Solskader i øynene

Er man ute i sterk sol i mange timer uten beskyttelse, kan øynene blir akutt solbrente. Det skjer oftest på fjellet fordi solstrålene reflekteres sterkere fra snø enn fra vann. Tilstanden kalles derfor snøblindhet. Men du kan også bli snøblind etter en dag i kajakken uten solbriller. Symptomene begynner gjerne fire til tolv timer etter turen og varer i noen dager med intense smerter. Tårene renner, øyelokkene hovner opp og det kjennes som sandpapir i øynene. Alt lys blir ubehagelig. Årsaken er små brannsår i hornhinnen.

Andre solskader i øynene er mindre dramatiske og viser seg ikke før etter mange år. Sollys er som regel ikke den eneste årsaken. Men mye ultrafiolett stråling får sykdomsprosessene til å gå raskere.

 

Pterygium

Pterygium er en knute av bindevev og blodårer i den ytterste, tynne hinnen som dekker øyet. Knuten starter som regel innerst mot neseroten og vokser seg utover mot hornhinnen. Hos noen blir den så stor at den dekker deler av hornhinnen og gir synsproblemer. Den kan også stramme hornhinnen så hornhinnen blir skjev og synet blir dårligere. Pterygium kan opereres. Men ofte kommer den tilbake og gir nye problemer.

Pterygium oppstår hos mennesker som er mye utendørs. Årsaken er trolig en kombinasjon av ultrafiolett stråling og vind, og manglende beskyttelse.

 

Grå stær

Grå stær er en utbredt øyesykdom. En frisk øyelinse er helt klar og slipper gjennom lys til netthinnen. Ved grå stær, eller katarakt, blir linsen tettere og slipper gradvis gjennom mindre lys. Synet blir mer og mer tåkete.

Grå stær er en vanlig sykdom hos eldre. Omtrent alle åttiåringer har fordunklinger i øyelinsen, selv om ikke alle har plager av det. Men utsetter man seg for mye ultrafiolett stråling, oppstår fordunklingene i yngre alder. Verdens Helseorganisasjon regner at omtrent en fjerdedel av alle katarakter har sammenheng med ultrafiolett stråling.

 

Makuladegenerasjon

Makuladegenerasjon er en annen øyesykdom som stort sett rammer eldre. Sykdommen skyldes forkalkninger i den delen av netthinnen som gir skarpsyn. De første symptomene er lesevansker, der enkelte bokstaver forsvinner og rette linjer blir buklete. Etterhvert forsvinner mer og mer av det sentrale synet, mens sidesynet opprettholdes. Det finnes ingen helbredende behandling.

Det er mange årsaker til makuladegenerasjon. Men hos dem som får symptomer før de er 65 år, regner man at ultrafiolett stråling er mye av årsaken.

 

Kreft

Redsel for hudkreft får de fleste til å smøre seg med solkrem når de skal ut i solen. Men solstråler kan også gi kreft i øynene. Huden på øyelokkene er som annen hud. Her kan det oppstå både ondartede føflekker og andre former for hudkreft dersom den blir utsatt for mye sol. Også på hornhinnen og på den tynne hinnen som dekker det hvite i øyet, kan det utvikles kreft. Lengre inne i øyet er ondartede føflekker den vanligste kreftformen.

Det finnes flere andre øyesykdommer der man tror sollys kan være en del av årsaken. Skadene fra ultrafiolette stråler er kumulative gjennom livet. Så jo mer man er ute i solen uten beskyttelse og til eldre man blir, jo større er faren for å få øyesykdom.

Mannen bak de inkluderende padletakene

Audun Håland er leder av Nordhordland Padleklubb, en klubb med rundt 250 medlemmer som er lokalisert like nord for Bergen. Audun har fått til noe som vært få klubber har gjort, eller har prøvd eller tenkt på, nemlig å inkludere de man typisk ikke møter på kajakktur. Han er hver uke på tur med funksjonshemmede og utviklingshemmede, padler med flyktninger, folk på avrusning, personer med ADHD, Downs, autister, Tourettes og Aspergers. Til og med pasienter fra Haukeland Sykehus, som er lamme fra livet og ned, har han hatt med på padletur. Og alt gjøres på dugnad gjennom padleklubben.

 

«Støttekontakter med joggesko»

-Det begynte i 2008. Jeg tenkte at klubben måtte gjøre mer enn å få velfødde 50-åringer opp av sofaen. I tankene hadde jeg egentlig narkomane, altså personer på avrusning. Men etter å ha deltatt på et 40-timers kurs for å bli såkalt treningskontakt, så jeg muligheter for mange flere grupperinger i nærmiljøet. I ettertid har flere utdannet seg til treningskontakter, eller støttekontakter med joggesko, som Audun klassifiserer de som. -Tanken er at treningskontakten skal bli med den funksjonshemmede til aktiviteten, hjelpe til med å få på tørrdrakt, og så aller helst være med ut på vannet.

 

Inkludering som merkevare

Nordhordland Padleklubbs merkevare er inkludering. Audun er inkludering, og han har et ektefølt engasjement. Hver onsdag i den lyse årstiden leder han an klubbens lavterskelpadling. Da kommer både de med utfordringer, men også funksjonsfriske som enten er ferske i kajakk eller som ønsker å padle sammen med de funksjonshemmede. Det er mellom 5 og 30 personer som møter opp på lavterskeltilbudet, veldig avhengig av været, forteller Audun. Stemningen er veldig god og latteren sitter løst, uansett vær. Denne mannen vil hjelpe, og han gjør det.

Starten på den inkluderende padlingen skjedde høsten 2010. Meland kommune ønsket å gi utviklingshemmede mellom 18 og 30 år et tilbud som gjorde de mindre avhengig av «systemet». Audun kastet seg rundt, fikk tillatelse fra styret i klubben, og dette resulterte i at ti funksjonshemmede, sammen med ti treningskontakter, tok grunnkurs i havkajakk i basseng våren 2011. -En stor suksess, som i ettertid har blitt gjentatt, forteller Audun med en dypfølende glede i stemmen. I 2012 fikk klubben tildelt et eldre våningshus fra den lokale Framo-bedriften. Huset står like i nærheten av klubbnaustet.

 

Fantastisk forbedring

-Samtidig fikk vi 25.0000 kroner fra Extrastiftelsen og disse ble blant annet brukt til handicaptoalett i huset, forteller Audun. Dette ble en fantastisk forbedring for en klubb som i tidligere lokaler ikke hadde innlagt strøm, og kun hadde vann i frostfrie perioder. I tillegg har Nordhordland Padleklubb kjøpt inn flere kajakker, samt tørrdrakter for over hundre tusen kroner. I høst fikk de støtte fra Gjensidigestiftelsen, som skal gå til overnattingsturer. -Og det slutter ikke her, forteller en ivrig Audun. Siste nytt er at Framo tilbyr seg å bygge kai på sitt område, tilrettelagt med flott flytebrygge for funksjonshemmede. Og før påske oppfordret Sparebanken Vest oss til å søke om fullfinansiering av selve bryggen, forteller en sprudlende Audun.

 

Hvorfor er padling så inkluderende?

Flere av de faste funksjonshemmede padlerne har egne kajakker og komplett utstyr. De klarer til dels seg selv med påkledning av drakt, og stiller smilende i naustet – hver uke. -Inkluderende aktiviteter med funksjonshemmede må ikke være lagidretter, presiserer Audun. Lagidrett er prestasjon. På fotballbanen eller i håndballhallen er det et tydelig skille mellom god og dårlig. Det er ikke det vi i padleklubben er ute etter. Vi driver inkludering. Padling er svaret på de fleste spørsmål. Når vi alle flyter på vannet i kajakkene, er vi veldig like. Forskjellene viskes ut. Fysiske hemninger reduseres eller fjernes. Man kan være sosial og prate hele turen, eller man kan la være å prate.

Under padlingen er man altså på tur med andre, men samtidig er det rom for å være for seg selv, forteller Audun.Han er så fantastisk gjennomtenkt denne mannen. Og han fortsetter. -Man kommer seg ut i naturen. Ut av det daglige mønsteret som funksjonshemmede ofte lever i, ut blant vanlige folk, og samtidig inn i egne tanker.

Ordinære medlemmer

Audun er helt klar på en ting. Alle som kommer inn i klubben gjennom det inkluderende arbeidet må være klubbmedlemmer, helt på lik linje med funksjonsfriske medlemmene. Det inkluderer ordinære medlemskap, deltaking på dugnader, rett til lån av utstyr og så videre. -Dette er en veldig viktig del av vårt engasjement innenfor inkluderingen. Vi skal behandles likt, og i kajakken er vi på samme nivå. Vi er ute for å ha det gøy, uansett om vi padler en kort tur, om vi setter krabbeteiner fra kajakken, plukker søppel eller om vi slipper ut 60 badeender som vi padler rundt og fanger!

 

Nytenking

-I begynnelsen tenkte vi at hver funksjonshemmet burde ha sin egen treningskontakt. Men dette ser ikke ut til å fungere optimalt, av forskjellige grunner, forteller Audun. Og han fortsetter: -Vi har tenkt hardt på hvordan vi skulle løse dette slik at de frivillige skulle brukes effektivt, slik både vi og de ønsker. Derfor prøver vi ut en modell lokalt, nå på forsommeren. Ikke bare i padleklubben, men i alle lokale idrettslag og foreninger, forteller Audun, som, så klart har fått rollen med å koordinere dette gjennom Idrettsrådet. Audun presiserer at det ikke er snakk om treningskontakter, men at man bruker ordet inkluderingskontakter.

Inkluderingskontakt og Leo Ajkic

-Det handler om at man i hver klubb og forening har representanter som er klare til å inkludere noen i sin aktivitet. Disse personene er oppført på en liste med private mobilnumre. Når noen kommer til distriktet, eller ønsker å prøve noe nytt, så kobles man umiddelbart og direkte til denne personen. Ikke bare til enkeltpersonen, men gjerne til foreldre eller hele familien. Man får altså med det samme en personlig kontakt, et navn og et ansikt å forholde seg til. En person som tar deg med, viser deg rundt, forteller om tilbudet.

– Vips, så er du inkludert, smiler Audun og innrømmer gjerne at prosjektet gjør han både glad og optimistisk.

