Havpadlende fotograf i toppklassen

Tomasz arbeider for Havforskningsinstituttet i Bergen, der han driver med bioinformatikk og utvikler dataprogrammer. Men lidenskapen er havpadling og foto – og helst begge disse samtidig. Vi slo av en prat og ba Tomasz gi Padlings lesere noen gode fototips og ikke minst et dypdykk i både fotoutstyr og etterbehandling av bildene.

 

Tomasz Furmanek har 81 500 følgere på Instagram

Bildene fra de norske fjordene er en stor suksess, ikke minst på sosiale medier. Instagramkontoen tfbergen følges av utrolige 81 500 personer, og facebooksiden tomaszfurmanekphotography følges av 8 500 entusiaster.

Sett fra padleren i kajakken

Mange padlere tar bilder mens de sitter i kajakken og ser framover. Det gjør ofte Tomasz også. Det som imidlertid skiller hans bilder fra resten er utsnittene og komposisjonen – de gir rett og slett en veldig sterk lyst til å padle akkurat der han har tatt bildet.

Padleren Tomasz

Først og fremst, kan du fortelle oss litt om hvor favorittstedet ditt for havpadling er? Bergensområdet har jo mye bra, men mange av bildene dine er også fra Lofoten? – Sotra og Øygarden er mitt favorittsted siden det var her jeg begynte å padle. Jeg fridykket mye i Øygarden da jeg var yngre og kjøpte meg en sit-on-top kajakk som jeg dykket fra for å nå dykkesteder lenger ut mot havet. Jeg kjøpte min første havkajakk i 2005 og fridykket en del fra denne. Etterhvert ble det mer padling og mindre dykking. Det fine med området er at det er mye variasjon. Man kan padle i rolige områder og leke i større bølger like ved. Av fjordene liker jeg best Nærøyfjorden utenom turistsesongen. Selv om fjordene er mer spektakulære enn kystområdene, er det liten variasjon og man kan bli lei av å padle på samme sted.

Sotra tatt med GoPro Hero6. Bildet er tatt etter solnedgang

Fantastiske Lofoten

– Lofoten er også et fantastisk område for padling med variert og spektakulær natur. Det negative er at padlestedene ofte krever mer erfaring og at været er ustabilt. Den beste padleturen jeg har hatt var rundt Værøy og nordover til Ramberg på yttersiden av Moskenesøya sammen med Kristoffer Vandbakk. Helgelandskysten har også mange padleperler. Naturen er spektakulær og en del av områdene er godt egnet for nybegynnere. Av områder der jeg ennå ikke har padlet, står Senja og Steigen høyt på listen.

Siden vi er et padlemagasin, hvilken kajakk, åre, tørrdrakt, vest og annet utstyr foretrekker du?

– Jeg padler mest i en Rockpool Taran 18. Det er en rask havkajakk som også takler ganske røffe forhold. Jeg liker å bruke en kajakk med ror når jeg skal ha baugen med i bildet. Når jeg ikke tar bilder har jeg ofte roret oppe, men roret er en klar fordel når man skal ta bilder. Jeg har også en NDK Romany Classic og en sammenleggbar Orukayak. Årene jeg bruker mest nå er to Aqua-Bound Whiskey – en med rett og en med bøyd skaft. Til packraft og elv bruker jeg en Aqua-Bound Shred. Jeg bruker Level Six Emperor tørrdrakt, Level Six spruttrekk for elv og Astral Green padlevest. Jeg har dessuten alltid med en Sweet Strutter hjelm med feste for GoPro.

 

Fotoutstyret

Du er ambassadør for GoPro. Bruker du GoPro til mange av stillbildene dine?

– Først vil jeg si at jeg føler meg ganske uavhengig siden jeg ikke har kontrakt med noen av kameramerkene jeg bruker. Jeg pleier å få et kamera av GoPro hver gang de lanserer en ny hovedmodell, men har også kjøpt en del andre GoPro kameraer. Jeg har vært heldig og fått betalt for mange av bildene jeg har lastet opp til GoPro Awards. Den nettsiden er tilgjengelig for alle og jeg anbefaler alle til å laste opp sine beste GoPro-bilder der. De fleste actionkameraer som selges i dag har god teknisk kvalitet og fungerer bra under optimale lysforhold. Grunnen til at jeg bruker actionkamera når jeg padler er at det er vanntett og kompakt nok til monteres på hjelmen. Det gjør at kameraet alltid er klart og gir meg mulighet til å fokusere på padlingen. Hvis jeg har mye tid og er på land, er det mange andre kameraer som er bedre enn GoPro.

 

Lovatnet tatt med GoPro Hero7 Black. Bildet er tatt etter solnedgang- Foto: Tomasz Furmanek

GoPro til spesielle hendelser

– En del kompaktkamera og mobilkamera har bedre teknisk kvalitet enn GoPro, men det kan likevel være bedre egnet til å fange spesielle hendelser fordi det er mer praktisk og brukervennlig når ting skjer fort. Hvis jeg skal fange en spesiell hendelse velger jeg som oftest GoPro. Dette har med at jeg kjenner kameraet godt og vet hvordan det virker. Jeg har alltid et kamera på hjelmen og vet hva som kommer med på bilde avhengig av hvor hodet mitt er plassert.

Reine i Lofoten. Tatt med GoPro3. Foto: Tomasz Furmanek.

Lær deg kamerainnstillingene

– Når det begynner å bli mørkt etter solnedgang går lukkerhastigheten på kameraene ned og det er viktig å holde kamera i ro for å få et skarpt bilde. Kamera montert på hjelmen er mer stabilt en håndholdt. Det hjelper også å bruke stemmestyring som utløser eller timelapse for å ta bilder, siden berøring av utløserknappen beveger kamera og øker sjansen for å få uskarpt bilde i lite lys.

GoPro har en relativt liten sensor som gjør at det meste av bilde blir skarpt selv med den faste blenderåpningen på 2,8. Større sensorer som brukes i kompaktkameraer er mer avhengig av riktig fokus ved store blenderåpninger og kan dermed være vanskeligere å bruke. Vidvinkelobjektiver er enklere å bruke i lite lys siden de tillater lengre lukkertider i forhold til zoomobjektiver.

Beste tips for GoPro:

– Slå på Protune og sett eksponering til -0.5 (hvis du har tenkt å redigere bildet)

– Slå på lagring av RAW

– Bruk Superphoto hvis du ikke ønsker å redigere bildet selv.

– Hold linsen helt ren og tørr, ha med papir eller en linseklut, sjekk linsen ofte.

– Når det er mye bølger eller regn er det bedre med en våt linse. Spytt på linsen og skyll den i vannet. Spyttet vil gjøre at linsen får et jevnt vannlag. Dråper som treffer linsen vil integreres i den våte overflaten og du vil få bedre fokus og et bedre bilde.

– Det beste lyset er før solnedgang til ca en halv time etter solnedgang. Dette gjelder også soloppgang. Etter solnedgang er det lite lys som gjør det nødvendig å holde kameraet så stabilt som mulig.

– Et kamera montert på hjelmen er ofte mer stabilt enn et håndholdt kamera.

– Bruk GoPro-appen til å stille inn vinkel og retning på kameraet når du fester det på

hjelmen eller kajakken.

– Lær deg å bruke stemmestyring som utløser og til å skifte modus på kamera.

– Bruk timelapse med to bilder per sekund til å fange hendelser som er vanskelig å ta med et bilde.

– Bruk Burst-mode med 30 bilder per 3 eller 6 sekunder for å fange action.

– For refleksjonsbilder trenger du bare noen meter med refleksjon i vannet foran kajakken. Hvis kajakk baugen er våt vil den også skinne og reflektere lys fra omgivelsene. Det er bedre å bevege seg forover i forhold til å la kajakken ligge stille når man tar refleksjonsbilder.

 

Her er noen tips spesielt for nye GoPro 7 og deg som tar opp video:

– HyperSmooth bildestabilisering fungerer best ved raske lukkertider og godt lys. Slå av HyperSmooth når det er mørkt. Sett maks ISO til 400 for vanlig lys og øk maks ISO ved lite lys.

– Mine favorittinnstillinger: 2.7K 60fps 4:3 (hele sensoren) HyperSmooth Protune på, -0,5 eksponeringskompensasjon. 4K 60fps 16:9 HyperSmooth Protune på, -0,5 eksponeringskompensasjon.

Bruker du annet fotoutstyr som for eksempel DSLR?
– Jeg har alltid med meg et Sony RX100 V i en vanntett beholder når jeg er på tur. Dette kompaktkameraet gir ganske bra bilder når lysforholdene er vanskelige og actionkamera ikke strekker til. På land bruker jeg forskjellige Nikon DSLR med mange ulike objektiver. Jeg bruker også et Garmin VIRB 360 og et GoPro Fusion 360, men jeg editerer 360-filmene til vanlig film.

Hvordan velger du ut motiv og komponerer bildene dine?
– I rolige forhold ser jeg etter refleksjoner, symmetri og balanse. Jeg prøver å ta bilder i padleforhold som alle kan føle seg komfortabel i. Fokuset er naturen og ikke meg selv. Actionbilder kan ofte bli sett på som skrytebilder som kan føre til at mange ikke lever seg inn i bildene. Padling er en fin måte å oppleve naturen på, og jeg prøver dermed å ta bilder i forhold der også nybegynnere føler seg komfortable.

Grunnen til at jeg alltid har baugen på kajakken i bildene mine er Instagram-profilen min. Folk er vant til disse bildene og jeg har på en måte blitt en slave av den kontoen. Men jeg må innrømme at baugen i senter av bildet har en viktig funksjon i komposisjonen siden den som ser bildet blir ledet inn i bildet av linjene av kajakken som peker på en symmetrisk refleksjon i naturen. Det gjør at folk som ser bilde lever seg inn i situasjonen og blir motivert til å komme seg ut og padle.

Hva med etterbehandling av bildene, gjør du mye på datamaskinen i etterkant? Hvilken programvare bruker du og hvilke handlinger utfører du?
– Jeg bruker Photoshop Express til enkel redigering av jpeg og Adobe Photoshop Lightroom CC for mobil for RAW. Både Android og iOS. Begge appene er gratis. For publisering og trykk bruker jeg Lightroom CC på en Mac. Jeg slår alltid på lagring av RAW-filer på alle kamera jeg bruker, også på GoPro og på mobiltelefon. Kameraene lagrer da både jpeg og RAW. Jeg bruker jpeg for raske redigeringer og RAW for viktige bilder. RAW har flere detaljer og gir større muligheter for å rette opp feil i eksponering og fargetemperatur.

Jeg undereksponerer bildene i de fleste tilfeller. GoPro og andre actionkameraer blir satt til -0,5 i eksponeringskompensasjon. Jeg beholder da flere detaljer i høylys og må redigere bildet for å få frem detaljene i skyggene. Som oftest øker jeg clarity og klipper bildet for å justere komposisjonen. Noen ganger redigerer jeg spesifikke deler av bildet i Lightroom, men som oftest gjør jeg det på hele bildet.

Til slutt, kan du vise Padlings lesere favorittbildet ditt og gi en kort beskrivelse om hvorfor nettopp det bildet er det du liker best?
Det bildet jeg liker best av de jeg har tatt i år er fra Gudvangen i regnvær. Det var tatt lenge etter solnedgang når det begynte å bli mørkt. For å ikke få støy i bildet satt jeg GoPro 6 kameraet til maks ISO 100 og gamblet på at jeg ville klare holde kameraet stabilt på hjelmen i et av de mange bildene jeg tok. Eksponeringstiden for dette bilde er 1/9 sekund og det er tatt med våt linse. Jeg tar vanligvis ikke bilder når det regner og er lite lys fordi det er så mange faktorer som gjør prosessen vanskelig. Det er vanligvis under et av 20 bilder som blir bra. Mange bilder er ut av fokus på grunn av dråper på linsen og den lange eksponeringstiden gjør at det kan komme bevegelse i bilde hvis man ikke holder kamera stødig

Flott lørdagstur over åpent hav

Slå til når været er der

For det første er det «langt» å reise dit fra Bergen. Først til Austrheim, så med fergen til Fedje, hvis man vil angripe Holmengrå på kortest mulig måte. Eller man må ta den på direkten, avspasere fra jobben om nødvendig og slå til når været er der. Ikke vente til helg, ferie eller sommer, men velge en periode da man er sikkert på at været er helt stabilt.

