Tekst: Laila Reigstad, redaktør
Foto: Siri Eide, Laila Reigstad

En kort morgentur

Det var tidlig en søndagsmorgen. Novembersolen speilte seg i den blanke sjøoverflaten. Det var ikke et pust i lufta. Med andre ord en drømmedag for en padler. Mortensen kjente at han bare måtte utpå. Siden han var alene hjemme, skrev han ingen lapp om hvor han skulle. Det var tross alt bare en kort tur.

Han gjorde som mange av oss, padlet avgårde uten at noen visste det. Han er en erfaren padler, har vært aktivt medlem av Norges Livredningsselskap og er frivillig i Turlaget. I dag var han kledd for vinterpadling med to lag ull, tett tørrdrakt og neoprenhansker. Og han var på hjemmebane, ved Glesvær på Sotra, rett vest for Bergen.

Helt ok dønninger

-Jeg har jo padlet her veldig mye, og denne dagen var ikke noe annerledes. Jeg padlet ut rundt klokken 8.30, var kjempeglad for at jeg kunne rekke en padletur under disse supre forholdene. Jeg padlet ut mot Færøyna, tok bilder av det flotte lyset med mobilen og bare nøt det. Da jeg nærmet meg utaskjærs kom de sedvanlige dønningene mot meg. Jeg vurderte de til å være rundt 70 centimeter høge, runde og rolige og med rundt 8-10 sekunder mellom hver bølgetopp, forteller Mortensen. Og han fortsetter.

-Dette er forhold jeg er vant til og mestrer så jeg pakket mobilen ned i en vanntett pose, la den i dagluken, og padlet ut. Etter hvert var det tid for å tenke på returen, så jeg snudde kajakken uten problemer og begynte å padle tilbake. Klokken ti surfet jeg lykkelig innover, men så, helt uventet, veltet jeg. Det overrasket meg, fordi det ikke var noen grunn til det.

Ikke stresset

-Som aktiv padler, livredder og oppvokst ved sjøen, er jeg vant til å være mye i sjøvann. Det var derfor ikke noe stress som følge av veltet. Jeg følte meg helt rolig, og jeg kan egenredning fra kurs og øvelser. Først trekker jeg meg opp på bakdekket for å foreta en cowboyredning. Det går ikke, for i det jeg skal sette meg ned i sittebrønnen velter kajakken. Dette skyldtes trolig mye vann om bord, som gav kajakken ustabilitet i dønningene. Jeg prøvde flere ganger, med samme resultat, forteller padleren.

Dette klarer jeg selv!

-Det overrasket meg at jeg ikke kom meg opp i kajakken. Noen hundre meter bortenfor meg så jeg en fiskebåt med to personer om bord. Motoren var i gang og de trakk teiner. Jeg kunne på dette tidspunktet prøvd å komme i kontakt med dem, men her må jeg komme med en innrømmelse. Jeg viftet bare litt halvhjertet med padleåren mot dem, fordi jeg kjente på egen stolthet. Dette klarer jeg selv!

Pumper vann

-Hver gang jeg prøvde cowboyredningen og ikke fikk balansen var jeg redd for at kajakken skulle bli fylt med enda mer sjøvann, og dermed bli ytterligere ustabil, så jeg prøvde å «hoppe» av kajakkdekket heller enn å gli av. Det resulterte likevel i at kajakken veltet og jeg måtte flere ganger snu den.

Det var ikke lett å tømme kajakken i disse dønningene, så jeg begynte derfor å pumpe vannet ut av sittebrønnen. Det gikk sakte, men det følte det var godt å være i aktivitet. Jeg greide igjen å komme meg opp på kajakkdekket nå som kajakken hadde mindre vann om bord. Her hvilte jeg meg litt for novembersolen varmet så deilig, men lykken var kortvarig. I det jeg skal sette meg i brønnen blir kajakken ustabil. Selvtilliten min har nå fått seg en knekk, og overbevist om at jeg ikke ville lykkes denne gangen heller, velger jeg å avbryte forsøket. Jeg er igjen nede i det kalde vannet.

Min stolthet var jekket ned noen hakk!

-Jeg vet ikke hvor lenge jeg har vært uti sjøen nå, men kjente at det ikke lengre var så lett å få tak i dekksliner og kanter på lukene for å dra meg oppå dekket. Min tidligere stolthet var jekket ned noen hakk, og jeg begynte å vinke med åren og rope mot de to fiskerne i båten, men de så ikke min vei, og hørte ikke ropene mine gjennom bølgesus og motordur. Jeg tenkte at jeg ikke kunne bruke krefter på å rope, så jeg løftet åren min opp i luften og veivet energisk med den. Ingen respons. Det er her jeg innser at jeg faktisk trenger hjelp, slår Fredrik Mortensen fast.

