Hardangervidda har utrolig mange små og store innsjøer. Det er knapt noen andre områder i Norge som har like mange innsjøer på samme areal som dette fjellområdet! Teller man smått og stort av tjern og vann blir tallet bortimot 10.000. Svært mange av dem henger sammen med elver som er farbare med kajakk eller kano. Hardangervidda er derfor er kjent for å ha mange muligheter for padlere, men sant og si er det langt mellom dem som tar med seg kano eller kajakk på vidda.
Selv ble jeg klar over herlighetene tidlig i 1970-årene da jeg jobbet for DNT noen uker en sommer som gårdsgutt på Kalhovd turisthytte. Den ligger sørøst på Hardangervidda. En av arbeidsoppgavene var blant annet å tømme pengebøssa på den selvbetjente Stordalsbu turisthytte, vest for Kalhovd. Fotturen dit inn tok fire-fem timer, litt avhengig av om jeg fikk transport til enden av veien ved Stegaros eller ikke. Kunne jeg starte på Stegaros rakk jeg frem og tilbake til Stordalsbu på dagen, men som oftest ble det overnatting i den trivelige selvbetjeningshytta oppe i bakken, vest for Viervatnet.
Kalhovd
Ved et par anledninger brukte jeg båt inn til Stordalsbu, og det var da jeg fikk øynene opp for potensialet vannene ved Kalhovd har for oss som padler. Siden har jeg vært der flere ganger med kajakken min. De store vannene Kalhovdfjorden, Geitbufjorden, Grytefjorden og Viervatnet ligger på rekke og rad innover. Før det ble murt opp en demning i østenden av Kalhovdfjorden i årene etter den annen verdenskrig, rant elva Mår ut av dette vannet og ned mot Tinnsjøen. Demningen hevet vannstanden, og vannet strekker seg nå sørover gjennom Kilsfjorden til Gøystadvatnet hvor en annen demning stopper vannmassene. Den sender dem inn i en tunell som fører vannet ned til kraftverket inne i fjellet ved Rjukan. Disse vannene gir store muligheter for padlere.
Et åpenbart rutevalg er å gjøre som jeg, å sette kajakken på vannet nedenfor Kalhovd turisthytte og padle østover. Her er det greit å parkere og komme i gang. Alternativt kan man kjøre videre inn til Stegaros og starte derfra. Raskeste rute til Stordalsbu går rett vestover fjorden, men kajakken gir også gode muligheter for et par interessante avstikkere. Den første er å ta en sving sørover og ned i Kilsfjorden. Den lange, smale tarmen inn mot Oksedalstjønni er vel verdt å kikke nærmere på. Her inne er det ofte blikkstille vann selv om det blåser friskt ute på Kalhovdfjorden.
Snarvei til krigsminner
Den andre avstikkeren jeg anbefaler er å fortsette sørover, under broa mellom Kilsfjorden og Gøystadvatnet. Vest for vannet her, oppe ved Skarfjellnibba, ved Vinkeltjønni ligger restene av et stort bombefly som falt ned her under den siste krigsvinteren. For fotturister er det en ganske lang tur, i et heller kronglet terreng fra broa, over Reinsfjell og inn. Vi som padler derimot kan ta en snarvei opp Meoddalen og se på minnesteinen som er satt opp over flyveren som omkom da flyet datt ned her.
Vel tilbake i Kalhovdfjorden og med kurs vestover gjennom Hestesund og inn Sprogen er det en annen spennende avstikker som venter. Om det er høy vannstand går det an å padle gjennom passasjen inn til Butjønn, i hvert fall med litt forsiktighet. Tidligere gikk den merkede fotturruta til Stordalsbu over det smaleste partiet ved utløpet. Men den kunne bare brukes når det var lavvann, så nå er merkingen flyttet til vestenden av Butjønn. Helt inn dit går det utmerket an å padle, og rundt vannet er det mange flotte leirplasser for dem som har med seg telt i kajakken. De som ikke har med telt bør nok hive seg 44 på årene for å rekke inn til Stordalsbu i løpet av dagen. Dersom det er mye vestavind kan det bli temmelig stritt rundt Geitbuodden. Men det er godt med plasser man kan gå i land og ta seg en pause på, på begge sider av sjøen innover.
