Fjorden vi alltid må tilbake til

Mye vær og stengte veier ga en utsatt start fredagen. Men kajakkene ble sjøsatt til slutt, og vi padler i småregn til Bakka der kirketjener Liv Marit Tufte er klar til å gi oss omvisning i den vakre, hvitmalte kirken. Den er hovedkirke for bygdene i Nærøyfjorden, og var vigslet i 1859. Liv Marit tar seg av drift og vedlikehold og gjør en fantastisk jobb.

Fyr i bålet

Grått duskregn og rundt tre kilometer til Dyrdal. Vi padler trøstig i vei forbi den populære leirplassen ved Salthelleneset, der det er telt og fyr i bålet, og snart er ved skolehuset inne på bøen. Det er stor forskjell på flo og fjære i Nærøyfjorden og viktig å dra kajakkene forbi flomålet.

Når plaskregnet setter inn, er vi installert. De som har et avslappet forhold til mulighet for mus, går på tørkeloftet mens resten satser på intimiteten i skolestuen. I mellomtiden har noen – heriblant turlederne – tilberedt en særs velsmakende rett med kylling i bunn. Hva som var rundt må man spørre andre om, men jeg så både paprika og andre vitaminbomber. Til kaffe var det marengskake med jordbær og sprutekrem. Vi sov godt den natten.

Aurlandsfjorden. FOTO: HELGE SUNDE.
Aurlandsfjorden. FOTO: HELGE SUNDE.

Klyngetunet i Dyrdal

I bakken ovenfor stranden, ligger et karakteristisk vestlandsk klyngetun, som er et av mange viktig element i Nærøyfjordens kulturverdier. Herfra er det seks kilometer grusvei til Drægo gard (380 moh.), et velpleiet bruk med engasjerte eiere. Etter turen bryter solen gjennom skyene, sniker seg over toppene og sender varme stråler ned skårene og tørker våte kajakker mens vi klargjør for dagens økt.

Utpå er det blikkstille. Fjellene speiler seg i fjorden og viser Nærøyfjorden på sitt vakreste. Vi krysser over til garden Styvi, som ikke lenger bebodd, men brukes til beiteområde av eierne i Fresvik. Fra 1993 og i mange år, drev Botolv Hov og ektemaken Kjellaug gardsmuseum på Styvi, og de var et oppkomme av kunnskap. Styvi er nå tilrettelagt for båter i mange størrelser og egnet til både turmål og lunsjstopp.

Njørd Ro- og kajakklubb på Nærøyfjorden med Kvinnherad Turlag. FOTO: GUNNLAUG TJELMELAND.
Njørd Ro- og kajakklubb på Nærøyfjorden med Kvinnherad Turlag. FOTO: GUNNLAUG TJELMELAND.

Forsinket vind

Fra en spasertur på Styvi og en kikk innom gårdsmuseet, som har forfalt litt med årene, er Stigen i Aurlandfjorden målet. Det er meldt økende vind, og den kan ta litt i disse fjordarmene. Men den er forsinket, og turen byr på det vi forventer her inne, blank sjø, en par seler som sjekker oss på avstand mens vi beundrer fjellmassivene og fossene som danser ned mot sjøen. Vi går tett oppunder, får en lett dusj, men uten å risikere at strømmen tar tak i kajakken og snur den trill rundt.

Rundt Beitelen, om deler Aurlandfjorden og Nærøyfjorden merker vi vindøkning, den kommer fra ulike kanter. Enkelte blir usikre, men forholdene er trygge og erfaring gjør godt. Fra neset er det kort vei til Stigen kai, og man må nesten vite at den er der. Vær, strømforhold og de høye tidevannsforskjellene har gjort det vanskelig å anlegge en perfekt ilandstigning for kajakker. Men vi er 15 akrobater, med sterke menn og kvinner som effektivt drar opp båtene og bestemmer hvordan de skal plasseres.

Båtene blir stablet og festes mellom knauser og stokker på kaien. Hver holder styr på sitt, og starter turen opp lien fortløpende. Det er ikke plass til å samle seg her. Vi får med det vi trenger til overnattingen på fjellhyllen 300 bratte høydemeter lenger oppe.

Njørd Ro- og kajakklubb på Nærøyfjorden med Kvinnherad Turlag. FOTO: GUNNLAUG TJELMELAND.
Njørd Ro- og kajakklubb på Nærøyfjorden med Kvinnherad Turlag. FOTO: GUNNLAUG TJELMELAND.

På egne bein

Generelt er ikke alle er like begeistret for den dels luftige stien oppover. Hist og her er det vaiere å holde seg i, men ingen overdrivelser. Tur til Stigen er for de som klarer å ta seg frem på egne bein, og vertskapet liker best at gjestene er litt småtrøtte ved ankomst. Da er blir det best utbytte av den unike opplevelsen det er å sitte i en vedfyrt badstamp svevende over Aurlandsfjorden.

Regn er ingen hindring, men vind kjøler vannet i stampen litt fortere. Men Dee kommer bortom og fyller på ved. Dessuten; folk på tur er sultne og da smaker maten best. Alt som serveres er fra egen produksjon, mulig med unntak av kaffe.

Liten plass men godt organisert ved Stien kai. FOTO: TORILL REFSDAL AASE.
Liten plass men godt organisert ved Stien kai. FOTO: TORILL REFSDAL AASE.

Stigensk måltid på løen

I mange år var det bespisning ute, under et tak ved kjøkkenet, som er et tidligere uthus. Det hadde sin sjarm, alltid litt småkaldt og gjorde det godt å krype i posen for natten. Omkring 2010 fikk de omsider lov til å bygge opp igjen løen til et moderne og funksjonelt bygg. Grunnmursarbeidet ble delvis utført som kurs i tørrmuring, og materialet kom fra skog som Dee Cunningham tok ut i Fresvik, der de bor om vinteren. Den legendariske Vamp-konserten på Stigen (sendt på NRK 2013) markerte innvielsen av låven. Da var det 300 mennesker på Stigen.

I den lune løen med god fyr i ovnen, serverer Dee og Hege det de kan best: Hjemmelaget pølse, fåresteik á la Stigen; den beste, stått i vedfyrt ovn i timevis og så saftig og mørt som slikt kan bli, poteter og grønnsaker fra tunet og saft fra bær fra egne busker og utmarken. Utpå kvelden takker vertskapet for seg og opplyser at frokosten er klokken 8.30 neste dag. Turleder understreker at tidspunktet er definitivt. Noen bor på i rom i løen, noen i hyttene, noen i våningshuset. Her er det mange rom.

I Dyrdal. FOTO: TORILL REFSDAL AASE.
I Dyrdal. FOTO: TORILL REFSDAL AASE.

Panorama over fjordlandskapet

Tur til Beitelen er et must når man er på Stigen, en liten time opp. Beitelen er fjordskillet, 600 moh. og gir panorama over Sognefjorden, Nærøyfjorden og Aurlandsfjorden fra samme punkt. På oppturen blir vi forunt en frisk vestlandsbyge og går i le under bislaget på en støl, før den avtar og vi får tilnærmet opphold resten av dagen. Beitelen er en luftig knaus som ender beint i fjorden. Ytterst er det bare mose som henger utover kanten. Ingen prøver seg på kreativ fotografering. På returen går vi feil og havner i tunet til Øvre Stigen. Men kjekt å få en prat med disse også. Bruket er pietetisk restaurert og det er bare å beundre innsatsen.

Dypt under oss ligger kajakkene klare for sjøsetting igjen. Hyttene er tømt før vi gikk ut og sekkene står under tak. Vi tar matpakken i tunet, fyller vannflasker, takker for oss, og stuper i det; utfor, ned stien igjen mot fjorden og den storslåtte utsikten. Sogn er et fantastisk stykke Norge og kun tre timer fra Bergen.

Langs stien til Beitelen ligger flere uthus. FOTO: TORILL REFSDAL AASE.
Langs stien til Beitelen ligger flere uthus. FOTO: TORILL REFSDAL AASE.

Undredal

Dagens padletur er ikke lang. Bil og henger er parkert i Undredal, en halvtime unna og en av attraksjonene i Aurlandfjorden, en idyllisk bygd ved fjorden med en gammel stavkirke og viden kjent for sin brune og hvite geitost.

Egoet overtar

Jeg er blant de siste ned og blir sjøsatt fra kaien med mye hjelp fra en sterk medpadler. I all stillhet har egoisten i meg fått overtaket. Etter litt sutring får jeg lov av turlederne å avslutte den organiserte delen av turen ved Stigen på eget ansvar, med avtale om å ringe nå jeg er fremme.

Sturla Helland padler på Nærøyøyfjorden. FOTO: TORILL REFSDAL AASE.
Sturla Helland padler på Nærøyøyfjorden. FOTO: TORILL REFSDAL AASE.

Midtfjords. Sorry.

