Padleparadiset i vest

På fergeturen mellom Rutledal og Krakhella så vi det skumme på bølgetoppene i den 8-9 ms sterke nordavinden. På lørdag skulle det blåse opp mot 14 ms fra nord. Vi finleste kartet og ble enig om at første etappe skulle skje innaskjærs i medvind og i le av holmer. Vi satte kajakken ut ved Avløyp. Her er det offentlig parkering. Grunneieren bor like ved, og vi ba om tillatelse til å bruke stranden ved naustene til sjøsetting. Vi fikk en hyggelig prat i bonus. Fra Avløyp padlet vi en skjermet rute rundt syv kilometer til vikene sør på Lågøy.

Mellom knauser og med en lun havn på Litle Færøy lever eneboeren Roar. I viken over knausen ligger et lite hus for den som trenger ly på padleturen. FOTO: REMI KALDHUSSÆTER.
Mellom knauser og med en lun havn på Litle Færøy lever eneboeren Roar. I viken over knausen ligger et lite hus for den som trenger ly på padleturen. FOTO: REMI KALDHUSSÆTER.

 

Nykokt sjøkreps i fjæra

I Solund kan du kjøpe ferske sjøkreps direkte fra fiskeren. Vi hadde fått telefon- nummeret fra en fisker som leverte fem kilo kreps ved Hardbakke på bestilling. De var gigantiske. En østlending i turfølget kalte de for «Oslo-hummer». Den trivelige fiskeren fortalt at de var tatt med ruser like ved Lågøyna hvor vi skulle telte samme kveld. Kortreist mat, altså!

Det var første gang vi skulle padle med levende kreps i kajakken. Det var en merke- lig følelse. Vi fyrte i gang primusene og kokte opp sjøvann. Duften av deilige nykokte sjø- kreps bredte seg utover stranden. Snadder!

Gigantiske sjøkreps! På Hardbakke kan du bestille ferske sjøkreps direkte fra fiskeren. De smakte nydelig!
Gigantiske sjøkreps! På Hardbakke kan du bestille ferske sjøkreps direkte fra fiskeren. De smakte nydelig!

 

Mestring av padleteknikker

Vinden økte til kuling i løpet av lørdagen. I vikene på sørsiden av Lågøy var vi i le og kunne øve på styretak og manøvrering av kajakken. Det var godt å trene i kontrollerte former før vi kom ut i mer eksponerte farvann. «Jeg vil prøve eskimoredning», utbryter den yngste damen i følget.

Med en forsikring om at hjelpen var nær, veltet hun rundt i kajakken. Få sek- under senere fikk hun tak i baugen til sin gode venn og snudde seg rundt på rett sjøl. Begge armene ble kastet i været med et rungende gledeshyl! Etterfulgt av et aldri lite grøss. Mansjetten i halsen var ikke tett og nå rant vannet ned på innsiden av drakten. Det var fort glemt, for seieren var sikret, og vi skulle videre i aktivitet som varmet. Padling i medvind er gøy!

Med beina godt spent fast i cockpiten og hjelp fra baugen fra en venn kan du øve på hoftebevegelser og eskimorulle.
Med beina godt spent fast i cockpiten og hjelp fra baugen fra en venn kan du øve på hoftebevegelser og eskimorulle.

 

Gruppesamling med Alden i horisonten. Solund har så mye å by på for havpadlere. På fine dager kan en nå helt vest til Utvær og Gåsvær.
Gruppesamling med Alden i horisonten. Solund har så mye å by på for havpadlere. På fine dager kan en nå helt vest til Utvær og Gåsvær.

 

Eneboeren på Litle Færøy

Med vinden i ryggen fikk vi noen herlige surf sørover til Litle Færøy. Her gikk vi i land og ble møtt av øyboeren Roar Moe. Han har bodd her som eneboer i 20 år. Han viste oss den nyrestaurerte kaien.

«Den skal vare i 50 år,» sa han og blunket lurt. «Det skal komme andre etter oss, vet du». Det lille fiskerbondebruket fra 1905 er holdt godt vedlike. Roar sin begeistring for gamle håndverk og tradisjoner vises i tørr- steinsmurer og utskifting av kledning etter gamle byggeskikker.

Dette er et livsprosjekt og en plass med vakre løsninger. «Kom å se hvor dere kan bo, om dere har bruk for det engang». I viken bakom haugen står et lite hus som er åpen med et lite rom med plass til 3-4 personer som kan overnatte, og med to tørrdo i samme bygg. Her er det alltid åpent, i huset finnes også en liten ovn. For en gjestfrihet og for en trygg havn for oss padlere.

Lange lyse kvelder og bålkos i fjæra. Dette er livet! FOTO: REMI KALDHUSSÆTER.
Lange lyse kvelder og bålkos i fjæra. Dette er livet! FOTO: REMI KALDHUSSÆTER.

 

Landemerket Lågøystolane

På søndag avtok vinden og gjorde det mulig å padle ytterskjærs. På  vestsiden av Lågøy ser vi ut til Gåsvær og enda lenger nord mot den karakteristiske øyen Alden, eller den Norske hest, som noen kaller den. Fjellet synes på mer enn 100 kilometers avstand og er 481 meter høyt.

Vi fortsetter padleturen langs Lågøy til vi får øye på et annet kjent landemerke, nemlig Lågøystolane. «Hvordan er steinene havnet der?» kommer det  fra en i gruppen. «Det er flyttblokker som er transport med isen og blitt lagt igjen etter at breen har trukket seg tilbake.» Det blir stille og fotoapparatene kommer frem. «Er dere med på et stunt?» Litt betenkte, men likevel villig, blir en etter en med på stuntet.

De to midterste reiser seg i kajakken. «Stå skulder til skulder og hold godt tak bak ryggen til naboen. De to neste reiser seg, og nå står syv padlere tett i tett i kajakker som dupper rolig. «Ta et bilde! Dette skal jeg vise mine barnebarn når jeg havner på gamlehjem» Latteren sitter løst. En svak dønning setter brekken i bevegelse og nå blir samarbeidet riktig satt på prøve. «Ja, vi greide  det!» En etter en setter gruppen seg kontrollert ned uten at det blir bading. Imponerende, rett og slett!

Turløp for alle fra 8-80

Konkurransepadlerne i Njørd Roog Kajakklubb er i landseliten. Kontrasten er stor, fra de yngste i 8-10-års alderen til noen-og- 70-åringer som kjemper mot hverandres tider både midt og bakerst i feltet. Men en del av 50-70 åringene er seige som bikkjeskinn, og gir ikke et sekund i sine klasser. «Vi andre» bruker de kreftene som trengs på å gi oss selv en god start på sommersesongen i kajakk.

Alvor og moro i vakre Eidsvåg. Et uformelt men spenstig turløp på rundt åtte kilometer der alle drar på etter evne.
Alvor og moro i vakre Eidsvåg. Et uformelt men spenstig turløp på rundt åtte kilometer der alle drar på etter evne.

 

God stemning

Stemingen er god. På startstreken kl. 11 ligger de aktive padlerne, i flere aldersklasser, og vipper utålmodig i de smaleste båter som kan skaffes, klar til å ta teten. Man må være sportsfotograf for å få skarpe bilder av den gjengen, og samtidig; unngå å ligge i veien når årespruten står.

Like etter kommer surfskipadlere og andre med fartsambisjoner. Mange skal slå egne tider, eller ta opp kampen med han/hun som vant i fjor, før turklassen, «gamlingene» kommer i siget med ulike mål. Mest for å ha det gøy, men også for å ta seg litt ut.

Eidvågrunden er rundt åtte kilometer lang, og de raskeste er ferdige på under 40 minutter, de roligste er inne en god halvtime senere, noen minutter fra eller til avhengig av vær og vind. Vind og bølgeskvulp fører iblant til et velt eller to for racerkajakker. Ikke alle er like erfarne, men følgebåter og Røde Kors er raskt på plass og hjelper dem på kjøl igjen. Også turpadlerne passes på.

Njørds Kristoffer Mjelstad i tet på siste halvdel av løpet. Bak er Magnus Ivarsen, Lasse Lotsberg og nestor Morten Ivarsen. Magnus ble først i mål.
Njørds Kristoffer Mjelstad i tet på siste halvdel av løpet. Bak er Magnus Ivarsen, Lasse Lotsberg og nestor Morten Ivarsen. Magnus ble først i mål.

 

Det «stille» strekket

Etter den friske starten og runding av merkebøyen innerst i fineste delen av bukten, kommer det «stille» strekket. Det er opp langs Storholmen, langs Våganeset og til pynten der man runder inn Åstveitbukten. Det er her de sterkeste måler krefter, og det er her vi «andre» vanlige ikke må miste ryggen på den foran. Når det skjer, er løpet kjørt – selv om man knapt er halvveis. Men det kan skje, at «konkurrenten» punkterer, eller får motvind de ikke takler like godt mot slutten av løpet.

Første gang i Eidsvåg – men ikke siste!
Første gang i Eidsvåg – men ikke siste!

 

Ivrige turpadlere, her gir de litt ekstra i turløpet i Eidvåg.
Ivrige turpadlere, her gir de litt ekstra i turløpet i Eidvåg.