Har du tid er det også vel verdt å ta en avstikker opp i Vråsjåen eller til Store Saura og Grasdalen. Det var i dette området noen av karene som sprengte tungtvannsfabrikken på Vemork holdt til i de lange vintermånedene før selve sabotasjeaksjonen fant sted 28. februar 1943. Noe minnesmerke over dem er det ikke her oppe, det må du til Rjukan for å finne, men terrenget i seg selv er verdt en avstikker. Vel tilbake i Viervatnet er det bare et par kilometer enkel padling inn Stordalsloni til enden av sjøen. Derfra er det bare en kilometers fottur opp til Stordalsbu selvbetjente hytte. De som har med telt, har mange fine overnattingsplasser å velge blant nede ved vannet.
Til Mårbu i kajakk
Når man først er i det sørøstre hjørnet av Hardangervidda med kajakk kan jeg ikke la være å oppfordre leserne til å ta en tur opp i innsjøen Mår. Fra Stegaros, i nordenden av Kalhovdfjorden, er det bare en drøy kilometers vei opp til sørenden av Mår. Innsjøen er litt over 20 kvadratkilometer stor, og også denne er utstyrt med en demning. Første utbygging her var allerede i 1918. Den skjedde både for å regulere flommene den skapte nede i bygda, gjøre vassdraget lenger nede mer egnet til tømmerfløting og for å skaffe elektrisitet. Siden er anlegget rustet opp ved et par anledninger.
Det er også bygget en havn med molo ved Synken, i enden av bilveien. Der er det parkeringsplass og greit å sette kajakker og kanoer på vannet. Det går imidlertid godt an å sette farkosten på vannet nærmere demningen, på begge sider av vannet. Følg imidlertid med på strømmen. Er det mye vann som skal over demningen er det veldig dumt å starte padleturen for nær utløpet. Det kan bli en skjebnesvanger tur utfor. I likhet med naboen Kalhovdfjorden er den store vannflaten på Mår utsatt for vind og bølger. Det kan bety landligge noen timer, eller i verste fall dager, mens man venter på bedre forhold.
Uansett hjelper det å velge riktig side av innsjøen i forhold til vindretningen. Det betyr at om det blåser fra vest, som det nok gjør oftest på Hardangervidda, så padler man på vestsiden av Mår. Det er forresten også den mest avvekslende siden å padle. Der kan man få med seg den vide bukta inn mot Vikfjellet og bukta med det spennende navnet Grytekilvika. Navnet gir assosiasjoner om en kokeplass og langvarig bruk. Det siste er i hvert fall riktig. Da innsjøen Mår ble demmet opp forsvant blant annet det vel 3000 år gamle Mårbulegeret, et par kilometer lenger nord, under vannmassene. Fremdeles skal det være mulig å finne både flintavslag og beinrester på den gamle boplassen om vannstanden er lav nok.
Gammel og ny bruk
Om Mårbulegeret var det første byggverket langs breddene av Mår, er imidlertid mer enn tvilsomt. Innsjøen er kjent for å være rik på fisk, og de frodige omgivelsene var attraktive beiter for reinen. At fangstfolk og fiskere tidlig fant ut av dette, og derfor slo seg ned her, hele eller deler av året, er derfor sannsynlig. Mårbulegeret ble brukt jevnlig helt frem til det ble demmet ned. I mange århundrer gikk nemlig den gamle ferdselsveien Søre Nordmann slepa forbi Mår. Hver sommer dro både karavaner av kløvhester og bølinger med slaktedyr forbi. Alle utnyttet det frodige beitet rundt innsjøen i kortere eller lengre tid. Etter at demningen var ferdig og vannet slo seg til ro ble det en ny tid ved Mår. Det tok forresten et par år før det nye magasinet var fylt opp. Derfor kalles det da også et toårs magasin.
