Til vanns på vidda

Hardangervidda har utrolig mange små og store innsjøer. Det er knapt noen andre områder i Norge som har like mange innsjøer på samme areal som dette fjellområdet! Teller man smått og stort av tjern og vann blir tallet bortimot 10.000. Svært mange av dem henger sammen med elver som er farbare med kajakk eller kano. Hardangervidda er derfor er kjent for å ha mange muligheter for padlere, men sant og si er det langt mellom dem som tar med seg kano eller kajakk på vidda.

Selv ble jeg klar over herlighetene tidlig i 1970-årene da jeg jobbet for DNT noen uker en sommer som gårdsgutt på Kalhovd turisthytte. Den ligger sørøst på Hardangervidda. En av arbeidsoppgavene var blant annet å tømme pengebøssa på den selvbetjente Stordalsbu turisthytte, vest for Kalhovd. Fotturen dit inn tok fire-fem timer, litt avhengig av om jeg fikk transport til enden av veien ved Stegaros eller ikke. Kunne jeg starte på Stegaros rakk jeg frem og tilbake til Stordalsbu på dagen, men som oftest ble det overnatting i den trivelige selvbetjeningshytta oppe i bakken, vest for Viervatnet.

 

Kalhovd

Ved et par anledninger brukte jeg båt inn til Stordalsbu, og det var da jeg fikk øynene opp for potensialet vannene ved Kalhovd har for oss som padler. Siden har jeg vært der flere ganger med kajakken min. De store vannene Kalhovdfjorden, Geitbufjorden, Grytefjorden og Viervatnet ligger på rekke og rad innover. Før det ble murt opp en demning i østenden av Kalhovdfjorden i årene etter den annen verdenskrig, rant elva Mår ut av dette vannet og ned mot Tinnsjøen. Demningen hevet vannstanden, og vannet strekker seg nå sørover gjennom Kilsfjorden til Gøystadvatnet hvor en annen demning stopper vannmassene. Den sender dem inn i en tunell som fører vannet ned til kraftverket inne i fjellet ved Rjukan. Disse vannene gir store muligheter for padlere.

Et åpenbart rutevalg er å gjøre som jeg, å sette kajakken på vannet nedenfor Kalhovd turisthytte og padle østover. Her er det greit å parkere og komme i gang. Alternativt kan man kjøre videre inn til Stegaros og starte derfra. Raskeste rute til Stordalsbu går rett vestover fjorden, men kajakken gir også gode muligheter for et par interessante avstikkere. Den første er å ta en sving sørover og ned i Kilsfjorden. Den lange, smale tarmen inn mot Oksedalstjønni er vel verdt å kikke nærmere på. Her inne er det ofte blikkstille vann selv om det blåser friskt ute på Kalhovdfjorden.

 

Snarvei til krigsminner

Kalhovd turisthytte er et godt utgangspunkt for padleturer øst på Hardangervidda.

Den andre avstikkeren jeg anbefaler er å fortsette sørover, under broa mellom Kilsfjorden og Gøystadvatnet. Vest for vannet her, oppe ved Skarfjellnibba, ved Vinkeltjønni ligger restene av et stort bombefly som falt ned her under den siste krigsvinteren. For fotturister er det en ganske lang tur, i et heller kronglet terreng fra broa, over Reinsfjell og inn. Vi som padler derimot kan ta en snarvei opp Meoddalen og se på minnesteinen som er satt opp over flyveren som omkom da flyet datt ned her.

Vel tilbake i Kalhovdfjorden og med kurs vestover gjennom Hestesund og inn Sprogen er det en annen spennende avstikker som venter. Om det er høy vannstand går det an å padle gjennom passasjen inn til Butjønn, i hvert fall med litt forsiktighet. Tidligere gikk den merkede fotturruta til Stordalsbu over det smaleste partiet ved utløpet. Men den kunne bare brukes når det var lavvann, så nå er merkingen flyttet til vestenden av Butjønn. Helt inn dit går det utmerket an å padle, og rundt vannet er det mange flotte leirplasser for dem som har med seg telt i kajakken. De som ikke har med telt bør nok hive seg 44 på årene for å rekke inn til Stordalsbu i løpet av dagen. Dersom det er mye vestavind kan det bli temmelig stritt rundt Geitbuodden. Men det er godt med plasser man kan gå i land og ta seg en pause på, på begge sider av sjøen innover.

Har du tid er det også vel verdt å ta en avstikker opp i Vråsjåen eller til Store Saura og Grasdalen. Det var i dette området noen av karene som sprengte tungtvannsfabrikken på Vemork holdt til i de lange vintermånedene før selve sabotasjeaksjonen fant sted 28. februar 1943. Noe minnesmerke over dem er det ikke her oppe, det må du til Rjukan for å finne, men terrenget i seg selv er verdt en avstikker. Vel tilbake i Viervatnet er det bare et par kilometer enkel padling inn Stordalsloni til enden av sjøen. Derfra er det bare en kilometers fottur opp til Stordalsbu selvbetjente hytte. De som har med telt, har mange fine overnattingsplasser å velge blant nede ved vannet.

 

Til Mårbu i kajakk

Når man først er i det sørøstre hjørnet av Hardangervidda med kajakk kan jeg ikke la være å oppfordre leserne til å ta en tur opp i innsjøen Mår. Fra Stegaros, i nordenden av Kalhovdfjorden, er det bare en drøy kilometers vei opp til sørenden av Mår. Innsjøen er litt over 20 kvadratkilometer stor, og også denne er utstyrt med en demning. Første utbygging her var allerede i 1918. Den skjedde både for å regulere flommene den skapte nede i bygda, gjøre vassdraget lenger nede mer egnet til tømmerfløting og for å skaffe elektrisitet. Siden er anlegget rustet opp ved et par anledninger.

Fra Stegaros er det en fin tur vestover til f.eks Stordalsbu

Det er også bygget en havn med molo ved Synken, i enden av bilveien. Der er det parkeringsplass og greit å sette kajakker og kanoer på vannet. Det går imidlertid godt an å sette farkosten på vannet nærmere demningen, på begge sider av vannet. Følg imidlertid med på strømmen. Er det mye vann som skal over demningen er det veldig dumt å starte padleturen for nær utløpet. Det kan bli en skjebnesvanger tur utfor. I likhet med naboen Kalhovdfjorden er den store vannflaten på Mår utsatt for vind og bølger. Det kan bety landligge noen timer, eller i verste fall dager, mens man venter på bedre forhold.

Uansett hjelper det å velge riktig side av innsjøen i forhold til vindretningen. Det betyr at om det blåser fra vest, som det nok gjør oftest på Hardangervidda, så padler man på vestsiden av Mår. Det er forresten også den mest avvekslende siden å padle. Der kan man få med seg den vide bukta inn mot Vikfjellet og bukta med det spennende navnet Grytekilvika. Navnet gir assosiasjoner om en kokeplass og langvarig bruk. Det siste er i hvert fall riktig. Da innsjøen Mår ble demmet opp forsvant blant annet det vel 3000 år gamle Mårbulegeret, et par kilometer lenger nord, under vannmassene. Fremdeles skal det være mulig å finne både flintavslag og beinrester på den gamle boplassen om vannstanden er lav nok.

 

Gammel og ny bruk

Om Mårbulegeret var det første byggverket langs breddene av Mår, er imidlertid mer enn tvilsomt. Innsjøen er kjent for å være rik på fisk, og de frodige omgivelsene var attraktive beiter for reinen. At fangstfolk og fiskere tidlig fant ut av dette, og derfor slo seg ned her, hele eller deler av året, er derfor sannsynlig. Mårbulegeret ble brukt jevnlig helt frem til det ble demmet ned. I mange århundrer gikk nemlig den gamle ferdselsveien Søre Nordmann slepa forbi Mår. Hver sommer dro både karavaner av kløvhester og bølinger med slaktedyr forbi. Alle utnyttet det frodige beitet rundt innsjøen i kortere eller lengre tid. Etter at demningen var ferdig og vannet slo seg til ro ble det en ny tid ved Mår. Det tok forresten et par år før det nye magasinet var fylt opp. Derfor kalles det da også et toårs magasin.

