrå fyr fremstått som uoppnåelig. Ingen jeg kjenner hadde padlet ut dit, ikke engang de som har hytte eller hus på naboøyene til Fedje. Men det betyr ikke at ingen ikke har padlet ut dit. Jeg sjekket etter turen, og fikk treff på første henvendelse; den gikk til Merethe og Arne Eikefet. Men de hadde ikke vært i land.

Kanskje dette blir første ilandstigning fra kajakk? Umulig å vite.

 

Holmengrå med en nybegynner

Det hadde lenge vært godt vær på Vestlandet, høytrykk i tidlig i oktober og spak vind. På slutten av uken ble det mest avspasering, og etter en padletur et par dager før, hadde jeg bestemt meg. Lørdag skulle det bli Holmengrå. At ingen kunne være med, bekymret meg lite. Fredagen fikk jeg melding fra Kari Kløve som ønsket informasjon om en tur i Lindås.

-Hva med Holmengrå, spurte jeg?

Ingen nøling, Kari hadde tatt kurs og kjøpt kajakk noen måneder tidligere og regnet seg som nybegynner, men har vært seiler i alle år, er DNT-turleder og erfaren fjelldame, og innehar de urnorske gener, altså stål i bein og armer. Så vi dro til fergeleiet i Sæveråsvåg, lastet av kajakker og dresset oss opp. Vi la inn telefonnummeret til trafikksentralen på Fedje sånn i tilfelle, de har raske losbåter der, la en enkel plan om å gå nordover langs skjærene og så peile oss mot den grå stabben i det fjerne.

Les også: Kjøpeguide for førstegangskjøpere

 

Daffe dønninger

Havblikk, muligens noen små krusninger, daffe dønninger og varm sol. Ingen lang historie, vi padlet av gårde, og dreide fort nordvestover. Det skulle være ca. 12 km ut til holmen. Det ble ren kosepadling hele veien. En småbåt lå og duvet, tankskipene som trafikkerer oljeraffineriet på Mongstad hadde tatt siesta. Det var kun oss utpå der, i hver vår av disse fascinerende, små farkostene som kommer frem overalt der det er vann.

 

Læringskurven

Om Kari utfordret komfortsonen, nybegynner som hun var? Ikke. -Det er greit med bratt læringskurve, mente hun. For øvrig ble hun raskt rekruttert til vinter- og mørkepadling, til klubbtur til Solund/Utvær, og sommeren etter var hun på padletur til Grønland. Halvannen time senere fikk vi «landkjenning ». Jeg ville i land, og undersøkte mulighetene. Med min kajakk, som er rundt fem meter lang, var det akkurat nok plass mellom leideren og fast fjell til at jeg kunne komme meg opp fra cockpiten uten for mange skraper i lakken. Noen hadde lagt ut fendere, også, men jeg tror jeg skubbet dem unna fordi kajakken da kom ut til holmen. Det ble ren kosepadling hele veien. En småbåt lå og duvet, tankskipene som trafikkerer oljeraffineriet på Mongstad hadde tatt siesta. Det var kun oss utpå der, i hver vår av disse fascinerende, små farkostene som kommer frem overalt der det er vann.

 

Nærkontakt med Holmengrå

Men først inspiserte vi hele holmen, så etter alternative ilandstigningssteder og fotograferte fyret fra alle vinkler. Leideren, støpt inn i betongkaien, var nok beste mulighet. En av oss måtte holde kajakken mens den andre gikk opp. Kari fikk tilbudet først. Men hun var rett og slett ikke så interessert i å ta Holmengrå fyr i nærmere øyesyn, ville heller ligge utpå og nyte. Så hun tok ansvaret for kajakken og jeg slet meg opp leideren med fotoapparatet rundt halsen. Leideren er 90 grader og man må holde grepet for ikke å ramle uti. Tankene gikk til mine dager som sportsdykker, da vi skulle entre båten med fullt utstyr. Det var tungt.

 

Grønne gressbakker

Det viste seg å være en fin holme, med frodige grønne flekker mellom knausene, en litt sliten vokterbolig og et flott fyrtårn. Boligen kunne trengt litt omsorg. Holmengrå står ikke på listen over verneverdige fyr; det burde det være. Med mer egnede ilandstigningsfartøy er holmen tilgjengelig, nå som den gang det var folk der. Og det er et viktig fyr. Sammen med Hellesøy fyr på Fedje har det «ansvar» for store mengder tank- og lastebåttrafikk. Folk langs kysten (og vi andre) er mest redd for ulykker med tankbåtene, da er perspektivene skremmende.

 

Seiersrusen bobler liksom ikke over. Og selfie med en arm i været er utelukket når alderen snurrer rundt 60. Men jo; det er jo gøy å endelig ha kommet ut dit, ha vært på Holmengrå. Og jeg kommer gjerne igjen. Jeg håpet bildene ble bra nok til at jeg kunne legge på face. Speilrefleksen lå i lasterom på returen. Jeg labbet litt rundt på holmen, tok bilder og grublet litt på hvordan det måtte være å bo her ute. Holmengrå er i så måte ikke enestående. Det var nok mange ensomme timer her ute i uvær og tåke, selv om man hadde familien med. Men sannelig måtte det har vært fantastisk på slike solskinnsdager!

 

Svartskjera

Kajakkpasser Kari lå der tålmodig ute på havet og ventet. Hun kom bort til leideren og plasserte båten min slik at den var mulig å entre, selv med en hofte som var på vei over i historien. Hun var sulten, og vi pekte ut lunsjsted sør ved Svartskjæra. Fuglefredningstiden var over for i år. Der var det forsiktig sagt aldeles idyllisk. Tangen duvet så vidt i dragene, vi fløt like over sandbunn, måsen og skarven rørte seg ikke, solen sto rett på, det var helt stille; nærmere paradis kommer man ikke på våre trakter. Kari tok seg en svipptur inn på en holme, jeg hadde svippet meg på Holmengrå, og så gumlet vi i oss skivene mens vi langsomt drev mellom skjærene.

 

Over Fedjefjorden

I oktober blir dagene kortere, og vi valgte å ikke gå innom Fedje havn. Vi ville være ferdig lastet før det ble mørkt. Vi padlet sørover langs fluer og skjær nord for hovedøyen, og tok sikte på leden der fergen går. Her traff vi også på klubbkamerat Vigdis, som disponerte sted med kajakk på Fedje. Hun var ute og nøt solen hun også. Det bar i jevnt tempo rett over Fedjefjorden og tilbake til kaien og utset-tingsstedet på Sævrøy fergekai. Vi fikk plassert kajakkene på taket og alt utstyret, knapt vått, i baljer i bilen og kjørte hjem. Turen var slutt.

Turen ble en eneste lang opplevelse som særlig går inn i historien som Karis første padletur ytterskjærs. Og så var det et faktum at ingen av «gutta» i klubben halvannet år etter hadde kopiert oss. På padleklubbens høsttur til Fedje noen uker senere, blåste det for mye til å være forsvarlig å prøve seg på Holmengrå. Men om man ikke alltid når Holmengrå fyr, så er Austrheim, der vi gikk ut fra, et av landets mest varierte områder for padling, med sine mange holmer, skjær, viker, strender, kystkultur og friluftsområder utmerket egnet for telting. Og stabben Holmengrå og fyret ligger der. Er man vant til å padle litt og gjerne flere i selskap er den et oppnåelig mål selv på dager med litt mer vær enn det vi hadde.

Les mer: Flott langs nasjonale turistveier på Vestlandet

Havpadling alene på Vestlandskysten

I april i 2015 gikk jeg på ski med pulk fra Haukeliseter til Eidsbugarden og tilbake. Deretter ble skiene byttet ut med kajakk i fire uker. Jeg padlet ytterleden langs vestlandskysten fra Bergen, over Sognefjorden til Værlandet. På returen padlet jeg mer innaskjærs i hovedleden fra Sogn til Bergen. Bli med på min 345 kilometer lange fysiske og mentale kajakkreise!

Hvorfor drive havpadling alene?

Det var to grunner til at det ble en solotur. For det første hadde jeg muligheten. Jeg hadde jobbet mye overtid og hadde avtale med arbeidsgiver om å avspasere åtte uker. Jeg fikk støtte hjemmefra, og turen hadde ikke vært mulig uten det. Ingen av turkameratene hadde anledning til å slå følge på en så lang tur. Så om turen skulle gjennomføres, måtte jeg gjøre det alene. At jeg ikke fikk selskap var ikke slik jeg helst ønsket det, men det skulle heller ikke stoppe meg. Vanligvis regner jeg meg for å være en over gjennomsnittlig sosial person. Derfor måtte jeg gjøre mange forberedelser for unngå at ensomheten skulle bli uutholdelig.

Radioprogrammet Ekko på podcast

Jeg lastet ned en hel sesong med radioprogrammet Ekko på podcast. Hver morgen og kveld ble jeg opplyst av å høre «Verdt å vite» og «Sånn er livet». Og det var store sprang i tema i løpet av en radiokveld, alt fra «-ting du ikke visste om belgfrukter», til «–har du noen gang hatt selvmordstanker?». Det var ikke alltid det hjalp for ensomheten, men det holdt i det minste hjernen i aktivitet.Den andre grunnen var at jeg trengte en time-out på jobben. Etter 18 år i samme jobb hadde jeg behov for forandring.

Det siste året hadde vært spesielt travelt med mye overtid. Denne våren ble jeg fritatt fra mange arbeidsoppgaver. I ettertid viste det seg at det gikk helt greit på jobben uten meg. Og det var deilig å erfare at jeg ikke var uunnværlig. Samtidig var det en skummel tanke. At alt gikk greit uten meg kan jo tolkes på minst to måter. Jeg valgte å tenke at jeg hadde dyktige kolleger som trådde til når noen var borte, og som gledet seg til å få meg tilbake. Andre jeg traff på veien lurte på hvorfor jeg ikke var på jobb midt i uken. «–Har du fått sparken?» «–Nei da», svarte jeg. «-Jeg avspaserer», fortsatte jeg med en selvsikker mine, selv om jeg av og til tenkte at kanskje de visste noe ikke jeg visste.

«-Jeg avspaserer»

Turøy nord og vest om Sotra. FOTO: JARLE LYSEBO.

Alene, i hvert fall på startstreken

Dagen var kommet for avreise. Jeg pakket kajakken på Nøstet i Bergen og padlet avgårde kl.1400. Det blåste 13 m/s fra sør og jeg padlet i motvind. Det var spesielt mye vind og strøm under Sotrabroen. Været var overskyet og kl.1930 var jeg fremme i Haganes, turens første camp. På veien fikk jeg to lyr på dorg, som ble røykt i Abu-ovn. Og varmrøykt lyr skulle vise seg å bli min favorittrett.

Levde på fisk i tre av fire uker

Det var kun på lange kryssinger at jeg heller tok den enkle varianten, nemlig Real turmat tilberedt i cockpiten. Det var enkelt å få fisk. Jeg dorget med kobbersnøre og mark og det gikk ikke mer enn 30-60 minutter før fangsten var sikret. Stort sett lyr, men også sei. I campen fyrte jeg i gang ovnen, fileterte fisken, krydret og la den i ovnen. Det var også mulig å ha i poteter og gulerøtter sammen med fisken. Det kunne gå 30-40 minutter til middagen var klar. Det smakte himmelsk og jeg har faktisk likt røykt fisk gjennom hele turen. Ellers bestod kosten av havregrøt med rosiner til frokost, kaffe og kjeks til lunsj, masse melkesjokolade underveis og varmrøykt fisk etter at leiren var på plass. Heldigvis var det mulig å handle appelsiner, snacks og forfriskninger underveis.

