Flott runde gjennom vakker natur

Turen starter med å padle over et par mindre vann før man følger utløpsbekken ned til ei elv som går i fine loner rundt i terrenget. Utpå ettermiddagen padler man nesten forbi startstedet, og da er det bare å dra kanoen over myra og opp til der man startet turen. Dette er en fin runde med kano gjennom flott natur som kan by på mange og varierte turopplevelser både fra vann og fra land.

 

En perle av et vassdrag

Kanoen må selvfølgelig prøvesittes mens den pakkes før avgang.
Kanoen må selvfølgelig prøvesittes mens den pakkes før avgang.

Denne perlen av et vassdrag er relativt lite. Vannet stiger fort når regnet starter, og det faller fort når været letter igjen etterpå. Hvis man følger med på værmeldingene kan man være så heldig å treffe på å ta denne padleturen den første finværsdagen etter at det har vært noe nedbør. I så fall har man sannsynligvis gode padleforhold hele turen.

Etter å ha parkert bilen er det bare å skubbe kanoen uti vannet i strålende sol og vindstille vær, sette seg godt til rette og gli rolig og behagelig over til vannets vestligste vik. Dette er et veldig grunt vann, og om sommeren er store deler av vannoverflata kledd med vannliljer. Her kan man treffe på mange slags fugler. Strandsnipe, trane, sivspurv, lom, perleugle, fiskemåke og flere andeslag hekker i området og kan treffes her. Det er også mye ørret i vannet. De er ikke så store, men til gjengjeld er den bitevillig til både unge og eldre fiskere.

 

Har elva helt for seg selv

Utløpsbekken er grunn, bred og steinete, så man må dra kanoen noen meter over myra ned til neste vann. Her passerer man også den siste hytta i området. Resten av turen får man ha elva og naturen rundt helt for seg selv. Dette vannet er mindre enn det første og padles på langs i løpet av bare få minutter. Også her er det grunt og fiskerikt, særlig i vestenden, der vannet nesten ubemerket går over til å bli en bekk.

Det ligger mange store steiner i og under vannet, så sjansen for å komme borti noen av dem er så absolutt til stede. Ettersom vannet går over til å bli en bekk slipper man ikke unna steinene. Hvis ikke vannføringa er veldig stor, da. Dermed må man på land igjen for å dra kanoen et lite stykke. Når sola skinner og det kommer en kjølende vind fra sørøst, er denne myra en helt grei plass for en liten matbit til sultne kropper.

Beverdam i en liten sidebekk. Et sikkert tegn på at beveren trives i området.
Beverdam i en liten sidebekk. Et sikkert tegn på at beveren trives i området.

 

Dyp, smal bekk gjennom myra

Bekken videre går i en bue, men det beste er å dra kanoen den korteste veien. En liten femtimeter mot nordøst blir bekken til en liten kulp,eller dam, velegnet til å fortsette padlingen fra. Derfra er det fin padling i stort sett dyp men smal bekk videre gjennom myra. Et par steder er bekken i smaleste laget, men det går bedre enn forventet å passere. Når man padler nedover her kan det være lurt å holde øye med skogen rundt. Her ferdes både rådyr, hjort og elg jevnlig. Reven lusker også stille i skogkanten av og til.

Like før bekken renner ut i ei større elv deler den seg i to, og begge bekkeløpene blir for små til å padle. Dermed må kanoen dras igjen. Selv om det vestligste bekkeløpet er kortere, så kommer man da uti elva på et sted den er såpass grunn, bred og steinete at den er vanskelig å padle. Det beste er nok å følge bekkeløpet som går nord og ned ca. 70 meter før man setter farkosten uti det blå elementet igjen. Herfra er det morsom padling et stykke, med slalåmkjøring mellom store steiner og grunner som skaper artige og utfordrende hindringer. Hvis elven er liten må man regne med å gå på grunn i blant, men som regel er det bare å skubbe seg videre nedover.

Plutselig kommer man til en ganske stor sandbanke midt i elva. Dette er en fin pauseplass, spesielt for de minste som liker å leke seg med stein og vann i timevis. Her kan man også prøve fisket hvis man vil. Eller, hvis man er sulten, tenne seg et bål og koke kjøttsuppe.

 

Et solid beverbyggverk

Etter pausen kommer man fort til et sted der enda en liten bekk kommer sammen med elva. Hvis man bråsnur i denne køyla, eller kulpen, og heller prøver seg motstrøms den vesle bekken, ser man det første tegnet til at beveren holder til også i dette vassdraget. Her har den nemlig demmet opp bekken en liten halvmeter og anlagt en liten dam. Et solid byggverk, laget med presisjon, dyktighet og flid.

Videre nedover glir man rolig på elva. Den er dyp, bred og med lys sandbunn. I godt lys ser man ofte ørret som rømmer unna, og å fiske etter den kan man gjøre både fra land eller fra kanoen. Et og annet tre er felt av bever og i kantskogen står gjerne elgen og beiter.

Her smalner bekken inn. På det aller smaleste er det bare så vidt plass til kanoen.
Her smalner bekken inn. På det aller smaleste er det bare så vidt plass til kanoen.

 

Må gjennom to stryk

Før man ankommer elvas fineste strekning, lonene, må man ned gjennom to stryk. Det første består av et par avsatser i berget som vannet fosser over. Er man bestemt så er ikke dette stryket et problem. Er man helt fersk, eller av den mer forsiktige typen, kan det kanskje være lurt å vurdere om man skal dra kanoen forbi i stedet. Det andre stryket består stort sett av store steiner som har lagt seg over elveløpet. Det enkleste her er å gå ut i elva og lempe kanoen over og forbi steinene. Hvis vannføringa er stor kommer man seg lettere forbi disse to partiene.

Ettersom man kommer lenger ned i elva er det tydelig at beveren har vær mer aktiv. Det er mye bjørkeskog langs elvekantene, og i store deler av den har beveren felt trærne i hulter og bulter som i et slags kjempemikado, eller som en klatrepark til ungene. Her er det god tilgang på bålved og never til opptenning, så dette er et velegnet sted å steke sveler eller pannekaker inne i skogen mens man følger med på elva og hører på knitringen fra bålet og skrålet fra ungene som klatrer i trærne.

Elva blir etter hvert så dyp og mørk at man ikke ser bunnen under seg der man siger sakte med strømmen. Ei beverhytte ligger i vannkanten. Det er såpass høye kanter i denne delen av elva at beveren har bygget seg ei jordhytte her. Den er vanskelig å få øye på, men man ser at byggherren har vært oppå taket og utbedret litt.

Fisking i en kulp like ved der vi ankommer den noe større elva.
Fisking i en kulp like ved der vi ankommer den noe større elva.

 

Elva endrer karakter

Etter hvert flater elvebredden ut og området virker bredere. Man hører det suser et stykke framom kanoen og ser at elva forsvinner ned i en trangere dal. Da har man kommet til veis ende. Her skifter elva karakter og er ikke egnet til å padle lenger. Ikke med kano i alle fall. Berget like ovenfor dette stryket, derimot, er et utmerket sted for enda en pause. Her er det barnevennlig, med flatt berg og delvis grunt vann. Når sommersola har stekt fra skyfri himmel hele dagen har vannet blitt såpass varmt at det frister med en liten svømmetur før man lager seg litt god turmat på primusen.

Etter å ha spist seg mett på havregrynsgrøt eller tandorikylling i pausen snus kanoen 180 grader før man padler noen meter motstrøms igjen. Der starter dagens tyngste etappe. Over myr, opp til det samme vannet som man startet turen på. Den korteste veien er også den letteste. Her merker man stor forskjell på en Ally-kano med kjøl og en flatbunnet glassfiberkano, som er markant tyngre og dra etter seg. Kanoene glir dessuten merkbart lettere gjennom vått enn gjennom tørt gress. Når man omsider har fått sjøsatt kanoen igjen, er det ikke lange biten tilbake til parkeringsplassen. Når sjarmøretappen ikke er lenger enn dette, så kan det være en fin variant å padle en runde rundt hele vannet før man pakker sammen utstyret og kjører ned til sivilisasjonens mange fristelser igjen.

 

FÅ EN ENDA BEDRE TUR MED UNGENE

1. Vær til stede. -Legg bort mobilen.
2. Sett av god tid. -La ting ta den tid det tar.
3. Involver ungene. – Barn liker å gjøre som oss voksne, men vil også gjøre ting på sin egen måte. La dem få prøve å spikke, lage bål og mat, gjøre opp fisk, padle (og bremse), slå opp teltet osv. Da er vi vel egentlig tilbake ved punkt 2. Og dét bedres i takt med erfaring.

 

Med Sommarøy som utgangspunkt

Eivind stilte opp på flyplassen klokka halv åtte om kvelden og køyrde oss til Sommarøy. Der fekk me utlevert nye, engelske kajakkar frå Venture. Me fekk og laminerte kart med tips om fine ruter og overnattingsstadar. Neste dag starta me frå ei fin sandstrand rett ved der me overnatta. Kajakken eg fekk utlevert, modell «Capella», var ikkje fullt så romsleg som min eigen «Sibir Expedition». Huset til senkekjøl stal ein del av aktre lasterom, så eg enda med litt dekkslast.

Det var sol og flat sjø der me starta, men nord-vest for Hillesøy, mot ope hav, vart det litt rufsete. Kajakkane tok litt overvatn, men det gjorde ikkje noko, for dei velsmurde lukene og spruttrekka var tette. Etter å ha runda Hillesøya og Sommarøya, kryssa me over Sandvika og stemnde inn Tåfjorden på Tussøya.

