Ticino – sveitsisk kvalitet

Fra den graubundske hovedstaden Chur går en gammel ferdevei over San Bernardino passet til Bellanzona som er på motsatt side av Alpene. En del av veien var spesielt øde og utsatt, nemlig over passet som karakteristisk nok heter Viamala, som betyr “dårlig vei” på italiensk. Den gamle stien kan fremdeles skimtes i den ekstremt bratte fjellsiden, og det er et under at mennesker i det hele tatt har prøvd å ta seg frem gjennom elvegjelet.

 

 

Simon Seeberger styler første drop på Ribo. Foto: Mariann Sæther.

 

Blir veldig liten

I bunnen av juvet renner en liten perle av en elv, gjennom en mektig landskap hvor man blir liten. Veldig liten. Loddrette og renskurte fjellvegger rager flere hundre meter over deg, og selv om du må ha litt oppmerksomhet på strykene du padler er det likevel som regel oppover man blir stirrende. Strekket er kort, men utrolig vakkert. Padlegraden er kun grad 3, og man må snike seg ned på den avstengte stien til put-in etter klokken seks om kvelden.

 

Grunneieren har bygget sti og plattformer nede i juvet, slik at den vanlige turist kan få oppleve gleden av å være så tett på naturen, men kajakkpadlere er foreløpig ikke velkomne. Det er også mulig å padle oppover elva fra put-in, gjennom et to meter trangt juv med over hundre meter høye vegger på begge sider. Det er en intens opplevelse, hvor man føler seg utrolig liten i møtet med naturkreftene som har laget et slikt kunsttykke.

 

 

Mariann Sæther finner hvit lykke på Isorno. Foto: Ron Fischer.

 

Ribo

Denne elven er en av klassikerne i Ticino, som for mange europeere blir beskrevet som Europas California. Og Ribo er intet unntak. Her er grunnfjellet skurt rent og fint, og de tre første skliene i et trangt juv gir en liten smakebit på hva som kommer lenger nede. Det er ikke mye vann som trengs for å padle denne bekken, så den renner også i lavt-vanns år, slik som 2011 har vært til nå. Høydepunktet på Ribo er en stor sklie som ligger rett under en pitoresk hvelvet bro, og høyden er nok bortimot 10-12 meter fra toppbasseng til bakevja nedenfor. Inngangen er grad en, om man da ikke vil padle stryket ovenfor som er en god grad fem.

 

Ribo renner inn i elva Isorno, som er en av de lengre elvene i Ticino. Mens Ribo har en enkel logistikk hvor du kjører til put-in og take-out, er Isorno litt mindre behagelig siden dum å gå 20 minutter opp og ut av juvet når du er på take-out. Det er trangt i dalene i Ticino, og elvene er generelt små og med lite volum. Landsbyer klynger seg fast i dalsidene som ved ren magi, det er en utrolig opplevelse å bare kjøre rundt i Ticino med klangen av sveitsertysk og italiensk rundt seg, akkompagnert av de hundrevis av klokketårn som slår timen hvert øyeblikk på dagen.

 

 

Ron Fischer padler Verzasca. Foto: Benjamin Hjort.

 

Rovana

Når det er veldig lite vann i Rovana er det mulig å padle et utrolig tøft juv helt oppe i fjellene, hvor man med normal vannstand ikke kan komme igjennom. Man rapellerer inn, ved siden av en stor foss, men når man først er nede i juvet er det vanskelig å komme seg ut igjen. Strykene er for det meste grad fire, men med noen som man må padle. En del av de er også vanskelige å få synfart på grunn av blankskurte, rette fjellvegger, og synfare må man fordi mange av strykene er blokkerte og tekniske.

 

Jeg fikk meg en liten tankevekker i det jeg padlet blindt inn i en liten bakevje, bare for å oppdage at jeg faktisk satt halveis inne i en underspylt stein. Høydepunktet er helt klart en fin og ren sklie i beste Norgestil, med et påfølgende teknisk dropp hvor man lander litt på stein. Den vanlige strekningen på Rovana tar som regel rundt 4 timer å padle, og man kan glede seg over stryk, sklier, tekniske drop samt noen større kombinasjoner. Kvalitet er det helt klart, og man må pakke meg seg god lunsj for å kunne bruke nok tid på elva.