Så, når alle er utpå og alt er vel, sier jeg farvel til de nærmeste og turlederne og setter kursen tilbake mot Beitelen, runder neset og dreier inn Nærøyfjorden. Nærøyfjorden for meg er midtfjords, om enn med justeringer etter forholdene. I høysesongen må man bruke fornuften. I dag er det kun «Future of the fjords» som trafikkerer fjorden.

Tiden går fort, men sannelig siger kajakken saktere enn for 20 år siden. Jeg nyter hver meter. En knapp kilometer før Gudvangen kommer regnet. Alt er vått når jeg pakker sammen og kjører mot Bergen, men en pose med tørre klær må en padler ha. Melde fra? Mobilen er som ventet tom for strøm og arket med telefonnumre er en våt papirball. Det blir en Messenger når jeg er tilbake i heimen.

Resten av gruppen får en grei tur tilbake via Undredal. Geitostutsalget er over for denne sesongen. Butikken stenger tidlig og enda tidligere når turistene er reist hjem. Så det er en oppfordring til alle; komme tilbake, ta turen på Aurlandsfjorden og ta et par dager i Aurland. Denne bygden er mye mer enn det den gjengse turisten opplever, som unike fjellturer i tillegg til Aurlandsdalen. Med telt og utstyr i kajakken er man herre over hele landskapet, fra Gudvangen til Aurland, Flåm, Fresvik og Frønningen og spennende turer til fjells. Og denne sommeren får nok nordmenn som ferierer på hjemmebane ekstra god service i alle de fine små bygdene her vest.

Stødige turledere med god hånd over organiseringen var Sturla Helland og Gunnlaug V. Tjelmeland. Kvinnherad Turlag inviterer til ny tur til høsten.

Øvre Stegen. FOTO: TORILL REFSDAL AASE.
Øvre Stegen. FOTO: TORILL REFSDAL AASE.

Padlesommer på Søre Sunnmøre

Eiksund

På Eiksund i Ulstein kommune, like ved Eiksundbroa – som er en del av Eiksundsambandet, hvor vi finner en av verdens dypeste tunneler – er det tilrettelagt for padlere. En stor parkeringsplass like ved den lokale småbåthavna gjør at dere kan kjøre bil helt ned til sjøen.

Fjorområdet Eiksundet byr på mange muligheter. En kan padle rundt Eika, som regnes som en to-timers-tur, men Selvågane – som befinner seg bare en halvtimes padletur unna – byr nok på de mest idylliske stedene for strandhugg. Her er det imidlertid noen fritidseiendommer som benyttes av eierne sommerstid, men spør dere pent kan dere regne med å kunne gå i land hvor som helst.

Eika og Eiksundet byr på flere spennende padleopplevelser. De vakre buktene og vikene i og ved Selvågane er verdt å besøke. Fotografiet med de hvite fjellene i bakgrunnen er tatt ved Selvågdjupet.
Eika og Eiksundet byr på flere spennende padleopplevelser. De vakre buktene og vikene i og ved Selvågane er verdt å besøke. Fotografiet med de hvite fjellene i bakgrunnen er tatt ved Selvågdjupet.

Osnessanden

Osnessanden er Ulsteinviks svar på Copacabana Beach – med lys og finkornet sand – og et perfekt sted å ha som base for dagsturer i Ulsteinfjorden. Idylliske Borgarøya, som ligger en halvtimes padletur unna, er et populært utfluktssted for sunnmøringer med fritidsbåter, men også en lett tilgjengelig padledestinasjon – i alle fall fra nevnte strand, som ligger like ved Ulsteinvik sentrum.

På Borgarøya er det fri ferdsel og greie overnattingsmuligheter for dem som liker å overnatte i telt. De omkringliggende øyene – Hatløya, Håkonsholmen og Vattøya – anbefales ikke å gå i land på, som følge av at disse eies på private hender.

Osnessanden, som består av særdeles finkornet sand, er en ideell base for dem som ønsker å padle dagsturer til destinasjoner i Ulsteinfjorden. Borgarøya er lett tilgjengelig. På dette gamle, historiske handelsstedet er det i tillegg lagt til rette for grilling og overnatting.
Osnessanden, som består av særdeles finkornet sand, er en ideell base for dem som ønsker å padle dagsturer til destinasjoner i Ulsteinfjorden. Borgarøya er lett tilgjengelig. På dette gamle, historiske handelsstedet er det i tillegg lagt til rette for grilling og overnatting.

Moltustranda

Med base fra Moltustranda i Herøy kommune blir det kort vei over til Flåvær fyr i kajakk. Men husk å sjekke værvarselet og hold øynene våkne; Flåværleia er fortsatt viktig for båt- og skipstrafikk. En kan også bruke fasilitetene om lag ei mil lenger ute – ved Lanternen Marina, i Tjørvåg – en småbåthavn som ligger midt mellom Moltustranda og fiskeriog offshorebyen Fosnavåg, og en knapp halvtime fra fugleøya Runde.

Det er mye å oppdage i det nevnte fjordområdet, og dersom du i tillegg liker å fiske, er du kommet på rett sted. Når været er sommerlig og fint kan dere oppleve helt magiske solnedganger der ute.

Flåværleia og Flåvær fyr er kjent for båtfolket, kystfiskere og andre som ferdes til sjøs langs kysten på Sunnmøre. Kortest tur til Flåvær får dere fra sandbanken ved Villa Smolt AS på Moltustranda.
Flåværleia og Flåvær fyr er kjent for båtfolket, kystfiskere og andre som ferdes til sjøs langs kysten på Sunnmøre. Kortest tur til Flåvær får dere fra sandbanken ved Villa Smolt AS på Moltustranda.

Kjeldsund

Med base i Kjeldsund – også dette i Herøy kommune på Søre Sunnmøre – ligger det meste til rette for fine utflukter i kajakk. Kjeldsund er for noen kjent som et kristent leirsted, men her er det uansett mange sunnmøringer som kommer for å padle, året rundt. Området byr på mange holmer, skjær og viker hvor du lett kan komme i ly for vær og vind.

Ved Budaneset, som tilhører bygda Leikong, er det blitt bygget opp noe som ligner en liten sørlandsidyll, med fritidseiendommer rett ved sjøen. Det er fint å padle her, og lett å finne et sted hvor en kan gå i land og innta et medbrakt måltid.

Fjordområdene rundt Kjeldsund byr på variert og spennende landskap å padle i. Budaneset ligger en halvtimes padletur unna, og byr på noe som ligner en klassisk sørlandsidyll.
Fjordområdene rundt Kjeldsund byr på variert og spennende landskap å padle i. Budaneset ligger en halvtimes padletur unna, og byr på noe som ligner en klassisk sørlandsidyll.

VakreHelgelandskysten

Tennvalen, Sandnessjøen

Fra torghatten Camping er det utsikt mot fjellmassivet «De syv søstre», som fjellentusiaster oppsøker. Det er også fint å se fjellformasjonene fra sjøen også, ikke minst fra din egen kajakk.
Fra torghatten Camping er det utsikt mot fjellmassivet «De syv søstre», som fjellentusiaster oppsøker. Det er også fint å se fjellformasjonene fra sjøen også, ikke minst fra din egen kajakk.

Der fylkesvei 161 ender på sørsiden av Tennvalen, er et passende startsted for å padle til Brasøy og Husvær, og de tusenvis av holmene som derfra ligger som en paddemark i sørvestlig retning. Dette padleeldoradoet er blitt ganske så kjent, ikke minst fra ulike reportasjer på TV. Er du glad i sjøfugl, vil du få en fin bonus her.

Torghatten Camping, Brønnøysund

Obligatorisk for funksjonsfriske som gjester Torghatten Camping er en tur på Torghatten. Fra toppen av fjellet – og fra hullet i det – kan en se det flotte kystområdet i sørvestlig retning. Torgværet, som det heter, er som skapt for oss som liker å padle mellom små øyer, holmer og skjær. Sandbankene er kritthvite, slik som Helgelandskysten er kjent for.

Ved fjøre sjø er det ikke alle steder en kan padle. Torgværet – et mylder av holmer og skjær sørvest for Torghatten – er virkelig et padle-Mekka.
Ved fjøre sjø er det ikke alle steder en kan padle. Torgværet – et mylder av holmer og skjær sørvest for Torghatten – er virkelig et padle-Mekka.

Ulsteinfjorden i mitt hjerte

Ulsteinfjorden byr på idylliske viker, spennende grunner, laguner, holmer og skjær, og inntrykk som kan variere mye med ulike årstider, vær og vind, flo og fjøre, lys og mørke. Disse iboende variasjonene, døgnet og året dreiende, gjør at en ny padletur gjennom nøyaktig samme rute, likevel aldri gir helt de samme inntrykkene som tidligere. Med andre ord – det er alltid noe som oppleves nytt, annerledes, fascinerende og spennende. Og det er nettopp disse tingene som får meg til å føle at jeg ikke behøver å reise bort for å få gode padleopplevelser.