Legokajakken

Det skulle fortsette å blåse dagen etter og gleden var stor da Jarle, min gode venn, ringte og sa han kunne være med i to dager. En og en halv time senere stod han der. Det var kjempekjekt. Vi kjørte kajakkene med bil over Dalseide (1 km) for å slippe å padle rundt sørenden av Sotra. Nå var vi på vestsiden og overnattet på Ekra. Jeg bodde i telt og Jarle sov i hengekøye. På Syltøy tikket det inn en melding fra Camilla og Kyrre at vi var velkomne på lunsj. Det ble et gledelig møte og Camilla ville ha alle detaljer fra skituren i april. Herlig å dele turminner med en ekte eventyrer som har krysset Grønlandsisen på ski og som i flere år, sammen med Kyrre, har arrangert guidete turer i kajakk på Grønland. Jeg gikk derfra med en enda sterkere glød til min egen lille ekspedisjon.

Jarle ble med til Hitsøy der vi overnattet i et nøst. Dagen etter gikk turen til øyen Løno på vestsiden av Algrøy. Sammen med Jarle kunne jeg gå ut i åpent hav å teste egenskapene til den fullastede kajakken i bølger og vind. Kajakken var nyinnkjøpt, spesielt for denne turen. Det var en tre-delt NDK Explorer. Hver dag demonterte jeg lego-kajakken og bar de tre elementene opp til leiren. Det var som å bære tre kofferter med telt og sovepose i den ene delen, mat og drikke i den andre og elektronikk, klær og øvrig camp-utstyr i den tredje. Kajakken hadde gode sjøegenskaper. Ulempen med en tre-delt kajakk var at den var en del tyngre enn tilsvarende kajakker. Dagen gikk mot en ende og jeg hadde gjort erfaringer med skegen i motvind og medvind. Jeg ble etter hvert gode venner med kajakken og var klar til å fortsette turen alene. Jeg sa farvel til Jarle og slo leir på Løno.

Er jeg alene?

Det tok noen dager å venne seg av med at jeg ikke padlet i en gruppe. Stadig vekk snudde jeg meg for å se om alle var med. Læreren i meg ønsket å ta opptelling. Det sitter i ryggmargen å holde øye med den bakerste. Når jeg skulle ta en beslutning om hvorvidt jeg skulle krysse en fjord eller ikke, gikk diskusjonen halvhøyt i båten. «–Hva mener dere?» Etter hvert som jeg innså at det aldri kom svar, begynte jeg å like friheten til å kunne gjøre alle valg selv. Jeg hadde ingen andre å ta hensyn til enn meg selv, og syntes det var helt herlig. Jeg kunne padle så lenge jeg ville, så fort jeg ville, spise når jeg ville, sove så lenge jeg ville og ta alle veivalgene selv. For en fantastisk frihet. Jeg var kongen på havet!

Dagens fangst – en flott lyr. FOTO: JARLE LYSEBO.

Forsyninger på veien

Dette skulle være en go´tur. På veien skulle jeg oppsøke plasser med gode minner og som jeg følte meg hjemme i. Vestsiden av Sotra og Øygarden er blant mine padlefavoritter. Her er veien kort ut til åpent hav og med en fantastisk skjærgård. Jeg våknet på Løno i strålende sol og med svak sønnavind. Det var meldt finvær en uke fremover. Nå slår jeg til. Jeg setter kursen nordover til Værlandet. Avreisen fra Løno var kl.1000 og to timer senere gjorde jeg strandhogg på Hjelmo vest for Misje.

Før turen hadde Laila fra Misje kajakklubb vist teltplasser og spennende severdigheter i området. Hun har erfaring med flere spennende ekspedisjoner og har padlet blant isfjell på Grønland og blant spekkhoggere ved Tromsø. Nå tikket det inn melding om at hun var på vei ut i havgapet med forsyninger: 15 liter vann, kransekake, smågodt, en liten flaske øl, bladet Padling, og GoPro stativ. Wow! Det var kjempekjekt å se henne igjen, og hun hadde mye nytt å fortelle. Vi nøt den varme sommeridyllen på holmen og jeg fikk høre spennende historier om grottepadling på Mallorca og kanalpadling i Amsterdam. Etter noen timer med skravling på skjæret padlet vi hvert til vårt. Nå følte meg enda mer motivert til å fortsette turen til Værlandet. Neste natt tilbrakte jeg på Skogsøy. Her har jeg tidligere hatt mange flotte padleopplevelser og sett bølgene slå mot klippene med sjøsprøyten høyt til værs! Med havblikk slik som i dag, tok jeg sjansen og satte teltet opp på en fjellhylle som bølgene oftest slår inn over!

Havørnen og jeg

Nå gikk turen inn i en varm og nesten vindstille periode som varte de neste fire dagene. Det var 5 m/s fra sør, blå himmel og 20 grader. Jeg startet kl.1100 og hadde kaffe ved Hellesøy to timer senere. Flere ganger så jeg havørn. Noen ganger var det måker som fløy over og plaget ørnen og andre ganger så jeg ørnen gli majestetisk forbi. Etter hvert ble sansene skjerpet og oppmerksomheten på omgivelsene økte. Jeg oppdaget raskere hvor ørnen satt på høyder og speidet etter fisk. Noen ganger var det som om vi kommuniserte. En kveld dorget jeg etter lyr og padlet tett langs land. En havørn holdt utkikk og ble sittende selv om jeg var ganske nær. Jeg holdt kroppen helt i ro og ørnen lot seg ikke forstyrre. En annen gang så jeg en ørn lande på et rede til noen tjeld. Fortvilet prøvde foreldrene å skremme vekk ørnen uten hell. Ørnen ble sittende på redet og forsynte seg av matfatet. Sånn er naturen. Nådeløs.

Middag på Forøyni

Ved nordenden av Hellesøy krysset jeg Fedjefjorden mot Austrheim og spiste middag på Forsøyni. Turen gikk gjennom små sund og jeg fant en artig smal kanal. Etter åtte timer i kajakken gikk jeg i land kl.1900 i en vik som jeg kjente igjen fra flere padlegrunnkurs. Jeg ringte hjem hver kveld. Siden jeg var alene hele dagen ble jeg veldig selskapssyk. Etter hvert fikk jeg til svar fra dem hjemme at «-det passer veldig dårlig nå. Kan du ringe igjen senere? Det er du som har valgt å dra. Ikke vi». Jeg tok hintet og prøvde å finne selskap på sosiale medier. Er det noen dere ute, lurte jeg på. Det ble daglig posting på Instagram og jeg ble mer aktiv på Facebook. Det var stor oppmuntring å telle «likes» om kvelden.

Bølger rett fra siden

Finværet slo til neste dag også og jeg krysset den fire kilometer brede Fensfjorden i 5 m/s vind fra sør. Jeg padlet innom Byrknes og handlet forfriskninger og snacks på nærbutikken. Turen fortsatte på vestsiden av Kversøyna, jeg krysset Sognesjøen og padlet til Kolgrov. Det var nydelig å padle på utsiden av Ytre Solund i havblikk og med utsyn til Utvær i vest. Turen gikk videre til Gjønnøyna hvor jeg fant teltplassen i en vik.

Neste dag merket jeg endring i været. Temperaturen falt fra 24 til 7 grader og vinden hadde dreid til 5 m/s fra nord med bølgehøyde rundt halvmeteren. Værmeldingen sa det skulle bli 15 m/s etter kl.1800. Den siste strekningen til Værlandet gikk via Gåsvær. Vinden kom tidligere enn meldt. Jeg hadde akkurat begynt på den siste kryssingen da det blåste opp. Det økte til 15 m/s og bølger 1,5 m. Sjøen hadde stor fart rett imot. Det var som å padle i motstrøm. Jeg hadde planlagt å gå til Harrbakkeskjera, men bommet på kursen og kryssingen ble 7,5 km i stedet for 5 km. På et tidspunkt hadde jeg ingen fremdrift. Plutselig oppdaget jeg at hjelmen var skylt av dekk og hang på slep etter kajakken. Jeg fikk tatt den av og satt den på hodet. Nå gikk det fremover igjen. Oppdaget også at mye annet viktig utstyr var skylt av dekk: årepose, pumpe, GoPro, og fiskesnøre. Kjipt! Seks uker med film gikk tapt.

Å skvise sitroner!

Tross vanskelige forhold fortsatte jeg mot Værlandet. Jeg håpet ingen så meg. At det ikke ble satt i gang redningsaksjon fordi noen spottet en enkelt kajakk som kjempet seg framover i bølgene. Jeg tenkte teknikk på fremdriftstakene. Husk å skvise sitroner med beina, ha rette armer, rotasjon i overkropp, løse grep på åren, skyve med øverste arm. Noe på drakten gnagde på brystet for hver rotering i overkroppen. Irriterende. Det må ha vært frontglidelåsen på tørrdrakten.

Skjønte etter hvert at jeg hadde bommet på Harrbakkeskjera. Da var jeg på kanten til å gi opp og snu. Det ville vært null problem. Det hadde vært en enkel surf tilbake for så å slå leir på en av øyene. Det ville likevel vært kjipt å snu når jeg var så nær Jeg følte meg sterk. Jeg hadde bak meg seks uker med trening. Jeg bestemte meg for å holde på maksimalt to timer til. Jeg nådde Melværet kl.1600. Siste kryssing tok 1,5 timer. Jeg gikk i land og var skjelven.

-Jeg vil hjem med hurtigbåt!

Perfekt fjellhylle for camp på Skogsøy.

Å padle alene under sånne forhold tar på, og om kvelden var jeg helt sikker: I morgen vil jeg hjem med ferge og hurtigbåt! Men, etter å ha sovet på det og hatt en lang morgen i teltet, ombestemte jeg meg. Vinden hadde avtatt til 12 m/s og havet fristet til medvindspadling hjemover. Glemt var hurtigbåten, jeg skal padle hjem! Det ble kaffepause ved Ospøytåna, som jeg også hadde passert på veg nordover. I tillegg søkte jeg etter alt det tapte utstyret jeg mistet dagen før. Håpløst. Dessverre.

Men, livet må videre, så jeg padlet via Tjørnholmen og Tangenesosen, til Marikollvika, der det ble lunsjpause med Chili con carne a la Real turmat. Da jeg startet kryssingen av Sognesjøen fra Oddeholmane la jeg merke til to nesebor som stakk opp av sjøen like ved meg. Jeg stoppet og hørte pusting. En sel stakk hodet opp. Vi så hverandre i øynene. Øyeblikket varte lenge før den dykket og ble borte.

Vel fremme!

Det fortsatte med nordavind 13 m/s også neste dag. Det var blå himmel og seks grader. Jeg startet kl.0930 og hadde kaffepause ved Mjømnessundbrua. De fire ukene på havet gikk mot en ende. Jeg følte meg hjemme i mitt lille fartøy. De første dagene kunne jeg sitte maksimum tre timer i kajakken før jeg måtte i land og strekke på beina. Denne dagen satt jeg 11 timer i strekk. Og det føltes helt greit. Jeg gjorde alt i kajakken og valgte heller å spise middag der fremfor å gå i land. Denne dagen var fokuset på å komme hjem.

Det ble en lek å padle i medvind og surf over Fensfjorden og ned Fonnesstraumen og Alverstraumen. Båten var i jevnt sig og det kostet ikke mye krefter å holde den i fart. Tanken på at jeg snart skulle treffe kone og barn gav nye krefter. Jeg lå tre dager foran skjema og ventet til jeg kom til Litlebergen før jeg ringte og delte nyheten. Far kommer hjem! To timer unna! Full jubel. «-Har du padlet fra Værlandet til Bergen på to dager. Det er ikke mulig?!» Jo, det var det. Tross en hel dag i kajakken hadde jeg fremdeles motorikk til å gå i land og balansere på en vuggende flytebrygge. Helt alene. Gleden var stor av å bli møtt av min kjære Birte på kaien.