 

 

Det er dype juv på elven Cannobino i Ticino. Foto: Rono Fischer.

 

Verzasca

Denne elven er det desiderte høydepunktet på en padletur i Ticino. En elv med blankskurt granitt, vakre steinformasjoner, herlig grad fire-fem padling i en dal med arkitektur og kultur godt påvirket av italiensk kultur. Hvelvede broer hever seg over elven, små landsbyer klynger seg til elvebredden, og etter endt padleøkt er det flust av steder å få seg et bedre måltid mat, servert på syngende italiensk eller sveitser-tysk.

 

Er det i tillegg sol og fint vær ligger bikinikledde jenter og solbrune turister på steinene langs elvebredden og lar seg underholde av de mange kajakkpadlerne som har tatt veien hit. Verzasca er dronningen av Ticino, og her kan man leke seg i mange dager uten å gå lei. Og når man først drar ut av denne lille magiske dalen, vil man alltid tilbake for å boofe, skli, plugge og spise klassisk Ticino gourmet. Vel bekomme.

 

 

Ron Fischer finner veien ned et klasisk stryk på Isorno. Foto: Mariann Sæther.

 

Vi bygger kano – del 2

 

Man begynner med ett bord på midten av formen. Det skal ha full bredde på midten, og smales av mot endene ned til ca. 2 cm. bredde. De øvrige bordene skal også smales mot endene, da omkretsen av skroget er størst rundt midten, og mindre mot endene. Dette gjør man med en skarp kniv og en liten planhøvel. Sett opp bordet i en planke med ett spor i som vist på bildet, skjær vekk det groveste med kniven, og høvle til avsmalingen blir jevn.

 

 

 

Duken på.

 

 

 

Endefesting.

 

 

 

Duken festes.

 

Når man har formet et bord til slik, kan man bruke det som mal, og tegne opp det neste, slik at bordene blir like på kanoens to sider. Man bør jobbe symmetrisk. Når bordene er ferdig avsmalet, og før de festes til spantene, høvler man kantene som vender inn i kanoen slik at de ikke er skarpe.

 

 

 

Bordene høvles.

 

Det er viktig at ikke bordene ligger helt tett. La det bli ca. 1 millimeters glipe mellom hvert bord. Dette gjøres for å tillate treet muligheten for å svelle hvis/når det blir gjennomvått, uten at kanoen deformerer av den grunn. Sett bordene på plass med skrutvinger på annethvert spant.

 

 

Kanten høvles.

 

Bordene festes med små spiker av kobber eller messing. Man borer to hull tvers igjennom spant og bordlegging, og setter spikeren i innenfra. Så holder man imot på innsiden med en tung gjenstand, for eksempel et sleggehode, og banker spikeren flat på utsiden. Dette arbeidet må man være to om. På denne måten bindes bordlegging og spant sammen på en bra måte.

 

 

Sammenføyning bord og spant.

 

Legg merke til at de første bordene er brede på midten og veldig smale i enden. Midtveis på skrogsiden er bordene bredest på midten, litt smalere mot enden og så brede igjen helt ytterst.

Enden av bordet festes til innerstevnen med et par små messingskruer. Man kan bruke lim i tillegg hvis man vil, men det er strengt tatt ikke nødvendig. Det er tidkrevende arbeid å legge bord på en hel kano, og det er vanskelig å komme til over alt.

Inner relingslist

Når alle bordene er lagt skal kanoen av formen. Mange av spantene er for lange, og det er praktisk først å tegne opp overkanten med blyant, med formens kant som mal. Man løsner skruene, som holder innerstevner og spant på plass, og løfter av hele skroget. Deretter kan spantene kappes av med en fin tannet sag i riktig lengde, og forme de øverste bordene fint med høvl og eventuelt pussemaskin.

 

 

Innerreling.