– Jeg er stolt av kommunen min, gjengen på Frivillighetssentralen og ressursene i padleklubben. Nå håper vi at folk kaster seg rundt og melder seg som inkluderingskontakt. I juni slår vi på stortrommen og lager kick-off fest for alle de som melder seg som inkluderingskontakter. Og vi har Leo Ajkic med på laget! Dette blir fantastisk, sier han.

 

Vanskelig med taushetsfiltre

Etter seks år med inkluderende padling, arbeid opp mot idrettslag og Idrettskretsen fikk Audun frivillighetsprisen Kulturrosa 2016 i Meland kommune. Han kan hele inkluderingshistorien, og det har ikke alltid vært helt enkelt.

– Særlig i starten var alt så taushetsbelagt rundt de funksjonshemmede, minnes Audun. Hvor skulle vi henvende oss for å komme i kontakt med potensielle brukere, til kommunen, bofellesskapene, frivillighetssentralen eller foreldre? Vi nådde til slutt gjennom taushetsfiltrene ved at vi fikk en dialog med kommunen, der de forstod at våre forslag var basert på engasjement, ikke økonomisk gevinst, forteller han. Audun legger vekt på at man trenger en god kontakt i kommunen, noen som viser en tillit. Tilbake må man vise bredden i klubbens frivillige arbeid.

– Vi må vise at vi bygger organisasjonen og at inkluderingen blir en selvsagt del av klubben. Meland kommune styrer flere legater, og disse har bidratt økonomisk for å hjelpe padleklubben i inkluderingen. Klubben har vegret seg for å ha arbeidsgiveransvar på grunn av det arbeidet og de forpliktelsene det medfører, men har benyttet seg av reglement for frivillig arbeid der man kan betale en heller beskjeden godtgjørelse til de flittigste medlemmene. Dette er i stor grad finansiert av bidrag fra lokale legater og stiftelser, og er et godt klapp på skulderen, sier han.

Inkludering har blitt hobby

Audun innrømmer at han tenker på inkludering hele tiden, i alle sammenhenger. Og han mener det er derfor at det ene godet følger det andre når det gjelder klubbens inkluderingssuksess. For det er nettopp det dette er – en suksess. Ingen padleklubber i landet kan måle seg på dette feltet. Ikke mange idrettslag heller. Hvordan ser så denne omgjengelige mannen på det han har oppnådd gjennom disse seks årene? Hvilke effekter ser han?

– Jeg har fått et veldig positivt og nærende nettverk. Det gir meg stor glede og spennende muligheter. Inkludering har blitt min hobby, innrømmer Audun. Han padler med lavterskelgjengen, han padler med de øvrige i klubben og han padler privat. Han kan blant annet skilte med å ha padlet fra Bergen til Træna sammen med sin sønn. Og hvem ville finne på å padle flere mil til Bergen sentrum for å hente konen på julebord? Jo, Audun.

– Jeg liker godt å padle, men nå bruker jeg padling som et instrument. Mine egne padletak er blitt mindre viktige, sier tannlege Audun, som hentyder at en av grunnene til at Nordhordland Padleklubb har så mange medlemmer, er at mange ikke våger ikke annet enn å si ja takk til en padletur med han, der de sitter i tannlegestolen med gapende munn. Man kan smile av det, men denne mannen inkluderer 24/7, uansett om han er på møte i kommunen eller har en kunde i tannlegestolen. ●●

 

LES OGSÅ: Hundekajakken Nansen

 

Unngå kajakkskulder

Skuldersmerter er blant de vanligste plagene hos padlere og rammer særlig maratonpadlere. Men også turpadlere er utsatt. Men med riktig padleteknikk og skuldertrening reduserer du faren for seneskader.

 

Kroppens underverk

Skulderleddet har blitt beskrevet som kroppens underverk fordi det overgår alle andre ledd når det gjelder bevegelighet. Det skal være mulig å plassere armen i over 16 tusen forskjellige posisjoner, nyttig både når vi padler og i hverdagen.

 

Men bevegeligheten har sin pris. Skulderleddet er også det mest sårbare leddet i kroppen. I andre ledd er de knoklene som møtes formet så de motsvarer hverandre. I skulderen ligger det kulerunde leddhodet på overarmsbenet bare an mot en grunn fordypning i skulderbladet og kan lett gli ut av stilling.  I tillegg er leddkapselen rundt svært romslig for å gi plass for bevegelser.

 

I og rundt denne leddkapselen ligger det fire små muskler med sener som kalles rotatorcuffen eller rotatormansjetten. Det er disse små musklene som stabiliserer skulderleddet og holder overarmsbenet på plass når vi løfter armen. De er også nødvendige for å finjustere bevegelsene når vi roterer i skulderen.

 

 

Rotatorcuff-øvelse 1: Stå eller sitt med rett rygg, senk skuldrene og trekk skulderbladene litt sammen. Løft overarmene så de står horisontalt ut fra kroppen og bøy 90 grader i albuene. Løft vektene opp i luften og ned til overarmsnivå igjen tolv ganger. Ta tre sett med korte pauser mellom.

 

Maratonpadlere

Padling er blant de sportsgrenene som utsetter rotatorcuffen for størst belastning. Selv og hvert enkelt padletak ikke er så tungt, sliter de ensidige, gjentatte bevegelsene på senene rundt skulderen. I en undersøkelse av 52 maratonpadlere som hadde konkurrert i sju år eller mer, hadde rundt halvparten slitasjeforandringer i en eller begge skuldre. Men det var ikke alltid de som hadde padlet i flest år som hadde mest plager.

 

Bare gjennom hverdagsaktivitetene våre utsetter vi skuldrene for ensidig belastning. Vi utfører de fleste gjøremål med armene foran kroppen. Dermed bruker vi mest musklene på forsiden av kroppen og de musklene som roterer armene innover. Blir vi stresset, løfter vi gjerne skuldrene. Dermed kommer supraspinatussenen, som er en av senene i rotatorcuffen, i klem under kragebeinet. Ved padling forsterker vi ytterligere belastningen på supraspinatussenen hver gang vi løfter padleåren.

 

 

Rotatorcuff-øvelse 2: Ligg på gulvet, ikke på en treningsbenk. Du trenger støtte for armene. Legg overarmene i 90 graders vinkel ut fra kroppen og bøy 90 grader i albuene. Senk vektene langsomt i hoderetning ned til gulvet og løft dem igjen til utgangspunktet. Gjør øvelsen tolv ganger, tre sett.

 

Boksen

Men her er padleteknikken viktig. Sitter du krumbøyd i ryggen, blir det trangere for supraspinatussenen. Det samme gjelder hvis du padler med skuldrene hevet. Det er også viktig å rotere godt i overkroppen for hvert padletak så du ikke må rotere så mye i skuldrene. Et bredt åregrep gir også mindre belastning på rotatorcuffen.  En åre med bøyd skaft eller en grønlandsåre avlaster håndledd, albuer og skuldre.

 

I tillegg er det viktig å «være i boksen» uansett hvilke padletak du utfører, det vi si å aldri løfte albuene over skulderhøyde, aldri trekke armene bakenfor skuldernivå og unngå belastninger på strak arm. Skal du bakover eller langt ut til siden med padleåra, må du rotere i overkroppen eller lene overkroppen utover. Å «være i boksen» er ekstra viktig for elvepadlere og dem som driver rockhopping og bølgelek og som risikerer å slå skulderen ut av ledd ved kraftig belastning.

 

 

Roing med smalt grep: Fest treningsstrikken i brystkassehøyde. Stå med bena litt fra hverandre, rett deg opp i ryggen og senk skuldrene. Trekk strikken mot brystkassen mens du hele tiden holder hendene ved siden av hverandre. Armene skal være i horisontalplanet gjennom hele øvelsen. Strekk ut armene igjen og gjenta tolv ganger, tre sett.

 

Nattlige smerter

Skulderplager starter som oftest med at supraspinatussenen får det for trangt under kragebeinet. Dette gir smerter på utsiden av skulderen som kan stråle nedover yttersiden av overarmen. Smertene gjør det vanskelig å løfte armen ut til siden eller arbeide med armene over hodet. I hvile kjenner du ingen smerter.

 

Disse smertene gir seg som regel hvis du tar en kort pause fra padlingen. Men de er et viktig signal om at du bør vurdere padleteknikken din. Du bør også starte trening for å styrke rotatorcuffen så fort smertene gir seg.

 

Hvis du ikke tar de første symptomene på alvor, kan du få mer kroniske skuldersmerter. Da har du ikke lenger bare smerter når du løfter armene, men smertene fortsetter når du slapper av. Nattlige smerter og smerter når du ligger på skulderen er også vanlig.

 

Da er det viktig å oppsøke fysioterapeut og få et tilpasset treningsprogram. Betennelsesdempende medisiner som Ibux eller Volaren/Voltarol gir smertelindring.    Cortisoninjeksjoner kan være aktuelt hvis du har betennelse i slimposene rundt skulderleddet eller begynnende slitasjegikt i leddet mellom kragebeinet og skulderbladet, noe som ikke er uvanlig helt ned i 30-40-års alderen.  Trykkbølgebehandling har ingen dokumentert effekt på belastningsskader i skulderen.

 

Seneskader

Utvikler smertene seg ytterligere, risikerer du å få kroniske skulderplager og seneskader. Da har du ikke lenger bare smerter ved aktivitet. Skulderen verker hele tiden, og det blir vanskeligere å bevege armen.  

 

Men selv ved så uttalte skader, trenger du ikke gi opp turpadlingen. Men det tar tid, som regel mange måneder før du merker bedring, og det er nødvendig å analysere padleteknikken din i detalj før du begynner å padle igjen. Opptrening under veiledning fra fysioterapeut er helt nødvendig, og du må fortsette med regelmessig skuldertreningen også når smertene har gitt seg. Ved svært langvarige smerter der treningen ikke har ført fram, kan det være aktuelt med operasjon.

 

ØVRE DEL AV RYGG: Det er mange måter å trene musklene mellom skulderbladene på. Her kan du bruke tyngre vekter eller en treningsstrikk som gir motstand.

 

Forebygge

Øvelsene vi presenterer i denne artikkelen, er beregnet for å forebygge skuldersmerter og skader. Har du allerede skuldersmerter, er det viktig å oppsøke lege for å få en riktig diagnose. Deretter bør du bli henvist til fysioterapeut, som kan tilpasse et treningsprogram til deg.

