Det store tallet er likevel en sannhet med modifikasjoner. Ikke er det 1000. Ikke er det en gang 100. Det rette tallet skal være 188. Sjøene er omringet av irrgrønn skog. Her anbefales minst tre aktiviteter:
Padle kano og utforske finsk natur.
Ta et cruise med et gammelt dampskip på Finlands største innsjø Saimaa.
Ta badstue. Spesielt anbefales tradisjonelle sauna varmet opp med ved.
Velger du fra øverste hylle, da leier du kano eller kajakk. Spesielt er det mange utleiere langs nasjonalparkene Kolovesi og Linnarassari.
Tusen: Finland omtales som de tusen sjøers land. I virkeligheten er det under hundre, men likevel mange nok. Foto: Raija Lehtonen, Valokuvaaja Juho Kuva
Som regel inngår det i leien, vest og kart, samt vanntette bager. Vil du padle over flere dager anbefales det å laste ned Excursionmap.fi. Du kan også booke deg på arrangerte turer med guide. Eksempelvis på Julma-Ölkky – en av Finlands tre canyoner.
Jeg reiste sammen med min kjæreste, og tok et par overnattinger på et av byens hoteller, for å oppleve bylivet og rett og slett bare være turist der. Det var lett å se at Københavns kanaler er en magnet på turister. De lange sightseeingbåtene fylles raskt opp av nysgjerrige sjeler, som lener seg tilbake og lar seg fortelle alle hemmelige og ikke fullt så hemmelige detaljer om byens bygninger, gater og streder. Jeg valgte en annen variant!
Padlet på egenhånd
Jeg ønsket å padle på egenhånd, så jeg leide kajakk. Min anbefaling er at om du planlegger du å være borte en hel dag og bruke tiden til å utforske litt, så er det smart å ha med kart. Da holder du lettere styr på hva de ulike gatene og broene heter, og dersom det skulle skje noe, eller du skal møte noen et bestemt sted.
Et norsk venninnepar hadde leid tandemkajakk hos Kajakhotellet, og tok seg noen selfies i solen. Foto: Gunnar Wiik.
I tjukkeste København
Min egen lille padletur både begynte og avsluttet jeg ved kaianlegget til Kayak Republic ved Børsgade, like ved Christian IV’s Bro, i tjukkeste København. Jeg møtte opp i 10-tiden en lørdags formiddag, og måtte vente litt på tur – i dobbelt forstand – siden alle de ansatte var godt i gang med å instruere en gjeng som hadde meldt seg på et opplegg som så ut til å være en blanding av introduksjonskurs i padling og en guidet tur i kanalene. I ventetiden fant jeg frem en egnet kajakk, en grei padleåre, en redningsvest i min vektklasse, fylte ut et skjema hvor jeg signerte på at alt var på eget ansvar, betalte så prisen for to timers leie og ble ønsket lykke til.
Nyhavn – København på sitt vakreste. Foto: Gunnar Wiik.
Føltes som et eventyr!
Allerede fra første padletak føltes det som et eventyr. Jeg var nå «alene» i en av Københavns kanaler, og jeg valgte selv hvor jeg ville dra. Jeg hadde sett for meg et bilde av de gamle trebygningene i Nyhavn, en slags krysning av Bryggen i Bergen og bygningene ved Nidelven i Trondheim, men i sin egen spesielle stil, i varierte og spennende farger. Det var hele tiden noe som påkalte min oppmerksomhet!
Tenk deg, å bo i en gammel ferge, med en flytebrygge ombygd til en koselig hage. En gul, gjenkjennelig farkost ligger klar til bruk. Foto: Gunnar Wiik.
På vei til billedskjønne Nyhavn passerte jeg padlegruppen som hadde kommet foran meg, og som nå fikk et lynkurs i kajakkpadling. Jeg hørte instruktøren fortelle dem at de skulle padle på rekke når de var inne i de trange kanalene, og de oppdaget at en av de mange sightseeingbåtene, eller andre større båter, var på vei.
Å padle i Københavns kanaler er både spennende og fascinerende – jeg følte at jeg alltid burde ha kameraet klart. Foto: Gunnar Wiik.
Da jeg etterhvert gled inn kanalmunningen ved Nyhavn, så jeg at et par turister på den nærmeste kanalbroa rettet kameraene sine mot meg. Det minnet meg selv på at jeg burde sørge for å dokumentere min egen padletur, så jeg fant frem mitt eget kamera. Her var det mye spennende å se!
Kayak Republic ligger rett ved Børsgade. Like ved Christian IV’s Bro er der en trapp som leder ned til kaien. På fine sommerdager er der ofte kø av padleglade som ønsker å leie kajakk og padle i Københavns kanaler. Foto: Gunnar Wiik.
Ryddige og rene kanaler
Kanalene i København virket ganske rene, og det var tydelig at det blir gjort et godt stykke ryddearbeid, for at fastboende og turister skal trives her. Jeg var i Amsterdam for noen år siden, men den gangen ble det dessverre ikke padletur. Jeg så heller ingen som padlet der, og syntes det var ganske merkelig at ingen så ut til å tenke på dette. I kanalene i København traff jeg derimot på flere «likesinnede», som smilte og hilste og gledet seg over å kunne gli stille avgårde i kajakk – i sitt eget tempo – på oppdagerferd. Sightseeing i en gruppe med egen guide er både trygt og fint, men størst frihet har man når en drar ut på egen hånd.
Sightseeingbåter som denne er det mange av i København en varm sommerdag, og det er smart å holde litt til siden, slik at de lett kan passere. Det praktfulle bygget i bakgrunnen, til høyre i bildet, er Børsen. Foto: Gunnar Wiik.
Gjør undersøkelser på forhånd
Det er smart å gjøre noen undersøkelser på forhånd, slik at dere slipper å bruke tid på leting etter utleiesteder.. Nettstedene kayakrepublic.dk, kajakole.dk og kajakhotellet.dk gir alle informasjon om hvor dere lett kan få leid utstyr og kjapt komme dere ut på kanaltur.
Kayak Republic ligger sentralt til – på et kaianlegg rett ved Børsgade, like ved Christian IV’s Bro. Foto: Gunnar Wiik.
Har alle typer kajakker
Mitt inntrykk er at utleiefirmaene håndterer mange padlere i løpet av en hektisk sommerdag, og de fleste har alle typer kajakker – både for nybegynneren og den proffe. Etter endt tur kan dere sette dere ned og få servert middag og valgfri drikke like ved utleielokalitetene.
Siden i fjor vår har vi plukket masse brunt fra verdenen under kajakken. Vi har lært masse, smakt masse, ledd masse, laget grimaser og nytt tilberedt tang og tare rundt bålet på svaberget! Men hva er egentlig «tang og tare»? Tang og tare er alger som deles inn i klassene brun-, grønn- og rødalger. De er flerårige og lever i ulike soner der man generelt sier at tang er knyttet til fjæresonen, mens tare vokser på dypere vann. Tare er større enn tang og har en flerårig stilk mens bladdelen er ettårig. De fleste typene tang og tare vi har lett tilgjengelig i fjæresonen hører til brunalger.
Alt er spiselig
All tang og tare i Norge er spiselig. Men husk at dette er ferskvare som bør nytes kort tid etter høsting. Når man kikker ned på tang og tare, enten det er fra svaberget, kajakken eller båten, så er det likevel ikke alltid den ser så fristende ut! Ofte er den overgrodd med andre vekster som algekolonier og mosdyr. En gylden regel er derfor å plukke det som ser friskt, lite begrodd og blankt ut. Og det må sitte fast på underlaget. Da vet man hva man spiser. En sterk anbefaling er kun å plukke der det er god gjennomstrømming av sjøvann. Brunalger smaker best, og ser blankest og renest ut nå på våren.
Perfekt sted å ta med tare til lunsj.
Den brune fargen på tang og tare kommer av fargestoffet fukoxantin. Når man varme- behandler den blir både tang og tare grønn med det samme. Det skyldes at fukoxantin brytes ned. Dermed kommer det mer varmestabile grønne klorofyllet frem.
Plukk både på flo og fjære
Man finner tang og tare overalt og det er helt tydelig en soneinndeling i fra øverst i fjæra og nedover i dypet. Tang vokser i tuppene så det mest smaksrike er skuddene og den påfølgende blæren. Taren derimot vokser fra stam- men og er derfor ferskest og mest smaksrik der heller enn i tuppene. I motsetning til dykkere så er det lettest for oss padlere å få tak i det som gror øverst i strandsonen. Men er det fjære sjø så kan du padle litt utover og prøve deg på den herlige tareskogen.
Hva du får tak i på fjære sjø er veldig varierende med hvor du bor i landet. Med opp mot fire meter forskjell på flo og fjære i Øst- Finnmark, en drøy halvmeter på Vestlandet og tilnærmet null centimeter ved Egersund, er det klart at menyen vil variere!
