Padling i Costa Rica

Guiden har lagt fra seg padleåra, mens blodet renner nedover håndflata hans. Har han skadet seg alvorlig?  Neida, med et glis om munnen forklarer han hva ”blødningen” kommer fra.

 

– Dette er et spesielt blad hvor saften ser ut som blod. Men du verden hvor mange ganger jeg har tatt feil blad. Turistene har sittet og sett på, og det har ikke skjedd noen verdens ting når jeg knakk bladet. Det er mange arter som nesten ser helt like ut, men det er bare denne som har ”blod”. Nå kjenner jeg det imidlertid godt igjen, så ”trikset” pleier å bli vellykket, forklarer han med et smil.

 

 

Guiden viser en bregne som kan brukes til kortvarig tatovering av huden. Padling i mangeroveskogen vest for Quepos ved Stillehavskysten av Costa Rica.

 

”Crocodille Dundee”

Guiden viser oss også ei bregne som han slår mot den bare armen sin, og vips er formen på bregnen ”tatovert” på huden. Den lokale, ”Crocodille Dundee”, imponerer igjen, men akkurat krokodiller klarer han ikke å finne nå. Og det er vel like greit, for han har respekt for krokodiller.

 

– Hai, som også kan dukke opp i disse områdene, jakter ikke bevisst på mennesker. Det kan imidlertid ei sulten krokodille gjøre, forteller han. Vi fem padlende turister kikker litt ekstra godt på tømmerstokkene som ligger nede i vannet i Damas-deltaet på resten av turen.

 

Verken krokodiller eller kaimaner gjør seg til kjenne, men flere vakre vadefugler og ikke minst en fargerik og flott isfugl blir observert. ”Kings-fisher”, som den heter på engelsk, holder til langs elvebredder der den sitter og følger med på om det skulle dukke opp noe fisk.

 

En slik padletur foregår i svært stødige kajakker, Ja, så stødige at kamerautstyr til flere titusener får bli med på turen. Bortsett fra det en og annen passerende motorbåt lager, så finnes det omtrent ikke bølger i kanalen. Dette er en meget behagelig og spennende måte å oppdage naturen på i Costa Rica.

 

 

Et rikt fugleliv i mangroveskogen.

 

To årstider

Synes du imidlertid at padleturer i rolige ”farvann” kan bli i kjedeligste laget, så har også dette mellomamerikanske landet flere svært spektakulære elver å by på. Vær imidlertid klar over at Costa Rica har to årstider, sommer og vinter. Sommeren er fra desember til april, og vinteren fra mai til november.

 

Nå betyr vinter på disse breddegrader at det kommer mye regn. Ja, veldig mye. Såpass at bergensere ikke har noe å skryte av her. Nedbøren har selvsagt stor betydning for vannføringen i elvene også. Vassdragenes kilder er inne i fjellområdene, omtrent midt i landet, og her er det flere topper som ligger på over 3000 meters høyde over havet. Den beste padlesesongen er i mai-juni og september-oktober, for da er det skikkelig fres i elvene. Selv om det regner mye i denne perioden, så betyr ikke det at du ikke ser sola. Etter værstatistikken å dømme skal det i gjennomsnitt være noen timer med solskinn hver dag da også.

 

 

På padletur i vakker natur i Costa Rica.

 

Padleelver mange steder

Costa Rica har Det karibiske hav i øst og Stillehavet i vest, og landet er delt opp i seks forskjellige regioner, Guancaste og Nord-Nicoya, Det sentrale Stillehav og Sør-Nicoya, Sør-sonen, Nord-sonen, Det sentrale høyland og Karibien. Og alle regionene har elver som er egnet for padling eller rafting. Elva Pacuare, som starter oppe i Det sentrale høylandet, ender sin ferd i Det karibiske hav etter mangfoldige mil. Dette er regnet som en av de fem beste elvene i verden.

 

Det finnes også flere andre vassdrag i regionen som rankes høyt på lista over verdens flotteste padle-elver. I elvene arrangeres det alt fra halvdagsturer til ukesturer. Med papegøyer og tukaner skrikende over hodet, blir dette garantert en opplevelse helt utenom det vanlige. Norske padlere vet hva det vil si å fryse. Men dette er et sjeldent problem på disse kanter, for både vann- og lufttemperaturen er som regel svært behagelig.