Tåfjord og Tåfjordstranda.
Tåfjord og Tåfjordstranda.

 

Tragedie

Då me nærma oss stranda me hadde planlagt å telte på, såg me mykje folk og kajakkar der, og ei lita redningsskøyte kom sigande inn og la seg til utanfor stranda. Ein kajakk kom utover med noko innpakka i plastsekkar på dekk. Dette vart halt om bord i redningsskøyta. Det viste seg å vere ein 59 år gamal mann som hadde velta i kajakken og drukna. Han var med i ei gruppe på 20 frå ein padleklubb i Tromsø.

Ambulansehelikopteret frå Tromsø hadde vore der, men freistnad på gjenoppliving hadde vore fåfengt. Mannen vart karakterisert som erfaren padlar, så eg skjønar ikkje korleis dette kunne skje på flat sjø. Han kan kanskje ha fått hjerneslag eller hjarteinfarkt og svimt av, slik at han velta og drukna. Ein obduksjon kunne avgjere det.

Alle forlét området, så me fekk stranda for oss sjølve. Litt seinare kom det åtte andre kajakkar innover fjorden, men dei la seg til på ei anna strand. Neste morgon svinga dei innom oss, og leiaren kom i land og slo av ein prat. Han var frå Isle of Man i Irskesjøen, ei øy under Storbritannias monark, men ikkje ein del av Storbritannia.

Fiskeneset på Kvaløya mot Sessøytinden (657 moh).
Fiskeneset på Kvaløya mot Sessøytinden (657 moh).

 

Utvikling

Dei siste 15 åra er kajakkpadling blitt svært populært. Då eg padla solo langs heile Norskekysten, såg eg berre fem padlarar, to skjergardskajakkar på Sørlandet og tre langturpadlarar i Nord-Noreg. På eitt døger var me no 31 padlarar innom ein liten fjord på ei øy i Troms.

Me padla ut fjorden i litt regn med ein lett bris i ryggen. Rundt vestpynten, Skagneset, mot havet, var det blikkstilt og berre svak dønning. Roleg padling vidare austover Sørsundet, rundt sørenden av Angstauren og nordover Nordre Angstaursundet. Men kor lenge var Adam i «Paris»? Kryssinga av Ersfjorden i frisk motvind frå aust og rufsete sjø førde til ein god del overvatn; men kajakkane oppførde seg pynteleg, og lasterom og sitjebrønnar heldt seg tørre.

 

Skamtind

Me gjekk i land på ei fin sandstrand i ei vik under den 685 meter høge og flogbratte Skamtinden på Kvaløya, Noregs 5. største øy, som ligg i Tromsø kommune. Ein fjellbekk med friskt vatn var kjærkomen, sidan det minka på drikkevatnet vårt. På tunet til eit tidlegare småbruk, var det plass til telta. Der vart me liggjande vêrfaste i to dagar med regn og frisk vind som ulte i teltabardunane.

I slike høve får ein tid til å gjere «unyttige» ting, som å måle lydnivået i teltet med ein applikasjon på telefonen når vinden får det til å smelle i teltduken. Eg målte toppar opptil 79 dB (decibel). Eller fundere over korleis det må ha vore å bu på ein slik stad. Gard nr. 19 Skamtind er nemnd fyrste gongen i skriftlege kjelder i 1614, men låg i mange periodar øyde. Namnet til fjellet og garden skriv seg frå norrønt «skamr», som refererer til at fjellet er lågare enn omliggjande fjell. «Gården takseres til å kunne fø 6 smaler» (smale = småfe som sau og geit), så fiske må ha vore hovudnæringa. Dei siste som budde der fast, var Lars Johnsen frå Balsfjorden, som hevda å vere av russisk ætt. Han gifte seg 19 år gamal med Lorentine frå Bårsvik. Lars døydde 90 år gamal i 1938.

 

Nye tragediar

Sonen Albert tok over garden, men slo seg i hel under vedsanking i fjellet i 1942. Sidan budde det folk der berre somrane for å fiske laks. Meir om den forvitnelege gardssoga kan ein lese i «Kulturbilder fra gamle Hillesøy» Band II, av Carl Bertheussen og Jens Solvang,utgjeve av Lenvik og Tromsø kommunar i 1988 (tilgjengeleg på nettet).

Då me kom til Rekvik, fekk me høyre at Skamtind var kjøpt av ein overlege i Tromsø, og pussa opp til fritidsbustad. Kjøparen var den spreke ultraløparen Silje Fismen frå Bergen. Ho vann kvinneklassa i «Lofoten Ultra Trail 100 miles» (161 km) 1. juni, på tida 32 t 46 min 3 s., og fekk 3. plass i motbakkeløpet Tromsdalstinden opp, til 1238 moh.

Laurdag 27. juli kl. 19:15 vart ho diverre slått ned av lynet under «Südtirol Ultra Skyrace» på 121 km. Løpet vart stoppa ein halvtime før, på grunn av torevêr, men ho var då 2120 moh, mellom kontrollpunkta 83 og 86 km. Dei som nådde desse punkta vart stoppa, men dei som var imellom, fekk ikkje varsel. Der var ikkje mobildekning, så vitne måtte springe ein halvtime for å varsle. Ho fekk fyrstehjelp på staden og vart flogen med redningshelikopter til sjukehuset i Bolzano i Italia, der ho diverre døydde, berre 43 år gamal.

Værfast på Skamtind.
Værfast på Skamtind.

 

Fråflytting

I fint vêr kom me i Sessøyfjorden til Rekvik på Kvaløya, der det no berre er eit eldre ektepar som er fastbuande. Dei andre husa vert brukt til fritidsbustadar og var godt haldne ved like.

Godvêret heldt fram, og neste stopp var Tromvik, framleis på Kvaløya. Der var butikken og skulen lagde ned, etter at aktiviteten på fiskebruket dabba av. Ein triveleg fiskar fortalde om staden, mellom anna at der er fine tilhøve for fjellskikøyring. Dei har vegsamband både til Rekvik, Grøtfjord og Tromsø, men lang veg til butikk og skule.

Me svinga så inn langs vestsida av Grøtfjorden og ut att langs austsida, til den flotte sandstranda i bygda Grøtfjord. Der vart me tekne imot med typisk nordnorsk gjestfridom. Me vart ynskte velkomne til å telte på den fine grassletta ved leikeplassen, og dei kom med tørr bjørkeved til bålplassen, ein dunk med drikkevatn og drikke på boks; alt gratis. Ein mann som kom forbi, spurde korleis me hadde det. Me fortalde kor venleg me var blitt mottekne. «De’ sku no bare mangl!» sa han, og «velkommen igjen!». Kan ein ha det betre? Bygdelaget har, med finansiell støtte frå Sparebank 1 Nord-Norge, lagt til rette også for funksjonshemma. I godvêret tidlegare i sommar, var det eit yrande liv der, men no hadde me stranda for oss sjølve.

Fløyelspadling til Rekvik.
Fløyelspadling til Rekvik.

 

Finale

Neste morgon braut me opp, framleis i fint vêr. Men då eg hadde teke opp alle teltpluggane, kom det eit vindkast som for med teltet. Eg sprang etter det snøggaste eg vann, og det er ikkje all verda for ein som har passert 80. Heldigvis hekta ein av bardunane i ein stein i fjøra, så eg nådde igjen teltet før det for til havs. Ein lærer så lenge ein lever.

Me padla så på flat sjø rundt Nova mot Vengsøyfjorden, vidare rundt Ytterneset og sørover vestsida av Kaldfjorden i lett motvind. I lett regn passerte me Bårdsvika, Skjelvika og Blåmannsneset, og gjekk i land ved ei fin slette på nordsida av bukta ved Småbakkan. Me gjekk til ei kai der det låg to fiskeskøyter med tilhøyrande lagerhallar, og prata med to unge fiskarar. Dei gav oss ei innføring i den kompliserte kvoteordninga. Me fekk inntrykk av at det var god økonomi i fiske for dei som hadde kvotar, men at det var nærast uråd for nye å kome inn i systemet, – om lag som for unge å kome seg inn på bustadmarkanden.

Etter kvart tiltok regnet, så me kraup i ly i telta. Neste morgon bar me kajakkane og utstyret eit kort stykkje til vegen, og Eivind kom og henta oss. Han køyrde oss til Sommarøy Arctic Hotel, der «padlegruppa» delte seg: Frederik reiste heim til Bergen, medan Stein Helge og eg tok inn på hotellet for å vere med på eit tre dagars kurs, der Stein Helge skulle undervise. Det vart litt oppstuss då eg slo opp teltet på hotellområdet, men det roa seg då eg forklarte at det berre var for å tørke teltet, og at det ville bli fjerna etter ein times tid.

Den opprinnelege planen var å padle nordover til øyriket Musvær, men det måtte me diverre sløyfe på grunn av tidsnaud, etter å ha lege vêrfaste ved Skamtind i to dagar. Men Musvær ligg no der…

Kveld i Grøtfjord.
Kveld i Grøtfjord.

120 padlere utpå samtidig

Bergen by skal gjennom hele 2020 markere at det nå er 950 år siden kong Olav Kyrre grunnla Bergen og gjorde byen til landets hovedstad. Samtidig som jubileumsåret ble åpnet helgen 17-19. januar, ble det også arrangert Bergen Light Festival for første gang. Helt siden det i høst kom forespørsel fra arrangementskomiteen i festivalen om padlemiljøet hadde lyst til å delta i selve arrangementet, har vi gledet oss. Så klart ville vi det!