Rundt 1920 ble det imidlertid bygget en jakt- og fiskebu like ved der det gamle legeret lå. Siden har dette byttet eiere flere ganger, og det er bygget nye hytter i området slik at det i dag er et par overnattingssteder i nordenden av Mår. De fleste fotturister velger å overnatte i Mårbu turisthytte, mens fiskere og jegere ofte foretrekker Mårbu Seter og Fjellstue like i nærheten. Som besøkende ved Mår er det derfor ikke nødvendig å ha med telt om du vil overnatte i nordenden av innsjøen. Etter en god natts søvn har du minst tre muligheter for turen tilbake over Mår.

 

Siden steinalderen

Er du lei, eller været er dårlig kan du laste farkosten på rutebåten som trafikkerer innsjøen. Hvis du vil padle tilbake og ikke på den samme siden som inn, så har østsiden også sine kvaliteter. Buktene ved Syvra og Oppnesberget er begge verdt en stopp og gjerne en tur på land. Helleren til Rikulv er også definitivt verdt en stopp. Det er en naturlig hule dannet av tre store steinblokker. Den ligger ved stien langs bredden, knappe to kilometer nord for demningen. I helleren har det sannsynligvis bodd mennesker siden steinalderen.

Den mest kjente beboeren er den fredløse Rikulv. Han gjemte seg her i middelalderen etter å ha drept en storbonde nede i bygda. De kranglet visstnok om fiskerettigheter i Mår. Rikulv ble oppsporet, tatt til fange og halshugd like ved hula si. I dag er helleren en populær rasteplass, og det passer bra å avslutte padleturen på Mår med en pause her.

Innsjøen Mår er på over 20 kvadratkilometer utsatt for vind, men flott likevel.

Flere perler

Turen over Mår kan du gjerne ta som en del av en skikkelig langtur. Du kan da starte fra Imingen fjellstue og padle Sønstevann og Vikvatn med bare litt bæring langs elva mellom dem. Videre vestover blir det atskillig mer bæring, men også padling over flere flotte vann, enten du velger å ta turen via Smågefjorden eller Austre Søltjønne. Uansett kan du følge bekken Syvra ut i Mår. Fortsetter du så Kalhovdfjorden, Kilsfjorden og Gøystadvatnet helt ut før du snur og padler tilbake har du fått med deg rundt tolv mil med flott padling på Hardangervidda øst.

Sønstevatn er forresten en opplevelse i seg selv, i hvert fall når det ikke er tappet for mye ned. Det går vei langs nordsiden som gjør at du forholdsvis lett kommer opp i det nevnte Vikvatn også. Det er enda flottere. Lenger nordover på de østlige delene av Hardangervidda er det også gode padlemuligheter. Kjører du for eksempel inn den frodige Sæterdalen til Åan turisthytte kan du padle på Ossjøen. Numedalslågen går igjennom den og byr på gode muligheter for dem som behersker elvepadling ved å følge elva videre ned i Pålsbufjorden. Vi andre må nok regne med en del bæring for å komme forbi noen krevende stryk før vi er nede i innsjøen.

Pålsbufjorden og Tunnhovdfjorden byr imidlertid på så mange fine padlemuligheter, at du bør besøke dem. Men da er du strengt tatt ikke lenger på Hardangervidda. Fortsetter du nordover fra Pålsbufjorden kan du også sette Rambergvatnet, Holmevatnet og Skurdalsfjorden på lista over innsjøer opp mot Hardangervidda som er verdt å besøke. Det kan du forresten gjøre med Ustevatnet også, men da har du strengt tatt havnet på nordsiden av Hardangervidda. Mulighetene der og videre innover mot de sentrale delene av Hardangervidda kommer jeg heller tilbake til i en senere artikkel. ●●

 

LES OGSÅ: Padlemekka

En Boost på det nye året

Og videre om padlervekt og størrelse: «Boost er designet til personer som er +70kg, men den fungerer også greit for personer ned til rundt 55kg, også i røff sjø. Setet er laget for litt større rumper, men med litt padding så er det mange mindre personer som trives veldig bra i denne.» Dette syntes jeg hørtes ut som en spennende surfski som har potensiale til å bli populær blant havpadlere.

Om testen

I denne testen prøver jeg å vurdere objektet som en treningskajakk og surfski, men jeg sammenligner med vanlige havkajakker da jeg mener og tror dette er en modell som er særlig aktuell som en kajakk nummer to for padlere som har lyst å padle litt raskere, trene litt i kajakk, kanskje prøve noe nytt, eller bare tiltrekkes av enkelhet og lett vekt.

Carbonology

Carbonology Sport er en relativt liten Sør- Afrikansk produsent i surfskiverden. De lager ski av god kvalitet med særegen design – og skiene er kjent for å være raske. De siste to årene har CS seilet opp i verdenseliten og vunnet mange store internasjonale konkurranser, spesielt med sin slanke/raske modell PULSE. I 2016 fikk CS blant annet førsteplass i SURFSKI WORLD SERIES TITLES for damer med denne modellen. De har også oppnådd førsteplass i EM for herrer og 2. plass damer i 2016, samt førsteplass i det Svenske mesterskapet for herrer i 2016. De fleste andre produsenter får skiene laget i Kina.

CS produserer i Sør-Afrika, og en av fordelene med det er at designer og sjef Hein Van Rooyen kan være mer delaktig i produksjon og utvikling. Han har forøvrig bakgrunn som båtbygger for flere lag i Volvo Ocean Race. Jeg har padlet en annen modell fra Carbonology en stund (Vault), og har dermed en viss kjennskap til byggekvaliteten denne produsenten leverer. Den virker bunnsolid, skrogene er fine og løsningene er gode. Som mange andre produsenter har CS også en nybegynnermodell. Men jeg vil si at alle disse generelt er for kjedelige om du har padlet litt havkajakk, og om motivasjonen for å skaffe en surfski er å padle litt raskere. Boost kan kanskje gjøre noe med dette?

 

Moderne klassisk – og litt tykk

Boost har klassisk surfskiform ved første øyekast – svensk form med største bredde bak sittebrønnen og spisst forskip. Den har også smalt åreisett i forhold til bredden og det jeg vil beskrive som fine, spenstige linjer. Dekoren er enkel og grei, langsgående striper ser ut til å være standard på surfski. Skien har bærehåndtak foran og bak og i tillegg et håndtak på hver side av sittebrønnen, som er veldig praktiske om du skal bære den alene. På hekken kan vi lese «glass epoxy vacuum », tre små ord med stor betydning. Det betyr at den er laget av vakumstøpt glassfiber, en metode som sikrer lav vekt med høy styrke, og at epoxy er bindemiddelet. Epoxy suger ikke til seg noe vann eller fuktighet i motsetning til polyester som er vanlig bindemiddel i kajakker.

Om vi ser nøyere på skroget er det et par ting å merke seg. Først er det de vitale målene: Lengden på 595 cm er betydelig lengre enn den vanlige lengden på begynnerski, som ganske unisont ligger på 550 cm. Det samme med bredden på 50 cm mot begynnermodellenes 54-56. De typiske modellene for viderekomne havner rundt 620 cm i lengde og 47-48 i bredde. Så bare med disse harde fakta er det mulig å se at Boost sikter seg inn midt imellom disse typene av ski. Det er også et skrog med relativt mye spring. Det sier meg at produsenten har hatt bølger og surfing i tankene med denne modellen. Snur vi skien på hodet ser vi at bunnprofilen er litt tykk til surfski å være, men i det store og hele har den formen til en raskere ski, bare litt «kraftigere».

