Med Sommarøy som utgangspunkt

Eivind stilte opp på flyplassen klokka halv åtte om kvelden og køyrde oss til Sommarøy. Der fekk me utlevert nye, engelske kajakkar frå Venture. Me fekk og laminerte kart med tips om fine ruter og overnattingsstadar. Neste dag starta me frå ei fin sandstrand rett ved der me overnatta. Kajakken eg fekk utlevert, modell «Capella», var ikkje fullt så romsleg som min eigen «Sibir Expedition». Huset til senkekjøl stal ein del av aktre lasterom, så eg enda med litt dekkslast.

Det var sol og flat sjø der me starta, men nord-vest for Hillesøy, mot ope hav, vart det litt rufsete. Kajakkane tok litt overvatn, men det gjorde ikkje noko, for dei velsmurde lukene og spruttrekka var tette. Etter å ha runda Hillesøya og Sommarøya, kryssa me over Sandvika og stemnde inn Tåfjorden på Tussøya.

Tåfjord og Tåfjordstranda.
Tåfjord og Tåfjordstranda.

 

Tragedie

Då me nærma oss stranda me hadde planlagt å telte på, såg me mykje folk og kajakkar der, og ei lita redningsskøyte kom sigande inn og la seg til utanfor stranda. Ein kajakk kom utover med noko innpakka i plastsekkar på dekk. Dette vart halt om bord i redningsskøyta. Det viste seg å vere ein 59 år gamal mann som hadde velta i kajakken og drukna. Han var med i ei gruppe på 20 frå ein padleklubb i Tromsø.

Ambulansehelikopteret frå Tromsø hadde vore der, men freistnad på gjenoppliving hadde vore fåfengt. Mannen vart karakterisert som erfaren padlar, så eg skjønar ikkje korleis dette kunne skje på flat sjø. Han kan kanskje ha fått hjerneslag eller hjarteinfarkt og svimt av, slik at han velta og drukna. Ein obduksjon kunne avgjere det.

Alle forlét området, så me fekk stranda for oss sjølve. Litt seinare kom det åtte andre kajakkar innover fjorden, men dei la seg til på ei anna strand. Neste morgon svinga dei innom oss, og leiaren kom i land og slo av ein prat. Han var frå Isle of Man i Irskesjøen, ei øy under Storbritannias monark, men ikkje ein del av Storbritannia.

Fiskeneset på Kvaløya mot Sessøytinden (657 moh).
Fiskeneset på Kvaløya mot Sessøytinden (657 moh).

 

Utvikling

Dei siste 15 åra er kajakkpadling blitt svært populært. Då eg padla solo langs heile Norskekysten, såg eg berre fem padlarar, to skjergardskajakkar på Sørlandet og tre langturpadlarar i Nord-Noreg. På eitt døger var me no 31 padlarar innom ein liten fjord på ei øy i Troms.

Me padla ut fjorden i litt regn med ein lett bris i ryggen. Rundt vestpynten, Skagneset, mot havet, var det blikkstilt og berre svak dønning. Roleg padling vidare austover Sørsundet, rundt sørenden av Angstauren og nordover Nordre Angstaursundet. Men kor lenge var Adam i «Paris»? Kryssinga av Ersfjorden i frisk motvind frå aust og rufsete sjø førde til ein god del overvatn; men kajakkane oppførde seg pynteleg, og lasterom og sitjebrønnar heldt seg tørre.

 

Skamtind

Me gjekk i land på ei fin sandstrand i ei vik under den 685 meter høge og flogbratte Skamtinden på Kvaløya, Noregs 5. største øy, som ligg i Tromsø kommune. Ein fjellbekk med friskt vatn var kjærkomen, sidan det minka på drikkevatnet vårt. På tunet til eit tidlegare småbruk, var det plass til telta. Der vart me liggjande vêrfaste i to dagar med regn og frisk vind som ulte i teltabardunane.

I slike høve får ein tid til å gjere «unyttige» ting, som å måle lydnivået i teltet med ein applikasjon på telefonen når vinden får det til å smelle i teltduken. Eg målte toppar opptil 79 dB (decibel). Eller fundere over korleis det må ha vore å bu på ein slik stad. Gard nr. 19 Skamtind er nemnd fyrste gongen i skriftlege kjelder i 1614, men låg i mange periodar øyde. Namnet til fjellet og garden skriv seg frå norrønt «skamr», som refererer til at fjellet er lågare enn omliggjande fjell. «Gården takseres til å kunne fø 6 smaler» (smale = småfe som sau og geit), så fiske må ha vore hovudnæringa. Dei siste som budde der fast, var Lars Johnsen frå Balsfjorden, som hevda å vere av russisk ætt. Han gifte seg 19 år gamal med Lorentine frå Bårsvik. Lars døydde 90 år gamal i 1938.

 

Nye tragediar

Sonen Albert tok over garden, men slo seg i hel under vedsanking i fjellet i 1942. Sidan budde det folk der berre somrane for å fiske laks. Meir om den forvitnelege gardssoga kan ein lese i «Kulturbilder fra gamle Hillesøy» Band II, av Carl Bertheussen og Jens Solvang,utgjeve av Lenvik og Tromsø kommunar i 1988 (tilgjengeleg på nettet).

Då me kom til Rekvik, fekk me høyre at Skamtind var kjøpt av ein overlege i Tromsø, og pussa opp til fritidsbustad. Kjøparen var den spreke ultraløparen Silje Fismen frå Bergen. Ho vann kvinneklassa i «Lofoten Ultra Trail 100 miles» (161 km) 1. juni, på tida 32 t 46 min 3 s., og fekk 3. plass i motbakkeløpet Tromsdalstinden opp, til 1238 moh.

Laurdag 27. juli kl. 19:15 vart ho diverre slått ned av lynet under «Südtirol Ultra Skyrace» på 121 km. Løpet vart stoppa ein halvtime før, på grunn av torevêr, men ho var då 2120 moh, mellom kontrollpunkta 83 og 86 km. Dei som nådde desse punkta vart stoppa, men dei som var imellom, fekk ikkje varsel. Der var ikkje mobildekning, så vitne måtte springe ein halvtime for å varsle. Ho fekk fyrstehjelp på staden og vart flogen med redningshelikopter til sjukehuset i Bolzano i Italia, der ho diverre døydde, berre 43 år gamal.

Værfast på Skamtind.
Værfast på Skamtind.

 

Fråflytting

I fint vêr kom me i Sessøyfjorden til Rekvik på Kvaløya, der det no berre er eit eldre ektepar som er fastbuande. Dei andre husa vert brukt til fritidsbustadar og var godt haldne ved like.

Godvêret heldt fram, og neste stopp var Tromvik, framleis på Kvaløya. Der var butikken og skulen lagde ned, etter at aktiviteten på fiskebruket dabba av. Ein triveleg fiskar fortalde om staden, mellom anna at der er fine tilhøve for fjellskikøyring. Dei har vegsamband både til Rekvik, Grøtfjord og Tromsø, men lang veg til butikk og skule.

Me svinga så inn langs vestsida av Grøtfjorden og ut att langs austsida, til den flotte sandstranda i bygda Grøtfjord. Der vart me tekne imot med typisk nordnorsk gjestfridom. Me vart ynskte velkomne til å telte på den fine grassletta ved leikeplassen, og dei kom med tørr bjørkeved til bålplassen, ein dunk med drikkevatn og drikke på boks; alt gratis. Ein mann som kom forbi, spurde korleis me hadde det. Me fortalde kor venleg me var blitt mottekne. «De’ sku no bare mangl!» sa han, og «velkommen igjen!». Kan ein ha det betre? Bygdelaget har, med finansiell støtte frå Sparebank 1 Nord-Norge, lagt til rette også for funksjonshemma. I godvêret tidlegare i sommar, var det eit yrande liv der, men no hadde me stranda for oss sjølve.

Fløyelspadling til Rekvik.
Fløyelspadling til Rekvik.

 

Finale

Neste morgon braut me opp, framleis i fint vêr. Men då eg hadde teke opp alle teltpluggane, kom det eit vindkast som for med teltet. Eg sprang etter det snøggaste eg vann, og det er ikkje all verda for ein som har passert 80. Heldigvis hekta ein av bardunane i ein stein i fjøra, så eg nådde igjen teltet før det for til havs. Ein lærer så lenge ein lever.

Me padla så på flat sjø rundt Nova mot Vengsøyfjorden, vidare rundt Ytterneset og sørover vestsida av Kaldfjorden i lett motvind. I lett regn passerte me Bårdsvika, Skjelvika og Blåmannsneset, og gjekk i land ved ei fin slette på nordsida av bukta ved Småbakkan. Me gjekk til ei kai der det låg to fiskeskøyter med tilhøyrande lagerhallar, og prata med to unge fiskarar. Dei gav oss ei innføring i den kompliserte kvoteordninga. Me fekk inntrykk av at det var god økonomi i fiske for dei som hadde kvotar, men at det var nærast uråd for nye å kome inn i systemet, – om lag som for unge å kome seg inn på bustadmarkanden.

Etter kvart tiltok regnet, så me kraup i ly i telta. Neste morgon bar me kajakkane og utstyret eit kort stykkje til vegen, og Eivind kom og henta oss. Han køyrde oss til Sommarøy Arctic Hotel, der «padlegruppa» delte seg: Frederik reiste heim til Bergen, medan Stein Helge og eg tok inn på hotellet for å vere med på eit tre dagars kurs, der Stein Helge skulle undervise. Det vart litt oppstuss då eg slo opp teltet på hotellområdet, men det roa seg då eg forklarte at det berre var for å tørke teltet, og at det ville bli fjerna etter ein times tid.

Den opprinnelege planen var å padle nordover til øyriket Musvær, men det måtte me diverre sløyfe på grunn av tidsnaud, etter å ha lege vêrfaste ved Skamtind i to dagar. Men Musvær ligg no der…

Kveld i Grøtfjord.
Kveld i Grøtfjord.

Vårens vakreste eventyr

Tonnes er en bygd i Lurøy kommune i Nordland, som ligger omtrent 100 kilometer fra nærmeste by, Mo i Rana. Stedet er omringet av øysamfunn og fiskevær og er et naturlig utgangspunkt for padleopplevelser på Helgelandskysten. Stedet ligger på en halvøy som strekker seg ut i havet rett under polarsirkelenen.

 

På tur først kveld

Flere av årets deltakere møtte opp til utlevering av utstyr på fredag og noen dro på en liten tur samme kveld. Målet for den turgruppa var Vikingen og polarsirkelstøtta som markerer grensen hvor polarsirkelen går. Med på turen var blant annet padlesymposiets initiativtager og en av Helgelands ivrigste padlere, Vegard Olsen.

Grunnkurset i padling startet lørdag og der var det flere spente deltakere som ikke hadde noe erfaring fra før av. «Må vi ta eskimorulle?» er en gjenganger, og det pustes lettet ut når det forsikres om at det ikke akkurat er det grunnkurset i kajakk består av. Blide deltagere og solgløtt i vakre omgivelser, dannet flotte rammer rundt ei helg med opplevelser for både helt nye og mer erfarne padlere.

