Vannet i elva Nam None har formet en langstrakt katedral av en hule dypt inne i kalksteins-fjellet i den laotiske jungelen. Packraften drives frem av rolige åretak. Lyden av småstryk kan høres på avstand i den tidvis dørgende stille giganthulen. Lysstrålen fra to enslige Lupine-lykter leter etter veien videre.
Jeg hadde gått til innkjøp av en ny karbonåre fra GearLab, kalt Kalleq, som måtte testes. Valget falt på en tur jeg har snakket om å gjøre en stund, nemlig Os – Stavanger. Noen meldinger senere var Bjørn Tore med på turen.
Padling i ulike miljøer gir ulike inntrykk og opplevelser. Storbypadling er en egen kategori. Jeg prøvde dette for første gang sist sommer, etter å ha tatt danskebåten fra Oslo til København.
Det er tidlig lørdag morgen. Værmeldingen har lovet en ny strålende sommerdag, men enda ligger tåken godt nedover de stupbratte fjellsidene og stenger for etterlengtende, varme solstråler.
Jeg innrømmer gladelig at jeg har hatt litt fordommer når det gjelder padling på Østlandet. Jeg tenker på fint vær, varmt vann og stille hav. Jeg har lurt litt på hva denne Bølgefestivalen kunne by en vestlandspadler, og i år var det tid for å finne det ut. Jeg kan si så mye at jeg ble kraftig korrigert på fordommene, eller i alle fall noen av dem.
Det finnes mange historier om heroiske møter mellom ville dyr og mennesker, om store bragder i villmarken. Dette er ikke en av dem, men en historie om fem helt vanlige mennesker som har en drøm om å oppleve ekte villmark. Som bekymrer seg over nærkontakt med bjørn, ømme muskler og som lurer på om det er mulig å sovne i det hele tatt når bjørnen lusker i buskene.
Det er det største feltet med kajakker jeg har sett, 400 padlere ligger på linje mellom to store gule bøyer og venter på start. Det blåser og vi blir bedt om å bakke så det ikke blir noen tjuvstart. -Det er surt å padle 55 km for så å oppdage at man blir disket, sier starteren syrlig i megafonen.
For dem som våger å bruke kajakken også på vinteren venter mange spennende opplevelser. For mange andre er vinterpadling en terskel de ennå ikke har overvunnet. Men dette behøver så visst ikke være noe ekstremsport.
Etter en flott padletur i Ukraina var den opprinnelige planen å reise til Danube-delta i Romania. Men etter å ha tilbrakt flere uker i flat landskap, lengtet vi etter fjell. Så vi ombestemte oss og reiste til Draculas Transilvania først.
Vi som padler året rundt har lært å sette pris på de ulike årstidene. Det er ikke alle steder på kloden at disse markerer seg så tydelig som her hjemme. På samme vis som jeg synes det er spennende å observere endringene i lys og farger ved værskifte, blir jeg fascinert av å oppleve naturen midt imellom to årstider – eksempelvis høst og vinter.
To-tre mil sørvest for Alvdal, like oppunder fjellet Storsølnkletten, ligger det et langt og smalt vann, Breisjøen, som på kartet kan se ut til å være en super plass til å bruke opp ei ferieuke. Det skulle etter hvert vise seg at kartet stemte godt overens med forventningene.
Ingen trodde det var mulig. Men de syv modige padlerne reiste seg en etter en i kajakken foran Lågøystolane. For et mot, for et samarbeid, og for en padleglede. Vi hadde vært tre dager på padletur og telting i Solund, og avsluttet det hele med balansekunst. En avslutning med stil!
Norge er aller mest fjordenes land, der havet stadig vekk bryter seg innover fastlandet. Vistenfjorden er en av vakreste fjordene vi har på Helgelandskysten – og en av de minst besøkte. Det er det ingen grunn til.
En helg i mai arrangerer Rana Spesialsport en padlesamling på Helgelandskysten. I år foregikk denne samlinga på Tonnes, noe som også har vært et utgangspunkt i flere år. Her samles nye og gamle padleentusiaster og deltar på alt fra grunnkurs og teknikkurs til turer rundt om i øyriket.
Eidsvågrunden har vært arrangert siden 1980-tallet, om enn ikke årlig. Nå er den fast vårslipp blant lokale padlere. Det er et løp/turløp i Bergen, som samler deltakere fra både aktive konkurransepadlere og sedate turpadlere, som gjerne tar en liten utfordring i idylliske Eidsvåg.