Ingen å miste

14 personer har hittil omkommet på grunn av drukning. Dette melder Redningsselskapet, RS. Ingen av de døde var padlere.

En av disse var imidlertid dessverre en kiter og ulykken skjedde i Førresfjorden i Karmøy kommune. Alle de omkomne var menn. Fem av disse var i alderen 15 – 25 år og fem var 60 år og eldre. Med andre ord var det ingen drukningsulykker i aldersgruppen 25 og 60. Tre av ulykkene skyldes fall fra land, to personer druknet i basseng og to personen druknet etter at en bil kjørte ut i en elv. Statistikken viser at en av de 14 ulykkene har skjedd i utlandet, nærmere bestemt i Sverige. Mannen i 80-årene skal ha gått igjennom isen på en innsjø i Årjäng kommune.

Kjenn din alder

Redningsselskapet opplyser at vi fra 2021 til 2022 hadde en økning av drukningsulykker på 17 prosent. De fleste er menn og mange er over 60 år. Tallene forklares ved at dagens pensjonister fører et aktivt liv, men ikke alltid tar hensyn til at kroppen eldes. Balanse, reaksjonsevne og muskelstyrke er dessverre ikke lenger den samme.

Redningsselskapets kurs
Vær rask: Redningselskapet tilbyr gratis kurs i livredning. Illustrasjon fra RS digitale kurs

Vår i vente

For 2023 er det alles ønske om å få drukningstallene så lave som over hode mulig. Derfor ber RS alle om å fare varsomt fram nå under vårløsningen. Isen er ikke lenger trygg og de som ferdes på vann og til havs må ta forbehold og ikke glemme at vannet fortsatt ikke holder med enn fire-fem grader. Jo lengre nord, jo kaldere er temperaturen. Hittil i år har vi ikke mistet noen padlerkamerater i drukningsulykker, vi har heller ingen å miste.

Gratis kurs kan redde liv

Sjekk dine redningskunnskaper og meld deg på Redningsselskapets kurs:

– Hva du gjør om du faller ut i kaldt vann
– Forberedelser, risikovurdering og utstyr for en trygg tur på isen
– Hvordan du berger deg selv om du går gjennom isen
– Hvordan du kan redde andre som har gått gjennom isen

Meld deg på det digitale livredningskurset kurset HER:

redningsbøye og kirke
Redd liv: Bruk redningsbøye eller også livredning. Foto: Marte Østmoe

DET GÅR SJELDEN GALT! En gjennomgang av dødsulykker i kajakk og kano 1988-2020

Tekst: Laila Johanne Reigstad, redaktør
Foto: Simon Jeppesen

 

 

Doktorgrad i friluftsulykker
-Jeg er mest interessert i kulturen rundt sikkerhet i det ikke-motoriserte friluftslivet, og tenker her på både holdninger, tilnærminger og det politiske, forteller André Horgen til Padling. Horgen har jobbet på Universitetet i Sørøst-Norge siden år 2000. I 2019 disputerte han for doktorgraden med avhandlingen «Sikkerhet og risiko i norsk friluftsliv og naturbasert reiseliv, en kulturhistorisk studie». Han arbeider nå som dosent og har ansvar for Bachelor-utdanningen i friluftsliv, kultur- og naturveiledning på campusen i Bø i Telemark. De siste årene har han gjennomgått alle kano- og kajakkulykker på sjø, vann og elv her i landet. Det har resultert i to vitenskapelige artikler som danner grunnlag for rapporten «Dødsulykker i norsk friluftsliv 2000-2020», som kom i 2021.

Ubekvemt
-Det er ubekvemt å behandle dødsulykker i friluftsliv som tall og statistikk, men det kan være hensiktsmessig å telle og kategorisere, fortsetter Horgen, som selv kjenner personer som er pårørende etter dødsulykker innen friluftsliv. Ved å gjennomgå ulykkene kan man få kunnskap om hvor mange menneskeskjebner det dreier seg om, og vi lærer noe om hvem det er som forulykker og hvilke fellesnevnere som er knyttet til årsaksforholdet. Dette er relevant for å kunne diskutere målretta forebyggende tiltak, og kunne gi råd til forvaltningen.  

Vi har hatt 109 dødsulykker på 32 år. Statistikken fra de siste 21 årene viser at i gjennomsnitt drukner en kanopadler hvert år. Bildet er tatt av person som øver, ingen ulykke. Kilde: Horgen, 2021. Foto: S. Jeppesen.

