Nanortalik er utgangspunktet for padleekspedisjonen. Den lille landsbyen er et mekka for klatrere og fjellvandrere, men det er relativt uutforsket blant padlere. Kursen settes i singelkajakker sørover og inn i fjordsystemene nord for Kapp Farvel. Disse fjordarmene byr på skikkelig eventyr! Som avveksling fra padlingen vil det bli foretatt lette fjellturer til fots med mulighet til å konkurrere om å fiske den største røyen. Eirik Raudes bosetninger ligger også i besøksplanene, og deltakerne får et innblikk i vår norrøne historie. Dette er turen for deg som har padleerfaring, men uten at du trenger å være ekspert. Det legges opp til en fellessamling i juni for å bli kjent, padle og trene.
Ønsker du en helt annerledes tur har samme selskap en høsttur Patagonia. Dette er en tur på nesten tre ukerI med vandring blant Andesfjellenes kanskje mest spektakulære omgivelser: Mont Fitz Roy-massivet i Argentina og Torres del Paine i Chile. Dette er turen for den eventyrlystne som liker å vandre i fjellet og som lurer på hvordan en skikkelig argentinsk biff smaker! Natur og kultur hånd i hånd med andre ord. Fra camp til camp vil deltakerne bære vi de trenger på ryggen, men mellom campene blir det dagsturer med lett sekk opp til ulike utsiktspunkt for å nyte synet av de storslagne fjellene. Kontrastene fra den Argentinske pampasen tar fort pusten fra enhver. Det er også lagt opp til brevandring på spektakulære Glacier Grande med det kjente klatrefjellet Cerro Torre rett imot. Du finner mer informasjon om disse turene på: www.northernexposure.no
Guiden vil bli distribuert via turistkontoret i kommunen, offentlige servicekontor og fra Bekkjarvik gjestgiveri. Den er også mulig å laste ned fra Havstril padleklubb sin hjemmeside http://www.havstrilpadleklubb.no/
Guiden er på 12 sider, og den er rikt illustrert med bilder av ulike kystperler og med padlere i aktivitet i de ulike områdene. I innledningen er det et stort kart med nummererte turforslag og med navn på områdene. Videre er det gitt et kort resymé av hva kommunen har å tilby av naturgitte fasiliteter, litt om padling som aktivitet, noen ord om sikkerhet og en bolk om Havstril padleklubb.
Med 677 ulike holmer, skjær og øyer og over 722 kilometer strandlinje, er Austevoll for et eldorado å regne når det gjelder padleaktiviteter. Storhavet ligger rett utenfor kommunen i vest, men en stor del av området innenfor er beskyttet av en langstrakt skjærgård. For de som har vært og padlet i Austevoll er Drøno, Selbjørn, Stolmen og Møkster kjente og kjære navn. Det samme er turen fra Sveholmen, via Spissøy, Bahus/Bakkasund, over Kalsvika til Kalve, som samtidig på en måte er signaturen til Havstril padleklubb.
Endelig var dagen der. Oslo lå novembermørk og våt bak oss. Underlig er det at turen over Atlanteren tar syv timer fra Lisboa, men reisen videre inn i Brasil tok like lang tid, og da var vi ikke langt inne i landet en gang! Under en lang stopp med innlagt badepause underveis klarte vår mest nærsynte deltager med brillestyrke -6,5 å miste brillene. For en biolog på etterlengtet jungeltur, ble dette en spesiell opplevelse. Han slapp aldri taket i kikkerten og var takknemlig for alle hint om hvor i terrenget spennende ting kunne sees.
En viktig lærdom ved padling i Amazonas, er å unngå å bli stukket av stingrayene når en går uti vannet. Piggene de har på halene er opp til ti centimeter lange, giftige og setter deg ut av funksjon i to-tre uker om du blir stukket. Men dersom du subber bena under mudderet/sanden når du vasser ut, så kommer føttene under og ikke oppå disse skatefiskene, og de flytter seg uten protester. Ingen liker å bli tråkket på.
Hengekøyer i trærene
Når kveldene kom var det bare å henge opp hengekøya i de trærne vi fant passende, og krype til køys, bokstavelig talt. Brasilianske hengekøyer er gode å ligge i, når du lærer deg å ligge diagonalt i køya. Alle sovestillinger, unntatt å ligge på magen, fungerer. Det var en god følelse å rusle ut om kveldene for å finne et par trær å henge soveplassen opp i.
Turens eneste egentlig farlige episode var da en av de andre kom bort til meg og la en liten pakkpose med verdisaker oppi cockpiten min. Da denne trakk hånden til seg, satt det plutselig en skorpion på hånden. Den har vel sannsynligvis enten vært i min cockpit eller på hennes pose mens vi padlet. Guiden ble helt blek da han så den og sa: «paralysis!».
Guiden vår fra Tyskland
Guiden vår, Lewin er en mann som opprinnelig er fra Tyskland. Han har bodd ute i jungelen i flere år, de siste tre årene sammen med sin brasilianske kone. Lewin lever som han lærer og er vel det man kan kunne kalle en realistisk idealist. Han bor i selvbygd hytte på et nydelig sted hvor det renner en klar bekk med friskt vann, og hvor det er trygt å bade selv om det er både kaimaner, elektriske åler, anakondaer og pirayaer der.
Lewin tok oss ut på en jungeltur i området der han bodde. Han er utrolig kunnskapsrik og er spennende å lytte til. Vi fikk se diverse biesorter, alt fra en liten sort med grønne øyne, som er så lite aggressiv at du kan fange den i hånden uten at de stikker, til en annen som bokstavelig talt ba oss om å fjerne oss da de oppdaget vår tilstedeværelse. Vi var ikke vanskelige å be. Vi fikk også se krigermaur som var ute og marsjerte. De går i lange kolonner i flere retninger, med speidere som går motstrøms og sørger for kommunikasjon mellom individer og kolonner. De insektene som de kommer over underveis, blir fanget, partert og båret med og fortært i fellesskap når kvelden kommer. Når mørket senker seg, samler krigermaurene seg i en stor haug og deler byttet seg i mellom. Neste dag bærer det ut på nye vandringer. Noen tue har de ikke, de lever som nomader. En skal unngå å bli bitt av disse krigermaurene. Det skal være svært smertefullt. Lewin fortalte til vår store overraskelse at tørketiden er den frodige tiden i Amazonas. Regntiden slår nemlig blomstene i stykker og gir dårlige vilkår for bestøvning. Alle vekster har sine faste blomstringstider og venter bare på små regnskyll for å springe ut i blomst. Under hele turen så vi et yrende fugleliv. Det var særlig mye rovfugl i alle størrelser og varianter, samt hegrer overalt. Til å begynne med kommenterte vi alltid de store rovfuglene, men etter hvert la vi ikke lenger merke til dem. De ble så mange.
Ønsket var stort om en ekspedisjonslignende tur, men farkostene som møtte oss satte en bråstopp for det. I en kajakklubb med litt respekt for seg selv, hadde de for lengst befunnet seg på de evige hav. Med dette arsenalet av båter fikk vi bruk for nesten all den ductape og gorillatape vi hadde med oss. Og det var mye. Båtenes tilstand og de enorme avstandene avgjorde at om vi ønsket å komme oss langt nok opp i elven, var det bare å bite i det sure eplet og sette seg i følgebåten og mushe oppover.
Begrepet elv får en helt annen betydning etter en tur i Amazonas. Om bord hadde vi kapteinen og sønnen som sørget for båten, Lewin og Mario som guider (Mario måtte være med fordi han var den eneste som hadde vært i områdene vi skulle inn i – og Lewin kunne oversette alt han sa). Leni lagde mat til oss alle, en tryllekunstner på verdens minste «kjøkken» om bord, om du kan kalle en kokeplate for et kjøkken. Jaja, om ikke annet så fikk vi i hvert fall sysselsatt flere innfødte i 14 dager… Og dette stemmer jo med visjonen for disse turene; å gi de reisende uforglemmelige opplevelser og samtidig oppnå en positiv effekt for de lokale og miljøet.
