RAKNESVÅGEN – Klokkarneset, ca. 6 km.
Turen starter utenfor nøstet til Osterøy Turlag sent en fredag kveld. Solen varmer fremdeles og det føles som om sommeren er her. Kveldens korte etappe er en lett oppvarming og gir mulighet for å telte på Klokkarneset.
Dønningene fra Osterfjorden slår inn over svaberget i det solen går ned over Knarvik og det lukter salt og litt råtten tang. Det er rart å sette camp helt alene. Alle naturens lyder forsterkes. Går det noen forbi? Heldigvis blir en raskt vugget i søvn av bølgeskvulp.
KLOKKARNESET – Bruvik, ca. 30 km.
Den første heldagsetappen går gjennom Sørfjorden. Her dominerer bratte, grønnkledde fjellvegger som brytes opp av små bygder som klorer seg fast der terrenget flater ut. I dag er det helt vindstille og derfor flatt hav på fjorden, men her kan nok vinden ta hardt når det står på. Små krusninger under Osterøybroen, ellers merkes ingen strøm.
De vårgrønne fjellsidene gjør sjøen smaragdgrønn. Hadde fjorden vært smalere kunne jeg lett ha innbilt meg at dette var en elv gjennom tett jungel i Amazonas. Bygdene Valestrand (Extrabutikk ved kaien), Haus (vann på kirkegården) og Skaftå, farer forbi. Det er lange strekk og i en hel evighet føles det som om jeg aldri kommer nærmere Osterøybroen.
Mitt eneste selskap er noen hegrer som blir skremt opp da jeg padler forbi. De blir skremt på nytt og på nytt før de etter en times tid gir opp og setter kursen for fastlandet. Utpå ettermiddagen er Bruvik i sikte og her blir det overnatting på friluftsområdet. Jeg har området for meg selv, og sliten som jeg er blir det ikke mye campingliv før søvnen også i dag kommer tidlig.
BRUVIK – Grøssavikvågen, ca. 30 km.
Tidlig kveld gir tidlig morgen, og belønningen er utsikt mot en speilblank sjø og en sol som for lenge siden har stått opp. Etter en kort tur innom «Fantøyna» settes kursen nordover og inn i Veafjorden. Her regjerer måsene i store flokker og i et utall fargevarianter. Noen av dem er faktisk helt grå.
Fjellene er høye, stupbratte og utilgjengelige. Fjordfølelsen siger innpå. Brått forsvinner måsene og det blir helt stille en liten stund før jeg hører vingesuset til ørnen, ikke mer enn ti meter flyr den like forbi. Her er den konge på haugen.
Etter mange timer med majestetisk padling i en utrolig vakker fjord, passerer jeg den lille bygda Vedaa. Her blåser det opp en tung motvind og skarpe bølger bygger seg opp. På brygga står en kar og venter – på noe. Han kan fortelle at denne veiløse bygda kun har en fastboende igjen, resten er sommerhus. Han peker mot fjorden og viser hvor bølgene står og hvordan fjorden fungerer som en kraftig vindtunnel. Ofte er det helt rolig både før og etter bygda.
Nydelige stoppesteder langs fjorden er Grøttå og Kallvika. Begge steder blir det spisepause før jakten på nattens camp tar til. Den må være på Osterøy-siden, for denne turen handler om Osterøy. Tilslutt finner jeg et lite paradis innerst i Grassvikvågen.
GRØSSVIKVÅGEN – Raknesvågen, ca 26 km.
I tidlige morgentimer forlater jeg Indre Osterfjorden og sneier innom Romarheimsfjorden. De høye og steile fjellsidene skygger for solen og gjør det kaldt. Det er noen få bosetninger, alle uten veiforbindelse, og området har preg av villmark hele veien til Tysso. Nå heter det Osterfjorden og den er så bred at fjordfølelsen er borte.
Så langt sommer og sol. Etter Tysso tar vinden seg kraftig opp, det skyer over og det blir tøff motvind. For å spare krefter blir det nødvendig å padle innom alle våger og viker. Rundt hvert nes slår vinden kraftig mot og størrelsen på bølgene varierer. Ved et tilfelle er bølgene så store at sjøsprøyten står flere meter.
Jeg ser mot land for ikke å få saltvann i øynene, og det er da jeg ser det, flaggstangen som står der inne – omtrent ti meter unna. Flagget henger rett ned. Ikke en bevegelse å se og her sitter jeg og kommer nesten ikke av flekken. Det er så uvirkelig at jeg begynner å le, med det resultat at de siste 20 meterne må padles på nytt.
På tross av dette gir strekningen mange fine opplevelser. Ekteparet som tålmodig sitter i båten, klar med kamera på jakt etter nok et blinkskudd av ørnen som bor her. Jeg lover å ikke røpe for noen hvor vi er. Om Tjelden som sirkulerer rundt meg i full panikk fordi jeg er for nær ungen. Jeg kan faktisk se den inne i tangen. Og de godt bevarte laksegiljene som stammer helt tilbake fra 1800-tallet.
Like før Raknesvågen stopper vinden, solen titter frem og foran meg koser ungdommen seg på en flytebrygge påmontert en påhengsmotor(!). Jepp, langt her ute er det bryggefest.
Tidenes «ekspedisjon» er over. Jeg har padlet over 90 km og vondtene er like mange som minnene. Lange turer alene øker risiko for ulykker, men gir også stor frihet til å finne seg selv om padler. Det blir definitivt ikke den siste.