Den indre reisen

Hva har turen gjort med meg? Aldri har jeg hatt en så gjennomtrent kropp! Alle sier jeg er blitt så tynn, og ja, jeg har mistet ti kilo. Men det jeg først og fremst sitter igjen med er begeistringen over å ha fulgt drømmene. For hvert padletak kom jobben mer og mer på avstand. Jeg elsket friheten. Synes det var stort å være sin egen sjef og ikke måtte tilbake på jobb etter helgen, men bli igjen på havet. Det var ingen ting jeg skulle rekke. Jeg skulle bare VÆRE. Alt dette gjennomlevde jeg i mitt eget nabolag. Villmarkseventyret startet et steinsprang fra huset mitt, fra Nøstet i Bergen sentrum. Etter turen har skuldrene senket seg og jeg er blitt mer klar for å leve, gjøre det som betyr noe. Karrierejaget har mindre fokus. I stedet vil jeg gjøre som Sondre Justad synger:

«-Æ vil kjenn at æ lev, kjenn at det riv i hjertet!».

Turen har satt sine spor. «-Du har blitt tynnere i kinnene og smiler mye mer», som en god venn av meg sa! Det er ikke alle vanene fra langturen jeg kan ta med tilbake til sivilisasjonen. Det å ikke dusje på åtte uker, ja det er helt klart en av dem! ●●

 

En uke i nordnorsk paradis

Alt var handlet inn, og det eneste vi manglet var tørrdrakter. Dette skulle vi få leie av Rana Spesialsport, og vi hadde avtalt at vi skulle ringe når vi nærmet oss Mo i Rana hvor de holder til. Som sagt som gjort, og vi fikk tak i utstyret, og mange gode tips.

På vei mot det ukjente

Vi kjørte deretter mot Stokkvågen, som så ut til å være en passende start for turen vår. Der parkerte vi bilen, bar kajakkene ned til fjæra og pakket om fra bil til båt. Selv om noe måtte bli igjen, var vi overrasket over mengden man får med seg i disse farkostene, og noe spente satt vi oss oppi båtene 40 meter lengre borte fra der vi første hadde lagt båtene. Klokken var seks på ettermiddagen og vi var på vei.

Vi fortsatte over sundet og begynte vi å se etter steder vi kunne gå i land. Det var gråvær, motvind og regn i luften. Over den første lille holmen sirklet det tre ørner majestetisk, og da vi kom på sørsiden av Stigen fant vi en lun vik. Vi hadde padlet nesten åtte kilometer i motvind på litt under to timer, og var fornøyd med den første dagen. Vi klarte å finne plass nok mellom sauer og skitt til leiren, og siden det regnet godt ble det Yatzy i teltet som gjaldt denne kvelden. Vinden røsket koselig i teltet og vi sov bra. Kanskje vinden løyer litt til i morgen, sa Yatsy-vinneren Silje før vi sovnet.

Sjøen gikk hvit

Men det gjorde den så absolutt ikke. Vi bestemte oss for å padle nordover mot Hestmannen. Etter en frokost bestående av speilegg og kaffe, kom vi oss i båtene og avgårde. Vi rundet Stigen og padlet opp i sundet mellom Stigen og Lurøy. Vi kom tre kilometer på rundt en time. Det blåste friskt fra nord, og vi måtte ta pause i en liten vik og avvente litt mens vi tok oss en kopp te. Jeg dro fram fluestangen og tok noen medvindskast. Vinden ga ingen tegn om at den skulle gi seg, men vi var ved godt mot og la på tur videre. Vinden kom fortsatt rett forfra i det smale sundet, og sjøen gikk hvit rundt oss. Det var ingen andre utpå enn en leken oter som koste seg i bølgene like ved båtene våre. På to timer hadde vi kommet opp til en relativt lun vik på Lurøy.

Damenes aften i Yatzy

Det var nytteløst å fortsette nordover i denne vinden og vi padlet til land på flo sjø, trakk kajakkene godt opp på gresset og satte oss i teltåpningen mens vi så vannet forsvinne ut av viken. Det er fascinerende forskjeller på flo og fjære her, tenkte vi mens vi fikk i oss en porsjon Real turmat. Det ble med 7.5 kilometer på tre timer padling denne dagen. I regnet og vinden koste vi oss i teltet med prat, litt vin og rom og noen slag med Yatzy, mens noen sauer lusket rolig forbi oss. Noen koste seg mer enn andre, og det var helt klart damenes aften i spilleboden.

Vi våknet tirsdags morgen og hørte vinden ruske godt i teltet fortsatt. Silje kunne fortelle at hun hadde våknet en gang i natt og lurt på om teltet skulle blåse avgårde. Jeg sa at jeg var sikker på at kajakkene lå på samme sted som jeg hadde sovnet, men hun kunne godt se til dem siden de lå på hennes side av teltet. Hun satte seg opp og åpnet teltduken. Det var lenge stille, og jeg måtte spørre henne om alt var ok. Du tuller med meg nå, sant? utbrøt hun, -Du har flyttet dem etter jeg sovnet. Riktig nok lå jeg våken i soveposen og leste mens hun snorket, knapt hørbart over vinden utenfor, men jeg hadde absolutt ikke gått utenfor teltet.

Tidevannet tok kajakkene

På andre siden av bukten lå kajakkene langt oppe på land. Vi tuslet bort og så over sakene. Alt var der. Min mye grønnlandsåre fra Gearlab, som jeg har lagt min elsk på, fluestangen og alt annet som ikke var tatt ut. Flaks! Ti meter lengre ut med tidevannet og vinden, og vi måtte sagt farvel til det hele og plukket kajakk og utstyr opp i Trondheim på veien hjem. Vel fornøyde med at vi fortsatt hadde alt med oss, tok vi oss en tur opp på et høydedrag for å se på forholdene og ruten videre. Det blåste fortsatt kraftig, men prognosene sa det skulle roe seg utover dagen. Vi bestemt oss derfor å dra videre.

Akkurat i utløpet mellom Lurøy og Stigen i nord møtte vi tre lokale padlere. De kunne fortelle at de tok seg en uke hit hvert år, og kunne komme med et godt råd til oss, nemlig å padle sørover. Et godt råd, men et av målene var jo å krysse polarsirkelen mot nord for egen kraft. Vi satte kursen mot Innerkvarøya, der det skulle være en butikk. Vi padlet over fjorden i motvind og høye bølger, men i fint driv. Det var en god følelse å komme til havn, trekke båtene på land ved siden av liket av en halvspist oter, og se oss litt omkring.

Tatt i mot med åpne armer

Vi fant butikken men den var så klart bare åpen mellom 8 og 10 og 18 og 20 (eller noe slikt). Vi var der temmelig nøyaktig kl. 13:40, to timer og 7.3 kilometer etter at vi hadde forlatt Lurøys lune vrede. Til alt hell var eieren av butikken inne i annet ærend. Etter noen telefoner og hyggeprat, var han klar til å slå inn varene våre, som den fødte butikkmedarbeider. Vann kunne vi bare gå bort på fiskeoppdrettet å hente. – Null stress, bare hils fra meg, sa Geir. Som sagt som gjort, og mens Silje kokte siste rest av vann opp til lunsjen vår, gikk jeg bort for å fylle på vannposene og sekken. Der ble jeg tatt imot med åpne armer, og fikk klar melding om at vi også kunne låne dusjen om vi ville.

Etter litt avslapning på varmekablene, og ompakking, var vi klar for å padle videre nordover. Dette var strekket hvor det skulle skje. Vi så på kartet og vurderte ruter. Jeg foreslo å padle rundt på nordsiden av Innerkvarøya, videre vest til Ytterkvarøya og så nord til Hestmannøy, eller Selsøy, eller Storselsøy. Er det ikke kortere å padle bent over? spurte Silje. For så vidt, tenkte jeg, men det er vel tryggere å gå langs land så mye man kan? Silje så uforstående på meg. Kortest er best!

Krysset Polarsirkelen

Som sagt som gjort. Det var en relativt lang strekning nordover over «åpent hav», men vi var jo blitt god på motvind og når vi kunne padle med utsikt rett mot majestetiske Hestmannen, var det bare en fryd å padle. Vinden og bølgene skulle jo gi seg utover ettermiddagen. Vi fulgte nøye med på polarmerket på Vikingen som vi hadde på styrbord side av oss, og kryssingen av sirkelen ble feiret med en liten sjokoladebit og noen bilder. Vi blåste noen titalls meter sørover igjen, og den andre kryssingen av polarsirkelen ble forbigått i stillhet.

Vi padlet langs østsiden av denne øyen, hvis navn alle vi møtte hadde forskjellig navn på, og fikk sett Hestmannen fra de fleste vinkler. Vi rundet øyen og padlet litt sørover, og strandet i nydelige Solvika utpå kvelden, godt slitne etter fire timers padling og 14 km i motvind. Vi feiret med et glass vin og middag fra butikken, ved det lille bålet vi hadde fyrt opp.

Da myggen fant oss, trakk vi inn i teltet og fant fram Yatzy’en igjen. Etter tre dager på sjøen og fire netter i telt, var det fortsatt ikke noe tegn til hval, eller seier i dette forunderlig vanskelige terningspillet. Vi fikk endelig et glimt av midnattssolen, da vi gikk til køys utpå natten en gang. Totalt padlet distanse denne dagen var 21 kilometer. Endelig litt progresjon mot nord.

Til topps på Hestmannen

Dagen etter stod vi opp. Det var nesten ikke til å tro. Blikkstille og sol. For en dag. I dag var dagen da vi skulle til topps på det spektakulære fjellet Hestmannen. Turen opp til gikk fint, og da vi kom til toppen, ble vi lamslått av utsikten. Du verden så flott. Det kom endel havdis drivende innover, så vi bestemte oss for å lage oss noe frysetørret kjøttsuppe mens vi ventet. Tåken gled forbi og vi var der oppe helt alene. Helt vilt! På vei ned, akkurat over det smaleste partiet, hylte plutselig Silje til. Hjertet mitt hoppet, var sikker på at hun hadde sklidd. Det var rundt 571 meter rett ned på siden der. -Se, utbrøt hun og pekte. En diger havørn hadde flydd ut rett nedenfor henne og passert henne ikke mer enn tre meter unna. Da jeg fikk øye på den, var den kommet opp på høyde med meg og steg raskt til værs og sirklet litt over oss før den forsvant i skyene like over oss. For en herlig opplevelse! Da vi var tilbake i leiren laget vi middag og vi fikk en nydelig kveld på stranden. Med bålet fint brennende, solen som skinte og blikkstille, var det en fantastisk dag. Noen kast med fluestangen ble det også, men vi var tydeligvis for langt sør for Lofottorsken. Ei heller Selsøyskreien eller Hestmannhysen ville bite på. Som avslutning på kvelden fikk vi besøk av en svært så nysgjerrig sel som svømte rundt i en halvtimes tid og studerte oss nøye.

