Stikkord: Konkurranser

-Welcome to Canada! Jeg smiler lettet til grensevakten i Montreal. På armen sitter Benjamin på 18 måneder, og jeg kjenner at jeg trenger å komme fram. Vi er slitne etter snart ett døgn på reisefot, og det er på tide å få litt søvn. Det er ikke alle som har lyst til å dra på tur helt alene med et lite barn. Og i hvert fall ikke for å surfe store elvebølger i flomstore elver. Men for meg hørtes denne idéen ut som den perfekte ferie når jeg bestilte billetter i februar.

 

Forbasket trivelige

To dager senere setter jeg kajakken på elva for første gang på turen. Vi har rukket å leie oss en bobil, kjøpt canadisk simkort til telefonen, plukket opp en kajakk og møtt gamle venner. Fra Montreal har turen gått østover til et lite sted som heter Peterborough i det sørlige Ontario. Elva har navnet The Crowe river, og her foregår sesongens første padlefestival. Det slår meg hver eneste gang jeg er i Canada – de er så forbasket trivelige, alle sammen. Etter nøyaktig en time hadde jeg opp til flere frivillige til å passe lille Benjamin mens jeg fikk meg en tur på elven.

Festivalen var over på to dager, og jeg hadde rukket å padle noen fine strekk med grad tre, og surfe en medium stor bølge mens Benjamin hadde sjarmert alt og alle vi hadde møtt. Han trives godt på elvekanten, og leker med alt som finnes. Jeg og kameraten min, Matt Hamilton, som forøvrig har vært salgsrepresentant for Pyranha kajakk i flere tiår, og som jobber som ambulansesjåfør i det daglige, surfer og sitter barnevakt på skift. Jeg føler meg heldig som har slike venner!

 

Unleashed

Det er ikke bare for å ha det gøy jeg har dratt til Canada. En av sesongens største konkurranser skal gå av stabelen én uke etter at jeg landet i Montreal, og jeg hadde fått et Wild Card for å delta. Formatet er en kombinasjon av å surfe store bølger i freestyle-konkurranser, samt å konkurrere boatercross og ekstrempadling på flomstore elver. Fem konkurranser skulle gi et sammenlagt resultat, hvor jeg forhåpentligvis ville være blant de tre beste.

Konkurransen skulle arrangeres av en gruppe padlere som operer under navnet «Send», og selve tittelen på konkurransen var «Unleashed». Den var tenkt som en videreføring av den anerkjente Whitewater Grand Prix, som sist ble avholdt i nettopp øst-Canada to år tidligere. Det var en kald vår i delstatene Ontario og Quebec Det så ikke ut som om den forventede vårflommen skulle innfinne seg i tide til konkurransestart. To dager før første runde kom den endelige beskjeden: Konkurransen var avlyst. Blant deltakere fantes en blanding av lettelse og skuffelse.

Denne konkurransen går på ekstremt krevende og farlige elver, men samtidig stilte alle meget godt forberedt. Jeg liker formatet godt siden jeg er en allsidig padler, og var litt skuffet over ikke å få måle krefter med de andre deltakerne. Likevel, nettopp på planlagt konkurransedag, steg vannet plutselig over hele delstaten, og den verdensberømte bølgen «Minibus» på Ottawa formet seg. Plutselig var alle på vannet uansett, og surfing ble det, konkurranse eller ikke!

 

LES OGSÅ: Langtur i neverkano

 

Giganter

Den første uken bodde vi i bobilen vår på gårdsplassen til Matt – lille Benjamin begynte i sin første barnehage – i Canada! Byen Beachburg har en flott privat barnehage som tillater at gjennomreisende kan benytte tilbudet så langt de har kapasitet. Benjamin strålte som en sol hver dag jeg svingte inn på gårdsplassen for å plukke ham opp etter endt padleøkt. Ettermiddagene ble brukt til å utforske Matt sin bakgård, leke med hundene og kaste stein i bekken – en helt grei start på ferien!

Etterhvert som vannet steg på elvene omkring i delstatene ble spenningen blant oss padlere større og større. Så tidlig på våren er det gjerne fortsatt snø på elvebredden, og det er vanlig at store isflak kommer flytende ned elva. Derfor må vi alltid ha en «spotter» som står oppstrøms for «Minibuss», og som bruker fløyte hvis et stort isflak er på vei mot den som surfer. Det sier seg selv at i slike elver med mye vann og ekstremt lave temperaturer er svømming ut av kajakken ikke aktuelt og veldig alvorlig. Man drar ikke til Canada for å surfe store bølger i vårflommen med mindre man er en meget flink padler, og også da må man være godt forberedt. Bølgene er gjerne to-tre meter høye, og å kalle de giganter er ingen overdrivelse!

