Vintertur med komplikasjoner

Vintertur med komplikasjoner

Det er ingen skam å snu – bare litt flaut!


Det finnes ikke dårlig vær – bare dårlig klær! Jeg gikk og tenkte på dette utsagnet mens en kamerat og jeg slepte hver vår kajakk etter oss på isen utenfor Lillesand i ufyselige værforhold. Jeg var sant og si ikke sikker på om jeg var enig.

 

 

Vinterpadling kan være fint.

 

Vi hadde tenkt oss på noen dagers padletur fra Sørlandsbyen sist vinter, men forholdene var altså heller miserable. Isen lå tykk så langt vi kunne se, men det var ikke så langt – fordi tåka gjorde at sikten var elendig. I tillegg var det et par varmegrader og regn. All fornuft tilsa at det ikke var noe poeng å dra på padletur. Men er du padlefrelst så er du padlefrelst! – Liker du å padle hele året må du finne deg i å fryse litt på fingrene, sa kameraten min. Vi hadde dessuten kjørt temmelig langt for å få til denne padleturen, så det kom ikke på tale å snu – uansett håpløst vær (i hvert fall nesten). Vi spente derfor på oss skiene og la i vei utover fjorden med kajakkene på slep for å finne åpent vann vi kunne begynne å bruke dem i.

 

Det var imidlertid lettere sagt enn gjort – skiføret var temmelig håpløst det også. Kombinasjonen regnvær og havis gjør gjerne noe med snødekket. Vi vasset mer enn vi gled og fremdriften var elendig, men forsøke skulle vi i hvert fall. Dessuten var det første gang vi gikk i tørrdrakt på ski – det holdt oss i hvert fall sånn noenlunde tørre – i hvert fall utenfra. På innsiden derimot var det vått – av svette. På plussiden kunne vi imidlertid anføre at vi ikke frøs på fingrene. Det var imidlertid det eneste vi kunne skrive på den kontoen. Første dags forsøk endte etter noen kilometer på en hytte i skjærgården hvor vi fyrte i ovnen, tørket tøy og ventet på bedre forhold.

 

 

På slike dager er det bare å nyte stillheten og naturen.

 

Neste dag hadde det sluttet å regne, men tåka hadde utviklet seg til det verre – til grautskodde. Vi spente likevel på oss skiene og bestemte oss for å gjøre et nytt forsøk. Nå var det bare noen hundre meter ut til iskanten, og padlingen ventet. Etter en times tid med vassing i stadig dypere sørpe kunne vi fastslå at det ikke lenger var grunnlag for skigåing. Derimot var det såpas mye vann at padling virket som en bedre måte å komme seg fremover på. Vi kom oss, med litt slit, i kajakkene og la utpå. Først i sørpe og så etter hvert i mer åpent vann.

 

De som har prøvd seg på padling under slike forhold vet at når man endelig kommer seg i kajakken og padler i vei, puster man lettet ut og ser med ett lysere på fremtiden. Vi fikk et kvarters tid med rimelig greie forhold. Riktignok var det grautskodde, og yren hadde utviklet seg til regnvær, men vi fløt i det minste, og det var mulig å padle. Optimismen steg i laget, og optimisme er et bra karaktertrekk nesten uansett for turfolk. For folk som prøver å padle i is er det nærmest en forutsetning.

 

 

Det ble verre etter hvert.

 

Å padle i den grå-hvite issørpa i fjorden utenfor Lillesand ga derfor lite grunnlag for bekymringer – og gikk da også ganske greit en stund. Fjorden var delvis dekket av små isklumper, de fleste ikke større enn en tennisball, men kajakkene skar seg ganske greit gjennom. Etter hvert begynte imidlertid isklumpene å bli mindre, men henge mer sammen, slik at det minnet mer og mer om ”slush”, eller hva nå ungene kaller den fargerike isdrikken de kjøper på bensinstasjoner sommerstid. Riktig nok var denne slushen grå-hvit, men av konsistens ble den mer og mer lik.

 

I begynnelsen var det i grunnen ganske greit å padle i dette også, faktisk ganske morsomt. Men snart begynte det å gå saktere – atskillig saktere. Etter som slushen gradvis ble tykkere lignet den mer og mer på havregrøt, om enn en iskald sådan. Fremdriften stoppet gradvis opp. Vi vurderte snart å snu – vi gjorde faktisk det. Å bli sittende fast i issørpe utenfor Lillesand en råkald dag i januar virket som en heller dårlig fremtidsutsikt.