 

For å gi kanoskroget mer stivhet skal man skru en inner reling på. Denne måler 30×12 millimeter og er vel fem meter lang. Furu eller gran kan brukes som materiale. Jeg har her brukt ca. to cm. Bruk lange messingskruer til å feste den med. Jeg har forsenket fra utsiden, og boret et lite hull gjennom spantet, og så satt skruen i. Jeg har kun skrudd på annethvert spant. Spantene mellom skal jeg også skru i, men det blir fra yttersiden, når jeg skal sette på en utvendig slitelist helt til slutt.

 

   

Legg merke til skrutvingen og snoren som holder kanoen midlertidig sammen.

 

Sliping og etterarbeid

Kanoen er trolig noe breiere nå, enn den var når den satt på formen. Det er på tide å rette inn dette med to dekks tverrbjelker. Disse lages også av to stykker gran eller furu, ca. 50×30 millimeter og en meter lange. Det er pent om de rundes med høvel. Tverrbjelkene skal ha en god meters avstand mellom seg, og sitte på samme avstand fra hver ende. Kanoen rettes inn med et par snorer eller reimer mens man måler opp og kapper til tverrbjelkene i riktig lengde. Heretter kan man forsenke og bore hull fra utsiden rett ved ett spant, og feste hver tverrbjelke med to lange rustfrie skruer på hver side. Hvis man ikke kom til alle spikerne mens kanoen satt på formen, kan man gå over nå, og klinke disse.

Nå er det på tide å pusse skroget. Det er trolig en del skarpe kanter og spiker som stikker ut, og det er derfor vi skal pusse det hele jevnt og glatt. Det eneste fornuftige er å bruke en elektrisk båndslipemaskin til denne jobben. Bruk sandpapir med kornstørrelse 40 eller 60. Kjøp inn rikelig, for alle spikerne sliter på sandpapiret. Alle skarpe kanter skal slipes ned så skroget blir så jevn som mulig. Det lønner seg å bruke god tid på å få dette arbeid godt og grundig gjort.

 

 

Sliping av skrog.

 

Etter dette arbeid står du forhåpentligvis nå med et ferdig kanoskrog som er jevnt og glatt, og det er på tide med oljebehandling. Man kan bruke linolje eller benarolje, og trolig andre typer treolje også.  I dette tilfellet har jeg brukt benarolje, fordi jeg tilfeldigvis hadde noe stående. Fordelen med denne og kokt linolje, er at den herder og blir litt klebrig – noe som kan utnyttes. Olje rikelig over alt, både inn- og utvendig, og la kanoen dryppe fra seg.

 

Duktrekking

Se bilder innledning av artikkel: Før oljen er riktig tørr, og mens overflaten ennå er litt klebrig, kan man gjerne legge på duken. Duken vil da feste seg enda bedre til underlaget, idet oljen senere tørker, og fungerer som lim.

Du bruker en tynn seilduk til trekking. Kvaliteten bør være ca. 300 gram/kvadratmeter og den skal være 1,5 meter bred. Lengden skal tilsvare kanolengden, altså ca. 5,10 m. Du begynner med å lage en brett langs midten av stoffet. Så fester du den i den ene enden med kramper av rustfritt stål eller kobber/messingstifter. Få noen til å hjelpe deg med å strekke den godt langsetter, hvoretter du fester den andre enden på samme vis. Når duken trekkes er det viktig at det er varmt og tørt. Det gjør all jobbing med duk enklere.

For å strekke duken på tvers skal man strekke den oppover for hånd, og feste den med kramper eller stift til bordleggingen øverst. Man kan også bruke en strammetang av samme type som brukes av kunstnere til å spenne opp lerret til maleri. I endene skjæres stoffet til, slik at det blir en overlapp et stykke nedover stevnen.

 

 

Bordlegging.

 

Til slutt skal duken grunnes. Her bruker jeg en hard oljemaling av typen skipsmaling, som jeg tynner 20 % med white spirit for å få den til å trekke godt inn i duken, og mette denne. Etter dette er kanoen i praksis ferdig. Den kan settes på vannet for en prøvetur, men jeg vil nå gjøre finish på den først. 

I neste nummer gjør vi finish på kanoen, lager sete og padleåre, og så blir det kanskje en prøvetur da….

