Turen starter med å padle over et par mindre vann før man følger utløpsbekken ned til ei elv som går i fine loner rundt i terrenget. Utpå ettermiddagen padler man nesten forbi startstedet, og da er det bare å dra kanoen over myra og opp til der man startet turen. Dette er en fin runde med kano gjennom flott natur som kan by på mange og varierte turopplevelser både fra vann og fra land.
En perle av et vassdrag
Denne perlen av et vassdrag er relativt lite. Vannet stiger fort når regnet starter, og det faller fort når været letter igjen etterpå. Hvis man følger med på værmeldingene kan man være så heldig å treffe på å ta denne padleturen den første finværsdagen etter at det har vært noe nedbør. I så fall har man sannsynligvis gode padleforhold hele turen.
Etter å ha parkert bilen er det bare å skubbe kanoen uti vannet i strålende sol og vindstille vær, sette seg godt til rette og gli rolig og behagelig over til vannets vestligste vik. Dette er et veldig grunt vann, og om sommeren er store deler av vannoverflata kledd med vannliljer. Her kan man treffe på mange slags fugler. Strandsnipe, trane, sivspurv, lom, perleugle, fiskemåke og flere andeslag hekker i området og kan treffes her. Det er også mye ørret i vannet. De er ikke så store, men til gjengjeld er den bitevillig til både unge og eldre fiskere.
Har elva helt for seg selv
Utløpsbekken er grunn, bred og steinete, så man må dra kanoen noen meter over myra ned til neste vann. Her passerer man også den siste hytta i området. Resten av turen får man ha elva og naturen rundt helt for seg selv. Dette vannet er mindre enn det første og padles på langs i løpet av bare få minutter. Også her er det grunt og fiskerikt, særlig i vestenden, der vannet nesten ubemerket går over til å bli en bekk.
Det ligger mange store steiner i og under vannet, så sjansen for å komme borti noen av dem er så absolutt til stede. Ettersom vannet går over til å bli en bekk slipper man ikke unna steinene. Hvis ikke vannføringa er veldig stor, da. Dermed må man på land igjen for å dra kanoen et lite stykke. Når sola skinner og det kommer en kjølende vind fra sørøst, er denne myra en helt grei plass for en liten matbit til sultne kropper.
Dyp, smal bekk gjennom myra
Bekken videre går i en bue, men det beste er å dra kanoen den korteste veien. En liten femtimeter mot nordøst blir bekken til en liten kulp,eller dam, velegnet til å fortsette padlingen fra. Derfra er det fin padling i stort sett dyp men smal bekk videre gjennom myra. Et par steder er bekken i smaleste laget, men det går bedre enn forventet å passere. Når man padler nedover her kan det være lurt å holde øye med skogen rundt. Her ferdes både rådyr, hjort og elg jevnlig. Reven lusker også stille i skogkanten av og til.
Like før bekken renner ut i ei større elv deler den seg i to, og begge bekkeløpene blir for små til å padle. Dermed må kanoen dras igjen. Selv om det vestligste bekkeløpet er kortere, så kommer man da uti elva på et sted den er såpass grunn, bred og steinete at den er vanskelig å padle. Det beste er nok å følge bekkeløpet som går nord og ned ca. 70 meter før man setter farkosten uti det blå elementet igjen. Herfra er det morsom padling et stykke, med slalåmkjøring mellom store steiner og grunner som skaper artige og utfordrende hindringer. Hvis elven er liten må man regne med å gå på grunn i blant, men som regel er det bare å skubbe seg videre nedover.
Plutselig kommer man til en ganske stor sandbanke midt i elva. Dette er en fin pauseplass, spesielt for de minste som liker å leke seg med stein og vann i timevis. Her kan man også prøve fisket hvis man vil. Eller, hvis man er sulten, tenne seg et bål og koke kjøttsuppe.