 

 

Hyggelig å få slik velkomst på vei nedover elva. Fra elva Pacuare som til slutt ut i det Det karibiske hav.

 

Hyggelige mennesker

Costa Rica er et fantastisk spennende land med veldig hyggelige mennesker. Padlings utsendte merket ikke noe surr med klokkeslett og sånn. Folk var alltid presise. Det var politi på omtrent hvert eneste gatehjørne, så du følte deg trygg også. Bilveiene er imidlertid et kapittel for seg selv. Hold deg langt unna de små bilveiene, for de egner seg ikke for bilkjøring sett med norske øyne. Her kjører du omtrent med livet som innsats, og derfor bør du heller ikke stole blindt på hva lokale guider forteller deg heller. Den anbefalte ”snarveien” tok åtte timer, og distansen var 12 mil. Da skjønner alle at det går svært smått.

 

Hotellstandarden er selvsagt varierende, men stort sett bra. Som en oppsummering kan det sies at si at Costa Rica er landet for alle som er glad i natur og eventyr. For dette er ikke noen vanlig sydenferie, vær klar over det også. Til slutt kan det nevnes at turen kom på noe over 20.000 kroner per person, men da var kun frokost tatt med under måltidene.

 

 

Guiden viser fram en artig, liten skapning på padleturen i mangeroveskogen vest for Quepos ved Stillehavskysten av Costa Rica.

 

Fakta om Costa Rica

Areal: 51 000 km2 (litt større enn Finnmark fylke)

Innbyggertall: 4,5 mill.

Hovedstad: San José

Statsform: Republikk i Mellom Amerika

Offisielt språk: Spansk

Klima: Costa Rica ligger i den tropiske klimasonen. Middeltemperaturen ligger i lavlandsområdene omkring 27 °C i året med svært små årstidsvariasjoner. Mye nedbør i perioden mai-november.

Høyeste punkt: Cerro Chirripó på 3820 moh.

Grenser til: Nicaragua i nord, Stillehavet i vest, Panama i sør og Det karibiske hav i øst.

Myntenhet: 1 colon = 0,0112 kr

Turistinfo: www.visitcostarica.com 

Spektakulært VM i Costa Rica

En tre kilometer lang og 550 høydemeter bratt grus vei var laget ned til elven for anledningen. I shorts og T-skjorte med åra over skulderen og redningsvest og hjelm hånda gikk alle utøverne 45 minutter ned og en og en halv time opp hver dag. I 25 varmegrader og sol var det god oppvarming for de 48 lagene fra hele verden.

Kjernen i Norges damelag til VM i Rafting i 2011 begynte så smått å trene sammen i 2006. Kongeberg Padleklubb har et aktivt padlemiljø både for flatt vann, brattpadlere, youngboaters og raftere. Anja Heggem, Ella-Camilla Dahle og Helena Bergan har trent med egen klubbåt med fokus på padleteknikk, starter, slalåm og utholdenhet. De har laget porter og hengt de opp for hver trening. Med seg til VM hadde de Torill Pedersen fra Geilo, Nina Hvoslef og Ine Skjørten Wilson fra Sjoa/Heidal og Anni Eide Nordlie fra Sjoa/Oslo. Tredje oktober ble tørrdraktene ble lagt vekk og surf shorts, bikini og bunad pakket.

Norge sitt damelag i VM i Rating, fra venstre: Nina Hvoslef, Ine Skjørten Wilson, Anja Heggem, Torill Pedersen, Helena Bergan og Ella-Camilla Dahle. Anni Eide Nordlie var ikke der da dette bildet ble tatt. (Foto: Tallis Didcott).

 

Før konkurransene

Stadig flere lag trener systematisk og med egen trener seks-åtte ganger hver uke året gjennom. De fleste av disse lagene kom til VM campen en uke før konkurransene startet, I rafting konkurreres det i sprint, head to head, slalom og utfor, der det deles ut gull, sølv og bronse i hver disiplin og sammenlagt.

Det er obligatorisk med en treningstur på utforstrekningen. På første del måtte alle lagsynfare grad 4 strykene som var bratte, lange, blokkerte og endte med et teknisk dropp. Vi hadde to gode gjennomkjøringer der vi finpusset linjer og diskuterte konkurransestrategi. Etter reglene skal utfor være mellom 20 minutter og en time, og denne var på ca en time. I tillegg måtte man padle 15 km videre fordi det ikke var vei ut fra elven ved mål. Til sammen padlet vi 35 kilometer gjennom regnskog og forbi fosser for å komme til en vei ut fra elven.

