Fra den graubundske hovedstaden Chur går en gammel ferdevei over San Bernardino passet til Bellanzona som er på motsatt side av Alpene. En del av veien var spesielt øde og utsatt, nemlig over passet som karakteristisk nok heter Viamala, som betyr “dårlig vei” på italiensk. Den gamle stien kan fremdeles skimtes i den ekstremt bratte fjellsiden, og det er et under at mennesker i det hele tatt har prøvd å ta seg frem gjennom elvegjelet.
Simon Seeberger styler første drop på Ribo. Foto: Mariann Sæther.
Blir veldig liten
I bunnen av juvet renner en liten perle av en elv, gjennom en mektig landskap hvor man blir liten. Veldig liten. Loddrette og renskurte fjellvegger rager flere hundre meter over deg, og selv om du må ha litt oppmerksomhet på strykene du padler er det likevel som regel oppover man blir stirrende. Strekket er kort, men utrolig vakkert. Padlegraden er kun grad 3, og man må snike seg ned på den avstengte stien til put-in etter klokken seks om kvelden.
Grunneieren har bygget sti og plattformer nede i juvet, slik at den vanlige turist kan få oppleve gleden av å være så tett på naturen, men kajakkpadlere er foreløpig ikke velkomne. Det er også mulig å padle oppover elva fra put-in, gjennom et to meter trangt juv med over hundre meter høye vegger på begge sider. Det er en intens opplevelse, hvor man føler seg utrolig liten i møtet med naturkreftene som har laget et slikt kunsttykke.
Mariann Sæther finner hvit lykke på Isorno. Foto: Ron Fischer.
Ribo
Denne elven er en av klassikerne i Ticino, som for mange europeere blir beskrevet som Europas California. Og Ribo er intet unntak. Her er grunnfjellet skurt rent og fint, og de tre første skliene i et trangt juv gir en liten smakebit på hva som kommer lenger nede. Det er ikke mye vann som trengs for å padle denne bekken, så den renner også i lavt-vanns år, slik som 2011 har vært til nå. Høydepunktet på Ribo er en stor sklie som ligger rett under en pitoresk hvelvet bro, og høyden er nok bortimot 10-12 meter fra toppbasseng til bakevja nedenfor. Inngangen er grad en, om man da ikke vil padle stryket ovenfor som er en god grad fem.
Ribo renner inn i elva Isorno, som er en av de lengre elvene i Ticino. Mens Ribo har en enkel logistikk hvor du kjører til put-in og take-out, er Isorno litt mindre behagelig siden dum å gå 20 minutter opp og ut av juvet når du er på take-out. Det er trangt i dalene i Ticino, og elvene er generelt små og med lite volum. Landsbyer klynger seg fast i dalsidene som ved ren magi, det er en utrolig opplevelse å bare kjøre rundt i Ticino med klangen av sveitsertysk og italiensk rundt seg, akkompagnert av de hundrevis av klokketårn som slår timen hvert øyeblikk på dagen.
Ron Fischer padler Verzasca. Foto: Benjamin Hjort.
Rovana
Når det er veldig lite vann i Rovana er det mulig å padle et utrolig tøft juv helt oppe i fjellene, hvor man med normal vannstand ikke kan komme igjennom. Man rapellerer inn, ved siden av en stor foss, men når man først er nede i juvet er det vanskelig å komme seg ut igjen. Strykene er for det meste grad fire, men med noen som man må padle. En del av de er også vanskelige å få synfart på grunn av blankskurte, rette fjellvegger, og synfare må man fordi mange av strykene er blokkerte og tekniske.
Jeg fikk meg en liten tankevekker i det jeg padlet blindt inn i en liten bakevje, bare for å oppdage at jeg faktisk satt halveis inne i en underspylt stein. Høydepunktet er helt klart en fin og ren sklie i beste Norgestil, med et påfølgende teknisk dropp hvor man lander litt på stein. Den vanlige strekningen på Rovana tar som regel rundt 4 timer å padle, og man kan glede seg over stryk, sklier, tekniske drop samt noen større kombinasjoner. Kvalitet er det helt klart, og man må pakke meg seg god lunsj for å kunne bruke nok tid på elva.
Det er dype juv på elven Cannobino i Ticino. Foto: Rono Fischer.
Verzasca
Denne elven er det desiderte høydepunktet på en padletur i Ticino. En elv med blankskurt granitt, vakre steinformasjoner, herlig grad fire-fem padling i en dal med arkitektur og kultur godt påvirket av italiensk kultur. Hvelvede broer hever seg over elven, små landsbyer klynger seg til elvebredden, og etter endt padleøkt er det flust av steder å få seg et bedre måltid mat, servert på syngende italiensk eller sveitser-tysk.
Er det i tillegg sol og fint vær ligger bikinikledde jenter og solbrune turister på steinene langs elvebredden og lar seg underholde av de mange kajakkpadlerne som har tatt veien hit. Verzasca er dronningen av Ticino, og her kan man leke seg i mange dager uten å gå lei. Og når man først drar ut av denne lille magiske dalen, vil man alltid tilbake for å boofe, skli, plugge og spise klassisk Ticino gourmet. Vel bekomme.
Ron Fischer finner veien ned et klasisk stryk på Isorno. Foto: Mariann Sæther.
