Nå Leser
Padleekspedisjon til Amazonas

Padleekspedisjon til Amazonas

Endelig var dagen der. Oslo lå novembermørk og våt bak oss. Underlig er det at turen over Atlanteren tar syv timer fra Lisboa, men reisen videre inn i Brasil tok like lang tid, og da var vi ikke langt inne i landet en gang! Under en lang stopp med innlagt badepause underveis klarte vår mest nærsynte deltager med brillestyrke -6,5 å miste brillene. For en biolog på etterlengtet jungeltur, ble dette en spesiell opplevelse. Han slapp aldri taket i kikkerten og var takknemlig for alle hint om hvor i terrenget spennende ting kunne sees.

En viktig lærdom ved padling i Amazonas, er å unngå å bli stukket av stingrayene når en går uti vannet. Piggene de har på halene er opp til ti centimeter lange, giftige og setter deg ut av funksjon i to-tre uker om du blir stukket. Men dersom du subber bena under mudderet/sanden når du vasser ut, så kommer føttene under og ikke oppå disse skatefiskene, og de flytter seg uten protester. Ingen liker å bli tråkket på.

Hengekøyer i trærene

Når kveldene kom var det bare å henge opp hengekøya i de trærne vi fant passende, og krype til køys, bokstavelig talt. Brasilianske hengekøyer er gode å ligge i, når du lærer deg å ligge diagonalt i køya. Alle sovestillinger, unntatt å ligge på magen, fungerer. Det var en god følelse å rusle ut om kveldene for å finne et par trær å henge soveplassen opp i.

Turens eneste egentlig farlige episode var da en av de andre kom bort til meg og la en liten pakkpose med verdisaker oppi cockpiten min. Da denne trakk hånden til seg, satt det plutselig en skorpion på hånden. Den har vel sannsynligvis enten vært i min cockpit eller på hennes pose mens vi padlet. Guiden ble helt blek da han så den og sa: «paralysis!».

Kajakktur i Amazonas

Guiden vår fra Tyskland

Guiden vår, Lewin er en mann som opprinnelig er fra Tyskland. Han har bodd ute i jungelen i flere år, de siste tre årene sammen med sin brasilianske kone. Lewin lever som han lærer og er vel det man kan kunne kalle en realistisk idealist. Han bor i selvbygd hytte på et nydelig sted hvor det renner en klar bekk med friskt vann, og hvor det er trygt å bade selv om det er både kaimaner, elektriske åler, anakondaer og pirayaer der.

Lewin tok oss ut på en jungeltur i området der han bodde. Han er utrolig kunnskapsrik og er spennende å lytte til. Vi fikk se diverse biesorter, alt fra en liten sort med grønne øyne, som er så lite aggressiv at du kan fange den i hånden uten at de stikker, til en annen som bokstavelig talt ba oss om å fjerne oss da de oppdaget vår tilstedeværelse. Vi var ikke vanskelige å be. Vi fikk også se krigermaur som var ute og marsjerte. De går i lange kolonner i flere retninger, med speidere som går motstrøms og sørger for kommunikasjon mellom individer og kolonner. De insektene som de kommer over underveis, blir fanget, partert og båret med og fortært i fellesskap når kvelden kommer. Når mørket senker seg, samler krigermaurene seg i en stor haug og deler byttet seg i mellom. Neste dag bærer det ut på nye vandringer. Noen tue har de ikke, de lever som nomader. En skal unngå å bli bitt av disse krigermaurene. Det skal være svært smertefullt. Lewin fortalte til vår store overraskelse at tørketiden er den frodige tiden i Amazonas. Regntiden slår nemlig blomstene i stykker og gir dårlige vilkår for bestøvning. Alle vekster har sine faste blomstringstider og venter bare på små regnskyll for å springe ut i blomst. Under hele turen så vi et yrende fugleliv. Det var særlig mye rovfugl i alle størrelser og varianter, samt hegrer overalt. Til å begynne med kommenterte vi alltid de store rovfuglene, men etter hvert la vi ikke lenger merke til dem. De ble så mange.

Ønsket var stort om en ekspedisjonslignende tur, men farkostene som møtte oss satte en bråstopp for det. I en kajakklubb med litt respekt for seg selv, hadde de for lengst befunnet seg på de evige hav. Med dette arsenalet av båter fikk vi bruk for nesten all den ductape og gorillatape vi hadde med oss. Og det var mye. Båtenes tilstand og de enorme avstandene avgjorde at om vi ønsket å komme oss langt nok opp i elven, var det bare å bite i det sure eplet og sette seg i følgebåten og mushe oppover.