Åpningsseremoni

Etter treningsdagene og før konkurransene startet, ble vi busset inn til åpningsseremonien i byen Turrialba. En lokal kunstner hadde malt et banner til hvert land som skolebarn gikk foran landets representanter og holdt. Vi gikk parade gjennom byen langs fortau fulle av glade og feirende innbyggere. Tre på laget hadde med seg bunad og de andre gikk i røde, hvite og blåe shortser og røde t-skjorter. Litt svett var det i ull og lin, men vi hadde shorts under. Etter åpnings- og velkomsttalene ble bunadene levert til en venn som skulle henge opp og passe på stakkene mens vi bodde i camp resten av uken.

Treningsrun på sprint seksjonen (foto Tallis Didcott).

 

Travle dager

Vi bodde i telt mellom delegasjonene fra Australia og Costa Rica på en fortballbane under tak, satt opp for anledningen. Frokost var fra 0530, etter at man hadde plukket opp dagens matkuponger. Ris, bønner, egg, toast, frukt og veldig god kaffe smakte godt selv så tidlig på morgenen. Transport til elva gikk kl 0700, ca en halvtime i buss etterfulgt av gåturen ned til elven. Skikkelige sko var helt nødvendig, for det var så bratt mot slutten at en skled ut av flip, flopʼene.

De dagene det regnet forvandlet veien seg til en lang sklie. Utsikt og lyder fra tropeskogen ga en helt spesiell ramme. Varme og stekt av sol vel nede, utvekslet vi gode teknikker for nedkjøling.

Dag 1

Sprint konkurransen var en intens, 800 meter lang, 1 1/2 – 2 minutter anaerob råpadling på grad 3. Nederland vant for damene, etterfulgt av England og med New Zealand på bronseplass. Vi ble nr 15 og var skuffet, for tradisjonelt er sprint vår sterkeste gren med en bronse fra VM i Equador i 2005. På herresiden vant Brasil, med England og Italia på 2. og 3. plass.

Hektiske forberedelser (foto Tallis Didcott).

Dag 2

Basert på tidene fra sprint settes heatene opp i Head 2 Head. To og to lag padler mothverandre og beste lag går videre til neste runde til en vinner er kåret. I første runde padletvi mot Bosnia som vi slo etter at de tjuvstartet en gang. I andre runde padlet vi mot Japan,som slo oss og til slutt vant hele head 2 head konkurransen. Vi klatret oppover og blenummer 13, og lå nå på 13 plass sammenlagt. Canada fikk sølv og Nederland bronse.Chile vant på herresiden, fulgt av Slovakia og Japan.

DAG 3

Mange publikummere hadde tatt turen ned til elven for å se på slalåm, og de fikk solid valuta for å ha gått hele veien ned. Banen var utfordrende satt med vanskelige traverser og oppstrømsporter midt i elva på sopper. Flere lag satt lenge fast på steiner, veltet og hadde svømmere.

I slalåm padles det to omganger hvor beste omgang teller. Det var ti nedstrømsporter og fire oppstrøms. Det gis tilleggstid på fem sekunder for berøring av port og 50 sekunder for å miste en port. Etter reglene får ingen prøvepadle løypa på forhånd, men man har tid til besiktigelse. Vi hadde en time på oss. Vår første omgang gikk svært bra, og vi lå på fjerdeplass etter denne omgangen.

Vi presterte omtrent likt tidsmessig i andre omgang som i første, mens mange andre lag forbedret seg. Vi endte på tiende plass, og derved lå laget på 12. plass sammenlagt. I slalåm vant Tsjekkia, med Costa Rica damene på andre til stor jubel fra publikum. New Zealand havnet på tredjeplass. De tsjekkiske herrene vant foran Japan og Slovenia.

Dag 4

Spenningen var stor om morgenen på utfor dagen. I et tropisk klima i regntiden varierer vannstanden mye og raskt. Dagen før var vannstanden på cut-off for utfor strekningen. Nå avhang det om det regnet lenger oppe i elven eller ikke. Jubelen var stor da beskjeden kom om at utfor kunne gå av stabelen.