 

Har du skuldersmerter, er det også viktig å avlaste skuldrene mest mulig i hverdagen. Senk skuldrene og rett deg opp i ryggen, særlig når du sitter på kontoret. Unngå aktiviteter der du må ha armene over hodet. Vær forsiktig med kast, særlig hvis du ikke har varmet opp. Et spontant snøballkast kan gi seneskader dersom du allerede har slitasjeforandringer i skuldrene.

 

Skuldertrening

Musklene i rotatorcuffen er små og mye svakere enn de andre musklene rundt skuldrene. De fleste har også kraftigere muskler på forsiden av kroppen enn på baksiden, så skuldrene blir trukket framover.

Målet med treningen er å motvirke denne ubalansen ved å styrke rotatorcuffen og musklene i den øverste delen av ryggen. Med en sterkere rotatorcuff, tåler skuldrene større belastninger.

Får du smerter i skuldrene under eller etter trening, bør du avslutte og ta kontakt med fysioterapeut.

 

ROTATOR CUFF-ØVELSER

Bruk lette vekter når du trener rotatorcuffen. Kvinner kan gjerne begynne med 2-3 kg, menn noe tyngre. Etter hvert kan du øke tyngden på vektene.

Trener du en gang i uka, er det bedre enn ingen. Men det beste er å gjennomføre øvelsene tre ganger ukentlig.

 

Siste artikkel i serien om belastningssmerter

 

Dette er tredje og siste artikkel i serien om belastningssmerter hos padlere. I Padling nr.3 kunne du lese om albusmerter, i nr.4 om setesmerter. Sissel Lahna er fastlege i Oslo og spesialist i allmennmedisin.

 

Setesmerte? Tøy bort smertene etter padleturen

Får du vondt i baken og nedover lårene når du padler? Svikter bena når du skal ut av kajakken? Eller har du mest vondt etter padleturen? Vi har satt sammen 5 tøyeøvelser som gjør at du kan unngå setesmerte. 

Piriformissyndrom kan gi alt fra lette setesmerter til nummenhet i bena, og havpadlere er spesielt utsatte. Piriformissyndrom kalles også falsk isjas fordi smertene kommer fra isjasnerven. Men piriformissyndrom er ingen rygglidelse. Årsaken er irritasjon av isjasnerven i setet.  Når du sitter i kajakken med bøyde hofter og presser bena utover, er det piriformismuskelen og de andre setemusklene som jobber. Isjasnerven går like under eller gjennom piriformis. Blir muskelen overbelastet og stram, trykker den på nerven.

 

Samleiesmerter

Smertene sitter som oftest rundt sitteknuten og stråler nedover baksiden av lårene. Noen ganger er smertene mer diffuse og kjennes i hoftene, i lysken og rundt kneet.  Hos andre føles det som musklene på baksiden av låret er for korte. Piriformissyndrom kan i sjeldne tilfeller gi smerter i kjønnsleppene eller pungen, samleiesmerter og problemer med tarmtømming.

Smertene blir som regel verre når du sitter med lårene fra hverandre, som ved padling og bilkjøring. Det hjelper å stanse og strekke bena.

Dessverre finnes det ikke en enkel test som kan si om du har piriformissyndrom eller ikke. Det er viktig å avklare at du ikke har ekte isjas, der en sprukken mellomvirvelskive presser på nerveroten i korsryggen. Har du smerter i korsryggen eller nedenfor kneet, bør du bli undersøkt av lege eller kiropraktor. Det samme gjelder hvis kraften i bena svikter. Også lidelser i hofter og bekken kan gi symptomer som ligner piriformissyndrom.

 

Lårstøtte for å unnga setesmerte

Er det piriformissyndrom du har, bør du se over kajakken.

Et hardt sete gir press mot isjasnerven og forverrer smerten. Invester i en gelpute eller et skumsete for å avlaste.  Juster også lårstøttene eller legg på mer padding så du ikke må presse bena så mye utover for å få kontakt med kajakken.

På langturer er det lurt å flytte fotstøttene fra deg så du får mindre bøy i hoftene. Ta pauser i padlingen og strekk ut bena, enten i kajakken eller på land.

Tenk også over padleteknikken din og unngå å bli sittende for stille i setet. Mer aktiv padling der du vekselvis strekker og bøyer knærne for hvert padletak, reduserer trykket mot setemusklene.

 

Tøying av setemusklene

Har du fått piriformissyndrom eller begynner å kjenne smerter etter padleturen, er tøying den beste behandlingen. Som regel er det ikke bare piriformis, men også de andre setemusklene som er overbelastet.

Den enkleste tøyeøvelsen kan du gjøre flere ganger om dagen mens du sitter i en stol. Se tekst og foto til Tøying 1. Du kan også gjøre den samme uttøyingen mens du ligger på ryggen med bøy i hofter og knær. Se Tøying 2.

 

Pigeon pose

Yogastillingen «pigeon pose» er en svært god tøyeøvelse for setemusklene. Hvordan du gjør det, kan du lese under Tøying 3.

Padler du mye, bør du også tøye ut hofteleddsbøyerne (Tøying 4) og forsiden av lårene (Tøying 5) etter padleturen.

Blir du ikke kvitt din setesmerte ved å tøye, kan du forsøke betennelsesdempende tabletter. Du trenger en relativt høy dose av for eksempel Voltarol tabletter på 25 mg, som du får kjøpt uten resept. Ta to tabletter tre ganger daglig i fem dager. Dette demper smertene slik at det blir enklere å tøye.

Har du fortsatt vondt, kan en fysioterapeut eller kiropraktor hjelpe deg å løse opp de stramme musklene. Ofte finner de også stramminger i korsryggen, i bekkenet og rundt hoftene som bidrar til å opprettholde setesmertene.

Kortisonssprøyter brukes som regel ikke ved piriformissyndrom.

 

Har du lest: Hvordan unngå padlealbu 

TØYING 1

Sittende tøying

Sitt i en rett stol. Løft benet på den vonde siden og legg det tvers over det andre benet slik at ankelen hviler på ytterste del av låret. Rett deg opp i ryggen. Bruk hånden og press det øverste benet forsiktig nedover mens du lener deg fram til du kjenner at det strekker i setet. Hold strekken i 20 til 30 sekunder og gjenta flere ganger pr dag. Strekk også på motsatt side.

Sittende tøying mot setesmerte

 

TØYING 2

Liggende tøying

 Legg deg på ryggen i sengen eller på gulvet. Plasser benet på den vonde siden på tvers over motsatt lår. Ta tak rundt låret med den ene hånden og trekk det mot deg. Med motsatt hånd skyver du kneet på det andre benet fra deg til du kjenner at det strekker i setet.

Hold stillingen et halvt minutt før du bytter side. Gjenta flere ganger daglig.

Liggende tøying

 

TØYING 3

Pigeon pose

 «Pigeon pose» er en yogaøvelse som gir god strekk i setemusklene. Start på alle fire. Legg benet på den vonde siden på tvers under deg med bøy i kne og ankel. Strekk det andre benet langsomt ut og la kroppen gli bakover så langt du kommer. Du kan støtte deg på strake armer eller bøye ryggen framover og legge underarmene i gulvet. Hold stillingen et minutt før du skifter side.

Pigeon pose

 

TØYING 4

Hofteleddsbøyere

Padler du mye, er det lurt å tøye ut hofteleddsbøyerne etter padleturen. Sett det ene benet ut så langt foran deg som du klarer og bøy i kneet. Vri hoftene så kroppen vender samme vei som kneet.  Strekk ut det bakerste benet.  Legg kroppstyngden på det forreste benet og kjenn at det strekker på forsiden av motsatt hofte.

For ekstra strekk kan du legge det bakerste benet på en lav krakk mens du tøyer.

Hofteleddsbøyere

 

TØYING 5

Forside lår

 Å tøye ut på forsiden av lårene hjelper ikke mot setesmerte. Men etter mange timer i kajakken med bøyde ben, er det likevel smart å tøye lårmusklene. Dette gjør du enklest mens du står. Bøy kneet og ta et godt tak rundt ankelen. Trekk foten opp mot baken mens du presser låret nedover så de blir så parallelt med det andre låret som mulig. Hvis du lar være å støtte deg, får du balansetrening i tillegg.

Forside lår

Vær flink med tøyingen slik at du unngår setesmerte når sesongen setter igang. 

Les også: Skuldersmerter? Unngå kajakkskulder

HMS til glede og besvær

Bakgrunnen er loven om produktkontroll og internkontrollforskriften i norsk lovverk. Disse krever at som alle som tilbyr organiserte turer eller kurs (også frivillige) må ha et internkontrollsystem. Systemet må kartlegge mulige farer og gjøre risikovurderinger før de såkalte tjenestene tilbys. Risikovurderinger og tiltak må dokumenteres.

 

Utfordring

Dette har vært en utfordring for flere klubber. Mangel på kunnskap og kompetanse har ført til en del frustrasjon. Det har også ført til frustrasjon blant padlere som frykter at systemer og dokumentasjon hindrer individenes frihet, padleglede og begrenser hvilke typer turer som kan arrangeres. Diskusjonene på diverse padlerelaterte sosiale medier har blitt temmelig opphetede, og innbitte motstandere av det såkalte ”HMS-helvete” har spådd nærmest apokalyptiske tilstander. Det er ganske underholdende lesning.

 

Utveksling av informasjon om dagens tur og forventede forhold før sjøsetting er en sentral del av HMS-arbeidet. Foto: Drøbak kajakklubbs bildearkiv.

 

Denne artikkelen handler om hvordan vi i Drøbak kajakklubb har forholdt oss til HMS-kravene, og hvilke erfaringer vi har gjort så langt. Forhåpentligvis kan det gi innspill til andre padlemiljøer eller bidra til refleksjon om padling og sikkerhetsarbeid generelt.  

