Mot undergang for den hvite Nilen

 

Den hvite Nilen renner ut av Victoriasjøen, og de første 40 kilometrene kan by på stortvannspadling på sitt beste. Eller, kunne. I 1954 ble den første demningen, Owen Falls Dam, bygget i stryket som ble kalt Ripon Falls. I 2011 ble demning nummer to en realitet, og fikk navnet Bujagali Falls Dam, og det som poplulært ble kalt Silverback ble lagt under vann. Silverback bestod av et sett med stryk av særdeles høy kvalitet: grad fire, men sikker, gøy grad fire padling.

Nilen

Det er gøy å leke på Nile Special! Her er det Mariann Sæther i aksjon. Foto: Nouria Newman.

 

Elvepadlere og raftere mistet deler av et Eldorado og de lokale måttet flytte når vannmassene oversvømmet hjemmene deres. Mange hadde også skapt seg arbeidsplasser på grunn av alle elveaktivitetene, men disse ble nå borte. Det eneste positive som kom ut av Bujagali Falls Dam var at Verdensbanken, sammen med den Ugandiske regjeringen, erklærte at et stort område nedstrøms skulle være nasjonalt naturreservat med garantier mot videre utvikling. Det, skulle det vise seg, var ikke mer enn tomme ord.

 

Freestyle

Jeg valgte å tilbringe 2013 – juleferien på den hvite Nilen, igjen. Gjennom årene har jeg vært i Uganda fire ganger for å padle i varmt vann, sol og ufattelig morsomme stryk og bølger. Det er særlig det siste elementet som lokker flest padlere til Jinja, som blir kalt den øst-afrikanske adventure hovedstaden. Freestyle, eller lekepadling som det også kalles, er i vinden som aldri før.

Nilen 2

De lokale setter også pris på kajakkene! Foto: Nouria Newman.

 

Og den hvite Nilen har ikke blitt helt kuet ennå. Femdeles har vi bølgen som bare blir kalt “Nile Special” og som er i verdensklasse. Men bare enn så lenge. Bølgen ligger i den eneste strekningen som er igjen av den hvite Nilen, hvor man kan padle og rafte kommersielt. Og det er nettopp denne strekningen som nå trues av en ny dam. Et 26 kilometer langt reservoar er planlagt, noe som vil øke vannstanden i gjennsomsnitt med åtte meter. Dermed vil adventureturisme i regionen mer eller mindre dø ut, i det alle Nilens padlevennlige stryk lagt under vann.

Nilen 3

Det er godt å nyte kveldssola ved Nilens bredder for en blek nordmann! Foto: Nouria Newman.

Til hvilken pris?

Det er vanskelig å rette noen pekefinger mot et afrikansk land som til syvende og sist trenger elektrisitet og utvikling med sine 36 millioner mennesker. Og særlig når man kommer fra et land som Norge, som også setter sin ære i å bygge ut så mange vassdrag som overhodet mulig – til tross for at vi ikke trenger en eneste kW mer med våre fem millioner mennesker.

 

I Uganda har man imidlertid noen tall å legge på bordet: I 2011 steg landets turismerelaterte inntekter med 22 prosent, fra 662 milloner dollar i 2010 til 832 milloner dollar året etter. Dette er nesten dobbelt så mye som landet tjener på kaffe – et produkt som har vært landets viktigste handelsvare i flere tiår. 50.000 mennesker deltar på elveaktiviteter på den hvite Nilen hvert år. Når Isimba dammen blir ferdig forsvinner disse menneskene til andre adventure destinasjoner, utenfor Uganda.

Nilen 4

Å laste kajakker på boda-bodaer krever sin kvinne! Her er det Nouria Newman som hjelper sjåføren Andrew. Foto: Mariann Sæther.

Som kajakkpadler er det vanskelig å forsvare bevaring av elver ut i fra vårt synspunkt. Det kan ofte synes både egoistisk og naivt å ville bevare elvene ut fra et syn om at vi vil fortsette å ha det gøy på elva. Det er likevel noen prosjekter man bør kjempe mot, ut i fra mer ideelle standpunkter. Byggingen av Isimba-demningen er et slikt prosjekt.

 

På langtur

Alt for få av oss tar seg tid til å dra på overnattingstur med kajakk. Mange vil nok si at det er så mye å organisere, så her er kanskje en litt hjelp på veien. Min erfaring er at jo oftere man er på tur jo mindre stress og planlegging kreves.

 

Turopplevelsen

Mange av oss er fornøyde etter noen timer i kajakken, for deretter å innta horisontalen med blikket fanget av et kommersielt tv-selskap. Men å ta en helgetur gir så utrolig mye mer enn bare padlingen – naturopplevelsen, frisk luft samt å skape seg «rom» i en ellers travel hverdag. Noen kan nok føle at de ikke har tilstrekkelig med utstyr til å tilbringe flere dager og netter ut i det fri, men det er ikke all verden som skal til. Min erfaring er at man ikke nødvendigvis trenger alt av det «råeste» utstyret. Med et telt som holder vannet ute og en god sovepose så kommer man langt. Så ikke la mangel på utstyr stoppe deg, men heller la det inspirere og be med noen kajakkvenner på padletur.

På langtur 2 F. Truls Weraas

Mellom holmer og skjær.

 

En av fordelene ved å bevege seg til vanns er jo også at lastekapasiteten er større enn om man skal laste alt på ryggen. Man kan laste opp kajakken med mye «komfort» selv om turen varer i en uke. Mange lar været bli en unnskyldning for å holde seg i sofakroken, men jeg synes kontrastene i skiftende værforhold er fascinerende. Dessuten oppleves dårlig vær mye verre når man er innomhus enn når man er en del av det. Men for alle del, man skal ha respekt for vær og vind.

 

Planlegging

Når du skal på en lengre tur så er planleggingen viktig, og for egen del synes jeg at det nesten er halve moroa. Få ting kan måle seg med gleden av å vite at man skal på tur. Det er fort gjort å bli ambisiøs når man skal legge opp dagsetappene på kartet. En etappe på tre mil på kartet kan fort bli nesten det dobbelte på sjøen. Både vær og strømforhold vil bety mye for fremdriften. Legg derfor opp til at opplevelsen og etappenes innhold blir avgjørende i planleggingen. Lag utstyrsliste, den sikrer at du faktisk får med deg det du har planlagt.

På langtur F. Truls Weraas

Her et eksempel på en overlastet kajakk med mye utstyr på dekk. Denne farkosten er ikke lett å manøvrere i grov sjø.

 

Om du ikke er lokalkjent så kan være fornuftig å søke informasjon om området du skal ferdes i. Det kan bidra til nyttige tips om rutevalg, attraksjoner, leirplasser og andre praktiske forhold.

 

Vær og strømforhold

Jeg har mang en gang blitt overrasket over hvordan fremdriften påvirkes av strømforholdene. På en av mine lengere turer foretok jeg målinger, og til min store overraskelse så viste det seg at farten ble halvert når man padler mot tidevannet innaskjærs. Strømforhold og tidevann vil selvfølgelig variere avhengig hvor du legger ut på tur, men det kan være nyttig å sjekke ut tidevannstabellen og undersøke med lokalkjente om det er spesielle strømforhold man bør ta hensyn til.

På langtur F. Truls Weraas

Ut på tur, aldri sur.

 

Å ta en titt på værmeldingen før og under turen er jo en nødvendighet, slik at en kan avpasse etappene og veivalg ut fra ferdighetsnivå. Forholdene kan skifte raskt, og når man padler i åpent farvann er det lurt å sikre at man har retrettmuligheter. Dette bør man også tenke på i søken etter leirplass.

 

Rutevalg

Jeg har opplevd fra flere av mine lengre kajakkturer at det er mye mer spennende å finne et område som byr på variert skjærgård. Det gjør opplevelsen mer variert, og av sikkerhetsmessige grunner er det en fordel å kunne padle i ly av holmer og skjær. Jeg benytter meg av sjøkart når jeg skal navigere. I tillegg har jeg GPS’en liggende tilgjengelig. Å navigere fra kajakk er forskjellig fra når en er på tur i marka. Min erfaring er at landskapet går mye i ett, og det kan til tider være vanskelig å se de holmene du ser på kartet. Trening gjør mester – så forsøk å bruke kartet i stede for GPS.

På langtur F. Truls Weraas
Stad.

 

Proviant

På en helgetur er det nesten ubegrenset hva man kan ta med av mat og drikke. Hverken holdbarhet eller plass skaper noe stort problem. Om turen strekker seg over flere dager, så kan det være fornuftig å planlegge provianteringen litt mer nøye, både hva gjelde vekt, holdbarhet og energi-innhold.

 

Den største utfordringen er ofte tilgang på rent vann. Jeg har alltid en ti liters vanntank (sammenleggbar/myk plast) nederst i kajakken. I tillegg har jeg en mindre (2,5 l camelback) vannbeholdere lett tilgjengelig som jeg også kan drikke av når jeg sitter i kajakken.

På langtur 6 F. Truls Weraas

En treretters middag tilberedt på åpen flamme

 

På lengre turer er hovedmenyen min:

Frokost

  • Havregrøt med tørrmelk, mandler og rosiner (pakket i porsjonspakker før avreise)
  • Knekkebrød med diverse pålegg

Lunsj

  • Kjemmelaget energibar (se oppskrift under)
  • Sjokolade
  • Nøtteblanding
  • Tørket kjøtt (hjemmelaget)

Middag

  • Real turmat (eller tilsvarende frysetørket mat)
  • Pastaretter
  • Gryteretter m/ris eller potetmos

Energibar

  • 2 kopper musli
  • 75 g mandler (grovhakket)
  • 50 g cashewnøtter (grovhakket)
  • 50 g rosiner
  • 50 g tranebær
  • 4 SS honning
  • 3 SS brunt sukker
  • 1-2 egg
  • 2 SS matfett

Bland alle ingredienser sammen, helles ut i en langpanne og fordeles ut i en tykkelse på 1-2 cm. Stekes på 175 grader i ca 15 min. Deles opp i passende biter etter avkjøling.

På langtur F. Truls Weraas

Ufrivillig strandhugg .

