Når padlingen blir katolsk

Det er få sammenhenger mellom padling og helgendyrkelse. Mange klubber benytter likevel sjansen til å markere 13. desember og Santa Lucia. 

Morgentrøtte kajakker er dekorert med lys og ligger og dupper i det kalde desemberhavet. I dag lokker flere klubber og arrangører med fellespadling til ære for den katolske helgenen Santa Lucia.  Det er lenge siden Norge var et katolsk land, men i tiden før reformasjonen 1536, var helgendyrkelse vanlig også her. 

solnedgang
Ser lyset: Mange padleklubber velger å markere 13. desember. Foto: Jonatan Borba

Helgenene var personer som man anså hadde en spesiell kontakt med Gud, eller gudene. I respekt for den høyeste Gud kunne man i bønn henvende seg til en helgen og be denne videreføre budskapet. Ikke sjeldent er har de ulike helgenene spesielle oppgaver knyttet til ulike sykdommer eller plager. Eksempelvis er Santa Lucia helgenen til de svaksynte, prostituerte, bønder, vaktmestere og folk med sår hals.

Det er ingen direkte kobling mellom padling og Santa Lucia, men selvsagt en fin anledning til å invitere til morgenpadling. Mer logisk hadde det nok vært om vi dyrket helgenen Virgen Del Carmen – havets skytsengel.

Dagen markeres 16. juni og Jomfru Carmen er erklært som skytsengel og beskytter for alle typer marine grupper, fra små fiskere til store sjøfarere.

Santa Lucia
Svenske tilstander: Santa Lucia feires stort i Sverige. Her arrangeres både skjønnhets-konkurranser og prosesjoner. Foto: Marte Østmoe

 

Finn lykken i Finland

6. desember er Finlands nasjonaldag. Fremdeles er finnene også verdens lykkeligste. I tillegg kan de sjalte med 1000 sjøer å padle på. 

Det store tallet er likevel en sannhet med modifikasjoner. Ikke er det 1000. Ikke er det en gang 100. Det rette tallet skal være 188. Sjøene er omringet av irrgrønn skog. Her anbefales minst tre aktiviteter:

  1. Padle kano og utforske finsk natur.
  2. Ta et cruise med et gammelt dampskip på Finlands største innsjø Saimaa.
  3. Ta badstue. Spesielt anbefales tradisjonelle sauna varmet opp med ved.

Velger du fra øverste hylle, da leier du kano eller kajakk. Spesielt er det mange utleiere langs nasjonalparkene Kolovesi og Linnarassari.

Finland
Tusen: Finland omtales som de tusen sjøers land. I virkeligheten er det under hundre, men likevel mange nok. Foto: Raija Lehtonen, Valokuvaaja Juho Kuva

Som regel inngår det i leien, vest og kart, samt vanntette bager. Vil du padle over flere dager anbefales det å laste ned Excursionmap.fi. Du kan også booke deg på arrangerte turer med guide. Eksempelvis på Julma-Ölkky – en av Finlands tre canyoner.

Ønsker du ikke å følge en gruppe, men klare deg helt selv? Det er ikke umulig! Lei en hytte da vel! Finnene er nesten like glade i hyttens sine som oss nordmenn og det skal finnes en halv million hytter i landet. Bruk gjerne 2 –3 dager på bare å lande. Først nå finner du den ekte roen. Ikke umulig blir du like fornøyd som en gjennomsnittlig finne. Altså en av verdens lykkeligste personer. 

Flatt vann og bratte stup: Finland er et padleeldorado med 1000 muligheter. Mikko Nikkinen
Flatt vann og bratte stup: Finland er et padleeldorado med 1000 muligheter. Foto: Mikko Nikkinen

 

DYKK I ARKIVET: XL Elvekajakk på Ottawa i Canada!

Elven Ottawa, som ligger i den østlige delen av landet, rant med en 30-års flom under den to dager lange konkurransen XL Ottawa. Vannstanden var faktisk så høy at det meste av stryk var erstattet med enorme strømskiller. Og noen store bølger. Et stryk var imidlertid ettertrykkelig på plass, og aldri før har vel navnet stått bedre til de enorme vannmassene: Colosseum. Det føltes som om man var på vei inn på en kamparena hver gang man padla inn!

 

BoaterX: Det blir trangt i inngangen til Gladiator. Foto: Patrick Cambli

Noe av det største jeg har sett!
Den første valsa passerte man på venstre side, og det var nesten umulig ikke å kikke ned i avgrunnen. Den er rett og slett noe av det største jeg har sett på en elv, og enormt fascinerende. Nedenfor valsa brøt enorme bølger. Alvorlige konsekvenser om man mister linja gjorde sitt til at de aller fleste holdt seg rette veien opp gjennom stryket. Eller forsøkte i hvert fall. På toppen av alt ligger bølgen Gladiator midt i stryket, med en stor valse bak seg. Denne valsa er stygg, og må ta skylden for at pulsen øker på alle som vil surfe på Gladiator. Bølga er bortimot tre meter høy, og enormt kraftig. Og når man stiller opp til konkurranse på en slik bølge, ja da er det ikke rart om man føler seg snytt for å ha glemt igjen pulsmåleren hjemme!

 

Gladiator: Ben Marr fra Canada har Gladiator som sin favorittbølge. Det synes! Foto: Patrick Camblin

Tre meter høy, ekstremt rask og vanskelig å surfe!
Vannet gikk ned noen centimeter for konkurransen XL OTTAWA, og Gladiator kom inn på en meget god vannstand. Uka før hadde verdenseliten surfa en bølge som ligger, unaturlig nok, midt i Ottawa by. Bølga blir dannet av gamle ruiner som ligger ute i elva, og heter da naturlig nok bare “The Ruins”. Bølga er også bortimot tre meter høy, ekstremt rask og vanskelig å surfe. Den er likevel bare barnemat sammenligning med Gladiator. Likevel, belønningen for å komme seg innpå bølga hver gang var store triks med mye luft og ekstatisk hurrafølelse.

Målgang: Et av feltene er nesten i mål i BoaterX! Foto: Patrick Camblin.

De store navnene innen bølgesurfing var alle på plass: Dane Jackson (USA) øvde på triple airscrewer, et triks ingen andre i verden mestrer, mens Ben Marr (Canada) øvde på store kombinasjonstriks med stor stil. På jentesida var Nouria Newman (FRA) som vanlig fryktløs, og banka ut airscrews og pan-ams på høyde med gutta. Selv kunne jeg konstatere at freestyle ikke har gått i glemmeboka siden sist, og jeg fant formen med clean blunts og airscrews.

Denne bølga er heller ikke uten konsekvenser, selv om det riktignok ikke gikk på helsa løs. Om man var litt for sen med å rulle opp etter å ha falt av bølga mistet man den ene bakevja hvor man kan padle opp igjen til bølga. Og da må man padle inn til land og gå opp for så å prøve igjen. En rundtur på gode 20 minutter. I en slik treningssituasjon blir presset enormt for å prestere – men samtidig skal man også klare å ta bakevja…

 

Salto i lufta: Mariann Sæther prøver på et av de mer avanserte triksene som heter «Airscrew». Foto: Nouria Newman.

Konkurransedager
Den første konkurransedagen opprant med strålende vær og spente deltakere. Surfearena var Gladiator, og alle var (mer eller mindre) klare for kamp. Bølgen ligger midt ute i stryket, og det er en hard ferging som skal til for å klare å komme innpå bølgen. Mange av de beste av de beste slet med å få surfa, og med et format som tillot rundt fem forsøk per person var spenningen til å ta og føle på i bakevja. Beste kvinne, Nouria Newman (FRA) kom på bølgen tre ganger, mens undertegnede bare hadde hellet med seg en gang. Resultatet ble også deretter, med henholdsvis 1. og 2. plass.

