De siste sesongene har det skjedd noe unikt i padlemiljøet i Tromsø. Flere og flere padlere blir observert med fulle fargerike søppelsekker bak på dekket på kajakken. -Vi og etter hvert flere andre padlere har gjort det til en vane å ta med seg litt søppel hjem hver gang vi er på tur, forteller Silje-Kristin.
Søplet registreres før det pakkes i sekker.
Unik mulighet
Det store og ganske aktive padlemiljøet i Tromsø har begynt å se muligheten for at de kan bidra positivt i arbeidet mot forsøpling av havet og kysten. Hun mener padlerne har en unik mulighet til å bidra til rydding langs kysten vår. -Vi er mange tusen padlere i Norge, og det er neppe noen som kjenner kysten i detaljer så godt som oss som alltid ser etter artige formasjoner, nye små strender eller andre trygge steder å gå i land. Ofte er dette steder der det samler seg marint avfall. Det er jo en grunn til at mange viker har fått navnet Rekvik. Vi er dessuten ute hele året, og ser hva som skjer gjennom sesongene.
Marint avfall
Hun og Bo vet hva de snakker om når de prater om marint avfall. Silje-Kristin er utdannet marinbiolog og jobber til daglig i Fiskeridirektoratet, mens Bo jobber som rådgiver i Tromsø kommune og leder det regionale kystryddeprosjektet Ren Kyst. -I vårt område, som over hele verden selges som et arktisk og urørt paradis, er virkeligheten stedvis en annen, med synlige mengder av søppel langs kysten.
Padleopplevelser som dette må man bare forevige.
Tromsø ligger langt mot nord, men havstrømmer i Atlanterhavet og langs norskekysten tar med seg mengder av flytende søppel fra sørligere strøk og fra havet utenfor, og legger igjen en del av det på kysten her. Enda lenger nord er Barentshavet og Svalbard endestasjon for mye marint avfall, noe som er synlig mange steder på kysten der også, forteller de engasjerte miljøpadlerne. Begge har flere år bak seg som ivrige padlere. At de appellerer til padlerne er derfor helt naturlig. Dessuten har jo padlerne en farkost som egner se
Viktig med mat og næring når man padler og plukker søppel.
g fint for å ta med seg en liten sekk på dekk. De fleste turene padles gjerne med nesten tom kajakk, så man kan putte posen med søppel i luka for den saks skyld. Når man kommer hjem er det bare å putte sekken i restavfallet. De fleste kystkommuner har en ordning med levering av strandsøppel, hvor man kan levere bosset.
Renere kyst
De forteller at i Tromsø har padlerne før hatt mindre ryddeaksjoner. Tanken er nå at det skal bli en vane å ta med seg litt søppel hjem hver gang man er ute og padler, i tillegg til noen mindre dedikerte ryddeturer. I år har Tromsø-padlerne også planer om et samarbeid med det lokale avfallsselskapet Remiks, slik at alle som padler inn søppel har et sted å levere dette. Samtidig oppfordrer de alle padlere og padleklubber om å engasjere seg og gjøre sitt for en renere og triveligere kyst i sine områder, og ikke minst dokumentere det de gjør.
-Bilder og historier er viktig i arbeidet for å få redusert forsøplingen, som dessverre svært ofte er et resultat av man-glende holdninger og kunnskap om konsekvensene av den. Før sommeren hvert år arrangeres padletreffet Midnight Sun Experience i Tromsø, som samler rundt 80 padlere fra hele landet. I år ble strandrydding en integrert aktivitet på padleturene. Etter modell fra Kystlotteriet ville deltakerne samle lodd for hv
er søppelsekk de leverte inn, og det ville bli fine premier med miljøsnitt.
-Slik håper vi at padlerne blir mer oppmerksomme på at de faktisk kan bidra, og at de tar med seg ryddevanen hjem. Bevisstgjøring er svært viktig og det fungerer, sier Silje-Kristin.
Padlere gjør sin innsats med tanke på renere kyst og strender.
Seks vogntog
Silje-Kristin Jensen og Bo Eide forteller om mye marint søppel på strendene rundt i Tromsø.