Påkledning og kameratsjekk.
Påkledning og kameratsjekk.

 

Kameratredning med sagnomsuste Hestmannen i bakgrunnen.
Kameratredning med sagnomsuste Hestmannen i bakgrunnen.

 

Mange fine viker i området med litt ly for instruksjon.
Mange fine viker i området med litt ly for instruksjon.

 

Forberedelser gjøres og utstyr sjekkes.
Forberedelser gjøres og utstyr sjekkes.

 

Fikk bryne seg på ruskevær

De som ville fikk også bryne seg på litt ruskevær og bølger i løpet av helga, noe som man fort oppdager at gir både mestringsfølelse og raskere utvikling enn å padle på «godværsdager». Mens grunnkurset jobbet med sine øvelser for å få et godkjent våtkort, tok tidligere grunnkursdeltakere teknikkurs eller meldte seg på ulike turer rundt om i området. Blant annet ble øya Hestmannen besøkt, noe som kan være et utfordrende havstykke, men som denne helga ble en overkommelig tur med spreke turdeltakere.

Da utstyret ble pakket sammen på søndag var det bare blide fjes å se, selv om kroppene gjerne også føltes litt mer stive og støle ut enn da helga startet. Helgeland padlesymposium anbefales til alle som vil lære mer om kajakkpadling, eller bare forberede seg bedre på en sesong i kajakken.

Uten mat og drikke duger heltene ikke…
Uten mat og drikke duger heltene ikke…

 

Rana Spesialsport

Rana Spesialsport er Helgelands største leverandør av padlekurs og guidede turer. Selskapet har vært i drift siden 2000 da det ble opprettet av en av dagens eiere; Egil Fjellheim. Rana Spesialsport har arrangert Helgeland Padlesymposium siden 2015.

Store kontraster på Spitsbergen

Den 100 km lange Isfjorden bortimot kløyver Spitsbergen i to på midten, frå munninga, Kapp Linne i vest til Von Post-breen i aust. Frå dei to hovudfjordane sentralt i Isfjorden, Nordfjorden og Sassenfjorden, greinar fire mindre fjordar seg ut som fingrane på ei hand, i nord Ekmanfjorden og Dicksonfjorden, i nordaust Billefjorden og i aust Tempelfjorden.

I dette området var det me fire, Otto Inge Molvær (72), Stein Helge Glad Nordahl (51), Frederik Goplen (43), dei to siste yngre kollegaer av Molvær, og underteikna, Olav K.Aksnes (71 og pensjonert norsklektor), padla ni dagar seinsommaren 2011.

Olav Aksnes - Kajakktur på Spitsbergen
Olav Aksnes – Kajakktur på Spitsbergen

 

Spesielt målområde

Isfjorden peikar seg ut som spesielt interessant målområde av fleire grunnar. Variert natur, rikt dyreliv, relativt mildt klima til å vere i Arktis, gode kommunikasjonar (flyplassen i Longyearbyen). I Longyearbyen er det et stort tilbod av overnattingsstader og butikkar, med rikt utval av mat/proviant og anna nødvendig for turen. Der kan ein og leige våpen, som er påbode for alle som vil ferdast fritt i terrenget. Her er det også eit profesjonelt utleigefirma ( Jørn Dybdahl), der ein kan tinge kajakkar og padleutstyr.

Under isen - Kajakktur på Svalbard
Under isen – Kajakktur på Svalbard. Foto: Olav Aksnes

Det er vanskeleg for ein som ikkje har vore på Svalbard før å førebu seg mentalt på den opplevinga det er å padle langs dei milelange rullesteinsstrendene og moreneslettene. Mektige, lagdelte fjell, som er flate på toppen (Templet og Brisingfjellet) eller spisse, regelmessig geometriske, som Pyramiden. Fjell forma av naturkrefter gjennom hundretals millionar år. Eller sige i fotograferingstempo eit par hundre meter frå fronten av Nordenskiøldbreen og Ferriermorenen, med nysgjerrige selar symjande rundt kajakkane, til toredrønn frå det indre av isen – til hell for oss at breen ikkje kalva dei timane me var der. Eller slå leir på frodige strandsletter, med flokkar av  svalbardgjess, fredeleg beitande reinsdyr og nyfiken polarrev i bakgrunnen. Med kamera på magen, Mauseren over skuldra, signalpistol under armen, på tre timars isbjørnvakt frå kl 2200 til 0100, i midnattssol lågt over horisonten, i eit lys som omskaperTempelfjellet til Partenon på Akropolis, med ein soldat vaktande ved inngangen (fjellsøyla Skiltvakten).

Det som vanskeleg kan formidlast fullt ut i ord og bilde, er kontrasten mellom den veldige naturen og dei små farkostane, avmakts- og øydemarkskjensla, saman med gleda over å meistre samspelet. Bilda fortel likevel mykje om ein natur som er svært ulik den me opplever til kvardags  i fastlands-Noreg, kanskje endå meir majestetisk enn sjølv den heime i Hardanger.

 

Molvær avgjerande for turen

Ein av førestnadene for at turen let seg gjennomføre, var at Otto Inge Molvær var med.  Utan hans lokalkunnskap og erfaring hadde det ikkje blitt noko av ”ekspedisjonen”. I tillegg til sin akademiske og militære karriere, må han seiast å vere ein av veteranane innan langdistansepadling i Noreg, både når det gjeld alder og tilbakelagde tøffe kilometer gjennom 50-60 år. Kjærleiken til polare strøk stammar frå tida som ung lege på sjukehuset i Longyearbyen i 1977. Dette opphaldet var utgangspunkt for mange og lange utflukter til lands – på ski og til fots – og på sjøen, i kajakk, då og seinare.

Den mest ekstreme var nok den 600 km lange skituren saman med kameraten, den legendariske fangstmannen Harald Soleim (frå Laksevåg). Først på kryss og tvers i området mellom Isfjorden og Van Mijenfjorden, deretter mot nord, langs Wijdefjorden til nordspissen av Spitsbergen, Verlegenhuken, så attende til Longyearbyen. I tillegg til dette har han gått over Grønlandsisen og var ekspedisjonslege då Trollbasen blei etablert i Antarktis i 1989-90

 

Kort om reisa

Tidsrommet for turen blei fastsett til månadsskiftet juli/august, midt i travlaste turistsesongen. Derfor måtte me vere ute i god tid for å sikre oss flybillettar Gardemoen-Longyearbyen retur. Dei blei kjøpte over nett tidleg hausten 2010 og kosta rundt 5.000 kr. Omtrentlege totalutgifter for turen pr person kr 20.000.-, inkl. reise, to overnattingar, utgifter til mat, leige av padleutstyr og våpen. Oversikt over det me hadde med oss av utstyr og det me kjøpte/leigde i L. kjem seinare.

 

Klargjering før avreise - Kajakktur på Svalbard.
Klargjering før avreise – Kajakktur på Svalbard. Foto: Olav Aksnes

 

Ønskte mål

Det er grenser for kor mykje ein kan få med seg på ni dagar. Ver og vind har me ikkje makt over, ein må improvisere. Desse stadene ville me sjå og oppleve:

  • Svenskehuset
  • Pyramiden – nedlagd sovjetisk/russisk gruveby
  • Nordenskiøldbreen
  • Diabasodden – staden der Jørn Hurum og hans flokk av fagfolk og amatørar dei siste somrane har grave ut det fossile skjelettet av fortidshavuhyret Pliosaurus.

Alle desse stadene, og meir til, fekk me med oss.

 

Utstyr

Leigd hos Dyrdahl: Kajakk,  spruttrekk, flytevest.

Frakta med oss: Padleårer, telt (4 Hilleberg Staika), soveposar, liggeunderlag, tørrdrakter ( Kokatat, Nemo), lufttette transportposar, foto-og videoutstyr, kokeapparat (Jetboil), kle (mykje), kart i målestokk 1:100.000, kompass, mobiltelefon (mobildekninga dårleg mange stader), førstehjelpsutstyr. Otto hadde med seg nødpeilesendar og VHF-radio (som altså kom til god nytte).

Kajakkane av merket Necky Narpa, var svært veleigna. Dei hadde god stabilitet, var lettdrivne og robuste, det siste svært viktig fordi landingane  skjedde på steinete strender.

For dei som kunne tenke seg å gjennomføre ein liknande tur i Isfjorden, men kjenner seg litt utrygge, finst det alternativ. Organiserte turar, der arrangøren tar seg av det meste. Her kan nemnast Spitsbergen Travel:  www.spitsbergentravel.no

Franske barndomsvenner på eventyr i Norge

Det hele begynte ved en tilfeldighet for nesten to år siden. Pierre-Louis var på bilferie i Irland. Han kjedet seg og ringte sin gode venn Adrien. De hadde lenge snakket om å gjøre en ekspedisjon sammen. Noe som gjorde at de kunne ta i bruk alle erfaringene de hadde samlet på de mange mindre turene de hadde gjort sammen. Ingen av dem kan huske hvorfor det ble akkurat padling langs norskekysten som skulle bli den store ekspedisjonen. Og da de tok valget hadde de aldri padlet havkajakk før.

 

Barndomsvenner

Som 3-åringer traff de hverandre i barnehagen og fra da av hang de sammen daglig. I årene som fulgte bygde de utallige trehytter sammen, fisket og la ut på ekspedisjoner i nærmiljøet. Skolegang på ulike steder skilte dem i tenårene, men da de møttes igjen etter endt skolegang fortsatte de der de slapp. De to kameratene har etter hvert blitt 25 år og lidenskapen for naturopplevelser er noe de fremdeles deler. Men for dem handler det ikke bare om å padle Norskekysten.

– Vi ville gjøre turen for vår egen skyld. Følge rytmen i naturen og legge det moderne livet bak oss. For oss er det også en reise tilbake til det enkle liv; spise, sove, ha god tid og glede seg over livet – forklarer Adrien.

Adrien Piccitto til venstre og Pierre-Louis Spatz til høyre. FOTO: MONICA GUNDERSEN.
Adrien Piccitto til venstre og Pierre-Louis Spatz til høyre. FOTO: MONICA GUNDERSEN.

 

Familieprosjekt

Bak de unge guttene står  hele  familien. Faren til Pierre-Louis har kjørt  dem hele veien fra Frankrike til Bergen. Turen tok litt over to døgn. Når de  ankommer  Nordkapp er det søsteren som hilser  dem velkommen og kjører dem den lange veien hjem. Det vanskeligste var å overtale mødrene om at de var voksne nok til å ta turen.

– Vi hadde ikke fått lov å gjennomføre ekspedisjonen av våre mødre om vi ikke gikk med på å ha både GPS og satellitt- telefon om bord, flirer Pierre-Louis. De tar sikkerheten på alvor så det var ikke vanskelig å gå med på kravene.