 

Enorm: Dane Jackson får enormt med luft på bølga «The Ruins» i Ottawa city. Foto: Mariann Sæther.

I herreklassen var det en jevn strøm av ekstremt store triks: Enorme pan-ams, enda større airscrews, helixer, bread-n-butters også videre. Vinner ble intet mindre Dane Jackson (USA), med en hårreisende bra runde som gjorde de fleste nærmest målløse. Er man et vidunderbarn så er man et vidunderbarn.

Luftig: Canada er landet for luftige svev! Her er det Mariann Sæther i aksjon. Foto: Nouria Newman.

Duket for BoaterX: nervepirrende!
Dag 2 var det duket for BoaterX, hvor syv og syv personer konkurrerte om å komme først i mål. Start var 1.5 kilometer før Gladiator, og sørget for at feltet fikk spredd seg en smule før man padlet inn i stryket. Og godt var det. Etter 1.5 km med flattvann, dog fylt av store sopper og strømskiller, var nok de fleste godt andpustne i det de passerte inngangsvalsa. De smarteste sparte litt pust igjen til dette siste stryket, men for fire av deltakerne gikk det ikke så bra. En ble observert med syv rulleforsøk før han endelig havna i den siste valsa, mens tre andre også svømte ut av samme sted. Det var, for å si det mildt, nervepirrende å se på. I kvinneklassen klarte Katrina van Wijk (CAN) å snike seg fremfor Nouria Newman (FRA), mens undertegnede kom i mål på tredjeplass.

En ting er sikkert!
Det var en sliten og mørbanket nordmann som tok plass på flyet hjem til Norge samme kveld, med mange gode minner fra nok en reisetur til fjerne strøk. Og en ting er sikkert: Alt er virkelig MYE større i Canada.

23 timers påskepadling over Skagerak!

Som sørlandspadlere ser vi danskeferja gli ut og inn av byfjorden i Kristiansand hver dag, og vi har lekt med tanken om å “slå følge” over Skagerrak omtrent siden vi begynte å padle for 25 år siden. Turen er rundt 120 kilometer lang, og endelig skulle det bli en realitet!

Tekst og foto: Leiv E. Gabrielsen

Ikke følgebåt!
Fra første dag var det avgjort at vi ikke skulle ha med følgebåt. Dette valget kan sikkert diskuteres, men for oss hadde Skagerrakkrysningen en større appell dersom vi var alene.  Konsekvensen var at alle oppgaver helt og holdent måtte ivaretas av oss selv (navigasjon, kommunikasjon, mat og drikke, ordne enkle toalettmuligheter osv.). I tillegg gjorde valget at vår disponering av krefter underveis måtte planlegges nøye. Det var helt uaktuelt å gå tom for krefter ettersom det ikke var noen båt å gå ombord i.

Opptreningen var seriøs
Dette betydde at tempoet underveis burde ned, noe som gjorde at vi måtte beregne lengre tid på havet, som igjen førte til at det ikke var mulig å unngå nattpadling. Ettersom turen kom til å vare lenger ville vi også være mer utsatt i forhold til værforandringer. Det var med disse forutsetningene i bakhodet at den alvorlige oppkjøringen begynte. I tillegg til egen alternativ trening padlet vi minst én langtur i måneden. Disse var gjerne på 7-11 timer og 20-35 nautiske mil. Regelen var alltid den samme: Sitte i kajakken hele turen og padle konsekvent etter tidsmønsteret 40p -5h – 40p -5h – 40p – 5h – 40p -15h (i minutter; p = padling, h = hvile). Etter å ha eksperimentert med ulike intervaller vendte vi alltid tilbake til dette mønsteret. I kortpausene spiste vi småsnacks (nøtter, sjokolade, søtsaker og bananer), mens vi fylte på med tyngre mat (brødskiver, kald lasagne og den slags) i langpausene.  Treningsturene på vinteren ble en verdifull del av totalopplevelsen. Vi har endevendt skjærgården i området, padlet opp det meste som er av elver, brøytet masse is og frosset mer enn nok. Belønningen kom på siste tur før selve krysset. I godvær la vi rett til havs, og tre mil sør av Flekkerøy ble vi forbisvømt av en stor flokk spekkhoggere.  De svære dyrene var på alle kanter og den nærmeste bare ti meter unna. For nordvestlandspadlere er kanskje ikke det så unikt, men her i sør er dette uhørt flaks!

Godt utstyrt
Når sant skal sies er vi ikke så opptatt av utstyr utover at det vi bruker må være funksjonelt og av kvalitet. Flåten bestod av en Seabird Expedition og en Tahe Marine Wind 535, altså kajakker det ikke er mulig å legge seg ned i. Annet essensielt utstyr var tørrdrakt, GPS, store kompass, nødbluss, nødraketter, VHF radio, Spotter “nødpeilesender”, radarreflektor, kasteline, drivanker, kniv, og pongtonger. Som primæråre hadde vi hver vår Werner Camano. Den er litt puslete i størrelsen, men fungerte perfekt på lange dager. Etter noen treningsturer i mørket, sammen og alene, landet vi på at svak rød belysning var mest behagelig, og sterke hvite lanterner ble bare tent i tilfelle nærgående skipstrafikk. Pongtongene benyttet vi ved urolig sjø på natta.

Værmeldinger
Tidligste dato for krysset ble satt til påsken. Ettersom vi likevel skulle padle gjennom en natt, valgte vi en tid på året som gjerne varter opp med stabile høytrykk fremfor varme og lange dager. Nettstedene yr.no og dmi.dk ble saumfart for prognoser på vind-, bølge- og strømforhold. Basert på informasjon herfra tok vi ferja over til Hirtshals 24. april, altså første påskedag.

Påskepadleturen fra Hirtshals til Ulvøysund nær Kristiansand tok 23 timer og da hadde de to padlerne tilbakelagt rundt 120 kilometer/65 nautisk mil! Kartutsnitt fra Google Maps.

Urolig sjø
Vi ankom Hirtshals på formiddagen. Etter å ha rigget kajakkene og klargjort 20-25 liter sportsdrikk og husholdningssaft hver, sjøsatte vi kajakkene ved en steinmolo. Vi hadde nå med oss proviant for minst 36 timer. Klokken 13.30 ønsket vi hverandre lykke til, gled ut av havna og rundet moloen som beskytter fiskeværet mot havet. Kursen til Ulvøysund ble staket ut; 300 grader, avstand 65 NM.  I tråd med dmi.dk møttes vind, bølger og strøm utenfor danskekysten, slik at sjøen de første timene var litt urolige. Været var likevel nydelig og vi kjente begge på en yr glede og forventning over endelig å være i gang med å realisere drømmen vår. Dette var forsøket med stor F, vi ville neppe være motivert for ny planlegging om vi skulle mislykkes.

Påskestille!
Ettersom det var helligdag var det få fiskebåter utpå. Vi anså likevel skipstrafikk som det eneste potensielt farlige aspektet ved turen, særlig om vi skulle havne i den sesongvanlige havskodden. Tidligere på dagen hadde kapteinen om bord på Fjordcat gjort det klart at vi ikke kunne forvente å bli oppdaget på radar. Vi måtte selv styre unna større skip, og han anbefalte oss å sende ut securité-meldinger på VHF’en ved behov. Etter å ha krysset leden av tung skipstrafikk på vei ut og inn av Østersjøen senket derfor roen seg. Været stilnet, ørreten spratt og sola varmet fortsatt selv om den nå stod lavere på himmelen. Lykkefølelsen var stor – det var dette vi hadde snakket om i så mange år – det å befinne seg midt i Skagerrak uten båter eller land i sikte.