Beslutningen om innakjærs eller utaskjærs tur avgjøres av forholdene; jeg liker å padle utaskjærs dersom vær, vind og bølger er av den snille sorten, men sjelden alene. Det geniale med innaskjærsturer er at en alltids kommer i le, selv om det blåser litt. Derfor er jeg sjelden redd på turer innaskjærs, selv om jeg drar alene.

Tidlig sommermorgen i de indre deler av Ulsteinfjorden. Klokken er 05:30, og jeg er på vei til en holme eller en liten vik, hvor jeg kan innta frokosten min.
Tidlig sommermorgen i de indre deler av Ulsteinfjorden. Klokken er 05:30, og jeg er på vei til en holme eller en liten vik, hvor jeg kan innta frokosten min.

 

Håkonsholmen – den vakreste av alle perlene i Ulsteinfjorden – en stille sommermorgen. Det er fri ferdsel gjennom sundet, men ikke til å gjøre strandhugg, siden holmen eies privat.
Håkonsholmen – den vakreste av alle perlene i Ulsteinfjorden – en stille sommermorgen. Det er fri ferdsel gjennom sundet, men ikke til å gjøre strandhugg, siden holmen eies privat.

 

I øyeblikk som dette blir ord fattige. Et foto klarer ikke å gjenskape øyeblikket slik jeg opplevde det. Men du kan kanskje ane at det var magisk, noe som Vincent van Gogh kunne funnet på å male.
I øyeblikk som dette blir ord fattige. Et foto klarer ikke å gjenskape øyeblikket slik jeg opplevde det. Men du kan kanskje ane at det var magisk, noe som Vincent van Gogh kunne funnet på å male.

 

Padlekompis Martin Barstad og undertegnede ved enden av Ulsteinfjorden, men også nær enden av dagen. Solen står over Grasøya, men om ikke lenge går den ned bak horisonten.
Padlekompis Martin Barstad og undertegnede ved enden av Ulsteinfjorden, men også nær enden av dagen. Solen står over Grasøya, men om ikke lenge går den ned bak horisonten.

Å kunne nyte stillhet og speilblank sjø, enten kulissene byr på strålende morgengry eller innbydende aftenrød, føles alltid beroligende på kropp og sjel. Det er kanskje under slike forhold batteriene mine lades best. Andre ganger kan det føles friskt og befriende at det blåser litt – i alle fall når styrken på vind og bølger er innenfor det jeg behersker. Det er jo disse variasjonene som gjør at jeg ikke går lei – og dermed forlanger jeg heller ikke at det må være solskinn og stille på fjorden for at jeg skal bli gira på å dra ut på padletur. Jeg har hatt fine opplevelser også når det har vært gråvær, og det har regnet og blåst.

Frokost i et fjordlandskap som dette gir meg ro og sjelefred – med andre ord en perfekt start på dagen. Her er vi innaskjærs, i de indre deler av Ulsteinfjorden.
Frokost i et fjordlandskap som dette gir meg ro og sjelefred – med andre ord en perfekt start på dagen. Her er vi innaskjærs, i de indre deler av Ulsteinfjorden.

 

Her er jeg på padletur sammen med Synnøyve Kibsgaard, som også har lagt sin elsk på Ulsteinfjorden. Runde i vinterdrakt til høyre, i bakgrunnen.
Her er jeg på padletur sammen med Synnøyve Kibsgaard, som også har lagt sin elsk på Ulsteinfjorden. Runde i
vinterdrakt til høyre, i bakgrunnen.

 

Det blir aldri kjedelig i Ulsteinfjorden. Her er vi i indre del av den, like ved Dimnøya, ikke så langt unna Ulsteinvik.
Det blir aldri kjedelig i Ulsteinfjorden. Her er vi i indre del av den, like ved Dimnøya, ikke så langt unna Ulsteinvik.

 

En vik med finkornet sand er som skapt for et strandhugg. Her er vi ved de ytre deler av Ulsteinfjorden, like ved Gåsneset.
En vik med finkornet sand er som skapt for et strandhugg. Her er vi ved de ytre deler av Ulsteinfjorden, like ved Gåsneset.

 

Borgarøya – den mest besøkte av øyene i Ulsteinfjorden. Her er det åpent for alle som ferdes på fjorden.
Borgarøya – den mest besøkte av øyene i Ulsteinfjorden. Her er det åpent for alle som ferdes på fjorden.

 

Lav sol og høy himmel – de siste solstrålene på e deilig sommerdag gir vakre farger og kontraster. Øyeblikk som dette nyter jeg til fulle.
Lav sol og høy himmel – de siste solstrålene på e deilig sommerdag gir vakre farger og kontraster. Øyeblikk som dette nyter jeg til fulle.

 

Likevel er det ekstra deilig de gangene jeg har kalkulert med at det skal bli sol og vindstille på morgenturen, før jobb, og værvarselet slår til. Det er disse turene, når jeg er helt alene på den speilblanke Ulsteinfjorden, som gir meg de aller fineste og sterkeste inntrykkene, som gjør at jeg med hånden på hjertet kan si at jeg elsker å padle her.

Ulsteinfjorden kan by på litt av hvert – også for dem som ønsker action.
Ulsteinfjorden kan by på litt av hvert – også for dem som ønsker action.

Det føles også fint å få dele de gode opplevelsene med noen. Inntrykkene blir jo slett ikke dårligere av den grunn. Gjennom felles gode opplevelser styrkes også båndene med mine padlevenner. Kanskje er det derfor ingen blant disse protesterer når jeg foreslår å padle i fjorden jeg elsker; også de vet at dette er synonymt med spennende variasjon og flotte turopplevelser.

 

I lengderetningen strekker Ulsteinfjorden seg fra de nordlige delene av Dimnøya, herunder også Dimnaneset fyr – derfra nordover, helt opp mot fyrholmene Grasøya og Flørauden. Fjordområdet omfatter mange øyer, holmer, skjær og grunner; noe som gjør det til et eldorado for kajakkpadlere. Her får vi innaskjærsturer i indre halvdel – og åpne, høyt eksponerte farvann i de ytre delene av fjorden. Vestover, på tvers av lengderetningen, grenser Ulsteinfjorden til Bøfjorden og Rundafjorden. Den stiplede linjen angir kommunegrensen mellom Ulstein og Herøy. Flere grupper av små øyer og holmer er viktige for sjøfugl; merk deg derfor definerte fuglevernsarealer og tilhørende restriksjoner mot å gjøre strandhugg på disse stedene i vår- og sommermånedene.

På tur med Herøy kajakklubb

Klubbturene arrangeres på ukentlig basis – så lenge det er forhold til det. Dersom et medlem ikke har anledning til å bli med, kan vedkommende selv fritt velge tidspunkt og låne kajakk og alt nødvendig utstyr. «Leien» er allerede gjort opp for gjennom betalt medlemskap. En kode blir tilgjengelig når du, som medlem, tilkjennegir deg selv; du får dermed tilgang til naustet, med et rikt utvalg av kajakker og utstyr til kajakkpadling.

Herøy kajakklubb har sine lokaliteter ved Lanternen Marina på Jensholmen i Tjørvåg, like ved Herøybrua, og ikke så langt fra Fosnavåg. Arnfinn Blindheim og undertegnede er de første som kommer på plass i kajakkene denne praktfulle dagen.
Herøy kajakklubb har sine lokaliteter ved Lanternen Marina på Jensholmen i Tjørvåg, like ved Herøybrua, og ikke så langt fra Fosnavåg. Arnfinn Blindheim og undertegnede er de første som kommer på plass i kajakkene denne praktfulle dagen.

Klubben har mange medlemmer, og flere er bosatt utenfor Herøy. En relativt stor andel av medlemsmassen har tatt flere kurs i kursstigen til Norsk Padleforbund – mange er sågar utdannet som aktivitetsledere. Når flere av disse er på tur samtidig føler en seg trygg.

Labyrintisk område som byr på flere trange passasjer – som skapt for gøyal kajakkpadling. Noen steder avhenger det av flo og fjære om du kommer deg igjennom. Men det finnes alltids andre alternativer.
Labyrintisk område som byr på flere trange passasjer – som skapt for gøyal kajakkpadling. Noen steder avhenger det av flo og fjære om du kommer deg igjennom. Men det finnes alltids andre alternativer.

Fabelaktig, flott høstdag

Denne søndagen er det ingen som tenker risiko i det hele, bortsett fra turlederne (som alltid er på aktivitetsledernivå eller enda høyere). Selv om det er en fabelaktig, flott høstdag – så og si vindstille, og vi nyter en deilig, varmende sol fra en skyfri himmel – er det to turledere i front, og en bakerst, som kontrollerer at alle er med, til enhver tid.