Ikke-motorisert friluftsliv
Aktiviteter innen friluftsliv deles gjerne opp i de som avhenger av motor og de som ikke trenger det. Begge kategoriene er inkludert i rapporten. I uttrykket ikke-motorisert friluftsliv inngår aktiviteter som fottur, sykkel, ski, snowboard, jakt, fiske, bading, fritidsdykking, klatring, opphold på islagt vann, juvvandring, kiting, surfebrett, seilbrett, kajakk og kano. Aktiviteter som SUP og packraft er ikke med i statistikken da dette er nye aktiviteter i forhold til tidsperioden som er gjennomgått. Rapporten dokumenterer at det i årlig gjennomsnitt omkommer 64 personer i friluftslivsaktiviteter her i landet. Rundt halvparten av disse har omkommet da de utøvde ikke-motorisert friluftsliv.

Du padler en fritidsbåt!
Sjøfartsdirektoratet fører statistikk på dødsulykker og andre ulykker innenfor fritidsbåtsegmentet. Kanskje tenker du at dette ikke angår oss padlere, men det gjør det. Fordi kajakk og kano oftest brukes på fritiden, og av privatpersoner, så betegner Sjøfartsdirektoratet kajakker og kanoer som fritidsbåter. Det betyr at da de i 2019 utarbeidet «Nasjonal handlingsplan mot fritidsbåtulykker 2019-2023» så inngår også registrering av padleulykker og tiltaksforslag rettet mot oss padlere.

 

Øv redning i elv dersom du padler i elv. Redningsøvelser redder liv! Foto: S. Jeppesen.

Hvem registrerer dødsulykkene?
Er det egentlig noen som har det formelle ansvaret å registrere og lagre informasjon om alle dødsulykker her i landet? Det er det. Når det kommer til ulykker på vann og sjø, så fører Sjøfartsdirektoratet register over dødsulykker i sammenheng med bruk av fritidsbåter. Fra 1988 til 2017 førte Norsk Folkehjelp drukningsstatistikken, men i januar 2017 overtok Redningsselskapet dette arbeidet. Redningsselskapet kommer med månedlig statistikk på temaet, og denne er tilgjengelig digitalt, i klikkbart format inne på selskapets nettsider.

Hvordan registreres dødsulykkene?
I handlingsplanen «Nasjonal handlingsplan mot fritidsbåtulykker 2019-2023» skriver Sjøfartsdirektoratet og Sakkyndig Råd for Fritidsfartøy om hvordan dødsulykkesstatistikken på vannet samles inn. Dødsulykkene plukkes i utgangspunktet opp gjennom automatiske mediesøk, data-uttrekk fra Hovedredningssentralen, og innmelding fra politidistriktene. Det pågår så en kommunikasjon og etterregistrering mellom Politiet og direktoratet for å finne ut av årsaksforhold etter hvert som ny relevant informasjon mottas.
For ordens skyld nevnes det her at vi padlere er direkte representert i dette Sakkyndige Råd for Fritidsfartøy da Norges Padleforbund er en av medlemmene, sammen med blant andre Politiet, Redningsselskapet, Kystverket, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Hovedredningssentralen, og Miljødirektoratet.

Mangler i statistikken
Mye av kunnskapsgrunnlaget for handlingsplanen baserer seg på Statens havarikommisjon for transport (SHT) som i sin rapport fra 2019 avdekket muligheter for å forbedre grunnlaget for statistikkføringen av dødsulykker med fritidsbåter. At innsamling og registrering av dødsulykker må bli bedre er tema i den nasjonale handlingsplanen. Noen av tiltakene er at det må bli mer ressurser tildelt informasjonsinnhenting og analysearbeid, og at de ulike medlemmene i Sakkyndig Råd for Fritidsfart må utveksle informasjon i større grad enn i dag. At det er mulig å forbedre innsamling og registrering av dødsulykker og årsaksforholdene er noe også Horgen har merket under utarbeiding av det statistiske materialet de siste årene. Han startet med å samle inn alle data fra Sjøfartsdirektoratet og Redningsselskapet sine registre, men oppdaget at enkelt dødsulykker som han selv kjente til, ikke var en del av det innsamlede materialet. -Jeg har i all hovedsak basert min deskriptive statistikk på registrene til Sjøfartsdirektoratet og Redningsselskapet (2017-2020), men oppdaget at flere ulykker ikke var tatt med, og dermed utvidet jeg datasettene med suppleringer både fra nasjonale- og lokalaviser, forteller Horgen. Han har selv gjort det møysommelige arbeidet med å slå opp samtlige av ulykkene som inngår i materialet, også de fra registrene, og kontrollere fakta som er oppgitt, slik at ulykkene kunne telles og kategoriseres korrekt. Det nevnes her at Redningsselskapets drukningsstatistikk har samme antall ulykker som Horgen har funnet i perioden 2017 til og med 2020. Redningsselskapet har ikke annen informasjon enn totalt antall omkomne for tiden før de overtok registeret, altså før 2017.