Det dreier seg om eksponert landskap; åpent hav. På ett eller annet vis har Holmengrå fyr fremstått som uoppnåelig. Ingen jeg kjenner hadde padlet ut dit, ikke engang de som har hytte eller hus på naboøyene til Fedje. Men det betyr ikke at ingen ikke har padlet ut dit. Jeg sjekket etter turen, og fikk treff på første henvendelse; den gikk til Merethe og Arne Eikefet. Men de hadde ikke vært i land.

Kanskje dette blir første ilandstigning fra kajakk? Umulig å vite.

 

Holmengrå med en nybegynner

Det hadde lenge vært godt vær på Vestlandet, høytrykk i tidlig i oktober og spak vind. På slutten av uken ble det mest avspasering, og etter en padletur et par dager før, hadde jeg bestemt meg. Lørdag skulle det bli Holmengrå. At ingen kunne være med, bekymret meg lite. Fredagen fikk jeg melding fra Kari Kløve som ønsket informasjon om en tur i Lindås.

-Hva med Holmengrå, spurte jeg?

Ingen nøling, Kari hadde tatt kurs og kjøpt kajakk noen måneder tidligere og regnet seg som nybegynner, men har vært seiler i alle år, er DNT-turleder og erfaren fjelldame, og innehar de urnorske gener, altså stål i bein og armer. Så vi dro til fergeleiet i Sæveråsvåg, lastet av kajakker og dresset oss opp. Vi la inn telefonnummeret til trafikksentralen på Fedje sånn i tilfelle, de har raske losbåter der, la en enkel plan om å gå nordover langs skjærene og så peile oss mot den grå stabben i det fjerne.

Les også: Kjøpeguide for førstegangskjøpere

 

Daffe dønninger

Havblikk, muligens noen små krusninger, daffe dønninger og varm sol. Ingen lang historie, vi padlet av gårde, og dreide fort nordvestover. Det skulle være ca. 12 km ut til holmen. Det ble ren kosepadling hele veien. En småbåt lå og duvet, tankskipene som trafikkerer oljeraffineriet på Mongstad hadde tatt siesta. Det var kun oss utpå der, i hver vår av disse fascinerende, små farkostene som kommer frem overalt der det er vann.

 

Læringskurven

Om Kari utfordret komfortsonen, nybegynner som hun var? Ikke. -Det er greit med bratt læringskurve, mente hun. For øvrig ble hun raskt rekruttert til vinter- og mørkepadling, til klubbtur til Solund/Utvær, og sommeren etter var hun på padletur til Grønland. Halvannen time senere fikk vi «landkjenning ». Jeg ville i land, og undersøkte mulighetene. Med min kajakk, som er rundt fem meter lang, var det akkurat nok plass mellom leideren og fast fjell til at jeg kunne komme meg opp fra cockpiten uten for mange skraper i lakken. Noen hadde lagt ut fendere, også, men jeg tror jeg skubbet dem unna fordi kajakken da kom ut til holmen. Det ble ren kosepadling hele veien. En småbåt lå og duvet, tankskipene som trafikkerer oljeraffineriet på Mongstad hadde tatt siesta. Det var kun oss utpå der, i hver vår av disse fascinerende, små farkostene som kommer frem overalt der det er vann.

 

Nærkontakt med Holmengrå

Men først inspiserte vi hele holmen, så etter alternative ilandstigningssteder og fotograferte fyret fra alle vinkler. Leideren, støpt inn i betongkaien, var nok beste mulighet. En av oss måtte holde kajakken mens den andre gikk opp. Kari fikk tilbudet først. Men hun var rett og slett ikke så interessert i å ta Holmengrå fyr i nærmere øyesyn, ville heller ligge utpå og nyte. Så hun tok ansvaret for kajakken og jeg slet meg opp leideren med fotoapparatet rundt halsen. Leideren er 90 grader og man må holde grepet for ikke å ramle uti. Tankene gikk til mine dager som sportsdykker, da vi skulle entre båten med fullt utstyr. Det var tungt.

 

Grønne gressbakker

Det viste seg å være en fin holme, med frodige grønne flekker mellom knausene, en litt sliten vokterbolig og et flott fyrtårn. Boligen kunne trengt litt omsorg. Holmengrå står ikke på listen over verneverdige fyr; det burde det være. Med mer egnede ilandstigningsfartøy er holmen tilgjengelig, nå som den gang det var folk der. Og det er et viktig fyr. Sammen med Hellesøy fyr på Fedje har det «ansvar» for store mengder tank- og lastebåttrafikk. Folk langs kysten (og vi andre) er mest redd for ulykker med tankbåtene, da er perspektivene skremmende.

 

Seiersrusen bobler liksom ikke over. Og selfie med en arm i været er utelukket når alderen snurrer rundt 60. Men jo; det er jo gøy å endelig ha kommet ut dit, ha vært på Holmengrå. Og jeg kommer gjerne igjen. Jeg håpet bildene ble bra nok til at jeg kunne legge på face. Speilrefleksen lå i lasterom på returen. Jeg labbet litt rundt på holmen, tok bilder og grublet litt på hvordan det måtte være å bo her ute. Holmengrå er i så måte ikke enestående. Det var nok mange ensomme timer her ute i uvær og tåke, selv om man hadde familien med. Men sannelig måtte det har vært fantastisk på slike solskinnsdager!

 

Svartskjera

Kajakkpasser Kari lå der tålmodig ute på havet og ventet. Hun kom bort til leideren og plasserte båten min slik at den var mulig å entre, selv med en hofte som var på vei over i historien. Hun var sulten, og vi pekte ut lunsjsted sør ved Svartskjæra. Fuglefredningstiden var over for i år. Der var det forsiktig sagt aldeles idyllisk. Tangen duvet så vidt i dragene, vi fløt like over sandbunn, måsen og skarven rørte seg ikke, solen sto rett på, det var helt stille; nærmere paradis kommer man ikke på våre trakter. Kari tok seg en svipptur inn på en holme, jeg hadde svippet meg på Holmengrå, og så gumlet vi i oss skivene mens vi langsomt drev mellom skjærene.

 

Over Fedjefjorden

I oktober blir dagene kortere, og vi valgte å ikke gå innom Fedje havn. Vi ville være ferdig lastet før det ble mørkt. Vi padlet sørover langs fluer og skjær nord for hovedøyen, og tok sikte på leden der fergen går. Her traff vi også på klubbkamerat Vigdis, som disponerte sted med kajakk på Fedje. Hun var ute og nøt solen hun også. Det bar i jevnt tempo rett over Fedjefjorden og tilbake til kaien og utset-tingsstedet på Sævrøy fergekai. Vi fikk plassert kajakkene på taket og alt utstyret, knapt vått, i baljer i bilen og kjørte hjem. Turen var slutt.

Turen ble en eneste lang opplevelse som særlig går inn i historien som Karis første padletur ytterskjærs. Og så var det et faktum at ingen av «gutta» i klubben halvannet år etter hadde kopiert oss. På padleklubbens høsttur til Fedje noen uker senere, blåste det for mye til å være forsvarlig å prøve seg på Holmengrå. Men om man ikke alltid når Holmengrå fyr, så er Austrheim, der vi gikk ut fra, et av landets mest varierte områder for padling, med sine mange holmer, skjær, viker, strender, kystkultur og friluftsområder utmerket egnet for telting. Og stabben Holmengrå og fyret ligger der. Er man vant til å padle litt og gjerne flere i selskap er den et oppnåelig mål selv på dager med litt mer vær enn det vi hadde.

Les mer: Flott langs nasjonale turistveier på Vestlandet

Flott langs nasjonale turistveier på Vestlandet

Det er 18 nasjonale turistveier i Norge. Det er gode padlemuligheter langs dem alle. I Padling 3 i fjor fortalte jeg om opplevelsene langs to turistveier i Finnmark. Denne gangen står Atlanterhavsveien, Geiranger-Trollstigen og Gamle Strynefjellsveien på Vestlandet for tur. De nasjonale turistveiene er veistrekninger som innbyr til hyppige stopp, for å besøke attraksjoner av ymse slag, oppleve vakker natur, eller begge deler.

Statens vegvesen har brukt mye tid og penger på å plukke ut i alt 18 slike strekninger og gitt dem status som Nasjonale turistveger. Strekningene har delvis blitt rustet opp, fått enhetlig skilting og ikke minst en lang rekke flott tilrettelagte, raste- og utsiktsplasser. Noen av punktene har også fått installasjoner og kunstverk som i seg selv er gode grunner til å besøke turistveiene. For alle dem som har med seg kajakk på Norgesferie har de dessuten en annen viktig kvalitet. Det er gode muligheter for å padle langs alle de nasjonale turistveiene.

I forbindelse med at jeg for noen år siden fikk i oppdrag å skrive en bok om disse veiene ble jeg virkelig klar over dette. Jeg hadde som vanlig med meg kajakk på biltaket da jeg kjørte rundt for å samle stoff til boka, og kajakken ble brukt mye. Å legge opp Norgesferien som en kombinert bil og padletur langs de nasjonale turistveiene, er derfor et turforslag jeg gjerne deler med leserne.

 

Atlanterhavsveien er en perle

Atlanterhavsveien går helt ute i havgapet og gir mange padlemuligheter.

Et åpenbart valg for kombinasjonen av bil- og padleferie er denne turistveien. På få år har den drøye åtte kilometer lange strekningen som knytter sammen kommunene Averøy og Eide på Nordmøre blitt en skikkelig turistmagnet. Hvert år kommer turister i titusenvis fra inn- og utland for å oppleve den elegante veien med sine mange broer over en serie øyer ytterst mot Hustadvika. Det er dessuten ikke bare de drøye åtte kilometerne med den opprinnelige strekningen som har blitt turistvei.

Nasjonal turistveg Atlanterhavsvegen starter i det tradisjonsrike fiskeværet på Bud og fortsetter gjennom et rikt kystkultur-landskap langs den barske Hustadvika som har utfordret sjøfolk gjennom alle tider. Underveis er det mange gode grunner til å stoppe og ta avstikkere. For de historisk interesserte er for eksempel både Bud, Hustad kirke og området rundt, samt Nerland vel vært å dvele med. Ved de stedene som turistveiprosjektet har anlagt rasteplasser og utsiktspunkter er det også lurt å stoppe opp.

Oppstrynsvannet innbyr til padling etter bilturen over Strynefjellet   Deler av Rauma er også vel verdt en padletur

For de padleinteresserte er småbåthavna i Bud et godt utgangspunkt for en tur. Hvis været er godt er fiskeværet Bjørnsund et spennende turmål. Det er også flott å padle sørover langs Harøyfjorden. Selve Hustadvika kan være svært utsatt, men for en padler er det gode muligheter for å finne smult farvann på innsiden av øyer og skjær. Et alternativ er for eksempel det langstrakte sundet på innsiden av øya Dråga. Lenger nordover ligger Kvitholmen fyr. Det kan være et godt turmål om været er skapelig. Fyret har en driftig venneforening som tilbyr overnatting for besøkende i den gamle assistentboligen. Et greit sted å sette kajakken på vannet er Gjengstøa.

Høydepunktet på Atlanterhavsveien er likevel de vel åtte kilometerne mellom, Vevang og Kårvåg. Der er det mange gode grunner til å stoppe opp underveis, enten du bare vil nyte utsikten eller padle. Et opplagt turmål for oss padlere er Håholmen. Det er et gammelt fiskevær og handelssted fra 1700-tallet hvor Håholmen havstuer nå tilbyr mat og overnatting i restaurerte hus. Et greit utgangspunkt for padlere er fra rasteplassen på Geitøya. Øyverdenen lenger østover har også gode padlemuligheter, men da er det nok greit å velge et utgangspunkt utenfor turistveien. Blant annet er Hestskjæret fyr et fint turmål fra Honningsøya.

 

Høyt og lavt fra Geiranger til Trollstigen

Norddalsfjorden er en vakker del av turistveien fra Geiranger til Trollstigen.

Den lengste turistveien i Møre og Romsdal starter ved Langvatnet i Skjåk, så vidt over fylkesgrensa til Oppland. Den strekker seg 104 km nordover langs FV63 og ender ved Sogge bru ved E136 like ved Åndalsnes. Underveis passerer den det travle turiststedet Geiranger, og går over fjellet til Eidsdal. Etter en fergetur over Norddalsfjorden fortsetter bilturen opp vakre Valldalen og til fjells igjen forbi bratte Romsdalsfjell og ned den utrolige veistrekningen Trollstigen. Med så mange høydepunkter er det ikke rart mange bilturister velger denne ruta.

