23 timers påskepadling over Skagerak!

Som sørlandspadlere ser vi danskeferja gli ut og inn av byfjorden i Kristiansand hver dag, og vi har lekt med tanken om å “slå følge” over Skagerrak omtrent siden vi begynte å padle for 25 år siden. Turen er rundt 120 kilometer lang, og endelig skulle det bli en realitet!

Tekst og foto: Leiv E. Gabrielsen

Ikke følgebåt!
Fra første dag var det avgjort at vi ikke skulle ha med følgebåt. Dette valget kan sikkert diskuteres, men for oss hadde Skagerrakkrysningen en større appell dersom vi var alene.  Konsekvensen var at alle oppgaver helt og holdent måtte ivaretas av oss selv (navigasjon, kommunikasjon, mat og drikke, ordne enkle toalettmuligheter osv.). I tillegg gjorde valget at vår disponering av krefter underveis måtte planlegges nøye. Det var helt uaktuelt å gå tom for krefter ettersom det ikke var noen båt å gå ombord i.

Opptreningen var seriøs
Dette betydde at tempoet underveis burde ned, noe som gjorde at vi måtte beregne lengre tid på havet, som igjen førte til at det ikke var mulig å unngå nattpadling. Ettersom turen kom til å vare lenger ville vi også være mer utsatt i forhold til værforandringer. Det var med disse forutsetningene i bakhodet at den alvorlige oppkjøringen begynte. I tillegg til egen alternativ trening padlet vi minst én langtur i måneden. Disse var gjerne på 7-11 timer og 20-35 nautiske mil. Regelen var alltid den samme: Sitte i kajakken hele turen og padle konsekvent etter tidsmønsteret 40p -5h – 40p -5h – 40p – 5h – 40p -15h (i minutter; p = padling, h = hvile). Etter å ha eksperimentert med ulike intervaller vendte vi alltid tilbake til dette mønsteret. I kortpausene spiste vi småsnacks (nøtter, sjokolade, søtsaker og bananer), mens vi fylte på med tyngre mat (brødskiver, kald lasagne og den slags) i langpausene.  Treningsturene på vinteren ble en verdifull del av totalopplevelsen. Vi har endevendt skjærgården i området, padlet opp det meste som er av elver, brøytet masse is og frosset mer enn nok. Belønningen kom på siste tur før selve krysset. I godvær la vi rett til havs, og tre mil sør av Flekkerøy ble vi forbisvømt av en stor flokk spekkhoggere.  De svære dyrene var på alle kanter og den nærmeste bare ti meter unna. For nordvestlandspadlere er kanskje ikke det så unikt, men her i sør er dette uhørt flaks!

Godt utstyrt
Når sant skal sies er vi ikke så opptatt av utstyr utover at det vi bruker må være funksjonelt og av kvalitet. Flåten bestod av en Seabird Expedition og en Tahe Marine Wind 535, altså kajakker det ikke er mulig å legge seg ned i. Annet essensielt utstyr var tørrdrakt, GPS, store kompass, nødbluss, nødraketter, VHF radio, Spotter “nødpeilesender”, radarreflektor, kasteline, drivanker, kniv, og pongtonger. Som primæråre hadde vi hver vår Werner Camano. Den er litt puslete i størrelsen, men fungerte perfekt på lange dager. Etter noen treningsturer i mørket, sammen og alene, landet vi på at svak rød belysning var mest behagelig, og sterke hvite lanterner ble bare tent i tilfelle nærgående skipstrafikk. Pongtongene benyttet vi ved urolig sjø på natta.

Værmeldinger
Tidligste dato for krysset ble satt til påsken. Ettersom vi likevel skulle padle gjennom en natt, valgte vi en tid på året som gjerne varter opp med stabile høytrykk fremfor varme og lange dager. Nettstedene yr.no og dmi.dk ble saumfart for prognoser på vind-, bølge- og strømforhold. Basert på informasjon herfra tok vi ferja over til Hirtshals 24. april, altså første påskedag.

Påskepadleturen fra Hirtshals til Ulvøysund nær Kristiansand tok 23 timer og da hadde de to padlerne tilbakelagt rundt 120 kilometer/65 nautisk mil! Kartutsnitt fra Google Maps.

Urolig sjø
Vi ankom Hirtshals på formiddagen. Etter å ha rigget kajakkene og klargjort 20-25 liter sportsdrikk og husholdningssaft hver, sjøsatte vi kajakkene ved en steinmolo. Vi hadde nå med oss proviant for minst 36 timer. Klokken 13.30 ønsket vi hverandre lykke til, gled ut av havna og rundet moloen som beskytter fiskeværet mot havet. Kursen til Ulvøysund ble staket ut; 300 grader, avstand 65 NM.  I tråd med dmi.dk møttes vind, bølger og strøm utenfor danskekysten, slik at sjøen de første timene var litt urolige. Været var likevel nydelig og vi kjente begge på en yr glede og forventning over endelig å være i gang med å realisere drømmen vår. Dette var forsøket med stor F, vi ville neppe være motivert for ny planlegging om vi skulle mislykkes.