 

Matpause på åpent hav! Foto: Leiv E Gabrielsen

 

Bekmøkt åpent hav!
Ettersom mørket senket seg la vi ut pontongene og tente belysningen. Natta ble beksvart. Halvmånen lå under horisonten og dis fjernet den kjærkomne konturen mellom himmel og hav. Navigasjonsøktene, som vi delte mellom oss, ble kortere, og vi opplevde begge vertigo. Vi så absolutt ingenting. Vi merket godt at det var noe sjø, men kunne ikke se den.  I den grad vi skal gi råd til likesinnede må det være; ikke engang tenk på å krysse et hav i mørket uten pongtonger tilgjengelig! Vi fikk nå strøm imot og farten var tidvis nede i demotiverende to knop. Likevel, midt på natta nådde vi halvveispunktet. Vi delte en miniatyr-akevitt og hastet videre. Det var blitt kaldt og lengre pauser fristet ikke. Kroppene sa nå i fra om at vi hadde padlet lengre enn noen gang før. Dette var ukjent territorium. Praten oss i mellom stilnet og jobben som fortsatt skulle gjøres foregikk nå mer og mer i hodet. Grålysningen kom sent og varte lenge denne natta.

Sjarmøretappen
De siste 20 mila hadde vi sett for oss som sjarmøretappen. Natta ville være bak oss og snart skulle gamlelandet komme til syne. Det ble et slit. Vinden tok seg opp tidligere enn meldt og etterhvert gikk det hvitt inn fra sør. Frykten var at været skulle dreie på vest slik at vi fikk det midt i mot. Ti nautiske mil fra land fikk vi mobildekning og ringte nær familie og Fædrelandsvennens journalist – vi er fremme om tre timer!

Flaggende velkomst!
Det ble strengt tatt ingen parademarsj inn. Til det var det enkelte muskler som protesterte litt for heftig. I tillegg lå Norge innhyllet i skodde slik at vi padlet mot en tilsynelatende evig horisont. Først når GPS’en viste at mål lå en halvtime unna materialiserte kysten seg.  Så dukket plutselig tre kajakker opp. Det var våre beste padlekompiser som kom oss i møte! Gleden var stor og klumpen i halsen måtte holdes på plass på guttevis. Drøyt 23 timer etter avgang gled vi inn i Ulvøysund til en flaggende velkomstkomité bestående av familie og venner. Ustø til beins fikk vi hjelp ut av kajakkene, og det vanket klemmer og pils og alt var såre vel.

Oppsummering
En oppsummering av turen forteller oss at alt gikk slik vi hadde visualisert på forhånd. Navigasjonen fungerte bra; vi hadde bare ett waypoint – Ulvøysund. Kompasskurs ble fortløpende justert ettersom GPS’en viste drift av 300 graders radialen. Total padledistanse ble bare et par nautiske mil mer enn hva en rett linje skulle tilsi. Krefter ble også disponert riktig ettersom vi fortsatt hadde overskudd ved ankomst. Når det er sagt protesterte muskler og sener ganske heftig etter hvert. Skulle vi padlet lenger måtte turen vært delt inn i etapper med mulighet for hvile. Det betyr kajakker med sovemulighet, som blir et helt annet konsept.

 

Mange beskriver det å gjøre virkelighet av en drøm som noe som gir blandede følelser – drømmen finnes jo ikke lenger. Vi kjenner oss ikke igjen i dette. For vår del har dagene etter turen bare vært preget av ro, tilfredshet og stolthet.  Nye drømmer skal jo skapes – igjen og igjen.  

Angelsey symposium 2014

Padlingen på kysten av Wales kan minne om elvepadling, men når du legger til havdønningene, får du noen helt unike forhold for padling.

 

Første helgen i mai 2014 gikk startskuddet for den 31. utgaven av Angelsey symposium i Wales. Sentrum for dette symposiet er Angelsey outdoorcentre som ligger landlig til mellom Holyhead og Treaddur bay. Senteret er som en norsk leirskole, og det er plass innendørs i to åttemannsrom og massevis av plass til telt og bobiler utenfor.

Wales
Rolig strøm i «The inner race» på Penrhyn Mawr.

 

Main symposium weekend

Første helgen der jeg var med var «Main symposium weekend». Så følger BCU week med forskjellige kurs og eksamener i kursstigen til det britiske padleforbundet. Siste helg er «Tidal races and overfalls weekend», altså «playboating» for dem som holder ut til siste slutt.

 

Ved Angelsey outdoorcentre er det også forskjellige produsenter og butikker med rikholdig utvalg, og for nordmenn, til lave priser. Reed, Howardjeffs Design, Valley (butikk, ikke kajakkprodusenten), Celtic paddles, Rockpool og Angelsey stick hadde alle hadde boder og mye fjorårs modeller og annensortering på tilbud.

Wales
«The middle race» 

 

Naturlig samlingspunkt

Puben «Paddlers return» ligger rett ved siden av og er åpen hver ettermiddag og kveld, og er et naturlig samlingspunkt for padlere og lokale i alle aldre med veldig inkluderende, hyggelig og avslappet stemning. Hver kveld er det foredrag på ulike steder med pub. Vi hørte blant annet et forrykende show om en padletur over den nordlige Atlanteren fra Newfoundland til Irland!

 

Kystlinjen i Angelsey består stort sett av klippekyst med lite øyer og holmer utenfor og er derfor ganske eksponert med få muligheter for å gå i land. Turene må derfor planlegges godt og tilpasses mye etter vær og vind. I tillegg kommer tidevannet som kan skape strømmer som er for sterke til å klare å padle motstrøms, i alle fall i gruppe.

 

I tidevannet finner vi årsaken til at de fleste av de beste padlerne i Norge drar til Wales for å trene. Som en i padleklubben min uttrykte det: Wales vil gi alle norske padlere et ekstra moment å jobbe med, tidevannstrømmen. Uansett hvor god du er å padle vil du få utfordringer ved å reise til Wales, i tillegg til den fantastiske naturen, opplevelsen og stemningen på festivalen.

Wales

Alltid smilende Anja.

 

Min tur

Jeg var der første helgen og mandagen etter. Vi var seks padlere fra Bergen som deltok på forskjellige turer og kurs. I helgen var det hver dag tre ulike turer til tidevannstrømmer med ulikt nivå, middels, middels pluss og avansert. Det var rulling, teknikk, lang og kort dagstur, halvdagstur, incident managment og fabrikkbesøk hos Nigel Dennis Kayaks (NDK). Mandagen var det endel teoretiske kurs i regi av BCU i tillegg til Greenland games, og så braket det løs med BCU kurs på havet tirsdag til fredag.

 

Lørdag bar det ut på den middels heftige strømturen som gikk til Penrhyn Mawr og South Stack. Det var en stor gruppe og mange guider, og det var en ren kosetur for oss som var med. Vi varmet opp på veien i en liten strøm litt før vi kom til selve Penrhyn mawr, og da vi kom fram var det tre vanskegrader i selve strømmen, «inner race, middle race og outer race», der det ytterste var det heftigste. Denne dagen var det bare å padle i strømmen og prøve å surfe der det gikk. Noen redninger ble det også.

Wales

Det er bra system på morgenen når kursene og turene skal avgårde.

 

Rough water practice

Søndag hadde det blåst opp såpass at tidevannstrømmene var ganske rotete. Da ble det fokus på ulike øvelser i bølger og vind «No surfing today, It`ll be rough water practice» var beskjeden vi fikk på morgenmøtet. Vi startet med å krysse på tvers av bølger og vind og surfe inn mot stranden for så å avansere til rulling, reentry og rulle i noe av det mest rotete jeg har padlet i. Vi måtte padle ganske langt med kajakken full av vann. Det var ingen mulighet for å klare å pumpe eller ta på spruttrekket. Det var bare å komme seg gjennom løypen vi hadde fått beskjed om og inn i en lun vik for tømming. «Dette er noe ALLE padler bør gjøre», bemerket turlederen John etterpå.