Marint avfall har de siste årene fått større oppmerksomhet som miljøproblem. Hvem husker vel ikke gåsnebbhvalen som drev i land på Sotra tidligere i vår med magen full av plast. Det gjorde at det ble fart i sakene, også her i Norge. En nasjonal strandryddedag i regi av Hold Norge rent arrangeres i starten av mai, mange lokale ryddeinitiativer og en miljøvernminister som har engasjert seg i problemet. Her har padlerne en mulighet til å bidra også mener Silje og Bo, og kommer med et lite regneeksperiment til slutt: -La oss si at i Norge finnes det 7.000 padlere, som i snitt padler fem turer i året og tar med seg fem kilo søppel hver gang. Det blir 175 tonn søppel, like mye som nyttelasten til seks store vogntog.
Fakta marint avfall:
Hvert år havner ca. 10 millioner tonn plastsøppel i verdenshavene. I norske farvann er tallet ca.34.000 tonn. Globalt sett antas det at 80 prosent av søplet stammer fra aktivitet og industri på land, mens 20 prosent stammer fra aktivitet ute på havet. Langs norskekysten er forholdet motsatt, der mesteparten stammer fra marin aktivitet. Marimt søppel utgjør en trussel for alt marint liv som lever av og i havet. Det påvirker også matfatet til oss mennesker. Størsteparten av søplet i havet består av plast, som har lang levetid i miljøet og lang nedbrytningstid. I havet brytes plast langsomt ned på grunn av lite UV-stråling og lave temperaturer. Plastsøpplet vi finner på strendene utgjør bare 5-10 prosent av den totale mengden i havet. Mer enn 80 prosent synker før eller senere til bunns.
Bo Eide og Silje-Kristin Jensen motiverer padlere i Tromsø til å plukke og ta med seg marint avfall når de er ute og padler. FOTO: ESPEN BERGERSEN/NATURGALLERIET.NO
Før jeg skulle lage pasta carbonara for første gang, tok jeg en søkerunde i matbøker og supplerte med tips på nettet. Jeg fant mange ulike oppskrifter, ble inspirert og endte opp med en kombinasjon av flere av disse. Ett av anretningsbildene likte jeg spesielt godt – her var pasta carbonara blitt servert med en rå eggeplomme i et halvt eggeskall plassert i midten av tallerkenen.
Dersom du vil prøve dette på padletur er det viktig å emballere eggene godt, slik at det ikke blir altfor mye søl på den fronten.
I tillegg til den obligatoriske eggeblandingen kan det være fint med en soppstuing til.
Soppstuing
Aromasopp deles i skiver og stekes i en blanding av smør og olje sammen med finhakket løk, hvitløk og oppkuttede soltørkede tomater i en panne. En fløteskvett helles i når ingrediensene er så godt som ferdigstekt. Cherrytomater kan erstatte soltørkede tomater, men det er ingenting i veien for å bruke begge deler, slik jeg gjorde i den varianten som er avbildet. Begge har en fin syrlighet iboende i seg, men smaken blir enda bedre om du tilsetter friske urter som timian og basilikum. Soppstuingen kan lages ferdig hjemme, før du drar på padletur, slik at den bare krever en kjapp oppvarming rett før du skal servere padlekompisene dine.
Eggeblanding
Også eggblandingen er praktisk å lage med en gang, slik at den er klar når du trenger den. En eggblanding bestående av lett vispede egg (hele, med eggehvitene), litt olivenolje, raspet eller finrevet parmesan, nykvernet pepper og frisk timian skal vendes inn i pastaen – når denne er kokt og har rukket å kjølne av et lite halvminutt.
Baconsurr
Ferdigkuttede baconterninger sprøstekes i panne; her lønner det seg å være forsiktig med bruk av olje og smør. Baconkjøtt skal stekes – ikke kokes. Unngå altfor høy varme når du steker, og sørg for at terningene ikke brenner seg fast. På grunn av saltsmaken i bacon bør ikke dette tilføres mer salt. Men salt i pastavannet bør det absolutt være.