 

Materialer:

30 granbord på 45×4 millimeter og 5,10 lengde

Ca. 200 2 cm. lange messingskruer

2-3000 stifter av messing eller kobber, 1,5- 2 cm. lange

Linolje eller benarolje

Ca. 5 meter seilduk – 320 gram/kvadratmeter og 1,5 meter brei

Vanlig oljemaling til grunning av duken

Rustfrie kramper eller små messing/kobber spiker til å feste duken

Vi bygger kanadisk kano, del 3

Kanoen må bli glatt utvendig, og det oppnås kun ved å legge på adskillige lag med oljemaling og pusse grundig med sandpapir mellom hvert strøk. Jeg anbefaler kvalitetsmaling, for eksempel Drygolin vindu og dør. Fargen velger du selv.

 

Seteløsning
Seteløsning

 

 

 

På kanoen som blir bygget i artikkelen har jeg brukt en gulbrun farge som grunnlag. Sandpapir med kornstørrelse 80-100 kan brukes. På de siste strøk noe finere. Du må regne med å legge på fem strøk før kanoen er noenlunde glatt.  Jeg har laget en liten filmsnutt om pussing og maling av dukbåt som kan ses her: http://kajakkspesialisten.no/film_bygging.php

Kanadisk kano med litt fargepigmenti lakken

For å oppnå en litt levende og spennende overflate velger jeg her å legge på ett lakkstrøk eller to helt til slutt. Jeg blander litt brunt fargepigment i lakken, og påfører den litt ujevnt og lar den renne noen steder. Det kan gi en tøff effekt, men vær forsiktig! Mal en liten dukprøve først, så du er sikker på resultatet.

Runding av lister på kano
Runding av lister.

For å dekke over stiftene som holder duken på plass og for å gi mer stivhet i kanoen, lages to lister på 20×8 millimeter og ca. fem meters lengde. Disse skrus fra yttersiden inn gjennom annethvert spant og inn i innerrelingslisten. Hardved er å foretrekke, men i dette tilfellet brukte jeg gran – igjen for å holde vekten lav.

Olje og lakkering av kanoen

Det er på tide å olje og lakkere innvendig. Treet skal beskyttes grundig mot slitasje og fukt. Påfør enten flere lag med hard lakk, type gulvlakk, eller flere lag med benarolje. Tykke lag lakk eller olje sikrer også at sand ikke sniker seg ned mellom og under bordleggingen, og gnir på duken innenfra.

Helt til slutt bør man skru på ett trestykke som dekker over avslutningen av innerreling, samt innerstevn. Det ser pent ut, og fungerer også som bærehåndtak når man skal løfte kanoen. Hardved som eik er å foretrekke, da det skal tåle en del. Man bør også bøye til et par brede hardvedlister som dekker over dukskjøten i stevnene. Denne listen fungerer også som slitelist. Den skrus rett gjennom duken og inn i innerstevnen. Ønsker man mer retningsstabilitet bør man også legge på en slitelist utvendig, i midten langs hele skroget. På denne kanoen har jeg ikke gjort det, men det anbefales!

 

Slitelistene er på plass på kanoen.
Slitelistene er på plass.

 

Tetting av skruehull ved montering av slitelist.
Tetting av skruehull ved montering av slitelist.

 

Med eller uten sete?

Nordmenn flest ønsker seg sikkert et sete å sitte på. Jeg har laget flere versjoner. Det er mye arbeid, og det gir ett høyt tyngdepunkt i kanoen.  Så hvorfor ikke prøve uten! Padling av kano i ”trapper” stillingen har store fordeler: God bevegelighet, god kontakt med kanoen og god stabilitet på grunn av lavt tyngdepunkt. Før man snekrer sete bør man i al fall prøve dette. Fordelerne er store, og ulempene kan hjelpes på. Den store ulempen er at det er ganske tungt for en lite smidig voksen kropp å padle knestående i timevis. Men man kan lage en liten sits ut av skummateriale, eller rett og slett hvile rumpen på en passe stor vanntett pakkepose. Det fungerer for mange. I tillegg bør man ha et liggeunderlag eller to i bunnen av kanoen, slik at det blir behagelig for knærne også. Snekkerbukser med knepolstring er faktisk en riktig god ide også!