Karl Henrik Nymo var det viktige bindeleddet for informasjon mellom padlerne og arrangørene, og han kunne de siste ukene opp mot arrangementet stadig oppdatere oss på hvor mange padlere som hadde lyst til å delta. For å kunne ha oversikt over antall og identitet på deltakere, og unngå fullstendig kaos med hvem og hvor, så måtte alle melde seg på, helst på forhånd, til en av regionens klubber. På arrangementsdagen 18. januar møttes drøye 120 entusiastiske padlere på Vågen i Bergen, noe som må være den største kajakkansamling sett på Vestlandet.

Og det er jo ikke bare, bare når så mange skal koordinere skyss til seg selv, utstyret og kajakkene for å nå inn til en bestemt lokalitet på et bestemt tidspunkt i Bergen sentrum en lørdag. Og ikke minst reiste det seg spørsmål vi ikke visste svaret på. Hvor lang tid bruker egentlig 120 kajakkpadlere på å få på seg ull, tørrdrakt, parkere bilene og ta seg ut i kajakken? Klarer man å padle i formasjon når 120 padlere møter 7-8 sekundmeter vind og det både hagler og regner? Og hva med kommunikasjon innad i en så stor gruppe?

 

120 padlevenner

Få av oss hadde tidligere padlet i en så stor gruppe, men du verden så fantastisk det ble. Det var kajakker med kjentfolk i alle retninger og det føltes nesten som at man hadde gått ut på Facebook og åpent invitert alle sine venner til kajakktur. Etter en testrunde før det mørknet oppdaget man at det ikke var så enkelt for 120 padlevenner å holde en formasjon når man bruker ulik tid på mobilisering og holder ulikt padletempo. Det måtte noen justeringer til!

Vår deltakelse i Bergen Light Festival foregikk inne på selve Vågen i Bergen, altså området omtrent fra Håkonshallen til nye Fisketorget. Vi gled ut klokken 18.30, fullt rigget med hodelykter og flere andre lyskilder på hver kajakk. Det viste seg atter at møljepadling fungerer. Og ikke bare fungerer, men det ble et helt fantastisk skue både fra land og luft! Som en slags morild gled man innover Vågen langs Strandkaien-siden, svinget så over mot Bryggen der seilskipet Statsraad Lehmkuhl lå badet i lys og masse mennesker sto linet opp langs bryggekanten og fulgte med jubileumsunderholdningen på scenen. Brannbåten Sjøbrand lå midt på Vågen og sprøytet opp en vannvegg, som fungerte som et lerret for lyseffekter! Etter å ha krysset Vågen ankom vi Bryggen og området der scenen og publikum stod. Foran i vår svært store padlegruppe lå ti dyktige padlere som på signal synkronrullet akkompagnert med tromming på kajakkdekkene av oss øvrige padlere. Selv om man følte at vårt innslag kunne være mer fremtredende i arrangementet, så var det definitivt veldig morsomt å delta i en stor og sprudlende padlegruppe midt i Bergen sentrum!

På lynvisitt i barndommens Taremareby

Siden i fjor vår har vi plukket masse brunt fra verdenen under kajakken. Vi har lært masse, smakt masse, ledd masse, laget grimaser og nytt tilberedt tang og tare rundt bålet på svaberget! Men hva er egentlig «tang og tare»? Tang og tare er alger som deles inn i klassene brun-, grønn- og rødalger. De er flerårige og lever  i ulike soner der man generelt sier at tang er knyttet til fjæresonen, mens tare vokser på dypere vann. Tare er større enn tang og har en flerårig stilk mens bladdelen er ettårig. De fleste typene tang og tare vi har lett tilgjengelig i fjæresonen hører til brunalger.

 

Alt er spiselig

All tang og tare i Norge er spiselig. Men husk at dette er ferskvare som bør nytes kort tid etter høsting. Når man kikker ned på tang  og tare, enten det er fra svaberget, kajakken eller båten, så er det likevel ikke alltid den ser så fristende ut! Ofte er den overgrodd med andre vekster som algekolonier og mosdyr. En gylden regel er derfor å plukke det som ser friskt, lite begrodd og blankt ut. Og det må sitte fast på underlaget. Da vet man hva man spiser. En sterk anbefaling er kun å plukke der det er god gjennomstrømming av sjøvann. Brunalger smaker best, og ser blankest og renest ut nå på våren som vi har i vente.

Perfekt sted å ta med tare til lunsj.
Perfekt sted å ta med tare til lunsj.

 

Den brune fargen på tang og tare kommer av fargestoffet fukoxantin. Når man varme- behandler den blir både tang og tare grønn med det samme. Det skyldes at fukoxantin brytes ned. Dermed kommer det mer varmestabile grønne klorofyllet frem.

 

Plukk både på flo og fjære

Man finner tang og tare overalt og det er helt tydelig en soneinndeling i fra øverst i fjæra og nedover i dypet. Tang vokser i tuppene så det mest smaksrike er skuddene og den påfølgende blæren. Taren derimot vokser fra stam- men og er derfor ferskest og mest smaksrik der heller enn i tuppene. I motsetning til dykkere så er det lettest for oss padlere å få tak i det som gror øverst i strandsonen. Men er det fjære sjø så kan du padle litt utover og prøve deg på den herlige tareskogen.

Hva du får tak i på fjære sjø er veldig varierende med hvor du bor i landet. Med opp mot fire meter forskjell på flo og fjære i Øst- Finnmark, en drøy halvmeter på Vestlandet og tilnærmet null centimeter ved Egersund, er det klart at menyen vil variere!

 

Navnsatt etter bondens dyr!

Det er ikke noe nytt at vi i dette tiåret tar i bruk tang og tare som en ressurs her i landet. I tidligere tider høstet man tang og tare til dyrefor tidlig på våren da det begynte å bli slunkent med høy. Det har blant annet gitt navn til to av de lettest tilgjengelige tangartene, nemlig sauetang og grisetang, som du finner øverst i fjæra. Den innsamlede tangen ble også lagt utover markene der den fungerte som gjødsel.

Det er økende begeistring for tang og tare i befolkningen!
Det er økende begeistring for tang og tare i befolkningen!

 

Dikterpresten Petter Dass skrev i Nordlands Trompet på 1600-tallet at det i Tromsøregionen ble kokt en blanding av tang, tare og fiskeavfall til kufor, og   at kalvene som ble født av tangspisende kuer var vesentlig større enn de som var matet på høy. Og melken skulle visstnok smake salt.

Du trenger bare en stekepanne for å kunne servere sprøtt tarechips
Du trenger bare en stekepanne for å kunne servere sprøtt tarechips.

 

Historisk bruk

Tang og tare har vært brukt til mer enn dyrefor. På 1700- og 1800-tallet ble store mengder brent og asken brukt til utvinning av soda til produksjon av glass. Senere ble jod utvunnet fra tangasken, da det den gang var flere jodfabrikker i landet. At tilkomsten til tang og tare var viktig vises i dokumenter fra Utskiftningen på 1820-tallet da landet skulle deles opp mer fornuftig enn det eksisterende teige-systemet. Det ble da tatt hensyn til tarebevokste sjøområder som var lett tilgjengelig på fjære sjø.

I dag produseres det tangmel og tangekstrakter av mer enn 30.000 tonn grisetang per år her i landet. Det tråles også etter stortare, og mer enn 160.000 tonn høstes årlig. Dette går i sin helhet til utvinning av alginat i den norske alginatindustrien, som er blant verdens stør- ste. I tillegg dukker det opp tangoppdrett flere steder langs kysten, med produksjon både til mennesker og dyr, i inn- og utland.

Se - en hel bukt full av mat!
Se – en hel bukt full av mat!

 

Er det sunt?

Tang og tare inneholder alle vitaminer og mineraler kroppen trenger, inkludert B12 som vi ellers kun får i oss via animalske produkter. Sammenlignet med planter som vokser på land inneholder tang og tare ti ganger mer mineraler, og faktisk 14 ganger mer kalsium enn i kumelk, og mer A- og D-vitamin enn i tran. Noen tarer inneholder så mye jod at det foreløpig ikke anbefales å spise for store mengder av det på daglig basis. Både tang og tare inneholder glutaminsyre, som gir umamismaken.

Jeg prøvde mitt beste, men det var ikke så lett å unngå å skrive uttrykket «tang og tare». «Tang og tare» ble nevnt 16 ganger i teksten, så langt. Konklusjonen må være at uttrykket «tang og tare» er kommet for å bli, og det er vel tang og tare også!

 

FAKTA

Tang og tare kan spises rå, tørkes, knuses og marineres, men her får du tre lette tangoppskrifter til å starte med, der du bruker råvaren direkte. Og husk at både tang og tare er ferskvare, så bruk den kort tid etter høsting.

LETTEST:

Direkte i steikepanna Plukk sauetang, blæretang, grisetang, sukkertare, butare eller stortare, klipp den i centimeterlange biter og steik den direkte i panna, kun sammen med nøytral olje, for eksempel rapsolje. Du trenger ikke krydder, den er jo salt i seg selv. På kort tid i steikepannen blir den sprø som potetgull og passer som snacks før man padler videre.

KULEST:

Pakk inn fisken Om du har fisket fra kajakken eller har med deg fiskefilet på padleturen så dropp aluminiumsfolien og pakk heller fileten direkte inn i tare og legg den på grillen. Dette gir en fin smak til fisken uten å bli for fremtredende, og det ser kult ut!