 

Forberedelser til kajakktur i havkajakk

På tross av mye turerfaring var det en ting som manglet. De hadde aldri padlet havkajakk før. En guide fra Marseille introduserte dem til prinsippene, men de innså raskt at opplæringen måtte gjøres skikkelig. De dro til Bretagne for å få forhold som lignet på de norske. Her gjennomførte de grunnkurs, mer avanserte kurs og utallige timer med teknikktrening.

Som avveksling dro de til fjells og overnattet i telt. Her ble de vant til temperaturer ned mot 15 minusgrader. All mat ble fisket eller fanget og stekt på bål eller primus. Det var overlevelsestrening som var i fokus. Forberedelsene har vart i 18 måneder;

– Jeg ville ikke unnvært en eneste dag.

Planleggingsarbeidet har vært utrolig gøy og det har beriket livet vårt på flere måter, sier Adrien og Pierre-Louis nikker enig.

 

Reiseruten langs Norskekysten

Eventyret startet 6. mars. Da satte de seg i kajakken og vinket farvel til det moderne livet. I åtte lange måneder langs Norskekysten blir kart og kompass deres beste venner når 4000 kilometer skal forseres. Ellers blir ruten enklest mulig, følg kysten hele veien til Nordkapp.

Etter å ha studert været i lang tid vet de at det kan bli røft. De har erfaring med å padle  i bølger på 4-5 meter, men vil helst unngå det. Hele april var en eneste lang padlefest med strålende vær. Det gjorde innkjøringen lettere. Et viktig formål med reisen er å leve av naturen. Derfor er fiskestang noe av det viktigste de har med seg. For å unngå mangler i kostholdet må det også suppleres noe, og det er derfor planlagt 11 forsyningsturer på land.

Pierre Lous og Adrien nord for Brønnøysund. FOTO: ADRIEN PICCITTO
Pierre Lous og Adrien nord for Brønnøysund. FOTO: ADRIEN PICCITTO

Dårlig vær i Hustadvika

Rundt Ålesund kom det dårlige været med sterk vind. Det ble flere dager på land enn på sjøen i påvente av bedre vær. Men uværet var ikke over. Ved Hustadvika var det full stopp. De var her samtidig som Viking Sky fikk så store problemer. De bodde åtte dager i telt før de kunne padle videre. Tross frustrasjon og ønske om å komme seg raskt videre ble det en stor opplevelse.

De benyttet tiden til å oppdatere sosiale medier og svare på henvendelser fra familie og venner. På forhånd hadde de trodd at de ville bruke mye tid på   det, at det skulle bli en glede etter endt padledag. Derfor var hver av kajakkene lastet med 80 kilo utstyr. Det inkluderte flere kameraer, drone, pc og strømløst ladeutstyr. Men det viste seg at der ute, var sosiale medier det siste de ville bruke tid på, og det var da turen ble på sitt aller beste.

Padlerute for kajakktur langs kysten i Norge

 

Gjestfriheten

Samtidig har de fått oppleve den norske folkesjela. Som da de ankom Hitra og folk fra øya hadde samlet seg for å gratulere Pierre Louis med bursdagen. Venner av guttene hadde sladret til ordføreren som ordnet kake og velkomstkomité!

Mange padlere langs kysten har også fått snusen i prosjektet deres og tilbyr råd og tips om gode padleruter. De regner med å møte flere av dem på veien og kanskje noen også vil følge dem et lite stykke. Når denne artikkelen skrives er kameratene kommet like nord for Brønnøysund. Her har gjestfrie nordmenn lånt dem et hus for natten.  For  første gang på to måneder skal de sove i seng. De er helt overveldet og helt samstemte:

– Turen har overgått alle våre forventninger. Selv om vi til tider trenger litt ekstra mot er følelsen av frihet helt enorm. Det er så verdt det! ●●

Tromsø – Cape Town i kajakk

Men hva er det som motiverer sykepleiere, byråkrater, fiskere og pensjonister til å «poste» skjær etter skjær? Er det treningen, felleskapet, naturen eller premiene? Samtidig som trekkfuglene kommer nordover om våren lanseres den uhøytidelige padlekonkurransen, Ti på skjæret, som varer til trekkfuglene igjen er på vei sørover om høsten. Konkurransen er gratis og åpen for alle – og hovedpremien er flotte turer sammen med trivelige folk.

 

Spre padleglede

Hvis man er skikkelig ivrig kan man padle til hele tretti ulike turmål, og det er alt fra lette, korte turer til mer krevende turer med overnatting. Målsetningen med konkurransen er å gi turbeskrivelser som åpner øynene til ferske og eldre padlere for nye turområder, og å bidra til å spre padleglede. Og det ser konkurransen ut til å ha lyktes med! -En tur er jo ikke tur uten skjær, konstaterer Karianne Fagervik med et strålende smil.

 

Inspirasjon på sølvfat

Torill Utheim og Hedda (20 år) Utheim Breimo har akkurat kommet hjem fra padletur til ett av de lette turmålene. Molnes er et tidligere småbruk med historie i veggene og fantastisk utsikt mot Vengsøya, der man får et gløtt av storhavet. Stedet er perfekt for kveldssolturer på sommeren, men om høsten ønsker man gjerne å prøve seg på storseien eller makrellen på vei hjem. I år (2018) har mor og datter padlet fem skjærturer sammen.

I tillegg har Torill vært på like mange turer med andre padlekompiser. Beskrivelsene med lengde og gradering (lett, middels eller vanskelig) gir et supert grunnlag for å vurdere og å planlegge tur ut fra egne ferdigheter, vær og dagsform. Det ville vært mye mer krevende om de skulle undersøkt alt selv, synes de. -Vi får inspirasjon servert på et sølvfat! Og viktig informasjon om forhold med hensyn til sikkerhet som vi må være oppmerksom på når det gjelder den enkelte tur, sier Toril og Hedda.

Om du ikke kjenner noen så blir du kjent! Padlemiljøet er utrolig sosialt. Her en herlig bukett padlere avbildet på kvalbeinet på Lille Færøya i nordnorsk badedrakt og badehette (tørrdrakt og sydvest). FOTO: MORTEN BJØRKMANN.

LES OGSÅ: Fem ukers eventyrlig jentetur

 

Sosiale turer i flott natur

Hvis man er ny i padlemiljøet er det lett å hive seg med på arrangerte turer sammen med andre. Karianne Fagervik har vært med på flere slike. Da er det ikke så nøye om man ikke kjenner så mange som padler, for på en skjærtur er det garantert noen du kjenner litt. Hvis ikke, så er alle padlere supergreie og lette å bli kjente med på turen, ettersom det er høy sosial faktor i miljøet. Legg til at det alltid er bål og nesten for mye mat som absolutt skal deles med alle. Man legger jo på seg av padlingen. -Det beste med skjærturene er å komme seg til nye steder.

Jeg blir veldig inspirert av å se bilder fra andres turer til padlemål jeg drømmer om, forteller Karianne. Årets beste tur var en jentetur som gikk til Gåsvær og Musvær på yttersia i sol, på blikkstille hav og med masse lundefugler som fulgte med. Jentegjengen ble så varme at de bare måtte bade på Musvær – og etter det, bading i ett hele helgen. -Det er fantastisk å våkne opp i gapahukteltet på Gåsvær, sitte inni og se ut over den nydelige, stille naturen og bare nyte, mens man filosoferer over hvor heldige man er som kan oppleve dette, smiler Karianne og blir drømmende i blikket.

 Kan æææææ vær me? Skikkelig nysgjerrige geiter på Musvær. FOTO: MERETHE HÅNDSTAD.

 

Steder vi aldri har vært før

Pål Hansen og Per Kristian Skog-Hansen tok, med et par ukers mellomrom, våttkort på senhøsten i 2016. Etter første kurskveld var de begge sterkt tvilende til om padling i det hele tatt var noe for dem. De ga det imidlertid en sjanse, og nå har de padlet to sesonger og er ofte sammen på tur. I år har de 18 og 21 skjærpåkjørsler på samvittigheten. Begge er svært fornøyd med å ha slått egen rekord fra i fjor. Du får ett lodd når du har vært på fem ulike skjær og deltar da i trekningen av trøstepremier som er sponset av Alfa fritid, DNT Ung Troms og Tromsø Havpadleklubb. Pål og Per Kristian har dermed sikret seg fire lodd hver i konkurransen.

-Kajakken og Ti på skjæret har tatt meg med til steder jeg aldri før har vært på mine 50 år som Tromsøværing, forteller Pål. Han synes det er vanskelig å skulle plukke ut den beste turopplevelsen. Kanskje turen til Sandholmen via Kråkskard og tilbake til Rekvika, eller Hersjøya rundt i 25 grader, begge i majestetisk natur og nydelig vær. Eller kanskje turen ut til Skeivåg, som i gamle dager var viktig for posttrafikken over Ullsfjordfen, og for fiskebåter på vei til Finnmark? På vei ut fra Oldervik til Skeivåg er kystlinjen full av spesielle steinformasjoner, inkludert en dyp keile som man kan padle inn i. Jo, kanskje den rager aller høyest, mener Pål.

Etter en lang dag på havet er man enten svett eller våt, eller en god kombinasjon av dette. FOTO: INGRID BERTHINUSSEN.

 

Yngst og eldst

Årets yngste deltaker er kule Max på syv år som har padlet til to av skjærene for egen maskin og som deltar i trekningen av premiene fra DNT Ung. Det er padleglade mamma, Beate Svendsen, som drar med resten av familien på skjærturer med overnatting i telt. Når det er fint vær og flatt hav er det ingen sak å la selv sjuåringer padle for egen maskin.

Barnekajakk, egen tørrdrakt, nok stopp og en tauline i tilfelle det er behov for drahjelp, er det som skal til. -Der fikk jeg det femte skjæret, gliste Bianca Ørmen, også hun en relativt kul og sporty dame. Hun er 70 år (noe som for øvrig er hemmelig) og storfornøyd etter at hun har banket inn sitt femte skjær og sikret seg sitt første lodd etter å ha padlet rundt Nipøya med et innbakt stopp på Sørskjøret for å logge en geocach. Ellers er nå hverken alder eller hva folk jobber med noe man tenker på eller prater om man er på tur. Annet enn et og annet streif av tanker som «sånn som d skal æ bli når æ blir stor».

Komme seg over Malangen til Hekkingen fyr er en drøm for mange. FOTO: RUNE JØRGENSEN.

 

Å gruse «storesøster»

Her om dagen tikket det inn en melding fra Padlemia, lederen av Vesterålen padleklubb. Hun lurte på hvor mange skjær vi i Tromsø kunne samle totalt i år? Selv fikk hun ikke lov til å bytte ut skjær fra året før, for i Vesterålen ønsket de å ha mange å velge mellom. Med andre ord øker antallet skjer for hvert år, og de var nå oppe i førti ulike skjær. Da hun hørte at vi bare hadde tretti kunne jeg omtrent høre den lett hysterisk, lykkelige latteren gjennom skjermen på PCen. – «Mitt personlige mål har hvert år vært å samle flere skjær enn dere har til sammen. Nu har æ 29 skjær – så æ slår Tromsø!