Også for padlere finnes det imidlertid mange muligheter. Det går an å starte med en padletur på Langvatnet, men det er ikke spesielt spennende. Det er derimot Geirangerfjorden. Riktignok kan det være utrolig mange mennesker i turistbygda, og som regel ligger det minst et par cruiseskip der, men utover fjorden avtar turiststøyen. Jeg har både rodd og padlet Geirangerfjorden og husker det som store opplevelser. Det å ta seg utover fjorden langs de stupbratte fjellsidene og se flere praktfulle fosser på nært hold var kjempeflott. Men nesten enda finere var det å besøke høydegårdene som klorte seg fast høyt og lavt langs fjorden. Det er mange år siden det bodde folk fast på disse, men driftige kulturvernere, blant annet i Storfjordens venner, har vært flinke til å ta vare på flere av gårdene.

Særlig kjent er Skageflå og Knivsflå, men også høydegården Blomberg, litt lenger ute i fjorden, er absolutt verdt noen hundre høydemeter med klyving i bratt Vestlandsterreng. Tilbake på turistveien er neste opplagte stoppested for padlere Norddalsfjorden. Det går an å starte både fra Eidsdal og Norddal,men jeg synes nesten Valldal var flottest. Der startet jeg turen østover mot Tafjord langs en imponerende bratt fjellvegg og rundet Honeset og Selstokkneset før jeg svingte over på sørsiden av Tafjorden. Videre langs FV63 kan nok Valldøla være interessant for elvepadlere, men for oss flattvannspadlere er nok Åndalsnes et bedre utgangspunkt. Jeg startet fra Veblungsnes og padlet innover Isfjorden. Forresten fikk jeg meg også en tur på Rauma – det var ikke så verst det heller.

Like ved Atlanterhavsveien ligger også Hestskjær fyr.

 

Norges grønneste vann

Den siste turistveien jeg tar for meg denne gang går ikke langt fra der den forrige startet, på Strynefjellet. I tillegg til den moderne RV15 over fjellet går det nemlig en eldre variant. Den gamle Strynefjellsveien går mellom Grotli i Skjåk og Videsæter i Stryn kommune i Sogn og Fjordane. Den er 27 kilometer lang og bygget med hakke og spade mellom 1881 og 1884. Om hjelpemidlene var enkle må anleggsarbeiderne ha kunnet sine ting. Gedigne tørrsteinsmurer av stein av anselig størrelse og lange rekker av stabbesteiner preger veistrekningen over fjellet.

Veien ble bygget for hest og kjerre, men er fullt brukbar i våre dager også. I 1997 ble den turistvei, og mange kjører denne ruta som et alternativ til den moderne veien hvor store deler av strekningen går i tunnel. Ved starten i Bismo går turistveien forbi det store Breidalasvatnet. Den regulerte innsjøen er absolutt et alternativ for en padletur, og det går greit å sette utpå i østenden.

Vil du imidlertid bare velge ett sted å padle på turen over fjellet foreslår jeg imidlertid at du venter til du kommer til Langvatnet (ja, det ligger et her også). Det strekker seg langs veien over grensa til Stryn kommune, og er det grønneste vannet jeg har padlet i. Elver som kommer fra breer bringer vanligvis med seg utallige ørsmå stein- eller leirepartikler. Når disse slår seg til ro i en innsjø og sola skinner ser vannet ofte grønt ut på grunn av lysbrytningen i alle de små partiklene. Når breelver fyller et vann kan det bli derfor fremstå grønt, irrgrønt eller til og med nesten turkist i det rette lyset.

Vannet var selvfølgelig iskaldt, men du verden hvor flott det kan være å padle der knappe 1100 meter over havet i nydelig sommervær. Bare det å være utpå et turkis vann omgitt av stupbratte nakne fjellsider ispedd en og annen breklatt og stort sett uten et grønt strå i sikte, er en stor opplevelse. Bilturen videre langs den slyngete veien videre ned i Hjelledalen er også en stor opplevelse som jeg gjerne anbefaler. For ikke å snakke om en padletur på Oppstrynsvannet nede i dalen, men da har du strengt tatt forlatt turistveistrekningen.

Langs den gamle Strynefjellsveien kan du padle på denne turkise innsjøen.

 

DE NASJONALE TURISTVEGENE

De 18 strekningene som har blitt utpekt til nasjonale turistveier er fordelt fra den karrige, men naturskjønne Varangerhalvøya i nordøst til yttersiden av Norges beste jordbruksland på Jæren i sørvest. Tar du turen langs turistveiene vil du få med deg både frodige fjordopplevelser i indre Hardanger, og langs Sognefjorden og over Gaularfjellet. Du vil også få med deg noen flotte fjelloverganger som Norges høyeste over Sognefjellet, en av de eldste over Strynefjellet, en av de mest kjente over Valdresflya og en av de lengste over Hardangervidda.

Veien gjennom en av de vakreste fjelldalene, Atndalen øst for Rondane har også blitt turistvei. Langs turistveiene vil du også oppleve mange spektakulære kyststrekninger som Atlanterhavsveien i Møre og Romsdal, og Helgelandskysten, Lofoten og Andøya i Nordland. Både kyst og fjell vil du få oppleve på Senja i Troms og lengst nord på veien til Havøysund i Finnmark. Vil du ha med deg noen flere fjelloverganger, imponerende daler og en dasj eller to med fjordnatur bør både Aurlandsfjellet, Ryfylke og turistveien mellom Geiranger og Trollstigen settes på ferieplanen snarest mulig. Langs alle turistveiene er det altså i tillegg padlemuligheter.

Totalt strekker de 18 Nasjonale turistvegene seg 2136 kilometer høyt og lavt gjennom landet og inneholder så mye interessant at de fleste vil ha opplegg for mange ferier i sitt nærmeste ferieland. For ytterligere info se: «Norges vakreste bilturer», Lauritzen, NAF, 2014/16, eller www.nasjonaleturistveger.no

Det gamle handelsstedet Måholmen ligger ved Atlanterhavsveien

Klubbtur til Norges vestligste punkt

Torbjørn Lundhaug har vært med på mye god padling. Denne turen er intet unntak.

Solund ligger nord for Sognefjorden, har karakteristisk landskap med mye fjell, som består av konglomerat, og lite vegetasjon. I gråvær og vind kan det være lite fristende for friluftsliv annet enn å fiske. Men når solen skinner over øyriket, og vinden løyer, da finner man knapt noe mer fasinerende her vestpå. Også spesielt er det at naturen har fått ligge i fred for inngrep gjennom tidende, utover det som trengs for å bo og livnære seg. Njørd Ro- og kajakklubb i Bergen har årlig en høsttur.

I 2016 gikk den til en vik der Steinsund Marinesenter driver utleiehytter i sjøkanten, nær kommunesenteret Hardbakke. Vertskapet hadde middag klar til oss begge dagene, og sjømatbordet, da vi kom inn sultne og trøtte etter turen til Utvær, ble forsiktig sagt, satt stor pris på. Det var nest siste helg i oktober, og litt is på kaiene da vi en lørdag morgen, før solen kom over fjellet, etablerte oss i kajakkene for dagens langtur.

Planen var å gå nordover Liasundet og runde Steinsundøya og sette baugen sørvestover. Vi kom da inn i et område med øyer, sund og holmer, og rundet sør om Litle Færøy, som er en husmannsplass som brukes blant annet av Norsk Kystkulturakademi til leirskole, padlekurs, roing og andre kystrelaterte aktiviteter; mens utegangersau holder vegetasjonen nede.

 

Vindstille

I vind fra nord ville vi neppe fortsatt utover, og heller valgt det mindre utsatte Dalesundet og kost oss der. Men det var vindstille, oktobersolen varmet som på en vestlandsk midtsommerdag. Noen av oss prøvde å finne Tangeneskanalen, et sund som fører inn til gården Tangenes (har vært på Norge Rundt). I dag ga vi opp, men det kom ny mulighet. Hovedgruppen hadde padlet videre og kanaljegerne fant dem igjen utenfor et naust på Steinsøya, med termoser, gode matpakker og en usedvanlig ro. Skulle vi ikke til Utvær, liksom? Roen smittet og det ble en god times pause på alle sammen før vi nå skulle ut å kikke på storhavet.

Stjernsund tar oss innom Kolgrov på returen.

Dyktig turledelse

Turleder Bernt Solheim bekymrer seg sjelden. Han lar gjerne medpadlerne utfordre komfortsonen iblant, samtidig som han har stålkontroll på turdeltakerne og deres ferdigheter. Men bare utfordringer gjør deg til en bedre padler; at du kan nå nye turmål du kanskje aldri trodde du ville oppleve. Ytterst i Oldersundet slo dvaske dønninger rolig mot land. Strøm ut og dønninger inn, skapte imidlertid et hav av hvitt skum. Det var som å padle i skyene. De som var skeptisk til dønninger fikk straks annet å tenke på. Dette var en sjelden opplevelse.

Vi fortsatte sørover langs «land». På vestligste punkt her måtte vi bestemme oss. Om noen var betenkt, sa de det ikke. Det var herfra 7-8 km åpent strekk til Utvær. Solen skinte, det var knapt nok bris av vindstyrke, og maken til kosetur som vi hadde til dette vestligste punktet i Norge, kunne knapt hatt sin like. Heldigvis padlet ikke alle like fort, så det var en ren nytelse å ligge utpå uten noe som hastet. Og det ble mange fine fotomotiver med fjellet Alden i bakgrunnen. Det var høy stemning da alle var vel over og vi kunne ta bilde av flåten med fyret i bakgrunnen før vi gikk i land. Tilbake var det organisert transport med lokalbåten, så vi hadde god anledning til å utforske stedet.

 

Skumpadling. Dønningene møter land i sundet
der vi går ut. En artig opplevelse.

Viktig fyr

Utvær fyr er et av de store og viktige fyrene langs kysten. Det lå midt i et av de mange rike fiskefeltene, særlig for det store sildefisket på 1800-tallet, og senere var det viktig for ferdsel med større båter. På det meste bodde det 200-300 mennesker på de små øyene. Nå er det ingen fastboende. Om sommeren derimot, fyller feriefolket opp husene, og vertskap tar imot besøkende som vil ha omvisning på fyret. Det er lurt å bestille på forhånd. Og det går båt ut, så du må ikke padle!

 

 

 

 

Lokalbåten turistattraksjon

Bernt hadde kontakt med lokalbåten. Han sa at vi var kommet fram og at avtalen om henting sto ved lag. Turene med lokalbåtene i Gulen og Solund er turistattraksjoner, på grunn av den vakre naturen og alle stedene de kjører innom. Kajakker hadde de hatt med før, så alt ble surret godt fast før skipperen på «Stjernsund» ga full gass mens vi nøt solnedgangen på styrbord side. Etter sjømatgildet om kvelden, ble gjengen fort nokså stille. En etter en forsvant til rommene sine og gynget inn i drømmeland akkompagnert av måseskrik og sjøluft.

Søndagen var satt opp med valgfri tur. Noen valgte å padle i området rundt Hardbakke, mens andre ville finne denne kanalen ved Tangenes. Den står på kartet, men er svært vanskelig å se i terrenget. Jostein klarte det. Men vannstanden var lav, så vi måtte ta beina fatt for å komme inn dette øksehugget, delvis skutt ut midt på 1800-tallet for at gårdeieren på Tangenes skulle komme seg til tuns med robåt. Vårt mål var nådd, og vi padlet tilbake til hyttene, lastet opp, ryddet ut alt medbragt utstyr, og dro til fergen. Den går ikke så ofte. Ombord traff vi kjentfolk som også hadde tilbrakt helgen i kajakk i Solund, og opplevd en oktoberhelg av beste kvalitet.

Det aller vestligste punktet i Norge som ikke dekkes ved flo sjø, er Nordholmane. Det ligger knappe fire kilometer nordvest for Utvær med høyeste punkt ti meter over havet. Og: Korteste vei til Utvær er fra Hjønnevåg. Da må man passere Straumsfjorden, som ikke har fått dette navnet uten grunn. På stille vær er det en god times effektiv padling fra Hjønnevåg til Utvær.

 

Venner av Utvær

Utvær har sin egen venneforening – «Vener av Utvær» – som blant annet organiserer vertskap om sommeren, og vedlikehold av fyret. Foreningen arbeider for å fremme de historiske og kulturelle verdiene knyttet til øysamfunnet, og for å gjøre stedet mer kjent og tilgjengelig for publikum. se www.utvær.com.

 

Smøla padlemaraton

START MARATON: Klokken er 07, og det er klart for start av maraton. Legg merke til
Joseph og Kristine som er klare til å hoppe i vannet ute til høyre i bildet.