Padle-in-bar i Alter do Chao.
Underveis badet vi med rosa og grå ferskvannsdelfiner (nei, vi var IKKE beruset, de VAR rosa!) og besøkte en landsby hvor de var kjent for sine flettede kurver. Vi badet i Piraya Lake… Under tørketiden blir deler av elven som blir avstengt fra resten av elven, til mindre innsjøer. Om disse avstengte områdene er veldig små, spiser pirayaene fort opp det som er av fisk og annet spiselig. Da, og kun da, er pirayaer farlige. Da angriper de. Men slike dammer er ofte lite innbydende i seg selv, så de er enkle å unngå.
Piraya Lake er en slik større innsjø. Ingen av oss hadde lyst til å bade der, før Lewin stupte uti. Slik lærte vi at kaimaner er fiskespisende krokodiller som ikke er farlige for mennesker. og at pirayaer er trygge å bade med. En av de første dagene forsvant brillene til turens nest mest nærsynte person, nemlig undertegnede. Men jeg hadde med meg solbriller med styrke, så det gikk stort sett greit, i hvert fall på dagtid. Derimot var jeg glad jeg var alene da jeg første kvelden uten briller, men med solbriller, og gikk og bante over hvor fort batteriene på hodelykten ble dårlige….
Underveis møtte vi mange av disse små, uthulte trestammebåtene med en bitteliten motor. De var ofte overfylte med barnerike 3-generasjonsfamilier. Fribordet så vi aldri, ei heller vester eller at alle var i svømmedyktig alder. For oss sikkerhetssøkende nordmenn så det ut som en noe hardhendt måte å begrense befolkningsøkningen på…
Til Amazonas for å lære eskimoruulle
Det ble VARME dager, ca 35 grader i luften og 30 grader i vannet. Eneste måten å kjøle seg ned på, var å ha på klær og hatt og bade ofte med alt på. Fordampningen gjorde det mer levelig å sitte i kajakkene. Vi oppholdt oss jo to grader sør for ekvator, så solen var rimelig stekende. Kvelden var ikke før kommet, før noen skrudde av lyset og alt ble helt mørkt. Og da begynte brøleapene med sin noe høylydte kommunikasjon. De lager et spetakkel som får deg til å tro at du oppholder deg i midten av en speedwaybane. Akkurat slik høres det ut. Og de starter igjen i 4-5-tiden om morgenen og holder på i 1-1,5 time da også. Og når de gir seg, settes det i gang en fantastisk kakofoni av lyder fra jungelen. Det er litt av en måte å få lov til å starte dagen på. Når klokken blir seks, gir du opp og rusler ned til elvebredden, jager unna stingrayer og tar et morgenbad. En kveld ble det et spetakkel over hengekøya til en av de andre i følget. Lommelykten avslørte en maursluker som ikke var fornøyd med å få ubedte gjester i treet sitt. Men da gjesten knurret tilbake, gav maurslukeren seg. Litt mer spennende enn på soverommet hjemme…
En fordel med det varme været, var at det ble fristende å takke ja til «rullekurs» med bare meg som deltager. Jeg har aldri gått på kurs, men har prøvd intenst og med veiledning å få dette til lenge. Hadde nesten gitt opp. Alle sa at jeg gjorde et eller annet galt med åra, men ingen hadde klart å finne ut hva jeg gjorde. Etter en kort stund hadde instruktøren på det rene hva som var problemet, og før jeg visste ordet av det, så hadde jeg klart det!!! Jeg måtte altså til Amazonas for å lære eskimorulle!!! Det var det som skulle til. Noen har litt tyngre for det enn andre. Godt at ikke alle trenger så dyre kurs.
Utskipningssteder for regnskogtømmer
SÅ omsider kom vi til stedet der vi kunne la følgebåten ligge. Tilfeldighetene ville at dette var rett vis a vis utskipningsstedet for regnskogtømmer. Guidene våre likte dette dårlig og vi måtte love at ingen av oss ville prøve å padle bort for å sjekke noe som helst. Dette skulle vise seg å være klokt. Dagen etter, mens vi var oppover elven og padlet, kom det en bevæpnet vaktbåt fra tømmerselskapet for å sjekke ut hva slags båt følgebåten vår var, og om vi virkelig var turister. Det hadde visst ikke vært noe trivelig besøk.
Vi klarte å få tatt bilder av utskipningsstedet med telelinse, mens vi stod litt gjemt inne i båten. Guidene ba oss innstendig om ikke å la noen fra selskapet se at vi tok bilder. Tømmerfirmaet hadde «kjøpt» de lokale med å bygge en skole for dem. Sist høst var det opprør blant de lokale mot tømmerhogsten, ledet av lokale landsbyhøvdinger. Flere lektere ble satt i brann og konflikten var hard. Per i dag må de som var aktive i dette holde seg skjult, og det er umulig å komme i kontakt med dem. Det er ikke langt fra overflaten og ned til konflikter i dette området….
Oppover i elven kom vi blant annet til en liten landsby hvor vi kom i snakk med rektor på den lille, lokale skolen. I 1999 satte daværende president Lula i gang et kjempeløft med hensyn til utdannelse i Brasil. Det ble oppført en mengde skoler rundt om i landet, selv i små landsbyer. Alle er bygget etter samme lest, så de er lette å kjenne igjen. En av deltagere på ekspedisjonen vår er lærer, og med henne og med Lewin som tolk fikk vi vite mye om skolereform, undervisning, nivå på undervisningen (som var høyt!). Vi fikk komme inn i et klasserom og fikk en ubetalelig seanse der inne. Ungene fikk fri fra skoletimen, gikk i pen gåsegang etter læreren ned til elvebredden og så storøyde på kajakkene vår. Noe slikt hadde de aldri sett. Stor var gleden da de fikk være med ut, og stor var fryden over å få se bilder av seg selv etterpå. Unger er unger..
Jungeltur med Mario er en opplevelse
Han er jeger og kjenner disse skogene svært godt. Når han roper dyrelyder, får han dyrene til å svare. Han roper tilbake og de svarer igjen, flere ganger. Så peker han på dem i tretoppene. Han kjenner dem alle sammen med lyd, utseende og adferd. En kveld pekte han på spor som gikk rett forbi hengekøya mi og sa: «jaguar, men babyjaguar. I skogen nå, ikke farlig…» Slikt gjorde det spennende å ligge å høre på lyder. Vi var utrolig heldige med våre guider. Samarbeidet med dem løfter turene innholdsmessig! Og Mario passet på at vi aldri led noen overlast. Det kan fort skje når du beveger deg i så ukjent landskap. Hvordan skulle vi for eksempel kunne vite at noen kuleformede greier som hang i alle trær var etsende alger som vi ikke måtte få på huden? Dette var alger som levde under vann i regntiden og som tørket inn i tørketiden. Siden elva da stiger mange meter (opp til 15 meter), finnes disse kulene på alle grener overalt. Mario passet alltid på å lære oss alt det vi trengte å vite.
Begrepet elv får en ny dimensjon
I alle landsbyer og overalt ellers hvor det bor folk, lager de farinha. Det lages av maniokroten, som ser ut som en avlang og litt spiss potet. Prosessen er komplisert, for roten må avgiftes, finhakkes og stekes +++. Men dette knallgule «melet» som ser ut som gult griljermel brukes til omtrent alt, bortsett fra i kaffen. Det er det første en brasilianer skaffer seg og det siste han vil være foruten.