 

Først noen presiseringer. Min bakgrunn for å skrive om temaet er at jeg har vært med på å utforme klubbens HMS-plan, og at jeg har vært en av klubbens turansvarlige. Den erfaringen jeg har med slikt arbeid er for øvrig begrenset. Jeg har tatt videregående kurs hav og deltatt på en aktivitetsledersamling i regi av Norges padleforbund (NPF) der HMS har vært sentrale tema. Jeg har ikke juridisk kompetanse. Hvordan klubbens HMS-opplegg ville framstått i møte med norsk rettsapparat har jeg ikke forutsetninger for å vurdere. Innholdet i artikkelen må derfor ikke forstås som en kokebok eller anbefaling for andre klubber. Vi har våre forutsetninger, behov og farvann vi tar hensyn til. De ulike klubbene rundt i landet har andre. Innholdet i artikkelen representer heller ikke NPFs oppfatninger om klubbenes HMS-arbeid. Det kjenner jeg ikke godt nok til å kunne skrive om.

 

Utgangspunktet

I 2009 begynte NPF å oppfordre sine tilsluttede klubber å utarbeide et systematisk HMS-opplegg for aktivitetene, med henvising til kravene i lovverket. Det oppfattet etter hvert også vi i Drøbak. Etter noe nøling begynte vi å arbeide med det i 2011 og ferdigstilte første versjon av vår HMS-plan vinteren 2012. Det var knyttet en god del usikkerhet til hvordan vi skulle gjøre det. Flere var engstelige for at dette kunne føre til mindre personlig frihet i padlingen, redusert aktivitet og kjedeligere aktivitet. Det ble derfor brukt en del tid på det som så fint heter forankring. I praksis betydde det å involvere ”kjernepersonlighetene” i klubben, de som svært ofte møter opp til klubbens turer og representerer klubbens sosiale lim. Uavhengig av om de hadde interesse for HMS-arbeidet eller NPF-utdanning. Vi ble raskt enige om at viktige målsettinger skulle være å ikke redusere aktiviteten, padlegleden, det gode sosiale miljøet i klubben eller føre til for tøff belastning på de som kunne og ville lede klubbens turer og aktiviteter. Det ble også tydelig at for å lykkes med dette, måtte HMS-arbeidet bygge på det vi mente var typiske kjennetegn for klubben og turene våre. For å få til alt dette måtte vi gjøre noen pragmatiske valg:

 

Fant ikke opp hjulet på nytt

1. Vi lånte relevante elementer fra HMS-planene til andre klubber som hadde kommet lengre enn oss. Disse ble omskrevet for våre behov. Ingen grunn til å finne opp hjulet helt på nytt. Vi har blant annet lent oss solid på arbeidet og kompetansen til Trondhjems og Fredrikstad kajakklubb (takk!).

 

2. Vi har definert at målsettingen med klubbens HMS-arbeid skal være å forhindre død og alvorlig skade på personer under klubbens turer. Med dette valgte vi samtidig at det å skape trivsel, godt miljø, utvikle medlemmenes padleteknikk osv. ikke skal være en del av det dokumenterte HMS-arbeidet. Det tror vi skjer best gjennom andre virkemidler. Samtidig tror vi dette bidrar til å konsentrere ansvarsområdene til det vesentligste, og er med på å hindre planverket i å ese ut.

 

3. Vi har begrenset klubbens HMS-plan til å være rettet mot det farvannet vi stort sett padler i på tur. Beskrivelsen inneholder en kortfattet gjennomgang av hva som er karakteristisk for dette farvannet og hvilke utfordringer dette byr på i forhold til HMS. Klubbturer til andre farvann skjer på initiativ fra medlemmer og de må da sørge for å utarbeide et HMS-opplegg som er tilpasset disse turene og områdene. Ressurspersoner i klubben hjelper til med dette. Når vi holder våttkort-kurs forholder vi oss til risikovurderingsskjemaene utarbeidet av NPF for disse kursene.

 

4. Vi har valgt å beskrive risikomomenter og tiltak i ikke altfor spesifikke ordelag i HMS-planen. Det gir rom for den enkelte turansvarlige til å finne en væremåte og ”lederstil” som oppleves naturlig, samtidig som de kan velge tiltak som oppleves relevante i forhold til den enkelte gruppe og de rådende forholdene. Ikke alle synes det er like moro å skulle holde et formaningsforedrag på land med en rekke fastlagte punkter, før turen starter. Det finnes andre måter å både gi og skaffe seg relevant informasjon på. Vi som er turansvarlige har ulike preferanser og behov. Noen synes de klarer å ivareta oppgavene når de gir og innhenter noen få nøkkelopplysninger. Andre synes de trenger å gi og innhente mer informasjon for å føle seg trygge i rollen. Noen ganger er det også slik at alle som møter opp til tur er svært erfarne padlere, der alle kjenner hverandre godt og anerkjenner hverandres padlevaner, preferanser og kompetanse. Da kan HMS-gjennomgangen før turen gjøres svært raskt.

 

Det er godt å kunne få litt assistanse når hjemturen føles lang. Foto: Stein Erik Lid.

 

Anerkjenner realkompetanse

5. Vi har valgt å anerkjenne realkompetanse som grunnlag for å være turansvarlig i klubben, i tillegg til relevant utdanning fra NPF. Det har bidratt til at vi har fått flere å fordele ansvaret på, noe som har vært nødvendig for å opprettholde aktiviteten. I tillegg tror jeg det har bidratt til at dyktige og erfarne padlere som ønsker å bidra ikke føler seg tilsidesatt av de som har valgt å ta NPF-utdanning. For å sikre at klubbens turansvarlige har tilfredsstillende kompetanse har vi gjennomført noe vi kaller ”vårpuss” før klubbsesongen starter for alvor. Denne dagen diskuterer vi erfaringer og utveksler ideer om rollen, samt utfordrer hverandre på redningsøvelser og badeleker. Det er både interessant og moro.

 

6. Vi har lagt til rette for at padlere kan invitere til ”private turer”, som ikke omfattes av klubbens HMS-ansvar, gjennom en nettforumfunksjon på klubbens hjemmesider. Denne brukes typisk til å avtale bølgeleik- og surfeturer, eller langturer til mer eksponerte eller eksotiske farvann for de som liker sånt. For å sikre at disse turene ikke skal forveksles med turer i klubbens regi, er de skilt ut i en egen kategori under klubbens nettforum. Det stilles også krav om at den som inviterer spesifiserer at det ikke er en tur der klubben stiller med en turansvarlig.

 

Fem hovedtema i klubbens HMS-plan:

Selve HMS-planen omhandler fem hovedtemaer (hele planen kan fås tilsendt ved å sende epost til post@drobakkajakk.no).

 

Det første er en beskrivelse av klubbens organiserte padleaktiviteter og hva som skiller disse fra ”private turer” klubbens medlemmer drar på. Poenget med dette er å avklare hva som er omfattet av klubbens HMS-ansvar.

 

Det andre er en kartlegging av de faremomenter som gjelder all padling, slik som for eksempel farene med svømming i kaldt vann og hva sunt bondevett tilsier at vi bør gjøre for å redusere konsekvensene. Dette har vi valgt å formulere som en ”padlevett-plakat” i stil med fjellvettreglene.

 

Det tredje er en beskrivelse av karakteristiske trekk ved farvannet rundt Drøbak og hvilke spesifikke faremomenter vi bør være oppmerksomme på. Personlig tror jeg dette er den viktigste delen av klubbens HMS-plan. En god forståelse av farvannet gjør det nokså enkelt å tenke seg til hva som typisk kan gå galt og sette inn tiltak. Oslofjorden ved Drøbak er tilstrekkelig langt inne i landet til at stor sjø eller dønninger fra Skagerak ikke har noen effekt. Om det blåser kraftig opp fra sør, noe som gir størst effekt i form av bølger, kan vi få opp til en meter krappe vindbølger. Det er relativt sjelden, det normale varierer fra flatt til halvmeteren. I praksis betyr det at det aldri blir stor nok kraft i sjøen til at ufrivillig landkjenning eller sammenstøt med skjær er direkte farlig.

 

 Iblant skjer det ting som gjør det vanskelig å holde gruppa samlet, for eksempel at noen stikker av for å finne en kiste med gull! Foto: Stein Erik Lid.

 

Stor båttrafikk

Det største faremomentet i dette farvannet (ut over de som forbindes med all padleaktivitet) dreier seg om til dels stor båttrafikk. All nyttetrafikk sjøveien til og fra Oslo passerer her (les Danskebåten og lignende). Fra mai til september er det i tillegg stor aktivitet av fritidsbåter. Det viktigste tiltaket er derfor å sørge for at gruppa foretar kryssinger av leia samlet i formasjon (og eventuelt ekstra merking/lys under dårlig sikt) som gjør at vi synes best mulig og eksponerer oss for båttrafikken i kortest mulig tid. Tidvis er det også sterk strøm i Drøbaksundet, noe som kan gjøre forholdene vanskelige for mindre vante padlere og artige for de mer drevne. HMS-planen retter oppmerksomhet mot noen spesielle områder der vi får typiske ”vind-over-strøm” effekter eller andre litt vanskelige formasjoner i vannet. Tanken er at vi ikke uforvarende havner i disse med en gruppe vi er usikre på om håndterer det noenlunde greit. Det er ikke moro med en ”alle i vannet”-øvelse når danskebåten nærmer seg. Den går for øvrig overraskende fort!

 

Det fjerde er en beskrivelse av hvilke krav og oppgaver som stilles til klubbens turansvarlige. Dette handler mye om informasjon – før, under og etter tur. Informasjon om turene på klubbens hjemmeside i forkant slik at folk kan gjøre et informert valg av om dette er noe som passer for dem. Informasjonsutveksling mellom deltagere og turansvarlig før båtene settes på vannet som har betydning for at turen skjer i sikre former. Kommunikasjon underveis og etter tur (har alle det bra? hvorfor Ola blålilla lepper?). Og selvfølgelig person- og vareopptelling. Kravene vi stiller til klubbens turansvarlige er definert i forhold til farvannet ved Drøbak. 2-stjerners farvann tilsier at turansvarlige må ha tatt NPF aktivitetslederkurs (eller mer) eller ha tilsvarende realkompetanse. Vi har også lagt vekt på at de turansvarlige skal ha god sikkerhetsholdning, dvs. være personer som bryr seg og følger med på hva som skjer rundt dem. I tillegg har denne delen av planen en liste over utstyr som turansvarlige bør ha med seg slik som vannsikret telefon/VHF, reserveåre, enkelt førstehjelps- og reparasjonsutstyr, taueline og vindsekk.