 

Mandag var det «Angelsey greenland games» arrangert av Grønlandsentusiasten Marc Martin fra Spania, som har deltatt i grønlandsmesterskapet i padling og rulling fem ganger. Konkurransen bestod av et padlerace på tre kilometer og harpunkast i fart på blink. Så var det bare å vise alle ruller man kunne – på begge sider – fra den offisielle listen over grønlandsruller som teller 33 i alt. Alle måtte bruke grønlandsåre, men de fleste brukte vanlige britiske kajakker. Stemningen var god, men også preget av stor konkurranselyst!

Wales

Det er bra system på morgenen når kursene og turene skal avgårde.

 

Stakk av med førsteplass

Arrangør og dommer Mark er en mann med godt humør og smittende entusiasme og han fikk deltakerne til å slappe av. Om det var noe vi lurte på forklarte han hva vi skulle gjøre. Det var flere som klarte ruller vi aldri hadde klart før! Jeg vant racet og ivrig etter å ha tatt en god ledelse rullet jeg bedre enn jeg noen gang har gjort, og fikk til flere ulike scullingruller, foroverruller og håndrulle med stein i hånden, samt knyttneverulle. Et par av de andre fikk til håndrulle med murstein i hånden for første gang!

 

Det viste seg heldigvis at de fleste absolutt ikke hadde peiling på harpunkast, så da jeg fikk to fulltreffere på tre forsøk visste jeg at jeg var inne i tetkampen på tross av at jeg ikke var den beste til å rulle. Akkurat det var forøvrig litt vanskelig å vite, da jeg ble rimelig svimmel og desorientert etter 50 ruller. Jeg mistet tellingen på både mine og de andres poengsummer. Da det var prisutdeling seinere på kvelden viste det seg at treffsikkerhet med harpun lønte seg, så jeg stakk av med førsteplassen.

Wales

Fornøyd danske som nettopp har klart mursteinsrulle for første gang.

 

Faktaboks:

BCU:

British canoe union – det britiske padleforbundet.

 

Tidal race:

Tidevannstrøm

 

Overfall:

Tidevannstrøm som strømmer over en grunne og det dannes stående bølger.

Wales

Fin stil i Greenland games

 

Flo og fjære i Holyhead:

Forskjellen mellom flo og fjære varierer mellom 2,5-5 meter. Det er imidlertid ikke den vertikale bevegelsen som er mest framtredende i padlesammenheng. Angelsey stikker ut som et nes i Irskesjøen og det gjør at den horisontale bevegelsen i vannmassene blir formidabel rundt spissen av dette neset og forsterkes ennå mer lokalt rundt nes og grunner.

 

Fra Bergen til Angelsey og tilbake:

SAS flyr direkte mellom Bergen og Manchester. Fra Manchester er det tre timers grei kjøretur til Holyhead. Leiebil er rimelig. Det er også greit å ta tog, men du må regne med en eller to togbytter (med endel padleutstyr å slepe på). Det går også greit å ta tog fra London.

Ny sydenopplevelse med oppblåsbar kajakk

Med bakgrunn i padling hjemme i Norge med både kano, skjærgårdskajakk og havkajakk, var oppblåsbar kajakk på sydentur en forlokkende tanke. Vekt er avgjørende med kun tillatt 20 kilo flybagasje. Jeg begynte derfor å sjekke mulige oppblåsbare kajakker på internett, og endte opp med å bestille en kajakk fra USA til en pris, inkludert transport og toll, på ca. 4.500 kroner, som med firedelt åre og fotpumpe veier bare elleve kilo.

Bilde av F. Arild Eriksen
Artikkelforfatteren med sekk med kajakk og klær for 14 dagers ferie. Samlet vekt er 18 kg.

 

Kajakk på sydentur må ta liten plass

Pakkevolumet for denne kajakken er også slik at den er enkel å sende som bagasje med fly. Sammenpakket, inkludert åre, har den målene 60x40x18 cm. I Norge ble det kjøpt en spesiell kajakkryggsekk som også hadde plass for klær og annet for 14 dagers ferie.

Turen nedover med kajakken gikk over all forventning. Den ble sendt som spesialbagasje fra Gardermoen (mindre bagasjekø). Reisemålet var den greske øya Skopolos, men dit går det kun ferje fra Skiathos (hvor flyet landet), så kajakken fikk også taxitur og ferjetur uten at dette bød på noen form for problemer. Som ryggsekk var det helt uproblematisk å bære kajakksekken de få hundre meterne opp til hotellet.

Kajakken veier kun 8,6 kilo. Arild Eriksen
Kajakken veier kun 8,6 kilo

 

Oppblåsbar kajakk er ypperlig transportmiddel

Morgenen etter ankomst leide vi en 125 kubikk scooter (12 euro/dag) for å kunne transportere kajakken og to personer til forskjellige deler av øyen som utgangspunkt for spennende padleturer (far padler og mor soler seg på stranden). Ved å benytte scooter som transportmiddel, kan man velge hvor kajakkturen kan starte alt etter vær og vindforhold. Kajakken får fint plass mellom setet og styret.

Så var det bare å komme i gang med padling mens konen og reisefølget kunne nyte sol og badevann fra de fine strendene Skopolos har å by på. Kajakken består av to aluminiumsbøyler, en liten styrefinne og tre luftkamre, som må pumpes opp. Utpakking, montering og oppblåsing tar rundt fem minutter, og nedpakking enda kortere.

På vei inn mot stranden på Limonari i oppblåsbar kajakk. Foto: Arild Eriksen
På vei inn mot stranden på Limonari.

En veldig stødig oppblåsbar kajakk

Allerede på første tur på tre timer, fikk jeg bekreftet at dette var en ny og spennende måte å oppleve øyen på. Jeg opplevde fantastiske grotter med dryppstein og unikt fargespill, små og lune strender hvor vinden ikke nådde frem og mulighet for skygge var til stede, samt en nærhet til naturelementene som ikke en gang kan oppleves med båt. Ja, dette var noe nytt.

Kajakken tar grov sjø meget godt og er nesten umulig å velte med, så det var bare å velge og vrake i nye opplevelsesmuligheter. I dønninger og nær klipper, blant fugleliv og krystallklart vann, ble det 12 kajakkturer med til dels forskjellig utgangspunkt.

Flott natur i oppblåsbar kajakk.
Flott natur.

Anbefalt utstyr

Av utstyr anbefales: Flytevest, badesko, svamp, pumpe, lappesaker, tau for fastbinding av åre, solbriller, drikkevann, dykkemaske, padlehansker, caps, mobiltelefon i vanntett pose og selvsagt fotoapparat. Denne ferieformen kan virkelig anbefales. I og med at oppblåsbare kajakker er utrolig stødige, er det ikke all verdens erfaring som trengs. Dette ga mersmak og nye utfordringer er allerede under planlegging.

Les mer: Se våre tester av kajakkutstyr

Mot undergang for den hvite Nilen

 

Den hvite Nilen renner ut av Victoriasjøen, og de første 40 kilometrene kan by på stortvannspadling på sitt beste. Eller, kunne. I 1954 ble den første demningen, Owen Falls Dam, bygget i stryket som ble kalt Ripon Falls. I 2011 ble demning nummer to en realitet, og fikk navnet Bujagali Falls Dam, og det som poplulært ble kalt Silverback ble lagt under vann. Silverback bestod av et sett med stryk av særdeles høy kvalitet: grad fire, men sikker, gøy grad fire padling.