Les mer om Ti på skjæret og se de flotte bildene fra turene på facebooksiden.

Elv i særklasse

Elva starter som en sped bekk inne ved svenskegrensa, og Harvassbekken er strengt tatt ikke kjent for andre enn turgåere og hytteeiere på indre Helgeland. På norsk side har elva opphav i Simskardvatnet, og etter hvert blir den til Tiplingelva, riktignok etter at den har kommet seg igjennom innsjøene Vestre og Austre Tiplingen. Når de to møtes blir den til Susna, og det er et navn som er adskillig mer kjent for padlefolket.

RETT PÅ: Mariann Sæther sikter seg inn på linja i ett av de utallige strykene i vassdraget.

 

Nordlands største vassdrag

Nedenfor Tjuvfossen, som jeg forøvrig har forsøkt å padle uten hell, starter padlestrekket på Susna. Elva blir hele veien ned Susendal, flankert på vestlig side av nettopp Børgefjell nasjonalpark, som forøvrig ble opprettet allerede i 1963! Susna samler dermed vann fra et stort nedslagsfelt og inngår i Nordlands største vassdrag, nemlig Vefsna. Det sier seg selv at vann ikke er mangelvare i dette vassdraget, tørke eller ei.

Etter å ha vært igjennom utallige spreke juv på sin vei nedover Susendalen blir Susna til slutt til Austervefsna etter samløpet med Unkerelva, rett før tettstedet Hattfjelldal. Etter et parti med rolig elv kommer man til Hattfjellforsen og Vriomforsen, to stryk med betydelig fallhøyde. Særlig sistnevnte kan få blodet til å renne litt raskere i årene, med to ulike linjer å velge mellom. Juvet nedenfor er teknisk, og faktisk er de neste 15 kilometerne villmarkspadling nesten uten sidestykke i Norge. Her ser man spor etter hjort og elv på sandstrendene langs elva, og fjellvåken følger ofte med på hva som skjer fra luften. Før samløpet med den Store Fiplingdalselva stilner riktignok elva av en smule, og heter til og med Stillelva i noen få kilometer.

Etter samløpet med de to Fiplingelvene tar elva igjen navnet Austervefsna, og beholder det til den treffer Svenningelva midt i Trofors sentrum. Da har elva vokst seg stor, og sammen blir de to til intet mindre enn Vefsna. Etter å ha vist krefter i både Fellingfors og Laksfors med en fallhøyde på 16 meter, strømmer så Vefsna ut i Vefsnfjorden ved Mosjøen. Og slik ender en bekk fra Sverige og Simskardvatnet opp i Atlanterhavet, med hele fem navn på brystet på veien ned, og med et nedslagsfelt på mer enn fire tusen kvadratkilometer!

LES OGSÅ: Stor padleglede i skum og bølger

ELDORADO: Flo Duval finner linja midt i Susendalen! FOTO: MARIANN SÆTHER.

 

 

 

 

Fra klassisk til hulder

Å padle fra øverst i vassdraget og helt ned til Vefsnfjorden står høyt på lista over turer jeg skal gjøre i 2019. Det blir en padletur på drøyt 150 kilometer, og det er ikke til å kimse av. Ellers er det vanlig å dele vassdraget inn i intet mindre enn fem eller seks ulike padlestrekker. Starter man øverst, der elva nettopp har fått navnet Susna, så padler man en klassisk grad fire/fem- seksjon med fosser og sklier som har blitt avbildet i ulike padleblad i mange år.

Her er elva leken med store basseng mellom strykene, hvor hun samler krefter til store sklier og dropp av varierende vanskelighetsgrad. Seksjonen kan padles fra cirka 20 kubikk og opp til 110 kubikk, slik at vinduet for å komme seg på elva er mer enn stort nok, selv for den kresne elvepadleren. Vi kaller ofte dette for den klassiske seksjonen på Susna, og neste strekk fra Mikkeljord og ned til Unkerelva blir mye mindre padlet. Susna blir unektelig litt lunefull her, og er preget av teknisk og vanskelig padling, med blokkerte stryk og tidvis krevende synfaring.

Man bør ikke ha mer enn 25 kubikk på måleren på Nervoll, og dette er et av de farligere strekkene på elva. Her skal man være godt forberedt, og være en solid padler for å ta seg ned. Samtidig er strykene fantastisk flotte, og juvet er vakkert som få i denne delen av vassdraget. Selv tenker jeg på elva her som en litt fandenivoldsk hulder – vakker og vanskelig å håndtere, men utrolig besnærende å jage etter!

Det blir straks litt hektisk på den klassiske delen med mer enn 100 kubikk i elva! Her er det Mariann Sæther i aksjon

 

Villmarkspadling

Rett nedenfor tettstedet støter man først på Hattfjellforsen, før den karakteristiske Vriomforsen markerer inngangen på et kort, men teknisk juv. Dette juvet markerer starten på et av mine favorittstrekker på Austervefsna. Elva er utilgjengelig, strykene stort sett grad fire (vannstandsavhengig) og naturen er storslått og urørt. Dette strekket blir nok minst padlet i hele vassdraget, helt uten grunn.

Det er lurt å ta med seg en ekstra split-åre i kajakken, og dessuten en fiskestang! Det er mange flotte kulper og bakevjer å prøve fiskelykken i, slik at man like gjerne kan forberede seg på å overnatte på veien ned, for skikkelig å nyte naturen. Husk at du må ha fiskekort på strekket, og da er det både Statskog som er grunneier, samt private. Informasjon får man hos servicetorget på Trofors. Det fjerde padlestrekket starter ved Kløvimo, hvor veien tar av fra fylkesveien og opp mot Fiplingdalen.

Vi har også fra sommeren 2018 etablert dette strekket som et raftingstrekk. Flere hundre personer har fått erfare de spektakulære juvene som ligger og venter mellom her og Trofors. Kort tid etter at man setter på ved brua på Kløvimo, kommer man til det vanskeligste stryket på hele turen, nemlig. Ragnarokk. Man synfarer på elv høyre, og her er det også etter hvert blitt til en liten sti for de som vil gå forbi. Dette første juvet ender i Svartvassio, hvor elva åpner seg og renner stille ned til Stormo. Fra Stormo og ned til Trofors er strykene stort sett grad tre, med unntak av Storforsen. Denne kan enkelt synfares og/eller gås forbi på elv høyre. Ved Grane bygdetun åpner elva seg igjen etter den karakteristiske Troio, og fra her og ned til Vefsnfjorden er det stort sett park-n-hucks eller park-n-play som gjelder.

Du kan også rafte i Austervefsna med RiverNorth Rafting.

 

Laksestatus

Lakseparasitten gyrodactulus salaris ble påvist i Vefsna i 1978. Siden har elva gått gjennom flere rotenonbehandlinger, men ble endelig friskmeldt i 2017. Selv om elva var stengt for fiske, hadde Mattilsynet gitt dispensasjon for padlere som desinfiserte kajakk og utstyr før padling i vassdraget. Dette var en avtale som ble forhandlet frem mellom Norges Padleforbund og Mattilsynet, og den baserte seg på en egenerklæring som padlere måtte forholde seg til. Manglende gjennomføring av desinfeksjon kunne føre til bøter og utestengelse.

Laksefiske åpnes 15.juni 2019 og holder på til 31.august 2019. Miljødirektoratet har også åpnet strekningene over Fellingfors for fiske, slik at vi vil møte laksefiskere også i Svenningelva og på Austervefsna etablerte rafte- og padlestrekker.

IDYLL: Området byr på flere flotte campingsteder, som her ved Røssvatnet. FOTO: MARIANN SÆTHER.

Som kajakkpadlere har vi et ansvar for å ta vare på vassdragene, på lik linje med andre brukere. Derfor er det særdeles viktig at vi holder oss orientert om hvilke andre padleelver som er infisert, slik at vi ikke drar med oss smitte fra disse til en friskmeldt elv. Særlig skal vi være forsiktige i Driva, hvor man håper at elva kan bli friskmeldt i 2030.

Samtidig som Vefsna er friskmeldt skal vi vise respekt og kunnskap for situasjonen som har vært. Det er mange som mistet næringsgrunnlag i de årtiene elva var stengt, og det er naturlig at mange lokale er engstelige for at elva igjen skal bli smittet. Snakker du med lokalbefolkningen bør du vise forståelse og ydmykhet for den situasjonen, selv om vi som padlere har like stor rett, i følge Allemannsretten, til å være på elva, som laksefiskerne. La oss gå på tærne enn så lenge, og jobbe for at padlesport og fiskesport kan gå hånd i hånd i fremtiden.

Padling i arktiske strøk

Bestemt padlet vi for å komme til unnsetning. Sigrid kunne ikke gjøre annet enn å hugge til med padleåra på fettbergene mens Kjell Erik forgjeves forsøkte å få plass nok til årene mellom hvalrossene til å ta eskimorulla, som vanligvis pleide å sitte. Hvordan dette endte kan du lese lenger uti artikkelen. Nordaustlandet, den nest største av Svalbards øyer ligger som en urørt og værbitt naturperle 80° nord. En ubebodd og likeså ugjestmild øy med Austfonna, Europas 3. største isbre, som et lokk over store deler av øya. Den beste måten å se og oppleve øya er langs kysten.

Var først rundt Syd-Gorgia

Vi bestemte oss for å padle i månedsskiftet mellom juli og august 2015 de 650 km rundt hele øya, en tur som tok oss 19 dager. Gjengen som dro på ekspedisjon var leder Simen Havig-Gjelseth (47), Dag Marius Ammerud (47), Sigrid Henjum (35), Kjell Erik Reinhartsen (36) og Mads Riise Bjørnebye (29). De tre førstnevnte ble i 2010 de første til å padle rundt Syd Georgia uten etterforsyninger.

Fellesnevneren for alle deltakerne er eventyrlysten, og trangen til å gjøre noe som byr på utfordringer og mestring. Gjengenble til ved felles bekjente og rene tilfeldigheter. Kajakkene vi fant ut ville passe best for turen var Tiderace Xplore med senkekjøl. Vi fryktet at isen kunne skade et eventuelt ror. Kajakkene var veldig robuste og fungerte godt gjennom hele turen.

Idyllisk campingplass. FOTO: KJELL ERIK REINHARDTSEN.

Dramatisk basketak

Aldri tidligere hadde noen klart å padle rundt Nordaustlandet. Flere ekspedisjoner hadde forsøkt opp igjennom årene, men de hadde blitt stanset av polisen, som noen år aldri slipper taket på øya, selv ikke i sommer månedene. Sist gang noen forsøkte var i 2010, og ble tidlig avbrutt da en isbjørn gikk til angrep på en av de to padlerne. Etter et dramatisk basketak ble isbjørnen skutt. Men den ene padleren ble alvorlig skadet og evakuert med helikopter tilbake til Longyearbyen. Utfordringene på turen var mange og store. Det sies at Nordaustlandet er øya med høyest konsentrasjon av isbjørn på Svalbard.