Tok ferge til Rødøy

Morgenen etter hadde vi bestemt oss for å få litt fart på sakene og ta fergen opp til Rødøy. Her var det et nytt fjell som skulle bestiges, burger som skulle spises, og strender som skulle campes. Strendene hadde vi sett på bilder i lang tid og gledet oss til å få opp teltet der. Med båtene lastet med sakene våre, forlot vi Solvika og satte kursen 200 meter mot nord og fergekaien. Det var lettere sagt enn gjort, og den beryktede motvinden slo til for fullt igjen denne dagen. På fergekaien spurte jeg et eldre ektepar, som tydeligvis hadde mer fiskelykke enn meg der de bar kasser med fisk ut av båten, om hva øyen heter. –Hestmannøy, svarte han kjapt. Like kjapt kom Selsøy fra konen. På kaien stod det tydelig 8197 Storselsøy… Javel. Fergen tok oss raskt opp til Rødøy, og velframme fikk vi kajakkene på land. De veier faktisk ganske mye når de er fullastet med utstyr. Min noe mer enn Silje sin, noe som vi merket gang på gang der hun gled lydløst over grunt vann, mens jeg kom subbende i bunn etter. Vi fikk på ny fylt opp vannreservene og fant et passende sted å sette båtene på vannet. Som bestilt var det vindstille i bukten ved fergekaien, og etter et lite uhell idet jeg entret kajakken, kom vi oss utover etter å ha tømt den for vann.

Burger og fine strender

Det var blikkstille og vi koste oss med tanken på burger og fine sandstrender. Vårt største problem var hvilken av strendene vi skulle velge, men det var bare helt til vi rundet neset og skulle nordover. Det var nemlig ikke vindstille, og ikke hadde vi strømmen med oss heller. Det ble tre kilometer på halvannen time. Ganske slitne kom vi inn til flytebryggen og fikk båtene opp. Burgeren var tidenes skuffelse, men vi var smarte nok til å ta kamskjell til forrett, som kostet nesten det samme som burgeren, men vel verdt det.

Vi forhørte oss om de hadde rom ledig, og forklarte at vi ikke hadde mulighet til å padle rundt og opp til teltplassen i denne vinden. De var dessverre fullbooket, og vi fikk ikke lov til å slå opp noe telt godt gjemt på den store sletten bak bygget. Skuffet trasket vi i vei i ulendt terreng og kom omsider til en relativt dårlig teltplass, langt fra kajakkene. Vinden røsket godt i teltet der vi lå, og noen nye tap i Yatzy kom på rullebladet mitt.

Besøkte Tomma som siste post

Dagen etter våknet i igjen til strålende sol, og vi tok turen opp til toppen av Rødøyløva for å se på utsikten. Derfra kunne vi se Lofotveggen i nord gjennom skyen av fluer som fulgte oss til topps, og Tomskjevelen og sikkert noen av de syv søstrene i sør.

Da vi kom ned, gikk vi inn til «sentrum» og handlet litt forsyninger. Det var på tide med egg til frokost igjen. Vi padlet en runde i skjærgården på vestsiden av øyen, før vi endte opp blant hoppende makrellstimer på vei ned til hurtigbåtkaien. Fiskene danset rundt kajakkene våre nå som stangen var trygt pakket ned i tuben på dekk. Vi ville besøke Tomma som siste post. Det var fredag og båten raste i full fart sørover. Tipset om Tomma kom fra Vegard i Rana Spesialsport, som omtalte den som den mest komplette av øyene. Den har nydelige strender, Tomskjevelen med sine 922 meter, pub og butikk, hadde han fortalt. Dessuten var den i padleavstand fra bilen vår i Stokkvågen. Jeg sendte Vegard en melding om han visste om de hadde gass til primusen på Tomma, sånn i tilfelle. Han svarte at det trodde han. -Men om ikke, så ring han Tor Håkon, så ordner det seg, var det hyggelige svaret derfra.

Så hval

Hurtigbåten hadde mange stoppesteder underveis og på en kai var det folkefest og stor oppstandelse. Festen virket ikke å få noen demper av at vi ikke gikk av der. Akkurat det var litt merkelig tenkte vi, mens båten fortsatte mot Tomma og ankom sent på kvelden. Det var en flott kveld, og i stille sjø gjorde vi unna ni kilometer på halvannen time. Den første stranden vi fant var helt nydelig. Det lå en seilbåt for anker utenfor, og den var et nydelig syn der vi gled rolig forbi og inn på stranden. Synet var like fint da vi gled rolig forbi den utover også, og padlet videre. Det var nemlig ikke mulig å campe der. -Se, en nise, sa jeg til Silje. Jadda, var svaret jeg fikk. -Det er seint og du innbiller deg ting. Den var bare oppe en gang, men jeg var sikker i min sak. Hellet hadde snudd og jeg hadde sett hval, riktignok den aller minste arten, men likevel hval. Litt etter fant vi en nesten like fin strand med mye bedre muligheter til å campe. Vi fikk opp teltet, laget et lite bål og fant fram grillmaten. Det ble et glass vin og en øl under midnattssolen til maten. Vi var i soveposene klokken langt utpå natten, vel fornøyde med dagen. Det ble så klart et knepent tap i Yatzy her også, men det nærmet seg noe. Jeg kunne merke det. Jeg hadde jo sett hval…

Uredd reinsdyr

Lørdagen var nydelig og vi padlet langs Tommas spektakulære kystlinje. Mens vi pratet om hvor vi ville ta lunsjen vår, dukket et reinsdyr opp ute på et nes. Vi kunne padle helt nært uten at det brydde seg om oss. Medvinden fortsatte og vi passerte den ene stranden etter den andre, og før vi visste ordet av det gled vi rett inn i en liten bukt av den fineste sand. Da vi sjekket målingene hadde vi padlet nesten 14 kilometer uten å anstrenge oss nevneverdig.

Dessverre var ikke denne stranden egnet til camping, men vi laget et lite bål og fikk kokt vann til både frysetørret lunsj og kaffe, før vi gikk en liten tur for å speide etter et tilholdssted for natten. Vi bestemte oss for å padle litt videre nordover for å se hva vi fant. Det var tross alt ikke langt igjen, og det var et overkommelig stykke tilbake til bilen i morgen uansett hvor vi endte opp.

Tilbake til bilen

Siden det flødde, satte vi oss i båtene og ventet til tidevannet løftet oss og vi kunne padle videre. Ikke helt overraskende var Silje førstemann avgårde. Jeg kom, av naturlige årsaker, litt etter. Vi fant en flott plass, fikk opp teltet og fylte koppene med vin. Vi tente et lite bål og laget oss en siste porsjon turmat. Vi lot bålet dø ut med tidevannet utover kvelden og gikk inn i teltet. Terningene ble funnet fram og rullet villig omkring. Game, set, match! Jeg vant, og det var enkelt. Det viste seg at Tomma var akkurat den eventyrøya vi ble lovet.

Morgenen etter padlet vi mot bilen over blikkstille vann. -Typisk hvalvær, sa jeg, idet en liten flokk med niser dukket opp foran oss. De var bare to, men det var hval. Vi grunnstøtte omtrent 100 meter fra bilen, men tenkte vi kunne ta det rolig og tømme litt, mens tidevannet endret deg. Det gjorde det, og etter fem minutter stod kajakkene helt tørt like langt fra bilen og med vannet ytterligere 20 meter bak oss.

 

Leka rundt på 13 timer

Namdal padleklubb og Ytre Namdal og Bindal padleklubb satte hverandre i stevne fredag 13. juni 2014. Målet var å padle Leka rundt i løpet av helga. Det var lagt inn to overnattinger for at turen skulle bli spiselig også for mindre trente padlere. Datoen tatt i betraktning var det ikke til å undres over at værmeldingen lovet oss vindstyrke 10 – 14 m/s fra nordlig retning. Turen skulle egentlig starte fra fastlandet, men den sterke vinden og heftige bølger førte til at vi tok ferja fra Gutvik til Skei.

 

Valg av leirplass

Slik turen var planlagt skulle vi padle de fem kilometerne fra Skei til Skeispynten nord på øya første kvelden, der det er flere fine plasser å slå leir. Den lengste etappen på 25 km skulle tilbakelegges på lørdag, sørover langs vestsiden, rundt sørenden og til Årdalssanden. Søndagens etappe tilbake til Skei er på ca. ti km. Slik været hadde utviklet seg, var det ikke tilrådelig å følge oppsatt plan. Vi ble i alt 10 padlere, og det ble en utfordring å finne teltplass til alle.

Etter litt rådslagning ble det til at vi valgte Årdalssanden, som er en flott badestrand der kommunen har lagt til rette med både toalett og omkledningsrom. Gressplenen ovenfor stranda er en ideell teltplass når man ser bort fra at det nok er i grenseland å slå opp telt på ei badestrand. Vi gamblet imidlertid på at det ikke var mange badegjester så tidlig på året og med snaue 10 grader i vannet. Den sterke vinden førte til at vi ikke startet rundturen på fredags kveld – men det ble en i stedet en fin kveldstur i le for vinden på sørsiden av øya.

Smal passasje ved Steinssjøen. FOTO: STIG NYGÅRD.

 

Værgudene er med oss

Lørdags morgen var vinden løyet betraktelig, og sola gjorde sitt beste for å bryte gjennom skydekket. Vi valgte å padle nordover på østsiden av øya. Der er det frodig vegetasjon helt ned til sjøen, og rett som det var så vi rådyr som kikket nysgjerrig på oss. Enkelte sto helt rolige til vi bare var noen kajakklengder unna. Ellers var det et yrende fugleliv; tjeld, måker, terner, ender, ærfugl og grågås gjorde at det ikke var et eneste kjedelig padletak. Ved flere anledninger fikk vi også se havørn, som regel med en flokk måker etter seg som forsøkte å jage den unna hekkeplassen. En oter ble også observert på et skjær mens den inntok et flyndremåltid.

På nordøstspissen av øya (Lekaskagen) hadde vi en lengre spisepause. Der kunne vi følge med skipstrafikken i hovedleia som går mellom Leka og fastlandet. Skipstrafikken er forresten en faktor å ta i betraktning hvis man velger å starte turen fra fastlandet. Man skal ikke lite på at en kajakk blir sett fra broa på en stor fraktebåt. Der vi padlet var det imidlertid lite sjenerende båttrafikk – kun noen få fisketurister som i stor grad viste hensyn ved å senke farten. Leknesøyan, som ligger i nord er et interessant og sjarmerende område med mange holmer og skjær. Her er det grunne partier hvor vi kunne studere bunnfloraen med kråkeboller, skjell av mange slag og en tettvokst tang- og tareskog.

 

Yttersiden av øya

Etter hvert som timene gikk og armene begynte å verke, begynte vi å se oss om etter et egnet sted å slå leir for natten. Vi fant etter hvert ut at strandsonen på nordvestsiden (yttersiden) av Leka er et karrig 50 og ugjestmildt område, med lite egnede leirplasser når det skulle være plass til så pass mange telt. Ved et par anledninger ble det sendt speidere på land, men de kom hoderystende tilbake. Ferden fortsatte derfor sørover i et strålende vær med solglitter i sjøen rundt oss, og vi kunne studere den unike geologien som kjennetegner Leka.

Da omtrent to tredjedeler av runden var unnagjort, begynte vi å innse at vi kom til å gjøre unna hele runden uten overnatting. Ved Steinssjøen kom vi igjen inn i et område med mange holmer og skjær. Der opplevde vi å surfe innover på tidevannsstrømmen i et trangt sund. På tur utover fra bukta måtte vi kjempe i motstrøm i et tilsvarende sund, der det var så grunt at padleårene ved flere anledninger tok tak i bunnen. Herlig!

 

Fiskesuppe på menyen

Ytre Namdal og Bindal padleklubb har en tradisjon med felles middag på overnattingsturer. Da står fiskesuppe på menyen, og dette ble annonsert før vi startet å padle. Et par av oss hadde derfor med fiskestang for å sikre ferske råvarer, og det ble fisket iherdig der det var dypt nok til at det kunne dorges. Resultatet var lenge labert, og vi ble etter hvert bekymret for at menyen måtte endres til turproviant. Ikke før vi omtrent kunne se Årdalssanden og utgangspunktet for turen, dukket det opp en makrellstim og berget oss. Like etter midnatt, og godt slitne kunne vi derfor nyte fiskesuppe som umiddelbart ble gitt terningkast seks.