Nilen

Det er gøy å leke på Nile Special! Her er det Mariann Sæther i aksjon. Foto: Nouria Newman.

 

Elvepadlere og raftere mistet deler av et Eldorado og de lokale måttet flytte når vannmassene oversvømmet hjemmene deres. Mange hadde også skapt seg arbeidsplasser på grunn av alle elveaktivitetene, men disse ble nå borte. Det eneste positive som kom ut av Bujagali Falls Dam var at Verdensbanken, sammen med den Ugandiske regjeringen, erklærte at et stort område nedstrøms skulle være nasjonalt naturreservat med garantier mot videre utvikling. Det, skulle det vise seg, var ikke mer enn tomme ord.

 

Freestyle

Jeg valgte å tilbringe 2013 – juleferien på den hvite Nilen, igjen. Gjennom årene har jeg vært i Uganda fire ganger for å padle i varmt vann, sol og ufattelig morsomme stryk og bølger. Det er særlig det siste elementet som lokker flest padlere til Jinja, som blir kalt den øst-afrikanske adventure hovedstaden. Freestyle, eller lekepadling som det også kalles, er i vinden som aldri før.

Nilen 2

De lokale setter også pris på kajakkene! Foto: Nouria Newman.

 

Og den hvite Nilen har ikke blitt helt kuet ennå. Femdeles har vi bølgen som bare blir kalt “Nile Special” og som er i verdensklasse. Men bare enn så lenge. Bølgen ligger i den eneste strekningen som er igjen av den hvite Nilen, hvor man kan padle og rafte kommersielt. Og det er nettopp denne strekningen som nå trues av en ny dam. Et 26 kilometer langt reservoar er planlagt, noe som vil øke vannstanden i gjennsomsnitt med åtte meter. Dermed vil adventureturisme i regionen mer eller mindre dø ut, i det alle Nilens padlevennlige stryk lagt under vann.

Nilen 3

Det er godt å nyte kveldssola ved Nilens bredder for en blek nordmann! Foto: Nouria Newman.

Til hvilken pris?

Det er vanskelig å rette noen pekefinger mot et afrikansk land som til syvende og sist trenger elektrisitet og utvikling med sine 36 millioner mennesker. Og særlig når man kommer fra et land som Norge, som også setter sin ære i å bygge ut så mange vassdrag som overhodet mulig – til tross for at vi ikke trenger en eneste kW mer med våre fem millioner mennesker.

 

I Uganda har man imidlertid noen tall å legge på bordet: I 2011 steg landets turismerelaterte inntekter med 22 prosent, fra 662 milloner dollar i 2010 til 832 milloner dollar året etter. Dette er nesten dobbelt så mye som landet tjener på kaffe – et produkt som har vært landets viktigste handelsvare i flere tiår. 50.000 mennesker deltar på elveaktiviteter på den hvite Nilen hvert år. Når Isimba dammen blir ferdig forsvinner disse menneskene til andre adventure destinasjoner, utenfor Uganda.

Nilen 4

Å laste kajakker på boda-bodaer krever sin kvinne! Her er det Nouria Newman som hjelper sjåføren Andrew. Foto: Mariann Sæther.

Som kajakkpadler er det vanskelig å forsvare bevaring av elver ut i fra vårt synspunkt. Det kan ofte synes både egoistisk og naivt å ville bevare elvene ut fra et syn om at vi vil fortsette å ha det gøy på elva. Det er likevel noen prosjekter man bør kjempe mot, ut i fra mer ideelle standpunkter. Byggingen av Isimba-demningen er et slikt prosjekt.

 

På jentetur til Island

Jeg lot meg synke ned i krystallklart kildevann og kjente velværet bre seg i kroppen. Det var duskmørkt nede i lavasprekken, selv om Island i juli er like lyst som Norge. Jeg konstaterte, ikke overraskende, at denne hemmelige varme kilden var akkurat like himmelsk som jeg husket den fra sist gang. Rundt meg lød det fornøyde sukk, og store smil lyste opp duskmørket i det Katrina von Wijk (CAN), Martina Wegman (NL) og Shannon Carroll (USA) fant seg til rette i det varme vannet.

 

 

Hurra, vi fant en foss til! FV: Katrina van Wijk, Shannon Carrol, Martina Wegman og Mariann Sæther.

 

 

Den hemmelige varme kilden ved Myvant skuffer aldri! Her er det Martina Wegman (NL) og Katrina van Wijk (CAN) som nyter vannet. Foto: Mariann Sæther.

 

Vi fikk etter hvert selskap i den varme kilden, i det en av de lokale kom glidende ned i tussmørket. Han var naken, og gav oss strenge formaninger om at man ikke skulle ha på seg bikini i disse kildene. Etter hvert ble han mildere stemt og kunne fortelle at det ikke er mange som finner veien til lavasprekken ved Myvatn, siden den ikke er merket eller omtalt i noen guidebøker. Den er rett og slett en liten hemmelighet blant islendinger, og så var det da også en islending og kajakkpadler som hadde fortalt meg om dette stedet. I det slitne muskler fikk ro, sendte vi alle en stille takk til Jon Heidar som generøst hadde delt en nasjonalskatt med oss.

 

 

Mariann Sæther er på vei utfor Godafoss. Foto: Martina Wegman

 

Godafoss

Dagen før vi lot oss forføre av det varme vannet i Myvatn, hadde vi brukt mange timer på å padle ulike linjer ned Godafoss. Denne fossen ligger langs RV 1, som er ringveien som går rundt hele Island. Med sine 12 meter er hesteskofossen et vakkert syn for både kajakkpadlere og vanlige mennesker. Den har mange linjer å padle, og vi plukka ut tre av hovedlinjene som skulle forseres. Det er forholdsvis enkelt å komme seg tilbake og opp til toppen av fossen igjen, og det ble mange timer med ”waterfalling” på oss. Siden Godafoss er en av Islands mest populære turistattraksjoner, ble det mange busslaster med turister som fikk sine fossebilder med litt ekstra krydder i motivet. Det er ikke hverdagskost å betrakte fire jenter i kajakker som padler over en tolv meter høy horisontlinje. Og attpåtil med store smil!

 

 

Det venter et heftig stryk nedenfor Godafoss. Her er det Katrina van Wijk (CAN) som setter utfor. Foto: Mariann Sæther.

 

For øvrig er jeg glad i Godafoss, også fordi den har en historie bak seg. Da islendingene i ca år 1000 tok kristendommen som sin nasjonalreligion, kastet tingmannen Torgeir sine norrøne gudebilder i fossen på veien hjemover. Selv følte vi nok alle en viss andaktsstemning etter endt padleøkt, men det var nok av helt andre årsaker enn religion. Som avslutning på dagen tok vi også mot til oss og padla et voldsomt fall nedenfor selve Godafoss. Selv om dette stryket bare har en høyde på ca 5-6 meter er det av en helt annen karakter enn Godafoss, og på mange måter er det mer skremmende. Her presser hele elva Skjálfandafljót seg gjennom et lite juv på kanskje ti meters bredde, og det er litt som å føle at man padler rett inn i avgrunnen når man tar siste padletak over kanten. Man blir med vannet ned og igjennom valsa i bunnen av droppet, og jeg er glad jeg husket på å både lukke øynene og holde pusten, siden det tok en stund før vi dukket opp igjen!

 

 

Det er lov å være nervøs før Godafoss! Foto: Martina Wegman.