Invitasjonen fra klubbledelsen til medlemmene har gått via Facebook, men det er ikke blitt bestemt et turmål ennå – bare at dette skal være en lavterskel-tur, med fokus på det sosiale aspektet. Vi bare glir omkring en stund, til noen ytrer ønske om turmål. Vi krysser Røysasundet, går utover langs land og glir forbi Mjølstadneset, hvor vi snart svinger inn i en trang, skjermet og padlevennlig fjordarm.

Som skapt for padling

Her er vi like ved bebyggelse – med hus, hytter, naust og maritime installasjoner – men kommer likevel inn i områder som er idylliske, som skapt for padling, med flotte viker, små holmer og skjær. Vi glir under et par broer – vi er aldri langt unna riksvei eller fylkesvei – og kommer inn i et område som man nesten bare kan drømme om. Jeg har heller aldri sett så mange hegrer samlet på samme sted før; de står på steiner eller på taren i strandkanten, eller kanskje oppe i et tre. I området som kalles Skinholmane er det uunngåelig å treffe på noen av disse litt forhistorisk-lignende fuglene; de virker jo litt hengslete og keitete i bevegelsene, og det er et ganske rustent primalskrik de gir fra seg, i det de flyr av sted.

I områdene ved Mjølstadneset kan en se både fiskebåter og offshore-fartøy. Denne søndagsturen, midt i oktober, var det lite aktivitet her.
I områdene ved Mjølstadneset kan en se både fiskebåter og offshore-fartøy. Denne søndagsturen, midt i oktober, var det lite aktivitet her.

Vi har vært ute et par timer og glidd omkring mange kriker og kroker, da en av aktivitetslederne spør om det ikke er på tide med en pause. Jo, det er ingen som protesterer på forslaget i alle fall. På en langstrakt holme, som deler den aktuelle fjordarmen i to, går vi i land. Det tas bilder, for selv herøyværingene mener dette er en spesiell opplevelse – en sjelden perle, besøkt på en praktdag – som de ikke så altfor ofte er forunt. Stemningen er lun og god, og det prates blant annet om deltagelse på mørkepadling og klubbturer som skal arrangeres de kommende ukene.

Jeg tar en prat med eldstemann i følget, Arnfinn Blindheim. Han forteller at han har vært borte fra miljøet en stund, etter en skade han fikk, og er både glad og lettet for å være tilbake. Arnfinn bor i Volda, men reiser gjerne noen mil for å ta del i turene som Herøy Kajakklubb arrangerer. Dyktige aktivitetsledere, hyggelige medlemmer og et lunt og trygt miljø – og de varierte, fine padleområdene som er her ute – gjør at han stortrives når han er på tur sammen med disse folka.

Litt mat og drikke og en god prat hører med til de arrangerte turene til klubben. I disse områdene er det så grunnt at padlere stort sett får være i fred – ellers er det bare småbåter som kan ferdes her.
Litt mat og drikke og en god prat hører med til de arrangerte turene til klubben. I disse områdene er det så grunnt at padlere stort sett får være i fred – ellers er det bare småbåter som kan ferdes her.

Hjelpsomhet, smil og samhold

Etter en drøy times pause er vi på sjøen igjen. Vi padler sakte tilbake til Lanternen Marina. De Instagram-vennlige stedene vi passerte i motsatt retning, er om mulig enda vakrere på returen. Kanskje er det den lave, oransje-gnistrende oktober-sola som spiller på lag med høstfargene, men også industriområdene ved Mjølstadneset oppleves som vakre i dette lyset! Vi krysser fjorden igjen og ser Herøybrua nærmest glitre i den lave høstsola. Vi padler så sakte vi kan – det er ingen hast med å komme seg i land når en padler i slike omgivelser som dette.

På hjemtur i lav oktobersol. Vi padler sakte; ingen grunn til å stresse i så vakkert vær og så nydelige omgivelser.
På hjemtur i lav oktobersol. Vi padler sakte; ingen grunn til å stresse i så vakkert vær og så nydelige omgivelser.

Når turen har nådd sin ende og vi er kommet oss på land på marinaen, får jeg nærmest klump i halsen. Jeg ser at folk blir igjen og hjelper hverandre. Én trenger hjelp til å få kajakken sin på biltaket. En annen spør etter hjelp til å kunne benytte appen og nødknappen til RS Aktiv. Smilende kvinner og menn spyler tørrdraktene til hverandre. Ting gjøres sammen. Ingen forhaster seg med å dra hjem. Det er fint å se. Her finnes det ingen egoisme, bare hjelpsomhet, tålmodighet, smil og samhold. Det miljøet Herøy kajakklubb har skapt er noe for seg selv. Når denne artikkelen publiseres er jeg trolig blitt medlem i klubben; dette kajakkmiljøet ønsker jeg å være en del av.

Det er alltid rom for lek og øvelser på lavterskel-turene til Herøy kajakklubb. Her lager Joakim, Christer, Hege og Gunn-Lise en hashtag. Arnfinn kommer glidende inn fra høyre og vil være med på moroa.
Det er alltid rom for lek og øvelser på lavterskel-turene til Herøy kajakklubb. Her lager Joakim, Christer, Hege og Gunn-Lise en hashtag. Arnfinn kommer glidende inn fra høyre og vil være med på moroa.
Herøy kajakklubb favner videre enn kommunegrensene. Arnfinn Blindheim bor i Volda, men setter så stor pris på det gode miljøet i HKK at han gjerne kjører noen mil for å kunne ta del i denne typen klubbturer.
Herøy kajakklubb favner videre enn kommunegrensene. Arnfinn Blindheim bor i Volda, men setter så stor pris på det gode miljøet i HKK at han gjerne kjører noen mil for å kunne ta del i denne typen klubbturer.
En hegre på taren i strandkanten. Den riktige benevnelsen er gråhegre eller fiskeheire. De er langlemmet og langhalset, lever helst av småfisk den fanger med nebbet. De trives aller best i tidevannssonen i kystområder med noen trær her og der.
En hegre på taren i strandkanten. Den riktige benevnelsen er gråhegre eller fiskeheire. De er langlemmet og langhalset, lever helst av småfisk den fanger med nebbet. De trives aller best i tidevannssonen i kystområder med noen trær her og der.

120 padlere utpå samtidig

Bergen by skal gjennom hele 2020 markere at det nå er 950 år siden kong Olav Kyrre grunnla Bergen og gjorde byen til landets hovedstad. Samtidig som jubileumsåret ble åpnet helgen 17-19. januar, ble det også arrangert Bergen Light Festival for første gang. Helt siden det i høst kom forespørsel fra arrangementskomiteen i festivalen om padlemiljøet hadde lyst til å delta i selve arrangementet, har vi gledet oss. Så klart ville vi det!

Karl Henrik Nymo var det viktige bindeleddet for informasjon mellom padlerne og arrangørene, og han kunne de siste ukene opp mot arrangementet stadig oppdatere oss på hvor mange padlere som hadde lyst til å delta. For å kunne ha oversikt over antall og identitet på deltakere, og unngå fullstendig kaos med hvem og hvor, så måtte alle melde seg på, helst på forhånd, til en av regionens klubber. På arrangementsdagen 18. januar møttes drøye 120 entusiastiske padlere på Vågen i Bergen, noe som må være den største kajakkansamling sett på Vestlandet.

Og det er jo ikke bare, bare når så mange skal koordinere skyss til seg selv, utstyret og kajakkene for å nå inn til en bestemt lokalitet på et bestemt tidspunkt i Bergen sentrum en lørdag. Og ikke minst reiste det seg spørsmål vi ikke visste svaret på. Hvor lang tid bruker egentlig 120 kajakkpadlere på å få på seg ull, tørrdrakt, parkere bilene og ta seg ut i kajakken? Klarer man å padle i formasjon når 120 padlere møter 7-8 sekundmeter vind og det både hagler og regner? Og hva med kommunikasjon innad i en så stor gruppe?

 

120 padlevenner

Få av oss hadde tidligere padlet i en så stor gruppe, men du verden så fantastisk det ble. Det var kajakker med kjentfolk i alle retninger og det føltes nesten som at man hadde gått ut på Facebook og åpent invitert alle sine venner til kajakktur. Etter en testrunde før det mørknet oppdaget man at det ikke var så enkelt for 120 padlevenner å holde en formasjon når man bruker ulik tid på mobilisering og holder ulikt padletempo. Det måtte noen justeringer til!

Vår deltakelse i Bergen Light Festival foregikk inne på selve Vågen i Bergen, altså området omtrent fra Håkonshallen til nye Fisketorget. Vi gled ut klokken 18.30, fullt rigget med hodelykter og flere andre lyskilder på hver kajakk. Det viste seg atter at møljepadling fungerer. Og ikke bare fungerer, men det ble et helt fantastisk skue både fra land og luft! Som en slags morild gled man innover Vågen langs Strandkaien-siden, svinget så over mot Bryggen der seilskipet Statsraad Lehmkuhl lå badet i lys og masse mennesker sto linet opp langs bryggekanten og fulgte med jubileumsunderholdningen på scenen. Brannbåten Sjøbrand lå midt på Vågen og sprøytet opp en vannvegg, som fungerte som et lerret for lyseffekter! Etter å ha krysset Vågen ankom vi Bryggen og området der scenen og publikum stod. Foran i vår svært store padlegruppe lå ti dyktige padlere som på signal synkronrullet akkompagnert med tromming på kajakkdekkene av oss øvrige padlere. Selv om man følte at vårt innslag kunne være mer fremtredende i arrangementet, så var det definitivt veldig morsomt å delta i en stor og sprudlende padlegruppe midt i Bergen sentrum!