AVANSERT:

Marinert tang med fetaost Kjøp et glass med fetaost- terninger i olje og kutt opp tang eller tare og putt det oppi glasset. La det marinere en halv dag på padleturen eller over natten i kjøleskapet. Dette brukes som tilbehør direkte, eller gir en smaksforsterker til en ellers grønn salat.

Vakre Hjørundfjord

Jobbturen denne gangen førte meg tilbake til vakre Ørsta, som ligger pent omkranset av majestetiske fjell. Jeg veide litt for og imot, men kajakken ble festet på biltaket. Så snart jobben var unnagjort skulle jeg bruke den lille tiden som var igjen til litt utforsking.

 

Bratt rasutsatt og vakkert

Først gikk tankene utover mot havet, men jeg er svak for fjordene våre, og en fjord jeg ikke viste mye om var nettopp Hjørundfjorden. Jeg ymtet frempå ideen til min lokale kontakt og fikk tips om hvor jeg burde bruke tid, eventuelt sette opp telt. Oppsummert; bratt, rasutsatt og vakkert. Pass deg for kraftig strømsjø. Kvelden kom og jobben var unnagjort. Det var klart for kajakktid! Jeg sjøsetter kajakken innerst i fjorden ved Bjørke, et spesielt vakkert sted. Speilblank overflate får det til å boble i turiveren.

Med fin padleflyt jobber jeg meg utover mens jeg tar til meg inntrykkene som nesten er overveldende vakre. Er dette helt spesielt? Nei, jeg har fartet mye rundt i dette landet og har sett mange fjorder og daler. Det er mye likhetstrekk fra det ene stedet til det andre. Det betyr ikke at jeg har blitt lei eller syns det er kjedelig. Tvert om.

 

Majestetisk natur

Jeg elsker denne rå majestetiske naturen. Spor etter ras, snøfonner som ligger igjen nederst, grønne lier og heftige fossefall. Det er norske fjorder. Men fjellsidene er bratte og du bør tenke steinsprang der du padler stille av gårde. Før eller siden vil du oppleve det. Lyden av stein som knuses og som til slutt plasker i fjorden. Men med litt sunn fornuft går det helt fint. Jeg padler fra nes til nes. Stopper noen steder og; Fotografen i meg er også på tur og steder som dette er som en drøm. Min lille flyvende billedsensor blir sendt opp for å fange noen øyeblikk, men det er ikke lett. Jeg mestrer ikke den formen for bilder enda. Om ikke annet får jeg verdifull trening.

Vakre Hjørundfjorden i flott kveldslys.
Vakre Hjørundfjorden i flott kveldslys.

 

Ideelt leirsted

Rundt nok et nes og jeg oppdager det som skal bli mitt sted for natten. Tydelige spor av et eller flere skred har dannet en liten halvøy som strekker seg ut i vannet. Ideelt leirsted, om du ser bort fra revnen oppover i fjellsiden. Som en trakt fører den rett ned mot stedet – Jeg drar kajakken opp i fjæra og undersøker området. Noen har lagt en stokk mellom noen stener og laget en enkel benk. Flere har brukt tid her. Jeg ser ellers ingen spor etter mennesker.

Dyr er det spor etter; i form av et skjelett. Dekket av tang og årets gress stikker kritthvite benpiper opp mot himmelen og prøver å fortelle meg noe. Jeg studerer restene, som for meg ser ut som de stammer fra en hjort. Størrelsen på ryggvirvlene, og skallen. Lang snute med et godt tannsett. Tenner fremme i overkjeven. Dette er ikke noe alle drøvtyggere har.

Her skiller hjorten seg ut og det alene gjør det lettere for meg å artsbestemme restene som ligger her. Tar vi med i beregningen at området fullpakket med hjort er det enda mer sannsynlig. Jeg ser funnet som spennende og interessant i fotosammenheng. Jeg flytter restene og plasserer dem der jeg vil ha dem; som en slags boligstyling på mitt vis. Det fungerer og gir bildene litt mer følelse av rå natur.

 

Fanger det vakre lyset

Jeg lager meg et enkelt måltid og bruker skumringsstunden til litt mer foto, både flyfoto og mer tradisjonelt foto. For å fange det vakre lyset tar jeg bilder med ulik eksponering for å lage HDR hjemme. Brukt rett kan slike bilder bli svært fine og få frem detaljer jeg ellers ikke klarer. Her foretrekker jeg mitt trofaste fullformat DSLR kamera. Der er det nok dynamisk omfang til at bildene blir gode uten at det blir for mye støy.

Jeg har et lite kompakt kamera også, men selv om jeg bruker full manuell innstilling – lav ISO, rett blender og stativ, så er det under redigering merkbart mindre å spille på kontra fullformat. Billedfiler fri for støy i utgangspunktet kan få støy om jeg er for ivrig under redigeringen. Da er det snakk om digital støy som forvrenger/klumper pixler til noe jeg ikke liker. Ikke alltid så lett å oppdage, men som gjerne dukker opp under print.

 

Savner ikke telt

Med alle bildene tatt og morgendagen i tankene kryper jeg ned i posen. Jeg har kjøreturen hjem i morgen og jeg vil prøve å få med meg morgenlyset. Når jeg ligger der i posen og venter på søvnen kommer jeg til å tenke på diettpenger. Jeg er på jobb og da skulle dette kvalifisere til uspesifisert overnatting – 660 kroner inn på konto. Nå kan jeg sove. En kort kajakktur som dette er lett å gjennomføre. Enkel oppakning og enkel overnatting. Teltet savner jeg ikke.

Så lenge det ikke kommer nedbør eller myggen ikke ødelegger, så foretrekker jeg overnatting i det fri. En liten presenning er egentlig alt som skal til for å ligge tørt. På en stille Hjørundfjord padler jeg innover mot Bjørke, mitt startsted, og stopper kun en liten stund for å se på en stim med sild. Stimen er ikke større enn en god munnfull for en mellomstor hval. Jeg iakttar dem der de nipper i overflaten og svinger synkront, som om alle var èn. Kajakken er den perfekte farkosten for «Hiking i Norske fjorder».

Os-Stavanger i kajakk

Bjørn Tore stilte med tørrdrakt, vest, åre og akevitt. Han var ikke fan av mine «hipsterpinner», så han hadde lånt seg en egen åre. Hans alltid gode humør og en del brødmat var også med. Som den friluftsmannen han er hadde han lurt litt på proviantplaner. Det er jo butikker underveis og fisk i havet så det var vel ikke noe problem. Jeg stolte ikke helt på det, og tok med en god dose med REAL-turmat.

Ved godt mot før avreise i regnet. FOTO: SILJE HOLMELID.
Ved godt mot før avreise i regnet. FOTO: SILJE HOLMELID.

 

Friskere enn ventet

Vi padlet ut fra Hagavik kysthospital sør for Bergen i rolig sjø, men strøm og vind jobbet mot oss. Da vi kom ut av sundet følte vi oss fortsatt ved godt mot og vurderte Bjørnafjorden som grei å krysse denne ettermiddagen. Vel ute i fjorden møtte vi sterkere vind enn antatt og bølgene på rundt halvmeteren, med skum på toppen, slo godt i mellomgulvet da de traff oss midt imot. Det ble en frisk tur og vi brukte omtrent to timer over. Regnet bøttet ned, men vi hadde nok med å fokusere på padlingen til å bry oss om det. Vel over kom vi inn i en lun vik mellom noen holmer.

På land ble jeg straks fôret med en sjokoladebit og en ferdig åpnet øl i hånd. Bjørn Tore har forstått at det er viktig å få i noe rask energi og komme i god stemning når man skal slå opp teltet og gjøre klar leiren. Vi hadde funnet en flott teltplass, men været innbydde ikke til noe utendørs campingliv så vi fikk opp teltet og kom oss inn. Loggen viste 12.5 kilometer padling på vel tre timer, og Yr.no kunne fortelle oss at det hadde vært 11 m/ sek motvind over fjorden. Snittfarten hadde vært noe lavere enn det vi hadde sett for oss. Men det var nå et glemt kapittel, og vi hadde nå funnet roen i teltet. Et varmt måltid, et par øl og litt Akevitt senere sovnet vi i posene våre.

Bjørn Tore får de siste tingene i kajakken etter en velfortjent matpause i Fitjar.
Bjørn Tore får de siste tingene i kajakken etter en velfortjent matpause i Fitjar.

 

Glemte kaffe

Vi våknet torsdags morgen til det samme været som vi la oss til, og tok oss en skikkelig frokost i teltet. Brød og pålegg ble funnet fram og vannkokeren satt i sving. Jeg var sikker på at kaffen lå i kajakken, og stakk ut i regnet. Kort etter kom jeg lett fuktig men like tomhendt tilbake som da jeg gikk ut. Regnet hadde gått over til lett duskregn, og uten kaffe var det vel egentlig bare å pakke ned og komme seg avgårde. Vi var på vannet i 09:34 tiden og satte kursen sørover langs Huftarøy. Selv om kaffetørsten ikke var slukket, var det god stemning.

I litt mindre motvind enn dagen før, kom vi oss fint sørover, og etter vel 7.5 kilometer karret vi oss i land på en liten holme for hvile før vi krysset over fjorden til Fitjar. Det ble landkjenning etter nye 12 kilometer, og denne gangen unnet vi oss et varmt måltid. Det holdt til nye 15 kilometer padling gjennom Fitjarøyene. Vi kom oss i land på en gressflekk og studerte kart, tømte en pose med turmiks og strakk litt på beina.