 

Det femte er krisehåndtering, altså hva en gjør hvis uhellet virkelig er ute. Her snakker vi ikke om kameratredning etter en ufrivillig velt eller at noen blir engstelige eller slitne og må taues. Dette dreier seg om alvorlig skade, fare for død eller død. Dette er både svært krevende og veldig enkelt. Krevende fordi det må trenes veldig mye på relevante scenarier for å kunne ha forutsetninger for å beherske slike situasjoner. Enkelt fordi vi fort innså at det var helt urealistisk å skulle legge opp til at vi i klubben alltid skulle ha med folk med slik kompetanse på tur. Det viktigste tiltaket i HMS-planen er derfor at vi sørger for alltid å ha en mobiltelefon (evt. VHF) tilgjengelig som kan brukes på vannet for å ringe 113 eller kalle opp kystradioen. I tillegg oppfordrer vi turansvarlige til å oppfriske kurs i lunge-hjerteredning med jevne mellomrom. Klubben har også har arrangert førstehjelpskurs som er åpent for alle medlemmene gjennom Norsk luftambulanse.

 

Padling i brott er spennende og lærerikt, men det er viktig å forstå effektene av forholdene og tenke konsekvens. Foto: Stein Erik Lid.

 

Hvordan har det fungert?

For det første har vi ikke hatt noen personskader. Det er nok å dra det litt langt å tilskrive dette det nye HMS-opplegget. Vi har heldigvis aldri hatt alvorlige skader på klubbens turer. Uansett har vi oppnådd hovedmålet med HMS-arbeidet så langt, og det er jo veldig bra uavhengig av årsaken. At det har gått hull på en båt eller to og gått med et par årer under leik og moro i bølger og blant skjær i løpet av året anser vi ikke å være i konflikt med målene for HMS-arbeidet. Riktig kompetanse, fornuftig inngripen og gaffateip har bidratt til at potensielt skumle situasjoner ikke ble det.

 

Vi har måttet redusere de faste klubbturene. Tidligere var det to faste turer gjennom hele det isfrie året. Nå har vi faste turer fra april til november. Dette har primært vært et spørsmål om kapasitet. Ikke alle klubbens turansvarlige padler mye om vinteren. Det har likevel ikke vært mindre aktivitet blant de av klubbens medlemmer som normalt padler i vintermånedene. Det går an å padle selv om det ikke arrangeres en klubbtur.

 

Ikke redusert frihet

Tilbakemeldinger fra klubbens medlemmer er så langt at HMS-opplegget ikke har fratatt folk friheten, ført til et dårligere tilbud eller redusert padlegleden. Det virker faktisk som om det isteden har bidratt til å sveise sammen miljøet og få mer struktur på aktivitetene. Mange har meldt tilbake at de opplever det som positivt at vi nå forhåndsannonserer hvor vi skal og hvor lang turen er. Det gjør at folk kan gjøre seg opp en mening om hva det innebærer for dem. Det gjør det mulig å vurdere hvorvidt det er realistisk at de rekker familiemiddagen på ettermiddagen etter turen, eller hvorvidt turen blir for enkel eller for krevende slik at de eventuelt kan velge å gjøre noe annet. Faktisk har en vanlig tilbakemelding vært at mange kunne ønske seg enda strammere regi på en del turer og at den som er turansvarlig markerer seg og rollen tydeligere.

 

På tross av HMS og arbeidet med bevisstgjøring av de viktigste tingene for å ivareta sikkerheten, opplever vi fortsatt tilfeller der vi krysser skipsleden som en skremt saueflokk, men det er sjeldnere. Som alle andre klubber får den stakkars turansvarlige iblant fnatt av enkelte som trives med å padle 300 meter foran resten av gruppa. En forklaring kan være at disse sliter med stiv nakke, da blikket alltid er rettet framover. Eller kanskje de trives best alene, men… hva er da vitsen med å være på klubbtur? Uansett, dette forekommer også sjeldnere. En interessant observasjon er at enkelte av disse med stiv nakke (eller hva det nå er?) som har fått prøve seg i rollen som turansvarlige, etterpå har endret adferd. Å bli tillagt ansvar gjør tydeligvis noe med folk. Oppmerksomhet og det å opptre ansvarlig synes å ha blitt litt ”in” i miljøet.

 

Mat og drikke bidrar både sosialt og til fysisk og psykisk overskudd. Foto: Stein Erik Lid.

 

Bevisstgjøring

Første året vi hadde et dokumentert HMS-opplegg og der klubben stilte med en definert turansvarlig for hver eneste klubbtur (2012), hadde vi 8 som tilfredsstilte kravene og sa seg villige til å være det. I 2013 sesongen har vi hele 14!!! Det virker som om det å være turansvarlig blir sett på som noe positivt og noe å strekke seg etter. Dette er veldig positivt for klubben både med tanke på fordeling av oppgaver og fordi det betyr at det skjer en bevisstgjøring omkring sikkerhetsspørsmål i miljøet. Det gjør også klubben mer robust og vi får større muligheter til å for eksempel padle andre steder enn i hjemlige farvann. Det frigir også ressurser til å arrangere flere workshopper omkring redningsteknikk, padleteknikk, rulletrening eller andre ting. Det håper vi å kunne få til mer av framover. Jeg tror også det oppleves positivt for den enkelte. Det blir mindre ensformig enn med de samme turansvarlige gang på gang, mindre belastning på hver enkelt og det gir muligheter til å utvikle egen kompetanse.

 

Til slutt vil jeg trekke fram en annen og uventet positiv gevinst. Vi har kunnet gjøre enkelte turer som noen av oss tidligere bare bedrev i privat regi, for eksempel brottpadling i fornuftige forhold, til klubbturer. Dette fordi vi gjennom det å bli tryggere på å lage HMS-rammer om turene nå opplever å kunne gjøre dette på en måte som tilfredsstiller våre krav til sikkerhet, uten at det blir for mye arbeid.

Hvordan unngå padlealbu

Det er alltid bedre å forebygge enn å behandle. Dette gjelder særlig senebetennelser, som lett kan utvikle seg til kroniske plager som reduserer padlegleden i årevis.

 

Øm albu

Tennisalbu, eller lateral epikondylitt, skyldes gjentatt overbelastning av de musklene som bøyer håndleddet bakover. Disse musklene fester seg på utsiden av underarmen like nedenfor albuleddet. Står du med håndflatene vendt framover, finner du det ømmeste punktet på utsiden av albuen. Smertene stråler ofte nedover underarmen, noen ganger også oppover i armen.

 

Begynner du å få albusmerter bør du vurdere padleteknikken din. Lateral epikondylitt skyldes som regel at du bøyer håndleddet bakover og bruker for mye krefter med dra-armen når årebladet er i vannet. Du kan avlaste dra-armen ved å skyve mer på padleåren med motsatt arm. Økt overkroppsrotasjon og mer bruk av ryggmuskler reduserer også belastningen på håndleddet.

 

 

Med denne støttebandasjen gjør det mindre vondt å padle. Den trykker mot senene og avlaster senefestet. (Epi forsa fra Rehband, se www.rehband.no)

 

Bytte åre

Blir du likevel øm i albuen etter en padletur, kan det hjelpe og bytte til en lettere og kortere åre, gjerne med mindre åreblad. Da trenger du mindre kraft når du fører åren gjennom vannet. Prøv også en åre med bøyd skaft. Det gir mindre belastning på leddene og riktigere vinkel mellom åren og vannet.

 

For å unngå at du bøyer for mye i håndleddene, kan du bruke støttebandasjer rundt håndleddene. Det gjør deg mer bevisst på ikke å bøye håndleddene i framdriftstak, men hindrer deg i å sculle eller justere årevinkelen  ved styretak.

 

Men selv med god teknikk og riktig utstyr, kan alle oppleve albusmerter. Faren øker ved padling i høye bølger og sterk vind. Likevel er det oftest de mest uerfarne padlerne som får albusmerter. En britisk studie viste at de som padlet flest kilometere i løpet av et år, var minst plaget med padlealbu.

 

 

Håndleddstøtten hindrer at du bøyer i håndleddet og reduserer både albu- og underarmsmerter. (Håndleddsbeskyttelse åpent grep fra Rehband, se www.rehband.no)

 

Tøying

Etter padleturen er det alltid lurt å tøye ut underarmsmusklene. La armen henge rett ned foran kroppen. Grip rundt hånden med motsatt hånd og press hånden oppover mot innsiden av underarmen så du får en kraftig bøy i håndleddet. Hold denne stillingen i 15 sekunder. Gjenta med den andre armen.

 

Du bør også tøye på motsatt side ved å presse hånden den andre retningen, eller du kan sette begge håndflatene i bordplaten med strake armer og lene deg fram over armene.

 

 

Tøy ut, både for å unngå smerter og for å bli kvitt senebetennelse. Bruk motsatt hånd og press hånden oppover mot innsiden av armen. 

 

Akutt senebetennelse

Får du en akutt senebetennelse, er den beste behandlingen å hvile armen og ta tiden til hjelp. Ta en pause fra padlingen og unngå langvarig arbeid ved tastatur. Fortsett ellers med daglige aktiviteter, men bruk gjerne støttebandasje som hindrer at du bøyer i håndleddet.  Smertene forsvinner som regel i løpet av 14 dager.

 

For å dempe smertene og behandle betennelsen, kan du bruke betennelsesdempende tabletter eller gelé, som du masserer inn i huden over det ømmeste området (Ibux og Voltarol fås kjøpt uten resept). Disse kan kombineres med paracetamol tabletter hvis du trenger ytterligere smertelindring.

 

Men ikke overdriv bruken av smertestillende. Ta det du trenger til kvelden for å få sove.  Om dagen fungerer smertene som en indikator på hvor mye du kan bruke armen. Dersom du tar medisiner og fortsetter å overbelaste, øker sjansen for å utvikle en kronisk senebetennelse.

 

Kronisk betennelse

Varer smertene mer enn to uker, kan du være på vei mot en kronisk senebetennelse.  Tradisjonell behandling har vært å sprøyte inn kortison og lokalbedøvelse rundt det betente senefestet. Men stadig flere blir skeptiske til dette fordi kortison kan skade senene. Da er det bedre å forsøke en ukes kur med betennelsesdempende tabletter i høyere dose. Akupunktur kan gi smertelindring, men det har ingen behandlingseffekt.