-Jeg ville nå ringe min kone, tok mobilen opp av dagluken, men i farten mistet jeg lokket til dagluken. Prøvde å ringe, men mobilen virket ikke. Den hadde vært påslått etter at jeg tok bilder med i starten av turen og batteriet var fulladet da jeg dro hjemmefra. Nå var den avslått og kom ikke på selv om jeg trykket flere ganger på sideknappen. Jeg la mobilen tilbake i den lukeløse dagluken, selv om jeg burde ha klippet den fast på dekket.

Heftige ord både til Gud og meg selv!

Etterhvert fant jeg ut at jeg burde prøve å svømme til land, men det å svømme i tørrdrakt og padlevest, med en kajakk på slep, er lite effektivt. Undervegs mens jeg svømte, kikket jeg stadig mot de to punktene på land som jeg hadde satt som markører på min posisjon. For å spare krefter, la jeg meg etter hvert på bakdekket og anvendte padleåren for å oppnå bedre framdrift. Men, markørene fortalte meg at jeg brukte for mye krefter på ingenting. Jeg hadde ingen progresjon. At jeg i stedet for å komme nærmere land hadde drevet nordvestover og dermed lengre fra land var veldig frustrerende. Jeg ropte nå noen heftige ord både til Gud og meg selv.

Jeg må hvile

-Den resultatløse svømmingen tok mye krefter, fiskebåten var forsvunnet, fingrene var veldig kalde og tørrposen med mobilen var forsvunnet fra dagluken. Jeg hadde ingen mulighet å dra meg opp på kajakkdekket igjen. På rent instinkt festet jeg padleåren slik at det hvite årebladet stakk opp i luften, og så holdt jeg i kajakken, som nå fløt med den hvite bunnen opp. Jeg gav ikke opp bevisst, men kjente at jeg ønsket å hvile.

Bare hodet stakk opp

Og her mister Mortensen bevisstheten. I ettertid viser det seg at han har drevet bevisstløs i 1,5-2 timer. Selv følte han at det var snakk om fem minutter. Helt tilfeldig var Siri Eide og Yngve Bildøy ute med sin 17 fots skjærgårdsjeep. De skulle ut til Goltasteinen for å fiske og kjørte i 20 knop utover. Mens Bildøy kjørte og konsentrerte blikket fremover, satt Eide foran og tok bilder.

-Jeg så tilfeldig til siden, og i dønningene dukket det innimellom opp noe hvitt rundt 100 meter fra oss. Vi er veldig godt kjent her og det var merkelig at det skulle ligge noe fiskeutstyr akkurat der. Og at dette utstyret var helt hvitt er jo høyst uvanlig, så vi måtte bare bort å sjekke. Da vi var 20-30 meter ifra så vi at det var en kajakk med et åreblad som stakk opp. Er ikke det Fredriks kajakk? Vi så ikke Fredrik før vi var nesten helt inntil, fordi han stod loddrett i vannet og bare hodet stakk opp, forteller Eide.

Ingen respons

-Vi prøvde å snakke med han, men fikk ingen respons, forteller Bildøy. Heretter handlet vi helt på instinkt. Vi dro han opp i båten, ringte 113 klokken 13.59, og fikk formidlet at vi var maks ti minutters kjøring fra kaien på Glesvær, der ambulansen kunne komme. Vi fikk beskjed om å ta av han hanskene, men ellers ikke gjøre annet enn å prøve å holde han våken ved å snakke med han. Han hadde åpne øyne, men et helt tomt blikk. Vi opplevde han som uten bevissthet.

28.5 grader

Ved ankomst til kaien på Glesvær hadde ambulansen ikke kommet. Mortensens venn Sjur Krog luftet tilfeldigvis hundene nede på kaien og begynte straks å hjelpe til.

-Vi dro Mortensen inn i en gang i nærmeste hus, og han var ikke bevisst. Da vi la han på gulvet rant det vann ut gjennom armmansjettene på tørrdrakten. Det var 20-30 liter vann inne i drakten selv om alle glidelåser var helt lukket og hals og armmansjetter vanligvis sitter helt tett. Vi tok forsiktig av han tørrdrakten og tok på han noen pledd og klær før ambulansepersonellet ankom og tok over. De målte kroppstemperaturen hans til 28,5 grader, forteller Krog.

Siri Eide blir med i ambulansen og forteller at faren likevel ikke var over. På et tidspunkt er det så kritisk at de stoppet ambulansen og jobbet intenst. Til og med sjåføren kom bak og hjalp til. De hadde Luftambulansen på vent, men med lite kø inn til Bergen sentrum valgte de å kjøre. Framme på sykehuset kontakter Eide Mortensens kone, Laila Mortensen. Det har nå gått en drøy time siden Mortensen ble funnet i sjøen, der han hadde lagt i fire timer. Mortensen kvikner hurtig til. På kvelden har han lyst å dra hjem, men må tilbringe natten på sykehuset.