 

Funksjonelt og enkelt

Den har ganske standard surfski pedalsystem og mer uvanlig, to dreneringshull med både enveisventil og «bullets» i mangel på et norsk ord. Dekselet over rorsystemet bak er et stilig og organisk formet lokk av karbonfiber som holdes på plass av en skrue. Det er et kryss med strikk bak sittebrønnen, men ellers ingen dekksrigg.

Solid bærehåndtak i endene, underliggende ror som griper
godt i vannet og et elegant karbonlokk oppå rormekanismen.

Som på nesten alle surfski er det et underliggende ror. Det er ingen luke av noe slag i skroget, og bare en liten gummipropp foran sittebrønnen som kan åpnes for å tømme båten for vann. Pedalsystemet har veldig enkel justering i lengderetningen. Tau ved pedalene går over i tynn wire fra sittebrønnen og bak til roret. Dette bidrar nok til kontant respons på rorutslaget. Det er veldig lett å flytte 28 PADLING pedalene fram og bak for forskjellig beinlengde. Det ser ut til å være nok å gå på. Jeg med 182 cm og lange bein hadde pedalene på midten, så det er nok et større problem om du er veldig liten enn ganske høy.

Dreneringshullene er utstyrt med enveisventil som virker helt fantastisk. Det kommer nesten ikke vann inn når du ligger stille, men alt vann som måtte komme inn i sittebrønnen renner ut. Carbonology har også «Bullets» under skroget bak dreneringshullet. Disse øker vannstrømmen rundt hullet og gjør at vannet blir sugd ut av sittebrønnen mer effektivt enn om det bare var hull som endel andre surfski har. Det virker veldig bra, og jeg må si at Carbonology skiene har den mest effektive dreneringen jeg har vært borti.

 

Den vanskelige stabiliteten

Skrogene til Carbonology har en litt uvant egenskap som er irriterende og vanskelig i starten, men blir en velsignelse når du lærer den å kjenne. De har alle relativt dårlig primærstabilitet, eller er nervøse om du vil. Sekundærstabiliteten slår inn akkurat litt senere enn du ønsker, men sluttstabiliteten er god. Når det gjelder Boost følger den dette mønsteret men mye mindre uttalt enn de raskere skiene. Det betyr at første gang du setter deg ned i sittebrønnen virker det vanskelig å tenke at du skal tilbringe den neste timen i denne farkosten. Men om du klarer å slappe av litt og stole på sekundærstabiliteten blir du raskt nok overbevist.

Hvorfor har de så laget skroget slik? Det gjør jo at det blir slitsomt for kjernemuskulaturen å holde skien i vater over litt tid. Det er vanskelig å få både i pose og sekk når det gjelder skrogkonstruksjon. På tross av at alle kajakkprodusenter elsker ordene «rask og stabil» er dette to begreper som går dårlig sammen. Det som derimot går an er å utnytte noen triks for å gi et raskt skrog litt ekstra stabilitet. Så i Boost sitt tilfelle er skroget relativt smalt i vannlinjen, men skrår utover slik at bredden i vannlinjen øker med krengning og gir løft. Så det som føles som sekundærstabilitet ikke vil ha noe å si for motstanden i vannet så lenge kajakken er i vater.

Med trening klarer de fleste litt øvede padlere å slappe av i denne litt ustabile tilstanden når de har tryggheten om at sluttstabiliteten er solid. Du vinner dermed betydelig fart i forhold til begynnerskiene uten å ofre så mye stabilitet, i alle fall ikke sluttstabilitet. I bølger og rotete sjø påvirkes ikke skroget så mye heller, da litt ustabile kajakker ofte kan være enklere å håndtere enn veldig stabile i bølger. Den samme formen som gir bra sekundærstabilitet på Boost gir også støtte når bølgene kommer opp langs skrogsidene.

Boost går godt på flattvann.

Litt (for) god plass i setet

Så er det setet da. På en surfski er setetformen gitt. Enten sitter du godt eller så gjør du det ikke. Sitter du dårlig har du to valg: Polstre slik at det passer, eller finne en annen ski. Jeg mener Boost er såpass unik at det vil være verdt å polstre setet litt om det ikke passer. Jeg passer helt greit i setet, også over tid, men det er nok en aning for bredt på sidene selv for en kraftig kar. Så om du ikke har den største baken kan nok litt enkel polstring på sidene være aktuelt. Bak mot korsryggen er formen helt fin for meg.

Det er heller ikke like trangt framover i brønnen som på de raskere og smalere modellene, noe som gjør at jeg synes jeg mister litt kontakt med skroget. Men dette vil antagelig føles greit om du ikke er så øvet i surfski og kan polstre litt senere. Jeg har fått fire ulike personer til å teste Boosten, og kommentarene på setet har vært «Perfekt» og «Veldig bra, selv om Think Evo 2 passet enda litt bedre». En annen side av saken er jo selvsagt at Boost vil passe om du har litt stor bak.

Smalt åreisett

Når jeg padler Boost føles den litt mindre retningsstabil enn jeg er vant med fra surfski. Den er jo litt kortere enn mange av de modellene jeg vanligvis padler, og den har bra med spring. Dette er vel en indikasjon at den også er ment for å kunne brukes til heftig surf. Dette er imidlertid ikke en stor sak på flattvann, bare en liten aning mer enn jeg er vant Test med. Åreisettet er derimot helt i toppklasse. Selv om Boost er litt småtjukk er formen på skrogsidene ved åreisettet formet slik at åren kan plantes veldig nær senterlinjen. Dette til stor forskjell fra de fleste raske havkajakker det er naturlig å sammenligne med. Så denne surfskien kan nok gi en god gevinst i bedre padleteknikk.

Forskjellen på Boost og begynnermodeller som CS Cruze, Epic V8 eller Think Eze, som alle er populære modeller her til lands, ligger først og fremst i denne litt krevende primærstabiliteten og selvfølgelig da også i fartspotensialet. Som sagt tror jeg de fleste padlere med et års padleerfaring eller mer vil finne begynnerskiene for lik en vanlig kajakk i stabilitet og fart. Ved å velge en surfski vinner du uansett endel i lettere vekt og enkel entring ved velt. Men om du vil ha noe litt raskere blir Boost et lite steg opp uten å bli uoverkommelig.

Fart

Første dagen jeg padlet Boost var det helt speilblank sjø, men med endel strøm. I vanlig treningsfart fikk jeg 9,2 km/t (knapt 5 knop) i snitt over en time. I min vanlige surfski, Carbonology Vault, ligger jeg vanligvis på 10 km/t på samme løypen og med samme puls. Det gikk helt greit å holde Boost i 10 km/t i en langspurt på en kilometer. Toppfart denne dagen ble 13,3 km/t (7,2 knop).

Best i bølger

Boost i sitt rette element, den blir bare bedre med litt bølger rundt seg.

Jeg testet Boost på helt speilblank sjø, i litt vind og bølger på byfjorden i Bergen og på havet vest for Sotra i 1-1,5 m dønninger. Boost er ikke spesielt høy hverken bak eller foran. Litt bred bak, men den har i det hele ikke noe enormt vindfang, og den virker å være velbalansert. Opp til 10 m/s merket jeg ingen spesielle unoter med denne skien. Tvert imot, den lystrer veldig bra. Roret er kraftig dimensjonert og hjelper sikkert til med å gi god kontroll over skroget. På flattvann kan mange som har padlet litt klare å padle en eliteski.

Det skal imidlertid ikke så mye vind eller bølger til før det blir helt umulig, eller i alle fall ikke noe gøy. Boost er nesten omvendt, den blir bedre og bedre jo mer bølger og vind. Den har en stødighet som kommer til sin rett i utfordrende forhold og ute i bølgene glemmer du alt om den litt vanskelige primærstabiliteten og det er bare å dra på og kose seg!