109 dødsulykker på 32 år
Ulykkesstatistikken for kajakk- og kanopadling baserer seg på data fra 1988 og ut 2020, altså hele 32 år! I disse årene skjedde 109 dødsulykker ved bruk av kajakk og kano ved kysten, på innsjøer og i elver (Figur 1). I noen av ulykkene omkom flere personer. Antall dødsulykker har variert mellom null og ni, med et gjennomsnitt på i overkant av tre (3,3) dødsulykker per år om man ser på alle 32 årene. Dersom vi snevrer ned til dødsulykker på 2000-tallet, en periode der padleinteressen har økt enormt, så skjedde det 27 dødsulykker, noe som gir en nedgang i gjennomsnittet, som nå ligger på to omkomne per år (2,1).

Diagrammet viser antall dødsulykker i kano og kajakk i tidsrommet fra 1988 og frem til 2021. Kilde: Horgen, 2020.

Dødsulykker i kano
For å kunne gi et nærmere innsyn i padleulykkene, så gjorde Horgen en tre-deling. Dødsulykkene ble sortert etter følgende aktiviteter: kano, hav- og turkajakk, og elvekajakk. Det skjedde 25 dødsulykker i kano fra 1999 til og med 2020. Det var omtrent like mange dødsulykker på stille vann som innsjøer, fjord og skjærgård, som i strømmende vann og elv. For begge miljøene har flere av dødsfallene vært som følge av velt og opphold i kaldt vann. I tillegg har kanopadlere blitt dratt inn i dragsuget ved demninger eller kommet utfor fosser. Menn er i flertall i statistikken. Av de omkomne, der kjønn kommer frem i kildene, er 22 av 24 omkomne menn, og menn i aldersgruppen 50+ ser ut til å være særlig utsatt. Majoriteten av de omkomne er norske statsborgere. Statistikken fra disse 21 årene viser at i gjennomsnitt drukner en kanopadler hvert år.

Dødsulykker i hav- og turkajakk
-Da vi så på de 24 dødsulykkene med hav- og turkajakk fra 1999 til ut 2020, så var det et gjennomsnitt på litt i overkant av en dødsulykke per år, tilsvarende for kanoulykkene, sammenligner Horgen. De fleste dødsulykkene skyldes velt et stykke fra land, som medfører opphold i kaldt vann der personen blir nedkjølt og drukner. Det er tre fellesnevnere for disse 24 ulykkene. Det er flest norske statsborgere som omkommer (4 utenlandske statsborgere i de 24 dødsulykkene), de fleste er menn og de har lagt ut på tur alene.

Dødsulykker i elvekajakk
-Da vi kikket på de 14 dødsulykkene i elvekajakk oppdaget vi at 12 av 14 omkomne i årene 1999 til og med 2020, var utenlandske statsborgere. Dødsulykkene har skjedd i forbindelse med velt og påfølgende uheldige omstendigheter, som at kajakken har satt seg fast mellom steiner eller at personene har prøvd å svømme videre nedover elven der det har vært høy vannstand, høyt trykk og lav vanntemperatur. På spørsmål om hvorfor det er overvekt av utenlandske statsborgere som omkommer i elvekajakk, svarer Horgen at de som kommer til Norge for å padle i elv som oftest har alt av utstyr med seg, de kan padle elv, men de har ofte bare et kort tidsvindu der de kan padle før turen går videre. Dermed har de en tendens til å padle selv om forholdene i elva ikke er optimale, ofte med høy vannstand av kaldt fjellvann som buldrer ned i høy fart. I elvekajakk omkommer i gjennomsnitt 0,6 personer per år, altså et tall som er lavere enn for kajakk og kano. -Det er færre ulykker i elvekajakk ja, men det er også færre som padler elv enn de som padler havkajakk og kano, opplyser Horgen. Og så kommer risikopsykologi inn, altså dette med at når du får beskjed om at en aktivitet er farlig så er man på vakt, man tar forholdsregler.

Studenter ved Universitetet i Sørøst-Norge øver kanopadling i elv. Foto: S. Jeppesen.