Den ferdige kanoen jeg har bygget i forbindelse med denne artikkelen veide 27 kg ferdig malt og med alle lister på plass. Den er så lett at jeg fint får den opp på taket av en varebil alene, så sant det ikke blåser!

 

Lamenerte åreemner og bokanbefaling.
Lamenerte åreemner og bokanbefaling.

 

Man bør også unne seg fornøyelsen av å lage en padleåre i tre. En allround kanopadleåre skal være omtrent så lang som avstanden fra bakken og opp til armhulen på padleren. Man kan bruke et hvilket som helst treslag, men lette treslag som gran og osp er å foretrekke. Disse må helst forsterkes i enden mot slitasje, med hardved eller epoksy.

 

Kanemner klar for høvling.
Kanemner klar for høvling.

 

Fremgangsmåten ligner måten å lage en grønlandsåre i tre på. Emnet bør være rettvokst og kvistfritt. Her lager jeg to årer, en på 160 og en på 140 cm. lengde. Bladets lengde er ca. halvparten av totallengden. Les deg først opp på padleåresnekring i artikkelen om grønlandsårebygging på www.kajakkspesialisten.no/annet_lageare.php

 

Åren høvles og pusses.
Åren høvles og pusses.

 

 

 

Håndgrep.
Håndgrep.

 

 

Kanadisk kano er ferdig!

Det har gått ca. 150 arbeidstimer fra jeg begynte på kanoprosjektet i vinter og frem til nå. Det har vært mye trivelig arbeid, men jeg må innrømme at prosjektet har satt min tålmodighet på prøve til tider. Desto mer morsomt å være ferdig, og se det ferdige resultatet på vannet.

Prøveturen kom en kveld sent i mai. Det regnet, men jeg og min yngste datter ville likevel ut en tur på vannet. Kanoen var blank og fin – morsomt mønster på yttersiden hadde det også blitt. Det var en estetisk nytelse av dimensjoner å bære den ned til den lille bryggen ved elva, og forsiktig sette den på vannet. Sissel var først oppi. ”Den er veldig vippete”, var hennes første kommentar.  Ja, denne modellen har ikke mye begynnelsesstabilitet, det visste jeg fra før.

Jeg kom meg selv opp i. Satte meg på kne på et liggeunderlag og plasserte min lille sits i skum under rumpa. Sissel satt på kne foran. Med god brei beinstilling syntes jeg kanoen føltes utrolig stødig. Den kan legges langt ut på siden uten at man mister balansen.  Vi tok årene fatt. Sissel hadde ikke helt teknikken inne, så det ble meg som måtte drive kanoen frem.

Jeg var overrasket over hvor lett den var å drive fremover. Uten anstrengelser skjøt vi god fart. Jeg må innrømme at jeg savnet den langsgående utvendige slitelisten, for med meg som eneste motor var det tungt å holde en stødig kurs over lengre distanse. Jeg fikk det likevel til med J-tak og kanting av kanoen, og vi hadde en flott tur i stille silregn. Sissel syns det var alle tiders. Vi så mye fisk, frosk og vakre blomster på turen, og på grunn av regnet kunne vi glede oss over å være de eneste på vannet den kvelden. Ingenting forstyrret stillheten annet enn lyden av små plask og drypp fra padleåren. Dette er en opplevelse jeg kan anbefale varmt.

Anbefalt lesing: ”The Bark Canoes and Skin Boats og North America” (klassiker!) ISBN 1-56098-296-9 Adney & Chapelle

 

Materialer

Drygolin vindu og dør 3 liter

3 liter sterk gulvlakk eller benarolje

2 hardvedstykker til endene på 20x30X1,5 cm. eller ca. der omkring

Slitelister i hardved – 15-20 meter

8”x1,5” granemne uten kvist tilsvarende padleårens lengde Alternativt kan man laminere emne av mindre stykker.

 

Fikk du med deg del 1 av Vi bygger kano