Stemmer ikke

Mortensen forteller at han følte seg veldig deltakende i flere ledd av redningsaksjonen. Dette stemmer ikke med det de tre andre involverte forteller. Mortensen mener han gikk opp i båten selv da han ble funnet, men Bildøy forteller at de måtte dra Mortensen om bord og at han ikke var bevisst. Den eneste tilbakemeldingen jeg får fra Fredrik på båtturen er at han klarer å svare på når han er født, fortsetter Eide, som prøvde å holde han våken på vei til land.

-Jeg trodde at vi hadde en fin dialog om bord i båten. Videre tror jeg at jeg selv gikk i land på kaien på Glesvær, bare støttet av Sjur, uttrykker Mortensen.

-Dette stemmer ikke, forteller Krog, som husker at det var tungt å dra Mortensen opp på kaien og i hus.

Småting eskalerer!

-Det kom ikke noe om hendelsen i pressen, så denne artikkelen i Padling er første gang min opplevelse kommer på trykk. Jeg tok ikke skrekken av padleturen, og derfor tok jeg Aktivitetslederkurset til Padleforbundet noen måneder senere. Det er likevel en del inntrykk som har festet seg. Disse er knyttet til det jeg før tenkte på som småting, men som denne novemberdagen ble slått sammen og dermed eskalerte til en alvorlig hendelse. Disse inntrykkene er grunnen til at jeg nå forteller min historie. Det var nemlig flere ting jeg tidligere har tatt for gitt med meg selv, mine padleferdigheter og padleutstyret, forteller Mortensen.

Det jeg tenker på i ettertid

-Først er jeg overrasket at jeg veltet i slike forhold. Jeg mestrer jo langt verre padleforhold enn dette. For det andre er jeg forundret over at at jeg ikke kom opp i kajakken, selv om cowboyredningen sitter «til vanlig». Jeg burde nok hatt med en årepose som hjelp nummer to. Og det tredje, mobilen. Til tross for at den var fulladet og i tørrpose, så var den ikke til noe hjelp, men heller til frustrasjon og falsk trygghet. Man burde hatt med en VHF, eller kanskje ha med en sak som kan sende GPS-signaler om ens lokalitet til noen som kan hjelpe, forteller Mortensen. Og han fortsetter.

-Og så er det de hjemme da. Kanskje burde man være flinkere til å gi beskjed om at man padler ut, avtale tidspunkt for kommunikasjon og oppgi hvilket område man padler i, selv om man ofte endrer ruten. Og selv om vi er gode til å padle så kan man svelge stoltheten og be om hjelp. Hadde fiskerne plukket meg opp ville det for eksempel aldri blitt kritisk. Som erfaren padler tenker jeg at vi alle kan bli flinkere til å tenke gjennom de små tingene som vi jo alle har hørt om siden vi tok våre første padletak. Disse kan virkelig bety forskjellen på liv og ikke liv, slår Fredrik Mortensen fast til slutt.

Lessons learned

-Jeg var helt i grenseland for å overleve. Det kunne vært unngått. Mitt håp at dere alle tenker gjennom disse fem punktene fordi marginene er så mye mindre enn man tror!

1. Jeg burde ikke ha padlet ut alene.
2. Jeg bur de hatt med meg en form for kommunikasjon utenom mobilen.
3. Jeg burde ha øvet mer på egenredning i bølger, ikke bare på flatt vann.
4. Jeg burde hatt med en årepose, ikke bare stolt på at cowboyredningen fungerer.
5. Jeg burde hatt en avtale med noen om når jeg cirka kom i land igjen.

Et trykk er nok!

InReach fra Garmin er 2-veis satellitkommunikasjon, samtidig som den har en nødknapp.

VHF er kanskje det viktigste hjelpemiddel om en nødsituasjon skulle oppstå på sjøen. Alle nyere VHFer er utstyrt med det som kalles DSC (digital selective calling). Det innebærer at du kun trykker inn én nødknapp (Distress), så sendes det ut en nødmelding til kystradio og alle farkoster i området. Når VHF er tilkoblet GPS, så sendes det ut informasjon om din posisjon.

Denne artikkelen er del av artikkelserien «Bli Reddet», som startet i januar 2022.
Artikkelserien er sponset av Garmin.

Les gjerne en annen artikkel i «Bli Reddet!»-serien: I den artikkelen går vi i dybden på statistikken rundt alle dødsulykker i Norge i kajakk og kano fra 1988 til og med 2020. Klikk HER.