Lang dags ferd mot natt. FOTO: STIG NYGÅRD.

 

Tilbakeblikk

Et par av deltakerne var nesten helt utkjørte da vi kom i land, så i etterpåklokskapens soleklare lys er det klart at vi skulle ha lagt inn en overnatting midtveis. Flere av oss er i 60-årene, så selv om vi er en sprek gjeng med stor innsatsvilje og godt humør, var dette i overkant. Det var værforholdene (fredag den trettende?) og mangelen på egnede leirplasser på yttersiden som gjorde at det ble som det ble. Søndag morgen var vindstyrken økende igjen, og med regnbyger på vei var det likevel ingen som var spesielt lei seg for at vi kom i mål i løpet av lørdagskvelden.

Alt i alt var det en særdeles vellykket tur. Turen kan anbefales på det varmeste, alle med litt padleerfaring klarer dette med glans. Hvis værgudene skulle slå seg helt vrange, er det dessuten mye å se og oppleve på land også, i påvente av bedre forhold. Her nevnes kort hulemaleriene i Solsemhula, fjellformasjonen Lekamøya, gravhaugen Herlaugshaugen, bygdemuseet. En rundtur på øya bare for å se på den varierte naturen og geologien er også en opplevelse i seg selv. God tur! ●●

 

Padling langs nasjonale turistveier

Hvis du ikke vet at en vei er mye mer enn et middel til å komme raskt frem, skal du kjøre nasjonale turistveier. Dette er veistrekninger som innbyr til hyppige stopp, for å besøke attraksjoner av ymse slag, for å oppleve vakker natur eller for å gjøre begge deler. Statens vegvesen har brukt mye tid og penger på å plukke ut i alt 18 slike strekninger, og gitt dem status som Nasjonale turistveger. Strekningene har delvis blitt rustet opp, fått enhetlig skilting og ikke minst en lang rekke flott tilrettelagte, raste- og utsiktsplasser. Noen av punktene har også fått installasjoner og kunstverk som i seg selv er gode grunner til å besøke turistveiene.

Det er gode muligheter for å padle langs alle de nasjonale turistveiene. I forbindelse med at jeg for noen år siden fikk i oppdrag å skrive en bok om disse veiene, ble jeg virkelig klar over dette. Jeg hadde som vanlig med meg kajakk på biltaket da jeg kjørte rundt for å samle stoff til boka, og kajakken ble brukt mye. Å legge opp Norgesferien som en kombinert bil og padletur langs de nasjonale turistveiene er derfor et turforslag jeg gjerne deler med Padlings lesere.

Til Hamningberg, ytterst på Varangerhalvøya, hadde et par padlere funnet veien.
Til Hamningberg, ytterst på Varangerhalvøya, hadde et par padlere funnet veien.

 

Ut Varangerfjorden på Nasjonal Turistvei Varanger

La meg starte lengst øst. Nasjonal turistveg Varanger går fra Varangerbotn i Nesseby kommune og følger Finnmarkskysten 160 kilometer til Hamningberg i Båtsfjord kommune. Nesten hele veien er det gode padlemuligheter. Du kan faktisk padle langs turistveien hele strekningen. Hvis du ikke har tid eller lyst til det, kan du gjøre som jeg og plukke ut noen høydepunkter.

Den første var nesten innerst i Varangerfjorden i den armen som heter Meskelvfjorden. Der satte jeg utpå fra et nes like ved veien og padlet østover langs strendene til Nesseby kirke. Den ligger staselig til ute på et lavt nes, og fjæra ved kirken er kjent for sitt enestående fugleliv med mange vadefuglarter. Et stort område ved kirken er da også naturreservat for å beskytte fuglelivet. Nesseby kirke er forresten også verdt et besøk i seg selv. Den er bygget i 1858, og som en av de få i Øst-Finnmark overlevde den tyskernes herjinger på slutten av den annen verdenskrig. Noen kilometer lenger øst ligger for øvrig Mortensnes kulturminneområde. Der kan du se samiske kulturminner både utendørs og inne i et lite senter.

Fruholmen fyr, Norges nordligste, er et ettertraktet padlemål.
Fruholmen fyr, Norges nordligste, er et ettertraktet padlemål.

Vadsø

Like over kommunegrensen til Vadsø oppdaget jeg at det er greit å sette kajakken på vannet innenfor moloene i det vesle tettstedet Vestre Jakobselv. Det var ganske høy sjø og vind da jeg startet derfra, så ideene om å padle til Vadsø ble det ikke noe av. Men til gjengjeld fikk jeg en unnskyldning til å bruke elvekajakken min på den nederste delen av elva, som har gitt stedet sitt navn. Ganske artig det og, selv om det var litt vel grunt et stykke.

I Vadsø var det ingen problemer med å sette utpå ved småbåthavna, og jeg fikk en fin liten tur til utsiden av Vadsøya og fikk studert luftskipsmasta fra sjøen. Den ble satt opp av Roald Amundsen 1926 i forbindelse med luftskipsturen hans over Nordpolen. Dersom du har planer om å padle hele Finnmarkskysten fra Grense Jakobselv, kan det være at du kommer til å krysse Varangerfjorden fra Bugøynes til Vadsø. Da er nok luftskipsmasta et godt siktepunkt.

Fott strand på innsiden av Ekkerøya

Ytterst i Varangerfjorden må du også få med deg en padletur fra den flotte stranda på innsiden av Ekkerøya. Da jeg var der var det utrolig fine forhold og så varmt i været at jeg følte meg hensatt til Syden. Synet av det gamle fiskeværet, Kjeldsenbruket, like i nærheten, fikk meg imidlertid tilbake til Finnmark, selv om sjøbodene nå huser en trivelig sommeråpen kafé. Ekkerøya hadde også sterke tyske stillinger under den annen verdenskrig, så her er det også mye for den som er interessert i krigsminner.

På turen langs den nasjonale turistveien til Havøysund kan du padle i Snefjorden.
På turen langs den nasjonale turistveien til Havøysund kan du padle i Snefjorden.

 

Lengst øst

Krigsminner er det også ved Kiberg. Her rommer Kibergneset restene av en stor tysk festning. I Ytre Kiberg, tettstedet like ved, er det et meget interessant museum som forteller historien om de mange finnmarkingene som kjempet mot tyskerne som partisaner. Kibergneset er også Norges østligste fastlandspunkt, og også av den grunn verdt en padletur. Jeg startet min tur i området fra den flotte stranda i indre Kiberg og fikk med meg et langt stykke av kysten, inkludert det østligste punktet, en nydelig sommerdag. Det smaker litt fugl av turen når Russland ligger «like i nærheten».

Vardø

Å legge ut fra Vardø og padle rundt Hornøya hører også med til de turene som bør settes på lisa. Da kommer du så langt øst som det er mulig her i kongeriket. Så langt har jeg dessverre ennå ikke kommet. Å sette utpå kajakken fra Vardø, langs innsiden av Norges østligste by, er det imidlertid mange gode muligheter til. Det har jeg sjekket opp i. Blant annet var det fint å sette utpå fra stranda like ved det flott Steilneset minnested. Det særpregede monumentet er reist til minne om de 91 ofrene for hekseprosessene i Øst-Finnmark på 1600-tallet.

Ekkerøya er flott å padle fra ved turistveien rundt Varanger.
Ekkerøya er flott å padle fra ved turistveien rundt Varanger.

 

Hamningberg

Fra Vardø fortsetter den nasjonale turistveien videre nordover og vestover langs kysten til Hamningberg. Det er et eventyrlandskap å kjøre i forbi den spesielle forrevne geologien langs veien. Dette er også et eventyrlandskap å padle i. Siden Barentshavet er nærmeste nabo kan du nok ikke regne med padleføre så ofte. Men når været det slår til må det være en opplevelse å padle langs den forrevne kysten og ta seg i land på flere av de flotte sandstrendene som også ligger her.

Selv har jeg bare padlet ved Hamningberg. Det var veldig flott. Hamningberg er et fraflyttet fiskevær hvor mesteparten av den gamle bebyggelsen er beholdt som hytter. Det var her vår første redningsskøyte «Colin Archer» berget 37 mennesker fra den sikre død under en orkan i 1894, og la grunnlaget for Redningsselskapets suksess. Heldigvis sto vindmåleren på motsatt ende av skalaen da jeg padlet fra den fine sandstranda ved Hamningberg og sørover mot den flotte Sandfjord.

 

Skal du padle lengst øst i Norge må du rundt Hornøya utenfor Vardø.
Skal du padle lengst øst i Norge må du rundt Hornøya utenfor Vardø.

 

 

Til Havøysund

Den andre turistveien i Finnmark er den som går til Havøysund. Den går langs FV889 fra Kokelv i Kvalsund kommune til kommunesenter i Måsøy. Strekningen er bare 66 kilometer, men veien er overraskende avvekslende med innslag både av fjell og fjord. Særlig er veien imponerende der den går hugget ut i forrevne fjellskrenter langs kysten. Den første fine muligheter til å komme utpå med kajakk er allerede ved starten i Kokelv. Der er det en flott strand som, om den hadde ligget på sydligere breddegrader, hadde vært full av solstoler og paraplydrinker. Nå er det nok heller langt mellom slikt der til daglig, men du verden hvor fint det er å sette utpå og gli utover den åpne bukta en solblank sommerdag. Flott er det også å starte fra stranda i Lillefjord og runde en grønn liten øy ute i fjorden.

Snefjorden

Runding av øyer er det også fine muligheter for i Snefjorden, litt lenger nord. Der fikk jeg meg en nydelig kveldstur rundt Snefjordsholmen og nordover mot Avløysingsneset, og langs både strender og stupbratte klipper. I Snefjorden kommer det også ut en elv, og nysgjerrig som jeg er måtte jeg selvfølgelig prøve hvor langt oppover jeg klarte å presse meg mot strømmen i Snefjordselva. Det var ikke veldig langt… Nedover derimot…

Selvika

Et obligatorisk stoppested langs turistveien til Havøysund er Selvika. Der er det konstruert en selsom (!) lang og buktende betongkonstruksjon på rasteplassen. Like nedenfor ligger det en eventyrlig fin sandstrand som også bør friste til å sette utpå kajakken.

Snefjorden.
Snefjorden.

 

 

Turistveier lengst nord

I dag ender turistveien i Havøysund, men lokale krefter ivrer for at den bør fortsette ut til Ingøya, et par mils sjøvei ut i havet nordvestover. Der er det ikke kai for bilferge, så det prosjektet er nok langt unna. Men uansett bør du ta turen til eventyrlige Ingøya. Du skal være bra heldig med været for at padling er måten å komme seg til Ingøya, men det går hurtigbåt dit og det er lov «å jukse litt», og ta med kajakken.

De som har sans for geografiske ytterligheter har nemlig litt av hvert å glede seg over der ute. Den snaut 19 kvadratkilometer store øya har en lang historie som fiskevær, handelsted, som base for hvalfangere og kapere, og var en stund til og med fylkeshovedstad i Finnmark. I dag er det vel 20 fastboende på øya, og de har Norges nordligste kirke i vanlig drift. De kan også skryte av å ha Nord- Europas høyeste bygningskonstruksjon, en 362 meter høy radiomast. Driftige øyboere har også anlagt Norges nordligste rundkjøring, selv om det ikke er mange biler til å bruke den. Og ikke minst ligger Norges, og muligens verdens nordligste fyrstasjon like ved Ingøya.

På turen til Fruholmen fyr kom jeg i nærkontakt med tallrike skarvekolonier.
På turen til Fruholmen fyr kom jeg i nærkontakt med tallrike skarvekolonier.

