Stikkord: elv

Vi betalte våre klingende mynter til Aeroflot på Gardermoen for to kajakker på flyet. En mellomlanding i Moskva gikk smertefritt, og etter seks timers reise satte vi føttene ned på ekte russisk jord i Novosibirsk. Ja, Russland er større enn man kan forestille seg. Men selv denne avkroken, som blir flankert av Kina, Kazaksthan og Mongolia, er ikke lenger unna enn en litt forlenget flytur til Syden. Og det er absolutt verdt å vende nesa østover i sommerferien, i stedet for sørover!

En måned med den russiske bjørn!
Som det seg hør og bør ble vi plukket opp på flyplassen i en Toyota Hiace, som absolutt hadde sett sine bedre dager. Likevel er ikke kajakkpadlere særlig kresne, så vi hilste blidt på sjefen selv, Vasily Porsev, som skulle være sjåfør, guide, sjef og padler, alt i ett, for den neste måneden. Og Vasily, han er en av disse legendene som har padlet i årevis, og som har førstegangspadlet de fleste av elvene vi skulle bryne oss på. Jeg kjente litt på prestasjonsangsten i mellomgulvet i det jeg som eneste jente i gruppa ble målt opp og ned av den russiske bjørnen. Det viste seg nemlig at ingen jenter noensinne hadde padlet grad fem seksjoner av de elvene vi skulle til. Nei vel, tenkte jeg, da er det jammen på tide!

Russisk logistikk
Logistikken bak padling i Russland er litt spesiell, siden den innebærer grad fem off-road kjøring og som regel minimum tre dager på elven. Vår første elv ble elva Sumulta, som er en klassiker i Russland. Med kun syv kilometers fottur med kajakken på ryggen, etter å ha kjørt en hel dag med off-road, ble dette regnet som en liten oppvarmingstur før de virkelig harde turene startet! Mens bilen humpet gjennom taigaen, med enorme skoger og paradisaktige skogsenger fulle av villblomster, lurte jeg litt på om jeg skulle stole på beskrivelsen av elva som grad fire. Mine bange anelser ble gjort til skamme, og vi padlet en fantastisk grad fire elv som først renner østover mot Kazaksthan, før den blander vann med kjempen Katun og tar turen mot Novosibirsk og over de enorme viddene på vei mot det arktiske hav.

Grad 4-5 i Sumulta-elven
Det viste seg at vi padlet raskt, slik at dag to faktisk ble også vår siste dag på elva. Her var det at Sumulta viste krefter og overrasket oss med herlige grad fire/fem stryk av verdensklasse. I en lykkreus fløt vi inn i hovedelven Katun. Den var mektigere enn noe annet vi hadde padlet, men flat. Jeg var glad for myggnettingen jeg hadde i redningsvesten, og mens strømmen førte oss raskt nedstrøms konstaterte jeg at, joda, det finnes absolutt mygg i Altay, og fluer. Vi passerte Vladimir Putins jaktpalass i god avstand. Den så rimelig malplassert ut ute i ødemarken, og som skapte mye hoderisting i gruppen. At noen skal ha så mye, og andre så lit

Høydepunktet Bashkaus
Etter en god oppvarming var vi klare for et av turens mange høydepunkt, nemlig en virkelig legende: Bashkaus. Denne elven er Russlands svar på Sjoa, selv om Bashkaus har en helt annerledes karakter enn førstnevnte. Mens strykene på Sjoa er milde og får frem smilet hos alle som rafter, padler eller prøver seg på riverboard, er Bashkaus storebroren med blokkerte og bratte stryk, underspylinger og store valser. Dette er Altays klassiske grad fem karstykke, og ikke få raftere, cataraftere og kajakkpadlere har padlet seg nedover den tre dager lange elva.

”The book of legends”
Dessverre har det også gått ille med mange. På dag to padler man forbi minneplaten etter de første som la ut på ferden, hvor altfor mange måtte bøte med livet i raftene. Dette var allerede i 1975, og leder av ekspedisjonen var russeren Igor Bazilevsky.  Han druknet sammen med fem andre medlemmer, allerede i første grad fem stryk. Det er deres minneplate man padler forbi, og om man vil, kan man klatre opp til en metallboks som inneholder ”The book of legends”. Dette er en bok hvor man kan skrive ned de som er mistet, og hvor man kan legge igjen tanker som hører hjemme dypt i et russisk juv. Det var en sterk opplevelse å lese ulike menneskers minner om sine kjære som er gått bort på elvene rundt om i verden.

Endeløse og enestående vakre stryk!
Til tross for en til tider dyster historie har Bashkaus endeløse stryk som er intet mindre enn enestående vakre. Graden er fire til fem, men alt kan bæres og synfares. Selv om det finnes mange underspylinger er strykene likevel ”fair”. Det faktum at man er langt unna sivilisasjon og veier gjør bare opplevelsen enda mer mektig. Etter tre dager på elva med telt, soveposer, mat og klær godt pakket i kajakken, var det likevel godt å komme i mål. Et besøk i banyaen vasket bort tretthet og sørget for velvære hos slitne muskler, og vi var klare for nye eventyr.