Påskestille!
Ettersom det var helligdag var det få fiskebåter utpå. Vi anså likevel skipstrafikk som det eneste potensielt farlige aspektet ved turen, særlig om vi skulle havne i den sesongvanlige havskodden. Tidligere på dagen hadde kapteinen om bord på Fjordcat gjort det klart at vi ikke kunne forvente å bli oppdaget på radar. Vi måtte selv styre unna større skip, og han anbefalte oss å sende ut securité-meldinger på VHF’en ved behov. Etter å ha krysset leden av tung skipstrafikk på vei ut og inn av Østersjøen senket derfor roen seg. Været stilnet, ørreten spratt og sola varmet fortsatt selv om den nå stod lavere på himmelen. Lykkefølelsen var stor – det var dette vi hadde snakket om i så mange år – det å befinne seg midt i Skagerrak uten båter eller land i sikte.

 

Matpause på åpent hav! Foto: Leiv E Gabrielsen

 

Bekmøkt åpent hav!
Ettersom mørket senket seg la vi ut pontongene og tente belysningen. Natta ble beksvart. Halvmånen lå under horisonten og dis fjernet den kjærkomne konturen mellom himmel og hav. Navigasjonsøktene, som vi delte mellom oss, ble kortere, og vi opplevde begge vertigo. Vi så absolutt ingenting. Vi merket godt at det var noe sjø, men kunne ikke se den.  I den grad vi skal gi råd til likesinnede må det være; ikke engang tenk på å krysse et hav i mørket uten pongtonger tilgjengelig! Vi fikk nå strøm imot og farten var tidvis nede i demotiverende to knop. Likevel, midt på natta nådde vi halvveispunktet. Vi delte en miniatyr-akevitt og hastet videre. Det var blitt kaldt og lengre pauser fristet ikke. Kroppene sa nå i fra om at vi hadde padlet lengre enn noen gang før. Dette var ukjent territorium. Praten oss i mellom stilnet og jobben som fortsatt skulle gjøres foregikk nå mer og mer i hodet. Grålysningen kom sent og varte lenge denne natta.

Sjarmøretappen
De siste 20 mila hadde vi sett for oss som sjarmøretappen. Natta ville være bak oss og snart skulle gamlelandet komme til syne. Det ble et slit. Vinden tok seg opp tidligere enn meldt og etterhvert gikk det hvitt inn fra sør. Frykten var at været skulle dreie på vest slik at vi fikk det midt i mot. Ti nautiske mil fra land fikk vi mobildekning og ringte nær familie og Fædrelandsvennens journalist – vi er fremme om tre timer!

Flaggende velkomst!
Det ble strengt tatt ingen parademarsj inn. Til det var det enkelte muskler som protesterte litt for heftig. I tillegg lå Norge innhyllet i skodde slik at vi padlet mot en tilsynelatende evig horisont. Først når GPS’en viste at mål lå en halvtime unna materialiserte kysten seg.  Så dukket plutselig tre kajakker opp. Det var våre beste padlekompiser som kom oss i møte! Gleden var stor og klumpen i halsen måtte holdes på plass på guttevis. Drøyt 23 timer etter avgang gled vi inn i Ulvøysund til en flaggende velkomstkomité bestående av familie og venner. Ustø til beins fikk vi hjelp ut av kajakkene, og det vanket klemmer og pils og alt var såre vel.

Oppsummering
En oppsummering av turen forteller oss at alt gikk slik vi hadde visualisert på forhånd. Navigasjonen fungerte bra; vi hadde bare ett waypoint – Ulvøysund. Kompasskurs ble fortløpende justert ettersom GPS’en viste drift av 300 graders radialen. Total padledistanse ble bare et par nautiske mil mer enn hva en rett linje skulle tilsi. Krefter ble også disponert riktig ettersom vi fortsatt hadde overskudd ved ankomst. Når det er sagt protesterte muskler og sener ganske heftig etter hvert. Skulle vi padlet lenger måtte turen vært delt inn i etapper med mulighet for hvile. Det betyr kajakker med sovemulighet, som blir et helt annet konsept.

 

Mange beskriver det å gjøre virkelighet av en drøm som noe som gir blandede følelser – drømmen finnes jo ikke lenger. Vi kjenner oss ikke igjen i dette. For vår del har dagene etter turen bare vært preget av ro, tilfredshet og stolthet.  Nye drømmer skal jo skapes – igjen og igjen.