Navnsatt etter bondens dyr!
Det er ikke noe nytt at vi i dette tiåret tar i bruk tang og tare som en ressurs her i landet. I tidligere tider høstet man tang og tare til dyrefor tidlig på våren da det begynte å bli slunkent med høy. Det har blant annet gitt navn til to av de lettest tilgjengelige tangartene, nemlig sauetang og grisetang, som du finner øverst i fjæra. Den innsamlede tangen ble også lagt utover markene der den fungerte som gjødsel.
Det er økende begeistring for tang og tare i befolkningen!
Dikterpresten Petter Dass skrev i Nordlands Trompet på 1600-tallet at det i Tromsøregionen ble kokt en blanding av tang, tare og fiskeavfall til kufor, og at kalvene som ble født av tangspisende kuer var vesentlig større enn de som var matet på høy. Og melken skulle visstnok smake salt.
Du trenger bare en stekepanne for å kunne servere sprøtt tarechips.
Historisk bruk
Tang og tare har vært brukt til mer enn dyrefor. På 1700- og 1800-tallet ble store mengder brent og asken brukt til utvinning av soda til produksjon av glass. Senere ble jod utvunnet fra tangasken, da det den gang var flere jodfabrikker i landet. At tilkomsten til tang og tare var viktig vises i dokumenter fra Utskiftningen på 1820-tallet da landet skulle deles opp mer fornuftig enn det eksisterende teige-systemet. Det ble da tatt hensyn til tarebevokste sjøområder som var lett tilgjengelig på fjære sjø.
I dag produseres det tangmel og tangekstrakter av mer enn 30.000 tonn grisetang per år her i landet. Det tråles også etter stortare, og mer enn 160.000 tonn høstes årlig. Dette går i sin helhet til utvinning av alginat i den norske alginatindustrien, som er blant verdens stør- ste. I tillegg dukker det opp tangoppdrett flere steder langs kysten, med produksjon både til mennesker og dyr, i inn- og utland.
Se – en hel bukt full av mat!
Er det sunt?
Tang og tare inneholder alle vitaminer og mineraler kroppen trenger, inkludert B12 som vi ellers kun får i oss via animalske produkter. Sammenlignet med planter som vokser på land inneholder tang og tare ti ganger mer mineraler, og faktisk 14 ganger mer kalsium enn i kumelk, og mer A- og D-vitamin enn i tran. Noen tarer inneholder så mye jod at det foreløpig ikke anbefales å spise for store mengder av det på daglig basis. Både tang og tare inneholder glutaminsyre, som gir umamismaken.
Jeg prøvde mitt beste, men det var ikke så lett å unngå å skrive uttrykket «tang og tare». «Tang og tare» ble nevnt 16 ganger i teksten, så langt. Konklusjonen må være at uttrykket «tang og tare» er kommet for å bli, og det er vel tang og tare også!
FAKTA
Tang og tare kan spises rå, tørkes, knuses og marineres, men her får du tre lette tangoppskrifter til å starte med, der du bruker råvaren direkte. Og husk at både tang og tare er ferskvare, så bruk den kort tid etter høsting.
LETTEST:
Direkte i steikepanna
Plukk sauetang, blæretang, grisetang, sukkertare, butare eller stortare, klipp den i centimeterlange biter og steik den direkte i panna, kun sammen med nøytral olje, for eksempel rapsolje. Du trenger ikke krydder, den er jo salt i seg selv. På kort tid i steikepannen blir den sprø som potetgull og passer som snacks før man padler videre.
KULEST:
Pakk inn fisken
Om du har fisket fra kajakken eller har med deg fiskefilet på padleturen så dropp aluminiumsfolien og pakk heller fileten direkte inn i tare og legg den på grillen. Dette gir en fin smak til fisken uten å bli for fremtredende, og det ser kult ut!
AVANSERT:
Marinert tang med fetaost
Kjøp et glass med fetaost-terninger i olje og kutt opp tang eller tare og putt det oppi glasset. La det marinere en halv dag på padleturen eller over natten i kjøleskapet. Dette brukes som tilbehør direkte, eller gir en smaksforsterker til en ellers grønn salat.
Som sørlandspadlere ser vi danskeferja gli ut og inn av byfjorden i Kristiansand hver dag, og vi har lekt med tanken om å “slå følge” over Skagerrak omtrent siden vi begynte å padle for 25 år siden. Turen er rundt 120 kilometer lang, og endelig skulle det bli en realitet!
Tekst og foto: Leiv E. Gabrielsen
Ikke følgebåt! Fra første dag var det avgjort at vi ikke skulle ha med følgebåt. Dette valget kan sikkert diskuteres, men for oss hadde Skagerrakkrysningen en større appell dersom vi var alene. Konsekvensen var at alle oppgaver helt og holdent måtte ivaretas av oss selv (navigasjon, kommunikasjon, mat og drikke, ordne enkle toalettmuligheter osv.). I tillegg gjorde valget at vår disponering av krefter underveis måtte planlegges nøye. Det var helt uaktuelt å gå tom for krefter ettersom det ikke var noen båt å gå ombord i.
Opptreningen var seriøs
Dette betydde at tempoet underveis burde ned, noe som gjorde at vi måtte beregne lengre tid på havet, som igjen førte til at det ikke var mulig å unngå nattpadling. Ettersom turen kom til å vare lenger ville vi også være mer utsatt i forhold til værforandringer. Det var med disse forutsetningene i bakhodet at den alvorlige oppkjøringen begynte. I tillegg til egen alternativ trening padlet vi minst én langtur i måneden. Disse var gjerne på 7-11 timer og 20-35 nautiske mil. Regelen var alltid den samme: Sitte i kajakken hele turen og padle konsekvent etter tidsmønsteret 40p -5h – 40p -5h – 40p – 5h – 40p -15h (i minutter; p = padling, h = hvile). Etter å ha eksperimentert med ulike intervaller vendte vi alltid tilbake til dette mønsteret. I kortpausene spiste vi småsnacks (nøtter, sjokolade, søtsaker og bananer), mens vi fylte på med tyngre mat (brødskiver, kald lasagne og den slags) i langpausene. Treningsturene på vinteren ble en verdifull del av totalopplevelsen. Vi har endevendt skjærgården i området, padlet opp det meste som er av elver, brøytet masse is og frosset mer enn nok. Belønningen kom på siste tur før selve krysset. I godvær la vi rett til havs, og tre mil sør av Flekkerøy ble vi forbisvømt av en stor flokk spekkhoggere. De svære dyrene var på alle kanter og den nærmeste bare ti meter unna. For nordvestlandspadlere er kanskje ikke det så unikt, men her i sør er dette uhørt flaks!
Godt utstyrt Når sant skal sies er vi ikke så opptatt av utstyr utover at det vi bruker må være funksjonelt og av kvalitet. Flåten bestod av en Seabird Expedition og en Tahe Marine Wind 535, altså kajakker det ikke er mulig å legge seg ned i. Annet essensielt utstyr var tørrdrakt, GPS, store kompass, nødbluss, nødraketter, VHF radio, Spotter “nødpeilesender”, radarreflektor, kasteline, drivanker, kniv, og pongtonger. Som primæråre hadde vi hver vår Werner Camano. Den er litt puslete i størrelsen, men fungerte perfekt på lange dager. Etter noen treningsturer i mørket, sammen og alene, landet vi på at svak rød belysning var mest behagelig, og sterke hvite lanterner ble bare tent i tilfelle nærgående skipstrafikk. Pongtongene benyttet vi ved urolig sjø på natta.
Værmeldinger
Tidligste dato for krysset ble satt til påsken. Ettersom vi likevel skulle padle gjennom en natt, valgte vi en tid på året som gjerne varter opp med stabile høytrykk fremfor varme og lange dager. Nettstedene yr.no og dmi.dk ble saumfart for prognoser på vind-, bølge- og strømforhold. Basert på informasjon herfra tok vi ferja over til Hirtshals 24. april, altså første påskedag.
Påskepadleturen fra Hirtshals til Ulvøysund nær Kristiansand tok 23 timer og da hadde de to padlerne tilbakelagt rundt 120 kilometer/65 nautisk mil! Kartutsnitt fra Google Maps.
Urolig sjø Vi ankom Hirtshals på formiddagen. Etter å ha rigget kajakkene og klargjort 20-25 liter sportsdrikk og husholdningssaft hver, sjøsatte vi kajakkene ved en steinmolo. Vi hadde nå med oss proviant for minst 36 timer. Klokken 13.30 ønsket vi hverandre lykke til, gled ut av havna og rundet moloen som beskytter fiskeværet mot havet. Kursen til Ulvøysund ble staket ut; 300 grader, avstand 65 NM. I tråd med dmi.dk møttes vind, bølger og strøm utenfor danskekysten, slik at sjøen de første timene var litt urolige. Været var likevel nydelig og vi kjente begge på en yr glede og forventning over endelig å være i gang med å realisere drømmen vår. Dette var forsøket med stor F, vi ville neppe være motivert for ny planlegging om vi skulle mislykkes.