 

Pakking av kajakken

En hovedregel her er å unngå å ha bagasje oppe på dekk, dette for å minimere vindfang samt sørge for å få tyngdepunktet så lavt som mulig. Lasten bør også fordeles jevnt mellom fremre og bakre skott. Jeg pakker alltid utstyret i vanntette pakksekker av ulik farge. Dette gjør at det blir mye enklere å holde orden. Da vet jeg at jeg finner maten i rød pakksekk, klær i blå osv.

 

Det kan også være lurt å ha et bevisst forhold til det du trenger tilgang til under padlingen slik at man unngår ilandstigning for å få tak det man trenger. Det som er naturlig å ha liggende på dekk er sikkerhetsutstyr (ekstra åre, årepose, pumpe, kasteline og førstehjelpsutstyr), utstyr til navigasjon, litt mat og drikke samt ekstrabekledning. Brennstoff til primus må sikres i vanntette pakksekker og ikke ligge i det samme lasterommet som maten.

 

Camp

Når en padler ute ved kysten på våren så er det viktig å være klar over at enkelte holmer og øyer er fredet for ferdsel i hekkeperioden. Man skulle kanskje tro at det å finne en bra plass for etablering av leir er enkelt, men ikke alle områder egner seg til dette.  Det er flere forhold som det kan være greit å ha i bakhodet når man skal finne en god camp, jeg bruker alltid litt tid på dette både av hensyn til komfort og det praktiske. Her er noen tips:

  • Tilgang til ferskvann
  • Adkomst
  • Underlag
  • Utsikt
  • Vindretning og ly
  • Bålplass og tilgang til ved
  • Hensyn til andre (hytter, beitemark, ferdsel osv.)

 

Høy trivselsfaktor

Høy trivselsfaktoren er viktig når man er på tur, derfor har jeg funnet noen hendige hjelpemidler som følger meg på turer og bidrar til det lille ekstra.

På langtur F. Truls Weraas

Kveldspadling i solnedgang.

 

Mine favoritter:

  • Vanntett kamera, kan ta bilder fra kajakken i alle typer vær
  • Presenning til bruk for å lage skydd rundt bålplassen
  • Oppblåsbar hodepute
  • Vindseil
  • Oppladbart batteri (solcelle) – tlf, IPhod, radio
  • Kortstokk
  • Pannekakerøre (type: Toro – blandes med vann)

NYT LIVET, NYT TUREN, NYT DAGEN – NÅ ER DET DIN TUR !!!

Lyngørområdet – et herlig padleparadis

Noe av det aller beste ved området er alle innaskjærs mulighetene som gjør at man nesten alltid kommer seg ut i kajakken. På hele strekningen fra Lyngør til Arendal kan du gjemme deg bak øyer, holmer og skjær når været gjør at det er for tøft utaskjærs. Det betyr at man kommer seg ut i kajakken selv om været er ruskete. Samtidig er det magisk padling når havet tillater at man tar ”toppturen” via Lyngør fyr og rundt Sandøya med de vakre Klåholmene. Legger man i tillegg turen om Kilsund, kan man ta turen i to etapper med overnatting på et ensomt skjær i denne flotte skjærgården.

 

Gjeving og Lyngør er en fin base for varierte turer uansett vær og vind.  Det er et supert utgangspunkt for de korte turene igjennom vakre Lyngørsundet, og for de lengre turene i flere retninger. Flatskjærene, som ligger rett øst for Lyngør fyr, er en samling av idylliske skjær hvor det er lett å komme i land. Her kan man ha de fineste badestoppene, matpausene eller kun stoppe for å nyte stillheten og sjøfuglene, som har sitt eldorado her.  En uke, hvor vind og vær ofte varierer, gir muligheter til forskjellige turer med lengder, fra de korte på rundt 10 km til de lange opp mot 30 – 50 km. Ut i kajakken kommer man seg nesten alltid, og det er det viktigste. Tips til turer utfra Gjeving og Lyngør:

 

Havblikkturene:

  • Langturen er igjennom Lyngørsundet, på utsiden av Askerøya og så rundt Sandøya med de vakre Klåholmene, som også er et kjært turmål for mange på båtferie på Sørlandet . Ta et stopp i idylliske Sandøykilen. Det er fint å strekke beina på denne øyperlen, som er et helårs samfunn. Er det en knall-dag kan du gjøre turen ekstra lang ved å ta med Kilsund.
  • En litt kortere tur er fra Lyngør og yttersiden av Askerøya mellom holmer og skjær, som det er så mange av at du ikke trenger å padle samme veien tilbake. Her finner du dine egne runder og nyter synet av tøffende sjekter, vakre ærfugler og kanskje dukker selen opp? Blåser det opp er det kort vei til roligere farvann.

Lyngør artikkel. F. Birgit Haugen

Havblikk og Sandøya i det fjerne.

 

Innaskjærsturene:

  • Start turen ved Gjeving Marina, ta retning nord – øst og inn i Nipekilen, som ligger i ly for vær og vind.  Finn din egen runde i sundene innenfor Risøya.
  • Langs innsiden av Askerøya og etter hvert Borøya. Her kommer man langt i trange sund, og man kan holde seg innaskjærs helt til Tvedestrand og videre til Arendal.

 

Uværsturen:

  • Holde deg unna sjøen denne dagen og ta frem tur- eller joggeskoene og legg ut på turstiene på heia. Ved Langheihytta får man en imponerende utsikt. Nyt den og tenk at du er glad du ikke er ute og kjemper med bølgene akkurat i dag!

 

Lyngør står på UNESCO´s verdensarvliste og er kåret til Europas best bevarte trehusbebyggelse. For oss padlere er det fint å ta turen igjennom Lyngørsundet på stille morgener, på søndager når det norske flagget heises ved de hvite husene, og i det vakre kveldslyset. Det er ikke så enkelt å komme inntil land fordi det meste er privat i Lyngørsundet. Men den smale renna øst i sundet er obligatorisk og forbeholdt oss padlere. Heldigvis er bryggeanlegget ved butikken også en mulighet for oss, det gir tilgang på ferskt brød og kanskje en fiskesuppe på Seilmakerfruens kro.

Lyngør. F. Birgit Haugen

Lyngør på UNESCO´s liste, et padlepardis blant holmer, skjær og sørlandshus.

 

Overnatting:

Det er ikke bare turene som er varierte, men også overnattingsmulighetene:

  • For havpadlere er det fint å finne ro på Flatskjærene, hvor man enkelt setter opp et telt eller tar ”under åpen himmel” varianten.
  • På Lyngør fyr er det tilrettelagt for overnatting igjennom Turistforeningen. Her er det en god opplevelse å overnatte med det vakre lyset og havet, som ender i horisonten.
  • På Bokhotellet / Lyngørporten på Gjeving kan du leie ditt eget sjøhus med egen brygge. Vi har ikke funnet så mange andre steder langs Sørlandskysten med den muligheten, så det er en favoritt.

 

Det er enkelt å få de magiske opplevelsene i kajakken. Sørlandskysten er ikke noe unntak fra det. Her er det padlelykke i åretakene, år etter år!

På jentetur til Island

Jeg lot meg synke ned i krystallklart kildevann og kjente velværet bre seg i kroppen. Det var duskmørkt nede i lavasprekken, selv om Island i juli er like lyst som Norge. Jeg konstaterte, ikke overraskende, at denne hemmelige varme kilden var akkurat like himmelsk som jeg husket den fra sist gang. Rundt meg lød det fornøyde sukk, og store smil lyste opp duskmørket i det Katrina von Wijk (CAN), Martina Wegman (NL) og Shannon Carroll (USA) fant seg til rette i det varme vannet.

 

 

Hurra, vi fant en foss til! FV: Katrina van Wijk, Shannon Carrol, Martina Wegman og Mariann Sæther.

 

 

Den hemmelige varme kilden ved Myvant skuffer aldri! Her er det Martina Wegman (NL) og Katrina van Wijk (CAN) som nyter vannet. Foto: Mariann Sæther.

 

Vi fikk etter hvert selskap i den varme kilden, i det en av de lokale kom glidende ned i tussmørket. Han var naken, og gav oss strenge formaninger om at man ikke skulle ha på seg bikini i disse kildene. Etter hvert ble han mildere stemt og kunne fortelle at det ikke er mange som finner veien til lavasprekken ved Myvatn, siden den ikke er merket eller omtalt i noen guidebøker. Den er rett og slett en liten hemmelighet blant islendinger, og så var det da også en islending og kajakkpadler som hadde fortalt meg om dette stedet. I det slitne muskler fikk ro, sendte vi alle en stille takk til Jon Heidar som generøst hadde delt en nasjonalskatt med oss.

 

 

Mariann Sæther er på vei utfor Godafoss. Foto: Martina Wegman

 

Godafoss

Dagen før vi lot oss forføre av det varme vannet i Myvatn, hadde vi brukt mange timer på å padle ulike linjer ned Godafoss. Denne fossen ligger langs RV 1, som er ringveien som går rundt hele Island. Med sine 12 meter er hesteskofossen et vakkert syn for både kajakkpadlere og vanlige mennesker. Den har mange linjer å padle, og vi plukka ut tre av hovedlinjene som skulle forseres. Det er forholdsvis enkelt å komme seg tilbake og opp til toppen av fossen igjen, og det ble mange timer med ”waterfalling” på oss. Siden Godafoss er en av Islands mest populære turistattraksjoner, ble det mange busslaster med turister som fikk sine fossebilder med litt ekstra krydder i motivet. Det er ikke hverdagskost å betrakte fire jenter i kajakker som padler over en tolv meter høy horisontlinje. Og attpåtil med store smil!

 

 

Det venter et heftig stryk nedenfor Godafoss. Her er det Katrina van Wijk (CAN) som setter utfor. Foto: Mariann Sæther.

 

For øvrig er jeg glad i Godafoss, også fordi den har en historie bak seg. Da islendingene i ca år 1000 tok kristendommen som sin nasjonalreligion, kastet tingmannen Torgeir sine norrøne gudebilder i fossen på veien hjemover. Selv følte vi nok alle en viss andaktsstemning etter endt padleøkt, men det var nok av helt andre årsaker enn religion. Som avslutning på dagen tok vi også mot til oss og padla et voldsomt fall nedenfor selve Godafoss. Selv om dette stryket bare har en høyde på ca 5-6 meter er det av en helt annen karakter enn Godafoss, og på mange måter er det mer skremmende. Her presser hele elva Skjálfandafljót seg gjennom et lite juv på kanskje ti meters bredde, og det er litt som å føle at man padler rett inn i avgrunnen når man tar siste padletak over kanten. Man blir med vannet ned og igjennom valsa i bunnen av droppet, og jeg er glad jeg husket på å både lukke øynene og holde pusten, siden det tok en stund før vi dukket opp igjen!