Fruholmen fyr

Fruholmen fyr var bemannet fra 1866 til 2006 og feiret dermed 150 – års jubileum i fjor. Det gjorde de med brask og bram, og blant annet en flott konsert som lokalbefolkningen fikk i stand. De samme folkene jobber også med å få i stand Fruholmen som besøksfyr. Da undertegnede var der i fjor var de kommet godt i gang, og det kan godt hende at fyret åpner for besøkende allerede i år. Fruholmen fyr ligger på nordsiden av Ingøya, vel tre km fra fiskeværet der hurtigbåten legger til.

Dersom vær og føre er i orden er det mulig å padle ut til fyret. Uansett er det gode padlemuligheter rundt omkring Ingøya. Dessuten er det et eventyrlig fugleliv i området, og aldri har jeg sett så mange skarv samlet på ett skjær som der. Synet av de to fiskeørnene som satt på en odde og fulgte med glemmer jeg nok heller aldri.

I maksvær rundt Kibergneset, Norges østligste fastlandspunkt.
I maksvær rundt Kibergneset, Norges østligste fastlandspunkt.

 

 

De nasjonale turistvegene

De 18 strekningene som har blitt utpekt til nasjonale turistveier er fordelt fra naturskjønne Varangerhalvøya i nordøst til yttersiden av Norges beste jordbruksland på Jæren i sørvest. Tar du turen langs turistveiene vil du få med deg både frodige fjordopplevelser i indre Hardanger, Sognefjorden og over Gaularfjellet. Du vil også få med deg noen flotte fjelloverganger. Som Norges høyeste over Sognefjellet, en av de eldste over Strynefjellet, en av de mest kjente over Valdresflya og en av de lengste over Hardangervidda. Veien gjennom en av de vakreste fjelldalene, Atndalen øst for Rondane har også blitt turistvei. Langs turistveiene vil du også oppleve mange spektakulære kyststrekninger. Atlanterhavsveien i Møre og Romsdal, og Helgelandskysten, Lofoten og Andøya i Nordland er noen. Både kyst og fjell vil du oppleve på Senja i Troms og lengst nord på veien til Havøysund i Finnmark. Vil du ha med deg fjelloverganger, imponerende daler og fjordnatur prøv Aurlandsfjellet, Ryfylke og turistveien mellom Geiranger og Trollstigen. Langs alle turistveiene er det altså i tillegg padlemuligheter. Totalt strekker de 18 Nasjonale turistvegene seg 2136 kilometer høyt og lavt gjennom landet. De inneholder så mye interessant at de fleste vil ha opplegg for mange ferier i sitt nærmeste ferieland. For ytterligere info se «Norges vakreste bilturer», Lauritzen, NAF, 2014/16, eller www.nasjonaleturistveger.no

 

Hvem har det juridiske ansvaret ved en padleulykke?

Arrangør har ansvar

Det har ikke vært noen kajakkulykker oppe i rettssystemet i Norge. Dette gjør at det er vanskelig å vurdere hvor grensen går for et eventuelt juridisk ansvar. Utviklingsleder Thomas Pindard i Norges Padleforbund presiserer til Padling at den manglende rettsprøvingen i noen tilfeller nok vil lede til en del skjønnsmessige vurderinger på hvor grenseoppgangene går. Utgangspunktet er likevel det norske lovverket, som sier at det er arrangøren av en kajakktur som har det juridiske ansvaret dersom det skulle skje en ulykke. Når det gjelder aktiviteter innenfor kajakk og kano, kommer Produktkontrolloven og Arbeidsmiljøloven, inn.

Var det en kompistur, eller opplevde de som var med at dette var organisert siden padlingen var del av et større sommerarrangement? Var det en kompistur, eller opplevde de som var med at dette var organisert siden padlingen var del av et større sommerarrangement?
Sammen med mange andre aktiviteter, kommer padleturer og padlearrangement inn under Produktkontrolloven. Dette er loven om kontroll med produkter og forbrukertjenester. Loven er til for å forebygge at både varer og forbrukertjenester ikke medfører helseskade. Den sier at den som leder eller utfører arbeid i denne type virksomhet skal vise aktsomhet og treffe rimelige tiltak for å hindre helseskade. I tillegg er leder, eller den som utfører arbeidet, pliktig til å skaffe seg nødvendig kunnskap om lover og regler.

Det er Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) som forvalter Produktkontrolloven. Det er viktig for oss padlere at loven også gjelder kajakk og kano, og at det i prinsippet ikke er forskjell på kommersiell og frivillig aktivitet! Under Produktkontrolloven finner man også Forskrift om sikkerheten ved rafting. I forskriften defineres raft som «farkost, manøvrert med årer eller motor, til bruk på strekninger med strømmende vann». Pindard opplyser at kajakkulykker som kommer opp i norsk rett, muligens vil kunne vurderes under denne forskriften.

Arbeidsmiljøloven

Innenfor Arbeidsmiljøloven finnes forskriftene om Helse, Miljø og Sikkerhet (HMS). Den såkalte HMS-forskriften stiller krav til risikovurdering og tilrettelegging av arbeidet. Og viktig er at HMS gjelder for både organisert og frivillig aktivitet, altså blant annet i padleklubbene. Under Arbeidsmiljøloven kommer også forskriften om konstruksjon, utforming og produksjon av personlig verneutstyr. For padlere betyr dette at alt utstyr du tar med, ikke bare skal være i god stand, men det skal også være CE-godkjent og merket.

Morsomt tauing i trygge rammer på tur med padlefirma i Nærøyfjorden. Firmaet sitter på det juridiske ansvaret.Morsomt tauing i trygge rammer på tur med padlefirma i Nærøyfjorden. Firmaet sitter på det juridiske ansvaret.

Hva er Juridisk ansvar

Juridisk ansvar ved en dom i det norske rettssystem, kan være i form av erstatningskrav, straff og muligens tap av rett til å opptre som tur/kursleder, veileder, aktivitetsleder eller arrangør. Det juridisk avgjørende i skjønnsmessige vurderinger går på hva en arrangør «skulle ha visst». Altså den gjeldende normen for denne typen aktivitet og driften av den. Med norm menes her hva som på dette tidspunkt ses på som «bra» og «godt nok» innenfor det arbeidet man gjør, det utstyret man bruker og standardene på nasjonalt og/eller internasjonalt nivå for denne aktiviteten.

Normer innen padlearrangement endrer seg over tid ved at kompetansen bedrer seg, det kommer helt nytt utsyr på markedet, utstyr som tidligere var dyrt kan ha blitt «allemannseie», dårlig utstyr erstattes av forbedret utstyr, og så videre. –Det som var ansett for å være godt nok for 10-15 år siden, er kanskje ikke godt nok nå lenger, poengterer Pindard til Padling og sier videre at det derfor er viktig at padlemiljøene er arenaer hvor man kan skaffe seg kunnskap om normen for dagens kvalitet.

Ingen forskjell

Når DSB sier at det gjennom Produktkontrolloven ikke er forskjell på kommersiell og frivillig aktivitet, betyr det at man som forbruker skal være like trygg på padleturer med firma så vel som med padleklubber. Når det gjelder padlearrangementer arrangert via sosiale medier som Facebook, så har dette heller ikke vært prøvd i det norske rettssystem. Siden Facebook er et glimrende medium for hurtig å invitere mange på padletur, ser vi litt på juridisk ansvar og skjønnsmessige vurderinger i sammenheng med Facebook-organiserte turer.

Åpen padletur arrangert av Brønnøysund-registrert klubb via offentlige Facebook-sider. Klubben er arrangør og ville fått det juridiske ansvaret dersom noe hadde skjedd. Åpen padletur arrangert av Brønnøysund-registrert klubb via offentlige Facebook-sider. Klubben er arrangør og ville fått det juridiske ansvaret dersom noe hadde skjedd.

Facebook-turer

Fremveksten av mulighetene som sosiale medier gir er spennende, og du verden så enkelt når man skal vil invitere til padletur! Men hvem har egentlig det juridiske ansvaret? Her kommer det helt an på hvem som administrerer Facebook-sidene. Og gråsoner florerer. Se tre «vanlige» varianter her:

  • Registrert klubb inviterer kun sine medlemmer via Facebook:

Man blir invitert til et padlearrangement via de lukkede Facebook-sidene til en Brønnøysund-registrert klubb. Dette er Facebook-sider som bare betalende medlemmer har tilgang til. I slike tilfeller er det klubben som har det juridiske ansvaret fordi kun medlemmer blir invitert og kan delta.

  • Registrert klubb inviterer via offentlige Facebook-sider, altså medlemmer og «alle» andre:

Man blir invitert til et padlearrangement via Facebook-sidene til en Brønnøysund-registrert klubb, men nå kommer altså invitasjonen via klubbens offentlige Facebook-sider. Det vil si, en offentlig Facebook-gruppe åpen for alle, både betalende medlemmer og ikke-betalende personer. Dette er etter hvert en vanlig arrangementsmetode. Pindard minner om at et slikt scenario ikke har vært prøvd i rettssystemet, men at det etter all sannsynlighet er klubben som har det juridiske ansvaret siden det er tydelig hvem som arrangerer.

  • Facebook-invitasjon fra privatperson uten klubb eller foretak i ryggen:

Men hva om arrangementet det blir invitert til på en offentlig Facebook-side viser seg å være en privatperson som har opprettet, uten noen registrert klubb eller et kommersielt tiltak i ryggen?

Her bør det skilles mellom det å ha med noen gode venner på tur, og det å invitere til noe mange personer kan oppfatte som en organisert tur.

Dersom man inviterer til noe som deltakerne føler er en organisert tur, vil vurderingen kunne være at Produktkontrolloven trer inn og dermed gir denne privatpersonen det juridiske ansvaret. På forespørsel om man kan skrive i Facebook-invitasjonen at «dette er ikke en organisert tur» og dermed slippe ansvar om noe skulle skje, stiller utviklingsleder Thomas Pindard seg tvilende til.

I Norge kan man nemlig ikke fraskrive seg alt ansvar ved en tur/arrangement fordi vi har Skadeerstatningsloven med rikholdig rettspraksis fra Høyesterett. Det finnes en ytre grense for fraskriving av ansvar, men nøyaktig hvor langt en arrangør kan gå i å skrive fra seg ansvaret vil variere fra sak til sak.

Ansvar på kompisturer

Når det kommer til om Produktkontrolloven trer inn eller ikke, er det altså avgjørende om turen er en ren kompistur, eller om deltagerne føler at de har meldt seg på en organisert tur. Her kan det ligge en fin grense, og Pindard oppfordrer alle privatpersoner som arrangerer padleturer til å tenke over hvem de inviterer til hva. Kompisturer faller nemlig utenfor Produktkontrolloven, men når en tur som var tenkt for kompiser «sklir ut» etter en Facebook-invitasjon og resultatet blir at 20 personer stiller på kaien og ingen/få kjenner navn eller ferdigheter på alle, kan det være at en rettsmyndighet ville vurdert dette til å være en organisert tur.

Hva er så en kompistur? Pindard opplyser at noen karakteristiske trekk på kompisturer kan være et lavt antall deltagere, som kjenner hverandre og hverandres ferdigheter. Den enkelte deltakers ansvar for egne handlinger trer derfor klart i forgrunnen. Man har ansvar for å kjenne egne ferdigheter, eget utstyr og egen dagsform. Og ansvar for å hjelpe til i gruppen. En kan nok tenke seg tilfeller der den/de med mest erfaring får/tar en lederrolle i større eller mindre grad. Pindard sier at en slik påtatt lederrolle på kompistur vil kunne forplikte en til å gripe inn overfor personer som handler i klar strid med hva som er forsvarlig.