Vakre Hjørundfjord

Jobbturen denne gangen førte meg tilbake til vakre Ørsta, som ligger pent omkranset av majestetiske fjell. Jeg veide litt for og imot, men kajakken ble festet på biltaket. Så snart jobben var unnagjort skulle jeg bruke den lille tiden som var igjen til litt utforsking.

 

Bratt rasutsatt og vakkert

Først gikk tankene utover mot havet, men jeg er svak for fjordene våre, og en fjord jeg ikke viste mye om var nettopp Hjørundfjorden. Jeg ymtet frempå ideen til min lokale kontakt og fikk tips om hvor jeg burde bruke tid, eventuelt sette opp telt. Oppsummert; bratt, rasutsatt og vakkert. Pass deg for kraftig strømsjø. Kvelden kom og jobben var unnagjort. Det var klart for kajakktid! Jeg sjøsetter kajakken innerst i fjorden ved Bjørke, et spesielt vakkert sted. Speilblank overflate får det til å boble i turiveren.

Med fin padleflyt jobber jeg meg utover mens jeg tar til meg inntrykkene som nesten er overveldende vakre. Er dette helt spesielt? Nei, jeg har fartet mye rundt i dette landet og har sett mange fjorder og daler. Det er mye likhetstrekk fra det ene stedet til det andre. Det betyr ikke at jeg har blitt lei eller syns det er kjedelig. Tvert om.

 

Majestetisk natur

Jeg elsker denne rå majestetiske naturen. Spor etter ras, snøfonner som ligger igjen nederst, grønne lier og heftige fossefall. Det er norske fjorder. Men fjellsidene er bratte og du bør tenke steinsprang der du padler stille av gårde. Før eller siden vil du oppleve det. Lyden av stein som knuses og som til slutt plasker i fjorden. Men med litt sunn fornuft går det helt fint. Jeg padler fra nes til nes. Stopper noen steder og; Fotografen i meg er også på tur og steder som dette er som en drøm. Min lille flyvende billedsensor blir sendt opp for å fange noen øyeblikk, men det er ikke lett. Jeg mestrer ikke den formen for bilder enda. Om ikke annet får jeg verdifull trening.

Vakre Hjørundfjorden i flott kveldslys.
Vakre Hjørundfjorden i flott kveldslys.

 

Ideelt leirsted

Rundt nok et nes og jeg oppdager det som skal bli mitt sted for natten. Tydelige spor av et eller flere skred har dannet en liten halvøy som strekker seg ut i vannet. Ideelt leirsted, om du ser bort fra revnen oppover i fjellsiden. Som en trakt fører den rett ned mot stedet – Jeg drar kajakken opp i fjæra og undersøker området. Noen har lagt en stokk mellom noen stener og laget en enkel benk. Flere har brukt tid her. Jeg ser ellers ingen spor etter mennesker.

Dyr er det spor etter; i form av et skjelett. Dekket av tang og årets gress stikker kritthvite benpiper opp mot himmelen og prøver å fortelle meg noe. Jeg studerer restene, som for meg ser ut som de stammer fra en hjort. Størrelsen på ryggvirvlene, og skallen. Lang snute med et godt tannsett. Tenner fremme i overkjeven. Dette er ikke noe alle drøvtyggere har.

Her skiller hjorten seg ut og det alene gjør det lettere for meg å artsbestemme restene som ligger her. Tar vi med i beregningen at området fullpakket med hjort er det enda mer sannsynlig. Jeg ser funnet som spennende og interessant i fotosammenheng. Jeg flytter restene og plasserer dem der jeg vil ha dem; som en slags boligstyling på mitt vis. Det fungerer og gir bildene litt mer følelse av rå natur.

 

Fanger det vakre lyset

Jeg lager meg et enkelt måltid og bruker skumringsstunden til litt mer foto, både flyfoto og mer tradisjonelt foto. For å fange det vakre lyset tar jeg bilder med ulik eksponering for å lage HDR hjemme. Brukt rett kan slike bilder bli svært fine og få frem detaljer jeg ellers ikke klarer. Her foretrekker jeg mitt trofaste fullformat DSLR kamera. Der er det nok dynamisk omfang til at bildene blir gode uten at det blir for mye støy.

Jeg har et lite kompakt kamera også, men selv om jeg bruker full manuell innstilling – lav ISO, rett blender og stativ, så er det under redigering merkbart mindre å spille på kontra fullformat. Billedfiler fri for støy i utgangspunktet kan få støy om jeg er for ivrig under redigeringen. Da er det snakk om digital støy som forvrenger/klumper pixler til noe jeg ikke liker. Ikke alltid så lett å oppdage, men som gjerne dukker opp under print.

 

Savner ikke telt

Med alle bildene tatt og morgendagen i tankene kryper jeg ned i posen. Jeg har kjøreturen hjem i morgen og jeg vil prøve å få med meg morgenlyset. Når jeg ligger der i posen og venter på søvnen kommer jeg til å tenke på diettpenger. Jeg er på jobb og da skulle dette kvalifisere til uspesifisert overnatting – 660 kroner inn på konto. Nå kan jeg sove. En kort kajakktur som dette er lett å gjennomføre. Enkel oppakning og enkel overnatting. Teltet savner jeg ikke.

Så lenge det ikke kommer nedbør eller myggen ikke ødelegger, så foretrekker jeg overnatting i det fri. En liten presenning er egentlig alt som skal til for å ligge tørt. På en stille Hjørundfjord padler jeg innover mot Bjørke, mitt startsted, og stopper kun en liten stund for å se på en stim med sild. Stimen er ikke større enn en god munnfull for en mellomstor hval. Jeg iakttar dem der de nipper i overflaten og svinger synkront, som om alle var èn. Kajakken er den perfekte farkosten for «Hiking i Norske fjorder».

Os-Stavanger i kajakk

Bjørn Tore stilte med tørrdrakt, vest, åre og akevitt. Han var ikke fan av mine «hipsterpinner», så han hadde lånt seg en egen åre. Hans alltid gode humør og en del brødmat var også med. Som den friluftsmannen han er hadde han lurt litt på proviantplaner. Det er jo butikker underveis og fisk i havet så det var vel ikke noe problem. Jeg stolte ikke helt på det, og tok med en god dose med REAL-turmat.

Ved godt mot før avreise i regnet. FOTO: SILJE HOLMELID.
Ved godt mot før avreise i regnet. FOTO: SILJE HOLMELID.

 

Friskere enn ventet

Vi padlet ut fra Hagavik kysthospital sør for Bergen i rolig sjø, men strøm og vind jobbet mot oss. Da vi kom ut av sundet følte vi oss fortsatt ved godt mot og vurderte Bjørnafjorden som grei å krysse denne ettermiddagen. Vel ute i fjorden møtte vi sterkere vind enn antatt og bølgene på rundt halvmeteren, med skum på toppen, slo godt i mellomgulvet da de traff oss midt imot. Det ble en frisk tur og vi brukte omtrent to timer over. Regnet bøttet ned, men vi hadde nok med å fokusere på padlingen til å bry oss om det. Vel over kom vi inn i en lun vik mellom noen holmer.

På land ble jeg straks fôret med en sjokoladebit og en ferdig åpnet øl i hånd. Bjørn Tore har forstått at det er viktig å få i noe rask energi og komme i god stemning når man skal slå opp teltet og gjøre klar leiren. Vi hadde funnet en flott teltplass, men været innbydde ikke til noe utendørs campingliv så vi fikk opp teltet og kom oss inn. Loggen viste 12.5 kilometer padling på vel tre timer, og Yr.no kunne fortelle oss at det hadde vært 11 m/ sek motvind over fjorden. Snittfarten hadde vært noe lavere enn det vi hadde sett for oss. Men det var nå et glemt kapittel, og vi hadde nå funnet roen i teltet. Et varmt måltid, et par øl og litt Akevitt senere sovnet vi i posene våre.

Bjørn Tore får de siste tingene i kajakken etter en velfortjent matpause i Fitjar.
Bjørn Tore får de siste tingene i kajakken etter en velfortjent matpause i Fitjar.

