Sommeren 2018 hadde vi en herlig fire-dagers kajakktur ved Kråkerøy og Hvaler. Hvordan skulle vi klare å toppe den? Selvfølgelig ved å gjøre en lenda enger tur i samme område.
Bli med på noe så usannsynlig som fredelig kajakkpadling i verdensmetropolen Tokyo!
Når man etter hvert har padlet noen steder rundt omkring, finner man seg gjerne et eller flere steder man ønsker å padle om igjen. Og om igjen. Et slikt sted har vi funnet, ikke altfor langt hjemmefra.
Meir forlokkande reklame enn sjølve namnet kan øya utanfor Tromsø neppe få. Me var tre padlarar som kom med fly frå Bergen ein dag i august, og leigde kajakkar av Eivind Alexander Davies i «Arctic Wild» (www.arcticwild.no). At to av oss hadde ærend i embets medfør, dempa litt av «fly-skamma».
Det begynner snart å bli en vane å reise til USA. Gjennom de siste årene har det vært mange turer over dammen for å delta på diverse kajakkarrangement i regi av Qajaq USA. Qajaq USA er noe så sært som en Amerikansk gren av Grønlands kajakkforbund, som har til formål å utbre kjennskap til, og bruken av tradisjonelle padleteknikker og tradisjonelt kajakk utstyr.
Hvem blir invitert når Bergen by skal starte feiringen av sitt 950 års jubileum og Bergen Light Festival prøver seg for første gang? Jo, alle kajakkpadlerne i hele regionen.
Tenk alle disse årene vi har padlet i matfatet uten å tenke på det. Begrepet «tang og tare» har alltid vært der, men har du smakt på det, bokstavelig talt? Det siste året har vi gjort det, og aldri tidligere har det vært så mye grimaser og latter under kajakklunsjen på svaberget!
Det var snakk om en kort jobb økt, men en lang reise, åtte timer til og åtte hjem igjen. En reise jeg har gjort før på samme dag, men ikke denne gangen. Jeg vet jeg blir trett på hjemturen og orker ikke å presse meg langt forbi grensen av hva som jeg anser som forsvarlig kjøring. Jeg er glad i bilkjøring, men ville heller bruke tiden på en annen opplevelse – Padling.
Vannet i elva Nam None har formet en langstrakt katedral av en hule dypt inne i kalksteins-fjellet i den laotiske jungelen. Packraften drives frem av rolige åretak. Lyden av småstryk kan høres på avstand i den tidvis dørgende stille giganthulen. Lysstrålen fra to enslige Lupine-lykter leter etter veien videre.
Jeg hadde gått til innkjøp av en ny karbonåre fra GearLab, kalt Kalleq, som måtte testes. Valget falt på en tur jeg har snakket om å gjøre en stund, nemlig Os – Stavanger. Noen meldinger senere var Bjørn Tore med på turen.
Padling i ulike miljøer gir ulike inntrykk og opplevelser. Storbypadling er en egen kategori. Jeg prøvde dette for første gang sist sommer, etter å ha tatt danskebåten fra Oslo til København.
Det er tidlig lørdag morgen. Værmeldingen har lovet en ny strålende sommerdag, men enda ligger tåken godt nedover de stupbratte fjellsidene og stenger for etterlengtende, varme solstråler.
Jeg innrømmer gladelig at jeg har hatt litt fordommer når det gjelder padling på Østlandet. Jeg tenker på fint vær, varmt vann og stille hav. Jeg har lurt litt på hva denne Bølgefestivalen kunne by en vestlandspadler, og i år var det tid for å finne det ut. Jeg kan si så mye at jeg ble kraftig korrigert på fordommene, eller i alle fall noen av dem.
Det finnes mange historier om heroiske møter mellom ville dyr og mennesker, om store bragder i villmarken. Dette er ikke en av dem, men en historie om fem helt vanlige mennesker som har en drøm om å oppleve ekte villmark. Som bekymrer seg over nærkontakt med bjørn, ømme muskler og som lurer på om det er mulig å sovne i det hele tatt når bjørnen lusker i buskene.
Det er det største feltet med kajakker jeg har sett, 400 padlere ligger på linje mellom to store gule bøyer og venter på start. Det blåser og vi blir bedt om å bakke så det ikke blir noen tjuvstart. -Det er surt å padle 55 km for så å oppdage at man blir disket, sier starteren syrlig i megafonen.