Jeg vil tro det bare i helt spesielle tilfeller kan være aktuelt med et juridisk ansvar for en person på kompisturen, spesifiserer Pindard.

 

Vær bevisst på type tur

Er det en ren kompistur du skal på? Eller føles det som en organisert tur, kanskje fordi at Facebook-gruppen har laget er «Hendelse» for nettopp denne turen, der du må melde deg på? Altså, en tur som er noe mer «organisert» enn at en liten gruppe bekjente møtes til kompispadling? Er det en eller få privatpersoner som står bak, eller er det en registrert padleklubb? Pindard oppfordrer alle leserne å være bevisst på hvilken padletur man drar på.

 

Spør den som inviterer dersom du er i tvil, avslutter Pindard. Dette sammenføyer seg med Produktkontrolloven som sier at mottaker av forbrukertjeneste skal vise aktsomhet ved benyttelse av tjenesten.

 

Leder du padleturer?

Padleforbundet anbefaler å tenke igjennom noen momenter:

-At alle deltagere har riktig utstyr med seg, og at utstyret er CE-godkjent.

-At alle deltagere kan bruke utstyret.

-At alle deltagere innehar de kravene som settes for nettopp denne turen.

-At du kjenner til HMS-krav og avviks-skjema.

-At du justerer rutevalget i forhold til deltakerferdigheter og værforhold.

-At du følger med på været før, under og etter turen.

-At det føres deltakerlister.

 

Hvordan er det i din klubb?

Padleforbundet kjører workshops for klubber om hvordan man implementerer sikkerhet og HMS. Kontakt gjerne Thomas Pindard (thomas@padleforbundet.no) for å finne ut av hva man bør tenke på og hva som er lovpålagt. Økt kunnskap gir bedre padlemiljø!

Draumedagar på Stokkøya

Stokkøya er også eit flott utgangspunkt for turar. Dei to siste åra har det også vorte arrangert eit uoffisielt NM i grønlandsruller. Deltakarane skal presentere opp mot 32 ulike ruller, der dei får poeng alt etter kor bra dei vert utført.

Treffet startar med ”Qajaq-akademiet”, som går føre seg dei to første dagane.Dei fleste som skulle vere med på dette,kom onsdag ettermiddag. Seinare den kvelden kom også Dubside og Anders Thygesen, som skulle vere instruktørar. På denne samlinga kan du overnatte i dei populære ”Sub- lugarane”, du kan leige rom på Sjøsenteret eller gjere som dei fleste vel å gjere: bu i telt.

Yoga med Dubside

Onsdag morgon var det tilbod om Yoga med Dubside. Han gjennomgjekk mange øvingar som høver godt for padlarar. Etter yogaen kjende vi oss klare til å ta til på kurset denne dagen. Ved kursstart vart vi delt opp i to grupper. Anders tok seg av gruppa som ville trene på standardrulla, medan Dubside hadde gruppa som skulle trene på dei meir avanserte rullene. Eg var med Dubside denne dagen, og han gjekk i gjennom dei fleste rullene som er med i grønlandsrulle- meisterskapen. Han snakka også litt om poengsystemet, og kva som skulle til for å få maksimal poengsum på kvar øving.

Undervegs fekk vi prøve sjølve, og fekk mange gode tips og råd. Tipsa gjorde at mange fekk til det dei hadde streva med. For min eigen del, såg han at eg måtte vri åra litt på stormrullene, og vips, der kom stormrulla på høgre side på plass! Det var også stor hjelp å få frå dei andre deltakarane. På denne samlinga er det ei tanke om at all kunnskap kan delast, og alle har eit ønskje om hjelpe kvarandre mest mogleg. Etter matpausen, var det tid for eigentrening. Då plukka vi ut nokre ruller som vi ville fokusere på, og Dubside instruerte. Onsdag kveld var det ei filmframsyning om inuittane på Alaska.

Ulike ruller og sweep

Torsdag morgon var det igjen tilbod om Yoga, og Qajaq- akademiet fortsette etterpå. Denne dagen var det byte på gruppene i høve til dagen før. Anders Thygesen hadde ei økt med handruller, ”reverse- sweep” og stormrulla, medan Dubside hadde gruppa som jobba med standardrulla.

Siste del av torsdagen hadde Thygesen ein del om korleis ein kan bruke grønlandsåra til andre ting enn rulling. Vi fekk opplæring i framdriftstak, ulike sveipe-, styre-, og støttetak, og sculling med grønlandsåra. Torsdag kveld var det offisiell opning ved Bernt, der han ønskte nye deltakarar velkomne. Etter informasjon om dei komande dagane, viste Anders bilete frå Grønland. Bileta vart kommentert av Thygesen, og mange døme på ulike kajakkar, harpunar og årer vart presentert.

 

Les mer om dagene på Stokkøya i den digitale utgaven av Padling

 

 

 

Åleine i grønlandsk villmark

Turen går i juli/august i år, og i utgåva etter sommaren vil lesarane få del i korleis det eigentleg gjekk på deira to vekers padleekspedisjon til Sør-Grønland. Dei tre heilårspadlarane frå Misje Kajakklubb på Sotra føler seg godt rusta til turen.

-Nordsjøen er vår næraste nabo her på Sotra, og den forsyner oss med store bølgjer, tett havskodde, sterk straum, «drag» i sjøen, kraftfulle dønningar og irriterande skvalpesjø, så det er eigentlig ikke noko å seie på dei lokale treningsforholda, slår de tre eventyrarane fast.

Likevel reknar dei med at turen vert utfordrande. Når ein skal padle på Grønland, langt frå folk, med vasstemperaturar på 2-3 grader celsius, bre-is som driv i bølgene, og med kajakker lasta med alt ein treng for to veker av mat, sikkerhets-, kajakk- og campingutstyr, vert ein utsett dersom været skulle skifte raskt, særleg under kryssing av breie fjordar.

Mesteparten av turen vil gå føre seg i områder der beste kart har oppløysing 1: 250 000, altså at ein centimeter på kartet tilsvarer 2,5 kilometer i terrenget! For desse områda planlegg dei etter satellittbilder, men på desse framgår ikkje dei lokale isforholda for 2015-sesongen, lokalitetar med mykje straum, eller om ei vik er ein god eller dårleg leirplass, då skilnaden på flo og fjære er opp til tre meter i desse områda.

Dei tre damene frå Misje Kajakklubb har god erfaring med logistikk og sikkerhet, ettersom dei alle er forskarar ved Institutt for Geovitenskap ved Universitetet i Bergen, og har lang fartstid frå tokt og feltarbeid i dei Arktiske områda.

-Sikkerhet er viktig. Vi kan satellittelefonar, VHF, våpen og førstehjelp, men satsar på berre å bruke satellittelefonen, og då berre til oppdaterte værmeldingar og eit livsteikn heim til mor. Å padle blant kalva bre-is og større isfjell er noko av det vi ser aller mest fram til. Vår padlerute rommer derfor både fjordar der 200.000 tonn med stor bre-is passerar ut kvar dag, og kilometerlange brefrontar med oppkomer av smeltevatn og issørpe etter utallege kalvingar.

-Vi skal padle gjennom område med mykje kval, havørn, sel og fuglefjell! Og så klart må vi padla til ruinane etter Brattalid, der Eirik Raude slo seg ned og der sonen Leiv Eriksson la ut frå då han skulle finne ut om det var hald i ryktet om Vinland. Meir ungdomsskulepensum vert det når vi padlar til Hans Egede sine busetjingar, slår de tre forskarane fast.

Hiv deg på og følg Laila, Desiree og Tamara, frå førebuingane på heimebane til sjølve Grønlandseventyret, gjennom artiklar utover sommaren og hausten. I tillegg finn du dei under «The Greenland Adventure, Summer 2015» på Facebook.

Ikke overlat noe til tilfeldighetene ved vinterpadling

Hvordan vet du at du har forberedt deg tilstrekkelig til en vinterpadletur? Har du oppdatert din sikkerhetstenkning og spurt deg ”hva skjer om….” så mange ganger at du til slutt er fullstendig overbevist om at du har tenkt på alt? Spørsmålet ble stilt til Niclas Drottler, NIL-sertifisert (Nordisk Instruktørlisens) kajakkguide og instruktør, samt gründer av Sjöstaden Kajak i Stockholm.

Sikkerhet
Tørrdrakt på tørk og varm kaffe på kjelen.

 

 

Turleders kontrollfunksjon

– Det vet man jo aldri riktig. Men spørsmålet er todelt; dels handler det om ansvaret du har som individ, at du har forberedt deg skikkelig og kontrollert din egen utrustning for turen. Viktig er det også at man har et ansvar som turleder for å ha kontroll på deltakerne, deres erfaringsnivå og at de ikke bare er ordentlig utrustet, men at utstyret også brukes riktig, sier Niclas Drottler.

Selv en erfaren padler kan begynne å slurve når det går rutiner i forberedelsene for en vinterpadletur, når du har gjort det samme så mange ganger at du begynner å slappe så pass av at du slutter å tenke på hva du egentlig gjør. Plutselig kan du har glemt et moment som kan innebære livsfare, som å dra igjen glidelåsen i tørrdrakten. La oss se på denne førstnevnte vinterturen, hvordan den ble forberedt og hvordan den ble gjennomført, hva som ble gjort og hva som kunne vært gjort anderledes.

Sikkerhet
Turlederen holder kontroll på gruppen.

 

Gradert som vanskelig

Vi skal på en todagers vinterpadletur på den svenske østkysten med en erfaren turleder som kjenner området veldig godt. Turen er gradert som vanskelig, ikke på grunn av at padlingen er teknisk vanskelig eller at det er snakk om en kort eller lang distanse, men kun fordi det er snakk om vinterpadling. Saker og ting blir litt mer komplisert og utfordrende om vinteren, helt enkelt. Syv andre deltakere er med, hvorav alle, så nær som en, er erfarne padlere som er kjent med vinterepadling. Utenom en altså.

– Her har det tydeligvis vært en svikt i forberedelsene til turen. Vinterpadling stiller høye krav til deltakernes erfingsnivå, og er den klassifisert som vanskelig er det ekstra viktig at deltakerne holder riktig nivå, mener Niclas Drottler. At klassifiseringen av turen respekteres av deltakerne blir viktigere jo høyere grad av vanskelighet den har.

Sikkerhet
På vei mot åpent vann.

 

 

Grov sjø

Det er midt i desember med fem til ti minusgrader. Marken er dekket av et lett lag med snø og det er et tynt lag av is på sjøen i alle bukter og viker. Stormen Emil har mistet sin styrke, men vindstyrken er likevel seks til åtte meter i sekundet, og sjøen er til dels grov enkelte steder.

Deltakerne pakker kajakker og skifter klær. Alle, utenom en, pakker kajakkene mer eller mindre fulle av vanntette pakksekker som inneholder klær, mat og andre nødvendigheter, selv om det bare er snakk om en dagstur. Den mer uerfarne padleren pakker også ned noen saker, men ingen av de andre i gruppen merker hvor lite. De er alle opptatt av sine egne forberedelser og pakking. Dette er en padletur som forutsetter at alla deltagerne kan ta vare på seg selv og vet hva de gjør.

Sikkerhet
Stockholms innerskjærgård i desember.

 

Sjokkert men rolig

Turlederen går gjennom planen for dagen, og gir en kort orientering om sikkerheten; hold sammen, og en blåsning i fløyten betyr at noen har kommet for langt bort. Så er det bare å sette avgårde. Etter noen timer velter en av deltakerne, uvisst av hvilken grunn siden bølgene ikke er spesielt høye eller vanskelige å takle. Han får hjelp til å komme seg opp igjen i kajakken, er litt sjokkert selvsagt men likevel rolig. Han klager på at det er litt kaldt i tørrdrakten, noe de andre ikke synes er så rart i og med at vannet bare holder et par plussgrader.