Rundt 1920 ble det imidlertid bygget en jakt- og fiskebu like ved der det gamle legeret lå. Siden har dette byttet eiere flere ganger, og det er bygget nye hytter i området slik at det i dag er et par overnattingssteder i nordenden av Mår. De fleste fotturister velger å overnatte i Mårbu turisthytte, mens fiskere og jegere ofte foretrekker Mårbu Seter og Fjellstue like i nærheten. Som besøkende ved Mår er det derfor ikke nødvendig å ha med telt om du vil overnatte i nordenden av innsjøen. Etter en god natts søvn har du minst tre muligheter for turen tilbake over Mår.
Siden steinalderen
Er du lei, eller været er dårlig kan du laste farkosten på rutebåten som trafikkerer innsjøen. Hvis du vil padle tilbake og ikke på den samme siden som inn, så har østsiden også sine kvaliteter. Buktene ved Syvra og Oppnesberget er begge verdt en stopp og gjerne en tur på land. Helleren til Rikulv er også definitivt verdt en stopp. Det er en naturlig hule dannet av tre store steinblokker. Den ligger ved stien langs bredden, knappe to kilometer nord for demningen. I helleren har det sannsynligvis bodd mennesker siden steinalderen.
Den mest kjente beboeren er den fredløse Rikulv. Han gjemte seg her i middelalderen etter å ha drept en storbonde nede i bygda. De kranglet visstnok om fiskerettigheter i Mår. Rikulv ble oppsporet, tatt til fange og halshugd like ved hula si. I dag er helleren en populær rasteplass, og det passer bra å avslutte padleturen på Mår med en pause her.
Flere perler
Turen over Mår kan du gjerne ta som en del av en skikkelig langtur. Du kan da starte fra Imingen fjellstue og padle Sønstevann og Vikvatn med bare litt bæring langs elva mellom dem. Videre vestover blir det atskillig mer bæring, men også padling over flere flotte vann, enten du velger å ta turen via Smågefjorden eller Austre Søltjønne. Uansett kan du følge bekken Syvra ut i Mår. Fortsetter du så Kalhovdfjorden, Kilsfjorden og Gøystadvatnet helt ut før du snur og padler tilbake har du fått med deg rundt tolv mil med flott padling på Hardangervidda øst.
Sønstevatn er forresten en opplevelse i seg selv, i hvert fall når det ikke er tappet for mye ned. Det går vei langs nordsiden som gjør at du forholdsvis lett kommer opp i det nevnte Vikvatn også. Det er enda flottere. Lenger nordover på de østlige delene av Hardangervidda er det også gode padlemuligheter. Kjører du for eksempel inn den frodige Sæterdalen til Åan turisthytte kan du padle på Ossjøen. Numedalslågen går igjennom den og byr på gode muligheter for dem som behersker elvepadling ved å følge elva videre ned i Pålsbufjorden. Vi andre må nok regne med en del bæring for å komme forbi noen krevende stryk før vi er nede i innsjøen.
Pålsbufjorden og Tunnhovdfjorden byr imidlertid på så mange fine padlemuligheter, at du bør besøke dem. Men da er du strengt tatt ikke lenger på Hardangervidda. Fortsetter du nordover fra Pålsbufjorden kan du også sette Rambergvatnet, Holmevatnet og Skurdalsfjorden på lista over innsjøer opp mot Hardangervidda som er verdt å besøke. Det kan du forresten gjøre med Ustevatnet også, men da har du strengt tatt havnet på nordsiden av Hardangervidda. Mulighetene der og videre innover mot de sentrale delene av Hardangervidda kommer jeg heller tilbake til i en senere artikkel. ●●