 

 

Det er lov å være nervøs før Godafoss! Foto: Martina Wegman.

 

En ny utfordring

Det var min fjerde gang på Island, og jeg hadde lyst på litt forandring. Etter å ha sondert terrenget litt fikk jeg nyss om at det nedstrøms skulle det også ligge en stor foss, om enn litt bedre gjemt. Navnet var Ullarfoss, og etter sigende skulle den også ha blitt padlet flere ganger før. Vi ble nysgjerrige, og bestemte oss for å finne fossen og forhåpentligvis padle den. På vei ned elva konstaterte vi at det virkelig ikke er mye annet på Island enn saueflokker og hesteflokker. Det bor ca. 300.000 mennesker på Island, men av disse bor 120.000 i Reykjavik, og resten finner man spredt rundt på den 100.000 kvadratkilometer store øya. Hvis vi tror det er grisgrendt i Norge er det verdt å ta en tur til Island!

 

 

Det er ikke rart man blir glad i Island! Martina Wegman lar seg overvelde blant isfjellene i Jøkulsarlon. Foto: Mariann Sæther.

 

 

En velfortjent hvil i lagunen Jøkulsarlon for Shannon Carroll (USA) og Katrina van Wijk. (CAN). Foto: Mariann Sæther.

 

Vi parkerte bilen og tok beina fatt. Det viste seg at Ullarfoss krevde bortimot ti minutters gange for å bli tatt i øyesyn, men vi ble ikke skuffa av den grunn. Fossen er bortimot 15 meter høy, og byr på en vanskelig inngang. Det var også lite vann i elva, noe som gjorde den enda vanskeligere enn det så ut som på de postkortene vi hadde finstudert. Til slutt endte det med at Shannon og jeg følte for å padle, mens Martina og Katrina skulle sikre oss. Det gjorde de ved å sette seg i kajakkene nedenfor fossen og kunne dermed hjelpe oss hvis det var nødvendig i bunnen. Jeg fant min linje greit fra toppen, og padla den perfekt ned. Likevel var det så mye vann som pressa på kajakken og trekket mitt i bunnen av fossen, at trekket kom av kajakken, og jeg måtte svømme, dog smilende, til land.

 

 

Morgenstund har kaffe i munnen. Mariann Sæther forbereder den første koppen. Foto: Katrina van Wijk.

 

Shannon valgte seg en alternativ linje, men angret nok på det i det hun landet baklengs og delvis opp ned i bunnen av fossen. Irritert padlet hun til land og padlet en gang til, og denne gangen med en klokkeklar linje. Det er ikke alltid det går som man tror, men det er også lærdom i å feile og rette opp igjen feilen!

 

 

Mariann Sæther (NOR) er glad for å være på tur! Foto: Martina Wegman.

 

Rundtur

Vi hadde leid biler i Reykjavik, og så fram til å padle oss rundt øya. Vi fant imidlertid raskt ut at det var en sen sommer på Island i år, og når vi kom så langt som til den lovende østkysten, var det faktisk mye snø igjen i fjellene og ikke noe vann i elevene. Dermed måtte vi kaste inn håndkleet og ”bare” være turister et par dager, noe som ikke er så verst i en av klodens mest fascinerende land!

 

 

Mariann Sæther finner linja med Katrina van Wijk ventende i bunnen på Tjofafoss, med fjellet Burfell i bakgrunnen. Foto: Martina Wegman.

 

Vi stakk innom både det fascinerende området i nord, ved den gamle vulkanen Krafla, som er et av det mest geologisk aktive området på Island, samt isfjell-lagunen Jøkulsarlon lengre sør på øst-kysten. Siste stoppested ble likevel Tjofafoss på elven Hvitá. Tjofafoss betyr ”Tjuvfossen”, og det var her man ble kvitt kriminelle i gamle dager. Regelen var klar, om man overlevde fossen ble man frikjent! Vi bestemte oss for å bryne krefter med den imponerende elven, og padlet flere ulike linjer ned kjempen på 15 meter. Avslutningen på turen ble, som det seg hør og bør, en stopp hos den berømte Geysir. Sagaøya hadde heller ikke denne gangen skuffet.

 

 

Man kjeder seg aldri på Island, rett og slett fordi landskapet er overdøvende vakkert. Foto: Mariann Sæther.

Ein gong i livet – Sør-Grønland 2013

Dei komande timane manøvrerer me kajakkane i sikksakk mellom isflak og rester av isfjell, i passasjar så tronge at me fleire gonger må bruke hendene eller padleårene til staking for å komme gjennom. Rundt Herjolfsnes er det umogleg å padle. Havet står rett på. Is og grov sjø sperrar vegen. Me slår leir og ventar på at ver-og isforhold skal betre seg. Det skjer to dagar seinare.

 

 

Alle samla. Frå venstre: Kyrre, Olav Geir, Camilla, Bente, Jan-Geir og Inger.

 

Inn i smult farvatn

Etter rekognosering og gunstige vermeldingar – lite vind, men regn og tåke – tek me ei avgjerd. Kajakkar og bagasje blir borne over land ein kilometer for å unngå den mest kritiske strekninga. Kajakkane blir lasta ned og sjøsette. Padlinga langs land og ut vika på vestsida av Ikigait/Herjolfsnes går føre seg i smult farvatn. Isen er ein effektiv bølgjebrytar.

 

Så høyrer me duren av tunge dønningar mot land, isfjell som støyter saman, toreliknande drønn frå energiutladningar når isen brest. Me er midt oppe i ein situasjon som svært få padlarar får oppleve, og det føler me der og då: innestengde i eit rom på ein ugjestmild kyst, med vegger av is, rundt oss lyden av tunge bølgjer som bryt mot berg og isfjell. Padlinga er ikkje spesielt krevjande. Lange dønningar, opp og ned. Under andre forhold hadde dette vore som ei søndagsutflukt. Men tanken på å hamne i sjøen her skjerpar konsentrasjonen. Det er fellesskapet, vissa om at du har erfarne folk rundt deg, som gjer at du vågar.

 

 

Isfjell i alle tenkelege variantar. Her «fabeldyr».

 

 

Ombytte roller

Ei litt absurd hending nett her: Ein inuittfamilie på tur i småbåt med påhengsmotor får auge på oss. Dei lurer vel på kva slags galningar som finn på å legge ut i kajakk i slikt ver, på ein slik stad. Fram med kamera. Me – padleturistar frå Norge – blir fotograferte av ein innfødd grønlendar. Rollene er ombytte.

 

Turen vidare til Nua, ved munninga av Torssukatak-fjorden (det forventa høgdepunktet), går utan dramatikk. Gråveret, med drivande skodde og regn, legg ikkje dempar på humøret, tvert imot. Konturane av landskapet dukkar opp i det grå og forsvinn inn i det. I klart ver ville mystikken ha vore borte.

 

 

Torssukatak-fjorden.

 

Blokkert av is

Me går i land i vika vest for Herjolfsnes, der den landsforviste illgjerningsmannen frå Island, Eirik Raude, for første gong steig i land i Grønland, 1027 år før oss (986), og der den norsk-islandske landnåmsmannen, Herjolfr Bårdarson, tok land, bygde gard og lånte neset namnet sitt.

 

Så kryssar me Narsapsarga-fjorden, passerer den sørlegaste bygda i Grønland, Narsarmiji/Frederiksdal, med Loran C, navigasjonssystem – rester frå Den kalde krigs dagar, padlar inn i Qornoq-sundet og kjem oss i land i Nua, ved munninga av Torssukatak-fjorden, i det som nærmast må kallast ei urd av stor rund stein i vasskanten. Stranda er blokkert av is. (jfr.bilde).

 

 

Herjolfsnes.

 

Tett skodde

Neste morgon vaknar me til eit sørgjeleg syn: I staden for eit panorama over mektige alpine fjell ser me rett inn i ein skoddevegg – kan så vidt skimte omrisset av dei nærmaste fjella. Heldigvis letnar det utover dagen, og me er midt i eventyret. Det er unødvendig å skildre landskapet. Bilda talar for seg sjølve.

 

Om kvelden, etter lang dags makeleg padling på blankstill fjord, med hektisk fotografering, legg me til lands i det som på kartet heiter «Stordalens havn», men eigentleg er ei langgrunn vik ved enden av ein vid, vakker u-dal. Det viser seg at det ikkje er så lett å kome derifrå. Fire meters skilnad på flo og fjøre får utfjøringa til å sjå ut som ei elv som buktar seg mellom sandbankar. Kajakken min blir ståande på tvers av straumen, og eg må hjelpast ut på djupt vatn.

 

 

Nua – på land i steinrøys.

 

Pause gir ny styrke

Denne dagen blir tung! Frisk bris imot heile tida. Eg held på å drive på land i dei verste råsene. Då me padlar inn det smale sundet til Aappillatoq, har eg krampe i ryggmuskulaturen og er lite mota på dei siste 5-6 kilometrane fram til neste leirplass, Ivssortussut. Nokre timars pause i den vesle, isolerte fiskarlandsbyen gir ny styrke. Små, fargerike hus på ei grøn slette under det «dobbeltspira» fjellet «Twin Peaks» som reiser seg til himmels bak, skaper inntrykk av idyll. Det er overflata. Kva som skjuler seg under, veit me ikkje.

 

Ivssortussut ligg i kryssingpunktet der seks fjordar møtest, på ein stad der vinden tek godt. Eg får overtydd Kyrre og Camilla om at det beste for heile gjengen er at eg blir verande der to netter, medan dei får utforske den inste delen av fjordsystemet, der brearmar frå innlandsisen munnar ut og kalvar. Mine auge har sett så mykje den siste veka at ingenting på turen kan overgå det!