Enkel å entre

En av fordelene med surfski er at om du velter er det ikke noe styr med å tømme den for vann. Du bare «hopper» opp i sittebrønnen og er klar til å padle videre. Det lille vannet som blir liggende igjen blir raskt dradd ut i lensehullene. Det forutsetter selvfølgelig at du klarer å komme deg opp igjen i sittebrønnen. Boost er såpass stabil at jeg ikke har noen problemer overhodet. En av testpersonene mine måtte ha to tre forsøk før hun greide det, men så gikk det fint. Alle de tre andre spratt ganske enkelt oppi på første forsøk.

Elegante former.

Andre padlere

Jeg er så heldig å kjenne to personer som har eid og eier Boost. Her er deres korte mening: Vibeke (har eid Boost i hybridutgaven i et år, har også hatt Think Evo 2): Den er stabil nok til at den kan padles innimellom, men gir likevel nok utfordring til at du utvikler deg. Går du et steg opp til for eksempel Think Evo 2 eller Epic V10 sport, må du padle den ganske jevnlig, kanskje en gang eller to i uken for å beherske den. Med Boost kan du padle vanlig kajakk noen uker og så en tur i surfski uten at du føler at du blir satt tilbake. Torbjørn (eier Boost i hybridutgaven, har også hatt Think Legend):

Jeg valgte surfski fordi jeg ville delta på Tripp Trapp Triatlon og for treningsutbytte. Jeg gikk fra havkajakk til surfski for å utfordre meg på teknikk. Å gå via havracer var ikke et alternativ. Det ble for likt havkajakk. Boosten er stabil hvis du har mye erfaring fra havkajakk. I Boosten kan jeg trene alene uten å være redd for ufrivillig velt. Den kan brukes i åpent hav med bølger/dønninger. Lett å ta egenredning.

 

Så to personer som har fått prøve testkajakken

Laila (har padlet testkajakken noen turer): Jeg sitter veldig godt i Boost. Den går som et lyn på flattvann (sammenlignet med havkajakk) og kjennes stabil ut når det er bølger. Roret responderer med det samme, noe som er veldig bra når jeg har vært ute i bølgene og en stor bølge tar tak i skien bakfra. Da er det bare å file litt på pedalen og padle på. Veldig bra at det er håndtak i begge ender og ved sittebrønnen.

Jeg vil si at sittebrønnen tappes for vann veldig raskt etter at bølgene har slått inn i den. Om det skal være noe jeg tenker er litt kjipt, så er det det at når bølgene slår inn så kommer det vann også i sittebrønnen der man har baken. Det er jo god plass der, så det er faktisk litt vann som samler seg der. Kan kjenne at jeg sitter i en liten vannpytt etter at bølger har kommet opp i sittebrønnen.

 

Ashley (rask prøvetur)

Veldig fin primærstabilitet, og å kunne legge den godt over uten å være i nærheten av å velte. Veldig godt sete med god støtte bak.

Elegante former.

Konklusjon

Boost er surfskien som har manglet i markedet. Begynnerskiene er for stødige og trege for folk som har padlet litt kajakk og vil ha noe raskere. Skiene for viderekomne er for vanskelige med en gang det begynner å blåse opp littegrann, med mindre du er veldig dedikert og trener mye. Boost er den perfekte overgang til surfski for de som har padlet havkajakk en sesong eller fem. Blir du hektet og vil ha raskere ski er Boost fremdeles en knallgod ski til dager med ruskevær, og ikke minst en surfemaskin i store bølger.

Jeg synes «Ut i naturen» har truffet godt i sin beskrivelse av Boost. Det jeg lurte mest på var om den virkelig kunne passe padlere av så forskjellig vekt. Den kan nok oppleves litt forskjellig av en på 55 kg og en på nærmere 90, men alle likte den. ●●

85 kilometer i ett GO!

Du finner Osterøy nordøst for Bergen, omgitt av Osterfjorden, Sørfjorden og Veafjorden. Herfra kom både Eidsvollsmannen Nicolai Wergeland, den verdenskjente fiolinisten Ole Bull og fotballspilleren Mons Ivar Mjelde. I utgangspunktet skulle vi padle og bo to netter i telt. Sånn ble det ikke! De gode middagene og teltene kom aldri ut av kajakken. Sangen «Du skal ikkje sova bort sumarnatta» har muligens litt av skylden!

 

Playa del Stanghelle

Det er søndag og klokken er 16. Vi er tre glade padlere som nettopp har ankommet Stanghelle. Dette er utgangspunktet for vår kajakktur rundt Osterøy, med retning mot klokken. Stanghelle byr på en hvit badestrand, og lokalbefolkningen opplyser at vi kan sette bilen i nærheten, selv om vi skal være borte i tre dager. For på dette tidspunktet tror vi nemlig at vi skal sove i telt i to netter. Vi kjenner to personer som har padlet rundt Osterøy på 17 timer og 40 minutter for noen år siden. -Den tiden er jo helt sinnsyk, ytrer Trond-Arild.

Trond-Arild sjekker GPSen.

 

 

Fallvinder og sterk strøm

Klokken 17:07 tar vi de første padletakene ut fra Stanghelle. Øyeblikket etterpå runder vi Tetteneset lykt, og det er her vi virkelig får sett Veafjorden i sin fulle prakt. Den 20 kilometer lange fjorden er kjent for fallvinder ned de stupbratte fjellsidene. I tillegg er det strekker på flere kilometers lengde der det visstnok ikke skal være muligheter for å gå i land dersom uværet setter inn. Og som om ikke det er nok, etter at Veafjorden er passert, venter det to kilometer lange strekket fra Stamnes til Kallestad og under Kallestadsundet bru, der vi er forespeilt mye strøm og rotete vannmasser.

 

-Vi kan jo strømpadling

Mot Olsnesøyna ved Bruvik.

Men har du sett. Veafjorden med sitt dårlige rykte ligger speilblank. Kajakkene glir innover på fløyelsaktig vann og de majestetiske, grønnkledde fjellsidene stuper i havet like ved oss. Samtalen går lett og kilometerne tilbakelegges på autopilot. Vi har den lange fjorden og den solfylte sommerkvelden helt for oss selv. Spenningen stiger etter hvert som vi nærmer oss Kallestadsundet.

– Vi kan jo strømpadling, kommer det fra Oddny, som tidligere har kost seg oppover i de kjente strømmene mot Bolstadøyri. Noen påstår at om man er uheldig med passeringspunktet kan Kallestadsundet minne om en elv.

Vi padler inn i området like før full flo. Dette er helt perfekt tidspunkt, og vi padler på speil med bare et snev av drag i sjøen.

En glad laks!

Det er en lettelse å ha unnagjort det som vi trodde skulle bli det mest krevende området av vår ferd rundt Osterøy. Den opprinnelige planen var at vi nå skulle finne en teltplass og nyte god mat føren tidlig start i morgen, men ingen av oss nevner dette. Samtalen dreier seg heller om hvor super denne starten har vært og hvor heldige vi er med været. Klokken er blitt 20 og solen skinner fremdeles. Svarttrosten synger bare for oss i det vi padler inn i Mellesdalssundet, turens smaleste passasje. Her står tre laksegiljer, som hinter til at nettopp her har det vært mye aktivitet tidligere, i stor kontrast til i dag. Mens vi ligger stille og drikker iskaffe hopper det faktisk en laks like under den ene gilja.

–Det må jo være en glad laks!