Bruk fersk pasta
Når baconet surres i stekepanna er det greit å begynne med pastaen. Fersk pasta – eksempelvis Toro sin fettuccine grønnsakspasta som inneholder 40 prosent brokkoli og erter – er svært kjapt å gjøre serveringsklart, da koketiden er minimal. I fosskokende vann er ett minutt alt som skal til. Når pastaen er ferdig kokt, siler du av vannet og har den tilbake i kasserollen; gjerne med litt olje i bunnen, slik at pastaen ikke så lett fester seg til metallet.
Anrettes med kjærlighet
Når du har vendt inn eggeblandingen i pastaen er du klar for å gjøre nesten det samme med soppstuingen – her kan du jo selv velge om du vil legge den rundt eller utover pastaen, og deretter «strø» ferdigstekt bacon oppå dette. Tenk på hvordan du kan gjøre tallerkenen innbydende. En gul eggeplomme i et halvt eggeskall – anrettet sammen med grønne urteblader, oppkuttede burgunderfargede soltørkede tomatbiter, knallrøde cherrytomatbåter, dryss av revet parmesan over baconterninger og pastastrimler – er visuelle detaljer som bør kunne vekke appetitten.
Fløte eller ikke?
I denne varianten av pasta Har du lyst har du lov!
Da jeg var i dagligvarebutikken og gjorde innkjøp til pasta carbonaramåltidet, som her er avbildet og omtalt, var jeg litt i tvil om jeg skulle handle inn fløte. Jeg har lest at mange bruker det, men at feinsmeckere mener det ikke hører hjemme i en «ekte» pasta carbonara. Mens jeg stusset litt på dette fikk jeg øye på «gamlepresten» i kommunen. Han gikk av med pensjon for noen år siden, og jeg spurte hvordan pensjonisttilværelsen artet seg. Den tidligere sognepresten sa det gikk veldig fint, og spurte så hva jeg hadde fore. Jeg kikket kjapt ned på handlekurven og sa som sant var, at jeg hadde planlagt padletur med en kompis og at vi skulle spise middag på en holme.
Jeg skal lage noe jeg ikke har laget før – pasta carbonara, fortsatte jeg.
Aaah, det er jo kjempegodt! Jeg og kona spiser det ofte, kommenterte den pensjonerte presten.
De lærde strides hvorvidt man skal bruke fløte i denne retten; hva foretrekker du? spurte jeg.
Vi bruker alltid fløte, svarte han raskt – og før jeg rakk å si noe la han til:
Og du skal vite det, Gunnar – jeg har fortsatt gode forbindelser!
Han pekte mot taket da han sa «goooo’e forbindelser» på sin Ålesundsdialekt. Mye høylytt latter fulgte fra oss begge. LOL, altså. Men da var jo den saken klar – det ble selvsagt en fløteskvett i carbonara’en
I april i 2015 gikk jeg på ski med pulk fra Haukeliseter til Eidsbugarden og tilbake. Deretter ble skiene byttet ut med kajakk i fire uker. Jeg padlet ytterleden langs vestlandskysten fra Bergen, over Sognefjorden til Værlandet. På returen padlet jeg mer innaskjærs i hovedleden fra Sogn til Bergen. Bli med på min 345 kilometer lange fysiske og mentale kajakkreise!
Hvorfor drive havpadling alene?
Det var to grunner til at det ble en solotur. For det første hadde jeg muligheten. Jeg hadde jobbet mye overtid og hadde avtale med arbeidsgiver om å avspasere åtte uker. Jeg fikk støtte hjemmefra, og turen hadde ikke vært mulig uten det. Ingen av turkameratene hadde anledning til å slå følge på en så lang tur. Så om turen skulle gjennomføres, måtte jeg gjøre det alene. At jeg ikke fikk selskap var ikke slik jeg helst ønsket det, men det skulle heller ikke stoppe meg. Vanligvis regner jeg meg for å være en over gjennomsnittlig sosial person. Derfor måtte jeg gjøre mange forberedelser for unngå at ensomheten skulle bli uutholdelig.