Fint driv nedover Bømlo. Endelig litt lettere vær og glimt av sol.
Fint driv nedover Bømlo. Endelig litt lettere vær og glimt av sol.

 

Flotte Røyksundkanalen

Nøtter og sjokolade holdt til ytterligere 12 kilometer, og vi fikk oss en flott tur gjennom Røyksundkanalen i kraftig motsol – faktisk så kraftig at Bjørn Tore bare var millimeter fra padle rett i en stake. Han skvatt til da den kom til syne, og fikk så vidt manøvrert unna. Den strøk langs kajakksiden i fin fart. Vi fikk oss en god latter, og ikke lenge etter fant vi en grei teltplass, kom oss på land og begynte å tømme ut av båtene.

Med hodet ned i luken kunne jeg høre lyden av en boks som ble åpnet og da jeg snudde meg så jeg rett inn i en sjokoladebit og en øl. FOR en mann! Mens jeg satte opp teltet fikk Bjørn Tore i gang bålet. Vi var slitne etter 46.5 kilometer padling og ti effektive timer i kajakkene. Men det hindret oss ikke i å løfte både en og to bokser med styrkedrikk, og klokken ble over midnatt før vi kom oss i teltet. Mange røverhistorier og akevitt gjorde at tiden fløy.

Inngangen til Røyksundskanalen. Ganske fin padling igjennom, og vel verdt et besøk.
Inngangen til Røyksundskanalen. Ganske fin padling igjennom, og vel verdt et besøk..

 

Over Sletta til Haugesund

Vi kom oss relativt tidlig av gårde fredagen og tok en pause med noe brødmat etter 14 kilometer før Bømlafjorden skulle krysses. Planene var å ta et stopp til før Sletta skulle forseres, men det ble ikke noe av, og vi var straks ved Ryvarden fyr i solskinn og bølger. Vi følte oss ved godt mot og padlet på. Vi så nye varder hele tiden, uten at noen av de markerte innseilingen til Haugesund. Vi så to vindmøller i det fjerne og håpet det ikke var helt ned dit vi skulle. «Jaja, må vi så må vi» sa Bjørn Tore. Og det måtte vi.

Vi var rimelig slitne da de vel to meter høye bølgene fra alle kanter begynte å gi seg og motstrømmen gjorde seg gjeldende inn mot Haugesund. Haugesund kai viste seg å være lite tilgjengelig fra kajakk, men med god hjelp fra noen hyggelige bergensere i seilbåten Nefertiti, som lot oss bruke badeplattformen deres, kom vi oss i land etter 26 kilometer og fikk fortøyd kajakkene mens vi gjorde innkjøp og fikk oss en meget fortjent burger.

Greit å kunne sette seg ned i en stol og spise maten ved et bord. Bjørn Tore er travelt opptatt med å oppdatere sosiale medier, det vil si sms til familien om at Boknafjorden var unnagjort.
Greit å kunne sette seg ned i en stol og spise maten ved et bord. Bjørn Tore er travelt opptatt med å oppdatere sosiale medier, det vil si sms til familien om at Boknafjorden var unnagjort.

 

Dagsetappe på 60 km

Vi var nok et syn der vi gikk rundt i byen iført det vi hadde under tørrdraktene. Siden klærne våre lå i de tørre rommene i kajakkene og de var rundt to meter under oss på vannet, fikk det bare stå til. Jeg var glad jeg hadde turbukse under, mens Bjørn Tore hadde valgt sin slafsete Peter Pan-bukse av en stillongs. Vi spurte fint på restauranten om kleskoden vår var god nok til å slippe inn. Det var den heldigvis, og vi ble henvist til et bord. Det var selvfølgelig i trekken, og vi var heldige som slapp med skrekken.

Trekken er jo som kjent veldig farlig for oss eldre. Gode og mette og full av nytt pågangsmot og kaffe i kajakken, padlet vi videre mot sør. Dagslyset og pågangsmotet holdt i vel 20 kilometer, og vi fant en flott teltplass på Lauvøy, rett nord for Boknafjorden. Solskinnet var byttet ut med regn, så det var bare å få opp teltet i en fei og komme seg inn og ta ankerdrammen i soveposen. Vi var godt fornøyd med 60 kilometer padling.

To menn, ett bål, litt akevitt og røverhistorier. En nærmest perfekt avslutning på en god dag.
To menn, ett bål, litt akevitt og røverhistorier. En nærmest perfekt avslutning på en god dag.

 

Frisk nordavind

Vi våknet lørdagen av at vinden røsket godt i teltet og regnet overdøvde bølgeskvulpet, og vi fikk ikke noe hastverk med å komme oss ut. En tekstmelding fra min mor med oppfordring om å snu siden været var så dårlig, ble ignorert da vi oppdaget at vinden kom fra nordvest og bydde opp til dans sørover leia. Vi padlet ut fra bukten og satte i vei sørover mot og langs Vestre Bokn. Vi fikk gode småsurfer på bølgene, og min Norse Bylgja fikk god fart nedover mot Arsvågen. Vi fosset sørover i god fart og bestemte oss etter 11 kilometer for at fjorden så fin ut og fortsatte like greit ut. Så langt er det jo tross alt ikke, og vi følte oss lette og fine i kroppen.

Vi var da ved det østligste punktet på Vestre Bokn. Vi la kursen skarpt utover for å vinne høyde mot vinden, og padlet på. Fergesambandet Arsvågen-Mortavika viste seg å være godt bemannet denne formiddagen og vi merket at det var vanskelig å bestemme seg for om vi skulle gå foran eller bak de forskjellige avgangene. Den første fergen som nærmet seg bestemte vi oss for å vente til hadde passert før vi satte fart. Mens vi nærmet oss forsiktig, merket vi at bølgene var litt høyere enn først antatt, uten at det var noe problem. Noe rotete sjø ble det da fergebølgene og havdønningene kom fra litt forskjellige sider, men det gikk fint og vi satte fart.

I fint vær over fjorden. En av de roligste kryssinger på turen.
I fint vær over fjorden. En av de roligste kryssinger på turen.

 

En trøblete overfart

Vi padlet på, med dønninger fra nordvest og fergebølger fra sørøst, for å krysse leia. «Hva gjør vi med den der, da?» spurte Bjørn Tore og pekte. Fra babord kom tankeren Clipper Jupiter med sin 200 meters lengde og 37.000 bruttotonn farende i god fart. Vi lot vikeplikt være vikeplikt og ventet til den var passert. Høyst usikker på om de både kunne se oss, eller i det heletatt manøvrere på såpass kort strekk, tenkte vi det var like greit. Dønningene fra havet hadde økt og tankerens bølger var enda større enn fergene, men det varte ikke lenge før vi var på vei sørvestover igjen og kunne fokusere på å finne åpningen mellom Rennesøy og Mosterøy. Det viste seg å være litt trøblete å se på langt hold, når man i en kajakk ikke stikker særlig høyt opp over havet.

Det viste seg at det var flere ting som var vanskelig å se på lang avstand. Bølgene hadde økt betraktelig, og de var nå så store at vi ikke kunne se hverandre til tider, selv om vi holdt oss nære hverandre hele tiden. «På den positive siden, så er det jo vindstille nede i bølgedalene» kunne jeg høre Bjørn Tore rope til meg. For så vidt sant det, selv om vi strengt tatt skulle ønske det var litt roligere. Det føltes ganske heftig når bølgene begynte å brekke litt på toppene omkring oss, og jeg er sjeleglad for at jeg nærmest på impuls hadde kommet på å skaffe noen skikkelige neoprentrekk rett før avreise. Jeg hadde vært innom en kajakkbutikk på Askøy for en liten prat i lunsjen og tok med meg to trekk da jeg gikk derifra.

På vei ut mot Sletta. Bildet er tatt før bølgene ble for store til å ta fram kameraet.
På vei ut mot Sletta. Bildet er tatt før bølgene ble for store til å ta fram kameraet.

 

Halvannen time i «vaskemaskin »

Da vi la kursen litt innover mot Utstein kloster kjente jeg flere ganger at bølgene trakk kajakken min bakover og nedover, før de skylte inn over meg bakfra. Hele båten virket å være under vann til tider. Dette til tross, var det bare rundt ti liger vann i cockpiten da vi endelig kom oss til land. Hadde jeg hatt de gamle trekkene ville nok situasjonen vært helt annerledes. Vi anslo bølgene til å være opp mot tre meter eller så til tider, og da de gav seg litt bød de på gode surf innover mot en meget velfortjent pause. Selve kryssingen tok bare rundt halvannen time, men det var halvannen time i en «vaskemaskin» og slitsomt både for kropp og sinn.

Da vi var ute av båtene, kom det en kar ned og hilste på. Vi forsikret han om at vi ikke skulle være til bry og at vi bare skulle ha et varmt måltid og en hvil før vi dro videre, og at vi så klart bedrev sporløs ferdsel. Null stress, og vi fikk låne hagemøblene og satt oss ned i hver vår stol og spiste mat ved et bord i en flott hage. Karen visste ikke om han skulle være imponert, eller rystet over ferden vår over fjorden denne dagen. Det var en grunn til at vi ikke hadde sett noen fritidsbåter utpå, mente han.