Da er det godt å høre det svaret som kom fra en mann i en landsby da han ble spurt om han savnet noe, etter å ha forsøkt å bo i by en periode. Han kom tilbake til landsbyen fordi han erfarte at det meste av det han tjente gikk med til å overleve i byen. Han svarte: «Vi har fisk….. vi har farinha…..Nei, vi har ALT vi!!». Så enkelt kan det være….. Kort fortalt; dette er et lite uttrykk for store inntrykk. Reis selv og opplev Amazonas!
Man kommer ut av Nord-Trøndelag og kjører inn i Nordland, og det begynner å krible. For det er padling vi er ute etter. Herlig, nesten urørt padling hvor ikke en gang tyskerne har vært. Eller. Vi hadde med oss to på denne turen. Og tre hollendere, to kanadiere og to nordmenn. Og halvveis mot nord møtte vi finnene. Men heldigvis ingen svensker og dansker. Ennå. De holder seg i sør. Enn så lenge.
Hattfjelldalen
Dette er intet mindre enn et nordnorsk mekka for padlefrelste. Denne lille dalen er som Nord-Norges svar på Sjoa, dog for 15 år siden. Her renner det elver fra høyre og venstre inn i Vefsna, og perler som Kruttåga, Susna og Mjølkeelva ligger på rekke og rad, eventuelt litt hulter i bulter. En put-in ligger i Sverige, og i ny og ne roamer man på svensk mobilnett. Likevel, det er på norskesiden godbitene ligger.
Raul Collentour og Jasper Polak på vei forbi «Storsklia» på Løndalselva. Foto: Mariann Sæther.
Lokalbefolkningen rister litt på hodet og ler av oss ”søringene”, som kommer med kajakker og skal sette utfor fosser og stryk. De skjønner ikke helt begeistringen vi tropper opp med på matbutikken der vi skal ha kaviar og grillmat, og snakker om put-in og take-out, forhører oss om snømengde og værmeldinger. Blir det regn? Kommer elvene fort opp? Hvor er det bra å campe? Hva fungerer best mot myggen?
Skjønt, det siste har blitt løst. Mye røyk og mye bålbrenning. Unkervannet er et av Norges desidert fineste campingsteder. Man kan se til Sverige, men befinner seg godt innenfor norskegrensa. Og man camper på en steinstrand, 20 meter fra put-in til Unkerelva, en fin liten grad fire elv som gjør susen enten for å våkne om morgenen, eller før man legger seg om kvelden.
Alex Rodegro padler et av de første strykene på Løndalselva. Foto: Mariann Sæther.
Rana
Her finner vi en ekte, kommersiell raftingelv, smekk i midten av Norge. Rana har i tillegg flere brattere partier, deriblant et strekk som starter litt oppe i Ranadalen, der en togbro krysser elva. Det er fint å campe på put-in, selv med E6 rett ved siden av. Nede i juvet har du en seks meter, deretter en ti meter, og de er begge rene og fine, selv om du må være på linja for å unngå å få litt juling. Juvet er enormt vakkert, et av de finere i Norge etter min mening, og det var etter en padletur med regn i luften til og med. Etter dette juvet skifter elva karakter og er grad fire i to kilometer. Ingenting trengs å synfares, så lenge du strekker litt på nakken. Seksjonen er ganske kort, men du trenger likevel et par timer for å sette sikring i bunnen av fossene, eller eventuelt for å gå rundt dem. Det er enklest å gå på høyre siden av elven.
Stormelva kommer inn i Rana-elva i løpet av strekket, og vi strakte alle hals mot den siste biten av elva som kommer inn som grad fire. Man må visstnok gå inn til elva, og med litt for dårlig tid fikk vi ikke gjort denne godbiten i år. Men det er bra å ha noe å komme tilbake til, og slik blir det nok med Nord-Norge i mange år fremover.
Løndalselva
På andre siden av Svartfjellet renner Løndalselva. Her padler man vanligvis to seksjoner. Den øverste, som vi padlet, er grad fire/fem, og man starter på en hengebru. De første strykene er de beste, men i bunnen venter en enorm sklie for den som har guts og rett vannstand. Take-out er første bro over E6 etter put-in. Nedenfor broen går elven inn i et bratt juv hvor man trenger lav vannstand for å komme igjennom. Av flere nordmenn blir dette kalt et av Norges beste padlestrekk, med glatt grunnfjell og herlige dropp. Det er bra det alltid er noe å komme tilbake til!
Alex Rodegro på vei ned første del av en stor sklie på Løndalselva. Foto: Mariann Sæther.
På denne turen var dette så langt nord vi kom, og etter min mening var det langt ifra langt nok. Å snu bilen sørover igjen var ikke enkelt, og i kalenderen har jeg allerede lagt inn en lang måned nord for polarsirkelen.
Gode campingkvelder ved Unkervatnet. FV: Mark Basso, Alex Rodegro, Raul Collentour og Michelle Basso. Foto: Mariann Sæther.
Foto øverst i artikkelAlex Rodegro i lufta mens Mariann Sæther sikrer. Foto: Michelle Basso.
Man plasserte blant annet to parallelle reimer på tvers over kajakkens dekk, og tredde to klosser inn på, gjennom huller i klossene, som hadde litt mindre innbyrdes avstand enn avstanden mellom remmene. På den måte kunne man enkelt, ved å skyve klossene fra hverandre, stramme remmene. Og det er noe nær genialt!
Gammel og ny rigging.
Kan låse åren
Så lenge jeg har padlet kajakk, har jeg brukt samme rigging. Ikke fordi den er praktisk til å holde på plass vannflaske eller andre ting, men fordi jeg med denne riggingen kan låse grønlandsåren min ned mot dekket, slik at denne fungerer som utrigger. Dermed stabiliserer jeg på en enkel og rask måte kajakken min, og eliminerer samtidig behovet for åreflottør ved egenredning.
Grønlandsåren holdes på plass, og har oppdrift nok til at jeg lett kan entre kajakken etter et velt. Åren holdes på plass med en enkel håndbevegelse som kan utføres med hansker og stivfrosne fingre – og det beste av alt – den blir på plass like inntil jeg ikke vil ha den der lenger, og like enkelt skyves klossene mot hverandre, og dermed slakker tauet.
Riggingen er nyttig til bruk ved egenredning eller om du vil ha en pause.
Kan kobles sammen
Grønlandsriggen med grønlandsåre har vært nyttig til mange ting forruten egenredning, for eksempel hvis jeg skal stige i land eller gå ut fra en veldig høy brygge, hvis jeg skal sitte og fiske, fotografere eller gjøre annet som krever konsentrasjon og begge henders bruk. To kajakker med slik genial rigging kan også kobles sammen til en superstødig katamaran. Det kan være nyttig hvis man for eksempel skal pause og strekke bein på åpent hav, eller hvis man får problemer langt fra land. Bare fantasien setter grenser.
For å lage slik rigging trenger du først og fremst en kajakk med flatt akterdekk. Jeg har aldri rigget en kajakk med dagsluke på denne måten, men det er ikke umulig at det går. Er dekket litt buet kan det fortsatt bli bra. Plast er mer robust enn glassfiber, men en glassfiberkajakk tåler vanligvis fint å bli rigget og brukt på denne måten. Du trenger noe glatt og sterkt tau. Seks millimeter tykkelse er utmerket. På bildet har jeg brukt et flytetau av samme type som jeg bruker som slepetau.
Bruk robust materiale
Klossene skal lages av et robust materiale. De bør måle ca. 1,5x2x12 cm. (lenger hvis du vil lage grønlandsrigg for euroåre, hvilket også er en mulighet). Hardt tre, som ask eller bjørk, er fint. Du borer to åtte millimeter hull med ca. åtte centimeters avstand tvers igjennom. Du trenger to klosser for å låse åren. Man kan eventuelt sette på tre, for å ha en i reserve om en skulle gå i stykker. Klossene kan settes inn med olje, lakkeres, eller bare være ubehandlet.