Radioprogrammet Ekko på podcast
Jeg lastet ned en hel sesong med radioprogrammet Ekko på podcast. Hver morgen og kveld ble jeg opplyst av å høre «Verdt å vite» og «Sånn er livet». Og det var store sprang i tema i løpet av en radiokveld, alt fra «-ting du ikke visste om belgfrukter», til «–har du noen gang hatt selvmordstanker?». Det var ikke alltid det hjalp for ensomheten, men det holdt i det minste hjernen i aktivitet.Den andre grunnen var at jeg trengte en time-out på jobben. Etter 18 år i samme jobb hadde jeg behov for forandring.
Det siste året hadde vært spesielt travelt med mye overtid. Denne våren ble jeg fritatt fra mange arbeidsoppgaver. I ettertid viste det seg at det gikk helt greit på jobben uten meg. Og det var deilig å erfare at jeg ikke var uunnværlig. Samtidig var det en skummel tanke. At alt gikk greit uten meg kan jo tolkes på minst to måter. Jeg valgte å tenke at jeg hadde dyktige kolleger som trådde til når noen var borte, og som gledet seg til å få meg tilbake. Andre jeg traff på veien lurte på hvorfor jeg ikke var på jobb midt i uken. «–Har du fått sparken?» «–Nei da», svarte jeg. «-Jeg avspaserer», fortsatte jeg med en selvsikker mine, selv om jeg av og til tenkte at kanskje de visste noe ikke jeg visste.
«-Jeg avspaserer»
Turøy nord og vest om Sotra. FOTO: JARLE LYSEBO.
Alene, i hvert fall på startstreken
Dagen var kommet for avreise. Jeg pakket kajakken på Nøstet i Bergen og padlet avgårde kl.1400. Det blåste 13 m/s fra sør og jeg padlet i motvind. Det var spesielt mye vind og strøm under Sotrabroen. Været var overskyet og kl.1930 var jeg fremme i Haganes, turens første camp. På veien fikk jeg to lyr på dorg, som ble røykt i Abu-ovn. Og varmrøykt lyr skulle vise seg å bli min favorittrett.
Levde på fisk i tre av fire uker
Det var kun på lange kryssinger at jeg heller tok den enkle varianten, nemlig Real turmat tilberedt i cockpiten. Det var enkelt å få fisk. Jeg dorget med kobbersnøre og mark og det gikk ikke mer enn 30-60 minutter før fangsten var sikret. Stort sett lyr, men også sei. I campen fyrte jeg i gang ovnen, fileterte fisken, krydret og la den i ovnen. Det var også mulig å ha i poteter og gulerøtter sammen med fisken. Det kunne gå 30-40 minutter til middagen var klar. Det smakte himmelsk og jeg har faktisk likt røykt fisk gjennom hele turen. Ellers bestod kosten av havregrøt med rosiner til frokost, kaffe og kjeks til lunsj, masse melkesjokolade underveis og varmrøykt fisk etter at leiren var på plass. Heldigvis var det mulig å handle appelsiner, snacks og forfriskninger underveis.
Legokajakken
Det skulle fortsette å blåse dagen etter og gleden var stor da Jarle, min gode venn, ringte og sa han kunne være med i to dager. En og en halv time senere stod han der. Det var kjempekjekt. Vi kjørte kajakkene med bil over Dalseide (1 km) for å slippe å padle rundt sørenden av Sotra. Nå var vi på vestsiden og overnattet på Ekra. Jeg bodde i telt og Jarle sov i hengekøye. På Syltøy tikket det inn en melding fra Camilla og Kyrre at vi var velkomne på lunsj. Det ble et gledelig møte og Camilla ville ha alle detaljer fra skituren i april. Herlig å dele turminner med en ekte eventyrer som har krysset Grønlandsisen på ski og som i flere år, sammen med Kyrre, har arrangert guidete turer i kajakk på Grønland. Jeg gikk derfra med en enda sterkere glød til min egen lille ekspedisjon.