Menn i flertall, -igjen!
Forskere som jobber med ulykkesstatistikk har som mål å finne fellesnevnere knyttet til årsaksforholdet i ulykkene slik at man kan få ny kunnskap, som i neste rekke leder til innføring av målrettede tiltak. -En fellesnevner for samtlige av de ikke-motoriserte friluftsaktivitetene som er med i denne undersøkelsen, er at menn og gutter er i flertall, forteller Horgen. Når vi snevrer inn til bare å se på omkomne kanopadlere, så er 22 av de 24 omkomne menn. Innenfor hav-, tur- og elvekajakk mangler det fullstendig oversikt over kjønnsfordelingen, da mange aviser bare skiver «kajakkpadler omkom» uten å oppgi kjønn. Mye tyder allikevel på at det i all hovedsak er menn som hittil har forulykket på tur i hav-, tur- og elvekajakk. Videre kan det fastslås med relativt stor sikkerhet at ingen kvinner har omkommet under elvepadling i Norge, og at kun en kvinne har forulykket under padling av hav- og turkajakk. Denne kjønnsfellesnevneren gjelder altså for de 21 siste år, men mønsteret er det samme. Redningsselskapets drukningsstatistikk fra 2017 til 2021 viser at av de som drukner er 88 prosent menn og 16 prosent kvinner.

Padling heller enn det sosiale?
Ja, men hvorfor er det egentlig slik at menn dominerer ulykkesstatistikken? Vi lar forsker Horgen svare. -Ved for eksempel bilkjøring så er menn også i klart flertall når det kommer til dødsulykker. Dette er linket til at menn har en tendens til å eksponere seg selv i større grad enn kvinner. De kjører oftere, og de kjører lengre. Når det kommer til friluftslivsaktiviteter så har vi veldig lite tallmateriale å ta utgangspunkt i fordi man i Norge ikke har hatt kultur for å finne ut hvor mange som driver med de ulike friluftslivsaktivitetene, eller hvor ofte det gjør det. Vi vet derfor ikke om det er flest kvinner eller flest menn som driver med kano, havkajakk, turkajakk eller elvekajakk, og vi vet ikke hvor ofte og hvor langt verken menn eller kvinner padler. Likevel, vi som jobber med dette har en mistanke om at menn eksponerer seg mer enn kvinner også når det gjelder kajakkpadling. Det skjer ved at de tar større sjanser med tanke på padling under krevende værforhold, de har flere timer på sjøen og man har mistanke om at menn padler oftere alene fordi de verdsetter padlingen i seg selv mer enn de ser på padling som en sosial aktivitet. Kvinner har derimot en klar tendens til å padle mer i grupper, der det sosiale er like viktig som selve padlingen. Vi menn må bli flinkere til å padle sammen med noen, og så må vi bli flinkere til å ta forhåndsregler og tenke HMS dersom vi padler alene!

Hvordan du redder en veltet kanopadler eller kajakkpadler avhenger mye av værforholden, stedet du er på, og kompetansen hos medpadlerne. Foto: S. Jeppesen.

2,5 i året
Gjennomsnittlig sett så omkommer det altså en kanopadler og en hav/turkajakkpadler hvert år her i landet. Innen elvekajakk omkommer det i gjennomsnitt en hvert annet år. Dette er basert på statistikk fra 1999 og ut 2020. Dette er for mange. Det gode man kan lese ut av statistikken til Horgen er at til tross for at det har vært en kraftig økning når det gjelder padleinteresse, som startet rundt år 2005-2007 og som bare har øket og øket i årene frem til nå, så er tallene på dødsulykker stabile. Det er altså mange flere padlere som padler på innsjøer, vann, skjærgård, hav og sjø, men det er ikke flere som omkommer.

Honnør til klubber og forbundet!
Hvorfor skjer det ikke flere dødsulykker i kajakk og kano når vi er så veldig mange flere som padler nå enn før 2005-2007? -Her gir jeg honnør til Norges Padleforbund, til padleklubbene og til padlegrupperinger rundt omkring i landet, utbryter Horgen spontant. Det er vanskelig å se noen annen forklaring! Jeg tror at takket være god kursing gjennom Våttkort-stigen til Norges Padleforbund, og klubber med gode praksisfellesskap der oppdaterte medpadlere videreformidler hva som er nødvendig utstyr og hva som er nødvendige ferdigheter, skjer det så få ulykker tross antall personer som utøver padling!

André Horgen er dosent ved Institutt for friluftsliv, idrett og kroppsøving, og holder til på campusen i Bø ved Universitetet i Sørøst-Norge. -Jeg er mest interessert i kulturen rundt sikkerhet i det ikke-motoriserte friluftslivet, og tenker her på både holdninger, tilnærminger og det politiske. Foto: Universitetet i Sørøst-Norge.

 

Kunnskapsbase
Rapporten til Horgen er planlagt fulgt opp med oppdatert statistikk hvert femte år, med tanke på å etablere og videreføre en kunnskapsbase om situasjon og utvikling knyttet til ulykker og sikkerhet i norsk friluftsliv, med hovedfokus på ikke-motorisert friluftsliv.