 

Vi er veldig fornøyd med arrangementet, og kan allerede nå slå fast at det blir Smøla padlemaraton neste år også, sier Anders Hermstad – primus motor for arrangementet. Smøla er et fantastisk øyrike litt nord for Kristiansund, og er kanskje mest kjent for sin store vindmøllepark. Men i år var det ingen vind under arrangementet – og padlerne fikk en fin tur i et vakkert landskap. Noen strekninger kan være utsatt for bølger, og det var gjort et stort forarbeid for å ivareta sikkerheten. Mange båter stilte, og alle deltagerne hadde GPStracking. Begge deler gjorde at sikkerheten ble godt ivaretatt.

 

The splash

NORGESMESTER: Mildrid Flø.

Alle konkurranser har sitt kjennemerke. Ved siden av gedigen dugnadsinnsats og fantastisk natur – så var «thesplash» en veldig kreativ måte å starte løpet på. Nyinnflyttet smølaværing, (fra Kenya) Joseph BiranuMamo, startet nemlig deltagerne ved å hoppe i vannet. Kenya er jo ingen sjøfartsnasjon, så han fikk hjelp og psykisk støtte av Kristine Hermstad. Da disse tok vannflaten gikk starten! De bidro på denne måten til mye godt humør, og til at Smøla Padlemaraton har noe ingen andre kan etterligne!

GPS-sendere på alle deltagere åpner for mange muligheter. Det ene er sikkerheten – da alle til enhver tid kan se hvor padlerne befinner seg (se bildet). Publikum får også mulighet til å følge med i sanntid, og kunne trekke mot målområdet når neste deltager nærmet seg.På helmaraton var det også ganske krevende navigering i siste del av løypa. Under banketten ble sporet GPS-senderne la i kartet spilt av i 60 ganger hastighet. Da var det utrolig morsomt å se på rutevalgene, og hvor folk hadde rastet og gjort andre nødvendige ærend. Hermstad fortalte til Padling at det neste år også kan bli premie til den padleren som finner korteste veien gjennom løypa.

 

RULLEWORKSHOP: Både lørdag og søndag var det rulleworkshop med Eldrid Flø, nybakt norgesmester i grønlandsrulle.

 

HALVMARATON: Starplasket har akkurat gått, og halvmaraton er i gang.

 

STARTPAR: Joseph BiranuMamo fra Kenya og Kristine Hermstad sto for starten i Smøla padlemaraton. Joseph gikk bare under tilnavnet “The Splash”.

 

HALVVEIS: Vinneren av halvmaraton, Helge Rønnes, i godt driv.

 

GOD SIKKERHET: Underveis i løypa var det både båter som kontrollpunkter og båter i
fart. I tillegg var trackingen av deltagerne en del av sikkerhetsopplegget.

 

SNARVEI: Johan Christian tar sjansen på å skli gjennom tangen, mens de som hadde fast ror på surfski måtte bære. Store tidevannsforskjeller skaper utfordringer underveis!

 

FRA FÅVANG: Marianne og Rolf Toftstuen kom fra Fåvang for å delta i Smøla Padlemaraton. Her har de akkurat krysset målstreken.

 

GOD STEMNING: Asbjørn Solberg og skotten Chris Volley knivet om andreplassen i halvmaratonklassen. Asbjørn ble til slutt for sterk for skotten, som tok det med godt humør.

 

Fornøyde

Ekteparet Marianne og Rolf Toftstuen hadde tatt veien helt fra Fåvang for å delta i Smøla Padlemaraton. De fant info om arrangementet da de googlet på Veidholmen og Smøla. Da det passet med ferien, så tok de turen. – Vi kunne jo bare satt oss ned med fjernkontrollen for å se på TV, sier Rolf. Men i 2007 gikk vi til anskaffelse av kajakker, og siden da har det blitt veldig mye padling. Vi vil gjerne komme igjen neste år også. Dette var et flott arrangement.

GPS-TRACKING: Publikum kunne følge padlernes rutevalg live under konkurransen. Dette er både publikumsvennlig og bra for sikkerheten.

 

Rulleworkshop

Da alle deltagerne var kommet i mål, hold nybakt norgesmester Mildrid Flø et rulleshow i målområdet, før hun tok med seg en gruppe for å lære dem å rulle også. Anders Tangvik ville gjerne også vært med, men kom i mål på helmaraton syv minutter før kursstart. – Det får bli til neste år, sa han blid og sliten. Nå vil jeg bare slappe av, og kanskje se litt på. Dagen etter var det ny rulleworkshop, og mange fikk seg noen aha-opplevelser. Mildrid hadde nyttige triks til både unge og gamle.

 

Resultater

Maratonklassen ble vunnet av Johan Christian Loennechen og Torill Ringsø. Her var det medhenholdsvis åtte og to deltagere. I halvmaraton var det Helge Rønnes og Cicilie Sørstrand som vant. Her var det med 13 deltagere i herreklassen og fem i dameklassen. I turklassen deltok det over 20. Til sammen var det 50 padlere med i Smøla padlemaraton i 2016, og det blir sannsynligvis flere neste år.

 

Alle resultater finner du her:

http://view.smarttracker.no/ web/event/result/2922252
Nettside:
http://padlemaraton.com/

Her vil du finne dato for neste års padlemaraton på Smøla. De har også egen Facebookside:
https://www.facebook.com/padlemaraton/

 

 

LES OGSÅ: Smøla Padlemaraton for første gang

 

Heading South

Jeg forhandler, snakker varmt og godt om alt og alle og forsøker å kjøpe meg tid.

– Du har ut mai, sier han og går ut. Pokker ta, tenker jeg. Jeg skulle jo ha de ut på hytten min på Os, men hadde utsatt dette i påvente av bedre tider. Jaja, må man så må man. Jeg snakket litt om det til noen kompiser og kolleger, som alle synes det hørtes ut som grei skuring å hive de på taket av bilen og kjøre de ut der de hører hjemme.

 

Skal padles på plass

-Kjøre? Nei, nei, sa jeg. De skal da padles på plass! De trakk lett på skuldrene og tørket bort. Jeg skjønte at her var det ikke noe hjelp å få. Jeg tenkte meg litt om, spurte noen andre, og som vanlig synes de det hørtes spennende ut, men uten at de kunne hjelpe til. De skulle alle plutselig lade mobilen, på date eller til frisøren den aktuelle dagen. Det at jeg ikke hadde satt noen dato, virket uten betydning. Opptatte var de uansett. Jeg tenkte som det knakte og mai for avgårde.

På innfall sendte jeg en tekstmelding til min kompis Kristian, vel vitende om at de var opptatte med bryllupsplanlegging og at hans tilkommende kone skulle lese til en nært foregående eksamen. Svaret fra Kristian kom kjapt og presist.

– Torsdag, passer glimrende. Jeg er med! Datoen var dermed satt, og planleggingen kunne begynne. Det skulle padles fra Nordåsvannet til Os. Enkelt, men litt tidkrevende.

 

En værmessig grå dag

-Hvor lang tid tror du det tar? spurte Kristian.

– Usikker, men jeg regner med 10-12 timer inklusive pauser, svarte jeg. Vi tar en is på Hjellestad, svarte han, og la til at det tross alt er sommer. Helgen skulle bli bra fortalte yr.no, torsdag noe vind fra sør, dreiende mot vest og regn. Men fortvil ikke, fredag og lørdag skulle bli bra, full sommer, nærmest. Men det gjaldt altså ikke torsdag. Den skulle være grå, og det ble den.

Vi hadde planer om å være på vannet klokken åtte på morgenen, for å være sikker på å ha nok tid. En bil ble kjørt til Os onsdagen,og alt var klart. Bekymrede stemmer spurte om både tåke, uvær og Korsfjorden. Ja, ja, tenkte vi. Walk in the park, eller paddle in the pond, svarte vi. Enkelt. Men hva med Straume bro? var det en som sa. Ja hva med den… Tja, den er en rutsjebane. Enten den ene eller andre veien, en real karusell.

 

For sterk strøm

Da vi kom på vannet to timer etter planen, var det den andre veien… Ikke at det hadde hjulpet å være presis, for strømmen snudde 05.23 på morgenen. Ok, vente var ikke et alternativ. Her skulle det padles. Det gikk som det gikk. Full av pågangsmot og energi, satte vi kursen mot Os. Vi kom 900 meter. Da sto Kristian og stanget mot en av bropilarene i bakevjen og jeg kom glidende forbi, på andre forsøk vel og merke.

Helt ute i kanten av det ene løpet gikk det ok å padle. Et stykke. Vi måtte på land. Kom oss til slutt inn til noen steiner og klarte å slepe båtene opp på en kai. Vi så realitetene i perspektiv, at vi ikke ville ha mulighet til å padle mot strømmen, ikke en gang med motor.

Det var tydelig høydeforskjell på vannet og det flommet innover. Bare synd vi skulle ut…. Vel ute kom motvinden. Den var overkommelig, og vi padlet på med godt mot. Passerte steder med navn som Blåbærvika, Kvalvika og Festervika uten at vi så hverken blåbær, hval eller fest. Da vi kom på utsiden av Flesland ble vi møtt av tåke. Altså fikk vi ikke se flyene på nært hold som jeg hadde håpet. Men vi hørte de. Fatter ikke at folk som bor i området får sove om nettene, tenkte jeg. Tanken ble avbrutt av Kristians rop: «Niser!» Jada, liksom. Typisk at de «forsvinner» når jeg skal se dem. Men han påsto at han så nisene, så jeg får bare tro han på det. For meg er dette fabeldyr, på lik linje med havfruer, vetter og troll. Jeg har aldri sett noen.

 

Is og varm te

Flesland ble passert og plutselig, som fra intet kom danskebåten ut av tåken foran oss. Et mektig syn der hun kom glidende forbi oss. Men like fort som hun kom ut av tåken foran oss, gled hun inn i tåken bak oss. Etterlatt var kun et slør av bølger. Høyere enn oss. Men det gikk fint, og vi var snart inne på Hjellestad for den planlagte isen. Vi var ikke før kommet på land før kulden traff oss og vi merket hvor våte vi faktisk var. Vanntette treningsklær er ikke vanntette, ei heller ti år gamle friluftjakker. Jaja, planer var planer og is skulle vi ha, og en kopp te til å varme oss på.

Neste etappe vartet opp med Korsfjorden, Korsneset og åpent hav i vest. Strømmen truet med å føre oss rett til Shetland, og vinden med å blåse oss tilbake til start. Vi kunne skimte Korsneset i tåken og satte kursen sørover. Det var en nydelig etappe og vi padlet litt langs de steile veggene der. Litt for lenge, egentlig, og vi måtte legge om kursen for å treffe inn mot Strøno på andre siden av fjorden.

 

God peiling

Vi så kun tåke da vi la fra land, men hadde sånn noenlunde peiling på hvor vi skulle. Denne peilingen skulle vise seg å stemme overraskende bra, og etter noen tusen åretak, kom vi over. Korsfjorden var dermed gjort skam på og vi hadde seiret. Plutselig innså jeg at denne turen kom til å ta mye kortere tid enn forespeilet. Nesten litt skuffet spurte jeg Kristian om vi skulle gjøre strandhogg og lage mat i regnet før vi fortsatte. Han svarte med en halv banan i munnen, og sjokolade rundt, at det nok skulle gå greit å vente. Siste etappe var innaskjærs, på innsiden av Strøno, under broen og videre mot Lepsøy. Under broen der og videre mot målet.

Etter å ha fundert på hvordan vi skulle komme oss fra hytten på Ytterøy til bilen på fastlandet, etter at kajakkene var plassert bak hytten, kom svaret av seg selv. Hyttenaboen var ute og vi padlet bortom. Etter å skremt vannet av han ved å komme glidende inntil båten hvor han jobbet, og rope til han om han kunne kjøre oss til bilen om litt, svarte han ja, etter først å ha sett alle andre veier rundt seg, enn mot oss. Litt pust og pulssenking senere avtalte vi at han skulle komme bortom til oss litt senere og ta oss med til fastlandet hvor bilen ventet.