 

Gode veteraner stiller med krefter ervervet gjennom mye tur- og havpadling, god mat og lang erfaring. Kremgutter.
Gode veteraner stiller med krefter ervervet gjennom mye tur- og havpadling,
god mat og lang erfaring. Kremgutter.

 

Njørd satser mye på yngre padlere, og prøver å nå bredt i nærmiljøet.
Njørd satser mye på yngre padlere, og prøver å nå bredt i nærmiljøet.

 

Egen klasse for surfski, herre og dame.
Egen klasse for surfski, herre og dame.

 

Steinar Mørk (t.v.) og Einar Drægebø er fornøyde med innsatsen i sin klasse!
Steinar Mørk (t.v.) og Einar Drægebø er fornøyde med innsatsen
i sin klasse!

 

Siste halvdel av løpet er retur samme vei som man kom. Når middelmådige som artikkelforfatteren er ute av bukten, høres seiersropene fra målgang ved naustet. Førstemann i mål er inne på 38:19., og Britt, som hadde et avslappet forhold til turen, ble klokket inn på 1:09:54. Jublende glad var særlig Jette, en humørfylt 70-åring som trives med lek og moro:

– Jeg slo Svein! Så glad ble hun at at hun nesten glemte de siste meterne som gjensto for å slå nettopp Svein. Hun var ett sekund foran.

 

Toppoppgjør

Magnus Ivarsen fra Fana vant det hele, etter hardt kjør fra Kristoffer Mjelstad, Njørd. Pappa og veteran Morten Ivarsen, Fana, kom på tredjeplassen foran Njørds sterke Lasse Lotsberg. Så har da også Morten litt mer erfaring enn unge Lasse, og slik matching har juniorene godt av.

Aktive, unge konkurransepadlere trives godt sammen med turpadlerne og utgjør et spennende og konstruktivt miljø i aldersspennet 10 til 75 år. Tur- og havpadlerne er fornøyde med å kunne bidra til det aktive idrettsmiljøet i nærområdet. Men det skal ikke underslås at det hersker noe uenighet om hva som er orden og ikke orden i garderobene.

Samtidig er ungdommen med på dugnader, og er aktive i styre og stell. Stevner som Eidsvågrunden understreker den herlige blandingen av padlere i alle kategorier. 23. mai 2020 er en lørdag! Sett av dagen, for det er plass til folk fra hele landet, og dette er en fin kombinasjon med en bergenstur. Kanskje et festspillarrangement om kvelden?

Stor oppslutning på tradisjonsrik festival

– Det var daglig over 100 padlere på vannet og vi hadde ingen hendelser, takket være frivillige, kompetente ledere som har foretatt gode vurderinger.

 

Mange nye

– Vi var mest fornøyd med at vi så svært mange nye padlere, fra flere steder i landet, og at de opplevde å bli godt mottatt på festivalen. Videre har festivalen nok en gang vært en arena hvor både deltakere, turledere og instruktører har fått utvikle seg som padlere sier primus motor, Ronny Riise til Padling. Han har fått hjelp fra mange i padlemiljøet, men Ronny er administratoren med mange gode kontakter.

Tur- og havpadling er i ferd med å bli en folkesport, men når det kommer til litt mer utfordrende padling, er det mange som kvir seg. Særlig for vind – der bølger følger med. Imidlertid er det havkajakker de fleste kjøper seg, og på denne festivaler er det ingen nedre eller øvre grense for ferdighetsnivå. Her er alt fra grunnleggende kurs til det mest avanserte; British Canoeing 4* Sea Kayak Leader Training.

 

Utvikler padleferdigheter

I tillegg kommer deltakerne i kontakt med miljøer fra ulike klubber og miljøer der man kan videreutvikle padleferdighetene. For det er gøy med både litt lenger turer, og å prøve seg litt i bølger, slik at padling ikke bare blir en godværsaktivitet men kan drives hele året.

– Det var noe vekslende vær under festivalen, og det passet bra med tanke på alle de ulike kursene vi holdt, sier Ronny.

Rådslagning før neste aktivitet. FOTO: TORILL REFSDAL AASE.
Rådslagning før neste aktivitet. FOTO: TORILL REFSDAL AASE.

 

Strømpadling var et populært innslag på festivalen. FOTO: JAN KÅRE ANDREASSEN.
Strømpadling var et populært innslag på festivalen. FOTO: JAN KÅRE ANDREASSEN.

 

Dyktig ungdom

I år var det ca. 120 deltakere og 32 frivillige. Av de frivillige var det 12 elever fra Stend videregående skole som går i et langtidsløp mot å bli NPF Aktivitetsledere. De hadde ansvar for administrasjon, parkering og kontakt med kystradioen.

– Det var en fryd å jobbe med disse ungdommene. De utførte oppgavene på en eksemplarisk måte og blir gode å ha i padlemiljøet tiden fremover, med tanke på både kurs og opplæring av ungdom generelt, og til å bruke kajakken i aktivt og variert friluftsliv, sier Ronny.

 

Mange turer

Ikke bare kurs, men også turer på ulike nivå arrangeres på festivalen. De friskeste går ytterskjærs mens andre finner lunere områder. En gruppe dro også på strømpadling, en stor suksess. Nettopp beliggenheten til festivalen er ideell, der man kan velge og vrake i ulike forhold fra campen på Langøy kystkultursenter.

 

Det var mye kajakker og telt rundt hele vågen under festivalen. Vibeke Reigstad.
Det var mye kajakker og telt rundt hele vågen under festivalen. Vibeke Reigstad.

 

Båtbølger gjorde strømpadlingen ekstra spennende. FOTO: BERNT SOLHEIM.
Båtbølger gjorde strømpadlingen ekstra spennende. FOTO: BERNT SOLHEIM.

 

Mange lå i telt rett ved kystkultursenteret. FOTO: VIBEKE REIGSTAD.
Mange lå i telt rett ved kystkultursenteret. FOTO: VIBEKE REIGSTAD.

 

Flotte fasiliteter utenfor Urtemakeriet. FOTO: VIBEKE REIGSTAD.
Flotte fasiliteter utenfor Urtemakeriet. FOTO: VIBEKE REIGSTAD.

 

Kurs i røft farvann. FOTO: RONNY RIISE.
Kurs i røft farvann. FOTO: RONNY RIISE.

 

På vei ut fra vågen. FOTO: TORILL REFSDAL AAASE.
På vei ut fra vågen. FOTO: TORILL REFSDAL AAASE.

 

Bakeriet med høner i tunet

Like over sundet fra kystkultursenteret, ligger det snart legendariske bakeriet Urtemakeriet, som har flittig besøk av sultne padlere under festivalen. Sandstrand, nybakte boller, pizza, baquetter, kafé både inne og ute, høner i tunet, et par katter og i år; også et usedvanlig flott, nyreist grindverksbygg med kunstutstilling.

De fleste deltakerne bor i telt. Noen bor i campingvogn i nærheten, noen har båt og noen bor i Bergen og reiser hjem om kvelden. Telterne får gjerne varierte opplevelser her vest, for hvem ønsker seg vel ikke sol, men får en bekk gjennom teltbunnen i stedet… Festivaler inneholder det meste. Padlefestivalen 2020 er under planlegging.

 

Følgende kurs ble arrangert:
– NPF Grunnkurs
– NPF Teknikkurs
– NPF Aktivitetslederkurs
– British Canoeing 3* Sea Kayak Award
– British Canoeing 4* NEW Coastal Sea Kayak Award
– British Canoeing Coastal Navigation & Tidal Planning
– British Canoeing 4* Sea Kayak Leader Training)

Franske barndomsvenner på eventyr i Norge

Det hele begynte ved en tilfeldighet for nesten to år siden. Pierre-Louis var på bilferie i Irland. Han kjedet seg og ringte sin gode venn Adrien. De hadde lenge snakket om å gjøre en ekspedisjon sammen. Noe som gjorde at de kunne ta i bruk alle erfaringene de hadde samlet på de mange mindre turene de hadde gjort sammen. Ingen av dem kan huske hvorfor det ble akkurat padling langs norskekysten som skulle bli den store ekspedisjonen. Og da de tok valget hadde de aldri padlet havkajakk før.

 

Barndomsvenner

Som 3-åringer traff de hverandre i barnehagen og fra da av hang de sammen daglig. I årene som fulgte bygde de utallige trehytter sammen, fisket og la ut på ekspedisjoner i nærmiljøet. Skolegang på ulike steder skilte dem i tenårene, men da de møttes igjen etter endt skolegang fortsatte de der de slapp. De to kameratene har etter hvert blitt 25 år og lidenskapen for naturopplevelser er noe de fremdeles deler. Men for dem handler det ikke bare om å padle Norskekysten.

– Vi ville gjøre turen for vår egen skyld. Følge rytmen i naturen og legge det moderne livet bak oss. For oss er det også en reise tilbake til det enkle liv; spise, sove, ha god tid og glede seg over livet – forklarer Adrien.

Adrien Piccitto til venstre og Pierre-Louis Spatz til høyre. FOTO: MONICA GUNDERSEN.
Adrien Piccitto til venstre og Pierre-Louis Spatz til høyre. FOTO: MONICA GUNDERSEN.