Påskestille!
Ettersom det var helligdag var det få fiskebåter utpå. Vi anså likevel skipstrafikk som det eneste potensielt farlige aspektet ved turen, særlig om vi skulle havne i den sesongvanlige havskodden. Tidligere på dagen hadde kapteinen om bord på Fjordcat gjort det klart at vi ikke kunne forvente å bli oppdaget på radar. Vi måtte selv styre unna større skip, og han anbefalte oss å sende ut securité-meldinger på VHF’en ved behov. Etter å ha krysset leden av tung skipstrafikk på vei ut og inn av Østersjøen senket derfor roen seg. Været stilnet, ørreten spratt og sola varmet fortsatt selv om den nå stod lavere på himmelen. Lykkefølelsen var stor – det var dette vi hadde snakket om i så mange år – det å befinne seg midt i Skagerrak uten båter eller land i sikte.
Matpause på åpent hav! Foto: Leiv E Gabrielsen
Bekmøkt åpent hav! Ettersom mørket senket seg la vi ut pontongene og tente belysningen. Natta ble beksvart. Halvmånen lå under horisonten og dis fjernet den kjærkomne konturen mellom himmel og hav. Navigasjonsøktene, som vi delte mellom oss, ble kortere, og vi opplevde begge vertigo. Vi så absolutt ingenting. Vi merket godt at det var noe sjø, men kunne ikke se den. I den grad vi skal gi råd til likesinnede må det være; ikke engang tenk på å krysse et hav i mørket uten pongtonger tilgjengelig! Vi fikk nå strøm imot og farten var tidvis nede i demotiverende to knop. Likevel, midt på natta nådde vi halvveispunktet. Vi delte en miniatyr-akevitt og hastet videre. Det var blitt kaldt og lengre pauser fristet ikke. Kroppene sa nå i fra om at vi hadde padlet lengre enn noen gang før. Dette var ukjent territorium. Praten oss i mellom stilnet og jobben som fortsatt skulle gjøres foregikk nå mer og mer i hodet. Grålysningen kom sent og varte lenge denne natta.
Sjarmøretappen
De siste 20 mila hadde vi sett for oss som sjarmøretappen. Natta ville være bak oss og snart skulle gamlelandet komme til syne. Det ble et slit. Vinden tok seg opp tidligere enn meldt og etterhvert gikk det hvitt inn fra sør. Frykten var at været skulle dreie på vest slik at vi fikk det midt i mot. Ti nautiske mil fra land fikk vi mobildekning og ringte nær familie og Fædrelandsvennens journalist – vi er fremme om tre timer!
Flaggende velkomst! Det ble strengt tatt ingen parademarsj inn. Til det var det enkelte muskler som protesterte litt for heftig. I tillegg lå Norge innhyllet i skodde slik at vi padlet mot en tilsynelatende evig horisont. Først når GPS’en viste at mål lå en halvtime unna materialiserte kysten seg. Så dukket plutselig tre kajakker opp. Det var våre beste padlekompiser som kom oss i møte! Gleden var stor og klumpen i halsen måtte holdes på plass på guttevis. Drøyt 23 timer etter avgang gled vi inn i Ulvøysund til en flaggende velkomstkomité bestående av familie og venner. Ustø til beins fikk vi hjelp ut av kajakkene, og det vanket klemmer og pils og alt var såre vel.
Oppsummering
En oppsummering av turen forteller oss at alt gikk slik vi hadde visualisert på forhånd. Navigasjonen fungerte bra; vi hadde bare ett waypoint – Ulvøysund. Kompasskurs ble fortløpende justert ettersom GPS’en viste drift av 300 graders radialen. Total padledistanse ble bare et par nautiske mil mer enn hva en rett linje skulle tilsi. Krefter ble også disponert riktig ettersom vi fortsatt hadde overskudd ved ankomst. Når det er sagt protesterte muskler og sener ganske heftig etter hvert. Skulle vi padlet lenger måtte turen vært delt inn i etapper med mulighet for hvile. Det betyr kajakker med sovemulighet, som blir et helt annet konsept.
Mange beskriver det å gjøre virkelighet av en drøm som noe som gir blandede følelser – drømmen finnes jo ikke lenger. Vi kjenner oss ikke igjen i dette. For vår del har dagene etter turen bare vært preget av ro, tilfredshet og stolthet. Nye drømmer skal jo skapes – igjen og igjen.
Breisjøen ligger rundt 950 meter over havet, og består av fire veldig tettliggende vann; Nordsjøen, Midtsjøen, Sørfjorden og Stubben. Denne rekken av vann strekker seg rundt 6 kilometer og ligger i Sølndalen. Vannene danner grunnlaget for elva Sølna som renner ut i Folla og deretter i Glomma like ved Alvdal.
Breisjøen, rundt 6 kilometer lang, består av fire sammenhengende vann: Nordsjøen, Midtsjøen, Sørfjorden og Stubben. I sørenden ligger betjente Breisjøseter turisthytte på 965 meter over havet. Nå i sommer 2022 er den betjent 7. juni til 11. september. Legg merke til den flotte tangen der Steimobua ligger og danner skillet mellom Midtsjøen og Sørfjorden. Utsnitt er laget av Laila Reigstad basert på Statens Kartverk.
Sammenleggbar kano
Det første vi gjorde da vi ankom, var som alltid å montere den sammenleggbare Ally-kanoen. Denne tidlige julidagen var litt kjølig, himmelen var stort sett grå, men med en og annen blå flekk innimellom. Den kalde, sene våren dette året medvirket nok til at løvet enda ikke var kommet helt ut på all skogen. Med ferdigmontert kano var det bare å pakke oppi alt pikkpakk på en slik måte at det ble plass til oss padlere i tillegg. Og de som var med på denne turen, det var en pappa og to unger i barneskolealder.
Opplevelsene som teller
På grunn av sen start ble ikke den første etappen så lang. Det var da heller ikke så viktig. Det er ikke kilometerne som er viktigst når vi er på tur, men tiden og opplevelsene sammen som teller mest og som vi husker best i ettertid. Etter bare ei kort stund gikk vi i land i ei lita vik. Der fant vi en fin teltplass mellom trærne og bestemte oss for å bli der denne første kvelden og natta. Været lettet litt og vi koste oss veldig med utendørs kveldsmat. Jeg fikk troen på at dette var starten på finværet som var meldt. Morgenen etter startet med den trivelige lyden av lett regn mot teltduken. Med noen medbrakte spill og hver sin kortstokk gikk tiden fort, og plutselig la vi merke til at det ikke dryppet på teltet lenger. Været lettet og skydekket sprakk opp og gav fine perioder med sol utover dagen.
Steinsmett
Nede i vannkanten fant ungene en død, liten fisk, ca. 5-6 cm lang. Jeg var ikke i stand til å fortelle dem hvilket slag det var, for jeg hadde aldri før sett en slik. Men vi tok bilde av den for å kunne finne det ut senere. Det viste seg da at dette var en steinsmett. For flere tiår siden, mens det enda ikke var forbudt, var det vanlig å bruke steinsmett som levende agn til fiske etter ørret. Folk fra bygda tok dem med seg og oppbevarte dem i bur uti vannet til de skulle brukes. Trolig er steinsmetten kommet opp til Breisjøen på denne måten. Hvis bestanden er tallrik, kan man ofte se de små fiskene «smette» unna når man flytter på steiner i strandkanten.
Heldigvis et båtdrag!
Mellom Midtsjøen og Sørfjorden er det et lite stryk som ikke er padlebart, ikke ved lav vannføring i alle fall. Men det er et båtdrag der, og noen få stokker til å dra båtene på ligger igjen fra gammelt av. Ellers var underlaget av finkornet sand. Ufarlig å dra kanoen i, men det ble veldig tunge metere forbi stryket og Steimobua som ligger på ryggen mellom de to vannene.
Idyll ved Steimobua
Steimobua er ganske spesiell, ligger på en tange i Breisjøen og er kledd med naturlig grånede trefliser i stedet for bordkledning, og med torvtak. Like ved står et naust. Dette lille tunet, plassert på denne værutsatte tangen, gjør dette til et naturskjønt og trivelig sted. Sannsynligvis var ikke dette den eneste vindfulle dagen her ute mellom de to vannene. Vi prøvde også fisket underveis, både fra kanoen og fra land, men nordavind er sjeldent den beste vindretninga for å få lokke fram biteviljen hos ørreten. Det ble i alle fall ikke noe fisk på noen av oss.