 

Glemte kaffe

Vi våknet torsdags morgen til det samme været som vi la oss til, og tok oss en skikkelig frokost i teltet. Brød og pålegg ble funnet fram og vannkokeren satt i sving. Jeg var sikker på at kaffen lå i kajakken, og stakk ut i regnet. Kort etter kom jeg lett fuktig men like tomhendt tilbake som da jeg gikk ut. Regnet hadde gått over til lett duskregn, og uten kaffe var det vel egentlig bare å pakke ned og komme seg avgårde. Vi var på vannet i 09:34 tiden og satte kursen sørover langs Huftarøy. Selv om kaffetørsten ikke var slukket, var det god stemning.

I litt mindre motvind enn dagen før, kom vi oss fint sørover, og etter vel 7.5 kilometer karret vi oss i land på en liten holme for hvile før vi krysset over fjorden til Fitjar. Det ble landkjenning etter nye 12 kilometer, og denne gangen unnet vi oss et varmt måltid. Det holdt til nye 15 kilometer padling gjennom Fitjarøyene. Vi kom oss i land på en gressflekk og studerte kart, tømte en pose med turmiks og strakk litt på beina.

Fint driv nedover Bømlo. Endelig litt lettere vær og glimt av sol.
Fint driv nedover Bømlo. Endelig litt lettere vær og glimt av sol.

 

Flotte Røyksundkanalen

Nøtter og sjokolade holdt til ytterligere 12 kilometer, og vi fikk oss en flott tur gjennom Røyksundkanalen i kraftig motsol – faktisk så kraftig at Bjørn Tore bare var millimeter fra padle rett i en stake. Han skvatt til da den kom til syne, og fikk så vidt manøvrert unna. Den strøk langs kajakksiden i fin fart. Vi fikk oss en god latter, og ikke lenge etter fant vi en grei teltplass, kom oss på land og begynte å tømme ut av båtene.

Med hodet ned i luken kunne jeg høre lyden av en boks som ble åpnet og da jeg snudde meg så jeg rett inn i en sjokoladebit og en øl. FOR en mann! Mens jeg satte opp teltet fikk Bjørn Tore i gang bålet. Vi var slitne etter 46.5 kilometer padling og ti effektive timer i kajakkene. Men det hindret oss ikke i å løfte både en og to bokser med styrkedrikk, og klokken ble over midnatt før vi kom oss i teltet. Mange røverhistorier og akevitt gjorde at tiden fløy.

Inngangen til Røyksundskanalen. Ganske fin padling igjennom, og vel verdt et besøk.
Inngangen til Røyksundskanalen. Ganske fin padling igjennom, og vel verdt et besøk..

 

Over Sletta til Haugesund

Vi kom oss relativt tidlig av gårde fredagen og tok en pause med noe brødmat etter 14 kilometer før Bømlafjorden skulle krysses. Planene var å ta et stopp til før Sletta skulle forseres, men det ble ikke noe av, og vi var straks ved Ryvarden fyr i solskinn og bølger. Vi følte oss ved godt mot og padlet på. Vi så nye varder hele tiden, uten at noen av de markerte innseilingen til Haugesund. Vi så to vindmøller i det fjerne og håpet det ikke var helt ned dit vi skulle. «Jaja, må vi så må vi» sa Bjørn Tore. Og det måtte vi.

Vi var rimelig slitne da de vel to meter høye bølgene fra alle kanter begynte å gi seg og motstrømmen gjorde seg gjeldende inn mot Haugesund. Haugesund kai viste seg å være lite tilgjengelig fra kajakk, men med god hjelp fra noen hyggelige bergensere i seilbåten Nefertiti, som lot oss bruke badeplattformen deres, kom vi oss i land etter 26 kilometer og fikk fortøyd kajakkene mens vi gjorde innkjøp og fikk oss en meget fortjent burger.

Greit å kunne sette seg ned i en stol og spise maten ved et bord. Bjørn Tore er travelt opptatt med å oppdatere sosiale medier, det vil si sms til familien om at Boknafjorden var unnagjort.
Greit å kunne sette seg ned i en stol og spise maten ved et bord. Bjørn Tore er travelt opptatt med å oppdatere sosiale medier, det vil si sms til familien om at Boknafjorden var unnagjort.

 

Dagsetappe på 60 km

Vi var nok et syn der vi gikk rundt i byen iført det vi hadde under tørrdraktene. Siden klærne våre lå i de tørre rommene i kajakkene og de var rundt to meter under oss på vannet, fikk det bare stå til. Jeg var glad jeg hadde turbukse under, mens Bjørn Tore hadde valgt sin slafsete Peter Pan-bukse av en stillongs. Vi spurte fint på restauranten om kleskoden vår var god nok til å slippe inn. Det var den heldigvis, og vi ble henvist til et bord. Det var selvfølgelig i trekken, og vi var heldige som slapp med skrekken.

Trekken er jo som kjent veldig farlig for oss eldre. Gode og mette og full av nytt pågangsmot og kaffe i kajakken, padlet vi videre mot sør. Dagslyset og pågangsmotet holdt i vel 20 kilometer, og vi fant en flott teltplass på Lauvøy, rett nord for Boknafjorden. Solskinnet var byttet ut med regn, så det var bare å få opp teltet i en fei og komme seg inn og ta ankerdrammen i soveposen. Vi var godt fornøyd med 60 kilometer padling.

To menn, ett bål, litt akevitt og røverhistorier. En nærmest perfekt avslutning på en god dag.
To menn, ett bål, litt akevitt og røverhistorier. En nærmest perfekt avslutning på en god dag.

 

Frisk nordavind

Vi våknet lørdagen av at vinden røsket godt i teltet og regnet overdøvde bølgeskvulpet, og vi fikk ikke noe hastverk med å komme oss ut. En tekstmelding fra min mor med oppfordring om å snu siden været var så dårlig, ble ignorert da vi oppdaget at vinden kom fra nordvest og bydde opp til dans sørover leia. Vi padlet ut fra bukten og satte i vei sørover mot og langs Vestre Bokn. Vi fikk gode småsurfer på bølgene, og min Norse Bylgja fikk god fart nedover mot Arsvågen. Vi fosset sørover i god fart og bestemte oss etter 11 kilometer for at fjorden så fin ut og fortsatte like greit ut. Så langt er det jo tross alt ikke, og vi følte oss lette og fine i kroppen.

Vi var da ved det østligste punktet på Vestre Bokn. Vi la kursen skarpt utover for å vinne høyde mot vinden, og padlet på. Fergesambandet Arsvågen-Mortavika viste seg å være godt bemannet denne formiddagen og vi merket at det var vanskelig å bestemme seg for om vi skulle gå foran eller bak de forskjellige avgangene. Den første fergen som nærmet seg bestemte vi oss for å vente til hadde passert før vi satte fart. Mens vi nærmet oss forsiktig, merket vi at bølgene var litt høyere enn først antatt, uten at det var noe problem. Noe rotete sjø ble det da fergebølgene og havdønningene kom fra litt forskjellige sider, men det gikk fint og vi satte fart.

I fint vær over fjorden. En av de roligste kryssinger på turen.
I fint vær over fjorden. En av de roligste kryssinger på turen.

 

En trøblete overfart

Vi padlet på, med dønninger fra nordvest og fergebølger fra sørøst, for å krysse leia. «Hva gjør vi med den der, da?» spurte Bjørn Tore og pekte. Fra babord kom tankeren Clipper Jupiter med sin 200 meters lengde og 37.000 bruttotonn farende i god fart. Vi lot vikeplikt være vikeplikt og ventet til den var passert. Høyst usikker på om de både kunne se oss, eller i det heletatt manøvrere på såpass kort strekk, tenkte vi det var like greit. Dønningene fra havet hadde økt og tankerens bølger var enda større enn fergene, men det varte ikke lenge før vi var på vei sørvestover igjen og kunne fokusere på å finne åpningen mellom Rennesøy og Mosterøy. Det viste seg å være litt trøblete å se på langt hold, når man i en kajakk ikke stikker særlig høyt opp over havet.

Det viste seg at det var flere ting som var vanskelig å se på lang avstand. Bølgene hadde økt betraktelig, og de var nå så store at vi ikke kunne se hverandre til tider, selv om vi holdt oss nære hverandre hele tiden. «På den positive siden, så er det jo vindstille nede i bølgedalene» kunne jeg høre Bjørn Tore rope til meg. For så vidt sant det, selv om vi strengt tatt skulle ønske det var litt roligere. Det føltes ganske heftig når bølgene begynte å brekke litt på toppene omkring oss, og jeg er sjeleglad for at jeg nærmest på impuls hadde kommet på å skaffe noen skikkelige neoprentrekk rett før avreise. Jeg hadde vært innom en kajakkbutikk på Askøy for en liten prat i lunsjen og tok med meg to trekk da jeg gikk derifra.

På vei ut mot Sletta. Bildet er tatt før bølgene ble for store til å ta fram kameraet.
På vei ut mot Sletta. Bildet er tatt før bølgene ble for store til å ta fram kameraet.