 

Familieprosjekt

Bak de unge guttene står  hele  familien. Faren til Pierre-Louis har kjørt  dem hele veien fra Frankrike til Bergen. Turen tok litt over to døgn. Når de  ankommer  Nordkapp er det søsteren som hilser  dem velkommen og kjører dem den lange veien hjem. Det vanskeligste var å overtale mødrene om at de var voksne nok til å ta turen.

– Vi hadde ikke fått lov å gjennomføre ekspedisjonen av våre mødre om vi ikke gikk med på å ha både GPS og satellitt- telefon om bord, flirer Pierre-Louis. De tar sikkerheten på alvor så det var ikke vanskelig å gå med på kravene.

 

Forberedelser til kajakktur i havkajakk

På tross av mye turerfaring var det en ting som manglet. De hadde aldri padlet havkajakk før. En guide fra Marseille introduserte dem til prinsippene, men de innså raskt at opplæringen måtte gjøres skikkelig. De dro til Bretagne for å få forhold som lignet på de norske. Her gjennomførte de grunnkurs, mer avanserte kurs og utallige timer med teknikktrening.

Som avveksling dro de til fjells og overnattet i telt. Her ble de vant til temperaturer ned mot 15 minusgrader. All mat ble fisket eller fanget og stekt på bål eller primus. Det var overlevelsestrening som var i fokus. Forberedelsene har vart i 18 måneder;

– Jeg ville ikke unnvært en eneste dag.

Planleggingsarbeidet har vært utrolig gøy og det har beriket livet vårt på flere måter, sier Adrien og Pierre-Louis nikker enig.

 

Reiseruten langs Norskekysten

Eventyret startet 6. mars. Da satte de seg i kajakken og vinket farvel til det moderne livet. I åtte lange måneder langs Norskekysten blir kart og kompass deres beste venner når 4000 kilometer skal forseres. Ellers blir ruten enklest mulig, følg kysten hele veien til Nordkapp.

Etter å ha studert været i lang tid vet de at det kan bli røft. De har erfaring med å padle  i bølger på 4-5 meter, men vil helst unngå det. Hele april var en eneste lang padlefest med strålende vær. Det gjorde innkjøringen lettere. Et viktig formål med reisen er å leve av naturen. Derfor er fiskestang noe av det viktigste de har med seg. For å unngå mangler i kostholdet må det også suppleres noe, og det er derfor planlagt 11 forsyningsturer på land.

Pierre Lous og Adrien nord for Brønnøysund. FOTO: ADRIEN PICCITTO
Pierre Lous og Adrien nord for Brønnøysund. FOTO: ADRIEN PICCITTO

Dårlig vær i Hustadvika

Rundt Ålesund kom det dårlige været med sterk vind. Det ble flere dager på land enn på sjøen i påvente av bedre vær. Men uværet var ikke over. Ved Hustadvika var det full stopp. De var her samtidig som Viking Sky fikk så store problemer. De bodde åtte dager i telt før de kunne padle videre. Tross frustrasjon og ønske om å komme seg raskt videre ble det en stor opplevelse.

De benyttet tiden til å oppdatere sosiale medier og svare på henvendelser fra familie og venner. På forhånd hadde de trodd at de ville bruke mye tid på   det, at det skulle bli en glede etter endt padledag. Derfor var hver av kajakkene lastet med 80 kilo utstyr. Det inkluderte flere kameraer, drone, pc og strømløst ladeutstyr. Men det viste seg at der ute, var sosiale medier det siste de ville bruke tid på, og det var da turen ble på sitt aller beste.

Padlerute for kajakktur langs kysten i Norge

 

Gjestfriheten

Samtidig har de fått oppleve den norske folkesjela. Som da de ankom Hitra og folk fra øya hadde samlet seg for å gratulere Pierre Louis med bursdagen. Venner av guttene hadde sladret til ordføreren som ordnet kake og velkomstkomité!

Mange padlere langs kysten har også fått snusen i prosjektet deres og tilbyr råd og tips om gode padleruter. De regner med å møte flere av dem på veien og kanskje noen også vil følge dem et lite stykke. Når denne artikkelen skrives er kameratene kommet like nord for Brønnøysund. Her har gjestfrie nordmenn lånt dem et hus for natten.  For  første gang på to måneder skal de sove i seng. De er helt overveldet og helt samstemte:

– Turen har overgått alle våre forventninger. Selv om vi til tider trenger litt ekstra mot er følelsen av frihet helt enorm. Det er så verdt det! ●●

Et perfekt mål for kajakkpadlere

Helt siden jeg hørte om øya og dens utrolige historie første gang, har en tur dit stått høyt på ønskelisten. Men det er ikke gøy å farte rundt alene. En opplevelse blir så uendelig mye større når den deles med en god venn, en du kjenner godt og som kan skravle i en time. Eller være helt stille i to. Jeg er heldig. En god venninne sier ofte ja når jeg spør. Hun kjenner meg godt og vet at turen allerede er planlagt. Det finnes ikke noe bedre enn å høre: – Ja, jeg er klar. Hvor går turen denne gangen?

– Solstråleøya. Har du hørt et sånt flott navn på en øy? Det er et ekte navn, du kan Google det. Den fins virkelig, sier jeg entusiastisk.

På bortgjemte veier

Solstråleøya ligger i skjærgården like utenfor Tysnes. For å komme dit må du snirkle deg gjennom en stadig smalere vei vekk fra fastlandet. Da veien plutselig leder over en veldig smal bro lurer jeg på hva i alle dager jeg har begitt meg ut på. Broen knirker og knaker og et øyeblikk er jeg overbevist om at det kun gjenstår sekunder før vi havner i sjøen, litt tidligere enn planlagt og ikke sittende i kajakken. Men det går bra.

Ferden fortsetter på smale, hullete grusveier, og etter å ha surret litt rundt finner vi en tre meter bred strand vi kan bruke som startplass for helgens kajakktur. Det er nemlig kun en måte å komme seg til øya på, og det er i båt. Været er strålende, nesten ingen vind og vi skynder oss med å komme utpå. Kartet ligger klart og vi planlegger raskt en snirklete rute, en lang omvei frem til målet.

Speilblank sjø gir sommerfølelse midt i oktober.

Skjærgårdsparadis

Området rundt Solstråleøya består av mange holmer og skjær. Mange har avlang form, og liggende ved siden av hverandre lager de smale kanaler som bare må utforskes. Mange steder er det så grunt at de bare er tilgjengelige med kajakk. Vinden får ikke tak her og det skaper bortgjemte oaser hvor verden utenfor forsvinner. Det ville ikke blitt en overraskelse om brødrene Dal plutselig dukket opp rundt neste sving. Vegetasjonen speiler seg i sjøen og skaper en trolsk stemning.

Stadig vekk ser vi fisk som svømmer like under oss. Den kjølige årstiden gjør sjøen krystallklar mange, mange meter under oss. Stedvis hvit sand er et flott underlag for å se både krabber og sjøstjerner. Over oss flyr fuglene. Mange har reist sydover på denne tiden, men flere overvintrer. Hegren for eksempel, som ikke alltid er like lett å få øye på når den sitter langs sjøkanten og bretter seg sammen for å hvile. Den har sett oss lenge før vi ser den, og vi skvetter til når den plutselig letter og flakser avgårde.

Se torsken, se torsken

De fleste hyttene i området er vinterstengte, og vi låner derfor en brygge når det er tid for å spise nistepakken. Mens vi sitter der kommer plutselig en torsk svømmende langs land. Her er det bare en meter dypt så den er lett å se. Vi sitter helt stille og prøver å unngå at vibrasjonene fra bryggen skal skremme den bort. Den er på leit etter mat og stikker med jevne mellomrom snuten ned i tangen på jakt etter delikatesser. Rundt svømmer masse yngel. De er ikke redd for torsken så de er nok ikke på menyen. Det er som å være flue på veggen og få et glimt av andres liv. Et liv helt ukjent for oss.

Etter en lang, doven kajakktur i området begynner magen å gi beskjed om at det nærmer seg middagstid. Vi setter kurs mot øya. Solen står lavt på himmelen og varsler om at dagen er på hell. Vi kommer oss i land, og på den flate plenen nordøst på øya settes teltet opp. Vi jobber i stillhet og på autopilot. Vi har vært mye på tur sammen og rutinene er på plass.Soveplassen skal opp mens det ennå er dagslys, enten det er telt eller hengekøye. Solstråleøya egner seg flott til begge deler.

Les også: Tromsø – Cape Town i kajakk

Vi utforsker øya

Solstråleøya er ikke så stor, og det er fort gjort å utforske den. Fra campingplassen vår ligger det også et naust, og her går bakken bratt oppover. Nesten oppe ligger et lite skur. Det viser seg at den huser noen høns. De er tydelig skremt av besøk og prøver å flytte seg slik at vi ikke ser dem. En plakat på veggen sier at du kan ta eggene du finner, om du vippser en femmer per egg.

Like ovenfor passerer vi grunnmuren av et hus. Det var her det lille slottet en gang stod. Vi løper opp trappen og balanserer på toppen av de smale steinveggene og ser for oss de ulike rommene og den store, flotte inngangsdøren i tre. Forestiller oss livet til Mr. Musgrove og barnebarnet, Ada.