Jarle ble med til Hitsøy der vi overnattet i et nøst. Dagen etter gikk turen til øyen Løno på vestsiden av Algrøy. Sammen med Jarle kunne jeg gå ut i åpent hav å teste egenskapene til den fullastede kajakken i bølger og vind. Kajakken var nyinnkjøpt, spesielt for denne turen. Det var en tre-delt NDK Explorer. Hver dag demonterte jeg lego-kajakken og bar de tre elementene opp til leiren. Det var som å bære tre kofferter med telt og sovepose i den ene delen, mat og drikke i den andre og elektronikk, klær og øvrig camp-utstyr i den tredje. Kajakken hadde gode sjøegenskaper. Ulempen med en tre-delt kajakk var at den var en del tyngre enn tilsvarende kajakker. Dagen gikk mot en ende og jeg hadde gjort erfaringer med skegen i motvind og medvind. Jeg ble etter hvert gode venner med kajakken og var klar til å fortsette turen alene. Jeg sa farvel til Jarle og slo leir på Løno.
Er jeg alene?
Det tok noen dager å venne seg av med at jeg ikke padlet i en gruppe. Stadig vekk snudde jeg meg for å se om alle var med. Læreren i meg ønsket å ta opptelling. Det sitter i ryggmargen å holde øye med den bakerste. Når jeg skulle ta en beslutning om hvorvidt jeg skulle krysse en fjord eller ikke, gikk diskusjonen halvhøyt i båten. «–Hva mener dere?» Etter hvert som jeg innså at det aldri kom svar, begynte jeg å like friheten til å kunne gjøre alle valg selv. Jeg hadde ingen andre å ta hensyn til enn meg selv, og syntes det var helt herlig. Jeg kunne padle så lenge jeg ville, så fort jeg ville, spise når jeg ville, sove så lenge jeg ville og ta alle veivalgene selv. For en fantastisk frihet. Jeg var kongen på havet!
Dagens fangst – en flott lyr. FOTO: JARLE LYSEBO.
Forsyninger på veien
Dette skulle være en go´tur. På veien skulle jeg oppsøke plasser med gode minner og som jeg følte meg hjemme i. Vestsiden av Sotra og Øygarden er blant mine padlefavoritter. Her er veien kort ut til åpent hav og med en fantastisk skjærgård. Jeg våknet på Løno i strålende sol og med svak sønnavind. Det var meldt finvær en uke fremover. Nå slår jeg til. Jeg setter kursen nordover til Værlandet. Avreisen fra Løno var kl.1000 og to timer senere gjorde jeg strandhogg på Hjelmo vest for Misje.
Før turen hadde Laila fra Misje kajakklubb vist teltplasser og spennende severdigheter i området. Hun har erfaring med flere spennende ekspedisjoner og har padlet blant isfjell på Grønland og blant spekkhoggere ved Tromsø. Nå tikket det inn melding om at hun var på vei ut i havgapet med forsyninger: 15 liter vann, kransekake, smågodt, en liten flaske øl, bladet Padling, og GoPro stativ. Wow! Det var kjempekjekt å se henne igjen, og hun hadde mye nytt å fortelle. Vi nøt den varme sommeridyllen på holmen og jeg fikk høre spennende historier om grottepadling på Mallorca og kanalpadling i Amsterdam. Etter noen timer med skravling på skjæret padlet vi hvert til vårt. Nå følte meg enda mer motivert til å fortsette turen til Værlandet. Neste natt tilbrakte jeg på Skogsøy. Her har jeg tidligere hatt mange flotte padleopplevelser og sett bølgene slå mot klippene med sjøsprøyten høyt til værs! Med havblikk slik som i dag, tok jeg sjansen og satte teltet opp på en fjellhylle som bølgene oftest slår inn over!
Havørnen og jeg
Nå gikk turen inn i en varm og nesten vindstille periode som varte de neste fire dagene. Det var 5 m/s fra sør, blå himmel og 20 grader. Jeg startet kl.1100 og hadde kaffe ved Hellesøy to timer senere. Flere ganger så jeg havørn. Noen ganger var det måker som fløy over og plaget ørnen og andre ganger så jeg ørnen gli majestetisk forbi. Etter hvert ble sansene skjerpet og oppmerksomheten på omgivelsene økte. Jeg oppdaget raskere hvor ørnen satt på høyder og speidet etter fisk. Noen ganger var det som om vi kommuniserte. En kveld dorget jeg etter lyr og padlet tett langs land. En havørn holdt utkikk og ble sittende selv om jeg var ganske nær. Jeg holdt kroppen helt i ro og ørnen lot seg ikke forstyrre. En annen gang så jeg en ørn lande på et rede til noen tjeld. Fortvilet prøvde foreldrene å skremme vekk ørnen uten hell. Ørnen ble sittende på redet og forsynte seg av matfatet. Sånn er naturen. Nådeløs.