Begrepet elv får en helt annen betydning etter en tur i Amazonas. Om bord hadde vi kapteinen og sønnen som sørget for båten, Lewin og Mario som guider (Mario måtte være med fordi han var den eneste som hadde vært i områdene vi skulle inn i – og Lewin kunne oversette alt han sa). Leni lagde mat til oss alle, en tryllekunstner på verdens minste «kjøkken» om bord, om du kan kalle en kokeplate for et kjøkken. Jaja, om ikke annet så fikk vi i hvert fall sysselsatt flere innfødte i 14 dager… Og dette stemmer jo med visjonen for disse turene; å gi de reisende uforglemmelige opplevelser og samtidig oppnå en positiv effekt for de lokale og miljøet.

Kajakktur i Amazonas
Padle-in-bar i Alter do Chao.

Underveis badet vi med rosa og grå ferskvannsdelfiner (nei, vi var IKKE beruset, de VAR rosa!) og besøkte en landsby hvor de var kjent for sine flettede kurver. Vi badet i Piraya Lake… Under tørketiden blir deler av elven som blir avstengt fra resten av elven, til mindre innsjøer. Om disse avstengte områdene er veldig små, spiser pirayaene fort opp det som er av fisk og annet spiselig. Da, og kun da, er pirayaer farlige. Da angriper de. Men slike dammer er ofte lite innbydende i seg selv, så de er enkle å unngå.

Piraya Lake er en slik større innsjø. Ingen av oss hadde lyst til å bade der, før Lewin stupte uti. Slik lærte vi at kaimaner er fiskespisende krokodiller som ikke er farlige for mennesker. og at pirayaer er trygge å bade med. En av de første dagene forsvant brillene til turens nest mest nærsynte person, nemlig undertegnede. Men jeg hadde med meg solbriller med styrke, så det gikk stort sett greit, i hvert fall på dagtid. Derimot var jeg glad jeg var alene da jeg første kvelden uten briller, men med solbriller, og gikk og bante over hvor fort batteriene på hodelykten ble dårlige….

Underveis møtte vi mange av disse små, uthulte trestammebåtene med en bitteliten motor. De var ofte overfylte med barnerike 3-generasjonsfamilier. Fribordet så vi aldri, ei heller vester eller at alle var i svømmedyktig alder. For oss sikkerhetssøkende nordmenn så det ut som en noe hardhendt måte å begrense befolkningsøkningen på…

Til Amazonas for å lære eskimoruulle

Det ble VARME dager, ca 35 grader i luften og 30 grader i vannet. Eneste måten å kjøle seg ned på, var å ha på klær og hatt og bade ofte med alt på. Fordampningen gjorde det mer levelig å sitte i kajakkene. Vi oppholdt oss jo to grader sør for ekvator, så solen var rimelig stekende. Kvelden var ikke før kommet, før noen skrudde av lyset og alt ble helt mørkt. Og da begynte brøleapene med sin noe høylydte kommunikasjon. De lager et spetakkel som får deg til å tro at du oppholder deg i midten av en speedwaybane. Akkurat slik høres det ut. Og de starter igjen i 4-5-tiden om morgenen og holder på i 1-1,5 time da også. Og når de gir seg, settes det i gang en fantastisk kakofoni av lyder fra jungelen. Det er litt av en måte å få lov til å starte dagen på. Når klokken blir seks, gir du opp og rusler ned til elvebredden, jager unna stingrayer og tar et morgenbad. En kveld ble det et spetakkel over hengekøya til en av de andre i følget. Lommelykten avslørte en maursluker som ikke var fornøyd med å få ubedte gjester i treet sitt. Men da gjesten knurret tilbake, gav maurslukeren seg. Litt mer spennende enn på soverommet hjemme…

En fordel med det varme været, var at det ble fristende å takke ja til «rullekurs» med bare meg som deltager. Jeg har aldri gått på kurs, men har prøvd intenst og med veiledning å få dette til lenge. Hadde nesten gitt opp. Alle sa at jeg gjorde et eller annet galt med åra, men ingen hadde klart å finne ut hva jeg gjorde. Etter en kort stund hadde instruktøren på det rene hva som var problemet, og før jeg visste ordet av det, så hadde jeg klart det!!! Jeg måtte altså til Amazonas for å lære eskimorulle!!! Det var det som skulle til. Noen har litt tyngre for det enn andre. Godt at ikke alle trenger så dyre kurs.