Vokterboligen kan leies om du vil overnatte på øya.

Kledd i oransje, rødt og gult

Det er tett med trær overalt. På denne tiden ligger alle bladene på bakken og hele øya er kledd i oransje, rødt og gult. Innimellom ser vi trær som helt klart er plantet. De ser eksotiske ut og hører ikke naturlig hjemme her. Eføyen har spredd seg overalt. Noen steder lager den et grønt teppe på bakken, men andre steder vil den opp mot solen og bruker trestammene som klatrestativ.

Midt på øya ligger en liten scene som ser ut som en stor gapahuk. Bakken som skrår nedover mot scenen gjør området til et naturlig amfi. Her er det plass til et hundretalls gjester. Det hadde vært flott om noen stod klar på scenen akkurat nå.

Stien fortsetter opp til øyas høyeste punkt. Løvet dekker stien og gjør den litt glatt. Ved veis ende ligger en liten rødmalt hytte. Tidligere var dette vokterboligen. Den er gammel, men helt klart godt holdt. Har du nøkkel tilbyr den både kjøkken og innendørs seng. Men for ekte campere er det helt uaktuelt.

Vegetasjonen speiler seg i sjøen og skaper en trolsk stemning.

Og snart er maten klar

Men så er det på tide med mat. Greiner som har falt ned på bakken deles opp i passende biter med den medbragte sagen, og snart sprer varmen seg rundt bålet. Grønnsaker hakkes opp og legges i folie over flammene, det samme gjør kjøttet. Mens vi venter på at det skal bli klart koser vi oss med noe varmt i koppen og prater om alt vi har opplevd i løpet av dagen. Snart fylles luften med duften av stekt kylling. Mat smaker ekstra godt utendørs.

Gode og mette legger vi oss ned rundt bålet. Solen er borte og en stor og lysende klar måne er på vei opp. Det er mørkt og stjerneklart. Temperaturen ligger på rundt null grader, men bålet gir oss varme og gjør kvelden til en magisk opplevelse. Himmelen og stjernene er mye klarere når nærmeste strømkilde er langt, langt unna. Plutselig flyr et stjerneskudd over himmelen. Raskt sender jeg opp et ønske om flere slike magiske turer.

Den kalde oktobernatten

Den kalde natten har gjort det nødvendig med noen justeringer for å holde på varmen. Og selv om planen var å våkne før soloppgangen, gjør det ingenting å forsove seg. Lyden av en hegre bryter med ett stillheten, som for å si at nå er dagen begynt. Solen trenger seg gjennom de nakne greinene, bakken er hvit av rimfrost og en sky av røyk følger med pusten ut. Det er helt stille og ikke et vindpust å kjenne. Dette er himmelrike på jord og frokosten nytes langsomt. En ny ubrukt dag ligger klar. Det gjør også kajakkene, og snart er vi igjen på sjøen, klar for nye ekspedisjoner.

Solstråleøya eies i dag av Tysnes kommune og er friluftsområde. Den er kun tilgjengelig via sjøveien med båt eller kajakk. Gjestehavner med parkering finnes både i Godøysund og Våge. Vokterboligen er restaurert og kan leies hos venneforeningen om du ønsker overnatting innendørs. Ellers har den mange områder som egner seg til telt, og hengekøyen kan fint henges mellom trærne. Øya har en spennende historie og det er vel verdt å lese seg litt opp før en tar turen. Har du lyst å lese hele den spennende historien om øya finnes den i boken «Solstråleøen» av Norolf Henriksen og Kåre Bolstad.

Smale kanaler kun tilgjengelig fra kajakken.

Pendelhopp med elvekajakk!

Risløw har gjennomført 202 pendelhopp fra Rongesundet bro i Øygarden vest for Bergen. Hopp nummer 203 ble veldig annerledes. Han omtaler det som rimelig ubeskrivelig!

Seven summits

Kanskje har du hørt intervju med Risløw på radioen, eller vært på foredrag med han? Han er nemlig en av de som tilsynelatende har en helt vanlig jobb, men som tar livet noen hakk opp på fritiden. For den 44-årige trebarnsfaren Risløw er lærer ved Øygarden Ungdomsskule. Men samtidig har han bare et eneste fjell igjen, så har han besteget det høyeste fjellet på alle klodens syv kontinenter.

– I 2021 skal jeg prøve meg på det siste av de syv, selveste Mount Everest, smiler han, og legger til at han allerede nå trener hver eneste dag som en del av oppkjøringen.

Cato Risløw sekunder før kompisene løfter han opp på rekkverket

Hvorfor?

Det går ikke an å høre denne mannen fortelle så engasjert om kajakkdroppet utfor broen uten å tenke, «hvorfor?». Hvorfor hopper man ut fra en bro med en elvekajakk stroppet til kroppen? Vi i Padling er nok ikke de første som stiller dette spørsmålet, og svaret kommer kontant:

– I september 2017 var det Sykkel-VM i Bergensregionen og flere ritt gikk her ute i Øygarden. På grunn av VM fikk jeg muligheten til å arrangere pendelhopp for besøkende på Rongesundet bro. Jeg visste at den ubestridte Norgesmesteren og landslagsmannen i stisykling, Eirik Ulltang, skulle komme. Ulltang har, blant mye annet, hoppet på sykkel mellom de to toppene på Svolværgeita, og syklet til Preikestolen. Jeg tilbudte han et pendelhopp fra broen, på sykkelen så klart. Det stillte han glatt opp på, og det ble grådig stilig, forteller Risløw.

Ideen blir født

Og her ble tanken om mitt eget kajakkpendelhopp født. Men, dette er jo ikke noe jeg anbefaler folk å gjøre! Jeg har 202 hopp fra denne broen, og har ellers gjort pendelhopp rundt omkring i verden i over 25 år. Det var jo ingen andre vi kjente som drev på med brohopping på den tiden, forteller han videre. Og det var ingen reguleringer eller regelverk for hopping. Vi var en liten enhet av kompiser som tenkte mye på strikkhopping og sikkerheten rundt det. Vi evaluerte alt utstyret vi brukte, gjorde risikoanalyser før og etter hvert eneste hopp, og det ble til og med en del sveising. Vi var kanskje litt pioneraktig på hoppfronten her i vest i alle fall, forteller Risløw videre og smiler fornøyd.

Det å velge og hoppe med elvekajakk kom ikke ut av det store intet siden Risløw har flere års erfaring med padling i elv, mest rundt Voss. I det siste har han lekt seg i en MK1 Tuna elvekajakk, og det var derfor naturlig å droppe utfor rekkverket i nettopp denne. Sammen med kompisen Øystein Torsvik diskuterte Risløw frem og tilbake i nesten et år før alle detaljer var klare. Selv med masse erfaring både fra elvepadling, brohopp, stillasbygging, og risikovurdering til lands og til vanns, er det masse å tenke på når man introduserer en kajakk til pendelhoppet.

3-2-1 DROPP!

Horisontalt i luften

Noe vi måtte unngå var å få rotasjon i kajakken under selve droppet. Vi ville at kajakken skulle stå horisontalt i luften under hele droppet, og ikke tippe fremeller bakover. Dette ble løst av at det gikk en stram stropp fra hver kajakkende rett i hopp-selen jeg hadde på. Som i vanlige pendelhopp fra broer så hadde jeg to tau med, et elastisk hopptau og et sikkerhetstau. Begge var festet i meg og ikke i kajakken. For ikke å miste kajakken under selve droppet hadde jeg en tauslynge som gikk under kajakken for deretter å klikkes på hopp-selen ved hver hofte, sier Risløw.

På vei ned fra den 35 meter høye Rongesundet bro.

I arbeidsmodus

På spørsmål om hvilke tanker som suste gjennom hodet da kompisene løftet han opp på det smale rekkverket på den rundt 35 meter høye Rongesundbroen, smiler han lurt.

– De fleste som hopper får omtrent blackout av all adrenalinet som rusher gjennom kroppen. Men for meg som har hoppet over 200 ganger fra denne broen, var det bare en eneste følelse i kroppen. Jeg var i arbeidsmodus! Bestemte oppgaver skulle gjøres i en bestemt rekkefølge. Ikkje noe var tilfeldig. Det var verken tid eller rom for det berømte adrenalinrushet. Før jeg ble løftet opp på rekkverket, sittende i kajakken, hadde jeg mentalt gått gjennom alt jeg skulle gjøre, om og om igjen, forteller han.

32 meters svev

Faktisk hadde Risløw, steg for steg, terpet seg gjennom alle detaljene og den viktige rekkefølgen på arbeidsoppgavene, hele 26 ganger. De to tauene var festet i hoppselen Risløw hadde på, mens kajakken kun var festet i han.

– Det betydde at jeg skulle droppes utfor, sveve rundt 32 meter i luften og stoppe opp tre meter over vannflaten, uten at det ble bouncing i kajakken. Så skulle jeg bli heist litt oppover igjen ved hjelp av hopptauet slik at det ble mulig å klikke seg ut av sikkerhetstauet. Deretter skulle jeg lynhurtig løsne de to stroppene som gikk fra kajakktuppene og inn i hopp-selen. Omtrent samtidig måtte jeg klikke ut de to karabinene i slyngen som gikk under kajakken og altså hadde festet kajakken til meg, forklarer eventyreren.