Alle lag var på vannet, og med to minutters mellomrom gikk startene der to og to lag startet samtidig. Vi ble sittende i en valse i det første store stryket og tapte 1 1/2 minutt på det. Vi kom i mål på 1 time og 7 minutter, 7 minutter bak vinnende Japan. Deretter kom Tsjekkia og Nederland. I herreklassen vant Japan foran Brasil og Slovenia.

2

De ulike disiplinene gir ulik poengsum, der sprint teller minst (100p), deretter head to head (200p), så slalom (300p) og utfor teller mest (400p). Sammenlagt i dameklassen vant Tsjekkia, deretter Japan med Nederland på bronseplass. Mennene: Gull til Japan, Tsjekkia sølv og Slovenia bronse. Norge kom på 13 plass sammenlagt.

Inkaenes elv

Det er få elver i verden som kan måle seg med inkaenes elv. Den flommer fra det hellige fjellet Auzanga te med sine ruvende seks tusen meter, og møter elven Urrbamba i Amazonas. Den sistnevnte flommer forøvrig forbi Machu Picchu, mens Paucar tambo vokter på sine egne inkahemmeligheter.

Det var fremdeles mørkt ute i det vi surret fast kajakker på taket av lokalbussen. Klokka hadde ringt 04.30, og vi hadde hoppet i padleklærne og stavret oss av gårde til et av disse gatehjørnene i Cusco hvor bussene går fra. Vi hadde fire timers kjøring fremfor oss, og ramlet ut av bussen ved ti-tida på morgenen.

I den lille landsbyen Paucartambo vakte vi stor oppsikt, og vi måtte rømme inn på en liten lokal restaurant for å sluke noen kopper kaffe før vi ruslet ned til elva. På put-in så den ikke imponerende ut, der den flommet rolig og brun gjennom landsbyen. Men på 250 kilometer faller den 1.500 meter, så vi visste at skinnet bedro. Og med avskjedsrop og vinking fra en hel landsby i ryggen satte vi kursen nedstrøms, endelig på plass i det som har blitt kalt Inkaenes elv.

Orange canyon

Vi hadde kajakkene godt lasta med utstyr. Til sammen planla vi å bruke åtte dager på veien ned, og i tillegg til mat hadde vi ett telt, to soveposer, to liggeunderlag og kokkeutstyr. Vi hadde et skift med tørre fleecer, og en regnjakke hver. Kajakken min veide rundt 30-35 kg, og siden elva ble brattere og brattere den første dagen var jeg mer enn sliten når vi kom til et egnet leirsted. Så langt hadde vi padlet ti km med grad tre, men uten flattvann, og fem km med stadig brattere grad fire. Elva var grunn, steinete og blokkert. Et utrolig tordenvær skrallet mellom fjellsidene, og jeg følte meg liten der vi så mindre og mindre sivilisasjon etter som timene gikk. Med regnet sildrende ned satte vi opp camp og lagde middag: potetstappe med tunfisk og spinatsuppe. Nam! Deretter var det bare å krabbe inn i teltet og gjøre det opplagte: sove.

Klokka fem neste morgen våknet vi sammen med fuglekvitter og tåke hengende mellom fjellsidene. Vi drakk masse kaffe og kom oss på elva til klokka var åtte. Nedstrøms ventet et juv som blir kalt Orange Canyon, på grunn av de oransje steinene som ligger i juvet. Det var også her vi visst at de første grad fem strykene ventet, og både Ron (Fischer) og jeg var spente i det juvveggene trakk seg sammen noen kilometer nedenfor.

De neste fem timene ble brukt til å synfare, padle og bære forbi det ene stryket etter det andre. Orange canyon viste seg å leve opp til sitt navn, med enorme oransje steinblokker både i strykene og langs elvebredden. Vi padlet for det meste grad fire stryk, og noen få femmere, som var blokkerte og hissige. Gøy! Den kvelden fant vi en liten leirplass med en liten sandstrand, og med sola tittende frem var livet godt å leve. Etter nok en runde med poetstappe, suppe og tunfisk kravlet vi ned i soveposene, mette av inntrykk.