Utefrokost, nygrillet wraps med skinke og ost, økte som alltid appetitten. Foto: Jørulf Vullum.
Faktisk fjellrøye!
Før jeg begynte å tilberede dagens middag, slengte jeg uti ungenes fiskestenger rigget med mark og dupp i håp om at de kunne få dra opp fangsten, men fisken lot vente på seg. Etter å ha spist oss mette på fiskekaker, begynte den ene duppen å duppe opp og ned litegrann. Jentungen fikk prøve å dra inn denne fisken til stor glede og full jubel over at hele fiskestangen ristet mens hun sveivet inn fangsten. Jeg ble litt overrasket da fisken viste seg fram, for jeg hadde ikke tenkt over om fantes røye i dette vassdraget. Men røye var det. Vi gjorde den opp med én gang og stekte den i mye smør. Begge ungene smakte på den ferske fangsten. Og faktisk innrømmet begge to at det var godt med stekt fjellrøye. Vi ble værende på denne plassen et par timer til før vi satte oss i kanoen og fortsatte sørover.
Nær Breisjøseter turisthytte
Vi fant oss en fin leirplass langs Stubben, den siste av Breisjøens fire sammenhengende vann. Leirplassen lå i god avstand fra Breisjøseter turisthytte. Ungene hadde det moro med fisking, lek og bålbygging, mens jeg satte opp teltet. Etter en lang dag ute var det godt å krype ned i soveposene mens solen stadig kom lavere. Etter hvert forsvant den rolig ned bak horisonten mellom fjellene i nordvest. Natten ble klar og kald. Det var litt rim på bakken da vi kikket ut av teltet om morgenen, men det forsvant fort da solen klatra over horisonten. Det første vi gjorde var å røkte fiskestengene som hadde ligget ute med mark og dupp gjennom natta. Og, jammen, så hang det på en bitte liten ørret. Guttungen hadde nok aller helst ville fanget seg ei røye, for det har han aldri fått før. Og det ville vært vel fortjent med den innsatsen han framviste i forsøket på å lykkes med det. I mangel på matfisk til frokost, så laget vi oss noen wraps og grillet på bålet i stedet. God mat og godt vær på tur blir alltid en suksess!
Breisjøseter turisthytte ligger oppunder Storsølnkletten, bare noen meter opp fra vannet. Foto: Jørulf Vullum.
Syndre Boren
Det var dags for å bestige bestige Syndre Boren på 1050 meter over havet. Vi tok den strakeste veien mot toppen, så den siste biten ble bratt med litt lett klatring og klyving slik som unger liker det. Like oppunder toppen fant vi ei bittelita hule som måtte utforskes og et gammelt nedblåst fjellvåkreir. Men det var ingen våk å se. Dette burde for øvrig være en god plass for fjellvåken, en stor rovfugl som forflytter seg fra år til år til dit det er mye smågnagere å finne. Vel oppe på toppen var det fint å sette seg på berget å kikke utover panoramaet. Herfra er det utsikt over absolutt hele Breisjøen vi har padlet i, i tillegg til fjellrekken bakenfor.
Bever på 1000 meters høyde!
Medvinden tok oss raskt over Midtsjøen og halve Nordsjøen. På vannets eneste holme la vi merke til at beveren hadde felt noen trær. Jeg ble litt overrasket for jeg hadde ikke regnet med bever her oppe på nesten 1000 meters høyde. Men beveren er en hardfør skapning og kan nok overraske oss på mange vis.
Vinden tok igjen tak i kanoen og førte oss inn i bukta til den samme leirplassen som vi hadde den første natta. Det første vi gjorde var å sette opp en liten gapahuk for å skaffe oss litt ly for vinden. Der kokte vi tomatsuppe med pølser og nykokte vaktelegg som tilbehør. Gode og mette begynte ungene å lage en liten verden med noen lekefigurer de hadde tatt med seg. Etter hvert ble dette en ganske så stor verden med alle slags praktiske og oppfinnsomme fasiliteter til lekefigurene. Det er utrolig hvor godt unger kan leke seg når de først har innsett at teknologien ikke kommer løpende etter dem når de er på slike turer som dette. Mens ungene koste seg med sin egen verden satte jeg opp teltet i den virkelige verden og tok inn alt det nødvendige utstyret.
Gapahauk og tarp mot regnværet
Før avreise sa langtidsvarselet at det i løpet av ettermiddagen skulle komme en del regn. Det hadde allerede begynt å tykne til. Så i tillegg til telt og gapahuk spente jeg også opp en tarp, en lettpresenning, fra teltet og bort til gapahuken. Slik fikk vi litt mer plass til ulike gjøremål uten å måtte kle på oss regntøy for hver minste ting. I det jeg strammet opp det siste hjørnet på tarpen kom regnet. Værvarselet stemte visst hundre prosent, så da var det bare å belage seg på at natten ville bli våt.
I skumringen sent samme kveld roet regnet seg og lyden av mygg ble igjen dominerende. Jeg satt inne i teltet og lurte på om jeg skulle legge meg tidlig. Plutselig hørte jeg et kjempeplask i vannet like nedenfor teltet. Ett slikt plask til så går jeg ut og prøver fiskestanga, tenkte jeg i all stillhet. For jeg ønsket jo ikke å vekke ungene når de omsider hadde sovnet.
Plask var bever
Jeg hørte ikke noe mer der ute, men gikk likevel ut etter 5-10 minutter. Tenkte ikke på å være stillere enn normalt på vei ut, så glidelåsen hørtes godt i det stille været. Det første jeg så da jeg reiste meg opp var et beverhode som gled sakte bort, bare 20 meter uti bukta ved teltet. Det var selvfølgelig den som hadde laget plasket. Med kikkerten fulgte jeg den over til andre siden av vannet, og bortover mot der vi så ei beverhytte tidligere på dagen. På andre siden av vannet møtte den en annen bever som var ute på tur. Til slutt ble begge bevrene for små til å følge med kikkerten i skumringen.
Det blir mye utstyr å ta med når man pakker for en ukelang tur med unger. Foto: Jørulf Vullum.
Høyfjellslydene!
Det var fint ute nå, etter regnet. Skydekket lettet gradvis, månen stod lavt mot sør. Mulig det var fullmåne, men det var litt for disig til å se det sikkert. Steinskvettene som bodde like ved teltet varslet, gjøken oppe i lia gol sitt monotone koko og storlommen ute på vannet skrek sitt stemningsfulle rop ut i den stadig mørkere kvelden. Og langt der borte syntes jeg å høre ei ugle som hukra. Det var nå blitt ganske mørkt, men utpå et lite nes var det nok trekk i lufta til å holde myggen unna. Der ble jeg stående og nyte roen mens jeg slengte ulike sluker uti vannet. Ikke et eneste vak var å se, men en liten spreking nappet i det minste litt i sluken min før den raskt falt av igjen. Så ble det visst ikke tidlig kveld likevel.
Fra Syndre Boren hadde vi full oversikt over Breisjøen i all sin prakt! Foto: Jørulf Vullum.
Beverhytte
Tungt og lavt skydekke møtte oss den neste morgenen. Men det var oppholdsvær og godt å være ute. Allerede under frokosten merket vi at det begynte å letne. Det så ut til å skulle bli en riktig så fin dag på fjellet. Vi begynte å pakke sammen leiren, telt, gapahuk, tarp, kjøkkenutstyr og mat, soveposer og liggeunderlag, fiskeutstyr og redningsvester. Det var mye utstyr som skulle stappes opp i kanoen. Vår kjære nabo, den hekkende steinskvetten, varslet ikke like bekymringsfullt lenger. Det virket nesten som om han var blitt vant til oss. Eller forstod han kanskje at vi straks skulle dra vår vei? Vi fikk øye på enda ei stor beverhytte med hjelp av kikkerten. Vi trasket tilbake til kanoen og padlet oss nærmere den andre hytta. Den var enda større, faktisk, og tydelig i bruk, med ferske reparasjoner og utvendig vedlikehold. Vi prøvde å være stille på vei bort dit, men beboerene fikk vi likevel ikke sett. Bevere er som regel mest aktive morgen og kveld, ikke på lyseste dagen når padlere som oss er ute å ferdes.
Pizza!
Dagens siste padleetappe ble ikke så lang. Og det gikk fort unna siden ungene nå var ekstra ivrige på å hjelpe til med padlinga. Solen stod bare på sitt høyeste enda, men denne kanoturen var straks over. Vi sluttet turen der vi startet og fant igjen bilen. Trolig tok ungene ny rekord i kanodemontering, mens jeg pakket all bagasje inn i bilen. -Skal vi kjøre og kjøpe oss pizza? -JAAAAAAA!