– Tiden var så inne for å kvitte meg med hopptauet ved hjelp av en klikkarabin, og umiddelbart få et tre meter dropp rett ned i sjøen. Den eksponerte broen går over Rongesundet, som er velkjendt for kraftig strøm. Jeg skulle altså bli droppet rett ned i den kraftige strømmen. Her var det viktig at jeg ikke kantret med det samme jeg traff vannet. Jeg skulle umiddelbart rette opp kajakken mot strømmen og padle hurtig til land ved den ene brofoten. Først da jeg stod på land var arbeidsoppgavene gjennomført. Dette var i alle fall planen.

3, 2, 1 DROPP

– Alt er klart. Åtti-sonen over broen er redusert til femti-sone. Biler med skuelystne glir sakte forbi. Venneflokken står rundt droppunktet. Noen tar bilder. Jeg smiler visstnok til kamera uten at jeg husker noe som helst om det i ettertid. Jeg er så utrolig fokusert på mine arbeidsoppgaver. Alt må skje planmessig, og jeg har ikke tid til å nøle. Det er musikk i bakgrunnen. Stemningen er spent. Mine kompiser løfter meg og kajakken opp. Plutselig er det alvor. Kajakken hviler kun på det knapt ti centimeter brede metallrekkverket. Jeg merker vinden i ansiktet. Jeg ser strømvirvlene i vannet under broen og det åpne hav like utenfor. Jeg bøyer meg framover og holder i padleåren. Tre, to, en, DROPP!

Droppet

– Svevet går så utrolig raskt! Jeg gjør alt jeg har terpet på. Alt fungerer! I det jeg lander i sjøen tar strømmen tak i kajakken. På ren autopilot retter jeg kajakken opp mot strømmen ved hjelp av åren og kroppen, traverserer sundet og padler til land. I det jeg løfter kajakken opp på land og legger den fra meg på svaberget ser jeg en bil komme mot meg. Min venninne Malin Sekkingstad, som stod på broen da jeg ble droppet utfor, har kjørt over broen og ned til brofoten. Hun løper mot meg, smiler det bredeste smilet og roper et eller annet til meg. Det er Malins energiske ankomst som gjør at arbeidsmodusen jeg har vært i, plutselig fordufter. Følelsene slår inn! Jeg gjorde det! Det gikk! Jeg klarte det! Jeg har hoppet i kajakk fra broen, forteller Risløw.

Som å være nyforelsket

– Det var helt rått! Og rimeleg ubeskriveleg! Rett og slett! Jeg kan kjenne det i kroppen enda, innrømmer han der vi i dag sitter på hans lærerkontor ikke så langt fra broen. Så hvordan var det egentlig? Kan du sette ord på det? Det lyser ut av øynene hans, sikkert slik det har gjort da han de siste årene har besteget det høyeste fjellet på seks av klodens syv kontinenter.

– Det var ikke adrenalin som traff meg. Til det har jeg hoppet for mange ganger. Men, det var.. Eventyreren tenker og tar en kort pause. Jeg rev av meg hjelmen og vesten, og da kom rushet. Det minnet litt om følelsen jeg har hatt etter fallskjermhopp og dropp i elv, men likevel var det annerledes. Rushet denne gangen føltes som den rene, høyst flyktige og ytterst deilige følelsen som man har når man er nyforelsket! Du vet, den beste type «feelgood » man kan ha. Forstår du?

Vil du lese mer om eventyreren Cato Risløw? Sjekk ut hans blog www.dreamingofsevensummits.com

Mellom fjorder og fjell

Idet du kommer over Utvikfjellet ser du Nordfjord ligge foran deg. Når sola skinner og fjorden ligger der speilblank føles det som om du kjører inn i et eventyr og det blir med ett vanskelig å sitte i ro i bilen. Snøen glitrer på fjelltoppene og du får lyst til å være overalt, samtidig. Forventningen til helgens planlagte aktiviteter stiger til uante høyder. Spørsmålet er ikke om det blir bra, men hvor bra det blir.

Vi padler så lan gt vi kommer.

Oldevatn

Det er nesten vindstille og Oldevatnet ligger der speilblankt og grønt. Fargen minner om sjøen langs de kritthvite strendene på Kreta. Til forskjell holder ikke dette vatnet 25 grader.

Her snakker vi noen få plussgrader, på sitt beste. Er du varm og vil kjøle deg ned holder det å stikke hender og føtter nedi noen sekunder så er du fin og kjølig over det hele. Like etter Sunde bru ligger en fin liten strand. Akkurat passe stor til å sette ut noen kajakker. Jeg tar en pause på stranden og nyter utsikten. Høye, majestetiske fjell omkranser dalen. Noen steder stuper de bratt rett i vatnet, andre steder flater de ut og gir plass til både folk og fe. Å padle på fjorden, eller langs vannene som leder ned mot fjorden kan være ganske kjedelig.

Loen skylift.

Innerst i Kjenndalen

Såpass ærlig kan vi være. Men det gjelder kun når man velger å legge seg midt i fjorden og tror at det er korteste vei til målet. For her finnes ikke noe mål. Her er det veien som er målet. Det er langs kanten livet skjer. Det er her du padler forbi fjordingen som går på beite. Du runder neset og der står den helt nede i vannkanten og drikker. Den skvetter til når den ser deg og skynder seg opp på beitemarken. Der blir den stående og kikke nysgjerrig på deg, et lite sekund, før den fortsetter med sitt. Kanskje passerer det en liten motorbåt som tar noen med ut på fisketur. Du roper ut: Er det noe fisk å få? -Ingen fisk i dag. Vi leter etter garnet vi mistet i går, ropes det tilbake.

Et artig innblikk i livet på vatnet. Like bortenfor passerer vi campingplassen. Folk vinker til oss når vi passerer, selv hilser vi på den lokale elgen. Bak toppen av de høye fjellene ligger Jostedalsbreen. Den har utallige armer ned mot fjordene, og bortetter fjellsidene renner større og mindre elver ned i vat-net. Å legge seg opp i innløpet og måle krefter med strømmen er morsomt og gir samtidig fin trening i å bruke årene. Tilslutt går vatnet over til å bli elv. Vi padler så langt vi kommer, og enda litt til. Allerede her kjenner vi kulden fra breen i luften.

Den gode samtalen

LES OGSÅ: Urban padlefest i Nordens Paris

Briksdalsbreen og skylift

Etter mange timer i kajakken er det lett å bli litt stiv og støl, og da kan det være greit å myke seg opp med annen aktivitet. Vi kunne ikke padle inn til breen, men vi kan gå inn. Etter å ha parkert ved Fjellstova har vi en rundt tre kilometer lang tur foran oss. Overkommelig for de fleste og en løype fylt av fantastiske og sjarmerende fotomotiv. Hele tiden med en befriende dusj av kaldt vann fra de mange vannfallene inn mot breen.

Et besøk i Loen er ikke komplett uten en tur med Loen Skylift. Den markedsføres som Norges letteste topptur. Og det er sant, bortsett fra for de med høydeskrekk. Undertegnede har selv høydeskrekk og det var ikke lett å ta valget om å bli med opp. Men det gikk over all forventning. Vognene er stabile og vingler ikke, og du kan stå slik at du ser ut og ikke ned. På returen, akkurat i det vognen går utfor kanten blir det litt skummelt. Da er det godt å kunne holde seg fast, puste litt ekstra og smile stivt til gondolføreren. Men det er verdt et forsøk og utsikten på toppen er formidabel på dager med blå himmel og sikt så langt du klarer å se. Er du heldig får du også innsikt i paraglidernes forberedelser på toppen før de hopper.

Utsikt mot Lovatnet

Lovatn

Nord-øst for Oldevatnet, over Ramnefjellet, ligger Lovatnet. Vi nyter nok en dag i det våte element og har padlet oss frem til innløpet ved Sundet, den sørligste og mest spennende delen av vatnet. Det er som å padle inn i en annen verden. Vi er helt stille, holder nesten pusten og lar kajakken gli for ikke å ødelegge stemningen.

Det bruser fra Ramnefjellfossen. Her fosser det vann fra breen, 808 meter fra toppen av fjellet og ned i fjorden. Fargen på vannet blir mer intenst, og det blir enda kaldere. Det lukter friskt av gress, sommerblomstene gir farge i det grønne og rabarbraen vi finnersmaker nydelig. Vi hilser på en gjeng padlere, slår av en prat og deler informasjon og tips. Ofte skjuler det seg en «skatt» rundt hjørnet vi ikke vet om. Kanskje en utrolig historie fra gamle dager.

Ved foten av fjellet ligger Nesdal, et lite paradis. Her kan man kose seg på bryggekanten, padle innimellom steinene og under den delvis ødelagte broen. Her er det flatt som en pannekake og en ypperlig plass til villcamping. Ta en pause her og gå turen gjennom skogen. På andre siden åpner det seg et lite samfunn med gamle hus og gårder. I solskinn og grader opp mot 30-tallet er det ikke vanskelig å forelske seg i stedet. Dette er det beste av Norge slik du finner det på bildet på melkesjokoladen. Men det rommer også en tragisk historie. Her gikk to av Norgeshistoriens største ras. Totalt 135 mennesker døde. I dag er det ingen fastboende igjen, kun sommergjester.