 

Halvannen time i «vaskemaskin »

Da vi la kursen litt innover mot Utstein kloster kjente jeg flere ganger at bølgene trakk kajakken min bakover og nedover, før de skylte inn over meg bakfra. Hele båten virket å være under vann til tider. Dette til tross, var det bare rundt ti liger vann i cockpiten da vi endelig kom oss til land. Hadde jeg hatt de gamle trekkene ville nok situasjonen vært helt annerledes. Vi anslo bølgene til å være opp mot tre meter eller så til tider, og da de gav seg litt bød de på gode surf innover mot en meget velfortjent pause. Selve kryssingen tok bare rundt halvannen time, men det var halvannen time i en «vaskemaskin» og slitsomt både for kropp og sinn.

Da vi var ute av båtene, kom det en kar ned og hilste på. Vi forsikret han om at vi ikke skulle være til bry og at vi bare skulle ha et varmt måltid og en hvil før vi dro videre, og at vi så klart bedrev sporløs ferdsel. Null stress, og vi fikk låne hagemøblene og satt oss ned i hver vår stol og spiste mat ved et bord i en flott hage. Karen visste ikke om han skulle være imponert, eller rystet over ferden vår over fjorden denne dagen. Det var en grunn til at vi ikke hadde sett noen fritidsbåter utpå, mente han.

«Stavanger here we come»! Man føler seg liten ved siden av slike skip, men likevel stolt over å ha gjennomført turen.
«Stavanger here we come»! Man føler seg liten ved siden av slike skip, men likevel stolt over å ha gjennomført turen.

 

Møtte sel og niser

Vi kom oss i båtene igjen, og fortsatte ferden sørover. Det var fint driv i sjøen og vi holdt god fart. Litt nede i sundet traff vi på vår første sel. Den lå i vannet og fulgte med på oss et lite øyeblikk før den forsvant. Jeg tror vi synes det var mer spennende enn selen. Men når vi først hadde fått ferten av dyrelivet kom kontakten oftere, og ikke lenge etter svømte en noen niser forbi oss. Vi var da kommet inn til Åmøy og var på oppløpssiden. Vi kunne nå se kranene på verftene, som for oss markerte innseilingen til Stavanger by, og vi satte kursen dit. I Bangavågen kom en sel svømmende mot oss. Den virket ikke særlig skvetten og svømte omkring og koste seg.

Vi kunne nå se målet og hadde kurs rett inn mot vågen i Stavanger. Der kunne vi se at det var et yrende folkeliv og høy musikk. Litt av en velkomst, tenkte vi og gledet oss til å bli hedret på maritimt vis da en brannbåt kom mot oss. Merkelig nok fortsatte den bare videre, uten noe salutt eller vannspruting. Jaja, vi fikk bare fortsette innover mot det ventende folkehavet. Da vi nærmet oss bryggen vinket vi til alle sammen, men det var kun to som vinket tilbake. Det var de som skulle hente oss og få utstyret vårt trygt hjem. Vi klappet til kai kl. 19:20 lørdag ettermiddag og hadde klart akkurat det vi hadde satt som mål, og var meget fornøyd med egen innsats.

Med kajakk til kjent turistmål

Foran meg ligger en speilblank innsjø, med en sommerlig turkis farge. Det kunne kanskje vært i et sydligere eksotisk land, men nei, fargen er et resultat av iskaldt brevann. På avstand ser det dog forlokkende og innbydende ut.

Ringedalsvatnet sett fra Trolltunga. FOTO: KIM JACOBSEN.
Ringedalsvatnet sett fra Trolltunga. FOTO: KIM JACOBSEN.

 

Populære Trolltunga

Hvert år velger flere tusen mennesker å ta turen inn til Trolltunga. Alle vil ha det berømte bildet av seg selv stående på tunga mens man gjør diverse krumspring. Jeg har det bildet jeg også. Bildene går verden rundt på sosiale medier og tiltrekker seg stadig flere turfolk fra alle verdenshjørner. De fleste går stien opp via Skjeggedal. Trolltunga ligger 700 meter over Ringedalsvatnet. Der oppe fra ser vatnet ut som en fjord, og med sine stupbratte fjellsider skaper det et nasjonalromantisk inntrykk. Innsjøen er åtte km lang og har en overflate på 4,6 km2. På grunn av kraftutbyggingen er vatnet regulert og dybden kan derfor variere med opptil ni meter. Ved foten av demningen sjøsettes kajakken og jeg er omsider klar for tur. Det er helt vindstille. Vatnet er krystallklart og flere steder kan man se langt, langt ned. Der ligger det kun stein. Ingen planter eller vekster. Stadig vekk høres plasket fra fisker som hopper, men jeg rekker ikke å se noen. Noen steiner er helt åpenbart bruddstein fra arbeid med demningen og kraftverket, men flere steder padler jeg over enorme kampesteiner. I fjellveggen ses ferske sår i de bratte fjellveggene. Best å passe litt på.

n hare hopper frem på svaberget før den forsvinner inn i skogen.
En hare hopper frem på svaberget før den forsvinner inn i skogen.

 

Demningen er 521 meter lang.
Demningen er 521 meter lang.

 

Spektakulære fosser

Mot slutten av 1800-tallet ble turister rodd over innsjøen for å se på Tyssestrengene og Ringedalsfossen. Det var spektakulære fosser, regnet som noen av verdens fineste og tiltrakk seg turister både fra England og Tyskland. Tyssestrengene var den gang Norges høyeste foss med et fritt fall på 312 meter. Behovet for kraft førte imidlertid til at de ble lagt i rør i 1967 og med det var den naturattraksjonen ved veis ende. I dag har en tur til Trolltunga blitt en strømlinjeformet opplevelse. Billetter til parkering kjøpes på nett, busser går i skytteltrafikk fra Odda og i etapper oppover i fjellet. I sesongen slipper du ikke inn med bil om du ikke har billett. Knapt nok ikke da engang. Selv med kajakk på taket må jeg overbevise vaktsjefen om at jeg virkelig skal padle til Trolltunga og ikke gå. Etterhvert slipper jeg heldigvis gjennom nåløyet.

Noen steder er fjellsidene bratte og glatte som rutsjebaner.
Noen steder er fjellsidene bratte og glatte som rutsjebaner.

 

Nydelig sommerdag på Ringedalsvatnet.
Nydelig sommerdag på Ringedalsvatnet.

 

Så nære kommer man Trolltunga fra sjøsiden.
Så nære kommer man Trolltunga fra sjøsiden.

 

Stor natur

Naturen rundt meg er spektakulær. Jeg føler meg bitteliten i møte med disse enorme fjellene. Noen steder er fjellsidene blankskurt og stupbratte, og ser ut som gigantiske rutsjebaner, andre steder flater det mer ut og grønne, frodige trær kommer nesten ned til vatnet. Jeg tar meg god tid og nyter hver meter av turen. Jeg vinker til noen syklister på vei innover grusveien. De tar bilde av meg. En hare hopper plutselig ut mellom trærne og titter litt skremt rundt seg før den forsvinner inn i skogen på andre siden.

Sår i fjellsiden viser at det går jevnlige små ras langs vatnet.
Sår i fjellsiden viser at det går jevnlige små ras langs vatnet.

Selv om det er flott, mektig og alt det der, så skal jeg være ærlig å innrømme at det skjer ikke så veldig mye på veien. Med et fotoapparat på evig jakt etter spennende motiver blir gleden stor når jeg oppdager at speilblankt vann i møte med fjell og stein skaper morsomme bilder. Snu litt rundt på det og frem trer morsomme «aliens».

 

Under Trolltunga

En terrasselignende konstruksjon midt i intet.
En terrasselignende konstruksjon midt i intet.

Til slutt forteller kartet meg at jeg nærmer meg Trolltunga. Sett fra denne siden er finnes flere steder med utspring som alle kan passe beskrivelsen. Den riktige Trolltunga blir avslørt når solen reflekterer i kameraene. Blitzregnet der oppe overgår nesten papparazziaer på jakt etter Norges største kjendis. På bilder ser det ut som at tunga henger ut over Ringedalsvatnet. Det gjør den ikke. Den er faktisk 1,4 kilometer unna – en illusjon som avsløres brutalt fra denne vinkelen. Jeg padler så nært jeg kommer. Helt inne ved land sitter jeg andektig og stirrer opp. Det kommer stadig nye mennesker ut på tunga. En lett bris bringer med seg stemmer hvis ord jeg ikke klarer å oppfatte. Det overrasker meg at det hviler litt høytidsstemning over øyeblikket. Her er ingen kø, ingen kamp mot høydeskrekken, ingen forstyrrelser. Bare meg og naturen, helt stille i hverandres nærvær.

Til fascinasjon for stadig flere

I dette bladet er det blitt publisert mange artikler med fokus på sikkerhet knyttet til padling, og det har blitt vektlagt at forholdsreglene skjerpes ytterligere når vi padler vinterstid, i kulde og skiftende vær. Jeg forutsetter at alle er bevisst hvilke risikoer som er knyttet til å padle under slike forhold; derfor velger jeg enda en gang å fokusere på noen av oppsidene med padling som helårsaktivitet.