Hvordan vet du at du har forberedt deg tilstrekkelig til en vinterpadletur?
Spørsmålet ble stilt til den svenske kajakkinstruktøren Niclas Drottler.
Turleders kontrollfunksjon
– Det vet man jo aldri riktig. Men spørsmålet er todelt; dels handler det om ansvaret du har som individ, at du har forberedt deg skikkelig og kontrollert din egen utrustning for turen. Viktig er det også at man har et ansvar som turleder for å ha kontroll på deltakerne, deres erfaringsnivå og at de ikke bare er ordentlig utrustet, men at utstyret også brukes riktig, sier Niclas Drottler.
Selv en erfaren padler kan begynne å slurve når det går rutiner i forberedelsene for en vinterpadletur, når du har gjort det samme så mange ganger at du begynner å slappe så pass av at du slutter å tenke på hva du egentlig gjør. Plutselig kan du har glemt et moment som kan innebære livsfare, som å dra igjen glidelåsen i tørrdrakten. La oss se på denne førstnevnte vinterturen, hvordan den ble forberedt og hvordan den ble gjennomført, hva som ble gjort og hva som kunne vært gjort anderledes.
Det er lurt å holde gruppen samlet, både for sikkerhet, hygge og kommunikasjon.
Gradert som vanskelig
Vi skal på en todagers vinterpadletur på den svenske østkysten med en erfaren turleder som kjenner området veldig godt. Turen er gradert som vanskelig, ikke på grunn av at padlingen er teknisk vanskelig eller at det er snakk om lange padledistanser, men kun fordi det er snakk om vinterpadling. Saker og ting blir litt mer komplisert og utfordrende om vinteren, helt enkelt. Syv andre deltakere er med, hvorav alle, så nær som en, er erfarne padlere som er kjent med vinterepadling. Utenom en altså.
– Her har det tydeligvis vært en svikt i forberedelsene til turen. Vinterpadling stiller høye krav til deltakernes erfingsnivå, og er den klassifisert som vanskelig er det ekstra viktig at deltakerne holder riktig nivå, mener Niclas Drottler. At klassifiseringen av turen respekteres av deltakerne blir viktigere jo høyere grad av vanskelighet den har.
På vei mot åpent vann.
Grov sjø
Det er midt i desember med fem til ti minusgrader. Marken er dekket av et lett lag med snø og det er et tynt lag av is på sjøen i alle bukter og viker. Vinterstormen har mistet sin verste styrke, men vindstyrken er likevel seks til åtte meter i sekundet, og sjøen er til dels grov enkelte steder.
Deltakerne pakker kajakker og skifter klær. Alle, utenom en, pakker kajakkene mer eller mindre fulle av vanntette pakksekker som inneholder klær, mat og andre nødvendigheter, selv om det bare er snakk om en dagstur. Den mer uerfarne padleren pakker også ned noen saker, men ingen av de andre i gruppen merker hvor lite eller hva han pakker ned. De er alle opptatt av sine egne forberedelser og pakking. Dette er en padletur som forutsetter at alle deltagerne kan ta vare på seg selv og vet hva de gjør.
Kaldt i vannet og luften!
Sjokkert men rolig
Turlederen går gjennom planen for dagen, og gir en kort orientering om sikkerheten; hold sammen, og en blåsning i fløyten betyr at noen har kommet for langt bort. Så er vi endelig klare. Kajakkene kommer på sjøen og vi padler lystig avgårde. Etter noen timer velter en av deltakerne, uvisst av hvilken grunn siden bølgene ikke er spesielt høye eller vanskelige å takle. Han får hjelp til å komme seg opp igjen i kajakken, er litt sjokkert selvsagt, men likevel rolig. Han klager på at det er litt kaldt i tørrdrakten, noe de andre ikke synes er så rart i og med at vannet bare holder et par plussgrader. Med han tilbake i kajakken så padler vi videre.
Etter kort tid velter den samme på nytt. Han ligger i vannet ved siden av kajakken og et par av deltakerne hjelper igjen med kameratredning. Han er tilbake i kajakken, virker litt sammenbitt, men vi padler videre. «Det er ikke så lenge før vi er på lunsjstedet». Et par av de andre deltakerne holder seg i nærheten om det skulle skje noe igjen. Lederen for gruppen tar teten og setter kursen mot rasteplassen.
Forberedelse til ilandstigning.
– Før avreise på en organisert tur bør lederen ha overordnet kontroll på deltakerne og deres utrustning. Når padleren klager på at det er kaldt kan det være et varsel om at det er noe feil med tørrdrakten. Kanskje bør man vurdere å ta en pause i padlingen for å finne ut som det er forsvarlig å fortsette padlingen, eller kanskje bør man avslutte, sier Niclas Drottler.
Ingen tørre klær eller varm drikke
Vel fremme ved rasteplassen kommer forklaringen på hvorfor padleren var så kald i tørrdrakten sin. Det var nemlig litervis med vann inne i drakten. Han hadde en tørrdrakt for sportsdykkerne med doble glidelåser, hvorav bare den ene var lukket. Den er ikke tett og fungerer bare som en beskyttelse for den indre glidelåsen. Her var det med andre ord over en meters lekkasje hvor vannet rant raskt inn. Padleren hadde ingen tørre klær i oppakningen, ingen varm mat eller noe varm drikke. De andre i gruppen samler sammen klær til skifte og han får varm te og kaffe. Det blir fyrt opp et åpent bål for å forsøke å få tørr drakt og klær. Vår nedkjølte venn er svært takknemlig, men skjemmes av sin ubetenksomhet.
Det gikk bra denne gangen. Gruppens samlede erfaring og utrustning bidro til at det ikke ble noen annet enn en litt besværlig situasjonen for en nedkjølt padler, en som ikke var forberedt på det han skulle foreta seg, en som kanskje ikke burde vært med på denne turen. En padler nok som lukker glidelåsen i drakten neste gang!
Nedisning gjør ting mer komplisert og vanskelig!
Tips til vinterpadling
Ved kaldtvannspadling minker sikkerhetsmarginene, og det stilles høye krav til både kunnskap og forberedelse, også når det gjelder klær og øvrig utrustning. Som regel bør man ikke dra på padletur under slike forhold uten at man har øvd grundig i redningsteknikker. En egenredning er noe helt annet i november når det er fire plussgrader og det blåser sterkt fra siden, enn midt på sommeren på flatt vann.
Kunnskap og forberedelse
Om jeg havner i vannet og min rulle ikke fungerer, hva gjør jeg da? Har jeg alternative redningsteknikker, og hvor lenge kan jeg ligge i vannet uten at jeg blir så nedkjølt at det påvirker mine muligheter til selvredning? Å forstå spørsmål som dette, og hvordan hypotermi virker om man skulle havne i vannet, kan være forskjellen på liv og død. Det er også viktig med kunnskap om hva som skjer med oss kajakkpadlere når vannet fryser til is og den tenkte ruten ikke lenger er padlepar, eller når padleluker og rorvire fryser fast.
Isbryter.
Utrustning og klær
Ekstra vinterutrusning kan være ispigger, termos med varmt vann og belysning. Det er viktig å huske på at det blir tidlig mørkt om vinteren. Men spørsmålet er nok om ikke vinterklær er den viktigste utrustningen for en vinterpadler, Tørrdrakt med tørr underdel, votter/hansker og neoprenesko er den vanligste uniformen, og det finnes nærmest like mange varianter på dette feltet som det finnes padlere. Et plagg som er bra å padle i, er dessverre ikke nødvendigvis et like godt plagg å bade i.
Ved siden av valg av klær å bruke under padlingen, bør man også ha med et skifte, som er pakket tørt.
Er det alltid bedre å være flere på tur?
De fleste er enige om at man ikke bør dra alene å padle vinterstid. Men samtidig er det viktig at det selskapet man velger har den erfaringen, kunnskapen og den utrustningen som er nødvendig. Å ta med noen uten nødvendig erfaring kan resultere i at sikkerhetsmarginen blir mindre i stedet for større.
Turen starter med å padle over et par mindre vann før man følger utløpsbekken ned til ei elv som går i fine loner rundt i terrenget. Utpå ettermiddagen padler man nesten forbi startstedet, og da er det bare å dra kanoen over myra og opp til der man startet turen. Dette er en fin runde med kano gjennom flott natur som kan by på mange og varierte turopplevelser både fra vann og fra land.
En perle av et vassdrag
Kanoen må selvfølgelig prøvesittes mens den pakkes før avgang.
Denne perlen av et vassdrag er relativt lite. Vannet stiger fort når regnet starter, og det faller fort når været letter igjen etterpå. Hvis man følger med på værmeldingene kan man være så heldig å treffe på å ta denne padleturen den første finværsdagen etter at det har vært noe nedbør. I så fall har man sannsynligvis gode padleforhold hele turen.