 

En ny utfordring

Det var min fjerde gang på Island, og jeg hadde lyst på litt forandring. Etter å ha sondert terrenget litt fikk jeg nyss om at det nedstrøms skulle det også ligge en stor foss, om enn litt bedre gjemt. Navnet var Ullarfoss, og etter sigende skulle den også ha blitt padlet flere ganger før. Vi ble nysgjerrige, og bestemte oss for å finne fossen og forhåpentligvis padle den. På vei ned elva konstaterte vi at det virkelig ikke er mye annet på Island enn saueflokker og hesteflokker. Det bor ca. 300.000 mennesker på Island, men av disse bor 120.000 i Reykjavik, og resten finner man spredt rundt på den 100.000 kvadratkilometer store øya. Hvis vi tror det er grisgrendt i Norge er det verdt å ta en tur til Island!

 

 

Det er ikke rart man blir glad i Island! Martina Wegman lar seg overvelde blant isfjellene i Jøkulsarlon. Foto: Mariann Sæther.

 

 

En velfortjent hvil i lagunen Jøkulsarlon for Shannon Carroll (USA) og Katrina van Wijk. (CAN). Foto: Mariann Sæther.

 

Vi parkerte bilen og tok beina fatt. Det viste seg at Ullarfoss krevde bortimot ti minutters gange for å bli tatt i øyesyn, men vi ble ikke skuffa av den grunn. Fossen er bortimot 15 meter høy, og byr på en vanskelig inngang. Det var også lite vann i elva, noe som gjorde den enda vanskeligere enn det så ut som på de postkortene vi hadde finstudert. Til slutt endte det med at Shannon og jeg følte for å padle, mens Martina og Katrina skulle sikre oss. Det gjorde de ved å sette seg i kajakkene nedenfor fossen og kunne dermed hjelpe oss hvis det var nødvendig i bunnen. Jeg fant min linje greit fra toppen, og padla den perfekt ned. Likevel var det så mye vann som pressa på kajakken og trekket mitt i bunnen av fossen, at trekket kom av kajakken, og jeg måtte svømme, dog smilende, til land.

 

 

Morgenstund har kaffe i munnen. Mariann Sæther forbereder den første koppen. Foto: Katrina van Wijk.

 

Shannon valgte seg en alternativ linje, men angret nok på det i det hun landet baklengs og delvis opp ned i bunnen av fossen. Irritert padlet hun til land og padlet en gang til, og denne gangen med en klokkeklar linje. Det er ikke alltid det går som man tror, men det er også lærdom i å feile og rette opp igjen feilen!

 

 

Mariann Sæther (NOR) er glad for å være på tur! Foto: Martina Wegman.

 

Rundtur

Vi hadde leid biler i Reykjavik, og så fram til å padle oss rundt øya. Vi fant imidlertid raskt ut at det var en sen sommer på Island i år, og når vi kom så langt som til den lovende østkysten, var det faktisk mye snø igjen i fjellene og ikke noe vann i elevene. Dermed måtte vi kaste inn håndkleet og ”bare” være turister et par dager, noe som ikke er så verst i en av klodens mest fascinerende land!

 

 

Mariann Sæther finner linja med Katrina van Wijk ventende i bunnen på Tjofafoss, med fjellet Burfell i bakgrunnen. Foto: Martina Wegman.

 

Vi stakk innom både det fascinerende området i nord, ved den gamle vulkanen Krafla, som er et av det mest geologisk aktive området på Island, samt isfjell-lagunen Jøkulsarlon lengre sør på øst-kysten. Siste stoppested ble likevel Tjofafoss på elven Hvitá. Tjofafoss betyr ”Tjuvfossen”, og det var her man ble kvitt kriminelle i gamle dager. Regelen var klar, om man overlevde fossen ble man frikjent! Vi bestemte oss for å bryne krefter med den imponerende elven, og padlet flere ulike linjer ned kjempen på 15 meter. Avslutningen på turen ble, som det seg hør og bør, en stopp hos den berømte Geysir. Sagaøya hadde heller ikke denne gangen skuffet.

 

 

Man kjeder seg aldri på Island, rett og slett fordi landskapet er overdøvende vakkert. Foto: Mariann Sæther.

Ein gong i livet – Sør-Grønland 2013

Dei komande timane manøvrerer me kajakkane i sikksakk mellom isflak og rester av isfjell, i passasjar så tronge at me fleire gonger må bruke hendene eller padleårene til staking for å komme gjennom. Rundt Herjolfsnes er det umogleg å padle. Havet står rett på. Is og grov sjø sperrar vegen. Me slår leir og ventar på at ver-og isforhold skal betre seg. Det skjer to dagar seinare.

 

 

Alle samla. Frå venstre: Kyrre, Olav Geir, Camilla, Bente, Jan-Geir og Inger.

 

Inn i smult farvatn

Etter rekognosering og gunstige vermeldingar – lite vind, men regn og tåke – tek me ei avgjerd. Kajakkar og bagasje blir borne over land ein kilometer for å unngå den mest kritiske strekninga. Kajakkane blir lasta ned og sjøsette. Padlinga langs land og ut vika på vestsida av Ikigait/Herjolfsnes går føre seg i smult farvatn. Isen er ein effektiv bølgjebrytar.

 

Så høyrer me duren av tunge dønningar mot land, isfjell som støyter saman, toreliknande drønn frå energiutladningar når isen brest. Me er midt oppe i ein situasjon som svært få padlarar får oppleve, og det føler me der og då: innestengde i eit rom på ein ugjestmild kyst, med vegger av is, rundt oss lyden av tunge bølgjer som bryt mot berg og isfjell. Padlinga er ikkje spesielt krevjande. Lange dønningar, opp og ned. Under andre forhold hadde dette vore som ei søndagsutflukt. Men tanken på å hamne i sjøen her skjerpar konsentrasjonen. Det er fellesskapet, vissa om at du har erfarne folk rundt deg, som gjer at du vågar.

 

 

Isfjell i alle tenkelege variantar. Her «fabeldyr».

 

 

Ombytte roller

Ei litt absurd hending nett her: Ein inuittfamilie på tur i småbåt med påhengsmotor får auge på oss. Dei lurer vel på kva slags galningar som finn på å legge ut i kajakk i slikt ver, på ein slik stad. Fram med kamera. Me – padleturistar frå Norge – blir fotograferte av ein innfødd grønlendar. Rollene er ombytte.

 

Turen vidare til Nua, ved munninga av Torssukatak-fjorden (det forventa høgdepunktet), går utan dramatikk. Gråveret, med drivande skodde og regn, legg ikkje dempar på humøret, tvert imot. Konturane av landskapet dukkar opp i det grå og forsvinn inn i det. I klart ver ville mystikken ha vore borte.

 

 

Torssukatak-fjorden.

 

Blokkert av is

Me går i land i vika vest for Herjolfsnes, der den landsforviste illgjerningsmannen frå Island, Eirik Raude, for første gong steig i land i Grønland, 1027 år før oss (986), og der den norsk-islandske landnåmsmannen, Herjolfr Bårdarson, tok land, bygde gard og lånte neset namnet sitt.

 

Så kryssar me Narsapsarga-fjorden, passerer den sørlegaste bygda i Grønland, Narsarmiji/Frederiksdal, med Loran C, navigasjonssystem – rester frå Den kalde krigs dagar, padlar inn i Qornoq-sundet og kjem oss i land i Nua, ved munninga av Torssukatak-fjorden, i det som nærmast må kallast ei urd av stor rund stein i vasskanten. Stranda er blokkert av is. (jfr.bilde).

 

 

Herjolfsnes.

 

Tett skodde

Neste morgon vaknar me til eit sørgjeleg syn: I staden for eit panorama over mektige alpine fjell ser me rett inn i ein skoddevegg – kan så vidt skimte omrisset av dei nærmaste fjella. Heldigvis letnar det utover dagen, og me er midt i eventyret. Det er unødvendig å skildre landskapet. Bilda talar for seg sjølve.