 

Fra Ottawa til Quebec

Etter å ha varmet opp med bølgen «Minibuss» var det på tide å flytte seg til mer krevende bølger. Midt i Ottawa city ligger en ruin ute i elveløpet, og her dannes en bølge på enkelte vannstander. Den kalles selvfølgelig «The Ruins». Av de tradisjonelle bølgene å surfe på våren i Canada, er dette en av de mer krevende. På fine surfevannstander er bølgen ca. tre meter høy, og veldig grønn med bare litt hvitt vann på toppen. Dette gjør den veldig vanskelig å surfe innpå, enten man nå velger å prøve fra bakevjen eller å droppe inn på den fra toppen av stryket. Dessuten er det fort gjort å miste bakevjen når man blir vasket av.

Siden bølgen ligger midt ute i elven Ottawa tar det raskt 20 minutter å padle inn til land, gå opp langs elvebredden, for så å padle tilbake ut til surfestedet. Men er det verdt strevet? Å ja! Det er sjelden man smiler så bredt som når man først har fått surfet inn på The «Ruins». Bølgen gir mulighet for å få ekstremt mye luft under kajakken og oppleves som ekstremt rask. Gøy? Ja! Det er ikke bare i Ontario vi finner store vårbølger. Delstaten Quebec har fantastiske medium store bølger å vise fram i vårflommen, samt bratte elver med mye vann som absolutt er grad fem. Nytt av i år var likevel pilgrimsferden til nord-Quebec, og områdene rundt innsjøen Lac Saint Jean. Denne dekker hele 1000 kvadratkilometer, og det sier seg selv at området har mange elver.

Jeg var først her i 2005, og padlet på elven Mistassibi. Den gangen var det lite aktivitet på elven, mens det i dag drives et raftingselskap på sommerstid her. Mistassibi er en elv med mye vann på vårparten, og strykene er store, kalde og lite tilgivende. Her finnes også legendariske bølger som «Black Mass» som var konkurranse-arena under Whitewater Grand Prix i 2014. Toppbølgen som ble godt dokumentert i filmen «bEAST» av Lisa Utronki fra 2005. Det er likevel en forholdsvis ny bølge som får folk til å kjøre oppover – også meg.

 

Molly

Etter å ha surfet «Minibuss» og «The Ruins» ble det tydelig at vannet nord for oss var på vei oppover. Det betydde at en av verdens beste bølger, og bare nylig oppdaget, var på vei inn. Benjamin og jeg hadde reist de siste to ukene sammen med en annen barnefamilie, hvor barnet var ett år gammelt. Oppskriften var enkel: En av oss tre foreldre passet barna mens de to andre surfet bølger, og så roterte vi ganske enkelt. Av og til fikk vi hjelp av barnevakt slik at vi kunne surfe sammen alle tre. Min bobil ble brukt som kjøkken, barnehage, soveplass og sosial arena for de fleste. Og jeg takket meg selv flere ganger for å ha vært smart nok til å leie en slik bil.

Det var likevel ikke til å stikke under en stol at vi nå stod ovenfor en veldig lang transportetappe fra Ottawa City til nord-Quebec. Nærmere 15 timer i bil er ikke alltid like morsomt med en 18 måneder gammel aktiv gutt! Jeg planla dermed å bruke den tiden det måtte ta å kjøre strekningen, og kom fram akkurat i tide til at bølgen Molly var perfekt. Jammen er det greit å ha flaks en gang i mellom. For å komme til bølgen må man kjøre de to siste timene på en stor skogsvei. Og jeg møtte absolutt ingen på veien før jeg fikk øye på kajakkpadlerne som hadde parkert ved en bro midt i ødemarken. Bølgen som lå under brua er noe utenom det vanlige.

 

Mye skum på toppen

Mens Benjamin sprang rundt og lekte i skogen og med de andre padlerne fikk jeg noen etterlengtede økter på Molly. For én gangs skyld er dette en bølge uten store konsekvenser. Den er forholdsvis enkel å surfe innpå, og det er flattvann bak bølgen, slik at til og med å måtte svømme ikke var noe stort problem. Molly er en tre meter høy bølge med mye skum på toppen. Man får voldsomt med luft under kajakken, og det kan tidvis være ekstremt vanskelig å kontrollere trikset man prøver på.

Faktisk får man så mye luft under kajakken at det gjør vondt om man ikke lander trikset perfekt! Etter noen dager på Molly var vi klare for å vende nesen hjemover. Jeg med vondt i hele kroppen etter helt fantastiske surfesessions, og Benjamin med en god dose kanadisk kultur i ryggsekken. Det er absolutt ikke noe problem å dra på roadtrip med en atten måneder gammel baby så lenge man planlegger godt, er fleksibel og velger riktig reisefølge – slik vi hadde gjort! Og de kanadiske gigantene – ja, de er jo der de, hver vår for den som vil teste storbølgesurfing.