Vi gjorde strandhogg syv timer etter vi forlot Nordåsvannet, to timer forsinket men fortsatt tre timer foran tidsskjema. 31 kilometer var padlet, med fem timer og 30 minutt effektiv padletid, som ga en snittfart på rundt seks kilometer i timen, som skal holde til mitt ultimate mål, nemlig neste års K2O. (google det og bli med om dere vil). Våte inntil beina, fikk vi på oss tørre klær og laget oss mat på svaberget. Til alt hell hadde mine nye tørrbager fra Sealline kommet dagen i forveien. For det «vanntette» rommet bak i kajakken var fylt til randen med vann. Men klærne inni var heldigvis tørre. Jeg har også funnet ut at det fint går an å padle med en sekk på ryggen. I alle fall den lille Platyplus-sekken med tre liter drikkevann i.

Og sist men ikke minst: Jeg kommer aldri til å bytte tilbake til en «Europaddle» igjen. Grønnlandsåren min fra Gearlab er rett. Vannet fløt jevnt og fint i utløpet. Bare litt for fort og feil vei… og slett meget bra.

 

Havpadling alene på Vestlandskysten

I april i 2015 gikk jeg på ski med pulk fra Haukeliseter til Eidsbugarden og tilbake. Deretter ble skiene byttet ut med kajakk i fire uker. Jeg padlet ytterleden langs vestlandskysten fra Bergen, over Sognefjorden til Værlandet. På returen padlet jeg mer innaskjærs i hovedleden fra Sogn til Bergen. Bli med på min 345 kilometer lange fysiske og mentale kajakkreise!

Hvorfor drive havpadling alene?

Det var to grunner til at det ble en solotur. For det første hadde jeg muligheten. Jeg hadde jobbet mye overtid og hadde avtale med arbeidsgiver om å avspasere åtte uker. Jeg fikk støtte hjemmefra, og turen hadde ikke vært mulig uten det. Ingen av turkameratene hadde anledning til å slå følge på en så lang tur. Så om turen skulle gjennomføres, måtte jeg gjøre det alene. At jeg ikke fikk selskap var ikke slik jeg helst ønsket det, men det skulle heller ikke stoppe meg. Vanligvis regner jeg meg for å være en over gjennomsnittlig sosial person. Derfor måtte jeg gjøre mange forberedelser for unngå at ensomheten skulle bli uutholdelig.

Radioprogrammet Ekko på podcast

Jeg lastet ned en hel sesong med radioprogrammet Ekko på podcast. Hver morgen og kveld ble jeg opplyst av å høre «Verdt å vite» og «Sånn er livet». Og det var store sprang i tema i løpet av en radiokveld, alt fra «-ting du ikke visste om belgfrukter», til «–har du noen gang hatt selvmordstanker?». Det var ikke alltid det hjalp for ensomheten, men det holdt i det minste hjernen i aktivitet.Den andre grunnen var at jeg trengte en time-out på jobben. Etter 18 år i samme jobb hadde jeg behov for forandring.

Det siste året hadde vært spesielt travelt med mye overtid. Denne våren ble jeg fritatt fra mange arbeidsoppgaver. I ettertid viste det seg at det gikk helt greit på jobben uten meg. Og det var deilig å erfare at jeg ikke var uunnværlig. Samtidig var det en skummel tanke. At alt gikk greit uten meg kan jo tolkes på minst to måter. Jeg valgte å tenke at jeg hadde dyktige kolleger som trådde til når noen var borte, og som gledet seg til å få meg tilbake. Andre jeg traff på veien lurte på hvorfor jeg ikke var på jobb midt i uken. «–Har du fått sparken?» «–Nei da», svarte jeg. «-Jeg avspaserer», fortsatte jeg med en selvsikker mine, selv om jeg av og til tenkte at kanskje de visste noe ikke jeg visste.

«-Jeg avspaserer»

Turøy nord og vest om Sotra. FOTO: JARLE LYSEBO.

Alene, i hvert fall på startstreken

Dagen var kommet for avreise. Jeg pakket kajakken på Nøstet i Bergen og padlet avgårde kl.1400. Det blåste 13 m/s fra sør og jeg padlet i motvind. Det var spesielt mye vind og strøm under Sotrabroen. Været var overskyet og kl.1930 var jeg fremme i Haganes, turens første camp. På veien fikk jeg to lyr på dorg, som ble røykt i Abu-ovn. Og varmrøykt lyr skulle vise seg å bli min favorittrett.

Levde på fisk i tre av fire uker

Det var kun på lange kryssinger at jeg heller tok den enkle varianten, nemlig Real turmat tilberedt i cockpiten. Det var enkelt å få fisk. Jeg dorget med kobbersnøre og mark og det gikk ikke mer enn 30-60 minutter før fangsten var sikret. Stort sett lyr, men også sei. I campen fyrte jeg i gang ovnen, fileterte fisken, krydret og la den i ovnen. Det var også mulig å ha i poteter og gulerøtter sammen med fisken. Det kunne gå 30-40 minutter til middagen var klar. Det smakte himmelsk og jeg har faktisk likt røykt fisk gjennom hele turen. Ellers bestod kosten av havregrøt med rosiner til frokost, kaffe og kjeks til lunsj, masse melkesjokolade underveis og varmrøykt fisk etter at leiren var på plass. Heldigvis var det mulig å handle appelsiner, snacks og forfriskninger underveis.

Legokajakken

Det skulle fortsette å blåse dagen etter og gleden var stor da Jarle, min gode venn, ringte og sa han kunne være med i to dager. En og en halv time senere stod han der. Det var kjempekjekt. Vi kjørte kajakkene med bil over Dalseide (1 km) for å slippe å padle rundt sørenden av Sotra. Nå var vi på vestsiden og overnattet på Ekra. Jeg bodde i telt og Jarle sov i hengekøye. På Syltøy tikket det inn en melding fra Camilla og Kyrre at vi var velkomne på lunsj. Det ble et gledelig møte og Camilla ville ha alle detaljer fra skituren i april. Herlig å dele turminner med en ekte eventyrer som har krysset Grønlandsisen på ski og som i flere år, sammen med Kyrre, har arrangert guidete turer i kajakk på Grønland. Jeg gikk derfra med en enda sterkere glød til min egen lille ekspedisjon.

Jarle ble med til Hitsøy der vi overnattet i et nøst. Dagen etter gikk turen til øyen Løno på vestsiden av Algrøy. Sammen med Jarle kunne jeg gå ut i åpent hav å teste egenskapene til den fullastede kajakken i bølger og vind. Kajakken var nyinnkjøpt, spesielt for denne turen. Det var en tre-delt NDK Explorer. Hver dag demonterte jeg lego-kajakken og bar de tre elementene opp til leiren. Det var som å bære tre kofferter med telt og sovepose i den ene delen, mat og drikke i den andre og elektronikk, klær og øvrig camp-utstyr i den tredje. Kajakken hadde gode sjøegenskaper. Ulempen med en tre-delt kajakk var at den var en del tyngre enn tilsvarende kajakker. Dagen gikk mot en ende og jeg hadde gjort erfaringer med skegen i motvind og medvind. Jeg ble etter hvert gode venner med kajakken og var klar til å fortsette turen alene. Jeg sa farvel til Jarle og slo leir på Løno.

Er jeg alene?

Det tok noen dager å venne seg av med at jeg ikke padlet i en gruppe. Stadig vekk snudde jeg meg for å se om alle var med. Læreren i meg ønsket å ta opptelling. Det sitter i ryggmargen å holde øye med den bakerste. Når jeg skulle ta en beslutning om hvorvidt jeg skulle krysse en fjord eller ikke, gikk diskusjonen halvhøyt i båten. «–Hva mener dere?» Etter hvert som jeg innså at det aldri kom svar, begynte jeg å like friheten til å kunne gjøre alle valg selv. Jeg hadde ingen andre å ta hensyn til enn meg selv, og syntes det var helt herlig. Jeg kunne padle så lenge jeg ville, så fort jeg ville, spise når jeg ville, sove så lenge jeg ville og ta alle veivalgene selv. For en fantastisk frihet. Jeg var kongen på havet!

Dagens fangst – en flott lyr. FOTO: JARLE LYSEBO.

Forsyninger på veien

Dette skulle være en go´tur. På veien skulle jeg oppsøke plasser med gode minner og som jeg følte meg hjemme i. Vestsiden av Sotra og Øygarden er blant mine padlefavoritter. Her er veien kort ut til åpent hav og med en fantastisk skjærgård. Jeg våknet på Løno i strålende sol og med svak sønnavind. Det var meldt finvær en uke fremover. Nå slår jeg til. Jeg setter kursen nordover til Værlandet. Avreisen fra Løno var kl.1000 og to timer senere gjorde jeg strandhogg på Hjelmo vest for Misje.

Før turen hadde Laila fra Misje kajakklubb vist teltplasser og spennende severdigheter i området. Hun har erfaring med flere spennende ekspedisjoner og har padlet blant isfjell på Grønland og blant spekkhoggere ved Tromsø. Nå tikket det inn melding om at hun var på vei ut i havgapet med forsyninger: 15 liter vann, kransekake, smågodt, en liten flaske øl, bladet Padling, og GoPro stativ. Wow! Det var kjempekjekt å se henne igjen, og hun hadde mye nytt å fortelle. Vi nøt den varme sommeridyllen på holmen og jeg fikk høre spennende historier om grottepadling på Mallorca og kanalpadling i Amsterdam. Etter noen timer med skravling på skjæret padlet vi hvert til vårt. Nå følte meg enda mer motivert til å fortsette turen til Værlandet. Neste natt tilbrakte jeg på Skogsøy. Her har jeg tidligere hatt mange flotte padleopplevelser og sett bølgene slå mot klippene med sjøsprøyten høyt til værs! Med havblikk slik som i dag, tok jeg sjansen og satte teltet opp på en fjellhylle som bølgene oftest slår inn over!

Havørnen og jeg

Nå gikk turen inn i en varm og nesten vindstille periode som varte de neste fire dagene. Det var 5 m/s fra sør, blå himmel og 20 grader. Jeg startet kl.1100 og hadde kaffe ved Hellesøy to timer senere. Flere ganger så jeg havørn. Noen ganger var det måker som fløy over og plaget ørnen og andre ganger så jeg ørnen gli majestetisk forbi. Etter hvert ble sansene skjerpet og oppmerksomheten på omgivelsene økte. Jeg oppdaget raskere hvor ørnen satt på høyder og speidet etter fisk. Noen ganger var det som om vi kommuniserte. En kveld dorget jeg etter lyr og padlet tett langs land. En havørn holdt utkikk og ble sittende selv om jeg var ganske nær. Jeg holdt kroppen helt i ro og ørnen lot seg ikke forstyrre. En annen gang så jeg en ørn lande på et rede til noen tjeld. Fortvilet prøvde foreldrene å skremme vekk ørnen uten hell. Ørnen ble sittende på redet og forsynte seg av matfatet. Sånn er naturen. Nådeløs.

Middag på Forøyni

Ved nordenden av Hellesøy krysset jeg Fedjefjorden mot Austrheim og spiste middag på Forsøyni. Turen gikk gjennom små sund og jeg fant en artig smal kanal. Etter åtte timer i kajakken gikk jeg i land kl.1900 i en vik som jeg kjente igjen fra flere padlegrunnkurs. Jeg ringte hjem hver kveld. Siden jeg var alene hele dagen ble jeg veldig selskapssyk. Etter hvert fikk jeg til svar fra dem hjemme at «-det passer veldig dårlig nå. Kan du ringe igjen senere? Det er du som har valgt å dra. Ikke vi». Jeg tok hintet og prøvde å finne selskap på sosiale medier. Er det noen dere ute, lurte jeg på. Det ble daglig posting på Instagram og jeg ble mer aktiv på Facebook. Det var stor oppmuntring å telle «likes» om kvelden.

Bølger rett fra siden

Finværet slo til neste dag også og jeg krysset den fire kilometer brede Fensfjorden i 5 m/s vind fra sør. Jeg padlet innom Byrknes og handlet forfriskninger og snacks på nærbutikken. Turen fortsatte på vestsiden av Kversøyna, jeg krysset Sognesjøen og padlet til Kolgrov. Det var nydelig å padle på utsiden av Ytre Solund i havblikk og med utsyn til Utvær i vest. Turen gikk videre til Gjønnøyna hvor jeg fant teltplassen i en vik.