 

Helst bør du unngå å padle så lenge du har vondt. Men klarer du ikke la være, kan du prøve en støttebandasje like nedenfor albuen. Bandasjen har en pute som trykker mot det betente senefestet. Dette avlaster senene og reduserer smertene ved aktivitet. Noen legger betennelsesdempende gele under bandasjen. Men studier har vist at dette ikke gir ytterligere smertelindring.

 

Den viktigste egenbehandlingen er å tøye underarmene. Hold tøyingen i 15 sekunder og gjenta minst fem ganger pr dag.

 

 

Tren bort smertene med eksentrisk trening. Løft vannposen raskt opp og senk den langsomt.

 

Eksentrisk trening

Du bør også starte med eksentrisk trening. Ved eksentrisk trening belaster du musklene når de forlenges. Bruk en vannpose eller pakkpose der du får godt grep rundt håndtaket. Fyll den med en liter vann hvis du er kvinne, to liter hvis du er mann. Sett deg i en stol med armlene eller hvil underarmen på et bord med hånden utenfor kanten. Løft vannbeholderen raskt opp og senk den langsomt i løpet av fem sekunder. Gjenta 15 ganger. Etter 30-60 sekunders pause, gjør du 15 løft igjen. Gjenta til sammen tre ganger. Øk vekten med en dl vann pr uke i ti uker og hold på med treningen i tre måneder. Det er ikke farlig å trene selv om det gjør vondt. På sikt vil smertene forsvinne.

 

Trykkbølger

Trykkbølgehandling er et alternativ hvis smertene har blitt kroniske. Kroniske senebetennelser skyldes at kroppen ikke har klart å reparere den akutte skaden på riktig måte og at arrvevet gir smerter. Ved å sende mekaniske høyenergibølger inn i senebetennelsen, blir det skadede vevet brutt ned. Kroppen kan da starte reparasjonsprosessen på nytt og forhåpentlig bygge opp vevet på riktig måte. Behandlingen foregår hos fysioterapeut eller kiropraktor. Som regel trenger man fire-fem behandlinger sammen med eksentrisk trening.

 

Ikke mist motet selv om du har fått en kronisk senebetennelse i albuen. De fleste blir bra uavhengig av om de får behandling eller ikke. Målet med behandlingen er å forkorte sykdomsforløpet, som ellers kan være opptil to år. Bare i de mest standhaftige tilfellene er det aktuelt med operasjon.

 

 

PADLEDOKTOREN Sissel Lahna er spesialist i allmennmedisin og fastlege. Hun er også aktiv kajakkpadler. Dette er første artikkel fra henne i en serie om belastningssmerter hos padlere, noe en del av våre lesere helt sikkert er godt kjent med.

Moderne hjelpemidler kan redde liv

Selv om mange padlere har lært seg teknikker for egenredning og kameratredning, så er ikke dette noe man nødvendigvis kan stole på. Du skal ha trent ganske mye på redningsteknikker for at det skal fungere i en stress situasjon. Og en stress situasjon vil det alltid være om det skjer et uhell, for eksempel om man kantrer i dårlig vær.

Moderne hjelpemidler
Forkortelsen står for Global Maritime Distress and Safety System, på norsk Det internasjonale maritime nød- og sikkerhetssystemet. Skissen illustrerer en nødsituasjon med kajakkpadler, hvor en personlig nødpeilesender, PLB, utløses og sender melding via satellitt til redningssentral – som igjen sender ut redningsbåt og redningshelikopter (SAR). I tillegg vil alle farkoster i området bli varslet slik at de kan delta i redningsarbeidet.

Spesielt kritisk kan situasjonen være om man er sliten og om det er kaldt i sjøen. Man vil da bli mye raskere nedkjølt, selv med tørrdrakt. Om man ikke kommer seg om bord i kajakken er det helt avgjørende å få påkalt hjelp. Vi skal alltid ha i tankene at det kan være vanskelig å oppdage en havarert padler i sjøen, ikke minst om det er en del sjø eller dårlig sikt. Mange stoler på mobiltelefonen, men som vi skal se lengre ute i artikkelen kan den være en troløs venn. Det finnes moderne hjelpemidler som kan bidra til rask redning, og som gjøre padlingen betydelig sikrere. Og en trygg padletur er en trivelig padletur.

Internasjonalt sikkerhetssystem

Mye av utstyret vi skal se på finnes i mange fritidsbåter, og ikke alt av dette kan brukes i en kajakk. Imidlertid har utviklingen vært slik at mye av sikkerhetsutstyret er blitt mer kompakt og bruker mindre strøm. Det gjør at det ikke behøver å være fastmontert og dermed kan brukes i mindre båter og kajakker.

Vi skal blant annet se på håndholdte VHFer og på personlige nødpeilesendere. Begge disse er en del av GMDSS-systemet. Forkortelsen står for Global Maritime Distress and Safety System, på norsk Det internasjonale maritime nød- og sikkerhetssystemet. Opprinnelig kom systemet til med tanke på konvensjonelle fartøyer, men er likevel svært viktig for sikkerheten til alle som ferdes på sjøen. Vi skal ikke ta for oss nøyaktig hvordan GMDSS fungerer, men hovedprinsippet er at personer ombord på fartøyer i nød skal kunne varsle redningsmyndighetene i land, som gjennom et nett av kommunikasjonssystemer varsler andre fartøyer i området, redningsskøyte, redningshelikopter og så videre – det som kalles SAR (Search and Rescue – søk og redning). På den måten vil en samordnet redningsaksjon kunne settes i verk med minst mulig forsinkelse. Et fartøy skal også kunne varsle eventuelle andre fartøyer i nærheten om en nødssituasjon.

 

Realistisk scenario

La oss ta for oss et realistisk senario under en kajakktur. Du er på tur alene på yttersiden av Sogn og Fjordane. En overraskende bølge velter kajakken, du mister åren og kommer deg ikke om bord igjen i kajakken. Det er langt til land, og du kan heller ikke se andre båter i nærheten. Det er en meget kritisk situasjon.

Du utløser den personlige nødpeilesenderen (PLB) med innebygget GPS du har med deg. Den sender ut ferdigprogrammert nødmelding med blant annet informasjon om posisjon, navnet ditt og navn på pårørende. Redningssentralen vil straks bli varslet via satellitt og nødvendige tiltak iverksettes, normalt redningshelikopter og redningsskøyte. Likeledes vil det gå ut nødmelding på VHF til alle båter/skip i område, slik at de kan delta i hjelpeaksjonen. Om man har en håndholdt VHF med innebygget GPS og Distress-knapp (nødknapp), vil den, når den blir aktivert, sende ut nødmelding med posisjon og annen relevant informasjon. Kystradiostasjon vil så varsle redningstjeneste og iverksette nødvendige tiltak. Alle skip/båter i området blir varslet slik at de kan hjelpe til i redningsaksjonen. 

Personlig nødpeilesender

En nødpeilesender sender signaler via satellitt, slik at nødsignaler blir sendt ut og mottatt uansett hvor i verden man befinner seg. De går under betegnelsen EPIRB, som står for Emergency Position Indicating Radio Beacon. En tradisjonell nødpeilesender er montert om bord i båt og kan utløses enten manuelt eller automatisk om båten havarerer. En slik nødpeilesender er registrert i båtens navn. En tradisjonell nødpeilesender vil ikke være aktuell i en kajakk, men relativt nytt på markedet er det som kalles personlige nødpeilesendere, eller PLB (Personal Locating Beacon). Vi vil påstå at dette er det beste sikkerhetshjelpemiddelet en kajakkpadler kan ha. En PLB fungerer omtrent som en vanlig nødpeilesender, men er mye mer kompakt og kan derfor bæres på brukeren – for eksempel i en lomme på padlevesten. De er ikke større enn en mobiltelefon, vekt fra 150 gram.

I motsetning til vanlig nødpeilesender, som registreres på båten, registreres PLB på deg personlig. Du må blant annet oppgi nærmeste pårørende, og området hvor den hovedsakelig skal brukes (for eksempel kysten av Vestlandet, samt fjellområdene i Hordaland). Merk at den kan brukes utenfor det området du har oppgitt at den for det meste skal brukes, for eksempel om du er på padletur langs norskekysten. Noe av det som er genialt med PLB, er at den også kan brukes på fjellturer, klatreturer og ved alle former for friluftsliv. Perfekt for alle friluftsentusiaster.

personlige nødpeilesenderen
Den personlige nødpeilesenderen aktiveres med et enkelt grep. Når den er aktivert kommer det frem en antenne. Det er viktig at antennen holdes over vann for at PLBen skal fungere. Det er påstemplet blant annet dato for batterilevetid.

 

 

Burde være obligatorisk

For alle havpadlere burde en PLB vært obligatorisk. Det burde den også være for alle som ferdes mye på sjøen alene året rundt. Den lille dingsen kan være skille mellom liv og død, noe som er bevist flere ganger. Den personlige nødpeilesenderen aktiveres med et enkelt grep. Når den er aktivert kommer det frem en antenne. Det er viktig at antennen holdes over vann for at PLBen skal fungere.

De personlige nødpeilesenderne sender både på 406MHz og 121,5MHz (Megahertz), noe som enkelt sagt innebærer at de kan peiles både fra båt og fly/helikopter. De aktuelle modellene har en funksjon som gjør at de kan deaktiveres dersom de blir utløst ved en feiltakelse.  De har også en funksjon for selvtesting, og en batterilevetid fra 5-7 år fra produksjonsdato. Merk at utløpsdato for batterier er stemplet på din PLB. De kommer både med og uten GPS. De er litt dyrere med GPS, men vi vil anbefale dette siden de oppgir den forulykkedes posisjon adskillig mer nøyaktig, med en feilmargin så liten som 100 meter.

 

Må registreres

Prismessig ligger PLB fra cirka kr 2.500,- til cirka kr 3.500,-. Vær oppmerksom på at noen modeller krever separat flyteveske for at de skal flyte. Når du kjøper en PLB må det sendes inn en søknad til Post- og teletilsynet. Dette tar forhandleren seg av, men behandling av søknaden tar noen dager. Det er en årlig avgift på kr 600,-. I tillegg er det en engangsavgift på noen hundrelapper for programmering. Det er helt avgjørende at du registrerer din PLB for at den skal fungere.

