I kano med Lindmoe

En rød, strippet linje. Det er starten på Anne Lindmoes bok «Min tur». Er dette nok en tekst der kjendiser skal fortelle oss hvor viktig det er med litt frisk luft? Har Anne oppdaget noe helt nytt?

Lindmoes tur beveger seg for det meste på innlandet, på fjellet eller på Toten der hun vokste opp. Mye padling er det ikke, men kapittel sju er heldigvis illustrert med en kano. Turen går til Femundsmarka. Det er kameraten Per som har invitert familien Lindmo. De får beskjed om å pakke lett og vanntett, men ikke spare på smågodt og snacks. Padleturen i kano er en av mange fortellinger der Anne later som om hun er erfaren, men i virkeligheten er debutant. Ruta legges via en led som tidligere er brukt til tømmerfløting og Lindmo skildrer dette som et Tusenfryd-opplegg midt i ødemarka. Spesielt under denne turen markerer Anne Lindmo at hun ikke ender noen omstendigheter tar rollen som familiens HMS-ansvarlig eller  ordenskvinne. Tvert i mot. Hun regelrett leker at hun er en tømmerstokk. Impulshandlingen kunne fått fatale utfall, men ender heldigvis opp som ekstremt artig lesing.

På tynn is

Lærdom og tips om kanopadling generelt, nei det finner vi ikke i denne boka. Setningene fosser raskt av gårde og tekstens tempo oser av turglede og adrenalin. Foruten kanoseansen fortelles det om vann, omtalt som «tjernet», der hun svømmer om sommeren og dessuten starter badesesongen i det samme isen har smeltet. I kapittel «Snøsorg og skøyteglede» pipler det inn en liten kime av klimaangst, men denne avløses raskt av sansen for turskøyting. Igjen skal Lindmo utsette seg for en sportsgren hun aldeles ikke behersker.

Innegris blir tur-tøtte

I boka innrømmer Lindboe glatt at hun fra hun var 20 til 30 år, nok ikke var så mye ute som hun er i dag. Snarere tvert i mot. Hun forteller om studieår der man elsket asfalten og hetset mennesker med sportslig image. I dette miljøet var det tanker og ideer som gjalt. Kroppen var mer et vedheng og en klump under halsen som til nød kunne benyttes til å frakte deg til og fra lesesalen, eller på en god dag også til en fest. Når vi forstår dette bakteppet er det lettere å akseptere bokas tittel. «Min tur» handler ikke om den ene turen. Det handler om hvordan livet svinger og at det er lov å komme tilbake til et uteliv vi kanskje hadde som barn, men som vi glemte som unge. Det er ingen skam å snu!

Alt og ingenting

Lindmo skriver like lekent som hun snakker. Kanskje er hun til og med hakket mer lystig som forfatter enn som programleder? Boka «Min tur» gir ingen konkrete tips. Ingen praktiske råd. Her er ingen pakkeliste eller formaninger om vann- og fjellvettregler. Boka er lettlest og personlig, men kan også vekke gamle minner hos leseren. Plutselig husker du den gangen du hadde pakket for mye eller pakket for lett. Ikke minst husker du de gangene du ville gjøre inntrykk, spilte verdensvant, men i virkeligheten var helt fersk i faget. En rød strippet linje følget teksten fra første til siste side. Linjen kan ligne en sti på et kart, men også indikere selve livet som snirkler seg att og fram, rundt og forbi. Anne Lindmoe har kanskje ikke oppdaget noe nytt og annerledes, men har helt tydelig funnet tilbake til en glede hun hadde som barn. Noen ganger mister du sansen for tur, men tilbake til naturen er du likevel alltid hjertelig velkommen.