All informasjon som fremkommer i denne artikkelen er gjennomgått og klarert med André Horgen, samt www.padlesiden.no sin nye samarbeidspartner Redningsselskapet.

 

Denne artikkelen er del av www.padlesiden.no og magasinet Padling sin artikkelserie
«Bli reddet!» og ble tilgjengelig online 31. januar 2022.

Artikkelserien «Bli Reddet!» sponses av Garmin.

HMS til glede og besvær

Bakgrunnen er loven om produktkontroll og internkontrollforskriften i norsk lovverk. Disse krever at som alle som tilbyr organiserte turer eller kurs (også frivillige) må ha et internkontrollsystem. Systemet må kartlegge mulige farer og gjøre risikovurderinger før de såkalte tjenestene tilbys. Risikovurderinger og tiltak må dokumenteres.

 

Utfordring

Dette har vært en utfordring for flere klubber. Mangel på kunnskap og kompetanse har ført til en del frustrasjon. Det har også ført til frustrasjon blant padlere som frykter at systemer og dokumentasjon hindrer individenes frihet, padleglede og begrenser hvilke typer turer som kan arrangeres. Diskusjonene på diverse padlerelaterte sosiale medier har blitt temmelig opphetede, og innbitte motstandere av det såkalte ”HMS-helvete” har spådd nærmest apokalyptiske tilstander. Det er ganske underholdende lesning.

 

Utveksling av informasjon om dagens tur og forventede forhold før sjøsetting er en sentral del av HMS-arbeidet. Foto: Drøbak kajakklubbs bildearkiv.

 

Denne artikkelen handler om hvordan vi i Drøbak kajakklubb har forholdt oss til HMS-kravene, og hvilke erfaringer vi har gjort så langt. Forhåpentligvis kan det gi innspill til andre padlemiljøer eller bidra til refleksjon om padling og sikkerhetsarbeid generelt.  

 

Først noen presiseringer. Min bakgrunn for å skrive om temaet er at jeg har vært med på å utforme klubbens HMS-plan, og at jeg har vært en av klubbens turansvarlige. Den erfaringen jeg har med slikt arbeid er for øvrig begrenset. Jeg har tatt videregående kurs hav og deltatt på en aktivitetsledersamling i regi av Norges padleforbund (NPF) der HMS har vært sentrale tema. Jeg har ikke juridisk kompetanse. Hvordan klubbens HMS-opplegg ville framstått i møte med norsk rettsapparat har jeg ikke forutsetninger for å vurdere. Innholdet i artikkelen må derfor ikke forstås som en kokebok eller anbefaling for andre klubber. Vi har våre forutsetninger, behov og farvann vi tar hensyn til. De ulike klubbene rundt i landet har andre. Innholdet i artikkelen representer heller ikke NPFs oppfatninger om klubbenes HMS-arbeid. Det kjenner jeg ikke godt nok til å kunne skrive om.

 

Utgangspunktet

I 2009 begynte NPF å oppfordre sine tilsluttede klubber å utarbeide et systematisk HMS-opplegg for aktivitetene, med henvising til kravene i lovverket. Det oppfattet etter hvert også vi i Drøbak. Etter noe nøling begynte vi å arbeide med det i 2011 og ferdigstilte første versjon av vår HMS-plan vinteren 2012. Det var knyttet en god del usikkerhet til hvordan vi skulle gjøre det. Flere var engstelige for at dette kunne føre til mindre personlig frihet i padlingen, redusert aktivitet og kjedeligere aktivitet. Det ble derfor brukt en del tid på det som så fint heter forankring. I praksis betydde det å involvere ”kjernepersonlighetene” i klubben, de som svært ofte møter opp til klubbens turer og representerer klubbens sosiale lim. Uavhengig av om de hadde interesse for HMS-arbeidet eller NPF-utdanning. Vi ble raskt enige om at viktige målsettinger skulle være å ikke redusere aktiviteten, padlegleden, det gode sosiale miljøet i klubben eller føre til for tøff belastning på de som kunne og ville lede klubbens turer og aktiviteter. Det ble også tydelig at for å lykkes med dette, måtte HMS-arbeidet bygge på det vi mente var typiske kjennetegn for klubben og turene våre. For å få til alt dette måtte vi gjøre noen pragmatiske valg:

 

Fant ikke opp hjulet på nytt

1. Vi lånte relevante elementer fra HMS-planene til andre klubber som hadde kommet lengre enn oss. Disse ble omskrevet for våre behov. Ingen grunn til å finne opp hjulet helt på nytt. Vi har blant annet lent oss solid på arbeidet og kompetansen til Trondhjems og Fredrikstad kajakklubb (takk!).