 

 

Siste padletak er tatt – ut fjorden på veg tilbake til Nanortalik.

 

Søvnlaus natt

Eg får ei søvnlaus natt og to fine dagar. Om kvelden blæs det opp til stiv kuling. Sjølv om teltet mitt er blant dei beste som finst (Hilleberg Staika), blafrar det som eit segl i storm, ein bardun losnar, det same held fleire teltpluggar på å gjere i det lause underlaget. Eg må ut på morgonkvisten og styrke forankringa, sit oppe i lange periodar inne i teltet med ryggen mot teltduken for å hindre kollaps. Tanken på at dei andre er i ein liknande situasjon (det er dei) er ikkje behageleg. Gleda er derfor stor då kajakkflåten dukkar fram bak eit nes utpå ettermiddagen.

 

Heile Grønlandstoktet sommaren 2013, med den korte padleøkta tilbake til Aappillatoq og den sju timar lange båtferda ut fjorden over ope hav, om natta, i solnedgangen, til utgangspunktet, Nanortalik, vil til min døyande dag vere i minnet.

 

 

Stordalen «by night». Lite drivved, men nok til å tenne bål.

 

 

Garantert fisk.

 

Ramma rundt turen:

Området me padla i, Nanortalik – Herjolfsnes – Torssukatakfjorden, høyrer til den sørlege utkanten av den såkalla Austbygda (rundt dagens Qaqortoq/Julianehåb), der dei fleste nordbuane slo seg ned etter Eirik Raude.

 

Landskapet i denne delen av Sør-Grønland er i svært liten grad påverka av busetnad frå eldre eller nyare tid. Eitt av spora me oppdaga, var små gravhaugar av stein, med leivningar etter menneske, i eitt tilfelle eit barn. Gravene var plasserte på høgdedrag, med utsikt mot sjøen, ikkje ulikt gravhaugane frå bronsealderen.

 

I motsetnad til det dei fleste sannsynlegvis trur, finn ein truleg den mest storslåtte og varierte naturen på Grønland i sør, rundt Tasermiutfjorden og i området me padla. Det ligg om lag på same breiddegrad som Bergen og Oslo, men er ikkje temperert av Golfstraumen, slik dei skandinaviske landa er. Den sørlegaste delen av Grønland, landet mellom Herjolfsnes og Kap Farvel, utgjer eit nettverk av ubebudde øyar og fjordar.

 

 

Aappillatoq, med isfjell på «dørstokken».

 

 

Aappillatoq – idyll?

 

Nokre merknader til slutt:

  • «Vertskapet», Kyrre Flotve og Camilla Ianke, la grunnlaget for ein tur heilt utanom det vanlege, med eit program som kan ta pusten frå mykje meir blaserte folk enn meg. Og ikkje minst: dei stod på seint og tidleg, med tunge tak, som ikkje minst eg med mine 73 år og med kneledd i stadiet før utskifting, naut godt av. Dei andre medpadlande var like hjelpsame når kajakk skulle pakkast, kajakken min skulle landast på det eg oppfatta som utilgjengelege strender, og sjøsetjast dei same stader.

 

  • Maten er eit kapittel for seg. Den må ha vorte planlagt og førebudd lang tid på førehand, tillaga og konsumert i eit kombinert kjøkken- og spisestovetelt, bortimot gourmet-mat.

 

  • I den samanhengen bør det nemnast at turen var eit sportsfiskeeventyr. Det er første gongen for mitt vedkommande at løfte om «garantert fisk» har vore meir enn tomme ord – det gjeld «edelfisk» som aure og laks. Me fekk så mykje ishavsrøye, på mellom 4 hekto og 1.2 kilo, alt me orka å ete, og meir enn det. Seks dagar hadde me kokt/steikt røye til middag eller kvelds, i tillegg til all den andre gode maten.

 

  • Helikopterturen Narsarsuaq – Nanortalik retur (75 min og 45 min), saman med besøket på Brattahlid, Eirik Raudes gard og grend som var inkludert i prisen, var ei sers fin opning/avslutning på turen.

 

  • Det sosiale utbytet var stort og ei naturleg følgje av at me hadde felles interesse, samarbeidde og levde så tett innpå kvarandre som me gjorde.

 

Konklusjon: Ein draum for padlarar som vil oppleve noko eineståande.

Padling i Vest Agder

Å oppleve en vindstille, grytidlig morgen rundt Lindesnes i kajakk er en utrolig opplevelse. Lange, rolige havdønninger glir sakte inn mot Norges sørligste fastlandspunkt mens du selv glir lett og nesten lydløst gjennom vannet. En rød solkule står langsomt opp i øst bak Ryvingen et sted. Plutselig gyller de første solstrålene toppen av fyrtårnet på Lindesnes, så forflytter de seg gradvis nedover svabergene. Ganske snart forenes det gylne lyset med havet og deg som padler.

Selv har jeg opplevd turen rundt ”Neset” både i en liten robåt og i en kajakk. Men begge ganger var forholdene slik at de ikke innbød til lengre opphold. Da jeg padlet for noen år siden var det faktisk slik at jeg ikke torde slippe åra og slappe av et eneste øyeblikk. Det føltes som om vind og strøm kom fra alle kanter og prøvde å velte det lille eggeskallet av en kajakk. Jeg pustet ikke rolig igjen før jeg var godt rundt ”Neset” og møtte roligere forhold. Å ta et bilde av Norges sørspiss fra kajakken var overhodet ikke å tenke på.

Den nydelige padleopplevelsen rundt «Neset»

Etter at det ble gravd en kanal ved Sprangereid ved foten av halvøya som Lindesnes fyr ligger ytterst på, er strengt tatt ikke dette lenger Norges sørligste fastlandspunkt. Men turen rundt «Neset» er allikevel et høydepunkt blant padleopplevelsene langs Vest Agders mangfoldige kyst. Men det er mange flere. De som jakter på rekorder kan for eksempel starte fra Skjernøysund like øst for Mandal. Det er i så langt sør du kommer på fastlandet om du glemmer Lindesnes. Turen rundt Skjernøya er flott, og enda bedre er det om du forlenger den til Ryvingen, Norges sørligste fyr. Der går det også an å overnatte. Dersom værgudene fremdeles er i godlune kan du så fortsette de få kilometerne sørøstover til skjæret Pysen. Det er Norges sørligste punkt.

Storslagen kystpadling i Vest Agder

Kysten av Vest Agder har vel 1700 øyer og skjær av forskjellige størrelser, en rekke spennende fjorder og utallige muligheter for å padle både inne langs fastlandet og ytterst ute på kysten. Er forholdene gode kan du padle fra Åna Sira, på grensen mot Rogaland, til Kvåsefjorden og Aust Agder på en snau uke. Da får du med deg høydepunkter som Hidra, Listalandet, Loshavn, Korshavn, Lindesnes, øyvrimmelen utenfor Mandal og Søgne, turen gjennom Vestergapet til Kristiansand og den nydelige skjærgården videre.

Lindesnes fyr padletur og soloppgang
Lindesnes fyr padletur og soloppgang

Som nevnt er det mulig å padle kanalen ved Sprangereid på innsiden av Lindesneshalvøya om forholdene rundt sydspissen er for vanskelige. Da padler du Grønsfjorden og under broa ved Jåsund og over i Lenefjorden. Også her kan vind og strøm være vanskelig, men likevel er dette vanligvis et tryggere alternativ enn rundt ”Neset”.  Også det vind- og værutsatte Listalandet kan du forsere med kajakk, men da må du ut av farkosten, sette på hjul, og trekke den over de få kilometerne ved Listeid. Da kan du padle videre på Framvaren og komme bakveien til Farsund før du fortsetter i det mye mer skjermede farvannet østover.

Vest Agder byr også på beskyttende padleområder

Beskyttede padleområder kan du ofte finne i flere av fjordene, for eksempel Fedafjorden inn mot Kvinesdal, og i Lyngdalsfjorden. Fjordsystemet ved Kristiansand strekker seg fra Oksøy til Ålefjær og byr blant annet på Bragdøya kystlags perle av en øy. Småfjorder som Harkmarkfjorden øst for Mandal er også verdt et besøk, selv om det er omgitt av svært mange private hytter som gjør det vanskelig å finne gode teltplasser.

De fleste som padler langs kysten satser nok nettopp på telt som overnatting, og det finnes et vell av muligheter for å få opp teltduken. Se bare i Lars Verkets utmerkede bok som er nevnt i faktarammen. Langs kysten finnes det også muligheter for å overnatte i turisthytter og på fyr. Ved Flekkefjord ligger for eksempel gården Li som nå har blitt ubetjent hytte og ved Kjøpsøy i Lyngdal har Selør kystlag et sted. Fyrene på Ryvingen, Hatholmen og Grønningen har overnattingsmuligheter, og det er det også like ved Lindesnes.

Lange høydepunkter i innlandet

Om kysten av Vest Agder er mangfoldig ligger ikke resten av fylket mye etter. Det finnes en sann vrimmel av vannveier, korte og lange.  Mange av turene kan kombineres med litt bæring eller trilling. Også her finnes det mange muligheter for både eksperten og nybegynneren.

Et bokstavelig høydepunkt må det være å fortsette turen på Roskreppfjorden, som jeg omtalte i forrige artikkel fra Aust Agder, med å padle fra Øyuvsbu til Gaukhei og videre til Langevatnet i Vest Agder. Med noen innlagte bære- og trilleetapper kan du fortsette sørover på Ljoslandsvatnet, Stigebotsvatnet og Brelandsvatnet. Videre sørover til Åseral må du nok regne med å trille mye, men sør for Åseral er det igjen lange og innbydende vann.

Brelandsvatnet
Brelandsvatnet

Elven Otra renner fra Setesdalsheiene i Bykle kommune i Aust-Agder til Kristiansand i Vest-Agder og er 245 kilometer lang. Det gjør den til Sørlandets lengste elv, og en åttendeplass på Norgeslista over elver. Alle kraftverkene og partier med sterke stryk og varierende vannstand gjør ikke Otra til noen ideell elv å padle på, men vil man, går det an. Enkelte starter helt oppe ved Ose i Setesdalen og padler til Kristiansand, men da må de bære og trille kanoen eller kajakken ganske mye underveis. Vanligere er det å starte padlingen nedenfor Fennefossen på Evje og padle til Gåseflåfjorden, praktisk talt uten bæring. Et godt alternativ for en kortere tur er Kilefjorden i Otravassdraget på grensen mellom Vest-Agder og Aust-Agder.