Chulisman
Den obligatoriske dagen med kjøring ble raskt unnagjort. Med det mener jeg at bilen sluttet å gå kun tre ganger, og vi satte oss bare fast i én elv. Endelig kom vi frem til den øde landsbyen Yazula, hvor befolkningen faktisk viste seg å være heller dypt nede i vodkaflasken. Når sant skal sies syntes det som om det er mye mindre alkohol i omløp enn det vi får forspeilet utenfor Russland. Kanskje så vi ikke de verste traktene, men stort sett var folk flest helt vanlige, åpne, vennlige og heller edruelige!

Vakker natur
I løpet av den siste dagens kjøretur hadde det igjen slått meg hvor vakker taigaen, skogen, er i Altay. Enorme trær, blomsterenger og ikke minst, vakre elver. På den annen side fikk vi også smake på myggen denne kvelden, og jeg var sjeleglad for å ha valgt et telt som ly på turen. Dagen etterpå startet vi på todagers turen ned elven Chulisman. Det første juvet er grad fem, og på grunn av egentlig for mye vann, ble det en del bæring. Gruppa tok det med fatning, og koste seg på neste dags grad fire padling.

«Grøt»
På dag tre kom vi plutselig til stryket vi alle hadde ventet på. Det er beryktet for å være et vanskelig grad fem stryk, dog med det pussige navnet Kasah, som betyr ”grøt”. To kilometer brummer elva av gårde, uten å ha den minste lyst til å stoppe. Hellingen på stryket gjorde sitt til at jeg bokstavelig talt padlet så vannet sprutet, og det var flere med meg. Store traverseringer på tvers av hele elva ble gjort ustoppelig, og jeg tillot meg ikke å tenke tanken på hva som ville skje hvis jeg noen gang mista linja. Valsene var store, og en svømmetur ville helt sikkert endt dårlig. I etterkant har jeg også skjønt at jeg var den første jenta noensinne til å måle kreftene med dette stryket, noe som jo både er litt merkelig og gøy.
Utslitte, men nok en gang ekstatiske ankom vi take-out, hvor vi ble møtt med fersk mat og god drikke. Jo, dette var helt klart en ferie etter vår smak, og stemningen var mer enn god til tross for mange timers humpete kjøring til den berømte elva Chuya. Og nå, ja nå ble det skikkelig padling.

Russlands mest prestisjetunge ekstremkonkurranse
Så var det var duket for Russlands mest prestisjetunge ekstremkonkurranse innen kajakkpadling. Elven Chuya er verdensberømt ikke minst fordi den har en så enkel logistikk som gjør at du kan kjøre til både put-in og take-out på asfalt! Dessuten er hovedjuvet, som heter Mazhoy, av et eget kaliber. Trangt, bratt, og utfordrende, selv for de beste. Vi hadde Vaisly i front som kjentmann, og godt var det siden det var minimalt med bakevjer som ble tatt.

Det ble styggbratt!
Midt i juvet kom den vanskeligste seksjonen, hvor det smalnet til og ble rett og slett styggbratt. Store puter av vann ble kastet tilbake fra fjellveggene og inn i hovedstrømmen, det var sopper og sømmer overalt i vannet, men også pour-overe og store bølger som brøt over hodet på oss. Ikke minst var det steder du IKKE ville være. Og for å unngå disse måtte man padle hardt, reagere veldig raskt, og ikke gjøre noen feil. Det er ingen overdrivelse å si at dette juvet, i hvert fall når vi noen dager senere fikk høyt vann, var det vanskeligste jeg noensinne har padlet. Og igjen kunne jeg smykke meg med tittelen «Første kvinne ned».

Tok alle førsteplassene
På den samme elven ble også konkurransen King of Asia avholdt. Mens herreklassa måtte padle det mest hårete grad fem strekket jeg noensinne har sett blitt brukt i en konkurranse, slapp vi i kvinneklassen unna med bare litt mindre hår på brystet. Etter endt dyst lå gruppemedlemmet vårt, Ron Fischer (SUI), på tredjeplass i herreklassen, mens undertegnede tok førsteplassen i kvinneklassen, i alle de tre konkurransene som ble arrangert. Vi anså oss selv som veldig heldige, siden flyet vårt forlot Novosibirsk samme kveld. Dermed slapp vi nemlig unna det å delta på en skikkelig russisk fest! Jeg har mine mistanker om at vi antakelig ikke hadde kommet med et fly som hadde gått dagen derpå!

En måned er over
Vi var stille alle som én da vi ruslet om bord på flyet etter en måned i Russland med mange inntrykk. Det hadde vært en opplevelsesrik måned, med mange kilometer padlet. Og ikke minst hadde vi fått mange nye venner. Av alle inntrykkene var det likevel det første møtet med en russisk badstue som hang sterkest i. Det, og følelsen av å være fullstendig omringet av ødemark, enorme taigaer og endeløse dager bare fylt av hvitt vann og stryk. Det var mitt Syden for dette året!