Innerst i dalen ligger Kjendalen, og vatnet avsluttes med nydelig, hvit sandstrand. Enkelt for padlere å gå i land og utmerket å bade fra. Hele dalen eromkranset av tett bjørkeskog. Frodig og lysende grønn står de langs vatnet og viser seg frem. I sommersesongen er Kjendalsstova åpen og byr på både kaffe og mat. Et lite paradis, dypt inne i den norske naturen. Ingen bilder kan vise virkeligheten riktig, dette må oppleves.

Oldevatn

Overnatting

Det florerer med campinplasser i de to bygdene, og kommer du med telt er det alltid ledig plass. De fleste er NAFcampinger og det borger for god kvalitet. Selv bodde vi på Lo-Vik Camping i sentrum av Loen. Tilfeldig valgt, men her hadde vi sol helt til den gikk ned bak fjellet. Alle fasiliteter vi trengte var på plass og det var rent og ryddig overalt. For de som vil ha høyere standard finner du hotellene Alexandra Loen og Loenfjord hotell.

Slik kommer du hit

Loen og Olden ligger langs fylkesvei 60 og med bil tar turen 4,5 timer fra Bergen og 6 timer fra Oslo. Trives du best i fly kan du ta Widerøe til Hovden eller Sandane.

Tips

Ta turen i slutten av mai, før turistsesongen starter for alvor, så kan du nyte stillheten og roen nesten alene. ●●

Urban padling i hjertet av Bergen

Om nærmeste åpne havområde er langt unna, eller du ikke er avhengig av bølger for å trives i kajakk, kan urban padling kanskje være noe for deg. Nordåsvannet i Bergen, som egentlig er en fjordarm på rundt fem kvadratkilometer, ligger kun en ti minutters kjøretur unna sentrum, og byr på både naturopplevelser og urban stimuli. Så fremt det ikke ligger is på bergensernes populære rekreasjonssted, kan du padle her hele året.

Det som kanskje er aller gøyest er kontrastene du opplever ved å bare snu hodet andre veien. Du kan nemlig velge: vestover mot skogkledde øyer, Straume med strømmer å leke i, og åpen horisont, eller østover, der pulsen fremdeles kan slå i takt med trafikken som dundrer langs E39 like over hodet på deg. Begge deler gir deg en tur med mersmak, og variasjonene og rutene er mange.

Langs Nordåsvannet kan du padle inn i mange skjulte «bakgårder».

 

 

Trafikk og grafitti

Selv om naturen i form av måkeskrik, svaberg og solgangsbris er det du kanskje pleier å trakte etter når du skal padle, er det unektelig litt spennende å sitte i kajakk under motorveien mens bilene dundrer over deg i 80 kilometer i timen. Man føler seg liten under betongen, og tanken på tonnene som suser forbi rett over hodet på deg, kan fremkalle et og annet grøss. Det er heller ikke hver dag man padler under broer dekket med grafittimalerier eller gjennom smale kanaler, som er sluser inn til bakgårdene og parkene som omringer vannet. Her blir du på mange måter kjent med en annen side av byen.

Legger du ut fra Skjoldabukta i Fana, er det første du passerer, store heisekraner som strekker seg mektige mot himmelen. Det er som de brisker seg litt der de jobber med å bygge leiligheter med sjøfront i ti millioners klassen. De føler nok på konkurransen om oppmerksomheten. Langs sjøsiden ligger ærverdige gamle, velholdte og kvadratrike villaer, gjerne med en brygge, et gammelt badehus eller en liten strandlinje som tilbehør. Et mekka for den som er begeistret for arkitektur, og kan like å nyte den i form av både gamle villaer og nye, lekre funkisboliger. Er du heldig er Kygo hjemme i sin egen arkitektoniske perle, som ligger sentralt plassert med storslått utsikt over vannet. Boligen er et spennende syn i seg selv.

På Nordåsvannet kan du velge mellom byliv på den ene siden og natur, skog og stillhet på den andre. Vannet byr også på fuglekvitter og et mylder av små øyer - midt i Bergen.

 

Kongebolig

Ikke langt unna boligen til Bergens mest berømte mann, ligger boligen Kongen bruker når han besøker byen. Her finner du en nydelig park, som er populær blant byens befolkning i sommerhalvåret. Kommer du hit i mai, kan du nyte blomsterprakten i parken, som mest ser ut som en fargerik fest. Har du med niste, er dette det perfekte stedet for en rast og kanskje et bad i den lune viken. En sightseeing på land er å anbefale. Museet er åpent fra juni til august, og hvem vet? Kanskje kommer kongen?

Gamlehaugen, Kongens residens i Bergen, ligger majestetisk plassert ved Nordåsvannet.

 

Marmoreventyr

Naturen i Nordåsvannet er av det slaget som faktisk kan ta pusten fra deg. Med Ulriken i bakgrunn, er det aldri tvil om at du er midt i hjertet av byen mellom de syv fjell.

Nordåsvannet er omkranset av flere av byens syv fjell, og med Ulrikens topp i ryggen, kan du sette kursen mot Marmorøyene, der de på 1700- og 1800-tallet tok ut marmor som til og med pryder danske slott. På veien kan du sikre deg noen fine bilder under fjellet på nordsiden. Her er det bare å forberede seg på å bli bergtatt, for det er som om berget tar deg der det ruver flere meter over deg, med glatt fjell som stuper ned i fjorden. Padler du videre og runder øya på sørsiden, kommer du til flere fine viker, der det er enkelt å komme seg på land. Går du i land og vet hva du skal se etter, kan det være at du faktisk finner marmor under mose og stein. I dag er øyene mest kjent for å være fine teltplasser, og de er et populært stoppested for både padlere og båtfolk.

 

 

Kontrastenes rike

I det du setter kursen mot Skjoldabukta igjen, må du ta deg tid til å ta inn kontrastene. På en sen vårkveld i april, er inntrykkene mange og forskjellige. På den ene siden har de gule heisekranene tatt pause fra utbyggingen av det som skal la noens drøm om å våkne til sjøutsikt gå i oppfyllelse. Motorveien tar aldri kveld, larmen fra bilene flyter jevnt i det fjerne. De hvite små husene som klamrer seg til byens fjellside, lyser mot deg fra sentrum, og masten på Ulriken holder et øye med det hele. På den andre siden bader Marmorøyene i rød solnedgang. Tjelden har det travelt i fjæresteinene, og i den mektige skogen bygges det reder og kvitres så intenst som det bare kan kvitres på denne tiden av året. Fjorden er blikkstille og sola varmer deg i ryggen, der du padler mot land. Du vet du kommer igjen. Her kan du velge rute ut fra hva nettopp du ønsker å oppleve. Om du vil kjenne puls fra bylivet eller hvilepuls fra naturen, er opp til deg. «Ja, takk, begge deler», er faktisk mulig på Nordåsvannet

Impulsene fra byen gjør seg også gjeldende i grafittikunst under broene over Nordåsvannet

Havpadlende fotograf i toppklassen

Tomasz arbeider for Havforskningsinstituttet i Bergen, der han driver med bioinformatikk og utvikler dataprogrammer. Men lidenskapen er havpadling og foto – og helst begge disse samtidig. Vi slo av en prat og ba Tomasz gi Padlings lesere noen gode fototips og ikke minst et dypdykk i både fotoutstyr og etterbehandling av bildene.

 

Tomasz Furmanek har 81 500 følgere på Instagram

Bildene fra de norske fjordene er en stor suksess, ikke minst på sosiale medier. Instagramkontoen tfbergen følges av utrolige 81 500 personer, og facebooksiden tomaszfurmanekphotography følges av 8 500 entusiaster.

 

Sett fra padleren i kajakken

Mange padlere tar bilder mens de sitter i kajakken og ser framover. Det gjør ofte Tomasz også. Det som imidlertid skiller hans bilder fra resten er utsnittene og komposisjonen – de gir rett og slett en veldig sterk lyst til å padle akkurat der han har tatt bildet.

 

Padleren Tomasz

Først og fremst, kan du fortelle oss litt om hvor favorittstedet ditt for havpadling er? Bergensområdet har jo mye bra, men mange av bildene dine er også fra Lofoten? – Sotra og Øygarden er mitt favorittsted siden det var her jeg begynte å padle. Jeg fridykket mye i Øygarden da jeg var yngre og kjøpte meg en sit-on-top kajakk som jeg dykket fra for å nå dykkesteder lenger ut mot havet. Jeg kjøpte min første havkajakk i 2005 og fridykket en del fra denne. Etterhvert ble det mer padling og mindre dykking. Det fine med området er at det er mye variasjon. Man kan padle i rolige områder og leke i større bølger like ved. Av fjordene liker jeg best Nærøyfjorden utenom turistsesongen. Selv om fjordene er mer spektakulære enn kystområdene, er det liten variasjon og man kan bli lei av å padle på samme sted.