Et solid beverbyggverk
Etter pausen kommer man fort til et sted der enda en liten bekk kommer sammen med elva. Hvis man bråsnur i denne køyla, eller kulpen, og heller prøver seg motstrøms den vesle bekken, ser man det første tegnet til at beveren holder til også i dette vassdraget. Her har den nemlig demmet opp bekken en liten halvmeter og anlagt en liten dam. Et solid byggverk, laget med presisjon, dyktighet og flid.
Videre nedover glir man rolig på elva. Den er dyp, bred og med lys sandbunn. I godt lys ser man ofte ørret som rømmer unna, og å fiske etter den kan man gjøre både fra land eller fra kanoen. Et og annet tre er felt av bever og i kantskogen står gjerne elgen og beiter.
Må gjennom to stryk
Før man ankommer elvas fineste strekning, lonene, må man ned gjennom to stryk. Det første består av et par avsatser i berget som vannet fosser over. Er man bestemt så er ikke dette stryket et problem. Er man helt fersk, eller av den mer forsiktige typen, kan det kanskje være lurt å vurdere om man skal dra kanoen forbi i stedet. Det andre stryket består stort sett av store steiner som har lagt seg over elveløpet. Det enkleste her er å gå ut i elva og lempe kanoen over og forbi steinene. Hvis vannføringa er stor kommer man seg lettere forbi disse to partiene.
Ettersom man kommer lenger ned i elva er det tydelig at beveren har vær mer aktiv. Det er mye bjørkeskog langs elvekantene, og i store deler av den har beveren felt trærne i hulter og bulter som i et slags kjempemikado, eller som en klatrepark til ungene. Her er det god tilgang på bålved og never til opptenning, så dette er et velegnet sted å steke sveler eller pannekaker inne i skogen mens man følger med på elva og hører på knitringen fra bålet og skrålet fra ungene som klatrer i trærne.
Elva blir etter hvert så dyp og mørk at man ikke ser bunnen under seg der man siger sakte med strømmen. Ei beverhytte ligger i vannkanten. Det er såpass høye kanter i denne delen av elva at beveren har bygget seg ei jordhytte her. Den er vanskelig å få øye på, men man ser at byggherren har vært oppå taket og utbedret litt.
Elva endrer karakter
Etter hvert flater elvebredden ut og området virker bredere. Man hører det suser et stykke framom kanoen og ser at elva forsvinner ned i en trangere dal. Da har man kommet til veis ende. Her skifter elva karakter og er ikke egnet til å padle lenger. Ikke med kano i alle fall. Berget like ovenfor dette stryket, derimot, er et utmerket sted for enda en pause. Her er det barnevennlig, med flatt berg og delvis grunt vann. Når sommersola har stekt fra skyfri himmel hele dagen har vannet blitt såpass varmt at det frister med en liten svømmetur før man lager seg litt god turmat på primusen.
Etter å ha spist seg mett på havregrynsgrøt eller tandorikylling i pausen snus kanoen 180 grader før man padler noen meter motstrøms igjen. Der starter dagens tyngste etappe. Over myr, opp til det samme vannet som man startet turen på. Den korteste veien er også den letteste. Her merker man stor forskjell på en Ally-kano med kjøl og en flatbunnet glassfiberkano, som er markant tyngre og dra etter seg. Kanoene glir dessuten merkbart lettere gjennom vått enn gjennom tørt gress. Når man omsider har fått sjøsatt kanoen igjen, er det ikke lange biten tilbake til parkeringsplassen. Når sjarmøretappen ikke er lenger enn dette, så kan det være en fin variant å padle en runde rundt hele vannet før man pakker sammen utstyret og kjører ned til sivilisasjonens mange fristelser igjen.
FÅ EN ENDA BEDRE TUR MED UNGENE
1. Vær til stede. -Legg bort mobilen.
2. Sett av god tid. -La ting ta den tid det tar.
3. Involver ungene. – Barn liker å gjøre som oss voksne, men vil også gjøre ting på sin egen måte. La dem få prøve å spikke, lage bål og mat, gjøre opp fisk, padle (og bremse), slå opp teltet osv. Da er vi vel egentlig tilbake ved punkt 2. Og dét bedres i takt med erfaring.