Middag på Forøyni
Ved nordenden av Hellesøy krysset jeg Fedjefjorden mot Austrheim og spiste middag på Forsøyni. Turen gikk gjennom små sund og jeg fant en artig smal kanal. Etter åtte timer i kajakken gikk jeg i land kl.1900 i en vik som jeg kjente igjen fra flere padlegrunnkurs. Jeg ringte hjem hver kveld. Siden jeg var alene hele dagen ble jeg veldig selskapssyk. Etter hvert fikk jeg til svar fra dem hjemme at «-det passer veldig dårlig nå. Kan du ringe igjen senere? Det er du som har valgt å dra. Ikke vi». Jeg tok hintet og prøvde å finne selskap på sosiale medier. Er det noen dere ute, lurte jeg på. Det ble daglig posting på Instagram og jeg ble mer aktiv på Facebook. Det var stor oppmuntring å telle «likes» om kvelden.
Bølger rett fra siden
Finværet slo til neste dag også og jeg krysset den fire kilometer brede Fensfjorden i 5 m/s vind fra sør. Jeg padlet innom Byrknes og handlet forfriskninger og snacks på nærbutikken. Turen fortsatte på vestsiden av Kversøyna, jeg krysset Sognesjøen og padlet til Kolgrov. Det var nydelig å padle på utsiden av Ytre Solund i havblikk og med utsyn til Utvær i vest. Turen gikk videre til Gjønnøyna hvor jeg fant teltplassen i en vik.
Neste dag merket jeg endring i været. Temperaturen falt fra 24 til 7 grader og vinden hadde dreid til 5 m/s fra nord med bølgehøyde rundt halvmeteren. Værmeldingen sa det skulle bli 15 m/s etter kl.1800. Den siste strekningen til Værlandet gikk via Gåsvær. Vinden kom tidligere enn meldt. Jeg hadde akkurat begynt på den siste kryssingen da det blåste opp. Det økte til 15 m/s og bølger 1,5 m. Sjøen hadde stor fart rett imot. Det var som å padle i motstrøm. Jeg hadde planlagt å gå til Harrbakkeskjera, men bommet på kursen og kryssingen ble 7,5 km i stedet for 5 km. På et tidspunkt hadde jeg ingen fremdrift. Plutselig oppdaget jeg at hjelmen var skylt av dekk og hang på slep etter kajakken. Jeg fikk tatt den av og satt den på hodet. Nå gikk det fremover igjen. Oppdaget også at mye annet viktig utstyr var skylt av dekk: årepose, pumpe, GoPro, og fiskesnøre. Kjipt! Seks uker med film gikk tapt.
Å skvise sitroner!
Tross vanskelige forhold fortsatte jeg mot Værlandet. Jeg håpet ingen så meg. At det ikke ble satt i gang redningsaksjon fordi noen spottet en enkelt kajakk som kjempet seg framover i bølgene. Jeg tenkte teknikk på fremdriftstakene. Husk å skvise sitroner med beina, ha rette armer, rotasjon i overkropp, løse grep på åren, skyve med øverste arm. Noe på drakten gnagde på brystet for hver rotering i overkroppen. Irriterende. Det må ha vært frontglidelåsen på tørrdrakten.
Skjønte etter hvert at jeg hadde bommet på Harrbakkeskjera. Da var jeg på kanten til å gi opp og snu. Det ville vært null problem. Det hadde vært en enkel surf tilbake for så å slå leir på en av øyene. Det ville likevel vært kjipt å snu når jeg var så nær Jeg følte meg sterk. Jeg hadde bak meg seks uker med trening. Jeg bestemte meg for å holde på maksimalt to timer til. Jeg nådde Melværet kl.1600. Siste kryssing tok 1,5 timer. Jeg gikk i land og var skjelven.