Sirdalsvatnet når det ikke blåser

Det lange og smale Sirdalsvatnet ligger på motsatt side av fylket og kan også være fint å padle, hvis det da ikke blåser. Motvind er en ting, men lange vann med steile fjellsider er ofte utsatt for kastevinder og de kan være mye verre å takle for dem som padler kajakk eller kano. Heldigvis finnes det steder underveis hvor det er mulig å bryte av turen, og det er flere brukbare leirplasser, blant annet ved Modalsli.

Før Europas kullkraftverk begynte å forsure norske vassdrag, var Mandalselva en av de aller beste lakseelvene i Norge. Dessverre utryddet den sure nedbøren laksestammen. Først etter at man startet en omfattende kalking og utsetting av fisk kom laksen tilbake, Nå kan fiskerne igjen glede seg over at laks og sjøørret går opp til Kavfossen nord for Bjelland. Det er også et sted padlere kan bite seg merke i. Derfra er det nemlig også mulig å padle helt ut til havet, selv om man må regne med litt bæring underveis. Særlig partiet rundt Mannflåvatnet har fine padle- og naturopplevelser. For eksempel ligger det en fin liten edelløvskog på vestsiden av elva noen kilometer sør for vannet.

Tilbake til kysten

Songdalen kommune har tre eikenøtter og tre eikeblader i sitt kommunevåpen. Det er ganske naturlig siden kommunen under seilskutetiden hadde store områder med eikeskog. Også her gjorde imidlertid mange år med stor etterspørsel etter materialer til skip og annet, kraftige innhogg i bestanden. I dag er det derfor bare lommer med dette treslaget igjen. En av de flotteste finnes langs østbredden av Birkelandsvatnet. Også dette skogområdet kan kombineres med en kano- eller kajakktur, og denne gangen en temmelig lang en.

Det er riktig nok kort avstand fra veien på vestsiden av Birkelandsvatnet og over til eikeskogen i naturreservatet, men turen kan gjerne fortsette sørover. Det betyr en padletur først til Tronstadvatnet og Repstadvannet og så over i Lundeelva etter en bæring. De siste kilometerne ned til fjorden er den helt flat og slanger seg vakkert både under løvtunge trær og forbi det vakre, lille tettstedet Lunde. Turen på Lundeelva er populær, og mange velger å kombinere den med en tur opp (eller ned) Søgneelva, og så videre over i Rossevann etter et par bæringer.

Lundeelva
Lundeelva

Husk på vannstand i elva

Det er ikke så mange som padler ned Songdalselva, og fortsetter på Søgneelva, men også det bør gå ganske bra. Du må bare passe på å velge tider på sommeren hvor det er brukbar vannstand i elva. I følge lokalbefolkningen er det mulig å starte oppe ved Augland. Underveis nedover Songdalselva er det til og med mulig å fiske litt bare man sørger for nødvendige tillatelser. Det går både laks og sjøørret opp elva, og de tar seg så langt opp som til Underåsen omtrent. Husk bare at når man forflytter kanoen eller kajakken sin mellom to vassdrag, særlig slike hvor det er laks, så er det viktig å rengjøre og tørke båten skikkelig for å unngå å spre gyrodaktilus salaris.

Uansett om du kommer ned til fjorden på Lundeelva eller Søgneelva er det kort vei ut til Ny Hellesund og kremen av Vest Agders skjærgård, så dermed er vi tilbake til utgangspunktet.

Kajakktur Vest-Agder
Statens kartverk nye kartserie i plast er mitt førstevalg når det gjelder padling. De har målestokk 1:50 000, tåler det meste og viser det jeg trenger. Kartbladene nr 3,4,5, 8,9, 10 og 19 dekker Vest-Agder fylke. Utarbeidet av Espen Heramb, basert på kartdata fra Statens Kartverk.

2 ukers eventyr i Lofoten!

Lofoten kan være like lumsk som det er vakkert, og før man vet ordet av det, snur været og man har mer en nok med å komme seg til land. Det er kanskje nettopp denne vakre uforutsigbarheten som gjør øygruppa i nord til et paradis for spenningssøkende eventyrere. Og nettopp derfor søkte to vestlandske jenter seg nordover to uker i sommerferien sin.

 

To fornøyde artikkelforfattere og fotografer, på tur i Lofoten.
To fornøyde artikkelforfattere og fotografer, på tur i Lofoten.

 

 

Store forventninger til Lofoten

Forventningene er store, for dette er en liten drøm som går i oppfyllelse for oss begge. Hvordan blir været? Hva kan vi forvente av bølger, strøm og vind? Har vi tatt oss vann over hodet, bokstavelig talt? Og er vi i god nok fysisk form? Uansett så er avgjørelsen tatt, og Lofoten og Vesterålen venter, to destinasjoner som for oss bare betegnes som «paradis i nord». Planen er, etter mye om og men, å padle nordover fra Kabelvåg/Svolvær, opp gjennom Øyhellsundet, videre opp Raftsundet og til Lonkanfjorden i Vesterålen, hvor Møysalen skal bestiges. De siste to dagene padler vi tilbake.

Tirsdag. Vi ankommer Svolvær i ni-tiden på kvelden, og blir plukket opp av den nordlanske karen som vi skal leie kajakker av. Han virker litt skeptisk til det hele, noe som kanskje ikke er så rart: to fnisete jenter som legger ut på en ukes padle-ekspedisjon i fremmed og rått farvann, helt på egenhånd? Men etter litt prat og drøfting av rutevalg er vi inne i varmen, og tiltroen har vokst tilstrekkelig nok til at vi får leie hver vår kajakk, kjøpe Gorilla-tape og to kart, og får et hjertelig farvel.

 

Formidabel utsikt over Langstrandindan og Rørhoptindan.
Formidabel utsikt over Langstrandindan og Rørhoptindan.

 

Ivrige som vi er hiver vi oss rundt, lander i båtene og padler inn i midnattssolen. Det er blikkstille, og alt vi hører er årene som skånsomt treffer vannet. Drømmene og forventningene om å se storslagne tinder, turkist hav, sel, havørn, hval og spekkhogger starter alt her, og vi tar inn og fordøyer alle inntrykkene det spektakulære landskapet sender oss.

Hard etappe

Onsdag erværet er skiftende, og vi får vind fra nordvest når vi krysser Austnessundet. Den ene kajakken drar mot høyre, noe som gjør det til en hard etappe. Vi tråkker i land på en strand hvor det var meningen å ta lunsj, men før vi vet ordet av det er teltet oppe, middagen putrer på primusen og en pose med pannekakerøre roper på oss fra skottet i den ene kajakken. Lofoten må nytes.

 

Hurtigruten på vei inn til Trollfjorden, og to spente kajakk-jenter.
Hurtigruten på vei inn til Trollfjorden, og to spente kajakk-jenter.

 

 

Neste dag padler vi gjennom Øyhellsundet, hvor vi har hørt at det skal være en del strøm, så det gjelder å følge med på tidevannet og heller ta seg en lang pause når strømmene er på det sterkeste. Vi padler forbi den ene stranden etter den andre, koselige, små havner, og ikke minst, Trollfjorden.

-Det hadde jammen vært morsomt å treffe på Hurtigruten når vi først er her inne, utbryter en av oss.

Har vi ikke lært at når man snakker om solen, så kommer den stort sett alltid? Oj, er det plass til oss begge her da? Er vi i veien så de må vente til vi har padlet inn? Hva med bølgene? Heldigvis, men kanskje litt skuffende, var det rimelig god klaring inne i Trollfjorden, selv på det aller smaleste. Bølgene merket vi heller ikke noe til. Trygt ute av fjorden bærer det videre oppover Raftssundet. Siste etappe før kvelden er ett stykke hvor det er mye strøm. Heldigvis har vi den med oss, så det går fort unna! Hvordan var det med tidevannet igjen, lurer Monica på, for vi kommer ingen vei om vi møter på slik motstrøm senere. Det har vært en lang og innholdsrik dag, og vi slukner som to lys.

 

En nydelig morgen på Tengelfjordholmen.
En nydelig morgen på Tengelfjordholmen.

 

 

Urolig natt i Raftsundet

Vi våkner synkront av en øredøvende alarm klokken halv åtte. Hodet er tungt som bly og kroppen nekter å følge med ut av posen. Mari spør heldigvis om vi skal sove en liten stund til, og Monica er ikke vond å be. Natten har vært klam, og måkene i Raftsundet sluttet aldri å skrike. Det gjorde heller ikke strømmen av durende båter gjennom hele natten. Men hvorfor skulle de det? Det er sommer, og solen slutter aldri å skinne i Lofoten.

En halvtime senere tvinger vi oss opp, og i løpet av femten minutter gleder vi oss nok en gang til å komme utpå vannet igjen. Vi pakker ned i båtene, spiser, og sier farvel til Tengelfjordholmen. Vi padler ut av Raftsundet og forbi Hanøyvika, hvor lundefugl og terner leker rundt oss på alle kanter. En ferge passerer oss i det vi glir inn mot Brottøya. Vi lurer et lite øyeblikk på om vi har padlet feil og havnet i et sydhavsparadis, hvor vi er omringet av azurblått og krystallklart vann og kritthvite strender. Raskt fjerner en frisk, eller nærmere brysk sjøsprøyt i ansiktet enhver tvil, og vi er tilbake i vårt nordnorske paradis.

 

Utsikt over Heggedalstinden og Stormolla.
Utsikt over Heggedalstinden og Stormolla.

 

 

Drøy tur i motvind

Stykket fra Vedøya og inn til Hennes i Vesterålen kjennes litt drøyt med sine 4-5 km i motvind. På land møter vi noen hyggelige fastboende som anbefaler oss å følge den guidete turen opp til Møysalen følgende dag, med tanke på store snømengder, årstiden tatt i betraktning. Den ene av dem tilbyr oss stranden sin som leirplass, men vi takker høflig nei. Vi sjekker heller inn på den lokale campingplassen, hvor mobiler og kameraer lades. I mellomtiden legger vi i vei til butikken hvor det er is og kaffe som står på menyen, før vi slenger oss ned på den hvite stranden vi tråkket i land på for noen hyggelige timer siden.