Bratt, bratt og atter bratt

De neste dagene gikk med til å sove, spise og padle. Vi padlet mellom hundrevis av dype juv, med en bratt fjellkjede som vokter på venstre side av elven, og en litt mindre fjellkjede som grenser mot Amazonas på høyre side. Av og til så vi glimt av små hus oppe i fjellsidene, og noe som lignet på dyrket mark. En kveld kom to guttunger ned til campen vår for å fiske, og de fortalte om livet i dalen, på en blanding av spansk og quechua, det lokale språket. De var nøye med å peke ut at de var fra inkafolk, og at dette var en inka elv. Det er tydelig at kulturarven står sterkt i Paucartambo dalen, og vi så spor etter gamle stier, broer og ruiner gjentatte ganger. En morgen ble vi overrasket av en bonde i det vi koste oss med morgenkaffen, og etter å ha hilst pent og knapt nok kastet et blikk på kajakkene våre, dristet han seg til å spørre om vi kunne opplyse ham om hvilket solcellemerke som var det beste. Han hadde nemlig ikke lys i huset sitt. Det er vel første og siste gangen jeg skulle ønske jeg var ekspert på akkurat det området.

Kajakktur Peru - landsbyen Paucartambo. Foto: Ron Fischer.
Klar for put-in i den lille landsbyen Paucartambo. Foto: Ron Fischer.

Rant og rant

Og elva, den rant og rant. Aldri har jeg padlet en elv med så lite flattvann. Vi hadde padlet i tre dager, og det hadde aldri vært et opphold i strømmen. Det var som å sitte i et padletog der man monoton boofet valser, padlet rundt steiner og fant linjer uten å tenke over hva man gjorde. Vi må ha padlet tusenvis av stryk, og de aller fleste grad fire. Hvilken perle av en elv.

Dag fire bød på det den største bæringa på turen, det bratteste stryket og det trangeste juvet med et stryk det ikke er mulig å gå forbi. Bæringa var det verste, og det tok oss en time å komme forbi. Jeg tryna kun to ganger, og holdt på å miste båten min i elva kun en gang, noe som var bedre enn jeg fryktet i det jeg startet å klatre over steinblokkene med min 35 kg tunge kajakk på slep.

Tidlig på ettermiddagen kom vi til et stryk som var helt utrolig bratt. De første to hundre metrene var veldig grunne og rimelig rotete, så vi bar forbi, og deretter satt jeg med hjertet i halsen den neste kilometeren. Bratt er stikkordet! Den kilometeren droppet noe sånt som 250 “feet per mile”, og fikk Skjørli til å ligne på en skikkelig tam kosetur. For en gangs skyld var jeg glad for at kajakken var så tung, for det var flere ganger jeg måtte punche valser som oppstod ut av det blå foran kajakken min.

Kajakktur i Peru
Mariann på et av de utallige grad fire strykene. Foto: Ron Fischer.

Vi smilte fra øre til øre, og smilte enda mer noen kilometer lengre nede når vi stod fremfor et imponerende dypt juv, med slette fjellvegger. Inngangen var en eneste stor steinhaug, så den kom vi oss forbi ved hjelp av å hoppe, dra og skyve kajakkene. Men så måtte vi til pers. Et delvis blindt stryk stod på menyen, med store valser, steiner, bølger og curlere, men med en ren linje gjennom på midten, og flattvann nederst. Gøy! Den kvelden var vi mer enn tause i leiren, slitne, fornøyde og totalt lykkelige med å bare være akkurat der vi var – langt nede i en elv i Perus ødemark.

Overraskelse

Etter å ha padlet i flere dager gjennom et utrolig landskap begynte helningen på elva å jevne seg ut. Kartet fortalte oss at vi var omtrent en dag unna samløpet med Urrubamba, og vi forberedte oss på en rolig dag. Men den gang ei. Rundt en sving ble vi møtt av et voldsomt syn. Et enormt jordras hadde demmet opp elva, og bare en liten del av den fikk lov til flomme over på venstre side. Den første delen av stryket var ikke padlebart, og vi måtte ut og gå, noe som viste seg å være lettere sagt enn gjort. Gjørma var dyp, farlig og ustabil. Det tok oss en time å krysse en flate på 200 meter, god hjulpet av noen lokale som kom forbi. Vel tilbake på elva var det nok en gang en Middle Oetz følelse, i det det var null bakevjer å se, grumsete vann og bratt. Men etter en kilometer var det nok en gang slutt, og fra her og ned roet elva endelig ned tempoet etter fem dager på høygir.