 

-Du skal ikkje sova bort sumarnatta

Kort tid etter når vi ut i Osterfjorden. Ein halvmarathon er tilbakelagt! Uten forvarsel begynner vi alle å nynne på Aslaug Låstad Lygres «Du skal ikkje sova bort sumarnatta, ho er for ljos til det». Og det er nettopp det natten er. For ljos til å slå opp telt. For ljos til ikke å padle. Trond-Arild og jeg kikker på hverandre. Ingen har nevnt det, men vi vet begge hva vi har lyst til. Å slå rekorden på 17 timer og 40 minutter.

– Med denne farten kan vi klare den, sier han.

– Helt enig, svarer jeg. Gidder ikke telte, vi satser! Oddny padler like fremfor oss, uvitende om vår felles plan. Vi bruker de to kilometerne mellom Askjeneset lykt og Tjuvsvundet til å overbevise Oddny, og oss selv, om at det ikke er noen problem å nå tilbake til Stanghelle på kortere tid enn rekorden. Oddny, som er tidligere racerpadler i Njørd Ro- og Kajakklubb, trenger ingen tid å bestemme seg på.

– Kan vi ta rekorden? Ja, da er jeg med!

 

Optimismen råder

Glede fjes og lettelse etter målpassering.

I ettertid kan man le litt av oss, der vi padler avgårde totalt optimistiske på at dette skal gå så fint, selv om vi bare er 35 kilometer ut i en trasé på 85 kilometer! Klokken er 22:30 og vi har nå padlet uten stopp i over fem timer. Det er på tide å strekke seg og få mat. Noen har fiskekaker i dagsluken på kajakken, andre polarbrød. Vi hopper raskt ut av kajakkene ved et rødt naust. Bygden ligger stille. Vi derimot, er ikke så stille, for knotten er overivrig. Fiskekakene slukes og man må være virkelig tissetrengt for i det hele tatt å tenke på å åpne drakten for et toalettbesøk.

Bernestangen lykt ligger idyllisk til, og i kveld er forholdene helt magiske når vi passerer klokken 23:15. Solen har gått ned og på min høyre side ser jeg den svarte silhuetten av Trond-Arild der han padler på ferskenfarget vann med likeså fin himmel bak seg. Vi kikker på GPSen, vi er omtrent halvveis. Hurra! Distanser er et naturlig samtaleemne, og vi finner ut at det hvite store huset langt der fremme, det må være Steinestø. Vi sluker kilometer etter kilometer, og så er vi faktisk ved det store hvite huset.

– Vi ble lurt, folkens! Her er det hvite huset, men dette er jo Sanddalsneset. Æsj, vi lurte oss selv med fire kilometer!

 

Svømmende hjort på styrbord!

Klokken 02 stopper vi på Klokkarneset, rett etter Hamre kyrkje, fra år 1622. Trond-Arild har med kake og ingenting smaker bedre etter 46 tilbakelagte kilometer! Vi strekker kroppene og skifter klær. Da vi forlater plenen på Klokkarneset kommer det noen u

vante lyder på styrbord side. Det dukker det opp et hode. Det er en svømmende hjort som har krysset Osterfjorden! Vi bremser opp og lar den svømme til land like fremfor oss, vil jo ikke at den skal bli skremt og svømme de to kilometerne tilbake over fjorden. I samme sekund som den er ved land, bykser den opp, lander på alle fire, rister seg og løper av gårde. Sånt gir oss energi!

 

Når Kvisti Bru

GPS viser klare data etter fullført runde.

Vi starter nå på Sørfjorden. På veien dabber tempoet av. Taktikken blir derfor å padle etter hverandre sånn at vi ligger på bølgen til kajakken fremfor. Jeg trekker de åtte kilometerne til Votleøyna. Der blir det en rask stopp. Vi fortsetter, og på sørsiden av øyen oppdager vi skiltet om at dette er en fredet sone. Vel, gjort er gjort. Nå er det Oddny sin tur til å trekke. Hun ligger fremst og bestemmer tempo på de seks kilometerne til landemerket Kvisti Bru. Ved passering av broen er det gått 12 timer siden vi startet turen. Vinden treffer oss midt i mot der vi runder neset ved Stokkenes lykt. Vårt fokus er de fem kilometerne mot Bruvik. Det føles som vi er på hjemvei, men du verden, det siger på her i den trettende timen! Vi padler videre, praten har stilnet for her er det paradispadling i verdens største speil! Fengselsbåten «Ulf» kommer fra Bruvik og legger til kai ved Bergen Fengsels avdeling

på Olsnesøyna. Folk går i land med sekk på ryggen. For noen er det mandag morgen og jobb, for oss er dette starten på den ni kilometer lange sjarmøretappen!

Mååål!

Kartet viser Osterøy. BILDE: NORGES KARTVERK.

Det svir i en overarm, det verker i en skulder. Vi passerer nes etter nes, men aldri dukker Stanghellebroen opp! Til slutt rykker Oddny for å speide.

– Der er broen! Der er stranden vår, roper hun tilbake etterhvert. Dette er søt musikk i ørene. Runners high slår inn og like etter glir vi inn på Playa del Stanghelle, side og side, jublende! Femten timer og 55 minutter totaltid! Etter en 85 kilometer lang tur der vi til sammen bare hadde en times pause, kommer endelig stormkjøkkenet, det marinerte reinsdyrkjøttet, pastaen, og colaen frem fra kajakkene! Høye på adrenalin og lykkehormoner snakker vi om at kanskje vi kunne klart turen på enda kortere tid, særlig siden vi hadde fullpakka kajakker for to netter i telt. Vel, det må bli en annen sommer for been there, done that! ●●

Da kajakk reddet båt

Kan padlere redde andre farkoster? Redde liv? Så klart! Les her om trønderne som reddet en seks tonns snekke fra å bli revet opp i fjellveggen, og møt de to bergenserne som i skumringen reddet en motorhavarert båt uten lys midt i leia!

-Ingen tenker at jeg kan hjelpe

Denne mandagskvelden i slutten av august er det klubbpadling i Skaun Kajakklubb i Sør-Trøndelag. Som vanlig går turen ut fra båthavnen i Børså i Gulosen, en sidearm av Trondheimsfjorden. Leder av klubben, Asbjørn Solberg padler bak i følget og ser en båt som tilsynelatende ligger rolig litt for nære Børsabergan. Han padler over og mannskapet i den hvite snekka sier at roret har låst seg, men alt er under kontroll fordi de har kastet ut ankeret og har ringt til redningsskøyta. Solberg, en mann som er over gjennomsnittet interessert i båt, ser hva som er i ferd med å skje.

Redningskøyta RS Uni må tilbakelegge nesten 30 kilometer fra Trondheim for å nå hit, og det er for brådypt til at ankeret har noen funksjon. Solberg kaller opp Florø Radio fra sin VHF. De vet at RS Uni er på vei, og ønsker at Solberg skal ligge i kajakken og rapportere om status via hans VHF. -Det var ingen som i det hele tatt hintet til at jeg i kajakken faktisk kan hjelpe. Ja, kanskje til og med redde situasjonen! Det var da jeg virkelig bestemte meg, sier Solberg.

 

Seks tonn i 1,8 km/t

I det han kaster slepelina opp til de to om bord, ligger den 31 fots store snekka på tvers med bare 15-20 meters avstand til Børsabergan. Det er kraftig pålandsvind og bølger over en meter. Alene klarer Solberg å rette den seks tonn tunge snekka opp og begynner å padle ut fra land. Like etter kommer padlekollega Tor Borthen og klikker seg på i baugen til Solberg. Dermed er det to padlere som sleper på linje. Det viser seg straks at dette ikke er effektivt når man sleper noe så tungt som seks tonn. Borthen legger seg isteden parallelt med Solberg, noe som fungere mye bedre fordi det ble langt færre rykk i slepelinen. I tillegg kunne de to padlerne kommunisere. Umiddelbart finner de ut at det må padles hardt, fokusert og kontinuerlig. Straks Solberg tar tak i VHFen for å snakke med RS Uni eller Florø Radio, begynner snekka å snu seg og de blir dratt bakover.