Ved å ha bevæpnet bjørnevakt døgnet rundt ville den utfordringen bli betydelig mindre. Hvalrosser i havet derimot er det ikke så mye annet å gjøre med enn å forsøke å unngå dem, noe som er lettere sagt enn gjort da de dynamisk patruljerer kysten på jakt etter kamskjell. Klimatiske og geografisk utfordringer skal man heller ikke undervurdere. Arktiske forhold er fortsatt gjeldene i sommermånedene, men den største utfordringen av alle skulle vise seg å være «veggen», en 165 kilometer lang og 60 meter høy brevegg, uten muligheter å gå i land for å hvile. Her var det bare å bite tennene sammen.

200 km med pol-is

Vi ble landsatt av Hurtigruten Fram i Kinnvika på Nordaustlandets vestside, som var start- og sluttpunktet vårt. De siste iskartene vi hadde lastet ned mens vi var om bord på Fram så ikke bra ut. Fast is kapslet fortsatt om den nordlige delen av øya. Da vi etter bare to dager med padling møtte isfronten var det med en skrekkblandet fryd. Det var is så langt øyet kunne se, faktisk godt over 200 km med is som vi måtte forbi.

Lite hjalp det oss at isen strakk seg hele veien til Nordpolen, så det var ingen vei rundt den heller. Det positive var at det stort sett gikk an å padle langsmed landråker, steder der isen grunnstøtte mot land, men som var dypt nok til at vi kunne padle. Foruten det var det også mulig å snirkle seg gjennom smale sprekker i isen. Om vi ble fanget i en blindvei gikk vi rett og slett ut av kajakkene og trakk dem i tau etter oss, som pulker over isen.

De neste seks dagene ble det mye pulkdraging og råkpadling. Det gikk mye tregere enn vi ville padlet på det åpne hav, men det var til gjengjeld mye morsommere og mer utfordrende. Vi sørget også for at vi hadde camp hver natt på fast grunn. Værforholdene første halvdel av ekspedisjonen var upåklagelige. Strålende sol, lite bølger og lite vind. Midnattssolen stekte i ansiktene våre hele døgnet, en energikilde for kropp og sjel. Dessuten ble bjørnevakten, mens andre sov, veldig mye lettere. Siste halvdel var preget av mye tåke og kjøligere vær.

Isbjørnmøte

«Guta! Da kjeme ein bjøddn, da kjeme ein bjøddn!», hvisket Sigrid ivrig på sogndalsdialekten sin. Vi hadde speidet spent etter isbjørn i mange dager og gleden var stor da vi ti sekunder senere sto utenfor teltet i bare undertøyet og fikk se «Kongen av Arktis» 100 meter bortenfor, luntende direkte mot oss. Den så ut til å være i sine egne tanker der den taktfast kom mot oss før den stoppet opp og strakk nesa i sky mens den sniffet dypt.

Da vi traff på havisen fikk vi en fin utfordring. Denne etappen endte i de flate fjellformasjonene i bakgrunnen til venstre. 16 km i luftlinje, men adskillig mer i praksis.

Den visste nok på lukten at vi var der, men det virket ikke som den hadde sett oss. Da vi følte den var litt vel nært ga vi et signalskudd. Isbjørnen skvatt til, men skremselen forsvant nesten like raskt som den kom, og den fortsatte igjen rolig mot oss. Det var nok ikke fordi bjørnen skulle angripe, men bare fordi den var på vandring, trodde vi. Da vi forsto at den ikke hadde særlig interesse av oss, slapp vi bjørnen forbi uten mer skremmeskudd. Den brydde seg rett og slett ikke om oss.

15 isbjørnobservasjoner

Jevnt og trutt gjennom hele padleturen hadde vi besøk av isbjørn. De kunne komme overraskende på oss mens vi lå i camp, eller de kunne bli observert på avstand. Dette er verdens største landlevende rovpattedyr som kan bli opp til 1000 kilo tunge, til sammenligning vil det tilsvare to fullvoksne elgokser. Vi hadde veldig respekt for isbjørnen. Her var vi kun på besøk og ikke lenger på toppen av næringskjeden. Alt i alt hadde vi rundt 15 isbjørnobservasjoner, hvorav 6-7 var så nær at vi måtte skremme dem vekk. Da snakker vi nærmere enn 70 meter fra oss eller campen.

Av og til kom de svømmende opp på stranden rett ved kajakkene, men de fleste gangene kom de ruslende langs kysten. Det var i tider som dette det var bra med bjørnevakt som alltid var våken. Til å begynne med brukte vi varselskudd fra rifle. Da vi etter hvert erfarte at det ofte bare ga en kortvarig skremsel for isbjørnene, valgte vi å gå for en annen taktikk, fløyte. Nå ble det lettere for isbjørnene å se og høre hvor lyden kom fra, og derfor trekke seg vekk fra den skjærende og ukjente lyden. Ved varselskudd skvatt isbjørnen til før  den etter få sekunder fant roen. Det hendte at ekkoet fra andre siden av fjorden eller fra en brevegg skremte den mot oss igjen. Heldigvis fikk vi ingen ubehagelige isbjørnmøter.

Lagbilde tatt på et isflak. Stående bak fra venstre: Dag Marius Ammerud, Sigrid Henjum, Kjell Erik Reinhardtsen. Sittende i front fra venstre: Simen Havig-Gjelseth (ekspedisjonsleder) og Mads Riise Bjørnebye.

Hvalrossangrep

Da vi en kveld padlet mot det vi hadde sett oss ut som campplass, ble vi oppmerksomme på at det var en del hvalross i området. Vårt eneste forsvar mot dem var å samle oss til en flåte og håpe på at størrelsen vår var nok til å skremme de unna. Da Sigrid skrek ut «hvalross», og vi kunne se Kjell Erik jobbe febrilsk med å holde balansenmens hvalrossene stanget og dultet borti og som til slutt førte til kantring, padlet vi alt vi kunne de 100 meterne for å hjelpe. Han forsøkte tre ganger på eskimorulle, en teknikk hvor man bruker egen åre for å komme seg over vann igjen, uten å måtte trekke i nødsnora til spruttrekket som holdt kajakken fri for vann.

Mens Kjell Erik lå under vann måtte han, i tillegg til alt stresset med å komme seg til overflaten for å trekke luft, også slå hvalrossene i barten etter beste evne. Hvalrossene kan bli opptil 1,5 tonn tunge og er fulle av spekk, men barten derimot er deres mest følsomme sanseorgan og er velden dig sensitiv. Da Sigrid fikk kjempet seg frem i hvalrosskaoset og fikk hjulpet Kjell Erik med å rulle seg tilbake i oppreist posisjon i kajakken var vi alle lettet over å se at han fortsatt var uskadd. Hvalrossene følte seg ferdig med angrepet og svømte brautende av gårde da vi alle til slutt var samlet. Det ble en viktig lærepenge når det gjaldt sårbarheten vår. Vi var på et fremmed territorium, og er langt fra i vårt rette element.

Vi hadde mange isbjørnmøter underveis på turen. Et utrolig majestetisk dyr.

38,5 timer i kajakken

Den største utfordringen på padleturen var den store «veggen». Vi hadde ligget noen dager på en forblåst liten øy og hvilt ut mens vi ventet på været. 165 kilometer uten landgang, hvordan skulle dette gå? Vi estimerte turen til å bli mellom 35 og 45 timer. Ingen av oss hadde noen gang sittet i 40 timer, og det var vanskelig å anslå hvor trøtt, sliten og medtatt man ville bli. Planen ble derfor å gjøre det på gamle måten; bite tennene sammen og stå i det.

Da satellitt telefonen ga oss værmeldingen vi ventet på var det bare å raskt klargjøre kajakkene for langtur. Videre måtte vi klemme ut de produktene man eventuelt måtte ha i magen, før en Imodium forhåpentligvis ville lukke «bakluken» helt. Meldingene sak ingen vind og ingen nedbør. Da vi først kom oss utpå skulle det bli langt til neste landgang. Halvannen time padling og ti minutters pause med spising ble etter hvert vår rutine. Da søvntrangen begynte å melde seg etter vel 15 timers padling, ble det tyngre. Snackspausene kunne holde oss våkne i rundt en time, men de siste 30 minuttene før pausene var tøffe.

Ved flere anledninger måtte både større og mindre brevegger forseres. Vi holdt god avstand da de fra tid til annen kalvet. FOTO: SIMEN HAVIG-GJELSETH.

Brukte koffeintabletter

Som et ess i ermet hadde vi koffeintabletter. Disse fungerte veldig bra på noen av oss, men med bivirkningen at de var ekstremt vanndrivende. For oss gutta var det bare å bruke en tisseflaske, men for Sigrid ble det mer styr. Hun måtte parre opp med en annen, gå ut av kajakken sin, med ett kne på hver akterende av kajakkene og tisse med en trakt. Dette var en manøver som var veldig risikabel i tilfelle kantring eller lignende.

Etter 20 timer i et tåketeppe lettet tåka noe og vi fikk se den fantastisk mektige veggen igjen. Vi tok en pause 100 meter fra en stor utstikker i isbreen, og fascinerte oss over at den ikke hadde knekt av den ellers så rettskårede veggen. Da vi tok de første padletakene etter pausen hørte vi et kraftig drønn, som om et lynnedslag hadde slått ned i nærheten. Vi snur oss brått og blir vitne til at hele den 40 meter brede og 60 meter høye «boligblokken» med is kalvet rett bak oss. Et sug gikk gjennom magene våre. Av erfaring vet vi at kalvinger kan skape enorme bølger. Før bølgen kom noen sekunder senere rakk vi å snu baugen mot og klarte vi oss med skrekken, heldigvis.

Fikk hallusinasjoner

Etter 24 timer på store rullende dønninger og lett tåkedis, kom hallusinasjonene. Det føltes oppriktig talt som om vi padlet i nedoverbakke. Ikke det at vi fikk noen ekstra fart av den grunn, men hjernen hadde tiltet havet til vår fordel. Simen trodde han så aluminiumsfolie bli blåst av en grill, og kom til seg selv igjen da han krasjet i det han trodde var folien, men som viste seg å være en isklump. En interessant opplevelse. Da vi omsider kom oss i land etter 38,5 timer uten å forlate kajakken var det til enorm glede og jubel. Bena var helt skjelvende i det vi gikk i land. Én ting ble vi enige om, og det var at vi aldri skulle prøve oss på «veggen» igjen.