Ved samløpet fikk vi huket tak i en “lancha”, som er en 15 meter lang åpen kano med påhengsmotor. Disse farkostene kjører opp og ned Urrubamba med de innfødte som er på vei til markedene i den lille byen Ivochote, 40 minutters oppstrøms. Fra der var det bare å bite tennene sammen under en 20 timer lang busstur tilbake til Cusco. Det skal sies at dusjen var mer enn velkommen ved ankomst!

For en elv

Om du noensinne har muligheten til å padle elven Paucartambo, Inkaenes elv, så anbefaler jeg turen på det varmeste. Fra de høye Andesfjellene til den varme Amazonas på en uke. Den er vanskelig å slå.

Bli med på lesertur til Grønland

Øst-Grønland byr på mektige breer, isfjell i alle slags former og fasonger, storslagen natur og mulighet for nærkontakt med dyrelivet både til lands og til vanns. Begge turer går over 12 dager og omfatter ikke bare padling, mens også fotturer, besøk av fangslandsbyer, opphold på hotell i Øst-Grønlands hovedstad Tasiilaq, helikoptertur og bading i Den blå lagune på Island på returen.

 

Historisk sett var kajakk det eneste fremkomstmiddelet på Østkysten av Grønland. Men inuittene har sluttet å padle, og nå er det padlere fra andre deler av verden som ivaretar tradisjonen, riktignok med moderne havkajakker. Denne delen av verdens største øy er et eventyr av dype fjorder, dramatiske fjell, voldsomme breer som kalver, masse glitrende isfjell og sel og hval.

 

 

På disse leserturene er det også lagt inn en to dagers fottur i flott natur med overnatting i fjellhytte. Foto: Edmund Mongstad.

 

I løpet av seks dager blir Padling sine lesere tatt med innover spektakulære, smale fjorder med tinderekker som steiler flere tusen meter opp fra havet. Ofte starter padlingen når det er tåke eller lavt skydekke, men når været letter utpå formiddagen, mister du nesten pusten fordi naturinntrykkene blir som et sjokk for sansene. Vannet som kommer fra breene er grønt, sorte berg stuper ned mot havet og langs land ligger hvite sandstrender som perler på en snor.

 

Årets to leserturer har avreise 31. juli og 19. august, hver med 12 dagers varighet. Ordinær pris er 34.950 kroner, som inkluderer fly tur/retur Oslo-Grønland, innenlandstransport, hoteller, alle måltider, alt av fellesutstyr og vanntett ytterbekledning til padlingen. Padlings abonnenter får 1.000 kroner i rabatt ved bestilling før 1. mars, i tillegg til en gratis Hvitserk-lue til en verdi av 250 kroner. Turene har norsk, erfaren padleguide, og det blir maksimum 10 deltakere.

 

For nærmere informasjon og påmelding: www.hvitserk.no. Du kan også ringe: +47 23 21 30 70.

 

En smakebit av Middelhavet

Jeg har en stygg mistanke om at det berømte “T-bird” ned fosser ble oppfunnet på timeteren på Rizzanese. Det er i hvert fall helt sikkert at man måtte raskt ha utviklet teknikker for å redde båter og mannskap som pinna mellom steiner. For det er ikke mye vann på Korsika. Men hva gjør vel det? Da setter man bare ekstra stor pris på de strykene som har litt vann, og dessuten får man øvd på det vi i Norge har lite av. Nemlig ekte, lavtvanns  bekkepadling.

 

 

Sindre Slålien har funnet boofe-armen på Cody.

 

De yngre

Det er lite som gleder meg mer enn å se den litt yngre garde finne seg til rette på elva, enten det gjelder i små bølger, i store valser, ute på havet surfende eller på lekestrekkene på Sjoa eller i Voss. Det er flott å se at elvegleden lever i beste velgående. Til Korsika reiste jeg med tre av Norges junior landslagsmedlemmer i Freestyle. Og jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg var så overrasket over å se at de faktisk kunne padle bratt i tillegg til å gi meg hard konkurranse i Freestyle. Sammen med Ron Fischer og broren Tim Fischer (17) samt Damian Banziger (18), reiste Tora Heggem (18), Hallvor Heggem (17), Sindre Slålien. (16) og undertegnede samt to bikkjer, på roadtrip til Middelhavet.