 

2. Vi har definert at målsettingen med klubbens HMS-arbeid skal være å forhindre død og alvorlig skade på personer under klubbens turer. Med dette valgte vi samtidig at det å skape trivsel, godt miljø, utvikle medlemmenes padleteknikk osv. ikke skal være en del av det dokumenterte HMS-arbeidet. Det tror vi skjer best gjennom andre virkemidler. Samtidig tror vi dette bidrar til å konsentrere ansvarsområdene til det vesentligste, og er med på å hindre planverket i å ese ut.

 

3. Vi har begrenset klubbens HMS-plan til å være rettet mot det farvannet vi stort sett padler i på tur. Beskrivelsen inneholder en kortfattet gjennomgang av hva som er karakteristisk for dette farvannet og hvilke utfordringer dette byr på i forhold til HMS. Klubbturer til andre farvann skjer på initiativ fra medlemmer og de må da sørge for å utarbeide et HMS-opplegg som er tilpasset disse turene og områdene. Ressurspersoner i klubben hjelper til med dette. Når vi holder våttkort-kurs forholder vi oss til risikovurderingsskjemaene utarbeidet av NPF for disse kursene.

 

4. Vi har valgt å beskrive risikomomenter og tiltak i ikke altfor spesifikke ordelag i HMS-planen. Det gir rom for den enkelte turansvarlige til å finne en væremåte og ”lederstil” som oppleves naturlig, samtidig som de kan velge tiltak som oppleves relevante i forhold til den enkelte gruppe og de rådende forholdene. Ikke alle synes det er like moro å skulle holde et formaningsforedrag på land med en rekke fastlagte punkter, før turen starter. Det finnes andre måter å både gi og skaffe seg relevant informasjon på. Vi som er turansvarlige har ulike preferanser og behov. Noen synes de klarer å ivareta oppgavene når de gir og innhenter noen få nøkkelopplysninger. Andre synes de trenger å gi og innhente mer informasjon for å føle seg trygge i rollen. Noen ganger er det også slik at alle som møter opp til tur er svært erfarne padlere, der alle kjenner hverandre godt og anerkjenner hverandres padlevaner, preferanser og kompetanse. Da kan HMS-gjennomgangen før turen gjøres svært raskt.

 

Det er godt å kunne få litt assistanse når hjemturen føles lang. Foto: Stein Erik Lid.

 

Anerkjenner realkompetanse

5. Vi har valgt å anerkjenne realkompetanse som grunnlag for å være turansvarlig i klubben, i tillegg til relevant utdanning fra NPF. Det har bidratt til at vi har fått flere å fordele ansvaret på, noe som har vært nødvendig for å opprettholde aktiviteten. I tillegg tror jeg det har bidratt til at dyktige og erfarne padlere som ønsker å bidra ikke føler seg tilsidesatt av de som har valgt å ta NPF-utdanning. For å sikre at klubbens turansvarlige har tilfredsstillende kompetanse har vi gjennomført noe vi kaller ”vårpuss” før klubbsesongen starter for alvor. Denne dagen diskuterer vi erfaringer og utveksler ideer om rollen, samt utfordrer hverandre på redningsøvelser og badeleker. Det er både interessant og moro.

 

6. Vi har lagt til rette for at padlere kan invitere til ”private turer”, som ikke omfattes av klubbens HMS-ansvar, gjennom en nettforumfunksjon på klubbens hjemmesider. Denne brukes typisk til å avtale bølgeleik- og surfeturer, eller langturer til mer eksponerte eller eksotiske farvann for de som liker sånt. For å sikre at disse turene ikke skal forveksles med turer i klubbens regi, er de skilt ut i en egen kategori under klubbens nettforum. Det stilles også krav om at den som inviterer spesifiserer at det ikke er en tur der klubben stiller med en turansvarlig.

 

Fem hovedtema i klubbens HMS-plan:

Selve HMS-planen omhandler fem hovedtemaer (hele planen kan fås tilsendt ved å sende epost til post@drobakkajakk.no).

 

Det første er en beskrivelse av klubbens organiserte padleaktiviteter og hva som skiller disse fra ”private turer” klubbens medlemmer drar på. Poenget med dette er å avklare hva som er omfattet av klubbens HMS-ansvar.

 

Det andre er en kartlegging av de faremomenter som gjelder all padling, slik som for eksempel farene med svømming i kaldt vann og hva sunt bondevett tilsier at vi bør gjøre for å redusere konsekvensene. Dette har vi valgt å formulere som en ”padlevett-plakat” i stil med fjellvettreglene.