-Jeg vil hjem med hurtigbåt!
Perfekt fjellhylle for camp på Skogsøy.
Å padle alene under sånne forhold tar på, og om kvelden var jeg helt sikker: I morgen vil jeg hjem med ferge og hurtigbåt! Men, etter å ha sovet på det og hatt en lang morgen i teltet, ombestemte jeg meg. Vinden hadde avtatt til 12 m/s og havet fristet til medvindspadling hjemover. Glemt var hurtigbåten, jeg skal padle hjem! Det ble kaffepause ved Ospøytåna, som jeg også hadde passert på veg nordover. I tillegg søkte jeg etter alt det tapte utstyret jeg mistet dagen før. Håpløst. Dessverre.
Men, livet må videre, så jeg padlet via Tjørnholmen og Tangenesosen, til Marikollvika, der det ble lunsjpause med Chili con carne a la Real turmat. Da jeg startet kryssingen av Sognesjøen fra Oddeholmane la jeg merke til to nesebor som stakk opp av sjøen like ved meg. Jeg stoppet og hørte pusting. En sel stakk hodet opp. Vi så hverandre i øynene. Øyeblikket varte lenge før den dykket og ble borte.
Vel fremme!
Det fortsatte med nordavind 13 m/s også neste dag. Det var blå himmel og seks grader. Jeg startet kl.0930 og hadde kaffepause ved Mjømnessundbrua. De fire ukene på havet gikk mot en ende. Jeg følte meg hjemme i mitt lille fartøy. De første dagene kunne jeg sitte maksimum tre timer i kajakken før jeg måtte i land og strekke på beina. Denne dagen satt jeg 11 timer i strekk. Og det føltes helt greit. Jeg gjorde alt i kajakken og valgte heller å spise middag der fremfor å gå i land. Denne dagen var fokuset på å komme hjem.
Det ble en lek å padle i medvind og surf over Fensfjorden og ned Fonnesstraumen og Alverstraumen. Båten var i jevnt sig og det kostet ikke mye krefter å holde den i fart. Tanken på at jeg snart skulle treffe kone og barn gav nye krefter. Jeg lå tre dager foran skjema og ventet til jeg kom til Litlebergen før jeg ringte og delte nyheten. Far kommer hjem! To timer unna! Full jubel. «-Har du padlet fra Værlandet til Bergen på to dager. Det er ikke mulig?!» Jo, det var det. Tross en hel dag i kajakken hadde jeg fremdeles motorikk til å gå i land og balansere på en vuggende flytebrygge. Helt alene. Gleden var stor av å bli møtt av min kjære Birte på kaien.
Den indre reisen
Hva har turen gjort med meg? Aldri har jeg hatt en så gjennomtrent kropp! Alle sier jeg er blitt så tynn, og ja, jeg har mistet ti kilo. Men det jeg først og fremst sitter igjen med er begeistringen over å ha fulgt drømmene. For hvert padletak kom jobben mer og mer på avstand. Jeg elsket friheten. Synes det var stort å være sin egen sjef og ikke måtte tilbake på jobb etter helgen, men bli igjen på havet. Det var ingen ting jeg skulle rekke. Jeg skulle bare VÆRE. Alt dette gjennomlevde jeg i mitt eget nabolag. Villmarkseventyret startet et steinsprang fra huset mitt, fra Nøstet i Bergen sentrum. Etter turen har skuldrene senket seg og jeg er blitt mer klar for å leve, gjøre det som betyr noe. Karrierejaget har mindre fokus. I stedet vil jeg gjøre som Sondre Justad synger:
«-Æ vil kjenn at æ lev, kjenn at det riv i hjertet!».