 

Om kvelden, etter lang dags makeleg padling på blankstill fjord, med hektisk fotografering, legg me til lands i det som på kartet heiter «Stordalens havn», men eigentleg er ei langgrunn vik ved enden av ein vid, vakker u-dal. Det viser seg at det ikkje er så lett å kome derifrå. Fire meters skilnad på flo og fjøre får utfjøringa til å sjå ut som ei elv som buktar seg mellom sandbankar. Kajakken min blir ståande på tvers av straumen, og eg må hjelpast ut på djupt vatn.

 

 

Nua – på land i steinrøys.

 

Pause gir ny styrke

Denne dagen blir tung! Frisk bris imot heile tida. Eg held på å drive på land i dei verste råsene. Då me padlar inn det smale sundet til Aappillatoq, har eg krampe i ryggmuskulaturen og er lite mota på dei siste 5-6 kilometrane fram til neste leirplass, Ivssortussut. Nokre timars pause i den vesle, isolerte fiskarlandsbyen gir ny styrke. Små, fargerike hus på ei grøn slette under det «dobbeltspira» fjellet «Twin Peaks» som reiser seg til himmels bak, skaper inntrykk av idyll. Det er overflata. Kva som skjuler seg under, veit me ikkje.

 

Ivssortussut ligg i kryssingpunktet der seks fjordar møtest, på ein stad der vinden tek godt. Eg får overtydd Kyrre og Camilla om at det beste for heile gjengen er at eg blir verande der to netter, medan dei får utforske den inste delen av fjordsystemet, der brearmar frå innlandsisen munnar ut og kalvar. Mine auge har sett så mykje den siste veka at ingenting på turen kan overgå det!

 

 

Siste padletak er tatt – ut fjorden på veg tilbake til Nanortalik.

 

Søvnlaus natt

Eg får ei søvnlaus natt og to fine dagar. Om kvelden blæs det opp til stiv kuling. Sjølv om teltet mitt er blant dei beste som finst (Hilleberg Staika), blafrar det som eit segl i storm, ein bardun losnar, det same held fleire teltpluggar på å gjere i det lause underlaget. Eg må ut på morgonkvisten og styrke forankringa, sit oppe i lange periodar inne i teltet med ryggen mot teltduken for å hindre kollaps. Tanken på at dei andre er i ein liknande situasjon (det er dei) er ikkje behageleg. Gleda er derfor stor då kajakkflåten dukkar fram bak eit nes utpå ettermiddagen.

 

Heile Grønlandstoktet sommaren 2013, med den korte padleøkta tilbake til Aappillatoq og den sju timar lange båtferda ut fjorden over ope hav, om natta, i solnedgangen, til utgangspunktet, Nanortalik, vil til min døyande dag vere i minnet.

 

 

Stordalen «by night». Lite drivved, men nok til å tenne bål.

 

 

Garantert fisk.

 

Ramma rundt turen:

Området me padla i, Nanortalik – Herjolfsnes – Torssukatakfjorden, høyrer til den sørlege utkanten av den såkalla Austbygda (rundt dagens Qaqortoq/Julianehåb), der dei fleste nordbuane slo seg ned etter Eirik Raude.

 

Landskapet i denne delen av Sør-Grønland er i svært liten grad påverka av busetnad frå eldre eller nyare tid. Eitt av spora me oppdaga, var små gravhaugar av stein, med leivningar etter menneske, i eitt tilfelle eit barn. Gravene var plasserte på høgdedrag, med utsikt mot sjøen, ikkje ulikt gravhaugane frå bronsealderen.

 

I motsetnad til det dei fleste sannsynlegvis trur, finn ein truleg den mest storslåtte og varierte naturen på Grønland i sør, rundt Tasermiutfjorden og i området me padla. Det ligg om lag på same breiddegrad som Bergen og Oslo, men er ikkje temperert av Golfstraumen, slik dei skandinaviske landa er. Den sørlegaste delen av Grønland, landet mellom Herjolfsnes og Kap Farvel, utgjer eit nettverk av ubebudde øyar og fjordar.

 

 

Aappillatoq, med isfjell på «dørstokken».

 

 

Aappillatoq – idyll?

 

Nokre merknader til slutt:

  • «Vertskapet», Kyrre Flotve og Camilla Ianke, la grunnlaget for ein tur heilt utanom det vanlege, med eit program som kan ta pusten frå mykje meir blaserte folk enn meg. Og ikkje minst: dei stod på seint og tidleg, med tunge tak, som ikkje minst eg med mine 73 år og med kneledd i stadiet før utskifting, naut godt av. Dei andre medpadlande var like hjelpsame når kajakk skulle pakkast, kajakken min skulle landast på det eg oppfatta som utilgjengelege strender, og sjøsetjast dei same stader.

 

  • Maten er eit kapittel for seg. Den må ha vorte planlagt og førebudd lang tid på førehand, tillaga og konsumert i eit kombinert kjøkken- og spisestovetelt, bortimot gourmet-mat.

 

  • I den samanhengen bør det nemnast at turen var eit sportsfiskeeventyr. Det er første gongen for mitt vedkommande at løfte om «garantert fisk» har vore meir enn tomme ord – det gjeld «edelfisk» som aure og laks. Me fekk så mykje ishavsrøye, på mellom 4 hekto og 1.2 kilo, alt me orka å ete, og meir enn det. Seks dagar hadde me kokt/steikt røye til middag eller kvelds, i tillegg til all den andre gode maten.

 

  • Helikopterturen Narsarsuaq – Nanortalik retur (75 min og 45 min), saman med besøket på Brattahlid, Eirik Raudes gard og grend som var inkludert i prisen, var ei sers fin opning/avslutning på turen.

 

  • Det sosiale utbytet var stort og ei naturleg følgje av at me hadde felles interesse, samarbeidde og levde så tett innpå kvarandre som me gjorde.

 

Konklusjon: Ein draum for padlarar som vil oppleve noko eineståande.

Svensk vestkyst ga mersmak

Vi har padlet Lysekil-Smögen sammen med Torbjørn Søderholm fra Nautopp. Det er bare å slå fast at vestkysten av Sverige er et paradis for padlere.

 

Det første du legger merke til er den rødlige granitten som preger landskapet, som har vært brukt som byggemateriale i så mange kirker og andre flotte byggverk, ikke bare i Sverige, men i store deler av Europa og USA. Øyer og holmer her vest er blankskurte av vær og vind, og den spesielle granitten trer tydelig frem overalt. Skogen er fraværende her ute i havgapet. Det er goldt og øde, men likevel utrolig vakkert. Det er i dette flotte landskapet jeg får min debut som padler i vårt naboland.

 

 

Det ligger to slike fraflyttede fiskersamfunn på øyene Store og Lille Kornö.

 

I verdenstoppen

Torbjørn Søderholm (30) og samboeren Katrine Olufsen (34) har gjort favorittsporten ”havpadling” til et levebrød gjennom selskapet Nautopp Seakayaking Sweden. De har sin hovedbase i Lysekil med butikk for kajakker og utstyr. Men hovedaktiviteten er kursing, guiding og utleie av kajakker i Lysekil, Smögen, Kungshavn og andre etterspurte kystsamfunn for padleturister fra fjern og nær. De holder dermed til i det som er regnet som selve smørøyet for denne type aktiviteter. Av mange padlende turister fra inn- og utland blir denne kysten omtalt blant verdens flotteste for havpadling.

Padling ønsker ikke å ta stilling til en slik påstand, men at dette er en nærmest perfekt kystområde for havpadleaktiviteter, er det ingen tvil om. Her kan du padle i eksponerte områder med innlagt lek i brått og båer fra evig rullende dønninger fra Skagerak, eller du kan gli rolig å stille gjennom trange sund, langs holmer og skjær, beskyttet fra storhavet utenfor. Her finner du områder å padle i, uansett vær og vind og grad av padleferdigheter, og til alle årstider.