 

Det tredje er en beskrivelse av karakteristiske trekk ved farvannet rundt Drøbak og hvilke spesifikke faremomenter vi bør være oppmerksomme på. Personlig tror jeg dette er den viktigste delen av klubbens HMS-plan. En god forståelse av farvannet gjør det nokså enkelt å tenke seg til hva som typisk kan gå galt og sette inn tiltak. Oslofjorden ved Drøbak er tilstrekkelig langt inne i landet til at stor sjø eller dønninger fra Skagerak ikke har noen effekt. Om det blåser kraftig opp fra sør, noe som gir størst effekt i form av bølger, kan vi få opp til en meter krappe vindbølger. Det er relativt sjelden, det normale varierer fra flatt til halvmeteren. I praksis betyr det at det aldri blir stor nok kraft i sjøen til at ufrivillig landkjenning eller sammenstøt med skjær er direkte farlig.

 

 Iblant skjer det ting som gjør det vanskelig å holde gruppa samlet, for eksempel at noen stikker av for å finne en kiste med gull! Foto: Stein Erik Lid.

 

Stor båttrafikk

Det største faremomentet i dette farvannet (ut over de som forbindes med all padleaktivitet) dreier seg om til dels stor båttrafikk. All nyttetrafikk sjøveien til og fra Oslo passerer her (les Danskebåten og lignende). Fra mai til september er det i tillegg stor aktivitet av fritidsbåter. Det viktigste tiltaket er derfor å sørge for at gruppa foretar kryssinger av leia samlet i formasjon (og eventuelt ekstra merking/lys under dårlig sikt) som gjør at vi synes best mulig og eksponerer oss for båttrafikken i kortest mulig tid. Tidvis er det også sterk strøm i Drøbaksundet, noe som kan gjøre forholdene vanskelige for mindre vante padlere og artige for de mer drevne. HMS-planen retter oppmerksomhet mot noen spesielle områder der vi får typiske ”vind-over-strøm” effekter eller andre litt vanskelige formasjoner i vannet. Tanken er at vi ikke uforvarende havner i disse med en gruppe vi er usikre på om håndterer det noenlunde greit. Det er ikke moro med en ”alle i vannet”-øvelse når danskebåten nærmer seg. Den går for øvrig overraskende fort!

 

Det fjerde er en beskrivelse av hvilke krav og oppgaver som stilles til klubbens turansvarlige. Dette handler mye om informasjon – før, under og etter tur. Informasjon om turene på klubbens hjemmeside i forkant slik at folk kan gjøre et informert valg av om dette er noe som passer for dem. Informasjonsutveksling mellom deltagere og turansvarlig før båtene settes på vannet som har betydning for at turen skjer i sikre former. Kommunikasjon underveis og etter tur (har alle det bra? hvorfor Ola blålilla lepper?). Og selvfølgelig person- og vareopptelling. Kravene vi stiller til klubbens turansvarlige er definert i forhold til farvannet ved Drøbak. 2-stjerners farvann tilsier at turansvarlige må ha tatt NPF aktivitetslederkurs (eller mer) eller ha tilsvarende realkompetanse. Vi har også lagt vekt på at de turansvarlige skal ha god sikkerhetsholdning, dvs. være personer som bryr seg og følger med på hva som skjer rundt dem. I tillegg har denne delen av planen en liste over utstyr som turansvarlige bør ha med seg slik som vannsikret telefon/VHF, reserveåre, enkelt førstehjelps- og reparasjonsutstyr, taueline og vindsekk.

 

Det femte er krisehåndtering, altså hva en gjør hvis uhellet virkelig er ute. Her snakker vi ikke om kameratredning etter en ufrivillig velt eller at noen blir engstelige eller slitne og må taues. Dette dreier seg om alvorlig skade, fare for død eller død. Dette er både svært krevende og veldig enkelt. Krevende fordi det må trenes veldig mye på relevante scenarier for å kunne ha forutsetninger for å beherske slike situasjoner. Enkelt fordi vi fort innså at det var helt urealistisk å skulle legge opp til at vi i klubben alltid skulle ha med folk med slik kompetanse på tur. Det viktigste tiltaket i HMS-planen er derfor at vi sørger for alltid å ha en mobiltelefon (evt. VHF) tilgjengelig som kan brukes på vannet for å ringe 113 eller kalle opp kystradioen. I tillegg oppfordrer vi turansvarlige til å oppfriske kurs i lunge-hjerteredning med jevne mellomrom. Klubben har også har arrangert førstehjelpskurs som er åpent for alle medlemmene gjennom Norsk luftambulanse.

 

Padling i brott er spennende og lærerikt, men det er viktig å forstå effektene av forholdene og tenke konsekvens. Foto: Stein Erik Lid.

 

Hvordan har det fungert?