Padlere på sotra i solnedgang - av Tomasz Furmanek
Sotra tatt med GoPro Hero6. Bildet er tatt etter solnedgang

 

Fantastiske Lofoten

– Lofoten er også et fantastisk område for padling med variert og spektakulær natur. Det negative er at padlestedene ofte krever mer erfaring og at været er ustabilt. Den beste padleturen jeg har hatt var rundt Værøy og nordover til Ramberg på yttersiden av Moskenesøya sammen med Kristoffer Vandbakk. Helgelandskysten har også mange padleperler. Naturen er spektakulær og en del av områdene er godt egnet for nybegynnere. Av områder der jeg ennå ikke har padlet, står Senja og Steigen høyt på listen.

Siden vi er et padlemagasin, hvilken kajakk, åre, tørrdrakt, vest og annet utstyr foretrekker du?

– Jeg padler mest i en Rockpool Taran 18. Det er en rask havkajakk som også takler ganske røffe forhold. Jeg liker å bruke en kajakk med ror når jeg skal ha baugen med i bildet. Når jeg ikke tar bilder har jeg ofte roret oppe, men roret er en klar fordel når man skal ta bilder. Jeg har også en NDK Romany Classic og en sammenleggbar Orukayak. Årene jeg bruker mest nå er to Aqua-Bound Whiskey – en med rett og en med bøyd skaft. Til packraft og elv bruker jeg en Aqua-Bound Shred. Jeg bruker Level Six Emperor tørrdrakt, Level Six spruttrekk for elv og Astral Green padlevest. Jeg har dessuten alltid med en Sweet Strutter hjelm med feste for GoPro.

 

Fotoutstyret

Du er ambassadør for GoPro. Bruker du GoPro til mange av stillbildene dine?

– Først vil jeg si at jeg føler meg ganske uavhengig siden jeg ikke har kontrakt med noen av kameramerkene jeg bruker. Jeg pleier å få et kamera av GoPro hver gang de lanserer en ny hovedmodell, men har også kjøpt en del andre GoPro kameraer. Jeg har vært heldig og fått betalt for mange av bildene jeg har lastet opp til GoPro Awards. Den nettsiden er tilgjengelig for alle og jeg anbefaler alle til å laste opp sine beste GoPro-bilder der. De fleste actionkameraer som selges i dag har god teknisk kvalitet og fungerer bra under optimale lysforhold. Grunnen til at jeg bruker actionkamera når jeg padler er at det er vanntett og kompakt nok til monteres på hjelmen. Det gjør at kameraet alltid er klart og gir meg mulighet til å fokusere på padlingen. Hvis jeg har mye tid og er på land, er det mange andre kameraer som er bedre enn GoPro.

 

Lovatnett etter solnedgang - av Tomasz Furmanek
Lovatnet tatt med GoPro Hero7 Black. Bildet er tatt etter solnedgang

 

GoPro til spesielle hendelser

– En del kompaktkamera og mobilkamera har bedre teknisk kvalitet enn GoPro, men det kan likevel være bedre egnet til å fange spesielle hendelser fordi det er mer praktisk og brukervennlig når ting skjer fort. Hvis jeg skal fange en spesiell hendelse velger jeg som oftest GoPro. Dette har med at jeg kjenner kameraet godt og vet hvordan det virker. Jeg har alltid et kamera på hjelmen og vet hva som kommer med på bilde avhengig av hvor hodet mitt er plassert.

 

Lær deg kamerainnstillingene

– Når det begynner å bli mørkt etter solnedgang går lukkerhastigheten på kameraene ned og det er viktig å holde kamera i ro for å få et skarpt bilde. Kamera montert på hjelmen er mer stabilt en håndholdt. Det hjelper også å bruke stemmestyring som utløser eller timelapse for å ta bilder, siden berøring av utløserknappen beveger kamera og øker sjansen for å få uskarpt bilde i lite lys.

GoPro har en relativt liten sensor som gjør at det meste av bilde blir skarpt selv med den faste blenderåpningen på 2,8. Større sensorer som brukes i kompaktkameraer er mer avhengig av riktig fokus ved store blenderåpninger og kan dermed være vanskeligere å bruke. Vidvinkelobjektiver er enklere å bruke i lite lys siden de tillater lengre lukkertider i forhold til zoomobjektiver.

 

LES OGSÅ: Kortreist kajakkparadis

 

Beste tips for GoPro:

– Slå på Protune og sett eksponering til -0.5 (hvis du har tenkt å redigere bildet)

– Slå på lagring av RAW

– Bruk Superphoto (GoPro7) hvis du ikke ønsker å redigere bildet selv.

– Hold linsen helt rein og tørr, ha med papir eller en linseklut, sjekk linsen ofte.

– Når det er mye bølger eller regn er det bedre med en våt linse. Spytt på linsen og skyll den i vannet. Spyttet vil gjøre at linsen får et jevnt vannlag. Dråper som treffer linsen vil integreres i den våte overflaten og du vil få bedre fokus og et bedre bilde.

Padletur på Reinefjorden - Tomasz Furmanek
Reinefjorden tatt med GoPro Hero3+ Black

– Det beste lyset er før solnedgang til ca en halv time etter solnedgang. Dette gjelder også soloppgang. Etter solnedgang er det lite lys som gjør det nødvendig å holde kameraet så stabilt som mulig.

– Et kamera montert på hjelmen er ofte mer stabilt enn et håndholdt kamera.

– Bruk GoPro-appen til å stille inn vinkel og retning på kameraet når du fester det på

hjelmen eller kajakken.

– Lær deg å bruke stemmestyring som utløser og til å skifte modus på kamera.

– Bruk timelapse med to bilder per sekund til å fange hendelser som er vanskelig å ta med et bilde.

– Bruk Burst-mode med 30 bilder per 3 eller 6 sekunder for å fange action.

– For refleksjonsbilder trenger du bare noen meter med refleksjon i vannet foran kajakken. Hvis kajakk baugen er våt vil den også skinne og reflektere lys fra omgivelsene. Det er bedre å bevege seg forover i forhold til å la kajakken ligge stille når man tar refleksjonsbilder.

 

Her er noen tips spesielt for nye GoPro 7 og deg som tar opp video:

– HyperSmooth bildestabilisering fungerer best ved raske lukkertider og godt lys. Slå av HyperSmooth når det er mørkt. Sett maks ISO til 400 for vanlig lys og øk maks ISO ved lite lys.

– Mine favorittinnstillinger: 2.7K 60fps 4:3 (hele sensoren) HyperSmooth Protune på, -0,5 eksponeringskompensasjon. 4K 60fps 16:9 HyperSmooth Protune på, -0,5 eksponeringskompensasjon.

Bruker du annet fotoutstyr som for eksempel DSLR?

– Jeg har alltid med meg et Sony RX100 V i en vanntett beholder når jeg er på tur. Dette kompaktkameraet gir ganske bra bilder når lysforholdene er vanskelige og actionkamera ikke strekker til. På land bruker jeg forskjellige Nikon DSLR med mange ulike objektiver. Jeg bruker også et Garmin VIRB 360 og et GoPro Fusion 360, men jeg editerer 360-filmene til vanlig film.

Hvordan velger du ut motiv og komponerer bildene dine?

– I rolige forhold ser jeg etter refleksjoner, symmetri og balanse. Jeg prøver å ta bilder i padleforhold som alle kan føle seg komfortabel i. Fokuset er naturen og ikke meg selv. Actionbilder kan ofte bli sett på som skrytebilder som kan føre til at mange ikke lever seg inn i bildene. Padling er en fin måte å oppleve naturen på, og jeg prøver dermed å ta bilder i forhold der også nybegynnere føler seg komfortable.

Grunnen til at jeg alltid har baugen på kajakken i bildene mine er Instagram-profilen min. Folk er vant til disse bildene og jeg har på en måte blitt en slave av den kontoen. Men jeg må innrømme at baugen i senter av bildet har en viktig funksjon i komposisjonen siden den som ser bildet blir ledet inn i bildet av linjene av kajakken som peker på en symmetrisk refleksjon i naturen. Det gjør at folk som ser bilde lever seg inn i situasjonen og blir motivert til å komme seg ut og padle.

Hva med etterbehandling av bildene, gjør du mye på datamaskinen i etterkant? Hvilken programvare bruker du og hvilke handlinger utfører du?

– Jeg bruker Photoshop Express til enkel redigering av jpeg og Adobe Photoshop Lightroom CC for mobil for RAW. Både Android og iOS. Begge appene er gratis. For publisering og trykk bruker jeg Lightroom CC på en Mac. Jeg slår alltid på lagring av RAW-filer på alle kamera jeg bruker, også på GoPro og på mobiltelefon. Kameraene lagrer da både jpeg og RAW. Jeg bruker jpeg for raske redigeringer og RAW for viktige bilder. RAW har flere detaljer og gir større muligheter for å rette opp feil i eksponering og fargetemperatur.

Jeg undereksponerer bildene i de fleste tilfeller. GoPro og andre actionkameraer blir satt til -0,5 i eksponeringskompensasjon. Jeg beholder da flere detaljer i høylys og må redigere bildet for å få frem detaljene i skyggene. Som oftest øker jeg clarity og klipper bildet for å justere komposisjonen. Noen ganger redigerer jeg spesifikke deler av bildet i Lightroom, men som oftest gjør jeg det på hele bildet.