 

45 pinlige minutter

–Dette var meget ubehagelig, husker Solberg. Dermed kommer Warren Caine til, som hjelper å slepe når Solberg bruker VHFen. Padleren William McCluskey lå klar til å hjelpe om noen skulle få problemer, og var en viktig brikke for sikkerheten. Det viser seg at de to padlerne klarer å slepe med en fart på opp mot 1,8 km/t. Mens de tre padlerne gir 110 prosent padler Hans Emdal inn til Børsa Båthavn for å hente hjelp. Etter 45 minutter sleping har de tre padlerne tilbakelagt 1,3 kilometer. Da dukker både redningsskøyta RS Uni og en båt fra Børsa Båthavn opp. RS Uni overtar slepet. I tillegg overtar de en båtfører som er glad for hjelpen, men som også er litt pinlig berørt over å ha blitt reddet av padlere!

 

Etter 45 minutter sleping ankom Redningsskøyta. FOTO: TOR BORTHEN.

-Mørklagt med motorstopp

Det er slutten av september og den ukentlige klubbpadlingen til havpadlerne i Njørd Ro- og kajakklubb nærmer seg slutten. De har krysset Byfjorden i Bergen og er nå på veg mot klubblokalene i Eidsvåg. Da resten av klubben padler inn til brygga velger padlerne Oddny Oen, Bjørn Teige og Torill R. Aase å padle rundt en holme før de alle møtes i klubben. Oen ser en daycruiser liggende drøye 100 meter fra land.

– Jeg så tre voksne om bord som herjet med ausekar i vannet, forteller Oen og legger til at først trodde hun at de fisket. Hun synes likevel det var underlig at noen skulle ligge og fiske i en mørklagt båt midt i leia som går inn til Eidsvågen, for klokken var rundt 21 og det var for lengst begynt å mørkne. Flere båter passerte den mørklagte daycruiseren uten å stoppe. Kanskje trodde også de at det var fisking på gang, eller kanskje så de ikke så båten.

– Dette er et kraftig hint om at padlere oppfatter mer   av det som skjer omkring seg enn båter med mange hestekrefter og større fart, sier Aase.

 

Trenger hjelp

Oen padler bort til båten og spør om de trenger hjelp.

– Vi gjør vel egentlig det, er det fortvilte svaret hun får. Med et tungt tau fra båten, starter Oen å slepe. Det er krevende og straks etter begynner Bjørn Teige å slepe også. De sleper parallelt, men når de kikker bakover ser de at den 18 fot store daycruiseren på drøye ett tonn, slett ikke beveger seg i padleretningen. Motoren er nede i sjøen og styrer båten i feil retning. Alt det elektriske har sviktet og motoren kan visstnok ikke vippes opp manuelt. Det gjør at de to padlerne sleper på en motstridig båt, og Teige må endre padleretning slik at båten tvinges i retning land. Heldigvis er det nesten vindstille, men det er tungt på grunn av båtens vekt og motoren som står ned i vannet, samt at de har motstrøm. Båtføreren ytrer at han ikke vil rett inn til land.

– Jeg vil inn rett der fremme, sier føreren og peker innover vågen. Oen forteller at de trodde han mente noen naust like der fremme, så de padlet avgårde, men det viste seg at føreren ville ha transport helt til båthavnen innerst i vågen.

– Vi endte med å slepe en kilometer isteden for de 100 meterne til nærmeste land. Det var kanskje litt mye forlangt, tenker Oen.

 

Overraskende erfaringer

Njørd Ro- og kajakklubb oppdaga denne mørklagte
båten med motorstopp midt i leia. FOTO: TORILL R AASE.

Asbjørn Solberg i Skaun Kajakklubb deler gjerne erfaringene fra slepingen av den 31 fots snekka, den første historien. –Hele opplevelsen gav flere aha-opplevelser, både for oss padlere, for Florø Radio, de to i snekka og for mannskapet på RS Uni, opplyser Solberg. For å starte med de to som hadde ror-havari på snekka, så tok de ikke kontakt med oss selv om vi padlerne var like i nærheten. Det var vi som padlet over til dem og sa vi kunne hjelpe. Stemningen i snekka var litt sånn: hva kan vel en kajakk utrette med en snekke på seks tonn?! Samme holdningen kom fra Florø Radio.

I motsetning til mannskapet i snekka og Florø Radio, hadde Solberg et annet syn på situasjonen. Han var sikker på at han kunne rette snekken opp alene, men innrømmer at han selv ble overrasket over at han faktisk fikk fremdrift på snekka, tross bølgene og motvinden.

 

Holdt trykk på åra

–Da jeg i starten slepte alene kom jeg faktisk opp i nesten en kilometer i timen! Men det var veldig tungt og som kajakkpadler må man ha trykk på åren hele tiden og da mener jeg bokstavelig talt hele tiden! Om vi ikke padlet kontinuerlig under slepet, så snudde snekka seg på tvers igjen, og den begynte å dra oss bakover. Båten tok kontrollen, og det kunne blitt farlig. Etter denne hendelsen er det helt klart at man må slepe med slepetau som har hurtigutløsning.

Solberg forteller at selv om slepetauet ble brukt i sin fulle lengde, altså 15 meter, så kunne han merke at han slepte på noe som var markant høyere enn han selv og kajakken. Draget gikk oppover. En annen erfaring med slep av noe så tungt var at det fungerte mye bedre når to padlere slepte parallelt, heller enn slep med to kajakker på linje. Det ble mindre rykking, båten gled jevnere og kommunikasjonen oss imellom gikk mye bedre, forteller Solberg.

 

VHFen innfridde, fiskerne skuffet

Oddny Oen og Bjørn Teige hadde gode forhold
under slepinga i Eidsvågen. FOTO: TORILL R AASE.

Som leder i Skaun Kajakklubb har Solberg alltid VHFen med på klubbturer. Han kjører lyttevakt og har den ofte på scanning. Slepet begynte ved Børsabergan inne i fjorden, et område omgitt av åser på 4-600 meters høyde.

– I starten inne ved Børsabergan var det en god del skurring på VHFen, men kommunikasjonen gikk over all forventning. Jeg anbefaler derfor alle å skaffe seg en VHF, oppfordrer Solberg. Under de 45 minuttene med sleping så de to andre båter utpå fjorden. Solberg prøvde å kalle de opp via VHFen, men ingen svarte.

– Dette var skuffende, kanskje særlig siden den ene båten var en hobbysjark, som så absolutt burde, og skulle ha lyttet på kanal 16! Heller ikke visuell signalisering fra flere padlere ble oppfattet av de to båtene i området. Uansett, vi padlere reddet snekka fra å ligge og skure oppetter bergnabbene i over en meter dønninger inne ved fjellveggen. Det ville blitt omfattende skader på snekka, og en lite hyggelig opplevelse for mannskapet på to dersom snekka hadde skurt opp og ned i en liten time før redningsskøyta hadde ankommet, konkluderer Solberg.

 

Vi gjør en forskjell!

Eksemplene fra Eidsvåg og Skaun viser tydelig at padlere i en nødssituasjon kan gjøre en forskjell! Båter i nød kan rettes opp, stabiliseres og settes i fremdrift tross motvind og mindre bølger. En enkelt padler kan gjøre viktige endringer, to padlere kan redde situasjonen. Det ser også ut som det er vi padlere som må spørre om båtføreren trenger hjelp! Redningen ved Børsa viste at verken Kystradiostasjonen, båtførerne eller mannskapet i redningsskøyta tenkte på at en kajakk kan redde situasjonen! ●●

 

LES OGSÅ: Padlere reddet spekkhuggere fra sultedøden

 

Stinkende neopren? Dette kan du gjøre!