Du kan også lage et tverrtau fremme, til å holde på plass en reserveåre.
Festepunkter til å binde tauet fast i burde ikke være ett problem. Noen er så heldige at de har fire slike på kajakken sin allerede, med ca. 15 centimeters avstand eller mer. Hvis man ikke er så heldig, er det enkelt å sette på noen ekstra. Utvalget i festepunkter er dessverre ikke stort her til lands, men mange kajakkbutikker har slike, eller du kan bestille dem. Man kan også sjekke utvalget hos en båtforretning eller på forretninger som Biltema eller Claes Ohlsson.
Husk å rense godt
Mange vegrer seg for å bore hull i kajakken. Det er ellers enkelt å gjøre med en drill. Det svekker ikke kajakken, og man må bare passe på å få tettet hullene ordentlig. Man skrur festepunktene på med små syrefaste bolter, skiver og muttere. Sørg for å få tettet begge sider av festepunktet. Du kan tette med for eksempel silikon eller ”tech7” på plastkajakker, og med epoxy eller ”tech7” på glassfiberbåter. Det bør selvsagt rense godt med tynner eller lignende før du begynner arbeidet.
Med skikkelig rigging ligger reserveåren trygt og godt, selv i dårlig vær.
Bind tauene fast i festepunktene og tre klossene innpå. Sørg for at tauet er løst nok til at åren går under, samtidig som det ikke er så løst at man må trekke klossene helt ut til kanten av kajakken for å få strammet opp tauet. Det kan være lurt med noen knuter ved festepunktene (ulikt bildet under), slik at tauet ikke kan forskyve seg.
Friksjonslag
Har man en veldig glatt og fin glassfiberbåt kan man i tillegg legge ett friksjonslag på dekk. Særlig viktig hvis man tenker å lage grønlandsrigg for euroåre, slik at det ikke blir glatt mot glatt. Til dette kan man for eksempel ta en bit gummimatte fra en bilforretning, en gammel traktorslange skåret i stykker, et stykke neoprene, eller lignende. Det skjæres ut et passe stort flak, som man så limer på kajakkdekket med kontaktlim. Det vil, i tillegg til å forhindre åren i å gli, beskytte kajakken mot riper og sår.
En annen fin detalj som hører med til en grønlandsrigg, er et tverrtau framme, eventuelt framme og bak, til å holde fast reserveåre eller stormåre på dekk, Her kan du gjerne bruke strikk. Svart seks millimeter ”shock cord” anbefales, eller tau av samme type som du brukte til strammetauene.
Kan gjøres enkelt
For å holde strikken eller tauet stramt, og likevel gjøre det mulig og enkelt å stikke reserveåren inn under, trer man to treklosser, trekuler eller lignende inn på strikken. Opprinnelig brukte man hvaltann eller hvalrosstann til dette, men hardt tre gjør samme nytte, og kan være pent og dekorativt også. Det er fint med litt kontrast til den hvite glassfiberen. Kulene på bildet er laget av alm, som er dreid på tredreiebenk, polert og oljet. Det kan også gjøres enklere, ved å sage ut noen klosser, runde hjørnene, bore hull og olje dem.
Mange bruker etter hvert padleårer av grønlandsk type. Hvorfor ikke ta opp denne tråden, og således oppdage enda flere fordeler med grønlandsåren? Finn fram verktøyet og sett i gang, du kommer ikke til å angre!
Hvis din Norske kajakkforhandler ikke kan hjelpe deg med festepunkter, så prøv: www.zoelzer.de (stort utvalg). Hvis tysken din ikke er så god, så prøv heller www.kajaksport.com De har i tillegg til vanlige festepunkt også en type beregnet på tau, som du kan bygge opp på allerede eksisterende festepunkter av rette type (ingen boring!).
Når jeg er så heldig å få starte fra en strand pleier jeg å legge kajakken slik at den fortsatt ligger med baugen litt mot bunnen. Jeg pleier å stå skrevs over kajakken, med åra i hånda. Sett deg fint og rolig ned med rumpa først og sørg dermed for å få et lavt tyngdepunkt. Deretter smyger du inn ett og ett ben. Her kan det være lurt å holde åra nedi bunn slik at du har litt ekstra støtte i det du tar inn beina. Når du har kommet deg skikkelig på plass er det bare å gjøre noen små byks bakover slik at hele kajakken kommer fri av bunn. Husk å gå ut med akterenden først slik at du ikke får stein og skit opp i senkekjølen. Det er fort gjort og det kan ende med en bøyd vaier. Dersom du har litt lange bein og litt trang cockpit kan denne teknikken bli litt knotete, se andre alternativer lenger nede i artikkelen.
Når du skal på land kan du selvsagt gjøre akkurat det samme. Ta ut begge bein og ha de utenfor på vei inn mot stranda. I det kajakken stopper tar du tak fremme i midten av cockpitkanten og drar deg opp. Eventuelt kan du skubbe deg opp ved hjelp av en hånd på midten av cockpiten bak. Bena planter du fint i bunn på hver sin side av kajakken. Voilà!
Håvard står klar for å sette seg ned.
Få rumpa godt ned og ta inn beina etterpå.
I det kajakken stopper tar du tak fremme i midten av cockpitkanten og drar deg opp.
Kai
Dersom du er tøff tar du en drop slik Ronny gjør på bildet. Ta på deg spruttrekket og sørg for at dine medhjelpere gir deg god fart. Vær forøvrig meget påpasselig på hvordan du har armer, åre og skuldre. Det kan være fort gjort å få en skulder ut av ledd dersom du i ren refleks tar et panisk høyt støttetak eller andre sprell i det du lander. Husk at albuene ikke skal over skulderhøyde og helst holdes tett inntil kroppen for å minimere skulderskader. Nå er du i alle fall advart!
Problemet med mange kaier (lavere enn på bildet..) er at kajakken vil inn under kaien. Dette må du sørge for å motvirke på en eller annen måte. Øvelse gjør mester. Jeg pleier å legge åra ned innen rekkevidde fra kajakken og sette meg ned på kaien. Jeg plasserer begge bena nedi bunnen av kajakken, rett foran setet. Deretter holder jeg den ene hånda på midten av cockpiten (fremme). Den andre hånda forblir på kaien og sørger for å gi meg støtte og hindre at kajakken forsvinner under meg. «Trikset» er som vanlig å få rumpa nedi kjapt og deretter legge bena skikkelig på plass. Dersom dere er flere kan det være en fordel om noen hjelper til å hindre at kajakken forsvinner under kaien ved å sette seg på kaien og hvile føttene på dekket av kajakken.
Lav kai og steinete steder
Dersom det er forholdsvis lavt og flatt innover der du vil gå på land er denne metoden veldig grei.
Ta av spruttrekket ordentlig, både foran og bak. Legg deretter åra rett bak cockpitkanten, bak ryggen din, på tvers av kajakken. Åra skal gå så langt inn på land som mulig – men det skal fortsatt være åreskaft bak cockpitkanten. Plasser det ene årebladet på en noenlunde flat plass på land. Legg den hånda som er lengst fra land bak ryggen og klem åra fast til cockpitkanten. Du skal holde begge deler med en hånd. Hånda som er nærmest land legger du så godt inn på åra. Det eneste du nå skal huske på er å ikke slippe åra med noen av hendene. I det du tar ut beina, pass på at du holder vekten din mot åra og land hele veien. Dersom du sliter med å smyge beina ut av kajakken mens du selv har rumpa på setet går det fint å sette seg litt opp først. Denne metoden fungerer selvsagt minst like fint når du skal gå oppi kajakken etter endt pause. Som bildene viser trenger du ikke nødvendigvis å legge åra på land. Legg den gjerne på bunn dersom det er grunt nok. Om du har en ultralett karbonåre som ikke tåler særlig mye, prøver du kanskje ikke på denne teknikken. Men jeg har til gode å knekke årer med denne teknikken. Årene må tåle såpass!