 

Men som gode nordmenn hadde vi fjellregelen om at ”det ikke er noen skam å snu – bare litt flaut” i ryggmargen – og fortsatte. Det blinket dessuten i åpent vann bare et par hundre meter lenger borte i fjorden og vi mente at bare vi kom oss dit ville forholdene for vinterpadling bli mye lettere. Vi bestemte oss for å prøve å fortsette litt til. Vi hev oss på årene og tvang oss frem i en stadig mer tyktflytende isgrøt. De siste meterne frem til åpent vann var det så vidt kajakkene gled fremover, men bare noen meter igjen nå!

 

Dunk! Dunk? Vi møtte det åpne vannstykket med et smell. Det som selv på noen meters avstand, men riktig nok i tåke, så ut som åpent vann var ikke det, men speilblank is. Og det viste seg raskt at den var for tykk til å bryte seg gjennom med en kajakk og for tynn til å bære en voksen kar. Nå satt vi i det!

 

Å snu kajakken i den tykke isgrøten var temmelig håpløst. Å padle baklengs i det ikke-eksisterende åpne kjølvannet – likeså. Vi satt nesten bom fast! Hva gjør vi så? Vi bakset og slet en stund for likevel å prøve å snu kajakkene og ta oss tilbake samme vei vi var kommet – men det var helt håpløst. Isgrøten nesten limte oss fast.  Det ble etter hvert rimelig klart at den eneste muligheten som gjenstod var å komme oss opp på den isdekte flaten og få snudd kajakkene der. Det var imidlertid også lettere sagt enn gjort. Å gå ut av kajakken for å løfte den opp på isen var ikke å tenke på. Det tynne isdekket ville ikke holde en mann, og å havne i issørpa selv om vi hadde tørrdrakter ville sannsynligvis være livsfarlig.

 

 

Triste padleforhold.

 

Redningen ble ispiggene jeg alltid har med meg i kajakken når jeg padler på den tiden av året fjorden delvis er dekket av is. De har jeg fått bruk for mange ganger til å komme meg opp på isflak for å ta en pause. Nå brukte jeg dem til å dra både meg og farkosten opp på flaket. Å gå ut av kajakken turte jeg ikke fordi det knaket faretruende etter som den kom opp på isen. Heldigvis holdt isflaket – i hvert fall så lenge jeg satt i kajakken. Det var da endelig bra.

 

Når jeg hadde fått hele farkosten opp på isen brukte jeg ispiggene til å svinge kajakken rundt – det gikk også rimelig greit. Hurra! Så kunne jeg igjen sette kursen ut i issørpa. Planen fungerte. Når baugen på kajakken pekte riktig retning viste det seg at det igjen var mulig å få litt fremdrift og kare seg ut av den håpløse situasjonen vi hadde satt oss selv i. Jeg festet ispiggene i enden av lina jeg har med meg i kajakken og kastet dem bort til kameraten min. Han satt like fast som jeg hadde gjort noen meter lenger bort, men gjentok operasjonen. Et kvarters tid senere var vi begge igjen ute i mer åpent farvann og kunne puste lettet ut.

 

I hvert fall for en stund. Fem hundre meter lenger ute i fjorden begynte det igjen å tette seg til. Litt klokere av skade valgte vi å snu med en gang og isteden bakse oss tilbake til øya vi kom fra. Vi tok en ny natt i hytta, tørket tøyet på nytt og så an forholdene. Neste dag var de om mulig enda mer nitriste – og vi dro hjem.

 

 

Dette er ikke forhold å trakte etter.

 

 

Vinterpadling kan være fint

Å feilberegne isforholdene under padling kan bli fatalt. Men heldigvis er lykken oftest bedre enn forstanden. Vanligvis er imidlertid vinterpadling en ufarlig og flott opplevelse!

Alt for mange padlere legger kajakken i garasjen om vinteren og har ikke oppdaget at denne tiden av året kanskje har bedre forhold enn noen annen. Ofte byr vinteren på lange perioder med blikkstille vann, og kysten er nesten fri for bråkete og bølgeskapende motorbåter. Med moderne tørrdrakter er heller ikke vinterpadling noen kald opplevelse, snarere tvert i mot. Vanlig redningsutstyr samt kasteline og ispigger kan dessuten gjøre vinterpadlingen til en trygg opplevelse – om man altså bare bruker hodet og velger tur etter evne.

  • Categories: Nyheter
    Tags: Vinter

    Om journalisten