Les også

Utskipningssteder for regnskogtømmer

SÅ omsider kom vi til stedet der vi kunne la følgebåten ligge. Tilfeldighetene ville at dette var rett vis a vis utskipningsstedet for regnskogtømmer. Guidene våre likte dette dårlig og vi måtte love at ingen av oss ville prøve å padle bort for å sjekke noe som helst. Dette skulle vise seg å være klokt. Dagen etter, mens vi var oppover elven og padlet, kom det en bevæpnet vaktbåt fra tømmerselskapet for å sjekke ut hva slags båt følgebåten vår var, og om vi virkelig var turister. Det hadde visst ikke vært noe trivelig besøk.

Vi klarte å få tatt bilder av utskipningsstedet med telelinse, mens vi stod litt gjemt inne i båten. Guidene ba oss innstendig om ikke å la noen fra selskapet se at vi tok bilder. Tømmerfirmaet hadde «kjøpt» de lokale med å bygge en skole for dem. Sist høst var det opprør blant de lokale mot tømmerhogsten, ledet av lokale landsbyhøvdinger. Flere lektere ble satt i brann og konflikten var hard. Per i dag må de som var aktive i dette holde seg skjult, og det er umulig å komme i kontakt med dem. Det er ikke langt fra overflaten og ned til konflikter i dette området….

Oppover i elven kom vi blant annet til en liten landsby hvor vi kom i snakk med rektor på den lille, lokale skolen. I 1999 satte daværende president Lula i gang et kjempeløft med hensyn til utdannelse i Brasil. Det ble oppført en mengde skoler rundt om i landet, selv i små landsbyer. Alle er bygget etter samme lest, så de er lette å kjenne igjen. En av deltagere på ekspedisjonen vår er lærer, og med henne og med Lewin som tolk fikk vi vite mye om skolereform, undervisning, nivå på undervisningen (som var høyt!). Vi fikk komme inn i et klasserom og fikk en ubetalelig seanse der inne. Ungene fikk fri fra skoletimen, gikk i pen gåsegang etter læreren ned til elvebredden og så storøyde på kajakkene vår. Noe slikt hadde de aldri sett. Stor var gleden da de fikk være med ut, og stor var fryden over å få se bilder av seg selv etterpå. Unger er unger..

Jungeltur med Mario er en opplevelse

Han er jeger og kjenner disse skogene svært godt. Når han roper dyrelyder, får han dyrene til å svare. Han roper tilbake og de svarer igjen, flere ganger. Så peker han på dem i tretoppene. Han kjenner dem alle sammen med lyd, utseende og adferd. En kveld pekte han på spor som gikk rett forbi hengekøya mi og sa: «jaguar, men babyjaguar. I skogen nå, ikke farlig…» Slikt gjorde det spennende å ligge å høre på lyder. Vi var utrolig heldige med våre guider. Samarbeidet med dem løfter turene innholdsmessig! Og Mario passet på at vi aldri led noen overlast. Det kan fort skje når du beveger deg i så ukjent landskap. Hvordan skulle vi for eksempel kunne vite at noen kuleformede greier som hang i alle trær var etsende alger som vi ikke måtte få på huden? Dette var alger som levde under vann i regntiden og som tørket inn i tørketiden. Siden elva da stiger mange meter (opp til 15 meter), finnes disse kulene på alle grener overalt. Mario passet alltid på å lære oss alt det vi trengte å vite.

Kajakktur Amazonas
Begrepet elv får en ny dimensjon

I alle landsbyer og overalt ellers hvor det bor folk, lager de farinha. Det lages av maniokroten, som ser ut som en avlang og litt spiss potet. Prosessen er komplisert, for roten må avgiftes, finhakkes og stekes +++. Men dette knallgule «melet» som ser ut som gult griljermel brukes til omtrent alt, bortsett fra i kaffen. Det er det første en brasilianer skaffer seg og det siste han vil være foruten.

Da er det godt å høre det svaret som kom fra en mann i en landsby da han ble spurt om han savnet noe, etter å ha forsøkt å bo i by en periode. Han kom tilbake til landsbyen fordi han erfarte at det meste av det han tjente gikk med til å overleve i byen. Han svarte: «Vi har fisk….. vi har farinha…..Nei, vi har ALT vi!!». Så enkelt kan det være….. Kort fortalt; dette er et lite uttrykk for store inntrykk. Reis selv og opplev Amazonas!

_______________________________________________________________________________________________________________

© 2019 Media Digital AS. All Rights Reserved.

Bla til toppen