Legg åra godt på plass før du setter deg ned og tar inn beina.
Ta inn beina, gjerne før du har fått rumpa helt på plass.
Pass på å hold på åra helt til du er på plass.
Svaberg i bølger
Dersom det er litt bølger slik at teknikkene ovenfor ikke fungerer så bra uten at det er stor fare for å velte, er det kanskje bedre å tenke litt nytt. Ved å utnytte draget i sjøen kan du ganske enkelt seile inn på toppen av en bølge plante beina på fjellet og holde kajakken igjen slik at den ikke blir dratt ut. Denne teknikken forutsetter for det første litt bølger. For det andre må du gjerne ligge og følge med på bølgene slik at du klarer å forutse når det er klokest å sette i gang. Er du for treig kommer du ingen vei. Er du for raskt ute kan det bli mye gelcoat igjen på berget. Trikset her er å ligge så nærme som du kommer uten å få surf. Når du ser en fin bølge og det ikke ser ut som om det kommer en enda større rett bak er tiden inne. I det du merker vannet begynner å dra seg ut tilbake og under kajakken rett før bølga kommer, må du passe på å holde kajakken på stedet hvil.
Dersom du følger med vannet ut er det stor sjanse for at du ikke kommer med bølga i det hele tatt. Du skal prøve å ligge på toppen av bølgeskummet som strømmer innover og oppover svaberget. Det betyr at du må passe på å ikke være så utålmodig at du blir liggende nede og foran bølga. Da blir det som sagt gjerne litt stygge riper og du får for stor fart. Det er bedre å padle litt ekstra for å bli liggende på toppen enn å prøve å bremse når du er kommet for langt foran. Jeg pleier å ta av spruttrekket på forhånd slik at det går kjapt å ta ut beina og ta tak i kajakken slik at den ikke følger med vannet på vei ut igjen.
En fin plass å gå i land.
Dersom denne typen ilandstigning er nødvendig, er det fordi det er bølger. Bølger, kajakk, stein, velt og hode trenger ikke være en god kombinasjon. Jeg bruker alltid hjelm under slike ilandstigninger. Dessuten gjør jeg det ikke når jeg er alene og padler. På vei ut igjen synes jeg det er greiest å sette på spruttrekket og få et lite skyv av en medpadler i det en bølge kommer langt opp på berget. Dersom du er sistemann ut må du kanskje plassere kajakken litt lenger ned og være litt raskere å få på spruttrekk enn om noen kan stå bak og skyve deg. Litt «riksing» gjør at kajakken kommer enda lenger ned og så er det bare å time det hele med en bølge på vei inn. En såkalt seal launch.
Bilde øverst:
Bjørn tar i mot Hilde som har timet perfekt på vei inn.
Åland skal visstnok være et av de mest solrike stedene i Nord-Europa, og jeg hadde lenge hatt lyst å padle på øya mellom Sverige og Finland. Øya ligger ikke bare mellom de to landene på kartet. Øya har selvstyre, men hører til under Finland. Allikevel traff vi få som snakket finsk, alle skilt er på svensk og vi følte oss mer i Sverige enn Finland.
Kristine nyter en pause på en av de svært mange øyene.
Vi kom oss over til øya med båt fra Grisslehamn. Ferjeselskapet EckerøLinjen skulle ha rundt 300 kroner tur/retur med bil og to personer. Det første som møtte oss var det gamle ærverdige Eckerö Post- og Tollhus. Det vakre bygget fra 1828 fungerte i over hundre år som grensen mellom det russiske keiserdømmet og Sverige. I dag er det museum, kunstutstilling og kafé. Den hjemmelagde konfekten må bare prøves..
På padlekartet vi kjøpte i turistinformasjonen i hovedstaden Mariehamn, så skjærgården imponerende ut med tanke på antall øyer. Kartet med målestokk 1:100000 viste derimot ikke halvparten av alle øyene som dukket opp når vi satte oss i kajakkene. Vi bestemte oss for å ta en tur med utgangspunkt i kommunen Föglö, som er lett tilgjengelig fra «fastlandet». Flate øyer, siv i vannkanten, grønt vann, sol fra skyfri himmel og et kompass som ble flittig brukt. Hadde det ikke vært for store mengder mygg hadde vi nok ikke tatt med teltet i kajakken i det hele tatt.
Frodige holmer som skapt for å padle rundt.
Ferja til Föglö går omtrent hver time om dagen, og er en av de få ferjene som man vanligvis ikke trenger å bestille i forveien. Åland består av en «hovedøy» og flere små skjærgårdskommuner hvor man må ta ferjer ut til. Etter flere bomturer ut på grusveier og private områder klarte vi å finne en nydelig offentlig badestrand. Allemannsretten står dessverre ikke like sterkt her som i Norge. Gammel vane er vond å venne så vi slo opp teltet hvor det ikke var folk på steder vi ikke forstyrret andre enn et par hjorter. Der det var folk spurte vi og de svarte hyggelig at det måtte vi bare gjøre.
Som nevnt hadde vi mange bomturer på private veier hvor vi måtte snu. Med en barnefamilie som hadde funnet lykken på stranda, som tilskuere, pakket vi kajakkene for et par dagers tur i øyriket. Vi hadde handlet proviant på butikken rett ved ferjeleiet. Föglö har i dag ca. 600 innbyggere og eneste butikk er i Degersby. Til tross for en del små hytter på de større holmene hvor vi padlet, følte vi oss nokså alene i dette paradiset.
Kristine i fint driv ved Gloskär.
Turen gikk sørvest fra Hasterboda mot Gloskär hvor det på 1600-tallet var et sykehus for spedalske. Vi så ingen rester etter det, men forestilte oss at på en dag som dette var det verre steder å bli forvist til enn dette. Midt på dagen måtte vi stoppe opp ved en eller annen naturlig badeplass, og hoppe uti. Vannet var behagelig og varmt, men når det er sagt merket vi at ikke alt var som det skulle med det marine økosystemet. Grått grums over hele bunnen samt mye død småfisk i strandkanten er unektelig urovekkende tegn. WWF hevder at en sjettedel av bunnen i Østersjøen ødelagt. Siden Østersjøen består av brakkvann og har lite sirkulering, er det et ekstra følsomt hav som i dag lider av oksygenmangel grunnet menneskelig påvirkning.
I løpet av tre dager hadde vi ingen lengre krysninger. Her ute kan man padle dagevis i en labyrint av øyer og holmer uten å eksponeres for noe særlig åpent hav. Det ble to netter i telt på tilfeldige holmer. Det bare å velge og vrake.
Kveldsstemning utenfor billvinduet.
Åland innbyr ikke bare til padling. Å sykle i det flate landskapet er en fornøyelse. På de varmeste dagene (35 grader i skyggen) var det herlig og enten kjenne sjøbrisen fra setet i kajakken, eller kjenne vinden fra sykkelsetet. Sykkel er enkelt å leie mange steder, og de koster rundt åtte euro per dag. Etter et par dager med sykling og det gode kaféliv i Mariehamn var vi klar for mer padling, vel å merke til en ny kafé. Kobba Klintar ligger helt ute mot havet utenfor Mariehamn. Losstasjonen ble bygget i 1862 og ble drevet frem til 1972. I dag er det kafé her og et yrende liv, i alle fall på sommerstid. Vi kjørte litt sør fra Mariehamn og fant en liten rasteplass ved sjøen hvor vi kunne sette kajakkene utpå vannet. I dette området var øyene større og holmene færre, noe som gjorde at navigeringen gikk mye lettere.
Sjarmerende område ved Eckerö, vest på Åland.