Etter litt padling går samme padler rundt på nytt. Han ligger i vannet ved siden av kajakken og et par av deltakerne hjelper til med ytterligere en kameratredning. Han padler videre med sammenbitte tenner i den økende vinden, mot vår rasteplass for lunsj. Et par av de andre deltakerne holder seg i nærheten om det skulle skje noe igjen. Lederen for gruppen tar teten og setter kursen mot rasteplassen.

Sikkerhet
Forberedelse til ilandstigning.

 

– Før avreise på en organisert tur bør lederen ha overordnet kontroll på deltakerne og deres utrustning. Når padleren klager på at det er kaldt kan det være et varsel om at det er noe feil med tørrdrakten. Kanskje bør man vurdere å ta en pause i padlingen for å finne ut som det er forsvarlig å fortsette padlingen, eller kanskje bør man avslutte, sier Niclas Drottler.

Ingen tørre klær eller varm drikke

Vel fremme ved rasteplassen kommer froklaringen på hvorfor padleren var så kald i tørrdrakten sin. Det var nemlig litervis med vann i drakten. Han hadde en torrdrakt for sportsdykkerne med doble glidelåser, hvorav bare den ene var lukket. Den er ikke tett og fungerer bare som en beskyttelse for den indre glidelåsen. Her var det med andre ord over en meters lekkasje hvor vannet rant raskt inn. Padleren hadde ingen tørre klær i oppakningen, ingen varm mat eller noe varm drikke. De andre i gruppen samler sammen klær til skifte og han får varm te og kaffe. Det blir fyrt opp et åpent bål for å forsøke å få tørr drakt og klær. Vår nedkjølte venn er svært takknemlig, men skjemmes av sin ubetenksomhet.

Det gikk bra denne gangen. Gruppens samlede erfaring og utrustning bidro til at det ikke ble noen annet enn en litt besværlig situasjonen for en nedkjølt padler, en som ikke var forberedt på det han skulle foreta seg, en som ikke burde vært med på denne turen og en padler som lukker glidelåsen i drakten neste gang.

Sikkerhet
Nedisning gjør ting mer komplisert og vanskelig.

 

Tips til vinterpadling

Ved kaldtvannspadling minker sikkerhetsmarginene, og det stilles høye krav til både kunnskap og forberedelse, også når det gjelder klær og øvrig utrustning. Som regel bør man ikke dra på padletur under slike forhold uten at man har øvd grundig i redningsteknikker. En egenredning er noe helt annet i november når det er fire plussgrader og det blåser sterkt fra siden, enn midt på sommeren på flatt vann.

 

Kunnskap og forberedelse

Om jeg havner i vannet og min rulle ikke fungerer, hva gjør jeg da? Har jeg alternative redningsteknikker, og hvor lenge kan jeg ligge i vannet uten at jeg blir så nedkjølt at det påvirker mine muligheter til selvredning? Å forstå spørsmål som dette, og hvordan hypotermi virker om man skulle havne i vannet, kan være forskjellen på liv og død. Det er også viktig med kunnskap om hva som skjer med oss kajakkpadlere når vannet fryser til is og den tenkte ruten ikke lenger er padlepar, eller når padleluker og rorvire fryser fast.

Sikkerhet
Isbryter.

Utrustning og klær

Ekstra vinterutrusning kan være ispigger, termos med varmt vann og belysning. Det er viktig å huske på at det blir tidlig mørkt om vinteren. Men spørsmåler er nok om ikke vinterklær er den viktigste utrustningen for en vinterpadler, Tørrdrakt med tørr underdel, votter/hansker og neoprenesko er den vanligste uniformen, og det finnes nærmest like mange varianter på dette feltet som det finnes padlere. Et plagg som er bra å padle i, er dessverre ikke nødvendigvis et like godt plagg å bade i. Ved siden av valg av klær å bruke under padlingen, bør man også ha med et skifte, som er pakket tørt.

Selskap

De fleste er enige om at man ikke bør dra alene å padle vinterstid. Men samtidig er det viktig at det selskapet man velger har den erfaringen, kunnskapen og den utrustningen som er nødvendig. Å ta med noen uten nødvendig erfaring kan resultere i at sikkerhetsmarginen blir mindre i stedet for større.

Damer på padletur for et feminint fellesskap

Tre driftige padledamer i Troms samlet på kort tid ble hele 47 damer på Sommarøya i Troms. De hadde hentet opp tre av Danmarks etter sigende dyktigste instruktører. Sammen med dem og vår egen Mia Kanstad Kulseng, som er veileder hav, sørget de for en inspirerende og lærerik padlehelg for damene i nord. En definitiv suksess!

«Hva skal dere være med på i morgen? Jeg er litt usikker på om jeg skal bytte workshop», undrer den ene av damene. Praten går livlig rundt bordet i sjøbua når jeg ankommer sent på fredag. Noen deler sjøbu, mens andre bor i telt eller hotell – det er fritt valg etter ønske, økonomi og behov.

Samling med damer Kirsti Bratsberg la fram hva hennes gruppe med damer mente det var viktig å vite før man skulle dra ut med det været som var der og da. Hun fikk også nyttig lærdom søndag, da det hastet med sleping i motvinden, og slepelina var «lang som et vondt år!».

 

Teste utstyret damer!

– Taueline til tusen kroner er kanskje litt overkill for en vanlig turpadler, ymtes det frampå til noen som vurderer kjøp. «Ja! Det tenkte jo jeg også.» Det må da holde med en vanlig, litt billigere en, undres det?

«Jeg har akkurat kjøpt denne her!» sier ei tredje, og drar fram sin nye investering. Den studeres rundt bordet. «Det der ser litt kronglete ut – vil ikke det fort bli vase når den skal brukes?» «Oj, se her da, det er jo blitt tull allerede. Hm.»

Det blir god anledning til å prøve utstyret i praksis i løpet av helgen, og finne ut av nettopp disse tingene. Flere fikk seg nok en liten overraskelse når de prøvde nytt eller ubrukt utstyr første gang.

Damer på padletur Lørdag ettermiddag gjorde været om på arrangørenes planer, og de fleste workshopene måtte holdes på land. Det ble ikke mindre lærerikt av den grunn, her deles erfaringer mens man setter ihop den perfekt utstyrte kajakken.

 

Mia og tøffe damer

Man startet om morgenen med yoga klokka sju. De som kom seg tidlig opp og deltok gir seg ikke på at det var herlig. Etter frokost var det deretter klart for flere runder med workshops. Boat, body and blade, balanse, intro til rulle, teknikk – mye å velge blant.

Lørdag ble de aller tøffeste med Mia på formiddagen. Det er de som er så tøffe at de tør å innrømme at de er redde for å henge opp ned i en kajakk! Her fikk man kjappe og enkle, men virksomme metoder for å gjøre noe med saken. En gradvis men likevel rask tilvenning. Imponerende effektiv metode!

Damer utfører eskimorulla Instruktør Paulette Topsøe fra Danmark ser fornøyd at Anita Nilssen enkelt ruller opp igjen med årepose til hjelp. Øvelsene hennes var nyttige for mange, som introduksjon til eskimorulla.

 

Kjerringhelg?

Alle virker kjempefornøyde etter workshopene, uansett hvilken de har vært på. Dyktige instruktører – uten tvil. Selv har jeg vært litt spent på hele helgen. Ville det bli annerledes å padle sammen med bare damer, for meg som padler mest sammen med større, sterke menn? Ei skikkelig «kjerringhelg»?

Det slår meg imidlertid langt utpå lørdag, at jeg har ikke tenkt på kjønnssammensetningen underveis i det hele tatt. En padler er en padler. Men stemningen her er slående løs og ledig, støttende og flirfull. Om det kan merkes en forskjell fra andre samlinger, er det kanskje at flere enn vanlig tør å stille de såkalte «dumme» (gode!) spørsmålene? Så herlig!

 

Damesamling Lisa Lennertsen fra Lofoten kjørte i ni timer for å være med på padlesymposiet, hun oppsummerer helgen som «rimeligfantastiskfantastisk».

 

Damer med kreativ energi

– Jeg har alltid leppestift med meg når jeg padler og kjører bil. Jeg er en mye bedre padler med leppestift – ja, og sjåfør. Ranveig Lind er passelig alvorlig i tonen, men smiler bredt med røde lepper når hun legger leppestiften i lommen på tørrdrakten. Jeg er da heller ikke i tvil om at hun har rett – det er klart man blir flinkere og får til ting når man føler seg vel!

Og nettopp det å føle seg vel, er nok et stikkord på ei sånn samling. Mange av deltakerne sier de ville kommet uansett – men drar fram at det blir en spesiell stemning, på en positiv måte. Fraværet av «søke råd og støtte hos menn», erstattes av kreativ energi til å våge å prøve sjøl, som den samme Ranveig så treffsikkert beskriver det.

Damesamling Trine Klemetsen og Ranveig Lind ble så inspirerte at de padlet en liten bonustur i området før de kjørte hjemover.

 

Sikkerheten først

Lørdag ettermiddag fikk vi en viktig påminnelse om prioritering av sikkerheten. Programmet måtte endres, fordi havet gikk nokså hvitt på yttersiden. Det tok imidlertid både arrangører og instruktører på strak arm.

 

Teknikkworkshopen holdt man et sted været ikke tok. De andre gikk over til landbaserte grupper med tema som å jobbe seg fram til den perfekt utstyrte kajakken, og hvilke vurderinger man måtte gjøre dersom man skulle ut og padle fra Sommarøya. Det var tydelig tema som engasjerte, selv om man ikke satt i kajakken.

 

Kontrast

Om kvelden var det felles middag, der festkledde damer sto i strålende kontrast til tørrdraktpadlerne de hadde vært tidligere på dagen. Og da de rundt 40 damene spontant på oppfordring fra Mia framførte oppvarmingsdansen «En lille and med vinge» til ære for de danske instruktørene, var stemningen definitivt i taket.

IMG_2405-4

«Æ kjenn at æ har padla!» utbryter Lisa Lennertsen ved frokostbordet søndag. Hun har kjørt sammen med ei padlevenninne i ni timer helt fra Vest-Lofoten for å delta på samlinga. Hun har fått mye ny input, og synes det har vært mer enn vanlig takhøyde for å tørre å prøve og feile her på damesamlingen. En fantastisk helg som var verdt den lange kjøreturen. Hun vil definitivt komme tilbake.

Etter frokost er det klart for nye runder med workshops. Siden alt av vær ble levert på lørdag, ble det for lite action til rockhopping. – Ingen problem fastslår veileder Mia. – Da øver vi på redning og tauing, fortsetter hun og setter gruppen i gang med å løse oppgaver.

Det går litt i ball til å begynne med, men damene lærer raskt av erfaringene de gjør seg. Når utstyr og redningsmetoder først har blitt testet litt ut, går det hele straks som en lek.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERAFortsetter neste år

I den grad jeg fortsatt kunne være i tvil om behovet for en egen padleleir for damer, fordampet nok den siste da vi under avslutningen fikk høre spørsmålet en annen (mannlig) journalist hadde stilt en av deltakerne.

– Men føler du deg trygg her da, det er jo bare damer her? Etterfulgt av et rått latterbrøl fra en hel dameleir.

Og én ting er sikkert, det blir ny anledning til å være med på damesamling neste år. Noe av det første arrangøre gjorde da de oppsummerte årets arrangement, var nemlig å fastsette dato og booke fasilitetene. 29. – 31. mai 2015 er helgen damene setter av i kalenderen.