Etter å ha parkert bilen er det bare å skubbe kanoen uti vannet i strålende sol og vindstille vær, sette seg godt til rette og gli rolig og behagelig over til vannets vestligste vik. Dette er et veldig grunt vann, og om sommeren er store deler av vannoverflata kledd med vannliljer. Her kan man treffe på mange slags fugler. Strandsnipe, trane, sivspurv, lom, perleugle, fiskemåke og flere andeslag hekker i området og kan treffes her. Det er også mye ørret i vannet. De er ikke så store, men til gjengjeld er den bitevillig til både unge og eldre fiskere.
Har elva helt for seg selv
Utløpsbekken er grunn, bred og steinete, så man må dra kanoen noen meter over myra ned til neste vann. Her passerer man også den siste hytta i området. Resten av turen får man ha elva og naturen rundt helt for seg selv. Dette vannet er mindre enn det første og padles på langs i løpet av bare få minutter. Også her er det grunt og fiskerikt, særlig i vestenden, der vannet nesten ubemerket går over til å bli en bekk.
Det ligger mange store steiner i og under vannet, så sjansen for å komme borti noen av dem er så absolutt til stede. Ettersom vannet går over til å bli en bekk slipper man ikke unna steinene. Hvis ikke vannføringa er veldig stor, da. Dermed må man på land igjen for å dra kanoen et lite stykke. Når sola skinner og det kommer en kjølende vind fra sørøst, er denne myra en helt grei plass for en liten matbit til sultne kropper.
Beverdam i en liten sidebekk. Et sikkert tegn på at beveren trives i området.
Dyp, smal bekk gjennom myra
Bekken videre går i en bue, men det beste er å dra kanoen den korteste veien. En liten femtimeter mot nordøst blir bekken til en liten kulp,eller dam, velegnet til å fortsette padlingen fra. Derfra er det fin padling i stort sett dyp men smal bekk videre gjennom myra. Et par steder er bekken i smaleste laget, men det går bedre enn forventet å passere. Når man padler nedover her kan det være lurt å holde øye med skogen rundt. Her ferdes både rådyr, hjort og elg jevnlig. Reven lusker også stille i skogkanten av og til.
Like før bekken renner ut i ei større elv deler den seg i to, og begge bekkeløpene blir for små til å padle. Dermed må kanoen dras igjen. Selv om det vestligste bekkeløpet er kortere, så kommer man da uti elva på et sted den er såpass grunn, bred og steinete at den er vanskelig å padle. Det beste er nok å følge bekkeløpet som går nord og ned ca. 70 meter før man setter farkosten uti det blå elementet igjen. Herfra er det morsom padling et stykke, med slalåmkjøring mellom store steiner og grunner som skaper artige og utfordrende hindringer. Hvis elven er liten må man regne med å gå på grunn i blant, men som regel er det bare å skubbe seg videre nedover.
Plutselig kommer man til en ganske stor sandbanke midt i elva. Dette er en fin pauseplass, spesielt for de minste som liker å leke seg med stein og vann i timevis. Her kan man også prøve fisket hvis man vil. Eller, hvis man er sulten, tenne seg et bål og koke kjøttsuppe.
Et solid beverbyggverk
Etter pausen kommer man fort til et sted der enda en liten bekk kommer sammen med elva. Hvis man bråsnur i denne køyla, eller kulpen, og heller prøver seg motstrøms den vesle bekken, ser man det første tegnet til at beveren holder til også i dette vassdraget. Her har den nemlig demmet opp bekken en liten halvmeter og anlagt en liten dam. Et solid byggverk, laget med presisjon, dyktighet og flid.
Videre nedover glir man rolig på elva. Den er dyp, bred og med lys sandbunn. I godt lys ser man ofte ørret som rømmer unna, og å fiske etter den kan man gjøre både fra land eller fra kanoen. Et og annet tre er felt av bever og i kantskogen står gjerne elgen og beiter.
Her smalner bekken inn. På det aller smaleste er det bare så vidt plass til kanoen.
Må gjennom to stryk
Før man ankommer elvas fineste strekning, lonene, må man ned gjennom to stryk. Det første består av et par avsatser i berget som vannet fosser over. Er man bestemt så er ikke dette stryket et problem. Er man helt fersk, eller av den mer forsiktige typen, kan det kanskje være lurt å vurdere om man skal dra kanoen forbi i stedet. Det andre stryket består stort sett av store steiner som har lagt seg over elveløpet. Det enkleste her er å gå ut i elva og lempe kanoen over og forbi steinene. Hvis vannføringa er stor kommer man seg lettere forbi disse to partiene.
Ettersom man kommer lenger ned i elva er det tydelig at beveren har vær mer aktiv. Det er mye bjørkeskog langs elvekantene, og i store deler av den har beveren felt trærne i hulter og bulter som i et slags kjempemikado, eller som en klatrepark til ungene. Her er det god tilgang på bålved og never til opptenning, så dette er et velegnet sted å steke sveler eller pannekaker inne i skogen mens man følger med på elva og hører på knitringen fra bålet og skrålet fra ungene som klatrer i trærne.
Elva blir etter hvert så dyp og mørk at man ikke ser bunnen under seg der man siger sakte med strømmen. Ei beverhytte ligger i vannkanten. Det er såpass høye kanter i denne delen av elva at beveren har bygget seg ei jordhytte her. Den er vanskelig å få øye på, men man ser at byggherren har vært oppå taket og utbedret litt.
Fisking i en kulp like ved der vi ankommer den noe større elva.
Elva endrer karakter
Etter hvert flater elvebredden ut og området virker bredere. Man hører det suser et stykke framom kanoen og ser at elva forsvinner ned i en trangere dal. Da har man kommet til veis ende. Her skifter elva karakter og er ikke egnet til å padle lenger. Ikke med kano i alle fall. Berget like ovenfor dette stryket, derimot, er et utmerket sted for enda en pause. Her er det barnevennlig, med flatt berg og delvis grunt vann. Når sommersola har stekt fra skyfri himmel hele dagen har vannet blitt såpass varmt at det frister med en liten svømmetur før man lager seg litt god turmat på primusen.
Etter å ha spist seg mett på havregrynsgrøt eller tandorikylling i pausen snus kanoen 180 grader før man padler noen meter motstrøms igjen. Der starter dagens tyngste etappe. Over myr, opp til det samme vannet som man startet turen på. Den korteste veien er også den letteste. Her merker man stor forskjell på en Ally-kano med kjøl og en flatbunnet glassfiberkano, som er markant tyngre og dra etter seg. Kanoene glir dessuten merkbart lettere gjennom vått enn gjennom tørt gress. Når man omsider har fått sjøsatt kanoen igjen, er det ikke lange biten tilbake til parkeringsplassen. Når sjarmøretappen ikke er lenger enn dette, så kan det være en fin variant å padle en runde rundt hele vannet før man pakker sammen utstyret og kjører ned til sivilisasjonens mange fristelser igjen.
FÅ EN ENDA BEDRE TUR MED UNGENE
1. Vær til stede. -Legg bort mobilen.
2. Sett av god tid. -La ting ta den tid det tar.
3. Involver ungene. – Barn liker å gjøre som oss voksne, men vil også gjøre ting på sin egen måte. La dem få prøve å spikke, lage bål og mat, gjøre opp fisk, padle (og bremse), slå opp teltet osv. Da er vi vel egentlig tilbake ved punkt 2. Og dét bedres i takt med erfaring.
Eivind stilte opp på flyplassen klokka halv åtte om kvelden og køyrde oss til Sommarøy. Der fekk me utlevert nye, engelske kajakkar frå Venture. Me fekk og laminerte kart med tips om fine ruter og overnattingsstadar. Neste dag starta me frå ei fin sandstrand rett ved der me overnatta. Kajakken eg fekk utlevert, modell «Capella», var ikkje fullt så romsleg som min eigen «Sibir Expedition». Huset til senkekjøl stal ein del av aktre lasterom, så eg enda med litt dekkslast.
Det var sol og flat sjø der me starta, men nord-vest for Hillesøy, mot ope hav, vart det litt rufsete. Kajakkane tok litt overvatn, men det gjorde ikkje noko, for dei velsmurde lukene og spruttrekka var tette. Etter å ha runda Hillesøya og Sommarøya, kryssa me over Sandvika og stemnde inn Tåfjorden på Tussøya.
Tåfjord og Tåfjordstranda.
Tragedie
Då me nærma oss stranda me hadde planlagt å telte på, såg me mykje folk og kajakkar der, og ei lita redningsskøyte kom sigande inn og la seg til utanfor stranda. Ein kajakk kom utover med noko innpakka i plastsekkar på dekk. Dette vart halt om bord i redningsskøyta. Det viste seg å vere ein 59 år gamal mann som hadde velta i kajakken og drukna. Han var med i ei gruppe på 20 frå ein padleklubb i Tromsø.