Vi visste at Kobba Klintar skulle ligge tett opp til hovedleden og så også en stor båt fra Silja Line på vei til Helsinki suse forbi i horisonten. Vi ble derimot litt overrasket når et like stort skip plutselig dukket opp fra bak en øy og kom ut foran oss. Avstanden var riktignok grei, men vi hadde lenge trodd at leden kun gikk på utsiden av losstasjonen. Litt skremmende, men mest artig siden vi hele tiden hadde hatt båttrafikk i bakhodet og hadde grei klaring. Bølgene som så fryktelig store ut på avstand ble litt mindre når de nærmet seg oss, men de var fortsatt så store at vi fikk fantastisk surf.
Vannet fristet i det varme været.
Å padle inn til selve Kobba Klintar gjennom et mylder av små passasjer, holmer og grasiøse terner var den fineste delen av denne turen. Vi gikk i land og kjøpte nykokt kaffe og måtte bare legge oss ned og nyte den friske sjølufta og solsteiken. Selve losstasjonen var åpen slik at vi kunne gå inn og se hvordan livet hadde vært mens det ennå bodde folk her ute. Men om det var mye folk her ute så var det mer enn nok plass til at vi enkelt kunne finne vårt eget lille sted. Åland er virkelig å anbefale. Dersom man tar kajakkene på bilen og inn på ferja fra Sverige slik vi gjorde, ligger det bokstavelig talt et hav fullt av øyer, enkelt tilgjengelig. Øyer som bare venter på å bli oppdaget av deg.
Min egen Cobolt Sibir Interceptor er, etter min mening, god å padle. I alle fall så lenge det går rett frem. Den strake kjøllinjen måler seks meter. Retningsstabiliteten er helt prima, men jeg har savnet en bedre rorrespons i tilfeller der vind og bølgehøyde har tiltatt. Sparkebrett og styrepinn passer, etter min mening, best på flattvannskajakker. Derfor bestemte jeg meg for å støpe på plass stående pedaler. Artikkelen tar utgangspunkt i en kajakk som er produsert i karbonkompositt. Fremgangsmåten vil selvsagt være helt identisk om du har en båt som består av kevlar eller glassfiberlaminat. Polyetylenkajakker må behandles annerledes. Prosedyren er derfor beskrevet i et eget avsnitt.
Slik så det opprinnelige sparkebrettet ut på Interceptoren.
Bruk verneutstyr
Sliping i kunststoff og kompositt genererer både røyk, gasser og støv. Støping med epoxy står heller ikke oppført på noen sunnhetsliste. Selv om god utlufting alltid er en fordel, gir en skikkelig gassmaske utvilsomt best åndedrettsvern (Biltema har modeller til under 300 kroner). I tillegg anbefaler jeg vernebriller. De gir nødvendig beskyttelse mot slipestøv, samt mulig drypp og skvett fra tokomponentlimet.
Ha en plan
Slike inngrep bør planlegges godt før arbeidet starter. Dersom man er altfor hastig med å komme i gang, kan det resultere i tabber som kan bli vanskelige å rett opp. For at de nye pedalene skulle få plass i Interceptoren, måtte brakettene til sparkebrettet slipes ned noen centimeter. De nye pedalene er montert på en dørkskinne. Den skal siden støpes fast med epoxy. Dersom dørken ikke i utgangspunktet er både plan og forsterket, må dette gjøres før skinnen til de nye pedalene støpes på plass. Jeg slapp heldigvis slikt ekstraarbeid. En helt snorrett dørkforsterkning var allerede på plass.
Brakettene til sparkebrettet kan sees langs skrogsidene. De må slipes ned for å kunne gi plass til de nye pedalene.
Selv om artikkelen beskriver hvordan man monterer stående pedaler fra svenske VKV, står du selvsagt helt fritt til å velge et annet fabrikat. Før du bestiller pedalsettet, kan det være smart å be den aktuelle produsenten om å sende deg en e-post med vitale mål. Det er litt kjedelig om de ikke får plass i forskipet. Kajakken min har en forholdsvis smal sittebrønn. Dekket buer kraftig sideveis, så høyden ved esingen er ganske beskjeden. Dersom det er tvingene nødvendig, kan fotplatene slipes mindre i både høyde og bredde. Hullet til styrelinen kan også flyttes noe, uten at det går spesielt ut over virkningsgraden.
Bruk god tid til å finne dørkplatens optimale plassering i forhold til setet. Meningen er jo at de selvjusterende pedalene skal kunne tilpasses både liten og stor. Jeg har vært så heldig å ha tilgang til en VKV Seagull-Elite. Herfra hentet jeg et svært avgjørende mål. Platens bakre kant skal være 81 centimeter fra punktet der halebeinet treffer i setet. Å måle fra setets fremkant blir ikke riktig. Sitteflatens lengde varierer fra kajakk til kajakk.
Unngå å slipe hull
Siden brakettene langs skrogsidene måtte slipes ned, bestemte jeg meg for å bruke boremaskin med påmontert grov rondell. Men hvordan ungår man at en roterende slipeskive berører de tynne skrogsidene? Plassen er i tillegg begrenset såpass langt fremme i cockpiten. Ved hjelp av rikelige mengder tape, festet jeg to store håndsager mot hverandre. Avstanden mellom bladene tilsvarte tykkelsen på en brakett. Etter at kajakken ble vippet på høykant, ble de to sagbladene tredd nedover braketten. Uten risiko for å skade karbonskroget, kunne jeg deretter slipe av hjertens lyst. Det har ingen hensikt å slipe disse sjenerende utvekstene helt ned. Meningen er jo primært å få tilstrekkelig plass til de stående pedalene. Skrogets kraftige krumning umuliggjør dessuten ytterligere nedsliping med en rondell på fem tommer.
Boremaskinen er utstyrt med en grovkornet slipeskive. De herdete sagbladene er omtrent ugjennomtrengelige. Skroget blir dermed godt beskyttet.
Bruk epoxy
I motsetning til polyester, er epoxy et fremragende lim. Det er kompatibelt med alle kjente bindemidler som brukes i glassfiber, kevlar, eller karbonkompositt. Limet blir utrolig sterkt når det armeres med glasfiber. I dette tilfellet har det ingen hensikt å avansere til enda sterkere karbonmatter. Jobben utføres tross alt oppå en allerede eksisterende dørk. Man skal heller ikke padle i et minefelt! Jeg bruker epoxy fra West-System. Blandingsforholdet er én til fem. Arbeidstemperaturen bør overstige femten grader. Ferdigblandet lim kan i teorien lagres flere dager i iskalde omgivelser. Den må i såfall settes vekk før herdeprosessen starter, for det har ingen hensikt å ta vare på en seig masse. Best besparelse av de dyre dråpene oppnås ved å aldri blande mer enn man anvender.
Helt jevn dørk
Dersom dørken ikke er fullstendig jevn der platen skal støpes fast, må dette utbedres før man kan gå videre. Hele pedalsystemet utsettes for krefter under padling, så kontaktflaten mot dørken må være helt plan. Jeg har skissert to alternative utførelser av jobben.
Klaringer og avstander må kontrollsjekkes før det støpes. Jeg festet dørkskinnen med tape i forskjellige retninger. Deretter inntok jeg setet og forsikret meg om at plasseringen var korrekt. (Her ser vi tydelig kajakkens originale dørkforsterking.)