 

 

En attraktiv klatrevegg på øyen Bläckhall.

 

Perfekt for padling

Turen med Torbjørn skjedde på en vakker vårdag, med kjølig luft og sol fra skyfri himmel. Med andre ord perfekt for padling når tørrdrakt er standard utstyr. Det var lite vind og heller ikke så stor dønninger, så vi kurset raskt utover mot øyene Store og Lille Kornö. På de to øyene finnes det to fiskersamfunn som for få tiår siden hadde et yrende liv og aktivitet, men som i dag er fraflyttet og uten fastboende. Hus og naust står tett samlet, og holdes i god stand av de som tidligere hadde sine hjem her.

På motsatt side finnes øyen Bläckhall med en steil granittvegg som blir hyppig brukt av klatrere, både fra inn- og utland. Det kan for øvrig nevnes at Bohuslän har mange kjente klatrefelt, selv om høye fjell er fraværende. Det er den tidligere nevnte granitten som gjør fjellet perfekt for klatring. I nevnte vegg ser man tydelige spor etter klatreaktiviteter, med fastborete bolter strategisk plasserte.

 

 

Strandhugg i en stille lagune på øyene Brandskär.

 

Fyr med helikopterdekk

Snart setter vi baugen vestover mot rullende havdønninger til øyen Brandskär hvor Torbjørn har planlagt et liten lunsjstopp. Lenger vest skimter vi fyret på nordvestpynten av Tän, og enda lenger ute to høye entrefyr, Branskärs flak og Dynabrott, som begge er utstyrt med helikopterdekk på toppen. Disse markerer leden for stor skip som skal inn til oljeraffineriet lenger inne i fjorden.

Vi skal ut til fyrene. Men først guider Torbjørn oss inn i en stille lagune på Brandskär, hvor vi kommer oss på land og inntar en herlig lunsj på flotte svaberg. Det er godt å få vrengt av seg tørrdrakten og lufte svette ullklær. Varm kaffe og mat smaker godt når lufttemperaturen ligger på 10-12 grader. Men det er i slutten av mai, så solen varmer godt når vi sitter i le for vinden. Det er godt å være ute på tur etter en lang periode bak PC`en på et kontor. Vi har enda noen timers padling før vi kommer til målet for dagen, Smögen, så pausen blir ikke så veldig lang.

 

 

Rett til havs mot de to store fyrene med helikopterdekk på toppen.

 

Over åpent hav

Snart har vi entret kajakkene igjen og kurser utover mot de to nevnte fyrene ute i havet. Utenfor er det ikke så mye annet enn hav, med Skagen i Danmark som nærmeste landpunkt i vest, ca. 70 nautiske mil unna. Når vi nærmer oss fyrene kurser vi mot styrbord og fortsetter nordover med bølgene på tvers. Snart er vi øst for Dynan, Lillebonden og noen andre småholmer og skjær som verner mot vind og sjø, før vi får 45 minutter krysning over åpent hav. Men under værforhold som dette er ikke det noe problem, selv ikke for en journalist med minimal padleerfaring det siste halve året.

Men det er lite sjø og vind, så krysningen byr ikke på problemer. Vi når omsider Hållö med sitt 200 år gamle fyr som kjent landemerke. Vi tar ikke den enkleste veien inn mot Smögen, men fortsetter på vestsiden av øyen, mellom Hållö og Sälö. Vi passerer noen områder og passasjer med strøm og tilbakeslag fra tung havsjø som slår mot bratte berg, der det var litt utfordrende å holde balansen for en rusten padler. Men med taktfaste åretakt gikk det fint. Snart er vi på vei inn Smöghålet og inn i Smögen by. Det var litt av en kontrast og nærmest poppe ut av trange sundet inn i et ultraurbant område med båter i fart og sjøboder og hus på rekke og rad på begge sider av lagunen.

 

 

Inne i ”urbane” Smögen.

 

Padler til døren

Snart er vi på vei mot en stor rødmalt bygning som etter hvert viser seg å være hotellet Sea Lodge, hvor vi skal spise middag og overnatte. Flott å kunne padle like til døren, vrenge av seg svette klær og sette seg i solen med en velfortjent, kald øl. Vi har padlet jevn og trutt. Hele turen på rundt 25-30 kilometer tok seks-syv timer.

Torbjørn er en trygg og erfaren guide man raskt får tillit til. At han selv er kurset til BCU trainee nivå 4 er heller ingen bakdel når man har kajakk og padling som jobb. Samboeren Katrine har samme padleutdanning. Han kommer opprinnelig fra Stockholm og hun fra Århus i Danmark. Sammen har de funnet paradiset for det de aller helst vil drive med.

 

 

Hotellet Sea Lodge ligger foran oss.

 

Hektisk sommer

I de to månedene fra 15. juni til 15. august har de det svært hektisk med guiding, kursing og utleie av kajakker og utstyr. Det går i ett, syv dager i uken, nærmest døgnet rundt. De guidede turene har stort sett varighet på en dag, med utgangspunkt i de tre tidligere nevnte kystbyene. Når det gjelder utleie har de samlet sett 50 sittebrønner tilgjengelig, i form av en- og tomannskajakker. De har flest single båter.

Folk kommer fra hele verden for å padle i disse farvannene, og Kathrine og Torbjørn tilbyr utleie av alt fra kun kajakker til komplette pakker med åre, klær og alt nødvendig sikkerhetsutstyr. De som ikke har noe særlig padleerfaring, får introduksjonskurs med i pakken, og blir sendt på tur i trygge farvann. Tidlig, vår, høst og vinter er det roligere dager i dette farvannet. Men fortsatt er det aktivitet nok til å holde driften gående, og det kommer jevnt og trutt turister både fra inn- og utland for å padle på vestkysten. Ved siden av utleie og guiding har Nautopp også en stor butikk med kajakker (Skim, Arrow, Valley og PH) og utstyr.

 

 

Kathrine og Torbjørn er to padleentusiaster som driver Nautopp. De har begge stor kompetanse både når det gjelder padlingen, og ikke minst kunnskap om områdene vi padler i.

 

Samarbeid med turistråd

Nautopp har et nært samarbeid med Västsvenska Turistrådet, som har kajakk og skalldyr (gourmetmat) som hovedsatsningsområder. Da er det greit å ha unge, entusiastiske padlespesialister som Kathrine og Torbjørn og selskapet deres Nautopp med på laget. De to har avtaler med ulike hotell og overnattingssteder i de ulike kystbyene, til gjensidig nytte.

Ved Sea Lodge i Smögen har de lagret kajakker for utleie, som også formidles av hotellet, og mange av de guidede turene ender opp, nettopp her, også vår tur. Her er det oppvarmede badestamper, store uteområder og en restaurant med høy standard på maten. Det kan nevnes at Sea Lodge har mottatt utmerkelsen ”Västesvensk mersmak”, for sin høye kvalitet på maten.

 

 

Strandflickornas Havhotell er et koselig hotell i Lysekil, som har både flott atmosfære og god mat.

 

Strandflickorna

Før vi satte kursen til havs fra Lysekil fikk vi gleden av å overnatte og smake på maten til en av de andre samarbeidspartnerne til Nautopp, Strandflickornas Havshotell. Dette er et hotell i eldre stil, med unik innredning og med mye tradisjon i veggene.

For nærmere informasjon om padling på vestkysten av Sverige kan det være smart å begynne med webadressen: www.westsweden.com. Ønsker du kontakt med Nautopp og Torbjørn og Kathrine finner du nødvendig informasjon på: www.nautopp.se

 

 

Lysekil med den flotte kirken i granitt som kjent landpunkt.

 

 

Typisk bebyggelse i Smögen.