De mest solgte modellene er fra GME (med eller uten GPS), McMurdo og Kannad. De to sistnevnte er svært kompakte, men krever flytetrekk for at de skal flyte. PLBer selges hos forhandlere av maritim elektronikk og hos en del båtutstyrsforhandlere. Best utvalg har Seatronic i Moss, og de har også svært gode kunnskaper om dette. De har nettbutikk og vi opplever dem som veldig rask og ryddig, dessuten med konkurransedyktige priser.

 

De mest aktuelle PLBer:

 McMurdo Fast Find 220

McMurdo har et stort utvalg sikkerhetsutstyr. I sommer lanserte de en oppgradert utgave av deres modell Fast Find 210, nå Fast Find 220. Nytt er blant annet et mer moderne design, lengre batterilevetid (6 år fra produksjonsdato mot 5 år tidligere) og at den leveres standard med flyteveske, bæreveske og snor. Den krever altså flyteveske for bruk i kajakk, men er ellers vanntett til 10 meter. Innebygget GPS som standard. Fast Find 220 har også innebygget et kraftig, blinkende strobelys for å påkalle oppmerksomhet. Den har videre en selvtest funksjon for både sender, batteri, lys og GPS.

Størrelse:                  34 x 47 x 106 millimeter

Vekt:                          152 gram (uten flyteveske)

Pris:                            Veiledende hos ProNav kr 3.313,- + programmering. Selges også hos blant annet Seatronic.

 

GME MT 410 PLB

GME har to modeller, med og uten GPS – ellers identiske. Vi vil anbefale å gå for modellen med GPS, selv om den er tusen kroner dyrere. Dette er eneste modell som flyter uten flyteveske eller flytestropp. Den er litt større enn de andre modellene, men likevel så liten at den lett kan plasseres for eksempel i lommen på padlevesten. Batteriene har svært lang levetid, hele 7 år fra produksjonsdato. Har innebygget SOS-strobelys med 20 blink per minutt. Har funksjon for selvtest. Leveres med bæreveske. Helt vanntett i overflaten (ned til 1 meter), IP67.

Størrelse:                    38 x 71 x 135 millimeter

Vekt:                          235 gram (uten flyteveske)

Pris:                            Kr 3.480,- + programmering hos Seatronic

 

Kannad Safe Link Solo

Dette er en svært kompakt personlig nødpeilesender med høyeste IP-klasse, vanntett til 10 meter. Dog krever den flyteveske for bruk i kajakk. Den har innebygget GPS og SOS-strobelys. Selvtest-funksjon som tester sender, batteri og lys. Batteri har en levetid på 5 år fra produksjonsdato.

Størrelse:                    36 x 50 x 112 millimeter

Vekt:                          165 gram (uten flyteveske)

Pris:                            Kr 3.480,- + programmering hos Seatronic

 

AIS nødpeilesendere

Alle nyttefartøy, og etter hvert mange lystbåter, har det som kalles AIS (Automatic Identification System). Det er et system som innebærer at man på kartplotter om bord kan se alle farkoster som sender ut AIS-signaler. Alle nyttefarkoster sender ut informasjon om båtens posisjon, navn, størrelse og så videre. Vanligst i lystbåter er at man ikke sender, men kan se dem som sender.  Båter som sender kommer opp som en grønn pil/trekant på de elektroniske kartene og man får alarm om de kommer for nær eller er på kollisjonskurs.

Dette er for så vidt ikke interessant for kajakkpadlere, men systemet kan likevel i alle høyeste grad nyttiggjøres ved det som kalles AIS Beacon. Det er en kompakt, liten innretning som kan festes på armen eller i vestlommen. Den veier fra 120 til 190 gram. Disse er helt vanntette og kan også brukes av dykkere. Om enheten utløses sender den ut en nødmelding via AIS. Da vil alle båter innen en rekkevidde 4 – 5 nautiske mil få opp nødmelding på kartmaskinen. Det blir oppgitt posisjon, distanse og kompasskurs til stedet der den er utløst, og posisjonen fremkommer som et rødt kryss i en sirkel på de elektroniske sjøkartene.

Ved helikoptersøk vil redningsmannskapet raskt kunne lokalisere deg ved hjelp av deres AIS-systemer. De har også innebygget SOS-strobelys som gjør det lettere å finne den forulykkede når det er mørkt. Betjeningen er meget enkel, også om man bruker hansker. I motsetning til PLB trenger man ikke å sende inn søknad, og det er heller ingen årlige kostnader. Ulempen er begrenset rekkevidde og det forutsetter at det er farkoster med AIS mottaker i det aktuelle området.

Ikke alle lystbåter har kartplotter og AIS-system som gjør at de tar imot signaler fra AIS Beacon. De er heller ikke like godt egnet for bruk i innlandsvann, på fjellet og til andre friluftsaktiviteter. Prismessig ligger de på mellom 2.500 kroner og 3.000 kroner. Per i dag finnes det to aktuelle modeller for kajakkpadlere, fra McMurdo og Kannad.

 

McMurdo Smartfind S10

Er designet for å bæres personlig av både dykkere, seilere, kajakkpadlere og andre som tilbringer mye tid på sjøen. Sender kontinuerlig nødmelding og GPS posisjon som mottas av AIS-mottakere innen rekkevidde. Aktiveres manuelt og sender i 24 timer. Flyter og er helt vanntett ned til 60 meter. 5 års batterilevetid fra produksjonsdato. Leveres med feste for arm og egen oppbevaringslomme.

Størrelse:                    199 x 51 millimeter

Vekt:                          186 gram

Pris:                            Kr 2.490,- hos Seatronic

 

Kannad Safelink R10

Denne er svært liten og kompakt, er designet for å kunne festes på flytevest. Sender kontinuerlig nødmelding og GPS posisjon som mottas av AIS-mottakere innen rekkevidde. Aktiveres manuelt og sender i 24 timer. Flyter og er helt vanntett ned til 5 meter. 7 års batterilevetid fra produksjonsdato.

Størrelse:                    120 x 46 x 13  millimeter

Vekt:                          120 gram

Pris:                            Kr 2.980,- hos Seatronic

 

Laser nødsignal

Odeo Flare er et alternativ til vanlige, tradisjonelle røde pyrotekniske håndholdte bluss, i omtrent samme størrelse som et vanlig nødbluss. Men i stedet for bruk av farlige eksplosiver bruker den batteridrevne lasere. Dette har en rekke fordeler. Tradisjonelle bluss vil brenne i cirka 30 sekunder, mens Odeo Flare ”brenner” i rundt 5 timer med full styrke. Dette fordi den bruker batterier (høyeffekt litium-jern disulfide celler). Siden blusset ikke inneholder eksplosiver kan det dessuten sendes som bagasje på fly. Produktet er opprinnelig designet for maritimt bruk, men er også nyttig for alle utendørs aktiviteter – enten det er på fjellet eller på sjøen. Egner seg ypperlig for kajakkpadlere. Nødsignalet er meget kraftig, er vanntett og flyter.

Størrelse:                    265 x 50 millimeter

Vekt:                          330 gram

Pris:                            Kr 1.495,- hos Seatronic

VHF
Også en VHF har visse begrensinger. Den er avhengig av en rett linje mellom sender og mottaker, noe som blant annet på grunn av jordkrumming gir den begrenset rekkevidde. Typisk rekkevidde med antenne i en seilbåtmast er mellom båter cirka 15 nautiske mil, adskillig kortere mellom motorbåter og kortere fra kajakk. Lengre rekkevidde til landstasjoner, som har høye master.

 

Håndholdt VHF

Alle kommersielle fartøy og de fleste fritidsbåter har VHF om bord. Dette er et helt unikt verktøy for å påkalle hjelp. VHF kommer enten for fastmontert installasjon eller som håndholdt. Det er naturlig nok det siste som er aktuell for bruk i kajakk. Alle nyere, fastmonterte VHFer har det som kalles DSC (Digital Selectiv Call). Det innebærer blant annet at om man trykker inn en rød Distress-knapp (nødknapp), så sender den ut en nødmelding som blant annet inneholder posisjon og ferdigprogrammerte opplysninger om båten den står i.

 

Det forutsetter at man har lagt inn et tildelt MMSI-nummer (Maritime Mobile Service Identity). Dette er et unikt gjenkjennelsesnummer som programmeres i VHFen. For å få tildelt dette må man ha registrert VHFen hos Telenor Maritim Radio. Og for å registrere VHFen må man ha et VHF-sertifikat. Kurs og sertifisering vil normalt komme på knapt et par tusen kroner. Det er en rekke aktører som tilbyr kurs, også Telenor Maritim Radio. Du kan ta kurset ved selvstudier og avlegge eksamen på nett.  Det er en årlig avgift på kr 475,- for VHF.

 

Får ikke fullgodt verktøy

Nå er det slik at hvem som helst kan gå inn i en butikk og kjøpe en VHF, som vil virke selv om man ikke har konsesjon eller VHF-sertifikat. Men uten konsesjon har man ikke et fullgodt verktøy. Dette fordi man da ikke får tildelt kallenavn, kallesignal og MMSI-nummer. Inntil nylig var det slik at det ikke fantes håndholdte VHFer med DSC (nødknapp). Nå har imidlertid Standard Horizon kommet med en. Den skal vi se nærmere på lengre ute i artikkelen.

 

En håndholdt VHF får du fra rundt 700 kroner og oppover til drøyt 3000 kroner. Du bør ikke velge de aller rimeligste, men en på 5 watt eller mer. Du bør også velge en med høy IP-klasse, altså høy grad av vanntetthet. Som nevnt finnes det bare en modell som har DSC (Distress-knapp), men en håndholdt VHF kan uansett være et godt hjelpemiddel for kajakkpadlere, ikke bare under en nødsituasjon. Den gir deg muligheter for å kommunisere med andre båter, og kan dermed bidra til å hindre kritiske situasjoner. Dette kan ikke minst være nyttig siden det kan være vanskelig for andre båter å se padlere, spesielt om det er litt sjø eller dårlig sikt.

 

VHF
Tidligere har det ikke vært bærbare VHFer med DSC, men nå har Standard Horizon kommet med en slik. Man legger da inn tildelt MMSI-nummer og nødknappen fungerer på samme måte som ved stasjonær VHF.