Med den største utfordringen bak oss var det med ett bare en lystbetont sjarmøretappe igjen. En snau uke senere nådde vi startpunktet som også var sluttpunktet for ekspedisjonen vår i Kinnvika. 650 kilometer med padling rundt Nordaustlandet var nå overstått, og vi ble plukket opp av Hurtigruten vi hadde avtalt med. Hvilken fantastisk tur det hadde vært med naturen, dyremøtene, spenningen, slitet og ikke minst kameratskapet. Det var aldri noe klaging, bare positivitet. Og det morsomste av alt, vi klarte det. ●●

På loffen i Lofoten

Ved hjelp av topografien og en molo her og der ligger havna i Skrova beskyttet mot vær og vind og gir rom for aktiviteter selv om været skulle være dårlig. Like utenfor ligger Skrova fyr og viser vei inn. Det er sent på kveld når vi ankommer og sola er på vei ned i havet. Likevel er det lyst som dagen. I havna ligger sjøen speilblank og gir umiddelbare planer om kvelds padling. De mange vikene og buktene gjør turen til en opplevelsesrik kajakktur, og vi går til sengs med en stor forventning om morgendagen.

Ubeskrivelig vakkert

Skrova er ikke stor og å padle rundt, den er gjort på en to tre. Med mindre turen handler om en enkelt tur, padle inn i vikene, hilse på seilbåten som ligger fortøyd ved foten av Skrovafjellet, padle stille forbi Fuglebergøya for ikke å skremme fuglestammen som holder til her og opplevelsen av å padle innover i Nautøysundet, er nesten ikke til å beskrive. Det er fjære og bare en meter sjø under kajakken. Speilblank sjø i havna på Skrova Fremover ligger den ene hvite sandstranden etter den andre. Sjøen er innbydende asurblå. Strømmen tar oss gjennom sundet uten at det er nødvendig å padle. Det er så ubeskrivelig vakkert. Følelsen av å ha padlet feil et sted for så å ha kommet inn i en annen dimensjon er nærliggende. Dette er definitivt Hawaii. På stranda ankrer vi opp. Utforsker omgivelsene. Krøller tærne i våt sand. Soler oss i solsteiken. Kjenner på lukten av salt sjø, halvråtten tang og blomsterduften fra enga. Innimellom steinene dras primusen frem og forbereder en lang, varm lunsj. I luften flyr ørnen. Ikke bare en, men mange. De enser ingenting og flyr fram og tilbake i jakten på dagens middag. Minnene fra øya sitter igjen lenge etter at den er forlatt. Tips! Flere turer i kajakk kan gå fra Skrova, forbi Lillemolla og opp til Brettesnes på Storemolla. Her gjør du deg klar for første overnatting. Neste dag padler du nordover Storemollas vestside, forbi ørnefjellet og opp til havneområdet mellom Digermulen og Åsteinen. En ny overnatting før det returneres til Skrova. Eller turen kan gå videre til Trollfjorden og ny villcamping. Turen er eksponert for åpent hav og mange vil ønske seg rolig og stille sjø på denne turen. Siden været skifter fort her i nord bør værmeldingen vurderes nøye først. Paradis-strender på Skrova.

Svolvær – Lysets by

Midt i Lofoten ligger Lysets by. Så kalles det både på grunn av det helt spesielle lyset som omringer byen, men også fordi utallige led-lys er med på å lyse opp i vintermørket. Byen tiltrekker seg både fjellfolk, kunstnere og padlere. Ved inngangen til havna står Fiskerkona og hilser alle velkommen. Området rundt havna er overstrødd med holmer og skjær og skaper et vell av padlemuligheter gjennom, rundt og forbi. Kjeøya, Svinøya og Risøya beskytter havneområdet og selv om det kan være rufsete på utsiden kan du alltid padle fint på innsiden. Med mindre du ønsker det rufsete. Her kan du padle forbi små og store fritidsbåter. Hoteller med store fasader i glass og tomme forlatte trebygninger fra en annen storhetstid. Utenfor brygga ligger et sjøfly klart og like bortenfor ligger rekker med rorbuer klar for flere gjester. Svolvær er et godt utgangspunkt for flere dagers tur i kajakk. Bare rundt syv km lenger sør finner du Kabelvåg. Det er ikke langt og du trenger ikke engang stå tidlig opp for å rekke å ta lunsjen på brygga i Kabelvåg. På veien må du få med deg Lofotkatedralen. Den ruver i terrenget, er gyllen på farge og ett flott byggverk. Viken er langgrunn så sørg for at det er litt flo så du får gått tett innpå. Camping på Skrova

Idylliske fjordarmer

Videre vestover ligger idylliske fjordarmer på rekke og rad. På Rekøykeila ligger gamle naust og nye rorbuer. Innerst finner du velholdte gårder som speiler seg i sjøen. Det er så idyllisk at det frister å fortøye kajakken på stranda og flytte rett inn. Innerst i neste fjord ligger Lofotakvariet og det er vel så spennende å se fra sjøsiden. Kajakken kan fortøyes på brygga om du har lyst å ta turen inn på besøk. Vestsiden av Vestvågøy er en perle av de sjeldne med idylliske viker med hvite strender, campingplasser og trivelige bomiljøer. Noe gammelt og noe nytt, slik det er overalt i Lofoten. På flere av campingplassene kan du padle rett opp på stranda og sette opp teltet. Og om litt er maten klar. Neste dag fortsetter turen til… Ekte rorbuer står på påler

Henningsvær – Nordens Venezia

Man kan ikke padle i Henningsvær uten å ta turen opp og ned paradegaten. Det vil si, den til sjøs. Langs begge sider ligger bebyggelsen vegg i vegg. Gamle fabrikker, naust, butikker, kafeer og på enden et hotell. Alle med sin egen historie. Dekorert med fritidsbåter, fiskebåter og trebåter liggende langs siden. I den ene enden ligger moloen og i den andre enden stiger Festvågtindene bratt opp fra havet. På utsiden finnes mye mer og utforske. På nord-øst siden ligger små holmer omringet av hvit sand. Dette skaper syden-farge på sjøen og gir fantasien vinger om hvor du egentlig er. Langs hele østsiden ligger holmene på rekke og rad. De fleste er for bratte til å gå i land på, men området er rikt på fugleliv. Ytterst på Hellandsøya ruver fyret. Solid og godt forankret står det nyoppusset og hvitt og viser vei i allslags vær. Fiskebåtene tøffer forbi, et og annet fly passerer over hodet og fuglene bråker verre enn verst når du nærmer deg. Lyset som slipper gjennom skyene lager morsomme motiver og får deg til å innse at naturens eget kunstverk er det aller flotteste. Til og med radiomasten blir vakker her ute. Tips! Fra Henningsvær kan padleturen fortsette videre langs sørsiden av øya. På vei nordover kan turen enten gå rett over fjorden mot Valberg. Enda et bortgjemt paradis. Eller hva med å fortsette rett nordover mot Gimsøy og fortsette helt til Hov, helt nord på øya. Vær obs på at da må Gimsøystraumen passeres. Den kan være sterk så kanskje er det lurt å dra kajakken over land på østsiden av broen. Solnedgang ved Ramberg.

Kritthvite strender og midnattsol

Langs hele nordsiden av Gimsøya ligger kilometer på kilometer med kritthvite sandstrender. Sanden er svært finkornet, så fin at den henger seg fast i alt og flere uker senere er alle sprekker i kajakken fremdeles full av sand, selv etter flere omganger med spyleslangen. Øya er også kjent for å ha verdens nordligste golfbane. Det kan jo være kjekt å ha noe å gjøre mellom all padlingen. Men det aller fineste å gjøre her er å padle ut mot havet like før solen går ned. Solnedgangen blir noe helt annet og fantastisk mye bedre når den ses sittende helt nede på vannoverflaten. En eksplosjon i rosa, oransje og gult. Tid og sted forsvinner. Det er helt vindstille, til og med måsene er stille. For vestlendinger som er vant til mange holmer og skjær blir en padletur langs stranda en annerledes opplevelse. Om disse strendene hadde ligget i Syden ville de vært stappfulle av folk, mens vi her har hele herligheten for oss selv. Etter hvert som det blir fjære kommer store steiner og mengder av tang til syne. Det er fantastisk gøy å padle slalåm mellom dem, uten å sette seg fast. Vannet er krystallklart noe som gir god utsikt til både fisk og krabber som løper fra stein til stein. En og annen sel dukker også opp. De titter nysgjerrig på deg, på god avstand, før de forsvinner i havet et sted. Skipsvrak i Valberg.

Reine – mest fotograferte fiskevær

Moskenesøya ser ut som en sveitserost på kartet, og på østsiden holdes den sammen av veinettet rundt Reine. Alle vil til Reine, og det er ikke få maleriske bilder herfra som lokker padlere fra hele verden. De små øyene i området er overfylt av røde rorbuer og fiskehjell, og turismen er overveldende. Da er det godt å kunne sette seg i kajakken å ta en tur. Kveldspadling i området rundt Reine, Sakrisøy og Hamnøy er obligatorisk. På kvelden roer vinden seg og sjøoverflaten blir speilblank. De høye fjellene speiler seg sjøen og skaper helt fantastiske bilder. En tur til Bunesstranda er også å anbefale. Det går fint å padle fra Reine til Vindstad og så gå de siste kilometerne til innerst i fjorden og over haugen til stranda. Utsikten over stranda er fabelaktig og kan ikke beskrives med ord, den må oppleves. En lang lunsj er på sin plass og det er vanskelig å returnere. Det er mulig å padle innover Bunesfjorden, men den er langgrunn og du kan risikere å måtte dra kajakken en kilometer eller så ut igjen. Men for å være helt ærlig. Som en strekning å padle er hele turen ganske kjedelig, så om du ikke er av dem som liker utfordringen med lange strekk, hiv deg heller med på båten som går til og fra Vindstad hele dagen. Himmelen speiler seg i vannet.

Moskenes – dramatisk landskap

Neste dag fortsetter turen til Moskenes, knappe syv kilometer sør for Reine. Her ligger paradiset for dem som liker å padle i bølger og brottsjø. Den store moloen som stenger inne havneområdet viser tydelig at her er det noe å beskyttes fra. Etter å ha hatt rolig sjø mesteparten av turen kan det passe med litt action. Litt bølger. Litt større utfordringer. Men den gang ei. Værgudene har tatt ferie og hele landet viser seg fra sin beste side. Det er muligens ikke mange som sitter langt til sjøs utenfor Moskenes og ikke ser en eneste bølge så langt øye kan se. Det fikk vi oppleve. Like sør for Moskenesvågen ligger Sørvågen. Det er kjekt når steder har nøyaktig beskrivende navn. Men la ikke enkelheten i navnet lure deg, for den er verdt et besøk. Tett i tett rundt hele vågen ligger naustene, rorbuene og fiskebåtene. Sommerkledde mennesker rusler omkring, noen fisker, noen bader fra bryggekanten og atter andre skal ut på båttur. Tar du turen enda litt lenger sørover havner du i Å, som er siste stoppested på E10. Om du velger asfaltveien. Denne lille bygda er rett og slett et levende museum. Alle bygninger i havneområdet er bevart og fredet. På det gamle bakeriet har det vært drift siden 1844 og de er viden kjent for sine kanelboller. Dra kajakken på land ute ved restauranten. Slapp av med en kanelbolle eller to. Etterpå tar du turen innom tørrfiskmuseet før du tar bussen tilbake til Reine og henter bilen.