Det å oppleve et snødekket kystlandskap fra kajakken, i kombinasjon med endringene i lys, skygge, farger og kontraster ved værskifter, kan være både vakkert og fascinerende. Det kan endog være skremmende noen ganger, når vi ser himmelen mørkne raskt i horisonten. Er det uvær på vei, eller bare en uskyldig, kjapt forbigående snøbyge?

Været er i endring – det er i ferd med å friskne til. Snart vil det være hvitt skum på bølgene i hele fjorden. Det er spennende å oppleve værskifter og være midt i elementene – forutsatt at du kan takle forholdene. Denne typen erfaring vil også kunne gjøre deg til en tryggere padler.
Været er i endring – det er i ferd med å friskne til. Snart vil det være hvitt skum på bølgene i hele fjorden. Det er spennende å oppleve værskifter og være midt i elementene – forutsatt at du kan takle forholdene. Denne typen erfaring vil også kunne gjøre deg til en tryggere padler.
Våre vakre fjorder og eviglange kyststriper innbyr til fantastiske padleopplevelser hele året. Endringene i lys og kontraster i kystlandskapet kan være fascinerende, spesielt vinterstid. Stadig flere gjør derfor padling til en helårsaktivitet. Ta kontakt med padlekompisene dine, hent frem kajakker og nødvendig utstyr og la dere begeistre, dere også.
Våre vakre fjorder og eviglange kyststriper innbyr til fantastiske padleopplevelser hele året. Endringene i lys og kontraster i kystlandskapet kan være fascinerende, spesielt vinterstid. Stadig flere gjør derfor padling til en helårsaktivitet. Ta kontakt med padlekompisene dine, hent frem kajakker og nødvendig utstyr og la dere begeistre, dere også.

 

Gode opplevelser hele året

Våre opplevelser av ulike kystlandskap varierer med lys, vær og vind, strøm og bølger, flo og fjøre – og årstidene. Nettopp derfor vil vi gå glipp av mye dersom vi venter med å sjøsette kajakken til sommeren er her. Tenk på Antonio Vivaldis fiolinkonsertsamling Le Quattro Stagioni – hva ville vi ikke ha mistet av variasjon, dramaturgi, kontekst og helhetsopplevelse av dette mesterverket, dersom vi bare hørte på vår egen «favorittårstid»?

Noen vaner og mønstre kan være vanskelige å bryte. Vår norske folkesjel tilsier at vi skal tilbringe tiden til fjells og gå på ski om vinteren. Sjøen som rekreasjonsarena hører liksom sommeren til. Dette er så innlært at noen ikke engang tenker på padling som et aktivitetsalternativ i vintermånedene. De er selvsagt lykkelig uvitende om hva de går glipp av.

Dersom du tenker at padling i minusgrader høres både kaldt og farlig ut, så kan det selvsagt være det også. Men når vi gjør grundige vurderinger og fornuftige valg knyttet til aktuelle faktorer, kan risikoen for uhell reduseres betydelig.

Snøkledd kystlandskap sett fra kajakken i slikt vær er noe av det vakreste som finnes. Stedet er Gåsneset i Ulsteinfjorden – mellom Ulsteinvik og Flø.
Snøkledd kystlandskap sett fra kajakken i slikt vær er noe av det vakreste som finnes. Stedet er Gåsneset i Ulsteinfjorden – mellom Ulsteinvik og Flø.

 

I skumringstimen er det fint å padle.
I skumringstimen er det fint å padle.

 

Ut på tur – aldri sur!

Ta en prat med padlevennene dine, og gi dere selv denne utfordringen. Trenden de siste årene er at stadig færre velger å legge kajakken i vinteropplag. Eventyrlysten er stigende, også blant padleglade nordmenn. Vi hører om ulike ekspedisjoner i isøder – ofte utført av vanlige folk. Vi lar oss inspirere, med det resultat at stadig flere velger å utfordre seg selv.

Oppsiden med vinterpadling er opplevelser som er en fryd for sansene – og slikt går ikke upåaktet hen i våre dager, når folk poster sine beste turbilder på sosiale medier. Det genererer en god, selvforsterkende sirkel, ettersom flere blir trigget til å prøve.

Sikkerhet, komfort og hygge er noen gode stikkord om du skal ut på tur med noen som ikke har padlet i kulden før. Bruk alltid tørrdrakt, og ta alltid med tørre, varme klær, mat, vann, brensel, kokeopparat – og kamera! For øvrig gjelder det samme mottoet på sjøen som i skogen, på fjellet eller på vidda – ut på tur, aldri sur!

Kaldt på land og sjø, men likevel flott!
Kaldt på land og sjø, men likevel flott!

 

Min padlevenninne Synnøve Kibsgaard synes det er friskt og flott å padle vinterstid.
Min padlevenninne Synnøve Kibsgaard synes det er friskt og flott å padle vinterstid.

Sen høsttur

Bildeserien til denne artikkelen ble tatt i området ved Kjeldsund i Herøy, på Sunnmøre, den siste helgen i oktober i fjor. Det hadde regnet i flere uker, og endelig skinte solen på sunnmørskysten; forholdene for en tilbakelent padleopplevelse kunne vanskelig blitt bedre.

Det var sol fra skyfri himmel, vindstille, kald og gnistrende klar luft, og omgivelser som bærer preg av at de er i et hamskifte når høst skal bli til vinter. I noen områder har sjøen frosset til is, og vi ser fjelltopper som har blitt pudret med den første snøen. Da vet alle vi nordboere at mørketiden er på vei. Men når solen skinner på det vakre fjordlandskapet oppleves det både mektig og andektig. Selv føler jeg takknemlighet for å kunne få en slik «pause» eller «flukt» fra hverdagen.

Å gli stille bortover sjøen gir meg en egen ro. Men også når jeg må brøyte meg vei gjennom et lag med is, merker jeg at jeg smiler bredt. Lyden av is som brekkes opp mens jeg padler er også en detalj i det hele, som gir mat for refleksjon og undring.

Senhøst kan by på vakre opplevelser.
Senhøst kan by på vakre opplevelser.

 

Padlevenninne Synnøve Kibsgaard nyter hvert padletak i de nydelige omgivelsene.
Padlevenninne Synnøve Kibsgaard nyter hvert padletak i de nydelige omgivelsene.

 

Dagens siste solstråler treffer noen gamle fabrikkbygninger på Hestholmen ved Kjeldsund. Selv ruiner kan bli vakre og fotogene i aftenrøden.
Dagens siste solstråler treffer noen gamle fabrikkbygninger på Hestholmen ved Kjeldsund. Selv ruiner kan bli vakre og fotogene i aftenrøden.

 

Puddersnø på fjelltoppene er et synlig bevis på at vinteren er i anmarsj.
Puddersnø på fjelltoppene er et synlig bevis på at vinteren er i anmarsj.

 

Senhøst

I våre dager har vi det som trengs for å kunne holde oss tørre og varme når kulda setter inn – men hvordan var tilværelsen for dem som levde her for noen hundre år siden, før man fikk trygge, isolerte hus og kunne kjøpe det man trengte av mat og klær i butikker? De måtte selv skaffe mat på bordet, om de i det hele tatt hadde et bord, enn si tak over hodet. Livene deres kunne være preget av sult og smerte. De prøvde som best de kunne å overleve og unngå å fryse ihjel i den ugjestmilde naturen, slik den opplevdes når vær, vind og kulde dominerte. Kunne disse hardt prøvede menneskene nyte synet av vakker natur, enn si en vakker soloppgang eller aftenrød? Vi får være glade for at vår tid er nå; være takknemlige for at vi har tilgang til disse opplevelsene, og, ikke minst, at vi er i stand til å kunne nyte dem.

Senhøst – akkurat denne tiden på året – er en brytningstid. Folk opplever selvsagt dette forskjellig, og slik er det vel med det meste. Noen er engstelige for hva mørket vil gjøre med sinnene deres i månedene som kommer; mørket sliter på dem og gjør dem deprimerte. Andre gleder seg til det samme mørket, som de opplever totalt annerledes; de kan glede seg over en høst- eller vinterstorm, med piskende regn og hagl på vindusrutene, og dertil koselige innekvelder under et lunt pledd med en spennende Netflix-serie eller en god bok. Eller med gjennomgang og sortering av sesongens padlebilder.

For ennå er det ganske få av oss som har padling som helårsaktivitet. Litt av meningen med en artikkel som dette er et underliggende håp om å kunne inspirere lesere til å prøve nettopp det. La padlesesongen få vare litt lenger. Og litt til neste år. Til slutt er du blitt helårspadler, du også – med alle de spennende oppdagelsene som venter deg, året rundt.

Mat må man jo ha ...
Mat må man jo ha …