Etter et svært friskt bad går turen «Sjøstjernen», et fengende navn på den lokale puben, som var overraskende stille til en fredag å være. Vi nyter og verdsetter også denne fantastiske og uvurderlige delen av turen vår; å få se landsdelens sjarmerende småsteder, og få hilse på nettopp dem som fyller dem med sjarm.

Storslagene Møysalen

Det er lørdag morgen, og har hatt første natten inne. Vi har sovet godt og dypt, og har lite lyst å stå opp. Men storslagne Møysalen venter. For Mari er dette turens høydepunkt, og drømmen om utsikten fra toppen kjennes i hver en celle i kroppen. Den guidete turen starter med en halvtimes båttur i en sjarmerende sjark inn i Lonkanfjorden. Det regner, men værmeldingen sier at det skal lette når vi i følge skjema skal nærme oss toppen. Turen opp er både bratt og spennende, men på 400 meter lukker himmelen seg rundt oss, og på 700 moh har vi nesten ingen sikt.

 

Et sommerparadis på stranden i Hennes, med fantastiske fjell i både Lofoten og Vesterålen.
Et sommerparadis på stranden i Hennes, med fantastiske fjell i både Lofoten og Vesterålen.

 

 

Til topps i taulag

Når vi nærmer oss toppen, og også breen som omkranser den, må vi binde oss inn i taulag. Plutselig stopper guiden marsjen, og vi lurer på hvorfor. Det er tross alt kaldt, og vi vil helst komme oss opp. ”Her er det!” ”Her er hva?” ”Toppen”. ”Hvor”? Han peker på en varde, og vi må jo, i stor skuffelse, bare tro ham. Turen har blitt kåret til Norges vakreste naturopplevelse, og det kan godt hende. Men for å få det bekreftet må vi nok bestige den myteomspunnende salen, voktet av sine to møyer, én gang til.

Søndag padler vi sørover igjen, kajakkene må leveres i Svolvær mandag. Dette blir turens lengste etappe, med sine grovt 17 nautiske mil. Mari er ikke helt i form, men padler på likevel. Vi vet nemlig at det er meldt en del vind neste dag, og må derfor komme oss så langt som mulig. Det blir hovedsakelig en transport-etappe, men jammen ble det både tid og energi nok til å nyte både tur og natur likevel. Vi får øye på mang en havørn og sel og oter, men dyrene av større kaliber lar vente på seg.

Det regner, og vi kjenner på at det ikke er så verst å ligge i telt likevel. Det er jo tross alt tørt! …sånn passe hvertfall. Vi er spente på hvor mye vind vi får over Austnesfjorden denne gangen, og tar en synfaring for å unngå «å padle på en smell». Det ser greit ut, og det er det også, faktisk overraskende greit. Vinden som var meldt har tydeligvis ikke kommet enda.

Vi padler videre langs skjærene ved Svolvær lufthavn og runder neset, og… der kom vinden! Vi padler rett i mot, har ikke noe valg, det er ingen plass å gå i land på et godt stykke enda. Vi beveger oss nesten mer baklengs enn fremover. Salt, sjøsprøyt og vind pisker oss i ansiktet, vi ser nesten ingenting på grunn av bølgene som skyller over oss. Heldigvis finner vi en hvit sandstrand, hvor vi nærmest blir skylt i land, nok en gang. Og slik ender et fantastisk eventyr. Nesten.

 

Utsikt over Rekneset i Øyhellesundet en natt i slutten av juni.
Utsikt over Rekneset i Øyhellesundet en natt i slutten av juni.

 

Sjarmerende kafe sørvest i Lofoten

Duften av sjø, tørrfisk og en anelse tang møter oss i det vi tråkker døsig ut av bussen på Reine, sørvest i Lofoten. Her finner vi det som må være den mest sjarmerende kaféen i Norge! Hjemmelaget bakst serveres i fleng, sammen med fantastisk kaffe og en god dose fornøyelig humør av personellet, toppet med interiør som enhver jente vil drømme seg bort i. Her kunne vi være for alltid.. Men brått husker vi på hvorfor vi har havnet der i utgangspunktet; vi skal til spektakulære steder og bestige flotte tinder.

Eventyrlysten kommer tilbake for fullt, og vi tar båten inn til Vindstad, hvor vi går ned til Bunesstranda,som er den breieste vi noen gang har sett! Før middag tar vi oss en tur på Helvetestinden, hvor vi nyter en flott utsikt over det endeløse havet. Vi nidstirrer utover teppet av blått for å se om vi kan skimte noe som kanskje kan være en hval eller spekkhogger, men nok en gang, til ingen nytte.

 

Monica speider mot den åpne hav fra Bunesstranda i Lofoten.
Monica speider mot den åpne hav fra Bunesstranda i Lofoten.

 

Dagen etter bærer det tilbake til Reine, hvor vi til slutt kommer oss avgårde til Sørvågen. Påfølgende dag vandrer vi inn til turistforeningshytta Munkebu, som vi har hørt mange goe ord om, men som dessverre er stengt for sesongen. På veien tilbake tar vi like gjerne en omvei opp flotte Kjølen. Vel nede sjenerer vi oss ikke, men tar oss et bad i det lokale bade-vannet. Siste kvelden på tur spiser vi på den lokale restauranten, hvor de serverer Lofotens beste hvalbiff. Den smelter på tungen sammen med en god rødvin. I kveld får vi nok sove godt!

Svensk vestkyst ga mersmak

Vi har padlet Lysekil-Smögen sammen med Torbjørn Søderholm fra Nautopp. Det er bare å slå fast at vestkysten av Sverige er et paradis for padlere.

 

Det første du legger merke til er den rødlige granitten som preger landskapet, som har vært brukt som byggemateriale i så mange kirker og andre flotte byggverk, ikke bare i Sverige, men i store deler av Europa og USA. Øyer og holmer her vest er blankskurte av vær og vind, og den spesielle granitten trer tydelig frem overalt. Skogen er fraværende her ute i havgapet. Det er goldt og øde, men likevel utrolig vakkert. Det er i dette flotte landskapet jeg får min debut som padler i vårt naboland.

 

 

Det ligger to slike fraflyttede fiskersamfunn på øyene Store og Lille Kornö.

 

I verdenstoppen

Torbjørn Søderholm (30) og samboeren Katrine Olufsen (34) har gjort favorittsporten ”havpadling” til et levebrød gjennom selskapet Nautopp Seakayaking Sweden. De har sin hovedbase i Lysekil med butikk for kajakker og utstyr. Men hovedaktiviteten er kursing, guiding og utleie av kajakker i Lysekil, Smögen, Kungshavn og andre etterspurte kystsamfunn for padleturister fra fjern og nær. De holder dermed til i det som er regnet som selve smørøyet for denne type aktiviteter. Av mange padlende turister fra inn- og utland blir denne kysten omtalt blant verdens flotteste for havpadling.

Padling ønsker ikke å ta stilling til en slik påstand, men at dette er en nærmest perfekt kystområde for havpadleaktiviteter, er det ingen tvil om. Her kan du padle i eksponerte områder med innlagt lek i brått og båer fra evig rullende dønninger fra Skagerak, eller du kan gli rolig å stille gjennom trange sund, langs holmer og skjær, beskyttet fra storhavet utenfor. Her finner du områder å padle i, uansett vær og vind og grad av padleferdigheter, og til alle årstider.

 

 

En attraktiv klatrevegg på øyen Bläckhall.

 

Perfekt for padling

Turen med Torbjørn skjedde på en vakker vårdag, med kjølig luft og sol fra skyfri himmel. Med andre ord perfekt for padling når tørrdrakt er standard utstyr. Det var lite vind og heller ikke så stor dønninger, så vi kurset raskt utover mot øyene Store og Lille Kornö. På de to øyene finnes det to fiskersamfunn som for få tiår siden hadde et yrende liv og aktivitet, men som i dag er fraflyttet og uten fastboende. Hus og naust står tett samlet, og holdes i god stand av de som tidligere hadde sine hjem her.

På motsatt side finnes øyen Bläckhall med en steil granittvegg som blir hyppig brukt av klatrere, både fra inn- og utland. Det kan for øvrig nevnes at Bohuslän har mange kjente klatrefelt, selv om høye fjell er fraværende. Det er den tidligere nevnte granitten som gjør fjellet perfekt for klatring. I nevnte vegg ser man tydelige spor etter klatreaktiviteter, med fastborete bolter strategisk plasserte.

 

 

Strandhugg i en stille lagune på øyene Brandskär.

 

Fyr med helikopterdekk

Snart setter vi baugen vestover mot rullende havdønninger til øyen Brandskär hvor Torbjørn har planlagt et liten lunsjstopp. Lenger vest skimter vi fyret på nordvestpynten av Tän, og enda lenger ute to høye entrefyr, Branskärs flak og Dynabrott, som begge er utstyrt med helikopterdekk på toppen. Disse markerer leden for stor skip som skal inn til oljeraffineriet lenger inne i fjorden.

Vi skal ut til fyrene. Men først guider Torbjørn oss inn i en stille lagune på Brandskär, hvor vi kommer oss på land og inntar en herlig lunsj på flotte svaberg. Det er godt å få vrengt av seg tørrdrakten og lufte svette ullklær. Varm kaffe og mat smaker godt når lufttemperaturen ligger på 10-12 grader. Men det er i slutten av mai, så solen varmer godt når vi sitter i le for vinden. Det er godt å være ute på tur etter en lang periode bak PC`en på et kontor. Vi har enda noen timers padling før vi kommer til målet for dagen, Smögen, så pausen blir ikke så veldig lang.

 

 

Rett til havs mot de to store fyrene med helikopterdekk på toppen.

 

Over åpent hav

Snart har vi entret kajakkene igjen og kurser utover mot de to nevnte fyrene ute i havet. Utenfor er det ikke så mye annet enn hav, med Skagen i Danmark som nærmeste landpunkt i vest, ca. 70 nautiske mil unna. Når vi nærmer oss fyrene kurser vi mot styrbord og fortsetter nordover med bølgene på tvers. Snart er vi øst for Dynan, Lillebonden og noen andre småholmer og skjær som verner mot vind og sjø, før vi får 45 minutter krysning over åpent hav. Men under værforhold som dette er ikke det noe problem, selv ikke for en journalist med minimal padleerfaring det siste halve året.