Alternativ 1:
En glassfibermatte, med egenvekt på 450 gram per kvadratmeter, støpes på plass som dørkforsterkning. Matten skal være like lang som dørkskinnen og omtrent tretti centimeter bred. Husk først å slipe med grovt sandpapir og vaske med aceton. Bruk en bred pensel når matten mettes med limet. En eikelist, med samme lengde og bredde som skinnen, slipes og formes på undersiden. Anleggsflaten mot dørken må være best mulig. Etter at den forsterkende matten er halvferdig herdet, bakes trelisten pent inn i to lag med glassfiber og epoxy. Når dette igjen er halvveis herdet, støpes aluminiumsskinnen på plass. Husk at den først må fylles opp med glassfiber og lim. Den må deretter slipes jevn. Skinnen festes ved at den legges oppå en glassfiberremse som er mettet med lim. Denne skal ha nøyaktig samme mål som skinnens underside. Ørsmå ujevnheter blir fylt opp og anleggsflaten blir maksimal. Obs: Dersom du velger å la epoxyen herde helt mellom hver operasjon, må det slipes før videre støping.
Den profilerte dørkskinnen sett fra undersiden. For at anleggsflaten skal bli størst mulig, må denne fylles opp med epoxy og strimlet glassfiber.
Alternativ 2:
To lag med glassfibermatte støpes fast til dørken med ovennevnte overlapping. La det herde fullstendig. Området, der metallplaten siden skal plasseres, pusses med grovt sandpapir. Bruk litt dobbeltsidig tape, og feste platen forsiktig til avmerket plass i dørken. Legg vater oppå aluminiumsskinnen og justér selve kajakken. Skinnen skal ligge helt vannrett i lengde og bredde. Lag en liten forskaling av to centimeter tykk isopor rundt dørkskinnen. Forskalingen festes med en smal stripe silikon på undersiden. La silikonen tørke fullstendig. Løft ut skinnen og fyll litt epoxy i det som nå har blitt en liten form. Ikke hell mer oppi formen enn at bunnen på denne så vidt dekkes. Limet vil nå fungere som en avrettingsmasse. Overflaten blir dermed helt plan. Forskalingen fjernes når limet har herdet i cirka et døgn (avhengig av temperatur). Silikonrestene skrapes vekk med en kniv. Til slutt støpes aluminiumsstykket på plass.
Skinnen er fylt helt opp med glassfiberkompositt. Jeg brukte en sikling (tynt og skarpt stålemne) og skrapte overflaten helt plan før massen var helt gjennomherdet.
Gjelder kun for polyetylen
VKV-pedaler kan selvsagt monteres, selv om kajakken er laget av polyetylen. Siden epoxy ikke er kompatibel med mykplast, må vi feste aluminiumsskinne til dørken på en annen måte. Etter at man har målt seg frem til hvor dørkskinnen skal festes, merkes endepunktene for denne med tusj. Merk opp en overlapping sideveis på minst femten centimeter per side (total bredde på snaue førti centimeter). Om du i tillegg velger å overlappe i lengderetning, er det bare av det gode. Vask vekk salt og smuss. Smør på et tykt lag med bilvoks. La det tørke helt. Ikke poler den opp slik at den blir blank. Legg på tre lag med glassfiberduk. Husk å mette hvert lag med epoxy. Etter at blandingen har tørket, pusses overflaten med grovt sandpapir. Glassfiberstøpen i dørken simulerer nå bunnen i en komposittkajakk. Følg så tidligere beskrivelse trinnvis (alt.1 eller.2), helt til dørkskinnen er støpt på plass. La alt herde noen dager. Løsne hele glassfiberplaten fra dørken ved å stikke en kniv eller et stemmejern inn under kanten. Du vil bli overrasket over hvor lett hele modulen slipper taket. Vask vekk voksen på undersiden med aceton. Slip lett med grovt sandpapir og vask med Tec 7 Cleaner. Lag pen finish ved å runde av kantene. Overdelen må gjerne males med topcoat i passende farge.
Området der skinnen skal støpes fast må slipes med sandpapir med ”40 eller 60-korning”. Vask deretter med aceton. Feltet rundt, dekkes med aviser og tape. Glassfiberstrimmelen som er mettet med epoxy sees tydelig på bildet. Et par kilo med vekter sikrer stabil kontakt under herdeprosessen.
Fjerne deretter all voks fra polyetylendørken på samme måten. Slip med grovt sandpapir og vask med Tec 7 Cleaner. Dersom du har mulighet, kan arbeidsområdet i dørken med fordel varmes lett med en propanflamme. Overflaten skal bare så vidt vise antydning til smelting. Dette ser du ved at flaten begynner å bli blank. Bruk samme utstyr som ved preparering av ski. Varmebehandlingen forbedrer polyetylenens vedhefteevne. Denne ”propanjobben” passer best for perfeksjonisten. Dersom du er det minste usikker, skal du droppe det. Sluttresultatet blir uansett veldig bra.
Slik ble det endelige resultatet.
Nå skal selve glassfiberplaten festes til dørken. Vi skal IKKE bruke epoxy, men derimot universallimet Tec 7. Det føres hos mange byggmarkeder og koster cirka to hundre kroner. Da limet leveres i patroner på 310 milliliter, er man avhengig av en fugepistol, Slike får man for en hundrelapp. Studere de tekniske data, og les produsentens råd før limingen starter. Fordel Tec 7 utover med en bakelittsparkel eller sikling. Press glassfibermodulen på plass. Limet begynner å tørke før det er gått ti minutter. Jeg kan garantere at dine nye pedaler aldri vil løsne! –Lykke til!
Jeg eier en kajakk som ikke ble levert med slik luksus som ryggstøtte. Dette ble etter hvert et savn, og det endte med at jeg besøkte butikken God Tur i Bergen for å kjøpe meg en universal ryggstøtte fra anerkjente Valley. For omtrent tre hundrelapper får man en helt grei sak med en kraftig festereim. Selve ryggstøtten må forankres i kajakken med to solide fester i skrogsidene. I tillegg skal den holdes på plass med minimum to opphengspunkter bak setet. Reimen rundt støtten har en bredde på 50 millimeter. Den kan reguleres i lenge og holdes sammen ved hjelp av en kraftig borelås.
Smådeler av kompositt lar seg vanskelig støpe, uten at man først har laget en form. Tegn gjerne en skisse av den ferdige delen. Husk at veldig ofte gir en form et speilvendt bilde av det ferdige produktet. Selv var jeg heldig og fant en eske med småskruer, med en fasong som samsvarte godt med mine idéer. Da den var et par millimeter for smal, bygget jeg den ut med lerretstape. For at den herdete støpen siden skal kunne slippe formen, må denne vokses. Jeg satte den inn med alminnelig bilvoks. Denne ble ikke polert opp, slik man gjør på en bil. Isopor, polyuretan eller divinycell er godt egnet som materiale til en form. Sistnevnte passer trolig aller best. Kniv og fintannet sag kutter materialet som en lek! En roterende slipemaskin former stoffet nærmest brutalt enkelt! Raskeste vei til høy finish får du ved å dekke formen med glatt tape. Husk voksing til slutt.
På min egen båt skal ikke de de nystøpte delene festes i selve skrogsiden. De monteres i kajakkens innerliner og skal derfor være vendt mot fartsretningen. (Skruehullet har ikke noe med selve artikkelen å gjøre)
Formen til selve akslingene består i mitt eksempel av to utrangerte kulepenner. Jeg fjernet innmaten og kuttet dem i passende lengder. Her skal det ikke brukes voks. Tvert imot. Vask emnet først med aceton. Slipe med grovt sandpapir. Deretter rulles tre runder finmasket glassfibervev stramt rundt emnet. Veven har en egenvekt på 290 gram per kvadratmeter. Noen kaller denne for Epoksyduk. Den er også kjent som Devoldmatte. Før støpingen begynner, festes veven forsiktig med et par fliker tape. Deretter monteres en skrue i endene på de forhenværende ”kulepennene”. Til slutt henges dem opp med tynn hyssing.
En eske med skruer og to kulepenner skal siden forvandles til to gode fester.