«Stavanger here we come»! Man føler seg liten ved siden av slike skip, men likevel stolt over å ha gjennomført turen.
«Stavanger here we come»! Man føler seg liten ved siden av slike skip, men likevel stolt over å ha gjennomført turen.

 

Møtte sel og niser

Vi kom oss i båtene igjen, og fortsatte ferden sørover. Det var fint driv i sjøen og vi holdt god fart. Litt nede i sundet traff vi på vår første sel. Den lå i vannet og fulgte med på oss et lite øyeblikk før den forsvant. Jeg tror vi synes det var mer spennende enn selen. Men når vi først hadde fått ferten av dyrelivet kom kontakten oftere, og ikke lenge etter svømte en noen niser forbi oss. Vi var da kommet inn til Åmøy og var på oppløpssiden. Vi kunne nå se kranene på verftene, som for oss markerte innseilingen til Stavanger by, og vi satte kursen dit. I Bangavågen kom en sel svømmende mot oss. Den virket ikke særlig skvetten og svømte omkring og koste seg.

Vi kunne nå se målet og hadde kurs rett inn mot vågen i Stavanger. Der kunne vi se at det var et yrende folkeliv og høy musikk. Litt av en velkomst, tenkte vi og gledet oss til å bli hedret på maritimt vis da en brannbåt kom mot oss. Merkelig nok fortsatte den bare videre, uten noe salutt eller vannspruting. Jaja, vi fikk bare fortsette innover mot det ventende folkehavet. Da vi nærmet oss bryggen vinket vi til alle sammen, men det var kun to som vinket tilbake. Det var de som skulle hente oss og få utstyret vårt trygt hjem. Vi klappet til kai kl. 19:20 lørdag ettermiddag og hadde klart akkurat det vi hadde satt som mål, og var meget fornøyd med egen innsats.

Eventyrtur gjennom Københavns kanaler

Jeg reiste sammen med min kjæreste, og tok et par overnattinger på et av byens hoteller, for å oppleve bylivet og rett og slett bare være turist der. Det var lett å se at Københavns kanaler er en magnet på turister. De lange sightseeingbåtene fylles raskt opp nysgjerrige sjeler – store og små – som lener seg tilbake og lar seg fortelle alle hemmelige og ikke fullt så hemmelige detaljer om byens bygninger, gater og streder.

 

Padlet på egenhånd

Jeg valgte en annen variant – jeg leide kajakk og padlet en tur på egenhånd, og gjorde noen erfaringer. Planlegger du å være borte en hel dag og bruke tiden til å utforske litt, så er det smart å ha med kart. Da holder du lettere styr på hva de ulike gatene og broene heter, og dersom det skulle skje noe – eller du skal møte noen et bestemt sted – så er det lettere å vite hvor du er, til enhver tid.

Et norsk venninnepar hadde leid tandemkajakk hos Kajakhotellet, og unte seg noen selfies i solen.
Et norsk venninnepar hadde leid tandemkajakk hos Kajakhotellet, og unte seg noen selfies i solen.

Min egen lille padletur både begynte og avsluttet jeg ved kaianlegget til Kayak Republic ved Børsgade, like ved Christian IV’s Bro, i tjukkeste København. Jeg møtte opp i 10-tiden en lørdags formiddag, og måtte vente litt på tur – i dobbelt forstand – siden alle de ansatte var godt i gang med å instruere en gjeng som hadde meldt seg på et opplegg som så ut til å være en blanding av introduksjonskurs i padling og en guidet tur i kanalene.

Disse to hadde gjort som meg – leid kajakk hos Kayak Republic.
Disse to hadde gjort som meg – leid kajakk hos Kayak Republic.

I ventetiden fant jeg frem en egnet kajakk, en grei padleåre, en redningsvest i min vektklasse, fylte ut et skjema hvor jeg signerte på at alt var på eget ansvar, betalte så prisen for to timers leie og ble ønsket lykke til.

 

Føltes som et eventyr

Allerede fra første padletak føltes det som et eventyr. Jeg var nå «alene» i en av Københavns kanaler, og jeg valgte selv hvor jeg ville dra. Jeg hadde sett for meg et bilde av de gamle trebygningene i Nyhavn – en krysning av Bryggen i Bergen og bygningene ved Nidelven i Trondheim, men i sin egen spesielle stil, i varierte, spennende farger.

Det var hele tiden noe som påkalte min oppmerksomhet. Tenk deg, å bo i en gammel ferge, med en flytebrygge ombygd til en koselig hage. En gul, gjenkjennelig farkost ligger klar til bruk.
Det var hele tiden noe som påkalte min oppmerksomhet. Tenk deg, å bo i en gammel ferge,
med en flytebrygge ombygd til en koselig hage. En gul, gjenkjennelig farkost ligger klar til bruk.

På vei til billedskjønne Nyhavn passerte jeg padlegruppen som hadde kommet foran meg, og som nå fikk et lynkurs i kajakkpadling. Jeg hørte instruktøren fortelle dem at de skulle padle på rekke når de var inne i de trange kanalene, og de så at en av de mange sightseeingbåtene, eller andre større båter, var på vei.

Å padle i Københavns kanaler er både spennende og fascinerende – jeg følte at jeg alltid burde ha kameraet klart.
Å padle i Københavns kanaler er både spennende og fascinerende – jeg følte at jeg alltid
burde ha kameraet klart.

Da jeg etterhvert gled inn kanalmunningen ved Nyhavn, så jeg at et par turister på den nærmeste kanalbroa rettet kameraene sine mot meg. Det minnet meg selv på at jeg burde sørge for å dokumentere min egen padletur – og jeg fant frem mitt eget kamera. For her var det mye spennende å se.

Kayak Republic har adresse Børskaj 12, som ligger rett ved Børsgade. Like ved Christian IV’s Bro er der en trapp som leder ned til kaien. På fine sommerdager er der ofte kø av padleglade som ønsker å leie kajakk og padle i Københavns kanaler.
Kayak Republic har adresse Børskaj 12, som ligger rett ved Børsgade. Like ved Christian IV’s Bro er der en trapp som leder ned til kaien. På fine sommerdager er der ofte kø av padleglade som ønsker å leie kajakk og padle i Københavns kanaler.

 

Ryddige og rene kanaler

Kanalene i København virket ganske rene, og det var tydelig at det blir gjort et godt stykke ryddearbeid, for at fastboende og turister – inkludert padlere – skal trives her. Jeg var i Amsterdam for noen år siden, men den gangen ble det dessverre ikke padletur. Jeg så heller ingen som padlet der, og syntes det var ganske merkelig at ingen så ut til å tenke på dette. I kanalene i København traff jeg på flere «likesinnede», som smilte og hilste og gledet seg over å kunne gli stille avgårde i kajakk – i sitt eget tempo – på oppdagerferd. Sightseeing i en gruppe med egen guide er både trygt og fint, men størst frihet har man når en drar ut på egen hånd.

Sightseeingbåter som denne er det mange av i København en varm sommerdag, og det er smart å holde litt til siden, slik at de lett kan passere. Det praktfulle bygget i bakgrunnen, til høyre i bildet, er Børsen.
Sightseeingbåter som denne er det mange av i København en varm sommerdag, og det er smart å holde litt til siden, slik at de lett kan passere. Det praktfulle bygget i bakgrunnen, til høyre i bildet, er Børsen.

 

Gjør undersøkelser på forhånd

Det er smart å gjøre noen undersøkelser på forhånd, slik at dere slipper å bruke tid på leting etter utleiesteder og slike ting. Nettstedene kayakrepublic.dk, kajakole.dk og kajakhotellet.dk gir alle informasjon om hvor dere lett kan få leid utstyr og kjapt komme dere ut på kanaltur. På nettsiden til Kajakhotellet hevdes det at de har den største kajakkbutikken i København, med alt av utstyr. De leier også ut det som behøves til en trygg tur i byens havnebasseng og mange kanaler. Kajakole er Kajakhotellets eventavdeling – det er her man leier kajakker og tilhørende utstyr og deltar på kurs og utflukter som arrangeres. Skulle du eller turfølget ditt trenge et skreddersydd program, så vil de kunne tilby også dette. Prisen vil nok avhenge av hvor omfattende opplegget blir, men dette kan avklares på forhånd, gjennom chat på deres nettside, kajakole.dk.

Kayak Republic ligger sentralt til – på et kaianlegg rett ved Børsgade, like ved Christian IV’s Bro.
Kayak Republic ligger sentralt til – på et kaianlegg rett ved Børsgade, like ved Christian IV’s Bro.

 

Har alle typer kajakker

Kayak Republic er nok ikke så mye dårligere. Mitt inntrykk av dem er at de håndterer mange padlere i løpet av en hektisk sommerdag, og har alle typer kajakker – både for nybegynneren og den proffe. Etter endt tur kan dere sette dere ned og få servert middag og valgfri drikke – både med og uten alkohol – da de samme eierne også driver restaurant og bar, på stedet! Dette etablissementet har sin egen hjemmeside, kayakbar.dk.

Med kajakk til kjent turistmål

Foran meg ligger en speilblank innsjø, med en sommerlig turkis farge. Det kunne kanskje vært i et sydligere eksotisk land, men nei, fargen er et resultat av iskaldt brevann. På avstand ser det dog forlokkende og innbydende ut.

Ringedalsvatnet sett fra Trolltunga. FOTO: KIM JACOBSEN.
Ringedalsvatnet sett fra Trolltunga. FOTO: KIM JACOBSEN.