Men det er lite sjø og vind, så krysningen byr ikke på problemer. Vi når omsider Hållö med sitt 200 år gamle fyr som kjent landemerke. Vi tar ikke den enkleste veien inn mot Smögen, men fortsetter på vestsiden av øyen, mellom Hållö og Sälö. Vi passerer noen områder og passasjer med strøm og tilbakeslag fra tung havsjø som slår mot bratte berg, der det var litt utfordrende å holde balansen for en rusten padler. Men med taktfaste åretakt gikk det fint. Snart er vi på vei inn Smöghålet og inn i Smögen by. Det var litt av en kontrast og nærmest poppe ut av trange sundet inn i et ultraurbant område med båter i fart og sjøboder og hus på rekke og rad på begge sider av lagunen.

 

 

Inne i ”urbane” Smögen.

 

Padler til døren

Snart er vi på vei mot en stor rødmalt bygning som etter hvert viser seg å være hotellet Sea Lodge, hvor vi skal spise middag og overnatte. Flott å kunne padle like til døren, vrenge av seg svette klær og sette seg i solen med en velfortjent, kald øl. Vi har padlet jevn og trutt. Hele turen på rundt 25-30 kilometer tok seks-syv timer.

Torbjørn er en trygg og erfaren guide man raskt får tillit til. At han selv er kurset til BCU trainee nivå 4 er heller ingen bakdel når man har kajakk og padling som jobb. Samboeren Katrine har samme padleutdanning. Han kommer opprinnelig fra Stockholm og hun fra Århus i Danmark. Sammen har de funnet paradiset for det de aller helst vil drive med.

 

 

Hotellet Sea Lodge ligger foran oss.

 

Hektisk sommer

I de to månedene fra 15. juni til 15. august har de det svært hektisk med guiding, kursing og utleie av kajakker og utstyr. Det går i ett, syv dager i uken, nærmest døgnet rundt. De guidede turene har stort sett varighet på en dag, med utgangspunkt i de tre tidligere nevnte kystbyene. Når det gjelder utleie har de samlet sett 50 sittebrønner tilgjengelig, i form av en- og tomannskajakker. De har flest single båter.

Folk kommer fra hele verden for å padle i disse farvannene, og Kathrine og Torbjørn tilbyr utleie av alt fra kun kajakker til komplette pakker med åre, klær og alt nødvendig sikkerhetsutstyr. De som ikke har noe særlig padleerfaring, får introduksjonskurs med i pakken, og blir sendt på tur i trygge farvann. Tidlig, vår, høst og vinter er det roligere dager i dette farvannet. Men fortsatt er det aktivitet nok til å holde driften gående, og det kommer jevnt og trutt turister både fra inn- og utland for å padle på vestkysten. Ved siden av utleie og guiding har Nautopp også en stor butikk med kajakker (Skim, Arrow, Valley og PH) og utstyr.

 

 

Kathrine og Torbjørn er to padleentusiaster som driver Nautopp. De har begge stor kompetanse både når det gjelder padlingen, og ikke minst kunnskap om områdene vi padler i.

 

Samarbeid med turistråd

Nautopp har et nært samarbeid med Västsvenska Turistrådet, som har kajakk og skalldyr (gourmetmat) som hovedsatsningsområder. Da er det greit å ha unge, entusiastiske padlespesialister som Kathrine og Torbjørn og selskapet deres Nautopp med på laget. De to har avtaler med ulike hotell og overnattingssteder i de ulike kystbyene, til gjensidig nytte.

Ved Sea Lodge i Smögen har de lagret kajakker for utleie, som også formidles av hotellet, og mange av de guidede turene ender opp, nettopp her, også vår tur. Her er det oppvarmede badestamper, store uteområder og en restaurant med høy standard på maten. Det kan nevnes at Sea Lodge har mottatt utmerkelsen ”Västesvensk mersmak”, for sin høye kvalitet på maten.

 

 

Strandflickornas Havhotell er et koselig hotell i Lysekil, som har både flott atmosfære og god mat.

 

Strandflickorna

Før vi satte kursen til havs fra Lysekil fikk vi gleden av å overnatte og smake på maten til en av de andre samarbeidspartnerne til Nautopp, Strandflickornas Havshotell. Dette er et hotell i eldre stil, med unik innredning og med mye tradisjon i veggene.

For nærmere informasjon om padling på vestkysten av Sverige kan det være smart å begynne med webadressen: www.westsweden.com. Ønsker du kontakt med Nautopp og Torbjørn og Kathrine finner du nødvendig informasjon på: www.nautopp.se

 

 

Lysekil med den flotte kirken i granitt som kjent landpunkt.

 

 

Typisk bebyggelse i Smögen.

Padling i Costa Rica

Guiden har lagt fra seg padleåra, mens blodet renner nedover håndflata hans. Har han skadet seg alvorlig?  Neida, med et glis om munnen forklarer han hva ”blødningen” kommer fra.

 

– Dette er et spesielt blad hvor saften ser ut som blod. Men du verden hvor mange ganger jeg har tatt feil blad. Turistene har sittet og sett på, og det har ikke skjedd noen verdens ting når jeg knakk bladet. Det er mange arter som nesten ser helt like ut, men det er bare denne som har ”blod”. Nå kjenner jeg det imidlertid godt igjen, så ”trikset” pleier å bli vellykket, forklarer han med et smil.

 

 

Guiden viser en bregne som kan brukes til kortvarig tatovering av huden. Padling i mangeroveskogen vest for Quepos ved Stillehavskysten av Costa Rica.

 

”Crocodille Dundee”

Guiden viser oss også ei bregne som han slår mot den bare armen sin, og vips er formen på bregnen ”tatovert” på huden. Den lokale, ”Crocodille Dundee”, imponerer igjen, men akkurat krokodiller klarer han ikke å finne nå. Og det er vel like greit, for han har respekt for krokodiller.

 

– Hai, som også kan dukke opp i disse områdene, jakter ikke bevisst på mennesker. Det kan imidlertid ei sulten krokodille gjøre, forteller han. Vi fem padlende turister kikker litt ekstra godt på tømmerstokkene som ligger nede i vannet i Damas-deltaet på resten av turen.

 

Verken krokodiller eller kaimaner gjør seg til kjenne, men flere vakre vadefugler og ikke minst en fargerik og flott isfugl blir observert. ”Kings-fisher”, som den heter på engelsk, holder til langs elvebredder der den sitter og følger med på om det skulle dukke opp noe fisk.

 

En slik padletur foregår i svært stødige kajakker, Ja, så stødige at kamerautstyr til flere titusener får bli med på turen. Bortsett fra det en og annen passerende motorbåt lager, så finnes det omtrent ikke bølger i kanalen. Dette er en meget behagelig og spennende måte å oppdage naturen på i Costa Rica.

 

 

Et rikt fugleliv i mangroveskogen.

 

To årstider

Synes du imidlertid at padleturer i rolige ”farvann” kan bli i kjedeligste laget, så har også dette mellomamerikanske landet flere svært spektakulære elver å by på. Vær imidlertid klar over at Costa Rica har to årstider, sommer og vinter. Sommeren er fra desember til april, og vinteren fra mai til november.

 

Nå betyr vinter på disse breddegrader at det kommer mye regn. Ja, veldig mye. Såpass at bergensere ikke har noe å skryte av her. Nedbøren har selvsagt stor betydning for vannføringen i elvene også. Vassdragenes kilder er inne i fjellområdene, omtrent midt i landet, og her er det flere topper som ligger på over 3000 meters høyde over havet. Den beste padlesesongen er i mai-juni og september-oktober, for da er det skikkelig fres i elvene. Selv om det regner mye i denne perioden, så betyr ikke det at du ikke ser sola. Etter værstatistikken å dømme skal det i gjennomsnitt være noen timer med solskinn hver dag da også.

 

 

På padletur i vakker natur i Costa Rica.

 

Padleelver mange steder

Costa Rica har Det karibiske hav i øst og Stillehavet i vest, og landet er delt opp i seks forskjellige regioner, Guancaste og Nord-Nicoya, Det sentrale Stillehav og Sør-Nicoya, Sør-sonen, Nord-sonen, Det sentrale høyland og Karibien. Og alle regionene har elver som er egnet for padling eller rafting. Elva Pacuare, som starter oppe i Det sentrale høylandet, ender sin ferd i Det karibiske hav etter mangfoldige mil. Dette er regnet som en av de fem beste elvene i verden.

 

Det finnes også flere andre vassdrag i regionen som rankes høyt på lista over verdens flotteste padle-elver. I elvene arrangeres det alt fra halvdagsturer til ukesturer. Med papegøyer og tukaner skrikende over hodet, blir dette garantert en opplevelse helt utenom det vanlige. Norske padlere vet hva det vil si å fryse. Men dette er et sjeldent problem på disse kanter, for både vann- og lufttemperaturen er som regel svært behagelig.

 

 

Hyggelig å få slik velkomst på vei nedover elva. Fra elva Pacuare som til slutt ut i det Det karibiske hav.

 

Hyggelige mennesker

Costa Rica er et fantastisk spennende land med veldig hyggelige mennesker. Padlings utsendte merket ikke noe surr med klokkeslett og sånn. Folk var alltid presise. Det var politi på omtrent hvert eneste gatehjørne, så du følte deg trygg også. Bilveiene er imidlertid et kapittel for seg selv. Hold deg langt unna de små bilveiene, for de egner seg ikke for bilkjøring sett med norske øyne. Her kjører du omtrent med livet som innsats, og derfor bør du heller ikke stole blindt på hva lokale guider forteller deg heller. Den anbefalte ”snarveien” tok åtte timer, og distansen var 12 mil. Da skjønner alle at det går svært smått.

 

Hotellstandarden er selvsagt varierende, men stort sett bra. Som en oppsummering kan det sies at si at Costa Rica er landet for alle som er glad i natur og eventyr. For dette er ikke noen vanlig sydenferie, vær klar over det også. Til slutt kan det nevnes at turen kom på noe over 20.000 kroner per person, men da var kun frokost tatt med under måltidene.