Neopren er syntetisk gummi. Faktisk den aller første syntetiske gummien som ble laget. Alt dreier seg om den organiske forbindelsen chloroprene. I neopren går millioner av chloroprene-forbindelser sammen i lange kjeder. Prosessen kalles polymerisering. Ved å tilføre kjemikalier og gasser i polymeriseringen, dannes det broer mellom de lange chloroprene-kjedene, i tilleggtil tusenvis av ørsmå, enkeltstående gassbobler. Dette øker styrke og fleksibilitet, og gir mulighet for å lage neopren i ulike tykkelser og tettheter alt etter hva den skal brukes til.

 

Hvorfor lukter neopren?

Neopren sitter tett til kroppen, men den slipper ikke ut svette, kroppsoljer, kroppsodør, eller døde hudceller. Dermed blir disse avfallsproduktene liggende på innsiden av neoprenet og gir perfekt grobunn for bakterier. Og når bakteriene forsyner seg av knasket, produserer de forbindelser som lukter dårlig. Der har vi stanken av neopren!

Forebygging og nødhjelp!

Vi kjenner alle den karakteristiske stanken i nesen, men fortvil ikke, hjelpen er på vei! Vi i magasinet Padling har snakket med fem sentrale aktører i det norske padlemiljøet og fått frem både kjerringråd og personlige erfaringer. Vi har også kikket litt på hva som brukes i det store utland. Nedenfor finner du konkrete råd hvordan du gir ditt neoprenutstyr en lang og luktfri levetid!

Fem råd til forebygging

Det å la utstyret henge i et kjølig naust eller garasje inntil neste padletur er ikke særlig effektiv mot lukt! Å forebygge at neopren begynner og lukte er nemlig ikke så vanskelig, men det krever at man gjør en innsats etter hver bruk: – Bruk (ull) sokker i neoprenskoene – Bruk undertøy under Long Johnbuksen – Skyll i ferskvann etter hver bruk, gjerne straks du kommer hjem – Vreng hansker, hetter, sokker og drakt slik at de luftes godt på innsiden – Alt neoprenutstyr bør tørkes helt mellom hver bruk. Det klarer du ved å plassere utstyret der det er litt varme, for eksempel på badet. Eller du kan bruke barnas skotørker på lav varme inni sko og hansker. ●●

 

LES OGSÅ: Fluer – skjulte farer

Hiko Wade X-Dry

Støvlene er laget av hele 5 mm neopren, justering over vrist og ved kneet. Støvlene har anti skli såle for våte svaberg og er samtidig myke nok til enkelt å bruke roret underveis. Støvlene egner seg også godt til kortere turer på land.

Pris kr 999.-

www.hektapatur.no

Hiko Calypso 402 W’s Hood – damespesifikk tørrdrakt

Lett tørrdrakt for damer i 4 lags «Airfour Light» materiale. Meget komfortabel å ha på, samt svært gode pusteegenskaper. Størrelser og cut er laget for damer av damer. Bred back zip inngang for bedre komfort når man padler og drop seat i baken (tisseluke tilpasset damer).

Pris kr 6999.-

www.hektapatur.no

Nytt klubbhus og ny daglig leder


Klubben har aktiviteter på sjøen, flattvann, elv og i basseng. Klubben organiserer trening, konkurranser, turer, kurs og andre aktiviteter for sine medlemmer. Alt basert på klubbens visjon «Å fremme padleglede innen trygge rammer».

Klubbhus

Stavanger Kajakklubb setter nå i gang med oppføringen av et nytt klubbhus i Lundsvågen. Dette vil gi oss fantastiske muligheter til å samle og utvikle våre aktiviteter. Kommunen har denne uken gitt igangsettingstillatelse fort byggingen av klubbhuset og Norbohus Sandnes AS planlegger byggestart umiddelbart. Budsjettet er på ca. 10 millioner kroner.

Klubben har en sunn økonomi og har drevet med overskudd i mange år. Dette sikrer oss en god egenkapital og vi har i tillegg mottatt støtte fra bl.a. Gjensidigestiftelsen, men det koster å bygge et slikt anlegg og derfor trenger vi din hjelp til å få dette på plass.

For bedrifter er samfunnsansvar og identitet viktig, og klubben ønsker kontakt med bidragsytere som ønsker å assosiere seg med klubben, enten som sponsor eller andelshaver i klubbhuset. Vi snakker om opplevelser, mestring og grønne verdier. Klubbens grunnverdier er: idrettsglede, fellesskap, helse og ærlighet. Klubbhuset vil bli en flott base og utgangspunkt for alle som ønsker å padle kajakk, ung eller gammel. Stavanger Kajakklubb ønsker at dette skal bli et samlingspunkt og kompetansesenter for padling for hele regionen.

Arbeidet er godt i gang allerede. Foto: Johnny Hov.

 

Ny daglig leder

Yngvar Skoland er ansatt som daglig leder i Stavanger Kajakklubb. Han tok sine første padletak under et elvepadlingskurs for 30 år siden, og har utfordret elementene både i elv og sjø med stor glede siden den gang.

Den nye lederen har vært aktiv innen organisasjonsarbeid i alle år og satt blant annet i styret i Stavanger Kajakklubb allerede på begynnelsen av 90 tallet. Han har vært formann og kasserer i Stavanger Fallskjermklubb satt også i styret i Fallskjermseksjonen i Norges Luftsportsforbund. Sammen med Stein Edvardsen var han som BASE hopper også med å starte Norges BASE forbund hvor han satt i styret i mange år. Sitter fortsatt i styret i sykkelklubben «Flade Pedal» som han var med å starte i 1999.

Han var aktiv konkurranseutøver som fallskjermhopper på nasjonalt nivå med 2 sølv og en bronse i NM. Er nå mer enn fornøyd med fjellturer og jakt, seiling og fridykking, bortover og nedover ski, kiting, samt jogging og sykling når han får anledning til det. Han har fortsatt stor glede av padlingen der han bor på sydspissen av Ormøy, bare noen få padletak unna det nye klubbhuset. I Næringslivet har han blant annet jobbet i Total, vært Skandinavisk sjef for CRM i GE Money Bank, Markedssjef i Agasti (Acta), forretningsutvikler i Accelerate og Salgs og Markedssjef i eProvider.

Gjennom sitt livsmotto: «Det er bare å gjøre det», har han gjort og opplevd mye. Helt på toppen av listen står en elvepadleopplevelse i Sjoa, med en vannføring som nok egentlig var for krevende for en noe anspent utøver. Sammen med den gamle norske kajakkmesteren Christen Tellefsen som Coach var mestringsfølelsen enorm, og opplevelsen toppet både norgesrekord i formasjonshopping og BASE-hopping i fra Kjerag.

Yngvar Skoland ønsker at enda flere nye og gamle medlemmer skal få anledning til å kjenne på mestringsfølelsen og opplevelsene padlingen gir under kontrollerte forhold. Nå har han til og med forstått at en rolig padletur med termos en i vår fantastiske skjærgård også gir mening…

Tegninger av klubbhuset.

Padleglede og sikkerhet

Padling er en aktivitet i sterk vekst, enten det er på stille vann eller man ønsker fossende stryk eller frådene hav. Det er inkluderende, avslappende, fredfullt, fartsfylt eller intenst – valget er ditt! Tilhørighet til en klubb gir sosialt fellesskap og trygge opplevelser. Trygge opplevelser får man blant annet gjennom opplæring og holdningsskapende arbeid. Til dere som har konvertert havkajakken til «havekajakk»; Bli medlem i klubben og kom dere tilbake der båten hører hjemme – på sjøen sammen med oss!

Enten man padler mye eller bare en og annen gang på hytta; Øk sikkerheten ved å ta kurs i Stavanger Kajakklubb for å lære de grunnleggende teknikkene for en trygg ferdsel på vannet. Det setter garantert også de rundt deg også stor pris på! Da er du også velkommen på klubbens ukentlige ettermiddagsturer og sosiale helgeturer med overnatting. Barn og unge er også veldig velkommen i klubben. Ta kontakt så forteller vi mer om muligheter for kurs på sjøen og om Padleskole og trening på Stokkavannet.