Ballstad – et autentisk fiskevær

Det største aktive, levende fiskesamfunnet i Lofoten heter Ballstad. Og det er det de markedsfører seg som. Men dette er også et av de største padleparadisene i Lofoten. Helt objektivt sett, selvfølgelig. Sommeren har slått til for fullt og temperaturen stiger til fantastiske 30 grader. Det er nesten helt vindstille, ja yr.no forteller oss at det faktisk er helt vindstille. Da er det kun et sted å være og det er på sjøen, i en kajakk. Hos den lokale kajakkutleieren får vi parkering, sjøsetting og verdifulle padletips om flotte steder å padle. Men det skal vise seg å være helt unødvendig. Her er alt vakkert, rett og slett et paradis. Ikke et kjedelig øyeblikk. Vi smyger oss gjennom kanaler og rundt holmer og skjær. Hver eneste en. Hilser på en ørn på toppen av en holme. Stadig vekk stopper vi å padle, bare glir stille gjennom sjøen og nyter naturen rundt oss. Kjøler oss ned ved å la hendene hvile under havoverflaten. Finner en liten strand å innta lunsjen på, steker oss brune og fine i solen og plukker bær til dessert. Svalene skriker over hodet vårt. Jammen er det deilig å være i paradis. Måtte dagen aldri ta slutt. Tips! Kysten fra Ballstad og oppover mot Stamsund og Valberg og like opp til Malnes er en perle av de sjeldne. Turen kan padles over flere dager, alt etter hvor mye man ønsker å gå inn i alle våger og viker. Anbefales på det sterkeste.

Trollfjorden – turistattraksjonen

Trollfjorden er Lofotens mest kjente fjord. «Alle» vil ha denne med seg. Om ikke annet så for å ha vært der. Og selv om de fleste fjorder er slående vakre, kan de også være ganske kjedelig å padle. Det skjer liksom ikke så mye. Trollfjorden skiller seg ut ved å være ganske så smal i starten og kombinert med de høye fjellene blir det dramatisk. Ikke minst når du sitter der bitte liten i kajakken. En liten flue i den store herligheten.

Det beryktede Raftsundet

Alle anbefalinger om padling i Trollfjorden var gode. -Uansett vær merker du lite til det i fjorden. -Vinden tar ikke her, hørte vi rundt oss. Men ingen snakket om det beryktede Raftsundet. For å komme til Trollfjorden må denne krysses. Her tar vinden godt, den presser seg ned fjellsidene og springer gjennom sundet, pisker opp sjøen. Bølgene kan bli store og du får både dem og vinden i siden. Ikke det beste utgangspunktet når sundet skal krysses. Dessuten er strømmen sterk. Noen ganger kan det være lurt å ta en pause og vente på bedre vær og da passer det bra med en pause på Digermulen. På den lokale butikken er det kafe og mulighet til å kjøpe en kaffe og litt mat. Været skifter fort. Veldig fort. Den ene dagen pisker vinden på sjøen, bølgene går store og neste dag skinner solen fra en blå himmel som speiler seg i fjorden. Innerst i Trollfjorden ligger en liten slette. Perfekt som teltplass. Etter at campen er oppe og går og middagen fortært, nærmer vi oss høydepunktet. Turen går bort til kaia, det nærmer seg midnatt og da kommer den. Hurtigruten Trollfjord siger sakte inn Trollfjorden. Den ruver i den smale fjorden, forsiktig for å holde seg i midten. Fjorden utvider seg helt innerst og da står kapteinen «på bremsen» og Hurtigruten «skrenser» 360 grader rundt. Et fantastisk skue som bare må oppleves. Og like stille som den kom er den borte igjen. Akkurat som årets sommerferie! ●●

Helgelandskysten – søndre halvdel

Kyststripen kan oppdages på flere måter – fra veien, fra fjell, fra lufta og fra sjøen. Velger dere å reise med bil og kajakker på taket, så er det kanskje grunn til ikke å forhaste seg med å komme fortest mulig frem til avtalt destinasjon eller «bestemmelsessted»; det kan være mye fint og spennende å oppleve på turen dit, for å si det sånn.

Fylkesvei 17 på strekningen Steinkjer – Bodø er kjent som Kystriksveien, og for denne finnes det publikasjoner ment for turister og andre reisende som gir tips til restauranter, gjestehus, campingplasser, museer, kulturminner og severdigheter – for å nevne noe. En pocketutgave om Kystriksveien bærer undertittelen «Verdens vakreste reiserute»; den hendige, lille brosjyren inneholder også kartutdrag, fergeruter – og annonser fra firma som driver med kajakkutleie og arrangerer padlekurs.

Fra toppen av Dønnamannen kan vi i klarvær oppleve 360 graders panoramautsikt over det meste av Helgelandskysten. Til venstre ser vi De Syv Søstre.

Oppdagelser i kø

Det eneste problemet med Helgelandskysten er at den er lang; oppdagelsene står i kø – og for den som gjerne vil utforske og la inntrykkene få sette seg, trengs det tid. Masse tid. Det er viktig å la være å stresse på en oppdagelsesreise som dette. Begynner man på den galeien kan det hele bli et ork. Det viktigste rådet er derfor å sette av tilstrekkelig med tid, slik at dere kan nyte ferden og de mange fantastiske inntrykkene dere vil bli til del.

Ulike råd og beskrivelser jeg gir i denne artikkelen baserer seg på valg og erfaringer som min kjæreste, Tone, og jeg gjorde, da vi var på ferietur i fjor sommer. Da oppdaget vi litt av det som finnes på søndre halvdel av Helgelandskysten.

Torghatten og Torgværet

Begynner dere reisen sørfra, slik vi gjorde, er Torghatten ved Brønnøysund et naturlig stoppested – for noen sågar et hovedmål. Foruten det kjente landemerket med det spesielle hullet tvers igjennom fjellet, så byr fjordområdet utenfor, Torgværet, på flere hundretalls små øyer, holmer og viker med kritthvite sandstrender, som innbyr til å bli oppdaget på ny, av deg og følget ditt. Den relativt store forskjellen mellom flo og fjøre, kombinert med det flate fjordlandskapet, gjør at padlere her har det beste utgangspunktet for variasjon og spennende opplevelser.

Med Torghatten camping som base fikk Tone og jeg flere flotte turer – både til fots og i kajakk. En av de mest overraskende oppdagelsene var da vi gikk i land på en ikke altfor stor holme og fant mengder av store, modne multer. Å spise ferske, selvplukkede multer på padletur – plukket på holmen der man har gjort strandhugg – føltes magisk, som et eventyr. Sol og varme gjorde ikke opplevelsen dårligere.

Vi måtte begge klype oss selv i armen for å skjønne at vi ikke bare drømte det hele. Vi hadde funnet et padleparadis på vår første stopp langs Kystriksveien! Det føltes obligatorisk å gå begge fjellturene – både gjennom hullet og til toppen av Torghatten – før vi kunne dra videre nordover. Særlig toppturen byr på en helt rå panoramautsikt.

Torghatten byr blant annet på utsikt over skjærgården Torgværet, som er attraktiv for padlere. Forskjellen mellom flo og fjøre gjør at det flate fjordlandskapet oppleves ganske så forskjellig på tidevannets ytterpunkter.

Vevelstad og Forvik

Vi droppet verdensarvsøya Vega denne gangen, men valgte å stoppe på Vevelstad. Gjestegården der byr på hjertevarmt vertskap og lokal, økologisk dyrket mat i verdensklasse. En annen grunn til å ta seg tid i området er godt bevarte fortidsminner – i form av helleristningsfelt – foruten Handelsstedet Forvik, som ligger rett ved fergeleiet. Her reklamerer driverne med ett av verdens nordligste kaffebrenneri. Men husk også å spørre etter bacalaoen i restauranten ved siden av – en av stedets spesialiteter – før dere drar videre derfra med fergen (Forvik – Tjøtta).

LES OGSÅ: Flott langs nasjonale turistveier på Vestlandet

Alstahaug

For den natur-, kultur- og historieinteresserte er også kirken og Petter Dass-museet på Alstahaug, midtveis mellom Tjøtta og Sandnessjøen, smart å legge inn på lista over opplevelser som er lett tilgjengelig langs Kystriksveien. Dikterpresten Dass bodde og utførte sine gjerninger her de to siste tiårene av sitt liv.

Alstahaug byr på mye historie, og ble ikke uten grunn valgt til Nordlands kommunes tusenårssted. Steinkirken fra middelalderen er en av få som ennå står intakt her til lands. Museets hovedbygning er tegnet av Snøhetta, og er en arkitektonisk opplevelse i seg selv – ikke minst hvordan den er blitt integrert i landskap og omgivelser. Når vi er inne i bygningen kan vi både se og føle at vi har kontakt med naturen på utsiden. Området byr ellers på en kystkultursti, for den som vil gå en tur på historisk grunn, og et kystlandskap som er egnet til å oppdage fra kajakken.

Da vi ankom Husvær traff Tone og jeg på Tanja Irene Hanssen (t.v.), en erfaren padler og aktivitetsleder bosatt på Brasøy som ved behov holder padlekurs i disse områdene i regi av NPF.

Herøy og Alstenfjorden

Reiser dere videre, til Søvik – et stykke sør for Sandnessjøen – og tar ferge til Herøy eller Brasøy, er veien kort til nye, spektakulære padleopplevelser. Min kjæreste og jeg fikk et par fantastisk flotte padleturer sammen der oppe. Selv følte jeg at det ble nesten som en litt vond opplevelse. Jeg fikk rett og slett ikke med meg alt som jeg gjerne ville oppleve i dette området. Men valgene vi gjorde føltes riktige hele veien, bortsett fra at vi ikke burde hatt noen termindato for hjemreisen.

Vi campet i telt på Herøy camping, like ved fergeleiet vi ankom på. I øst/sydøstlig retning, tvers over Alstenfjorden, ligger fjellformasjonen De Syv Søstre, og i nord/nordøstlig retning ruver Dønnamannen, som i klarvær gir et mektig 360-graders-panorama til det meste av Helgelandskysten. Det å sjøsette kajakken her, i speilblank sjø, like før solnedgang – med utsikt til de nevnte fjellene – var ubetalelig.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vil du se nærmere på fortidsminner på Vevelstad, så kan ansatte ved det lokale museet gi deg nyttig informasjon. Ellers gir den merkede turstien «Vistnesstien» vakker fjordutsikt fra bergknausene.