 

 

Guiden viser fram en artig, liten skapning på padleturen i mangeroveskogen vest for Quepos ved Stillehavskysten av Costa Rica.

 

Fakta om Costa Rica

Areal: 51 000 km2 (litt større enn Finnmark fylke)

Innbyggertall: 4,5 mill.

Hovedstad: San José

Statsform: Republikk i Mellom Amerika

Offisielt språk: Spansk

Klima: Costa Rica ligger i den tropiske klimasonen. Middeltemperaturen ligger i lavlandsområdene omkring 27 °C i året med svært små årstidsvariasjoner. Mye nedbør i perioden mai-november.

Høyeste punkt: Cerro Chirripó på 3820 moh.

Grenser til: Nicaragua i nord, Stillehavet i vest, Panama i sør og Det karibiske hav i øst.

Myntenhet: 1 colon = 0,0112 kr

Turistinfo: www.visitcostarica.com 

Gjennom indrefileten på Hardangervidda

Kvenna består av en rekke større vann samt utfordrende stryk imellom. De siste årene er det blitt stadig mer populært å padle dette Kvennavassdraget, da det er fysisk utfordrende. Samtidig får man en fantastisk naturopplevelse.

Avmarsj med 60 kg bagasje.
Avmarsj med 60 kg bagasje.

 

Vi hadde begynt planleggingen av turen mange uker i forveien. Det er nødvendig med gode forberedelser, fordi avstandene var store og man er nødt til å bære alt utstyr selv uten depoter underveis. Siden vi var bare to, måtte den ene bære kanoen mens den andre tok resten. Så planleggingen var alfa og omega, selv om det fortsatt snek seg inn en del unødvendige ting. Vi tørrtrente hjemme i hagen på å slå opp kanoen. Den første gangen brukte vi 40 minutter, og den siste gangen 15 minutter. Det var en velanvendt investering.

 

Vann over hodet

Med tunge sekker, nærmere 60 kg fordelt på to, og en lang rute foran oss, forlot vi Valldalsvatnet ved Røldal en lørdag ettermiddag tidlig juli. Vi gikk opp mot Middalsbu og videre opp mot Vivassvatnet, som var svært bratt. Vi merket at vi hadde tatt oss vann over hodet i forhold til vekta. Vi hadde fordelt vekta (30-30 kg på hver) men etter en stund ble det for tungt og vi prøvde en stund å gå to turer med tre sekker. Vi fant raskt ut at vi aldri ville komme fram med det tempoet. Så Harald tok over noen kilo til vi lå på (25-35 kg), og turen gikk videre om enn en del saktere.

 

 

Fra parkeringsplassen til Holmavatn skulle vi opp 500 høydemeter. Det er totalt 12 kolometer til Holmavatn og ruta ble ikke lettere av regn og grått vær. Ved Vivassvatnet ligger noen fantastiske utleiehytter med folk i, her stoppet vi for en kort pause. På turen oppover ble vi tatt igjen av et par gjetere som tok med seg saueflokken opp på sommerbeite, en påminnelse om at det ikke bare er turister man møter i fjellet!

En del is undveis.
En del is undveis.

 

Turens «høydepunkt»

Egentlig var målet for den første dagen å komme opp til Holmavatn slik at kanoen kunne settes på vannet neste dag. Men da klokken var ti om kvelden og det fortsatt var langt igjen, fjernet vi blyloddene fra ryggen og slo opp telt for natten. Like etter ankomst oppdaget vi turens ”høydepunkt”, en jakke som var bundet fast på sekken hadde falt av på turen opp. Der lå både bilnøklene og kredittkort. Men det var uaktuelt å gå ned og begynne å lete. Vi fikk ta de utfordringene etter hvert.

 

Is på Holmavatnet, sleping av kanoen.
Is på Holmavatnet, sleping av kanoen.

 

Neste morgen var vi endelig oppe på Holmavatn etter et par timers tung fottur. Vi var forberedt på litt is på vatnet, men det var frustrerende å finne et vann som var fullstendig islagt så langt vi kunne se. Så vi fortsatte bæringen. Etter ca en kilometer så vi de første åpne lommene med vann langs kanten, og vi bestemte oss for å slå opp kanoen. Vannlommene strakte noen hundre meter fremover, før vi møtte is igjen. Vi fant god teknikk å dra kanoen over isen ved hjelp av lange tau. Det var mye lettere enn alternativet – å fortsette bæringen. Slik fortsatte vi bortover vannet – padling der det var mulig og sleping ellers. På østsiden av vannet ble det etter hvert åpent, og vi kunne for første gang på turen endelig padle lengre strekninger.

 

Første stryk i Kvennavassdraget

Ved enden av vannet kom vårt første stryk, og etter noen meter med bæring satt vi oss oppi og padlet nedover. En spennende og hasardiøs opplevelse der du prøver å holde deg unna steiner for ikke å kjøre seg fast eller tippe rundt. Vi satte oss flere ganger fast på steinene, og det gjelder å holde hodet klart da det var høy vannføring i elva og man hadde kort tid på å bestemme seg hvilken man skulle velge. Det meste av utstyret vårt var pakket i vanntette poser, men allerede første dag så vi at det hadde kommet inn vann i kartposen der også kameraet lå, så kameraet sa vi farvel til et par dager.

 

Rolig padling på vei mot Kvennasjøen.
Rolig padling på vei mot Kvennasjøen.

Andre dag kom til en rask til en ende da vi endelig kom oss ned til Kvennsjøen og det begynte å pøsregne mens vi satt i kanoen. En større flenge i baugen av kanoen gjorde dessuten at vannet rant raskt inn og kanoen trengte reparasjon. Det meste av yttertøyet, samt kamera, kart og sekker var våte, og vi slo opp telt.

 

Sol for første gang

Neste dag så vi for første gang solen, og morgenen ble brukt til å tørke klær og til å reparere skader på kanoen. Skoene fikk vi ikke tørre, og vi gikk resten av turen med permanent våte sko. Det var deilig å sitte barføtt når vi padlet over alle større vann. Og det var en fantastisk opplevelse å kunne padle rolig over vannene. Man har god tid til å nyte naturen og se seg rundt.

 

Stormkjøkkenet kommer godt med, spesielt når det er pannekaker som skal lages. Tove Lau står for stekningen denne gangen.
Stormkjøkkenet kommer godt med, spesielt når det er pannekaker som skal lages. Tove Lau står for stekningen denne gangen.

 

Etter Kvennsjøen var de neste vannene Øvsta Krokavatn, Midtre Krokavatn og Nedsta Krokavatn. Det var høy vannføring i hele elva, og vi kom oss mellom sjøene ved å padle strykene der de så greie ut. Noen steder måtte vi fløte kano og sekker nedover ved hjelp av lange tau. På steder der det var umulig å padle eller fløte måte vi være alt. Det kunne ta en time å padle over et langt vann, etterfulgt av tre-fire timers strev for å tilbakelegge en kort strekning med stryk. Dette fordi man måtte gå fram og tilbake for å sondere terrenget eller bære gjennom kratt, myrer og gjørme. Det er mulig å bære kanoen oppslått, og de første dagene bar vi den stort sett i denne tilstanden.

 

Bør sondere stryk

Man må sondere strykene før en bestemmer seg for hvordan det er mulig å forsere de, om man skulle padle, fløte eller bære. Så prosessen kunne ta to til fire timer mellom enkelte vann, og var både spennende og strevsomt samtidig. Det var spennende å padle i strykene og strevsomt å bære og traversere kratt, myrer og gjørmehull.

 

Fjerde overnatting ved Briskevatn.
Fjerde overnatting ved Briskevatn.

 

 

Ved Nedre Krokavatn la vi oss ned for kvelden. Her var myggklekkingen i full gang. Vi var ikke motiverte for en lang kveld utenfor teltet etter hvert som myggen stilte seg i kø for å få lov til å drikke blod.

Neste dag startet i hui og hast. Vi måtte komme oss vekk før myggen fikk overtaket, og vi padlet Sandvatn samt Gunleiksbuvatnet og Briskevatnet. Her så vi andre folk for første gang på to dager, noen fiskere som lå ved hvert vann. Lett vind holdt myggen i sjakk, og vi hadde to flotte dager med mye sol, om enn lett motvind på vannene.

 

Bæring for første gang

Mellom Gunleiksbuvatnet og Briskevatnet slo vi kanoen sammen for første gang og bar den. Mellom disse to vannene er det en høydeforskjell på 36 meter, så da var det innlysende at strykene ikke kunne padles. Det tok ca 1,5 time å bære mellom vannene, og sekkene var blitt noe lettere å bære. Vi hadde med 14 kilo mat for turen, og mye av den var allerede spist opp innen denne tiden.

 

Ved Gunleiksbuvatnet. Full sammenslåing og montering av kanoen var mest effektivt på enkelte strekninger.
Ved Gunleiksbuvatnet. Full sammenslåing og montering av kanoen var mest effektivt på enkelte strekninger.

Dag 5 – Briskevatnet

Femte dag begynte ved Briskevatnet, et svært naturskjønt vann, og fortsatte ned Honserudvatnet og Vollevatnet. Vi hadde i utgangspunktet ikke bestemt hvor mange dager vi ville bruke på turen. Vi ville bestemme oss underveis hvor vi ville stoppe og overnatte. Men nå var vi mest motiverte til å komme oss ned til Mogen Turisthytte og få en dusj! Etter Vollevatn pakket vi kanoen sammen og bar i 3 ½ time ned til Mogen. En miserabel tur med vekslende regn, masse mygg og en sti som traverserte samtlige myr- og gjørmehull i området. Vi hadde gjørme opp til knærne og lasten var tung. Vi kom fram til Mogen turisthytte om kvelden. Skillingsbollene og varm pizza fra vertskapet smakte himmelsk!

Neste morgen padlet vi kanoen langs Møsvatn fra Mogen til parkeringsplassen på Varland. Syv timer i sterk motvind med kraftige regnbyger gjorde turen tøff. Samtidig var det en fin avslutning på turen…

Har du lyst å padle gjennom flere perler i Norge? Les om padling langs nasjonale turistveier