Neste dag merket jeg endring i været. Temperaturen falt fra 24 til 7 grader og vinden hadde dreid til 5 m/s fra nord med bølgehøyde rundt halvmeteren. Værmeldingen sa det skulle bli 15 m/s etter kl.1800. Den siste strekningen til Værlandet gikk via Gåsvær. Vinden kom tidligere enn meldt. Jeg hadde akkurat begynt på den siste kryssingen da det blåste opp. Det økte til 15 m/s og bølger 1,5 m. Sjøen hadde stor fart rett imot. Det var som å padle i motstrøm. Jeg hadde planlagt å gå til Harrbakkeskjera, men bommet på kursen og kryssingen ble 7,5 km i stedet for 5 km. På et tidspunkt hadde jeg ingen fremdrift. Plutselig oppdaget jeg at hjelmen var skylt av dekk og hang på slep etter kajakken. Jeg fikk tatt den av og satt den på hodet. Nå gikk det fremover igjen. Oppdaget også at mye annet viktig utstyr var skylt av dekk: årepose, pumpe, GoPro, og fiskesnøre. Kjipt! Seks uker med film gikk tapt.

Å skvise sitroner!

Tross vanskelige forhold fortsatte jeg mot Værlandet. Jeg håpet ingen så meg. At det ikke ble satt i gang redningsaksjon fordi noen spottet en enkelt kajakk som kjempet seg framover i bølgene. Jeg tenkte teknikk på fremdriftstakene. Husk å skvise sitroner med beina, ha rette armer, rotasjon i overkropp, løse grep på åren, skyve med øverste arm. Noe på drakten gnagde på brystet for hver rotering i overkroppen. Irriterende. Det må ha vært frontglidelåsen på tørrdrakten.

Skjønte etter hvert at jeg hadde bommet på Harrbakkeskjera. Da var jeg på kanten til å gi opp og snu. Det ville vært null problem. Det hadde vært en enkel surf tilbake for så å slå leir på en av øyene. Det ville likevel vært kjipt å snu når jeg var så nær Jeg følte meg sterk. Jeg hadde bak meg seks uker med trening. Jeg bestemte meg for å holde på maksimalt to timer til. Jeg nådde Melværet kl.1600. Siste kryssing tok 1,5 timer. Jeg gikk i land og var skjelven.

-Jeg vil hjem med hurtigbåt!

Perfekt fjellhylle for camp på Skogsøy.

Å padle alene under sånne forhold tar på, og om kvelden var jeg helt sikker: I morgen vil jeg hjem med ferge og hurtigbåt! Men, etter å ha sovet på det og hatt en lang morgen i teltet, ombestemte jeg meg. Vinden hadde avtatt til 12 m/s og havet fristet til medvindspadling hjemover. Glemt var hurtigbåten, jeg skal padle hjem! Det ble kaffepause ved Ospøytåna, som jeg også hadde passert på veg nordover. I tillegg søkte jeg etter alt det tapte utstyret jeg mistet dagen før. Håpløst. Dessverre.

Men, livet må videre, så jeg padlet via Tjørnholmen og Tangenesosen, til Marikollvika, der det ble lunsjpause med Chili con carne a la Real turmat. Da jeg startet kryssingen av Sognesjøen fra Oddeholmane la jeg merke til to nesebor som stakk opp av sjøen like ved meg. Jeg stoppet og hørte pusting. En sel stakk hodet opp. Vi så hverandre i øynene. Øyeblikket varte lenge før den dykket og ble borte.

Vel fremme!

Det fortsatte med nordavind 13 m/s også neste dag. Det var blå himmel og seks grader. Jeg startet kl.0930 og hadde kaffepause ved Mjømnessundbrua. De fire ukene på havet gikk mot en ende. Jeg følte meg hjemme i mitt lille fartøy. De første dagene kunne jeg sitte maksimum tre timer i kajakken før jeg måtte i land og strekke på beina. Denne dagen satt jeg 11 timer i strekk. Og det føltes helt greit. Jeg gjorde alt i kajakken og valgte heller å spise middag der fremfor å gå i land. Denne dagen var fokuset på å komme hjem.

Det ble en lek å padle i medvind og surf over Fensfjorden og ned Fonnesstraumen og Alverstraumen. Båten var i jevnt sig og det kostet ikke mye krefter å holde den i fart. Tanken på at jeg snart skulle treffe kone og barn gav nye krefter. Jeg lå tre dager foran skjema og ventet til jeg kom til Litlebergen før jeg ringte og delte nyheten. Far kommer hjem! To timer unna! Full jubel. «-Har du padlet fra Værlandet til Bergen på to dager. Det er ikke mulig?!» Jo, det var det. Tross en hel dag i kajakken hadde jeg fremdeles motorikk til å gå i land og balansere på en vuggende flytebrygge. Helt alene. Gleden var stor av å bli møtt av min kjære Birte på kaien.

Den indre reisen

Hva har turen gjort med meg? Aldri har jeg hatt en så gjennomtrent kropp! Alle sier jeg er blitt så tynn, og ja, jeg har mistet ti kilo. Men det jeg først og fremst sitter igjen med er begeistringen over å ha fulgt drømmene. For hvert padletak kom jobben mer og mer på avstand. Jeg elsket friheten. Synes det var stort å være sin egen sjef og ikke måtte tilbake på jobb etter helgen, men bli igjen på havet. Det var ingen ting jeg skulle rekke. Jeg skulle bare VÆRE. Alt dette gjennomlevde jeg i mitt eget nabolag. Villmarkseventyret startet et steinsprang fra huset mitt, fra Nøstet i Bergen sentrum. Etter turen har skuldrene senket seg og jeg er blitt mer klar for å leve, gjøre det som betyr noe. Karrierejaget har mindre fokus. I stedet vil jeg gjøre som Sondre Justad synger:

«-Æ vil kjenn at æ lev, kjenn at det riv i hjertet!».

Turen har satt sine spor. «-Du har blitt tynnere i kinnene og smiler mye mer», som en god venn av meg sa! Det er ikke alle vanene fra langturen jeg kan ta med tilbake til sivilisasjonen. Det å ikke dusje på åtte uker, ja det er helt klart en av dem! ●●

 

Kortreist kajakkparadis

Vårt langstrakte land har mange av dem. Her er bølgene overkommelige og vinden roligere enn på havet. Og vanligvis trenger du ikke kjøre så langt.

Storavatnet på Askøy ligger like utenfor bykjernen til Bergen og er omtrent på en kvadratkilometer. Det er stort nok til at du kan bruke noen timer her en kveld. Finn deg en plass å gå ut, hør gjerne med lokale hvor det passer best, og padle langs land hele veien rundt vannet. Om du allerede bor i området kan jeg love at alt ser annerledes ut fra vannet. Langs en mur finner du gjerne noen flotte graffititegninger og et annet sted kan det like gjerne dukke opp et toalett (?). Du hører verden der ute, men faunaen rundt fungerer som en lyddemper, og når du ser solen glitre i vannet er du ikke lenger i tvil om at du er i paradis.

På oppdagerjakt

Hent frem barnet i deg selv og gå på oppdagerjakt. Padle inn i sivet, mellom holmer og skjær og under broer. Og har du ikke følt deg som en oppdager på ekspedisjon før så gjør du det nå. Ha kameraet klart, her kan hva som helst dukke opp. Plutselig flakser en hegre opp foran deg. Den så deg lenge før du så den. Rundt neste sving kommer du midt opp i svømmetreningen til en andefamilie. Familien får panikk og ungene dukker på kommando. I det som føles som en hel evighet senere dukker de opp igjen langt borte. Roen i familien er gjenopprettet.

Kajakktur i Orkanger

Noen mil sør for Trondheim, nærmere bestemt Orkanger, bor William Mcclusky. Han er en habil padler og liker også havpadling og gode bølger. Men en kort kjøretur hjemmefra ligger Gangåsvatnet, som er litt over fem kvadratkilometer i størrelse og gir nok plass til lange søndagsturer. Mcclusky selv har tatt med egne barn flere ganger i fint vær, og det er ideelt om du ønsker å introdusere dine egne barn til kajakksporten.

Viktig informasjon

Ved Osbrua er det parkeringsplass og fint å sette ut kajakken. Her står også en informasjonstavle om forholdene på vatnet. Dette er viktig informasjon å få med seg for en kajakkpadler, slik at man kan ta riktige hensyn. Akkurat på dette vannet finnes et fuglereservat og en beverkoloni. Og er du riktig heldig en tidlig morgen ser du hjorten stå i vannkanten å drikke. Så hva synes Mcclusky er det beste ved å padle på vann?

-Jeg liker høsten når tåken ligger over vannet og skaper en trolsk stemning, spesielt i mørket. Når temperaturen faller og frosten ligger langs vannkanten er det et paradis for en padler som liker å fotografere. Og ikke minst, når du kommer hjem, slipper du å bruke tid på vaske vekk salt av utstyret, sier han.

Langs Besseggen

At fjellvann også kan brukes til padling har du kanskje ikke tenkt på, men naturopplevelsen når du kombinerer fjell og vann er himmelsk. Hver sommer går rundt 50.000 mennesker turen over Besseggen. Neste gang foreslår jeg at du padler langs Besseggen. Gjendebåten lager litt bølger, men er flink å ta hensyn og holder seg på den andre siden. Sett ut kajakken ved Gjendeosen og padle langs land helt inn til Memurubu. Ha med primus, eller grill og lag en god middag. Ingenting smaker så godt som mat i naturen. Etterpå går turen tilbake, hvis ikke du har teltet med i bagasjen. Da kan du overnatte, i klar fjelluft og med tusen stjerner på himmelen, om du er heldig. Ikke noe er som å dele turopplevelser med gode venner. Har du ingen venner som padler må du enten overtale dem du har, eller oppsøke padlemiljøer. De fleste klubbene har grupper på Facebook du kan bli medlem i. Du finner fort noen som er på ditt nivå og som ønsker samme type turer som deg. Sett dere ned sammen, dra frem kartet og sjekk nærmiljøet ditt. Finn nærmeste vann og start planleggingen i dag. Paradiset ligger der og venter på akkurat deg.

 

Grasøyane fyr

Som jeg skrev i artikkelen «Drømmen om Grasøyane» i utgave nummer 5/2014, så er det flere forhold som må tas hensyn til om man ønsker å padle til Grasøya, hvor Grasøyane fyr ruler i det forblåste terrenget. Her er det freding det meste av våren og sommeren, noe som gjør at det stort sett bare er høst- og vintermånedene som er tilgjengelig på kalenderen, for den som ønsker å gå i land der ute. I medhold av bestemmelsene i naturvernloven og kongelig resolusjon fra 30. april 1981 er øygruppa Grasøyane fredet i perioden 15. april – 15. august. Formålet med fredingen er å ta vare på et rikt og interessant fugleliv i dette området, hvor sjøfuglkoloniene knyttet til fuglefjelløya Runde – som ligger like sør for Grasøyane – trekkes spesielt frem.

Krevende turmål

Vær og vind kan være spesielt krevende på senhøsten og vinteren; det begrensede dagslyset er enda et element som krever planlegging av turen. Ikke minst blir værvarselet både en faktor og et redskap for å vurdere når det kan være «trygt nok» å prøve seg ut på åpent hav, der værskiftene kan skje veldig raskt, og med stor tyngde. Og nettopp derfor hadde jeg grublet en del på når og hvordan jeg kunne realisere min ønskedrøm om å padle distansen Osnessanden, Ulsteinvik – Grasøyane fyr, tur-retur.

Jeg hadde i løpet av de siste årene sett mange gylne muligheter koke ut i kålen. Etter flere år med tomt prat og mindre troverdige lovnader fra mine kamerater og padlekompiser, forstod jeg etter hvert at jeg burde alliere meg med noen andre for å få fortgang i tingene.

Nytt padlebekjentskap

Etter å ha padlet en tur med Antje Meier, en tysk-født Volda- kvinne og hobbyfotograf som jeg kom i kontakt med via Facebook-gruppen «Padlevenner», fortalte jeg henne om mitt store mål – eller drøm, om du vil. Det smått utrolige var at Antje bar på den samme drømmen. Men også hun understreket risikofaktoren knyttet til padling på åpent hav, som vi nødvendigvis ville måtte utsette oss for, på vei ut til, og fra, Grasøya. Varsel om lite vind og bølger måtte uansett bli en forutsetning for at vi – en rykende fersk padleduo – skulle gå løs på oppgaven som vi nå var blitt to om.

Etter å ha fulgt nøye med på værvarslene dag for dag i en periode, ble vi enige om å gjøre et forsøk den førstkommende fredagen. Jeg ba om fri fra jobben, og det meste lå til rette for en fantastisk opplevelse. Men vindstyrken på 5 – 6 meter per sekund var så vidt innenfor det akseptable; skulle det komme melding om høyere vindstyrke enn dette, ville vi bli værende hjemme.