Turen har satt sine spor. «-Du har blitt tynnere i kinnene og smiler mye mer», som en god venn av meg sa! Det er ikke alle vanene fra langturen jeg kan ta med tilbake til sivilisasjonen. Det å ikke dusje på åtte uker, ja det er helt klart en av dem! ●●
Når man pakker ut denne gapahuken, merker man at materialer og løsninger er billige og svært enkle. Teltstengene virker såpass spinkle at man føler de må tres forsiktig i stangkanalene for at leddene ikke skal knekke. Til gjengjeld er teltpluggene tunge og solide, hele 25 gram pr stk. Det følger ikke med noen bruksanvisning, men oppsettet er ganske enkelt, blant annet fordi det ikke er noen fikling med barduner.
Forventninger
Så hva kan man egentlig forvente av et produkt som koster mindre enn en tiendedel av et kvalitetstelt i samme størrelsesorden? For å starte med det positive; dersom du ikke er lengre enn rundt 1,80 m, er det fullt mulig å overnatte her. Da har du også plass til diverse bagasje ved siden av deg. Alternativt kan to barn opp til åtte-ni år sove her, og de vil nok oppleve teltet som romslig. Man kan sitte oppreist inne uten å komme borti taket, noe som slett ikke er en selvfølge i minimalistiske telt.
Backpacker 1 er også en artig konstruksjon ved at den gir muligheten til å sitte og spise med åpen dør, i et tørt rom med flott utsikt. En liten overbygning som strekker seg førti centimeter ut i overkant av åpningen gjør at man her kan sitte rimelig tørt selv i regnvær, alternativt få beskyttelse mot sollys. Når glidelåsen er helt åpen kan døra fungere som et slags utendørsgulv til frokosten. Siden teltet er selvstående er ikke pluggene strengt tatt nødvendige, noe som senker totalvekten til 1400 gram. For gramjegere er det faktisk mulig å spare inn mye mer. Jeg har testet en overnatting der jeg droppet de to korte stengene, festet bakkanten av teltet med to lette alu-plugger, og hovedbuen i forkant av teltet med en bardun og plugg. Det ga en totalvekt på rundt 1,1 kilo, fortsatt med innvendig sittehøyde og ingen problemer med å sove. Da snakker vi om et virkelig lett krypinn.
Begrensninger
Samtidig er det åpenbart at Backpacker 1 har noen begrensninger. Med tynne teltstenger og ingen barduner er det høyst uvisst hvor mye vind det tåler. Jeg ville nok ikke satset på at det tålte vindhastigheter på mer enn frisk bris (10,7 m/s), som igjen setter noen krav til ly på teltplassen. Ventilasjonen er begrenset til det rundt 20 cm brede myggnettingfeltet øverst i døra. Blir det varmt og du ønsker mere lufting, må du åpne døra og risikerer selvfølgelig også å slippe inn all verdens insekter. Teltet er testet i noe regnvær og har så langt holdt tett. Det blir noe kondens på innsiden av duken etter regnvær, og det kan bli noe fukt i enden av soveposen. Lukten kan også nevnes, det er en merkbar og svakt ubehagelig plast-lukt inne i teltet når det er nytt, men det har avtatt ved bruk.
Den spesielle kombinasjonen av et enlagstelt og en gapahuk, gjør Backpacker 1 til en enkel lettvekts overnattingsmulighet. Det er mindre egnet på vindutsatte steder, og har begrenset med ventilasjon. Det kan likevel være et aktuelt telt i flere sammenhenger, både padleturer, og sykkel-/ vandreturer i lavlandet. Det er eksepsjonelt rimelig, og kan være en inngangsbillett til friluftsliv til de som ikke har, eller ikke ønsker å bruke, tusenvis av kroner på et telt. Jeg vurderer Backpacker 1 som et av de sjeldne kjøpene der man føler man faktisk får mer enn det man betaler for.
Camp-x Backpacker 1 gapahuk
Veil. pris: 399.-. Vekt: 1,55 kg komplett, inklusive seks plugger på til sammen 152 gram, og tre stenger på totalt 560 gram. Brukt: ti netter, padle- og sykkelturer. Info: xxl.no. Beskrivelse: En-duks gapahuk i polyester, oppgitt vannsøyle er 2000 mm. Lengde 235 cm, bredde 125 cm, innvendig høyde 115 cm. Ingen barduner eller bardunfester. Det øverste feltet i døra er myggnetting. En innvendig lomme.
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.