Ambulansehelikopteret frå Tromsø hadde vore der, men freistnad på gjenoppliving hadde vore fåfengt. Mannen vart karakterisert som erfaren padlar, så eg skjønar ikkje korleis dette kunne skje på flat sjø. Han kan kanskje ha fått hjerneslag eller hjarteinfarkt og svimt av, slik at han velta og drukna. Ein obduksjon kunne avgjere det.
Alle forlét området, så me fekk stranda for oss sjølve. Litt seinare kom det åtte andre kajakkar innover fjorden, men dei la seg til på ei anna strand. Neste morgon svinga dei innom oss, og leiaren kom i land og slo av ein prat. Han var frå Isle of Man i Irskesjøen, ei øy under Storbritannias monark, men ikkje ein del av Storbritannia.
Fiskeneset på Kvaløya mot Sessøytinden (657 moh).
Utvikling
Dei siste 15 åra er kajakkpadling blitt svært populært. Då eg padla solo langs heile Norskekysten, såg eg berre fem padlarar, to skjergardskajakkar på Sørlandet og tre langturpadlarar i Nord-Noreg. På eitt døger var me no 31 padlarar innom ein liten fjord på ei øy i Troms.
Me padla ut fjorden i litt regn med ein lett bris i ryggen. Rundt vestpynten, Skagneset, mot havet, var det blikkstilt og berre svak dønning. Roleg padling vidare austover Sørsundet, rundt sørenden av Angstauren og nordover Nordre Angstaursundet. Men kor lenge var Adam i «Paris»? Kryssinga av Ersfjorden i frisk motvind frå aust og rufsete sjø førde til ein god del overvatn; men kajakkane oppførde seg pynteleg, og lasterom og sitjebrønnar heldt seg tørre.
Skamtind
Me gjekk i land på ei fin sandstrand i ei vik under den 685 meter høge og flogbratte Skamtinden på Kvaløya, Noregs 5. største øy, som ligg i Tromsø kommune. Ein fjellbekk med friskt vatn var kjærkomen, sidan det minka på drikkevatnet vårt. På tunet til eit tidlegare småbruk, var det plass til telta. Der vart me liggjande vêrfaste i to dagar med regn og frisk vind som ulte i teltabardunane.
I slike høve får ein tid til å gjere «unyttige» ting, som å måle lydnivået i teltet med ein applikasjon på telefonen når vinden får det til å smelle i teltduken. Eg målte toppar opptil 79 dB (decibel). Eller fundere over korleis det må ha vore å bu på ein slik stad. Gard nr. 19 Skamtind er nemnd fyrste gongen i skriftlege kjelder i 1614, men låg i mange periodar øyde. Namnet til fjellet og garden skriv seg frå norrønt «skamr», som refererer til at fjellet er lågare enn omliggjande fjell. «Gården takseres til å kunne fø 6 smaler» (smale = småfe som sau og geit), så fiske må ha vore hovudnæringa. Dei siste som budde der fast, var Lars Johnsen frå Balsfjorden, som hevda å vere av russisk ætt. Han gifte seg 19 år gamal med Lorentine frå Bårsvik. Lars døydde 90 år gamal i 1938.
Nye tragediar
Sonen Albert tok over garden, men slo seg i hel under vedsanking i fjellet i 1942. Sidan budde det folk der berre somrane for å fiske laks. Meir om den forvitnelege gardssoga kan ein lese i «Kulturbilder fra gamle Hillesøy» Band II, av Carl Bertheussen og Jens Solvang,utgjeve av Lenvik og Tromsø kommunar i 1988 (tilgjengeleg på nettet).
Då me kom til Rekvik, fekk me høyre at Skamtind var kjøpt av ein overlege i Tromsø, og pussa opp til fritidsbustad. Kjøparen var den spreke ultraløparen Silje Fismen frå Bergen. Ho vann kvinneklassa i «Lofoten Ultra Trail 100 miles» (161 km) 1. juni, på tida 32 t 46 min 3 s., og fekk 3. plass i motbakkeløpet Tromsdalstinden opp, til 1238 moh.
Laurdag 27. juli kl. 19:15 vart ho diverre slått ned av lynet under «Südtirol Ultra Skyrace» på 121 km. Løpet vart stoppa ein halvtime før, på grunn av torevêr, men ho var då 2120 moh, mellom kontrollpunkta 83 og 86 km. Dei som nådde desse punkta vart stoppa, men dei som var imellom, fekk ikkje varsel. Der var ikkje mobildekning, så vitne måtte springe ein halvtime for å varsle. Ho fekk fyrstehjelp på staden og vart flogen med redningshelikopter til sjukehuset i Bolzano i Italia, der ho diverre døydde, berre 43 år gamal.
Værfast på Skamtind.
Fråflytting
I fint vêr kom me i Sessøyfjorden til Rekvik på Kvaløya, der det no berre er eit eldre ektepar som er fastbuande. Dei andre husa vert brukt til fritidsbustadar og var godt haldne ved like.
Godvêret heldt fram, og neste stopp var Tromvik, framleis på Kvaløya. Der var butikken og skulen lagde ned, etter at aktiviteten på fiskebruket dabba av. Ein triveleg fiskar fortalde om staden, mellom anna at der er fine tilhøve for fjellskikøyring. Dei har vegsamband både til Rekvik, Grøtfjord og Tromsø, men lang veg til butikk og skule.
Me svinga så inn langs vestsida av Grøtfjorden og ut att langs austsida, til den flotte sandstranda i bygda Grøtfjord. Der vart me tekne imot med typisk nordnorsk gjestfridom. Me vart ynskte velkomne til å telte på den fine grassletta ved leikeplassen, og dei kom med tørr bjørkeved til bålplassen, ein dunk med drikkevatn og drikke på boks; alt gratis. Ein mann som kom forbi, spurde korleis me hadde det. Me fortalde kor venleg me var blitt mottekne. «De’ sku no bare mangl!» sa han, og «velkommen igjen!». Kan ein ha det betre? Bygdelaget har, med finansiell støtte frå Sparebank 1 Nord-Norge, lagt til rette også for funksjonshemma. I godvêret tidlegare i sommar, var det eit yrande liv der, men no hadde me stranda for oss sjølve.
Fløyelspadling til Rekvik.
Finale
Neste morgon braut me opp, framleis i fint vêr. Men då eg hadde teke opp alle teltpluggane, kom det eit vindkast som for med teltet. Eg sprang etter det snøggaste eg vann, og det er ikkje all verda for ein som har passert 80. Heldigvis hekta ein av bardunane i ein stein i fjøra, så eg nådde igjen teltet før det for til havs. Ein lærer så lenge ein lever.
Me padla så på flat sjø rundt Nova mot Vengsøyfjorden, vidare rundt Ytterneset og sørover vestsida av Kaldfjorden i lett motvind. I lett regn passerte me Bårdsvika, Skjelvika og Blåmannsneset, og gjekk i land ved ei fin slette på nordsida av bukta ved Småbakkan. Me gjekk til ei kai der det låg to fiskeskøyter med tilhøyrande lagerhallar, og prata med to unge fiskarar. Dei gav oss ei innføring i den kompliserte kvoteordninga. Me fekk inntrykk av at det var god økonomi i fiske for dei som hadde kvotar, men at det var nærast uråd for nye å kome inn i systemet, – om lag som for unge å kome seg inn på bustadmarkanden.
Etter kvart tiltok regnet, så me kraup i ly i telta. Neste morgon bar me kajakkane og utstyret eit kort stykkje til vegen, og Eivind kom og henta oss. Han køyrde oss til Sommarøy Arctic Hotel, der «padlegruppa» delte seg: Frederik reiste heim til Bergen, medan Stein Helge og eg tok inn på hotellet for å vere med på eit tre dagars kurs, der Stein Helge skulle undervise. Det vart litt oppstuss då eg slo opp teltet på hotellområdet, men det roa seg då eg forklarte at det berre var for å tørke teltet, og at det ville bli fjerna etter ein times tid.
Den opprinnelege planen var å padle nordover til øyriket Musvær, men det måtte me diverre sløyfe på grunn av tidsnaud, etter å ha lege vêrfaste ved Skamtind i to dagar. Men Musvær ligg no der…
Bergen by skal gjennom hele 2020 markere at det nå er 950 år siden kong Olav Kyrre grunnla Bergen og gjorde byen til landets hovedstad. Samtidig som jubileumsåret ble åpnet helgen 17-19. januar, ble det også arrangert Bergen Light Festival for første gang. Helt siden det i høst kom forespørsel fra arrangementskomiteen i festivalen om padlemiljøet hadde lyst til å delta i selve arrangementet, har vi gledet oss. Så klart ville vi det!