 

Populære Trolltunga

Hvert år velger flere tusen mennesker å ta turen inn til Trolltunga. Alle vil ha det berømte bildet av seg selv stående på tunga mens man gjør diverse krumspring. Jeg har det bildet jeg også. Bildene går verden rundt på sosiale medier og tiltrekker seg stadig flere turfolk fra alle verdenshjørner. De fleste går stien opp via Skjeggedal. Trolltunga ligger 700 meter over Ringedalsvatnet. Der oppe fra ser vatnet ut som en fjord, og med sine stupbratte fjellsider skaper det et nasjonalromantisk inntrykk. Innsjøen er åtte km lang og har en overflate på 4,6 km2. På grunn av kraftutbyggingen er vatnet regulert og dybden kan derfor variere med opptil ni meter. Ved foten av demningen sjøsettes kajakken og jeg er omsider klar for tur. Det er helt vindstille. Vatnet er krystallklart og flere steder kan man se langt, langt ned. Der ligger det kun stein. Ingen planter eller vekster. Stadig vekk høres plasket fra fisker som hopper, men jeg rekker ikke å se noen. Noen steiner er helt åpenbart bruddstein fra arbeid med demningen og kraftverket, men flere steder padler jeg over enorme kampesteiner. I fjellveggen ses ferske sår i de bratte fjellveggene. Best å passe litt på.

n hare hopper frem på svaberget før den forsvinner inn i skogen.
En hare hopper frem på svaberget før den forsvinner inn i skogen.

 

Demningen er 521 meter lang.
Demningen er 521 meter lang.

 

Spektakulære fosser

Mot slutten av 1800-tallet ble turister rodd over innsjøen for å se på Tyssestrengene og Ringedalsfossen. Det var spektakulære fosser, regnet som noen av verdens fineste og tiltrakk seg turister både fra England og Tyskland. Tyssestrengene var den gang Norges høyeste foss med et fritt fall på 312 meter. Behovet for kraft førte imidlertid til at de ble lagt i rør i 1967 og med det var den naturattraksjonen ved veis ende. I dag har en tur til Trolltunga blitt en strømlinjeformet opplevelse. Billetter til parkering kjøpes på nett, busser går i skytteltrafikk fra Odda og i etapper oppover i fjellet. I sesongen slipper du ikke inn med bil om du ikke har billett. Knapt nok ikke da engang. Selv med kajakk på taket må jeg overbevise vaktsjefen om at jeg virkelig skal padle til Trolltunga og ikke gå. Etterhvert slipper jeg heldigvis gjennom nåløyet.

Noen steder er fjellsidene bratte og glatte som rutsjebaner.
Noen steder er fjellsidene bratte og glatte som rutsjebaner.

 

Nydelig sommerdag på Ringedalsvatnet.
Nydelig sommerdag på Ringedalsvatnet.

 

Så nære kommer man Trolltunga fra sjøsiden.
Så nære kommer man Trolltunga fra sjøsiden.

 

Stor natur

Naturen rundt meg er spektakulær. Jeg føler meg bitteliten i møte med disse enorme fjellene. Noen steder er fjellsidene blankskurt og stupbratte, og ser ut som gigantiske rutsjebaner, andre steder flater det mer ut og grønne, frodige trær kommer nesten ned til vatnet. Jeg tar meg god tid og nyter hver meter av turen. Jeg vinker til noen syklister på vei innover grusveien. De tar bilde av meg. En hare hopper plutselig ut mellom trærne og titter litt skremt rundt seg før den forsvinner inn i skogen på andre siden.

Sår i fjellsiden viser at det går jevnlige små ras langs vatnet.
Sår i fjellsiden viser at det går jevnlige små ras langs vatnet.

Selv om det er flott, mektig og alt det der, så skal jeg være ærlig å innrømme at det skjer ikke så veldig mye på veien. Med et fotoapparat på evig jakt etter spennende motiver blir gleden stor når jeg oppdager at speilblankt vann i møte med fjell og stein skaper morsomme bilder. Snu litt rundt på det og frem trer morsomme «aliens».

 

Under Trolltunga

En terrasselignende konstruksjon midt i intet.
En terrasselignende konstruksjon midt i intet.

Til slutt forteller kartet meg at jeg nærmer meg Trolltunga. Sett fra denne siden er finnes flere steder med utspring som alle kan passe beskrivelsen. Den riktige Trolltunga blir avslørt når solen reflekterer i kameraene. Blitzregnet der oppe overgår nesten papparazziaer på jakt etter Norges største kjendis. På bilder ser det ut som at tunga henger ut over Ringedalsvatnet. Det gjør den ikke. Den er faktisk 1,4 kilometer unna – en illusjon som avsløres brutalt fra denne vinkelen. Jeg padler så nært jeg kommer. Helt inne ved land sitter jeg andektig og stirrer opp. Det kommer stadig nye mennesker ut på tunga. En lett bris bringer med seg stemmer hvis ord jeg ikke klarer å oppfatte. Det overrasker meg at det hviler litt høytidsstemning over øyeblikket. Her er ingen kø, ingen kamp mot høydeskrekken, ingen forstyrrelser. Bare meg og naturen, helt stille i hverandres nærvær.

Fantastiske bølgeforhold og god samling

Bølgefestivalen 2019 bød som ventet på fint vær, god varme i luft og sjø i forhold til hustrige Vestlandet, men for noen forhold på sjøen! Jeg har sjelden opplevd bedre bølgeforhold for en slik padlesamling: Gurvika var lun med bare krusninger på overflaten, østover fikk man gradvis litt mer bølger og vind, og om man rundet odden på vestsiden av viken fikk man store fine dønninger på et par meter inn fra sørvest fulgt av vind på rundt 10 m/s. Altså noe for padlere på alle nivå. Legg til en perfekt sandstrand og et stort leirsted med hytter og samlingstelt, og det kan knapt bil bedre for oss padlere.

 

Primus motor

Eian Fritid, med Hege Suarez Eian i spissen, stod for arrangementet, og det var meget veldrevet. De hadde fått med seg Redningsselskapet og flust med instruktører til å lede alle aktivitetene. Gurvika er et drømmested for en padlesamling. Hytter i massevis i en hestesko og teltplass i midten, og ellers god plass til parkering. Det er et lite innendørs basseng nede ved sjøen der det var rullekurs, og nedenfor det igjen et stort samlingstelt og gresslette og sandstrand med plass til alle kajakkene. Det var ingen trengsel selv da rundt 200 padlere skulle på vannet nesten samtidig.

Glade gutter klare for surf på Saltstein.
Glade gutter klare for surf på Saltstein.

Jeg var ikke påmeldt noe kurs eller workshop denne helgen, og jeg hadde spurt om jeg kunne padle rundt og besøke forskjellige grupper og se hva de holdt på med for å danne meg et bilde av tilbudet på festivalen. Jeg rakk selvfølgelig ikke over alle, og jeg var mest nysgjerrig på de mer utagerende aktivitetene, og jeg ble veldig imponert over det jeg så.

Dyktige instruktører leder gruppen inn i en trygg vik.
Dyktige instruktører leder gruppen inn i en trygg vik.

 

Omrokkering av planene

Lørdag gikk jeg rundt og prøvde å danne meg et bilde av hva de forskjellige gruppene skulle gjøre i løpet av dagen. Det endte med at jeg hang meg på Surf 2 som skulle til Saltstein og surfe. Etter litt planlegging og strategi la gruppen i vei rundt odden på vestsiden av Gurvika, og der møtte vi bra med sjø og et lite strekk med ganske rotete forhold. Vi søkte tilflukt i en stille vik på neset og det ble sendt ut noen speidere for å se om forholdene rundt neset og inn mot stranden var like ille. Gruppen var nemlig ikke helt klare for de forholdene vi hadde møtt på veien. Høy tetthet av instruktører på turen gjorde det greit for lederen å ta avgjørelser.

Sistemann inn i trygghet. Det var heftige forhold utenfor Gurvika.
Sistemann inn i trygghet. Det var heftige forhold utenfor Gurvika.

Gruppen gikk på land og tok lønsj, og planen var å gå over land bort til vestre del av Saltstein der surfeforholdene var mer vennlige. Dette var en riktig og modig beslutning av lederne.

Nigel Dennis peker og forklarer i sitt rette element.
Nigel Dennis peker og forklarer i sitt rette element.

 

God surf på Saltstein

Jeg hadde imidlertid avtalt med Jim Cummings, distrubutøren av Kokatat og Werner om å møtes på Saltstein, så jeg tok snarveien inn mot stranden. Og for en surfestrand! Som sagt fikk jeg knust noen fordommer på denne turen. Bedre surfested skal man lete lenge etter i Norge. På østsiden og ganske langt inn var det en god del brettsurfere. De bør man gi god plass da en relativt ukontrollerbar havkajakk ikke er noe jeg vil ha susende inn mellom surfere som ligger i vannflaten. Lenger ut var det imidlertid helt fantastiske bølger som brøt akkurat passe slik at vi kunne surfe et stykke på toppen og så svinge ut før vi kom for langt inn.

Vi skulle ikke langt ut fra Gurvika før vi traff på mye hvitt og skummende vann.
Vi skulle ikke langt ut fra Gurvika før vi traff på mye hvitt og skummende vann.

Jim hadde en del veldig fine og velkontrollerte surf mens jeg ikke fikk det helt til å klaffe. Så, i et uoppmerksomt øyeblikk, ut av det blå, kom selvfølgelig hundreårs bølgen som skylte meg innover med en slik kraft at jeg hadde blåmerker på knærne to uker etterpå. Jim måtte innrømme at han nesten hadde ramlet ut av kajakken da han mistet grepet med det ene benet et øyeblikk. Det var store krefter i sving og veldig gøy når man klarer å kontrollere kajakken i de forholdene, selv om det nok var naturen som hadde mest kontroll til tider.