Padling er trening, rekreasjon og friluftsliv. Padling er sporløs ferdsel i samspill med naturen.

Torskerogn

Det er ikke for å være sær, men smaksopplevelsen blir som regel bedre om du koker rogn selv, kontra å kjøpe ferdigvare (kokt rogn) i butikken. Du skal være veldig heldig om den ferdigkokte greia du ser i fiskedisken kommer rett fra «kjøkkenet». Når du selv skal gjøre dette, så bruk en type pose som er beregnet for matkoking eller –steking; da unngår du at torskerognen sprekker. Se til at rognen er ren; det skader ikke å skylle den litt først, men se til at du ikke skader rognhinnen; den bør bevares så hel som det er mulig inntil rognen er ferdig trukket.

 

Vær skånsom

Når vannet koker i kasserollen er det bare å legge i posen med rognen. Etter et raskt, forsiktig oppkok skrur du ned varmen et par hakk. En rogn på ett kilogram trenger 40 minutter i kasserollen med høy vanntemperatur; helst rett under kokepunktet. Litt småputring skader neppe rognen når den er inni en pose, men den vil kunne bli ødelagt om vannet fosskoker. Torskerogn skal være gjennomkokt, men ikke tørrkokt – det skal være litegrann juice i den, og du skal kjenne saltsmaken. Fire – fem spiseskjeer med salt til to liter vann er tilstrekkelig. Men en rogn på 200 – 250 gram vil du trenge både mindre vann, mindre salt og mindre trekketid; om lag 20 – 25 minutter antas å være ideelt.

 

Dette må bare nytes

Når torskerognen er blitt avkjølt er den i prinsippet klar til servering. Skinnet drar du forsiktig av, etter å ha laget et snitt med en kniv. Det kan oppleves dyrt når du kjøper råvaren i butikken, for kiloprisen er gjerne litt drøy på denne sesongråvaren, men jeg tipper du vil synes at det er verdt det når du smaker på sluttresultatet. Grovbrød, smør, majones, sitronskiver og litt persille er alt som trengs til et festmåltid. Når du i tillegg kan nyte et slikt måltid ute et sted langs vår lange, fantastiske kyststripe er jo livet selvsagt helt topp.

 

Espelids

anbefaling Kokt torskerogn kan også stekes på panna, etter at den har vært avkjølt og skjært i passe tykke skiver. Husmødre av den gamle skolen på vestlandskysten vender gjerne disse i mel før de legger dem til bruning på stekepannen. Dette er snacks på linje med stekt potetball. Ingrid Espelids serveringstips – hentet fra boken «Matminner» – er en frisk råkost og en mager remuladesaus av lettmajones blandet med skummet kulturmelk og hakket sylteagurk. ●●

 

LES OGSÅ: Slik får du fjellørret når du padler

 

Posted in Mat

Padletur med noe attåt

I området omkring Kjeldsund er det mange holmer, hvor du vil kunne finne ly for vind og bølger når det blåser.

Åkunne nyte et slikt herremåltid sammen med andre padleglade sjeler er både hyggelig og meningsfylt. Men avgjørelsen om å bli med denne gjengen var på ingen måte gitt. Gradestokken viste fem fattige varmegrader, og værvarslene på nettet var entydige på at det ville bli både en del vind og bygevær, og jeg hadde ikke fått vite annet enn at oppmøtestedet var Kjeldsund. Det var likevel nok informasjon til at jeg valgte å slenge meg med. Kjeldsund er et eldorado for den padleglade – her kryr det av holmer og skjær, og om det blåser litt, så er det alltids mulig å finne ly for vinden. Framme ved møtestedet for utflukten fortalte dagens vertskap og turleder – en padleveteran som heter Hallstein – at vi kunne sette kajakkene på sjøen straks, men at noen var blitt forsinket og ville ankomme en drøy time senere. Med kajakkene på sjøen padlet vi en kjapp tur, og fikk smake både på stille og urolig sjø, mens en byge med iskaldt regn gjorde seg gjeldende. Men med tørrdrakt er slikt ikke så mye å bry seg om, bare vinden ikke blir for sterk og bølgene for voldsomme.

– Hvor skal vi egentlig?

Hallstein – vertskapet for tur og middag – tok fram gitaren og sørget for god stemning.

Vi slo ihjel den drøye timen, og da Hallstein fikk ta imot resten av «gjestene» – noen padleglade karer som jeg ikke hadde hilst på tidligere – ble turmålet mer spesifikt. Det var først da jeg fikk vite at vertskapet hadde bygget en hytte på en av de mange holmene, og at det var der middagsgildet skulle finne sted. Ilandstigningen gikk greit, på tross av at vind og bølger slo rett inn mot nakne berg og steiner, men med noen hjelpende hender kom alle seg greit i land på holmen. Hytta var ikke synlig fra sjøen, men etter å ha funnet stien, var det bare et halvt minutts gange før alt åpnet seg, og en herlig, liten hytte lå fint plassert i terrenget. Her var det flere mulige grillsteder ute, men på grunn av det kalde været var alle samstemte om å innta måltidet inne i hytta. Her var det godt og varmt – vedovnen var allerede tatt i bruk – og tørrdraktene ble tatt av.

Når det er tendenser til å friskne til er det smart å holde sammen og kommunisere med hverandre. Hvis vi kunne tegne inn tankebobler, så ville nok det stått «gleder meg til boknasild».

Lenge siden sist …

Siden jeg ikke hadde spist boknasild siden ungdomsårene, var jeg spent på om jeg ville like det. I oppveksten var jeg ikke særlig begeistret for denne tradisjonsretten fra det gamle, gode kyst-Norge. Jeg kan bare være takknemlig overfor vertskapet, for denne boknasilda smakte helt fortreffelig sammen med poteter og gulrøtter. Og som en slags varmdrikk fikk vi servert havresuppe – kokt på hjemmelaget rips- og hyllebærsaft. Hallstein fortalte at han hadde bygget hele hytta med material han hadde funnet på holmen, og jeg lot meg både imponere og inspirere av hans ideer, driftighet og pågangsmot. Etter at alle hadde forsynt seg av maten – det

På tide å komme seg hjem.

kunne være både tre og fire fulle tallerkener med boknasild og tilbehør – drog Hallstein fram gitaren. Å synge sammen i godt lag er aldri feil, og vi måtte ta oss selv i å ønske å overnatte der. Men siden dette var midt i uka, ventet en ny arbeidsdag på oss neste morgen, og vi måtte snart tenke på å komme oss hjem. Avfall fra middagen i form av papptallerkener, pappkopper, rø og beinrester fra silda ble kremert i komfyren, for øvrig en metode som Hallstein – det gode tur-, hytte- og middagsvertskap – betrodde oss kan etterlate seg litt lukt en stund, men den forsvinner etter noen timers utluftning.

 

Padlemiljøene vokser

På nytt fikk jeg erfare at padleturer av dette slaget – som en impulsgreie midt i uka, og at jeg kanskje ikke har så mye styring med hva som skal skje – kan være både spennende og morsomt å ta del i. Erfaring har vist at jeg på disse turene som jeg selv ikke har regien på, ofte finner nye padlevenner. Videre kontakt skjer gjerne via Facebook-chat. Jeg er medlem i tre forskjellige grupper hvor tilbud om padleturer formidles, og hvor bilder og kommentarer fra turer legges ut. Med motto som «mine venner er dine venner» og «jo mere vi er sammen» deles bilder, informasjon og erfaringer broderlig – til fordel for padlemiljøet, og ikke minst interessen for padling – som bare vokser og vokser.