Karl Henrik Nymo var det viktige bindeleddet for informasjon mellom padlerne og arrangørene, og han kunne de siste ukene opp mot arrangementet stadig oppdatere oss på hvor mange padlere som hadde lyst til å delta. For å kunne ha oversikt over antall og identitet på deltakere, og unngå fullstendig kaos med hvem og hvor, så måtte alle melde seg på, helst på forhånd, til en av regionens klubber. På arrangementsdagen 18. januar møttes drøye 120 entusiastiske padlere på Vågen i Bergen, noe som må være den største kajakkansamling sett på Vestlandet.
Og det er jo ikke bare, bare når så mange skal koordinere skyss til seg selv, utstyret og kajakkene for å nå inn til en bestemt lokalitet på et bestemt tidspunkt i Bergen sentrum en lørdag. Og ikke minst reiste det seg spørsmål vi ikke visste svaret på. Hvor lang tid bruker egentlig 120 kajakkpadlere på å få på seg ull, tørrdrakt, parkere bilene og ta seg ut i kajakken? Klarer man å padle i formasjon når 120 padlere møter 7-8 sekundmeter vind og det både hagler og regner? Og hva med kommunikasjon innad i en så stor gruppe?
120 padlevenner
Få av oss hadde tidligere padlet i en så stor gruppe, men du verden så fantastisk det ble. Det var kajakker med kjentfolk i alle retninger og det føltes nesten som at man hadde gått ut på Facebook og åpent invitert alle sine venner til kajakktur. Etter en testrunde før det mørknet oppdaget man at det ikke var så enkelt for 120 padlevenner å holde en formasjon når man bruker ulik tid på mobilisering og holder ulikt padletempo. Det måtte noen justeringer til!
Vår deltakelse i Bergen Light Festival foregikk inne på selve Vågen i Bergen, altså området omtrent fra Håkonshallen til nye Fisketorget. Vi gled ut klokken 18.30, fullt rigget med hodelykter og flere andre lyskilder på hver kajakk. Det viste seg atter at møljepadling fungerer. Og ikke bare fungerer, men det ble et helt fantastisk skue både fra land og luft! Som en slags morild gled man innover Vågen langs Strandkaien-siden, svinget så over mot Bryggen der seilskipet Statsraad Lehmkuhl lå badet i lys og masse mennesker sto linet opp langs bryggekanten og fulgte med jubileumsunderholdningen på scenen. Brannbåten Sjøbrand lå midt på Vågen og sprøytet opp en vannvegg, som fungerte som et lerret for lyseffekter! Etter å ha krysset Vågen ankom vi Bryggen og området der scenen og publikum stod. Foran i vår svært store padlegruppe lå ti dyktige padlere som på signal synkronrullet akkompagnert med tromming på kajakkdekkene av oss øvrige padlere. Selv om man følte at vårt innslag kunne være mer fremtredende i arrangementet, så var det definitivt veldig morsomt å delta i en stor og sprudlende padlegruppe midt i Bergen sentrum!
Jobbturen denne gangen førte meg tilbake til vakre Ørsta, som ligger pent omkranset av majestetiske fjell. Jeg veide litt for og imot, men kajakken ble festet på biltaket. Så snart jobben var unnagjort skulle jeg bruke den lille tiden som var igjen til litt utforsking.
Bratt rasutsatt og vakkert
Først gikk tankene utover mot havet, men jeg er svak for fjordene våre, og en fjord jeg ikke viste mye om var nettopp Hjørundfjorden. Jeg ymtet frempå ideen til min lokale kontakt og fikk tips om hvor jeg burde bruke tid, eventuelt sette opp telt. Oppsummert; bratt, rasutsatt og vakkert. Pass deg for kraftig strømsjø. Kvelden kom og jobben var unnagjort. Det var klart for kajakktid! Jeg sjøsetter kajakken innerst i fjorden ved Bjørke, et spesielt vakkert sted. Speilblank overflate får det til å boble i turiveren.
Med fin padleflyt jobber jeg meg utover mens jeg tar til meg inntrykkene som nesten er overveldende vakre. Er dette helt spesielt? Nei, jeg har fartet mye rundt i dette landet og har sett mange fjorder og daler. Det er mye likhetstrekk fra det ene stedet til det andre. Det betyr ikke at jeg har blitt lei eller syns det er kjedelig. Tvert om.
Majestetisk natur
Jeg elsker denne rå majestetiske naturen. Spor etter ras, snøfonner som ligger igjen nederst, grønne lier og heftige fossefall. Det er norske fjorder. Men fjellsidene er bratte og du bør tenke steinsprang der du padler stille av gårde. Før eller siden vil du oppleve det. Lyden av stein som knuses og som til slutt plasker i fjorden. Men med litt sunn fornuft går det helt fint. Jeg padler fra nes til nes. Stopper noen steder og; Fotografen i meg er også på tur og steder som dette er som en drøm. Min lille flyvende billedsensor blir sendt opp for å fange noen øyeblikk, men det er ikke lett. Jeg mestrer ikke den formen for bilder enda. Om ikke annet får jeg verdifull trening.
Vakre Hjørundfjorden i flott kveldslys.
Ideelt leirsted
Rundt nok et nes og jeg oppdager det som skal bli mitt sted for natten. Tydelige spor av et eller flere skred har dannet en liten halvøy som strekker seg ut i vannet. Ideelt leirsted, om du ser bort fra revnen oppover i fjellsiden. Som en trakt fører den rett ned mot stedet – Jeg drar kajakken opp i fjæra og undersøker området. Noen har lagt en stokk mellom noen stener og laget en enkel benk. Flere har brukt tid her. Jeg ser ellers ingen spor etter mennesker.
Dyr er det spor etter; i form av et skjelett. Dekket av tang og årets gress stikker kritthvite benpiper opp mot himmelen og prøver å fortelle meg noe. Jeg studerer restene, som for meg ser ut som de stammer fra en hjort. Størrelsen på ryggvirvlene, og skallen. Lang snute med et godt tannsett. Tenner fremme i overkjeven. Dette er ikke noe alle drøvtyggere har.
Her skiller hjorten seg ut og det alene gjør det lettere for meg å artsbestemme restene som ligger her. Tar vi med i beregningen at området fullpakket med hjort er det enda mer sannsynlig. Jeg ser funnet som spennende og interessant i fotosammenheng. Jeg flytter restene og plasserer dem der jeg vil ha dem; som en slags boligstyling på mitt vis. Det fungerer og gir bildene litt mer følelse av rå natur.
Fanger det vakre lyset
Jeg lager meg et enkelt måltid og bruker skumringsstunden til litt mer foto, både flyfoto og mer tradisjonelt foto. For å fange det vakre lyset tar jeg bilder med ulik eksponering for å lage HDR hjemme. Brukt rett kan slike bilder bli svært fine og få frem detaljer jeg ellers ikke klarer. Her foretrekker jeg mitt trofaste fullformat DSLR kamera. Der er det nok dynamisk omfang til at bildene blir gode uten at det blir for mye støy.
Jeg har et lite kompakt kamera også, men selv om jeg bruker full manuell innstilling – lav ISO, rett blender og stativ, så er det under redigering merkbart mindre å spille på kontra fullformat. Billedfiler fri for støy i utgangspunktet kan få støy om jeg er for ivrig under redigeringen. Da er det snakk om digital støy som forvrenger/klumper pixler til noe jeg ikke liker. Ikke alltid så lett å oppdage, men som gjerne dukker opp under print.
Savner ikke telt
Med alle bildene tatt og morgendagen i tankene kryper jeg ned i posen. Jeg har kjøreturen hjem i morgen og jeg vil prøve å få med meg morgenlyset. Når jeg ligger der i posen og venter på søvnen kommer jeg til å tenke på diettpenger. Jeg er på jobb og da skulle dette kvalifisere til uspesifisert overnatting – 660 kroner inn på konto. Nå kan jeg sove. En kort kajakktur som dette er lett å gjennomføre. Enkel oppakning og enkel overnatting. Teltet savner jeg ikke.
Så lenge det ikke kommer nedbør eller myggen ikke ødelegger, så foretrekker jeg overnatting i det fri. En liten presenning er egentlig alt som skal til for å ligge tørt. På en stille Hjørundfjord padler jeg innover mot Bjørke, mitt startsted, og stopper kun en liten stund for å se på en stim med sild. Stimen er ikke større enn en god munnfull for en mellomstor hval. Jeg iakttar dem der de nipper i overflaten og svinger synkront, som om alle var èn. Kajakken er den perfekte farkosten for «Hiking i Norske fjorder».
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.