Etter å ha iført meg hansker, vernebriller og gassmaske, var det klart for å blande riktige deler med West Epoxy i et plastbeger. Ved hjelp av en liten pensel, ble den tynne veven mettet med lim. De beskjedne tapeflikene holdt hele tiden duken ordentlig på plass. Deretter satte jeg inn formen til fundamentene(skrueesken) med tre lag duk, med en egenvekt på 450 gram per kvadratmeter. Ved hjelp av en pensel, mettes hvert lag med epoxy. Jeg lot delene gjennomherde i to døgn før videre bearbeidelse. De forhenværende kulepennene, som nå har blitt to akslinger i kompositt, formes jevne ved hjelp av en boremaskin. Press et bor inn i hullet der skruen har stått, og start maskinen. En kloss med fint sandpapir holdes inntil den roterende komposittakslingen. Ikke slip vekk mer enn høyst nødvendig.
Den negative formen tapes og vokses.
Den kraftige braketten må også få sitt endelige design. Start med å bore et hull gjennom hver av endeveggene. Ikke gjør hullene større enn at akslingen så vidt kan presses på plass. Deretter formes braketten til ønsket fasong. Jeg brukte boremaskin med en rondell på fem centimeter til nedslipingen. Etter at akslingene og emnene har fått sin endelige form, lakkes de med et lag med epoxy. Dersom den ferdige delen skal limes direkte på selve skrogsiden, kan akslingen nå støpes fast i sine respektive hull. På min egen båt, måtte hoveddelen først festes til innerlineren med en forsenket skrue. Deretter tredde jeg akslingen på plass og festet dem med lim.
Tre lag med 450-matte er lagt på.
Tynne skrogsider bør på forhånd forsterkes med to lag 450-matte. Styrken øker i takt med overlappingen. Et felt på 15 x 15 centimeter føles passelig. Området i skrogsidene slipes først med sandpapir og vaskes deretter med aceton. Vær nøye med å finne en eksakt plass for braketten. Tur, trenings/fitneskajakker har forholdsvis lave og smekre skrog. Sørg for at festet for ryggstøttens brede reim støpes fast så høyt som mulig. Festet bør også være såpass langt fremme at støtten får en behagelig bue over hoften. Ingen deler må komme i konflikt med styrelinene. Det er ikke noe problem å legge festet ut noen millimeter fra skrogsiden og la styrelinen gå i et tynt rør bak dette. Legg kajakken på høykant, slik at arbeidsområdet ligger vannrett. Røret støpes først på plass. Deretter bygger man på, ved hjelp av noen lag med duk. Til slutt støpes braketten på plass. Kajakken må ikke være såpass smal at de nye delene gnager mot padlerens kropp.
Braketter og bolter er nå ferdig støpt, men mangler finish.
Ryggstøttens må også festes i bakkant. Som regel holder det med to punkter i umiddelbar nærhet av sargen. Her finnes det mange alternativer til en brukbar løsning. Noen produsenter har festet slike bånd gjennom små spalter i selve cockpitrammen. Etter min mening sees en slik løsning ytterst sjelden på en kvalitetsbåt. Best resultat oppnås ved å støpe fast to passende fester på undersiden av sargen. Om de legges litt innunder bakdekket, blir de i tillegg helt usynlige. Husk at syrefast stål, legeringer og annen kompositt, enkelt kan støpes fast med epoxy og duk. Vær alltid nøye med sliping og rengjøring. Mange foretrekker at de uelastiske båndene forbindes med strikk i bakkant. Ryggstøtten blir dermed langt mer behagelig i bruk. Kajakken bør henge opp-ned når det arbeides under bakdekket.
Braketten og bolten er montert sammen. De er foreløpig ikke festet med lim.
Styrbord brakett er ferdig montert. Bildet øverst i artikkelen viser ryggstøtten på plass og ferdig montert.
Alle demonstrasjoner skjedde med liv og lyst, og med et smil rundt munnen. Når utstrålingen er slik får man lyst til yte sitt aller beste, noe deltakerne på et av vårens teknikkurs i aller høyeste grad gjorde.
Noen av deltakerne flyttet grenser de selv hadde opparbeidet seg, mens alle forlot Langøy på Sotra med langt bedre, tekniske ferdigheter. Det var forskjellig nivå på deltakerne på kurset. Noen var vant til storhavet og bølger og å takle de fleste forhold, mens andre, som meg, for det mest har holdt seg på flatt vann med havkajakk, og unngått å padle i mye sjø og eksponerte forhold. Men felles for alle var at de hadde deltatt på NPF sitt grunnkurs, eller tilsvarende.
Bente Solberg er en dyktig instruktør, som også lærte deltakerne på teknikkkurset at det også er viktig med lek og moro når man er på sjøen i en kajakk.
Et kurs som dette går over to dager og er på til sammen 16 timer. Dette er også andre del i NPF sin utdanningsstige. Etter fullført teknikkurs og en periode med mye padling og perfeksjonering av ferdighetene, kan man gå videre på aktivitetslederkurs og bli kvalifisert som instruktør, og instruere på nybegynnerkurs, eller grunnkurs som det også blir kalt. Ut fra signaler fra noen av deltakerne på teknikkurset som ble avholdt i regi av God Tur på symposiet på Sotra første helgen i juni, tyder mye på at vi får se enkelte fra kurset som ferdig utdannede instruktører om et år eller to.
Svein Erik Schaathun Hagen begynner å få tak på styreteknikken med årebladet stikkende ned ved baugen.
Det er mye teori på første dag av et slikt kurs, men ikke mer enn at man får litt tid til å øve på det man lærer. Bente Solberg startet runden på land med en kort introduksjon i holding og bruk av åre. Så var det tid for å komme seg i kajakken og starte med riktig bruk av fremdriftstak. Her var det nok mange med lang padleerfaring (inkludert meg selv) som hadde lært seg noen unoter det tar tid å skrelle bort. Men det hjelper å bli korrigert med jevne og ujevne mellomrom, og etter fullført kurs tror jeg takene sitter, i alle fall i hodet.
Og det at det blir sittende i hodet er nok kanskje det viktigste på et kurs om dette. For det blir mye læring i løpet av et intensivt kurs. Den virkelige øvingen for å bli god i det man har lært, skjer når man fortsetter padlingen etter kurset. Men vi fikk i alle fall trent mye på kanting. Bruk av ror er ikke tillatt og heller ingen vits i når ulike svingteknikker skal innøves. Og det jeg har lært i løpet av et grunnkurs og teknikkurs, med endel padling uten ror mellom kursene, er at ror strengt tatt ikke er nødvendig. Skegg er tilstrekkelig for de aller fleste.
Redning med innlagt slep.
Vi lærte mange nyttige styretak med åren stikkende i sjøen bak padleren og bladet vridd i den ene eller andre retningen, og ikke minst mange effektive styringsteknikker med årebladet stikkende i sjøen en godt stykke foran padleren. Sideveis forflytning i både i fart og stille, sculling, sveipetak, støttetak og ulike redningsteknikker er også obligatorisk på kurs som dette.
Bente Solberg viser hvordan karabinkroken med slepetauet festes. Det er viktig at åpningen på kroken vender oppover når den hektes på linen i kajakken.
Den mest utfordrende av alle øvelsene var den som ble utprøvd søndag ettermiddag i frisk nordavind, og med litt sjø. Vi ble delt opp i to grupper med fire padlere i hver. I hver gruppe måtte alle deltakerne gjennom velt, redning og slep. Den som var i gang med å redde personen og kajakken som lå veltet, fikk en line festet i baugen av en tredje padler, for å holde alle borte fra brott og båer. Fjerdefunksjon var observasjon. Man merker fort at det som synes enkelt på stille sjø er noe ganske annet i frisk vind og bølger. Jeg tror de fleste synes denne øvelsen var svært lærerik, som hele kurset var det.
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.