Antiklimaks

Jeg sov dårlig den natten, og da alarmen gikk klokken fem om morgenen var jeg både omtåket, og kjente at jeg ikke var i særlig bra form. Jeg var slapp, småforkjølet og merket en ulmende hodepine. Dette kan umulig være dagen for å padle til Grasøya, tenkte jeg, da jeg vaklende gikk de få stegene fra soverommet til badet. Men hvordan skal jeg forklare dette til Antje, spurte jeg meg selv. Lettelsen min var derfor ganske stor da jeg 60 minutter senere møter henne på avtalt sted, parkeringsplassen ved Osnessanden, og hun sier: – Jeg vurderer værvarselet som for usikkert til at jeg tar sjansen på å padle til Grasøyane fyr i dag. Vi ble dermed kjapt enige om å droppe Grasøya, og heller padle en kortere og mindre krevende tur. I alle fall var ambisjonsnivået og fallhøyden senket til nesten nullnivå. Jeg tror likevel det må ha surret noe i bakhodet mitt om at ting kanskje kunne bli endret underveis, for jeg pakket med meg alt jeg hadde forberedt av maten fyldig «man-tager-hvad-man-haver» -røre til omelett og en velsmakende fiskesuppe med torsk og sei som jeg hadde mekket sammen dagen før. I tillegg sørget vi for å ha noe nøtteknask og sjokolade tilgjengelig i lommene på flytevestene våre, for raskt påfyll av energi, om vi skulle trenge det.

Hva gjør vi nå?

Vi tok de første padletakene på turen klokka 06:30 denne fredagsmorgenen. Innenfor Vattøya ble vind og sjø bare stillere og stillere, og vi så at fjordlandskapet ble malt med lysstråler av en kreativ, men stø kunstnerhånd. De første minuttene med lys på noen av disse stedene var ubeskrivelig vakkert; malerisk – med smale, avlange tåkebanker langs Bølandet på den andre siden av fjorden.

Vi stresset ikke – gled bare sakte utover, og tenkte at vi hadde all verdens tid. Vi var kommet utom Vattøya da et ørnepar fanget vår oppmerksomhet. Da vi likevel ikke fikk fanget dem med kameraobjektivene våre, spurte jeg Antje om hun hadde satt seg noe mål for dagen – eller padleturen. Sjøen var fortsatt ganske så stille, solen hadde tittet frem og varmet oss, og med denne deilige følelsen kom en gryende optimisme smygende inn i hodene våre. Vi tittet på klokka, og skjønte at vi ikke hadde brukt mye tid heller, vårt noe bedagelige tempo til tross. Skulle vi likevel prøve oss på Grasøya?

Vi gjør det!

I løpet av få minutter bestemte vi oss for å padle «rett på» – rett og slett «Go for it!». Vi droppet å gå i land for å hvile og spise på Sandøya, den siste av holmene før det nakne havstykket ut mot Grasøyane fyr. Noen slurker vann og et par munnfuller nøtteblanding og sjokolade fikk holde.

Når denne kjappe og litt uventede beslutningen var tatt, merket jeg at blodet strømmet igjennom kroppen. Borte var morgenens slapphet, pessimisme og ubesluttsomhet; nå var det adrenalin og positive tanker som hadde tatt over. Men fortsatt fryktet jeg at det kunne blåse opp. I små farkoster, som jo kajakker er, blir man ekstra liten i åpne landskap som dette, og derfor fulgte jeg nøye med på endringer i skyer, vind og bølger – for eventuelt å kunne avsløre et værskifte.

Monotont, men spennende

Etter at Sandøya var tilbakelagt, fortonet det visuelle kystlandskapet seg som tilnærmet uforanderlig i den retningen vi padlet. Vi kunne skimte Grasøyane fyr langt der fremme, men det var stort sett bare himmel og hav å se. Når et slikt landskap ikke ser nevneverdig annerledes ut enn det gjorde en halvtime med effektiv padling tidligere, vil vel noen kunne hevde at dette er «sakte-TV» sett fra kajakk. Men slik opplevde jeg det ikke – kanskje fordi sansene mine jobbet på høygir samtidig som tankene mine var opptatt med å vurdere ulike scenarier for hvordan turen kunne utvikle seg. Nei, kjedelig var det så definitivt ikke!

  • Har du på VHF’en, spurte jeg turfølget mitt.
  • Den ligger i det bakre lasterommet, svarte Antje.
  • Den må være lettere tilgjengelig, kommenterte jeg, og hun lovet
  • at den skulle være det på returen til Osnessanden.

Visuell opptur

For nå, etter snart tre timers padling, nærmet vi oss Grasøyane fyr. Havsuler og skarv fløy både over oss og på kryss og tvers foran oss. Vi stoppet flere ganger underveis i ankomsten for å fotografere, men først da vi kom på nært hold forstod vi hvor fotogent dette stedet er. Antje gled først inn ved moloen; jeg kom etter. Gjennom søkeren til mitt Nikon speilreflekskamera – for anledningen utstyrt med vidvinkelobjektiv; ikke så greit da ørneparet skulle foreviges tidligere på turen, men her ute var det perfekt – dukket det ene flotte motivet opp etter det andre.

– For et sted, mumlet jeg for meg selv, og forstod straks at jeg ikke ville bli «ferdig» med Grasøya på denne ene turen. Jeg kom plutselig til å tenke på norsklæreren min på gymnaset, som vokste opp her ute. Når han snakker om Grasøya er det gjerne som sitt «barndoms paradis». Jeg begynner jo nå å ane hvorfor. Det å kjenne på ramsalt vær og vind her ute, i alle dets variasjoner og fasetter, må ha vært både fascinerende og spennende; kanskje skremmende også noen ganger. Det føltes i alle fall helt fantastisk å gå ut av kajakken og ta de første stegene. For meg personlig var denne ankomsten en månelanding. Endelig er jeg her! Jeg lot et par lykketårer renne. Det var etterlengtet og stort endelig å ha nådd turmålet, men jeg husker at jeg tenkte: Vi er bare halvveis.

Brønsj for sultne padlere

Jeg fryktet at returen til Ulsteinvik ville bli krevende. Uansett merket jeg at jeg var skrubbsulten da Antje sa at det skulle bli deilig med omelett og suppe. Klokka hadde akkurat passert 9:30. Vi var langt foran alle tidsskjema, i alle fall i forhold til hvordan jeg hadde planlagt og disponert turen i hodet mitt. Men siden vi begge visste at det var meldt friskere vind utpå dagen, kunne vi ikke tillate oss å sløse med tiden. Straks vi var kommet i land pakket jeg ut brennere, gassbeholdere, kasseroller og plastbokser fullstappet med mat. Etter drøye 20 minutter var både omeletten og fiskesuppa klare til å nytes.

Varmrettene fylte oss med energi. Vi grep deretter hvert vårt kamera og vandret rundt omkring på den fotogene holmen. Lyset kom og gikk gjennom slør av skyer, og bidro til å gjøre vår lille fotojakt ekstra spennende. Gress og blomster i kombinasjon med bergformasjoner og vannpytter hvor fyrtårnet speilet seg, fikk fart på eksponeringene.

Det tar litt tid å få senket skuldrene, selv på et sted som Grasøya. Det er helt ubeskrivelig flott å rusle rundt der, men jeg hadde hele tiden i bakhodet at vi snart burde dra derfra. Etter halvannen time var stunden kommet for å forlate fyrholmen. Vi mente i alle fall begge at dette var det mest fornuftige, siden det var meldt vindøkning rundt 14-tiden. Men den kunne jo komme tidligere. Spenningsmomentet var om og i tilfelle når det ville blåse opp, og i så fall hvor sterk vinden og bølgene ville bli for oss.

Kvitskumbølger

Etter bare noe få minutters padling merket vi en økning i vindstyrken; hvitskum i bølgene ga oss et visuelt svar på at det hadde frisknet til noe. Det var omtrent slik som det var meldt fra 14-tiden; vinden blåste med en styrke på rundt 5 – 6 meter per sekund fra nordøst. Vi fikk bølgene delvis bakfra og fra siden, men både Antje og jeg håndterte dette greit. Vi padlet bare noen få meter fra hverandre; men noen ganger var Antje bak meg, i en blindsone, og derfor måtte jeg innimellom snu meg eller spørre henne om hun var der. Det var hun.

Det var også liv i VHF’en – definitivt en trygghetsfaktor. Jeg tenkte at vi egentlig burde ha meldt fra på forhånd hvor vi skulle padle, og når, men jeg lot være å si det til Antje. Denne gangen ble det som det ble; litt tilfeldig, men heller ikke helt ut av det blå. Kanskje var det bra at det var litt lave skuldre ved starten av turen, siden vi begge tenkte at dette ikke var dagen for å padle til Grasøyane fyr. Men nå hadde vi gjort det; vi hadde vært på land på Grasøya, og vi var nesten kommet til Sandøya igjen.

Bading i smul sjø

For hvert padletak kom vi nærmere Osnessanden. Vi merket at sjøen ble smulere og adrenalinfølelsen ble erstattet av en herlig ro i kropp og sjel. Vi hadde padlet jevnt og trutt uten pauser, men verken jeg eller Antje var nevneverdig slitne. Vi hadde vært flinke til å stresse ned og padle pent og rolig i bølgene. Å rasjonere med energibruken ved ikke å ha for høy marsjfart er viktig med tanke på å ha krefter i reserve  om man skulle trenge det.

Innenfor Vattøya var det helt stille; det var knapt nok en eneste liten krusning på sjøen, det var strålende sol og 20 deilige varmegrader. På dette tidspunktet hadde Antje og jeg blitt to levende smilefjes – takknemlige som vi begge var, smilte vi fra øre til øre. Dette var jo blitt en merkedag for både meg og henne, og begge ville gjerne forlenge den gode turfølelsen. På vår ferd tilbake til Osnessanden la vi derfor inn et par korte stopp for å spise, bade og nyte solen i det vakre fjordlandskapet.

Verdt en artikkel

Før vi skiltes ad ved parkeringsplassen hvor jeg hadde møtt henne om lag ti timer tidligere, sa jeg til Antje Meier at denne turen ønsket jeg å skrive om i bladet Padling.

– Det håper jeg du gjør! Jeg gleder meg til å lese artikkelen og se bildene, svarte hun.

 

Fra fyr til fyr langs Vestlandskysten i kajakk

I serien om å padle fra fyr til fyr på norskekysten er turen kommet til Vestlandet. Landsdelen har en svært rik fyrhistorie (se ramme) og tilsvarende muligheter for dem som vil besøke fyr. De første bemannede fyrstasjonene her ble tent allerede i år 1700, og opp gjennom historien har det altså blitt bygget totalt 89 fyr i de fire fylkene. De fordeler seg på 25 i Rogaland, 21 i Hordaland, 12 i Sogn og Fjordane og 31 i Møre og Romsdal.

I dag er det ikke bemannet drift på noen av fyrstasjonene, men mange av dem er automatisert og er fremdeles viktige for navigasjonen på kysten. Etter som fyrbetjeningen gradvis forlot fyr etter fyr ble bygningene stående tomme og det var stor fare for forfall og glemsel. Heldigvis har mange lokale ildsjeler grepet inn, kjøpt gamle fyr eller fått leie dem og gitt dem ny bruk. I dag er det derfor mulig å komme seg inn i over halvparten av de gamle fyrstasjonene, og mange av dem kan i tillegg by på muligheter for mat og overnatting for besøkende.

Å komme til fyr i en liten kajakk gir likevel spesielle utfordringer, og du bør alltid velge tur etter evne. Gjør du det og tar hensyn til vær og føre, er det faktisk mulig å komme seg trygt i land selv på mange av de ytterste og mest værutsatte av fyrstasjonene.

 

Langs Jærkysten og rundt Karmøy

En gjennomgang av padlemulighetene til besøksfyrene kan gjerne starte lengst sør på Vestlandskysten. Store deler av Rogalandskysten er svært åpen og utsatt, og ikke overraskende er tettheten av fyrstasjoner meget stor. Langs den forrevne klippekysten fra Åna-Sira til Egersund ligger det tre som er fine turmål. Det er Lille Presteskjær, Vibberodden og Eigerøy.

Førstnevnte ligger ytterst i Rekefjorden utenfor Hauge og har utsatt beliggenhet på en liten øy. Kun på godværsdager er det mulig å komme i land ved fyret med kajakk. Fra Lille Presteskær er det imidlertid bro til naboøya hvor det er bedre landingsmuligheter. Vibberodden viser vei inn i Søragabet mot Egersund. Her går det an å komme i land på nordsiden ved naustet. Eigerøy fyr ligger flott til ytterst på Midbrødøya. Det er sør for Nordragabet, den andre leia inn mot Egersund. Det er turvei til fyret, og for padlere er det flere gode landingsmuligheter, blant annet ved naustet øst for fyret.