 

Etter en heller heftig biltur fra Plattling til fergeleiet i Savona rulla vi endelig inn på ferga klokka ni om kvelden. Alle vaklet ut av bilen etter 12 timers intens kjøring, og fikk raska med seg liggeunderlag og sovepose for overfarten. Når man er under 30 er det ikke lov å bestille lugar på overnattingsferger (selv om jeg var sterkt fristet..), så vi slo opp camp Norway ute på dekk. Godt nede i soveposen, og et par timer inne i skjønnhetssøvnen måtte vi gi opp kampen mot regnværet, og flytta inn.

 

 

Damian Baenziger er fokusert på Rizzanese.

 

Grad 3 elv

Midt i en trappeoppgang fant vi nok plass til å spre oss utover, og der lå vi med hodene dypt nede i soveposen helt til Sindre utpå morgenkvisten plutselig skrek forskrekket: “Noen tråkka meg på hånda!”. Det var helt klart frokost-signalet, og vi karra oss ned mot kaffe og croisanter. Heller mørbanka rulla vi inn på Camp Ernella og møtte opp med sveitserne. Slagplanen var enkel: Sove, spise, padle, sove, spise, padle. Og vi satte igang med Tavignano, en grad 3 elv som Renner like forbi campen.

 

Men på take-out fant jeg raskt ut at de små gjerne ville ha litt mer utfordring. Dermed var det duket for skikkelig bekkepadling på dag to, på øyas bratteste elv: Restonica. Nervene var til å tå og føle på på put-in, og i litt kledelig duskregn bar vi kajakkene ned til elvebredden. Fordelen med Restonica er at det er lavt volum, lite trykk i vannet, den ligger like ved veien, men er da altså bratt. Det siste elementet anså vi for å være minst vesentlig faktisk, siden alle kunne gå ut av elva der man mente det ble for mye. Men det ble det jo ikke.

 

 

Hallvor Heggem finner linja på Restonica.

 

Klassikere

Noen timer senere stod vi godt fornøyde på take-out. Vi hadde boofa tidlig, sent, for tidlig og for sent noen ganger, synfart, gått, padla kule linjer, diskutert linjer, hatt noen litt mer kritiske øyeblikk enn andre, smilt til kamera og hverandre. Og Restonica viste seg å være en bratt, men veldig overkommelig elv. Bakevjehopping er en nødvendighet, og det samme gjelder strutsing. Altså at man må strekke hals fra bakevja for å se nedover elva hva som kommer nedenfor horisontlinja. Om man er god på å strutse sparer man masse tid, og vi passerte da også en gruppe på to padlere.

 

Neste dag fant vi vann på den lille bekken Cody, hvor steinete stryk ble avløst av kvalitetsdrop i ny og ne. Tora, Hallvor og Sindre imponerte stort med å padle et par av de større droppene, og vi skjønte raskt at vi neste dag måtte komme opp med noe større. Elva Rizzanese er en av de store klassikerne på Korsika, og med litt regn på natta var vannstanden akseptabel for Sindres bursdagspadletur. Som bursdagsbarn var det selvklart at han måtte padle først over timeters fossen, som er høydepunktet for de fleste på turen ned.

 

 

Kidsa fra venstre: Hallvor Heggem, Sindre Slålien, Tora Heggem.

 

Smilte bredt

Med en skikkelig boof  landa han flatt og fikk sitt første møte med cockpit-kanten på kajakken. Men aldri har jeg vel sett en smile så bredt med så mye neseblod, og det var et strålende fornøyd bursdagsbarn som kravla på land for å se kameratene komme over kanten. Hallvor hadde en bra linje, og så kom Tora og plugga fossen som en ekte nordmann, og jeg må innrømme at jeg var mer enn stolt i det hun rulla opp i bunnen med et stort glis. På land stod en gjeng voksne mannfolk og synfarte i det vi kom inn i bakevja, og de ble store i øynene når jeg padlet over kanten som førstemann med fire juniorer rett bak. Desverre er Rizzanese i ferd med å bli demmet opp, og det er muligens siste året det er mulig å padle denne perlen av en elv.

 

Den siste dagen var det også vann på ultra-klassikeren Fiom Orbo, en grad fire elv som renner gjennom et nydelig juv med rene linjer og morsomme drop. Er det tørt på Korsika har denne elven stort sett nok vann til å komme seg ned, og har reddet mang en vanntørst padler fra kontinentet. Etter en snau uke på “Corse”, som det heter på fransk, snudde vi nesen nordover igjen, alle med nye erfaringer i sekken. Og en ting er sikkert, bekkepadling på Korsika er virkelig bekkepadling!