Brasøy og Husvær

Ut fra kart vi hadde tilgjengelig så vi at vi måtte prøve ut området omkring Brasøy og Husvær, sørvest for stedet vi campet på. Tone og jeg kjørte sørover så langt veien gikk – på Tennveien, langs fylkesvei 161 – til Tennvalen, hvor vi startet å padle ved et kaianlegg. Her kom padlesmilet raskt frem. Nå visste vi at spektakulære opplevelser ventet oss.

Som ventet kom høydepunktene tett, som perler på en snor. Eksempelvis så vi havørn flere ganger på ganske nært hold på vår ene padletur i dette området. Men inne i Brasøysundet var det de mange vakre ternene som stjal showet. Å gli inn her i kveldssol i kajakk – til ternenes sang og deres spektakulære jaktstup – føltes både andektig og majestetisk. Tenk å kunne bo på en idyll som dette, og hele tiden være i kontakt med vill og vakker natur. Paradis på jorden, sa du? Ja, definitivt!

Inne i Brasøysundet er det mye fint å se. Er dere så heldige å få kveldssola i dette kystlandskapet blir det hele magisk.

Lengter tilbake

Hva er så hovedinntrykket jeg sitter tilbake med? Beskrivelsen padleeldorado er blitt mye brukt i dette bladet, men de sørlige deler av Husværfjorden er nettopp det. Jeg fikk bare en fornemmelse av det labyrintiske holmriket som ligger og venter der; jeg elsker den typen padleomgivelser, og derfor må jeg tilbake dit. Jeg klarer nesten ikke å vente – jeg skal planlegge nøye de forskjellige rutene jeg ønsker å padle, etter detaljerte sjøkart, og jeg skal sette av tilstrekkelig med tid, slik at jeg får med meg alt jeg ønsker å få med meg. Først når jeg er ferdig der, vil jeg være klar for å gå løs på nordre halvdel av Helgelandskysten. Det er mange fine opplevelser i vente; såpass vet jeg. ●●

Tone og jeg ankommer Husvær.

NOTIS / KARTUTDRAG

Det er broforbindelse mellom Brasøy og Husvær, og for den eventyrlystne som elsker å padle langs holmer og skjær, er campingplassen på Brasøya trolig et enda bedre utgangspunkt enn det min kjæreste og jeg valgte som base. Videre vil jeg anbefale å kjøpe sjøkart, eller skrive ut kartutdrag med passende målestokk fra norgeskart.no, som viser detaljer om grunner og navnene på de mange øyene, holmene og skjærene i den labyrintiske skjærgården. Ikke minst vil dette være smart å ha for å kunne planlegge og tilpasse padleturen i forhold til båt-/ skipstrafikk.

Leia er sørvest for Brasøy og Husvær er trang og kronglete. Her kryr det av sjømerker, og det er naivt å tro at alle båtførere som ferdes vet eksakt hva disse betyr og hvordan de skal forholde seg. De har sikkert nok å konsentrere seg om – og med et slikt utgangspunkt er det jo desto viktigere at padlere tar sine forholdsregler og prioriterer sikkerhet – «safety first», som det heter.

Urban padlefest i Nordens Paris

Tromsø: Folk skal registreres, båter lånes og tilpasses, nummer og flagg festes på kajakkene og turplanen gjennomgås. Kun en ting er sikkert når turpadlere skal forflyttes – ting tar tid! Men det er flatt hav og sol fra skyfri himmel. Det er derfor bare blide fjes å se i turgruppa, selv når Alf for andre gang må på land for å finne et spruttrekk som passer – igjen uten å lykkes. Først halv ti er de 29 turpadlerne, som skal padle hele øya rundt med turledere, i gang. Noen er helt ferske og trenger tips om fremdriftstak allerede fra start.

Vi heier på konkurransepadlerne i det de farer forbi. FOTO: KJELL ARNE THOMASSEN.
Vi heier på konkurransepadlerne i det de farer forbi. FOTO: KJELL ARNE THOMASSEN.

 

Flagg, turister og kanelboller

– Kanskje vi må sette ham på land allerede i Telegrafbukta, lurer turleder Ingrid på og varsler sekretariatet. Nybegynneren blir koblet sammen med en annen student. Plutselig løsner det på fremdriften til begge. Etter fem kilometer rundes Sydspissen og turtempoet er plutselig oppe i syv kilometer i timen. – Vi padler medstrøms, konstaterer medturleder Pål lakonisk. Etter en obligatorisk beinstrekk i sentrum med flaggvifting til turister og energipåfyll i form av kanelboller, fortsetter vi videre under brua og langs kaiene der turistskip, fiskebåter og forskningsskip ligger på rekke og rad.

Rett før Nordspissen bestemmer hele gjengen seg for å «kaie» under en hundre meter lang kai – hyl, latter og ekko av slikt høres lang vei. Vi blir stadig forsinket for det må jo tas bilder – hele tiden. Idet bålkaffen er klar på det obligatoriske stoppet på Nordspissen begynner vi å speide etter konkurransepadlerne. Kommer de ikke snart – det er jo to timer siden de første startet?

Feststemte padlere nyter kvelden. FOTO: JENS MORTEN ØVREVOLL.
Feststemte padlere nyter kvelden. FOTO: JENS MORTEN ØVREVOLL.

 

Tre konkurranseklasser

Det er tre konkurranseklasser i år; damer, herrer og dobling. Deltakerne bestemmer selv om de vil starte klokka 11:00 (regner med å bruke over tre timer) eller klokka 11:30. Selv om Tromsøpadlerne er turpadlere, er det noe som skjer med en gang de får et «nummer på brystet». Konkurranseinstinktet slår inn, hardt, og helt uten å ta høyde for om man har trent eller ikke. De er derfor avgårde nøyaktig på klokken – i motsetning til turgruppene. Børge Kvaal (68 år) er veteran og padler konkurranseklassen for 26. gang.

– Det er veldig hyggelig at så mange deltar, for det viktigste med klubben er at det er en turklubb. Konkurranseaspektet er ikke like viktig som at folk hygger seg på tur, understreker han.

I år padler han dobling i konkurranseklassen sammen med datteren Trude. De har kun rukket å trene sammen en gang, og er noe spent på om kondisen holder hele veien inn. Første gang Børge overhode padlet, så padlet han likeså god Kvaløya rundt. En tur på 150 kilometer. Et rykte skal ha det til at han var noe sår bak og var sykemeldt i 14 dager etterpå. Det er selvsagt kun et slemt rykte. Likevel anbefaler han i dag at man heller begynner med en noe kortere distanse.

 

Årets yngste og eldste

Julie Malnes Fredriksen (9 år) er årets desidert yngste deltaker. Kjempespent maser hun på mamma June om at de må komme seg avgårde. I dag skal hun padle sammen med de store. Hun skal delta i den nye turklassen Tur light på ti kilometer sammen med 20 andre padlere. Denne turen ledes av turledere fra studentenes padleklubb TRULLE.

– Jeg og mamma har øvd, sier Julie. I går var vi på Turbo-tur og padlet til Nordspissen, hvor vi gikk på toppen og tok en post. Hun elsker å padle. Hun har i år fått egen barnekajakk og forteller at hun øver egenredning minst tre ganger i året. Første del av turen har mamma June på tauline for å lette padlingen for Julie, men etter at de runder Sydspissen krever hun å få padle videre for egen maskin. Vel inne i sentrum får også «Light Tur»-padlerne sine velfortjente kanelboller som nytes med brede glis, på flatt hav, i strålende solskinn.

Det er noe eget med uventede gaver – selv om det bare er en kanelbolle. Bianca (70 år) er storfornøyd med å gjennomføre med stil, men er litt misfornøyd med at hun kun fikk godkjent en post i Ti på skjæret (padlernes ti på topp) etter alt det strevet som hun sier. Julie derimot var storfornøyd med alt.

– Jeg padlet med de kuleste. Til neste år skal jeg padle øyen rundt, oppsummerer Julie bestemt til mamma på kvelden.

Ved kaia i Tromsø - Dagens smakfulle overraskelse, kanelboller til alle. FOTO: BODHILD UNDAL.
Dagens smakfulle overraskelse, kanelboller til alle. FOTO: BODHILD UNDAL.

 

LES OGSÅ: Arktisk havuke

 

Euforisk stemning i Tromsø-fjæra

Like før kl. 13:00 og rett i underkant av to timer etter at de startet, heies de første i konkurranseklassen forbi Nordspissen med flagg, fløyter og tilrop.

– Kaffen er klar, roper Johnny, dere rekker en kopp før de neste kommer. Noen vinker tilbake og roper noe vi ikke hører, mens andre allerede her merker at de har tatt i litt for mye. Børge og Trude farer forbi i doblingen, men må se seg slått av Harald, som har sønnen Tobias på besøk fra USA. I det siste konkurrent er forbi, pakker turklassen sammen og legger ut på de siste åtte kilometerne inn mot Sjølunden – nå i motstrøm.

Det er euforisk stemning i fjæra ettersom slitne men lykkelige konkurransepadlere og turpadlere kommer på land. Alle får kaffe og vafler og latteren sitter løst. Det er en følelse av «jeg greide det», personlige mål som ble nådd sammen med gode padlevenner. Alle er slitne, også de som hevder at de ikke er det. Noen er litt forbauset over at «de sprakk og gikk helt tom», men nå er det snart fest.

Julia ni år padlere på, selv om hun får litt drahjelp. FOTO: ESPEN BERGERSEN.
Julia ni år padlere på, selv om hun får litt drahjelp. FOTO: ESPEN BERGERSEN.

 

Tradisjonsrik festmat

Mens noen drar hjem for å skifte og kanskje rekke en dusj, setter festgeneralen i gang med pynting til fest i fjæra. Fargelykter henges opp mellom naustene, grillen tennes, salat kuttes, kaffe kokes og kakene ankommer. Det siger på med feststemte padlere med egen stol under armen. Det tennes ett, og så ett bål til i fjæra. Folk benker seg rundt bålene og oppå benkene og skravler og lyver høylytt om turen som var og turer som snart kommer.

Tradisjonen tro blir det servert grillet selkjøtt, som Knut hvert år kjøper direkte fra selskutene når de kommer inn til Tromsø fra isen. Det er 16. året han står for grillinga. For Knut er det viktig å videreføre tradisjonen og introdusere nye padlere til selkjøtt. Noen av de utenlandske studentene er skeptiske, og for første gang i historien går vi først tom for salat.

Først når alle har fått mat og man er i gang med å forsyne seg for andre gang får vinnerne av konkurranseklassen høytidelig overrakt premiene sine. Siden det nå engang er turen som er viktigst for oss, så trekkes det i tillegg tilfeldig blant alle som har deltatt, flere flotte premier. Men den fineste premien vant vi jo alle – padleturen i strålende solskinn, på flatt hav, sammen med 75 nye og gamle venner. Og mens morgendagens storm trekker opp og himmelen går i svart, fortsetter diskusjonene om det fineste padleområdet og hvordan ta de mest effektive fremdriftstakene.

Les om Tromsøya rundt 2019 (ekstern lenke)