For det første har vi ikke hatt noen personskader. Det er nok å dra det litt langt å tilskrive dette det nye HMS-opplegget. Vi har heldigvis aldri hatt alvorlige skader på klubbens turer. Uansett har vi oppnådd hovedmålet med HMS-arbeidet så langt, og det er jo veldig bra uavhengig av årsaken. At det har gått hull på en båt eller to og gått med et par årer under leik og moro i bølger og blant skjær i løpet av året anser vi ikke å være i konflikt med målene for HMS-arbeidet. Riktig kompetanse, fornuftig inngripen og gaffateip har bidratt til at potensielt skumle situasjoner ikke ble det.

 

Vi har måttet redusere de faste klubbturene. Tidligere var det to faste turer gjennom hele det isfrie året. Nå har vi faste turer fra april til november. Dette har primært vært et spørsmål om kapasitet. Ikke alle klubbens turansvarlige padler mye om vinteren. Det har likevel ikke vært mindre aktivitet blant de av klubbens medlemmer som normalt padler i vintermånedene. Det går an å padle selv om det ikke arrangeres en klubbtur.

 

Ikke redusert frihet

Tilbakemeldinger fra klubbens medlemmer er så langt at HMS-opplegget ikke har fratatt folk friheten, ført til et dårligere tilbud eller redusert padlegleden. Det virker faktisk som om det isteden har bidratt til å sveise sammen miljøet og få mer struktur på aktivitetene. Mange har meldt tilbake at de opplever det som positivt at vi nå forhåndsannonserer hvor vi skal og hvor lang turen er. Det gjør at folk kan gjøre seg opp en mening om hva det innebærer for dem. Det gjør det mulig å vurdere hvorvidt det er realistisk at de rekker familiemiddagen på ettermiddagen etter turen, eller hvorvidt turen blir for enkel eller for krevende slik at de eventuelt kan velge å gjøre noe annet. Faktisk har en vanlig tilbakemelding vært at mange kunne ønske seg enda strammere regi på en del turer og at den som er turansvarlig markerer seg og rollen tydeligere.

 

På tross av HMS og arbeidet med bevisstgjøring av de viktigste tingene for å ivareta sikkerheten, opplever vi fortsatt tilfeller der vi krysser skipsleden som en skremt saueflokk, men det er sjeldnere. Som alle andre klubber får den stakkars turansvarlige iblant fnatt av enkelte som trives med å padle 300 meter foran resten av gruppa. En forklaring kan være at disse sliter med stiv nakke, da blikket alltid er rettet framover. Eller kanskje de trives best alene, men… hva er da vitsen med å være på klubbtur? Uansett, dette forekommer også sjeldnere. En interessant observasjon er at enkelte av disse med stiv nakke (eller hva det nå er?) som har fått prøve seg i rollen som turansvarlige, etterpå har endret adferd. Å bli tillagt ansvar gjør tydeligvis noe med folk. Oppmerksomhet og det å opptre ansvarlig synes å ha blitt litt ”in” i miljøet.

 

Mat og drikke bidrar både sosialt og til fysisk og psykisk overskudd. Foto: Stein Erik Lid.

 

Bevisstgjøring

Første året vi hadde et dokumentert HMS-opplegg og der klubben stilte med en definert turansvarlig for hver eneste klubbtur (2012), hadde vi 8 som tilfredsstilte kravene og sa seg villige til å være det. I 2013 sesongen har vi hele 14!!! Det virker som om det å være turansvarlig blir sett på som noe positivt og noe å strekke seg etter. Dette er veldig positivt for klubben både med tanke på fordeling av oppgaver og fordi det betyr at det skjer en bevisstgjøring omkring sikkerhetsspørsmål i miljøet. Det gjør også klubben mer robust og vi får større muligheter til å for eksempel padle andre steder enn i hjemlige farvann. Det frigir også ressurser til å arrangere flere workshopper omkring redningsteknikk, padleteknikk, rulletrening eller andre ting. Det håper vi å kunne få til mer av framover. Jeg tror også det oppleves positivt for den enkelte. Det blir mindre ensformig enn med de samme turansvarlige gang på gang, mindre belastning på hver enkelt og det gir muligheter til å utvikle egen kompetanse.

 

Til slutt vil jeg trekke fram en annen og uventet positiv gevinst. Vi har kunnet gjøre enkelte turer som noen av oss tidligere bare bedrev i privat regi, for eksempel brottpadling i fornuftige forhold, til klubbturer. Dette fordi vi gjennom det å bli tryggere på å lage HMS-rammer om turene nå opplever å kunne gjøre dette på en måte som tilfredsstiller våre krav til sikkerhet, uten at det blir for mye arbeid.