Kan unngå farlige situasjoner

La oss se for oss at dere er to kajakkpadlere på vei mot Fedje. Dere får øye på sørgående Hurtigrute og er usikker på hvilken kurs den har, og om den har sett dere. Da kan dere enkelt kalle opp på kanal 16 ”Sørgående Hurtigrute ved Fedje, vi er to padlere i gul og rød kajakk på vestsiden av Fedjefjorden litt sør av Fedje. Ser dere oss, og kan vi holde den kursen vi nå har? Da vil Hurtigruten straks respondere og gi opplysning om dere er observert og eventuelt hvordan dere skal forholde dere. På samme måte kan man kalle opp andre båter, også fritidsbåter.

Skulle det oppstå en nødsituasjon er en VHF et svært nyttig hjelpemiddel, ikke minst siden både nyttefarkoster, lystbåter og landstasjoner lytter på VHF. I en nødsituasjon sender man på kanal 16 ut en MAYDAY-melding og gir mest mulig informasjon om hvor du befinner deg, hvor mange dere er, hvilke nødsituasjon man er i og annen relevant informasjon. Sender man ut en nødmelding vil det bli iverksatt redningsaksjon, og alle farkoster i området vil delta i søk og redningsarbeid.

Har man en håndholdt VHF med DSC og GPS vil nødmeldingen inneholde informasjon om posisjon.  Er situasjonen slik at det ikke umiddelbart er kritisk, sender man ut en PAN, PAN-melding, som har lavere grad enn en MAYDAY-melding. Det kan for eksempel være at du har kantret og kommet deg opp på en holme, utstyret er ødelagt og du begynner å bli nedkjølt, uten at det er noe umiddelbar fare. En av fordelene med VHF er at du kan ha fortløpende kontakt med hjelpeapparatet og informere dem om utviklingen av situasjonen.

 

Mange tilleggstjenester

Husk også at dersom du har konsesjon, så tilbyr Telenor Maritim radio en rekke tilleggstjenester, blant annet en tjeneste hvor du kan melde fra hvor du drar, vær- og navigasjonsvarsel og mulighetene for å ringe fra VHF til norske mobil- og fasttelefoner. Kystradiostasjonene sender dessuten lokale værmeldinger for kysten flere ganger for dagen, noe som kan være svært nyttig å få med seg.

Nå skal det også sies aten VHF har visse begrensinger. Den er avhengig av en rett linje mellom sender og mottaker, noe som blant annet på grunn av jordkrumming gir begrenset rekkevidde. Dess høyere VHF-antennen er plassert, dess lengre rekkevidde. En seilbåt har som regel antennen montert i masten. Da vil rekkevidden mellom båter være cirka 15 nautiske mil, og rekkevidden til landstasjon (som har høye master) cirka 30 nautiske mil. En motorbåt har normalt cirka halve rekkevidden av dette, og en håndholdt VHF i en kajakk enda kortere. Likevel vil rekkevidden i de aller fleste tilfeller være tilstrekkelig. Husk at en PLB sender signal via satellitt, og har derfor en helt annen rekkevidde.

 

Håndholdt VHF med GPS og DSC

Som vi har vært inne på har det tidligere ikke vært noen håndholdte VHFer med DSC/Distress-knapp. Nå har imidlertid Standard Horizon kommet med en slik håndholdt VHF, modell HX851E. Den er rett og slett spekket med nyttige funksjoner. Den har innebygget GPS, og når du har lagt inn MMSI-nummer vil den oppgi posisjon om du utløser nødknappen – på samme måte som en fastmontert VHF. Sikkerhetsmessig er den et unikt hjelpemiddel, siden den lett kan tas med i en kajakk.

HX851E har altså innebygget 12 kanals GPS og posisjon kan avleses på skjermen. VHFen flyter og er helt vanntett, IPx7. Den har innebygget kraftig strobelys som aktiveres om apparatet havner i sjøen. Likeledes har den en fluoriserende kant rundt hele apparatet. Dette gjør at den sender ut SOS-lys, samtidig som det er lett å finne den om man mister den i sjøen på natten. Den kan sende med 6, 5, 2,5 eller 1 watt. Skjermen og tastene er belyst med oransje lys. Leveres med 1150mAh Li-lon batteri som lades via 230 volt eller 12 volt (må kjøpes separat kr 150,-), og som ekstrautstyr kan kjøpes kassett for bruk av vanlige AA-batterier (kr 250,-).

Innebygd termometer og kompass

Utover det som er nevnt finnes det en rekke andre funksjoner, som at displayet kan vise kompass, innebygget termometer, man kan sette veipunkter med navigasjon til veipunkt og mye annet. Interessant er det også at den også kan vise farten du padler i (i knop), målt i fart over grunn (SOG) – også kalt GPS-fart. Likeså kan den vise kurs over grunn (COG). Ellers alle de funksjoner man vanligvis finner på en avansert håndholdt VHF, også lystbåtkanalene L1, L2 og L3 (brukes til kommunikasjon mellom fritidsbåter).

Nå skal det sies at denne VHFen bruker ganske mye strøm, noe som nok har sammenheng med at den hele tiden søker GPS-signaler. Andre håndholdte VHFer har betydelig bedre batterikapasitet. Vår erfaring er at batteriet holder 2-3 dager før det må lades opp – noe som kan være problematisk når man er på en lengre tur. Det er mulig å stille den i ”Power Save Mode” (3 trinn), noe som gjør at den bruker mindre strøm ved at GPSen ikke oppdateres kontinuerlig. Skal du bruke HX851E på en kajakktur over flere dager vil vi anbefale å ha den avslått når du ikke har brukt for den. Det kan være lurt å kjøpe med en kassett for vanlige AA-batterier og ha med ekstra batterier.

Når du skal registrere VHFen er det slik at du blant annet må oppgi båtens navn og annen informasjon om båten den skal brukes i. Det finnes egentlig ikke noe system for at den registreres på kajakk. Ved registrering av VHF bør du derfor legge ved informasjon om at den primært brukes i kajakk og eventuelt at den brukes i forskjellige kajakker (man skal oppgi farge på farkosten). Lurer du på noe pleier de å være hjelpsomme hos Telenor Maritim Radio.

Størrelse:                    62 x 41 x 141 millimeter (uten antenne)

Vekt:                          350 gram

Pris:                            Kr 2.690,- hos Seatronic

 

Hvorfor mobilen ikke er god nok

mobiltelefon
En mobiltelefon er ikke god nok med tanke på sikkerhet på sjøen. Den erstatter på ingen måte en VHF. Dette blant annet for at man med mobiltelefon bare kan ringe ett spesifikt nummer, mens man med VHF kan kommunisere med alle på sjøen.

Vi har sett at dersom du sender ut en nødmelding via VHF eller PLB, så settes det umiddelbart i gang et stort redningsapparat. Redningstjenesten vil bli varslet og likeså alle farkoster i området. Ser vi dette i forhold til bruk av mobiltelefon er fordelene åpenlyse. En mobiltelefon kan aldri erstatte VHF. Mobildekningen på sjøen er ikke tilstrekkelig, og i sjøgang kan signalene lett forsvinne. Det skal ikke mer enn et par meters høye bølger til før mobilen mister kontakten med basestasjonen. Den har begrenset batterikapasitet, men først og fremst er problemet at du bare kan ringe til ett spesifikt nummer. Ved VHF vil kystradiostasjonene og alle fartøyer som har VHF kunne følge med i det som skjer, og eventuelt hjelpe til i en nødsituasjon. Det er bare på VHF det er døgnkontinuerlig avlytting av nødkanaler. En moderne VHF med konsesjon vil dessuten oppgi posisjon.

I en stress-situasjon vil det ofte være vanskelig å huske hvor du skal ringe, hvor du er og så videre. Har du en VHF med DSC er det bare til å trykke på en knapp, så er ikke hjelpen langt unna. De fleste har likevel med seg en mobiltelefon, og den kan i en del tilfeller være et nyttig supplement til annet sikkerhetsutstyr. Velg gjerne en vanntett mobiltelefon, det finnes en del av dem – også smarttelefoner. Det finnes også vanntett beskyttelse til mobilen du allerede har. Det finnes for øvrig nyttige aps, blant annet til Redningsselskapet og Redningsskøytene. Dessuten kan man for en rimelig penge laste ned sjøkart på for eksempel iPhone.

 

 

Konklusjon

Med tanke på sikkerhet er en PLB, personlig nødpeilesender, det mest fornuftige du kan skaffe deg. En slik burde være like selvfølgelig for kajakkpadlere som skredvarsler er for off-pist kjørere. Det er dessuten et svært nyttig sikkerhetsutstyr for bruk på fjellet og ved alle typer utendørsaktiviteter. Det at det settes i gang et omfattende redningsapparat om en PLB utløses, kan på en annen side være en fare i seg selv. Mange vil vegre seg mot å sette i gang en redningsaksjon, og kanskje blir PLBen utløst senere enn den burde.

En håndholdt VHF kan også være nyttig og kan dessuten bidra til å hindre kritiske situasjoner på sjøen. Padler man sammen med andre vil det normalt holde med en håndholdt VHF i gruppen. Ved bruk av VHF vil man kunne ”gradere” nødsituasjonen, altså melde fra at man trenger assistanse, men at man ikke trenger å iverksette full redningsaksjon. Fordelene med AIS-Beacon er at de er så små og lette at de kan bringes med på alle padleturer, både korte og lange. Likeså er det en fordel at det ikke påkommer årlige avgifter. Ulempen er først og fremst begrenset rekkevidde og at det forutsetter at det er AIS-fartøy i området.

 

Fakta

Telenor Maritim Radio har selvklebende oppslag med nødprosedyrer ved bruk av VHF. Bruker du VHF kan det være smart å klebe denne lett synlig på kajakkens dekk. Slike oppslag blir sendt ut ved konsesjon, men kan også bestilles. Skriv gjerne MMSI-nummer og kallesignal med vannfast tusj. Husk at selv om du ikke har VHF-sertifikat så kan du bruke VHFen i en nødsituasjon. Her er standard nødprosedyrer. Du skal alltid sende nødmeldinger med VHF på full styrke. Om du har VHF uten DSC, start med nødkalling på kanal 16.