Til slutt, kan du vise Padlings lesere favorittbildet ditt og gi en kort beskrivelse om hvorfor nettopp det bildet er det du liker best?

Det bildet jeg liker best av de jeg har tatt i år er fra Gudvangen i regnvær. Det var tatt lenge etter solnedgang når det begynte å bli mørkt. For å ikke få støy i bildet satt jeg GoPro 6 kameraet til maks ISO 100 og gamblet på at jeg ville klare holde kameraet stabilt på hjelmen i et av de mange bildene jeg tok. Eksponeringstiden for dette bilde er 1/9 sekund og det er tatt med våt linse. Jeg tar vanligvis ikke bilder når det regner og er lite lys fordi det er så mange faktorer som gjør prosessen vanskelig. Det er vanligvis under et av 20 bilder som blir bra. Mange bilder er ut av fokus på grunn av dråper på linsen og den lange eksponeringstiden gjør at det kan komme bevegelse i bilde hvis man ikke holder kamera stødig

Sotra fra kano - Tomasz Furmanek
Sotra tatt med GoPro Hero7 3 Black

 

Flott lørdagstur over åpent hav

Slå til når været er der

For det første er det «langt» å reise dit fra Bergen. Først til Austrheim, så med fergen til Fedje, hvis man vil angripe Holmengrå på kortest mulig måte. Eller man må ta den på direkten, avspasere fra jobben om nødvendig og slå til når været er der. Ikke vente til helg, ferie eller sommer, men velge en periode da man er sikkert på at været er helt stabilt.

Det dreier seg om eksponert landskap; åpent hav. På ett eller annet vis har Holmengrå fyr fremstått som uoppnåelig. Ingen jeg kjenner hadde padlet ut dit, ikke engang de som har hytte eller hus på naboøyene til Fedje. Men det betyr ikke at ingen ikke har padlet ut dit. Jeg sjekket etter turen, og fikk treff på første henvendelse; den gikk til Merethe og Arne Eikefet. Men de hadde ikke vært i land.

Kanskje dette blir første ilandstigning fra kajakk? Umulig å vite.

 

Holmengrå med en nybegynner

Det hadde lenge vært godt vær på Vestlandet, høytrykk i tidlig i oktober og spak vind. På slutten av uken ble det mest avspasering, og etter en padletur et par dager før, hadde jeg bestemt meg. Lørdag skulle det bli Holmengrå. At ingen kunne være med, bekymret meg lite. Fredagen fikk jeg melding fra Kari Kløve som ønsket informasjon om en tur i Lindås.

-Hva med Holmengrå, spurte jeg?

Ingen nøling, Kari hadde tatt kurs og kjøpt kajakk noen måneder tidligere og regnet seg som nybegynner, men har vært seiler i alle år, er DNT-turleder og erfaren fjelldame, og innehar de urnorske gener, altså stål i bein og armer. Så vi dro til fergeleiet i Sæveråsvåg, lastet av kajakker og dresset oss opp. Vi la inn telefonnummeret til trafikksentralen på Fedje sånn i tilfelle, de har raske losbåter der, la en enkel plan om å gå nordover langs skjærene og så peile oss mot den grå stabben i det fjerne.

Les også: Kjøpeguide for førstegangskjøpere

 

Daffe dønninger

Havblikk, muligens noen små krusninger, daffe dønninger og varm sol. Ingen lang historie, vi padlet av gårde, og dreide fort nordvestover. Det skulle være ca. 12 km ut til holmen. Det ble ren kosepadling hele veien. En småbåt lå og duvet, tankskipene som trafikkerer oljeraffineriet på Mongstad hadde tatt siesta. Det var kun oss utpå der, i hver vår av disse fascinerende, små farkostene som kommer frem overalt der det er vann.

 

Læringskurven

Om Kari utfordret komfortsonen, nybegynner som hun var? Ikke. -Det er greit med bratt læringskurve, mente hun. For øvrig ble hun raskt rekruttert til vinter- og mørkepadling, til klubbtur til Solund/Utvær, og sommeren etter var hun på padletur til Grønland. Halvannen time senere fikk vi «landkjenning ». Jeg ville i land, og undersøkte mulighetene. Med min kajakk, som er rundt fem meter lang, var det akkurat nok plass mellom leideren og fast fjell til at jeg kunne komme meg opp fra cockpiten uten for mange skraper i lakken. Noen hadde lagt ut fendere, også, men jeg tror jeg skubbet dem unna fordi kajakken da kom ut til holmen. Det ble ren kosepadling hele veien. En småbåt lå og duvet, tankskipene som trafikkerer oljeraffineriet på Mongstad hadde tatt siesta. Det var kun oss utpå der, i hver vår av disse fascinerende, små farkostene som kommer frem overalt der det er vann.

 

Nærkontakt med Holmengrå

Men først inspiserte vi hele holmen, så etter alternative ilandstigningssteder og fotograferte fyret fra alle vinkler. Leideren, støpt inn i betongkaien, var nok beste mulighet. En av oss måtte holde kajakken mens den andre gikk opp. Kari fikk tilbudet først. Men hun var rett og slett ikke så interessert i å ta Holmengrå fyr i nærmere øyesyn, ville heller ligge utpå og nyte. Så hun tok ansvaret for kajakken og jeg slet meg opp leideren med fotoapparatet rundt halsen. Leideren er 90 grader og man må holde grepet for ikke å ramle uti. Tankene gikk til mine dager som sportsdykker, da vi skulle entre båten med fullt utstyr. Det var tungt.

 

Grønne gressbakker

Det viste seg å være en fin holme, med frodige grønne flekker mellom knausene, en litt sliten vokterbolig og et flott fyrtårn. Boligen kunne trengt litt omsorg. Holmengrå står ikke på listen over verneverdige fyr; det burde det være. Med mer egnede ilandstigningsfartøy er holmen tilgjengelig, nå som den gang det var folk der. Og det er et viktig fyr. Sammen med Hellesøy fyr på Fedje har det «ansvar» for store mengder tank- og lastebåttrafikk. Folk langs kysten (og vi andre) er mest redd for ulykker med tankbåtene, da er perspektivene skremmende.

 

Seiersrusen bobler liksom ikke over. Og selfie med en arm i været er utelukket når alderen snurrer rundt 60. Men jo; det er jo gøy å endelig ha kommet ut dit, ha vært på Holmengrå. Og jeg kommer gjerne igjen. Jeg håpet bildene ble bra nok til at jeg kunne legge på face. Speilrefleksen lå i lasterom på returen. Jeg labbet litt rundt på holmen, tok bilder og grublet litt på hvordan det måtte være å bo her ute. Holmengrå er i så måte ikke enestående. Det var nok mange ensomme timer her ute i uvær og tåke, selv om man hadde familien med. Men sannelig måtte det har vært fantastisk på slike solskinnsdager!

 

Svartskjera

Kajakkpasser Kari lå der tålmodig ute på havet og ventet. Hun kom bort til leideren og plasserte båten min slik at den var mulig å entre, selv med en hofte som var på vei over i historien. Hun var sulten, og vi pekte ut lunsjsted sør ved Svartskjæra. Fuglefredningstiden var over for i år. Der var det forsiktig sagt aldeles idyllisk. Tangen duvet så vidt i dragene, vi fløt like over sandbunn, måsen og skarven rørte seg ikke, solen sto rett på, det var helt stille; nærmere paradis kommer man ikke på våre trakter. Kari tok seg en svipptur inn på en holme, jeg hadde svippet meg på Holmengrå, og så gumlet vi i oss skivene mens vi langsomt drev mellom skjærene.

 

Over Fedjefjorden

I oktober blir dagene kortere, og vi valgte å ikke gå innom Fedje havn. Vi ville være ferdig lastet før det ble mørkt. Vi padlet sørover langs fluer og skjær nord for hovedøyen, og tok sikte på leden der fergen går. Her traff vi også på klubbkamerat Vigdis, som disponerte sted med kajakk på Fedje. Hun var ute og nøt solen hun også. Det bar i jevnt tempo rett over Fedjefjorden og tilbake til kaien og utset-tingsstedet på Sævrøy fergekai. Vi fikk plassert kajakkene på taket og alt utstyret, knapt vått, i baljer i bilen og kjørte hjem. Turen var slutt.

Turen ble en eneste lang opplevelse som særlig går inn i historien som Karis første padletur ytterskjærs. Og så var det et faktum at ingen av «gutta» i klubben halvannet år etter hadde kopiert oss. På padleklubbens høsttur til Fedje noen uker senere, blåste det for mye til å være forsvarlig å prøve seg på Holmengrå. Men om man ikke alltid når Holmengrå fyr, så er Austrheim, der vi gikk ut fra, et av landets mest varierte områder for padling, med sine mange holmer, skjær, viker, strender, kystkultur og friluftsområder utmerket egnet for telting. Og stabben Holmengrå og fyret ligger der. Er man vant til å padle litt og gjerne flere i selskap er den et oppnåelig mål selv på dager med litt mer vær enn det vi hadde.

Les mer: Flott langs nasjonale turistveier på Vestlandet