Modellkajakker som pedagogisk materiell.
Modellkajakker som pedagogisk materiell.

 

Brottpadling mellom holmene

På veien tilbake traff jeg på gruppen med modellkajakkene som jeg hadde vært innom i teltet på morgenen. Nå skulle de omsette teori til praksis i brottsonen. Lederen hadde full kontroll på gruppen, og han hadde funnet en veldig fin plass til dem på Oddaneskjæra der det skummet godt og var godt med bølger, hvitt vann og strøm uten at det var for eksponert. Alle som ville fikk prøvd grensene. Det er alltid individuelt hva folk tør eller føler seg komfortable med og jeg synes det var veldig mange fornøyde fjes å se. Da gruppen begynte å trekke seg tilbake fikk de en velt der det måtte taues og reddes både kajakk og padler.

Det var en fryd å se hvordan de nærmeste deltagerne ordnet opp og fikk vedkommende i sikkerhet og opp i kajakken. Dette var et kurs som virkelig fikk satt teorien ut i praksis. Etter en rask tur tilbake til Gurvika gikk jeg til fots bort til Saltstein for å se om det ble noe surfing på min opprinnelige gruppe surf 2. De holdt da på langt inne på vestsiden der det så ut til å være meget gode forhold for surfeopplæring. I starten så det på avstand litt kaotisk ut, men etterhvert ble det mer og mer orden i rekkene. Dette er alfa og omega for å unngå skader under surfing. Mot slutten var det en fryd å se gruppen vente på tur og fange surf etter surf inne ved stranden.

En av brottpadlingsgruppene fikk en velt og alle i nærheten reagerte umiddelbart og riktig.
En av brottpadlingsgruppene fikk en velt og alle i nærheten reagerte umiddelbart og riktig.

 

Nigel Dennis

Etter middag var det foredrag av Nigel Dennis. Han fortalte om begynnelsen på det moderne kajakkeventyret sett fra eget ståsted. Jeg synes slik historiefortelling blir veldig mye mer levende og interessant når den blir vevd sammen med personlige historier og anekdoter fra et langt liv. Det var imponerende å høre om hvor mange turer han hadde padlet og alle prosjektene han har hatt en rolle i, og det hele ble underbygd av bilder av padling på stort sett alle kontinent. Det var et sjeldent øyeblikk av levende historiefortelling. Søndag var det satt opp en workshop med Nigel Dennis. Med seg hadde han Ronny Riise fra Bergen, og man bør ikke en slik anledning gå fra seg, så jeg ble med dem en tur før lunsj.

De fant en passasje mellom noen holmer der havet sto rett inn og det skummet og sydet, og på utsiden var det noen steder man burde holde seg langt unna. Dette fikk deltakerne bryne seg på og de padlet gjennom en gang, så var det evaluering og diskusjon, så fikk de prøve en gang til. Jeg måtte dessverre forlate dem til lønsj, men det var friske forhold denne dagen også, så det ble nok flere gode øvelser for dem før dagen var omme. Jeg fikk også besøkt rullegruppen i bassenget. Det er luksus med eget basseng til en slik samling og det var flere som tok sine første ruller eller fikk finpusset på teknikken.

Primus motor Hege Suarez Eian ledet et glimrende arrangement fra A til Å. Som tidligere organisator for lignende festivaler vet jeg hvor mye arbeid som ligger bak. Padlerne i regionen er kjempeheldige som har et slikt arrangement.
Primus motor Hege Suarez Eian ledet et glimrende arrangement fra A til Å. Som tidligere organisator for lignende festivaler vet jeg hvor mye arbeid som ligger bak. Padlerne i regionen er kjempeheldige som har et slikt arrangement.

 

Anbefales!

Det eneste negative med Bølgefestivalen for min del var at jeg må innrømme at østlendingene har meget gode surfe- og brottpadlingsmuligheter. Særlig Saltstein er en perle om du liker strandsurf av stort kaliber. Jeg tenker jeg setter dette arrangementet på kalenderen neste år også.

Til fascinasjon for stadig flere

I dette bladet er det blitt publisert mange artikler med fokus på sikkerhet knyttet til padling, og det har blitt vektlagt at forholdsreglene skjerpes ytterligere når vi padler vinterstid, i kulde og skiftende vær. Jeg forutsetter at alle er bevisst hvilke risikoer som er knyttet til å padle under slike forhold; derfor velger jeg enda en gang å fokusere på noen av oppsidene med padling som helårsaktivitet.

Det å oppleve et snødekket kystlandskap fra kajakken, i kombinasjon med endringene i lys, skygge, farger og kontraster ved værskifter, kan være både vakkert og fascinerende. Det kan endog være skremmende noen ganger, når vi ser himmelen mørkne raskt i horisonten. Er det uvær på vei, eller bare en uskyldig, kjapt forbigående snøbyge?

Været er i endring – det er i ferd med å friskne til. Snart vil det være hvitt skum på bølgene i hele fjorden. Det er spennende å oppleve værskifter og være midt i elementene – forutsatt at du kan takle forholdene. Denne typen erfaring vil også kunne gjøre deg til en tryggere padler.
Været er i endring – det er i ferd med å friskne til. Snart vil det være hvitt skum på bølgene i hele fjorden. Det er spennende å oppleve værskifter og være midt i elementene – forutsatt at du kan takle forholdene. Denne typen erfaring vil også kunne gjøre deg til en tryggere padler.
Våre vakre fjorder og eviglange kyststriper innbyr til fantastiske padleopplevelser hele året. Endringene i lys og kontraster i kystlandskapet kan være fascinerende, spesielt vinterstid. Stadig flere gjør derfor padling til en helårsaktivitet. Ta kontakt med padlekompisene dine, hent frem kajakker og nødvendig utstyr og la dere begeistre, dere også.
Våre vakre fjorder og eviglange kyststriper innbyr til fantastiske padleopplevelser hele året. Endringene i lys og kontraster i kystlandskapet kan være fascinerende, spesielt vinterstid. Stadig flere gjør derfor padling til en helårsaktivitet. Ta kontakt med padlekompisene dine, hent frem kajakker og nødvendig utstyr og la dere begeistre, dere også.

 

Gode opplevelser hele året

Våre opplevelser av ulike kystlandskap varierer med lys, vær og vind, strøm og bølger, flo og fjøre – og årstidene. Nettopp derfor vil vi gå glipp av mye dersom vi venter med å sjøsette kajakken til sommeren er her. Tenk på Antonio Vivaldis fiolinkonsertsamling Le Quattro Stagioni – hva ville vi ikke ha mistet av variasjon, dramaturgi, kontekst og helhetsopplevelse av dette mesterverket, dersom vi bare hørte på vår egen «favorittårstid»?

Noen vaner og mønstre kan være vanskelige å bryte. Vår norske folkesjel tilsier at vi skal tilbringe tiden til fjells og gå på ski om vinteren. Sjøen som rekreasjonsarena hører liksom sommeren til. Dette er så innlært at noen ikke engang tenker på padling som et aktivitetsalternativ i vintermånedene. De er selvsagt lykkelig uvitende om hva de går glipp av.

Dersom du tenker at padling i minusgrader høres både kaldt og farlig ut, så kan det selvsagt være det også. Men når vi gjør grundige vurderinger og fornuftige valg knyttet til aktuelle faktorer, kan risikoen for uhell reduseres betydelig.

Snøkledd kystlandskap sett fra kajakken i slikt vær er noe av det vakreste som finnes. Stedet er Gåsneset i Ulsteinfjorden – mellom Ulsteinvik og Flø.
Snøkledd kystlandskap sett fra kajakken i slikt vær er noe av det vakreste som finnes. Stedet er Gåsneset i Ulsteinfjorden – mellom Ulsteinvik og Flø.

 

I skumringstimen er det fint å padle.
I skumringstimen er det fint å padle.

 

Ut på tur – aldri sur!

Ta en prat med padlevennene dine, og gi dere selv denne utfordringen. Trenden de siste årene er at stadig færre velger å legge kajakken i vinteropplag. Eventyrlysten er stigende, også blant padleglade nordmenn. Vi hører om ulike ekspedisjoner i isøder – ofte utført av vanlige folk. Vi lar oss inspirere, med det resultat at stadig flere velger å utfordre seg selv.

Oppsiden med vinterpadling er opplevelser som er en fryd for sansene – og slikt går ikke upåaktet hen i våre dager, når folk poster sine beste turbilder på sosiale medier. Det genererer en god, selvforsterkende sirkel, ettersom flere blir trigget til å prøve.

Sikkerhet, komfort og hygge er noen gode stikkord om du skal ut på tur med noen som ikke har padlet i kulden før. Bruk alltid tørrdrakt, og ta alltid med tørre, varme klær, mat, vann, brensel, kokeopparat – og kamera! For øvrig gjelder det samme mottoet på sjøen som i skogen, på fjellet eller på vidda – ut på tur, aldri sur!

Kaldt på land og sjø, men likevel flott!
Kaldt på land og sjø, men likevel flott!

 

Min padlevenninne Synnøve Kibsgaard synes det er friskt og flott å padle vinterstid.
Min padlevenninne Synnøve Kibsgaard synes det er friskt og flott å padle vinterstid.