Langs den åpne Jærkysten ligger det to besøksfyr inne på land og to ute på øyer. De første er Kvassheim og Obrestad. Like ved begge fyrene er det beskyttede havner hvor det er fint å komme i land. Strekningen mellom dem er imidlertid dominert av åpne rulletsteinstrender hvor det kan være heller vanskelig å komme helskinnet på land, så også her gjelder det å følge med på værmeldingene før du padler i vei. Lenger nord på Jæren ligger Feistein fyr på en liten øy et par kilometer fra fastlandet. Her er det mulig å komme i land med kajakk på innsiden om været er lagelig.

Flatholmen fyr ligger på en øy utenfor industriområdet Risavika, og på innsiden av den store øya Rott som også er et flott turmål. Da jeg var på Flatholmen med kajakk kom jeg greit i land i en liten bukt på sørsiden. Men det finnes nok flere muligheter. Nord for Stavanger, i Randaberg kommune ligger Tungenes fyr, et meget populært besøksfyr. De aller fleste som besøker det kommer nok landeveien, men for oss i kajakk er det også gode muligheter. Det er blant annet en flott havn med flott landingsplass for kajakk like øst for fyret. Gode muligheter for å komme seg trygt i land er det også ved Fjøløy fyr i Rennesøy kommune nord for Tungenes, og ute på Kvitsøy, som ligger værhardt til ytterst i fjorden.

Kvitsøy fyr ble tent allerede i 1700 og er dermed et av landets eldste. Rundt langstrakte Karmøy har det vært hele ti bemannede fyrstasjoner opp gjennom historien, men i dag er bare tre av dem besøksfyr. Det er Vikaholmen og Geitungen fyr ved Skudeneshavn og Sørhaugøy fyr like utenfor Haugesund. Alle tre kan nås greit med kajakk. Det siste besøksfyret på Rogalandskysten er på Utsira. Dit ut er det nok for langt og for åpent for de fleste i kajakk. Heldigvis går det ferge dit mange ganger om dagen.

Gjennom Hordalands øyvrimmel

Hordalandskysten har altså hatt totalt 21 bemannede fyrstasjoner, men i dag er det bare seks av dem som er besøksfyr. Det begynner med det staselig Ryvarden fyr i Sveio. Det viser vei over det værutsatte kystpartiet Sletta, ytterst i Bømlafjorden. På stille dager er det landingsmuligheter like nord for fyret, men med rufsete forhold er Mølstrevågen et par kilometer innover fjorden på sørsiden et bedre alternativ.

Lenger inne i fjorden, på Midtøya, ved innseilingen til Leirvik på Stord, er det greiere med landingsmuligheter ved naustet vest for Leirvik fyr. Slåtterøy fyr, nord i Bømlo kommune, har også en egen venneforening som holder fyret i stand og som tar i mot gjester. Der går det an å komme seg på land via leideren opp på brygga i havna, men bedre muligheter for kajakkfolket er det i en vik sør på øya. Marsteinen fyr, ytterst mot havet i Austevoll, har en mer krevende landing.

De (få) dagene værgudene tillater kajakkbesøk og det ikke er folk på besøksfyret som har lagt ut flytebrygga, er det litt akrobatikk fra kajakken og opp en høy leider som må til for å komme tørrskodd på land. Det er det visstnok også på Holmengrå fyr, lengst nord i Hordaland. Der har ikke jeg vært, men mine kilder forteller det også er en svært krevende plass å besøke. Med litt klyving fra kajakken og opp en leider går det visstnok greit. Litt enklere er det på Hellisøy fyr som ligger sørvest for Fedje. Da jeg var der var det høyvann og greit å komme opp på kaia og i land. Der er det nok også muligheter litt nord for naustet på den lille øya fyret ligger på, om det da ikke er like mye svell i sjøen som på mitt besøk.

Lengst vest

Sogn og Fjordane fylke har altså hatt færrest fyrstasjoner av Vestlandsfylkene, men av de 12 som har vært operative, er hele ni stykker i dag besøksfyr. Et godt sted å starte er Solund på nordsiden av Sognefjorden. Der, lengst vest i Norge, ligger øygruppen Utvær med et fint besøksfyr. Padleturen ut dit kan være utfordrende og eksponert, men heldigvis går det skyssbåt til øygruppen, og den tar med kajakker.

Landingsmuligheten ved fyret for kajakker er gode på innsiden av øya det ligger på. Flere muligheter for å komme i land med kajakken finnes også på øya der Geita fyr ligger, sør for Værlandet i Askvoll kommune. Turen ut dit kan imidlertid være krevende. Det siste sier jeg av egen erfaring etter en heller huskete tur over Vilnesfjorden. Litt enklere kan det være å ta seg ut til det særpregede Stabben fyr, et par kilometer nordvest for Florø. Å komme seg i land der kan derimot være problematisk. Fyret dekker nesten hele den vesle holmen det ligger på, og det er bratt ned i sjøen rundt hele fyret. Også her er det en leider som byr på en mulighet om været er brukbart.

Adskillig lenger fra fastlandet ligger Ytterøyene fyrstasjon, nordvest for den kjente øya Kinn. Å besøke Ytterøyene i kajakk er også en utpreget godværsbeskjeftigelse, men kommer du deg dit er det flere bukter som byr på landingsmuligheter. Kvanhovden fyr ligger på en odde vest på den store øyen Hovden, nord for Florø. Det er gode landingsmuligheter for kajakk på innsiden av odden. Ytterst i Nordfjord ligger den store Vågsøy. På øya er det tre fyr, og like innenfor finnes ett til, og alle fire er besøksfyr.

Kråkenes fyr ligger på nordspissen av øya, usedvanlig værhardt til, og det er nok svært sjeldent det er mulig å komme i land ved fyret med kajakk. Vertskapet på fyret kan faktisk ikke huske turister som har kommet dit i kajakk. Litt lettere er det ved Skongenes fyr, på østspissen av Vågsøy. I hvert fall ved lavvann og rolig vær kan det være brukbar landing på nordsiden av fyret. Ved naustet er det også muligheter. Hendanes fyr, på vestsiden av Vågsøy har nylig blitt besøksfyr. Der kan du komme i land med kajakk i fjæra sørøst for fyret. Ulvesund fyr er et populært besøksfyr. Det ligger på fastlandet, ytterst i Ulvesundet, og har greie landingsforhold i fjæra like ved om det ikke blåser for mye.

 

Møre og Romsdal har flest besøksfyr

Fylket der Norge begynner å helle østover igjen har altså hele 17 besøksfyr. Å rekke innom disse med kajakk tar nok en god sommerferie. Enkelte av dem ligger imidlertid slik til at det det er vanskelig å padle dit og vanskelig å komme i land. Det gjelder helt klart Svinøy fyr som ligger på en stupbratt klippe ca. 15 km nord for Stadt. Meg bekjent er det ingen som har kommet i land der fra kajakk. Det er det derimot mange som har gjort på Flåvær fyr i Herøyfjorden og Runde fyr ytterst på øya ved samme navn. Begge steder er det brukbare landingsmuligheter.

Ålesund havnefyr på moloen i byen hører til de lett tilgjengelige besøksfyrene. Det gjør ikke Storholmen fyr på en klippe i havet en mils vei nord for Vigra. Øya som huser Erkna fyr ligger nærmere Vigra og byr på adskillig mer kajakkvennlige formasjoner. Lengst nord på Godøya ligger besøksfyret Alnes med øyas gode havn like i nærheten. Lepsøyrev fyr ligger ytterst på en molo i Haram kommune og byr på gode muligheter for padlere. Det gjør også Ulla fyr, nord på Haramsøya i samme kommune.

I Sandøy kommune ligger både ikoniske Ona fyr og koselige Flatflesa fyr. Sjøveien er lang til begge, men landingsmulighetene er gode, særlig på Ona. Men flytebrygga på Flatflesa duger den også. Bjørnsund fyr på øygruppen vest for Bud har mange muligheter for å komme i land med kajakk. På Kvitholmen fyr lenger nord på Hustadvika er det også muligheter. På Hestskjæret fyr utenfor Averøya er det verre, men det finnes et par bukter på innsiden som kan brukes. Ved Stavnes fyr, også på Averøya, kan padlere komme i land ved naustet.

Lengst nord i Møre og Romsdal ligger den flate øya Smøla. De to besøksfyrene der er Tyrhaug på innsiden og Haugjegla på utsiden av øya. Ved førstnevnte kom jeg greit i land ved naustet da jeg og kajakken min var der. Det sistnevnte ligger ytterst i et nydelig padleterreng med en vrimmel av holmer, skjær og spennende sund. Landingsmulighetene ved fyret var også mangfoldige.

 

VIL DU VITE MER?

Norges fyr. Bjørkhaug og Poulsson. Grøndahl & søn forlag as. 1986. Norges fyrvesen. C. F. Rode, Steenske forlag. 1941. I Rogaland er tre av fyrene beskrevet i Lars Verkets «Padleguide for Dalane». 2010. I Hordaland har Torill Refsdal Aase beskrevet forholdene for fyrbesøk Hordaland i boka «Norges beste padleturer ». Larsforlaget, 2017. Se også www.fyr.no. De fleste besøksfyrene har også egne hjemmesider.

 

BESØKSFYR

Rundt Norskekysten er det vel 120 fyr som er åpne for besøk, men et «besøksfyr» er så mangt. Det spenner fra de mest luksuriøse hvor de besøkende kan bo i suiter og få mat tillaget av en mesterkokk – til dem det bare er mulig å få en liten titt inn i sammen med en som har nøkkel. Noen har egne museer, noen har vertsfamilier som bor der om sommeren og hjelper gjestene å organisere fyrlivet, og noen har altså full betjening. Det er mulig å overnatte på ganske mange av fyrene langs kysten, men du må ofte bestille plass på forhånd. Opplysninger om hvem du skal kontakte i den forbindelse er det lettest å få på www.fyr.no. Der kan man også få opplysninger om de fleste andre fyrstasjonene langs kysten.

 

KORT FYRHISTORIE

27. februar 1656 ble Norges første fyrlys tent på Lindesnes i Vest Agder. Det var enkle greier og bestod av 30 talglys som brant i toppen av et tretårn. Lyset var altfor dårlig, og etter noen måneder ble fyret stengt. Først i 1725 kom et nytt, og bedre fyr på plass. Norges neste fyr ble tent på øya Store Færder i Oslofjorden 1695, og det har vært i funksjon mer eller mindre sammenhengende siden, selv om det er flyttet en gang. Det tok mye tid å få på plass de neste bemannede fyrstasjonene. Så sent som i 1828 var det ikke mer enn 12 fyr her i landet. Fyrteknologien var også lenge svært enkel.

Alle fyrene hadde i begynnelsen samme type lys og skulle man gi et forskjellig lyssignal måtte man sette to eller tre fyrtårn ved siden av hverandre. Slik gjorde man blant annet på Lista og Torungen for å skille dem fra andre. Oksøy fyr utenfor Kristiansand var det første norske fyret hvor man brukte en linse som samlet og forsterket lysstrålen. Etter hvert ble det oppfunnet svært så sofistikerte apparater som skapte helt forskjellige karakter på fyrene og gjorde det lettere for navigatørene å se hvilket fyrtårn de faktisk så. En imponerende gjeng med anleggsfolk, vesentlig fra Sunnmøre, hadde også mye å si for at det ble bygget en lang rad med fyrtårn utover 1800-tallet.

I 1900 hadde landet fått 162 fyrstasjoner, og i 1932, da det siste bemannede fyret i landet ble bygget, var antallet kommet opp i nesten 230. Da er det inkludert noen få frittstående tåkeklokker som varslet skipsfarten når det var tåke. Det har imidlertid aldri vært mer enn 154 fyrstasjoner som har lyst samtidig langs norskekysten. Mange fyr ble lagt ned når behovene endret seg. Etter hvert som ny teknologi gjorde det mulig ble så fyrene automatisert og avbemannet. 15. desember 2006 forlot fyrvokterne på Bøkfjor fyr i Sør Varanger i Finnmark stasjonen sin. Etter det er det bare fyrvoktere igjen på Lindesnes fyr, men de er strengt tatt ikke fyrbetjening i tradisjonell forstand siden de også jobber mye som formidlere av fyrhistorie.

LES OGSÅ: Havpadling alene på Vestlandskysten