Vestlandet Arkiver - Side 4 av 5

Soloppgang og speilblank sjø

Posted on 2017-11-012021-06-04 by administrator

Jeg hadde en sånn opplevelse for en tid tilbake. Jeg hadde varslet flere padlekompiser om at det akkurat for den morgenen var meldt sol og vindstille, mens de andre ukedagene skulle få gråvær og mye regn. Fire dager før, tre dager, to dager og så bare en dag igjen – jo, det var konsekvent samme varsel hele tiden. Det skal bli fint i morgen. Bare én padlekompis takket ja, men det var akkurat nok. Vi avtalte å møtes ved Osnessanden i Ulsteinvik klokka 05.00 om morgenen – en helt vanlig onsdag, så padlinga måtte gjennomføres før arbeidstid.

Ut og nyte eventyret

Inge – som denne kameraten heter – var allerede på plass da jeg ankom Osnessanden, på slaget 5. Han hadde tatt med seg sin kajakk med bil, mens jeg hadde min stående i et naust på stedet. Sjøen lå der blikkstille og ventet på oss. Herlig, akkurat slik som værprognosene lovet, tenkte jeg, men visste at det ikke ville vare mer enn et par timer. Her gjaldt det å komme seg utpå og nyte det speilblanke eventyret.

Sansene mine våkner nå. Dagen er under oppseiling, lyset er kommet på Boholmen og fjellene i syd og i vest, og øyene mot nord – men sola har ennå ikke kommet over fjellene som ligger i øst, bak oss, i forhold til den retningen vi nå padler. Det er totalt vindstille og helt fritt for strøm i sjøen. Vi glir uanstrengt – det føles nesten friksjonsløst – ut i Ulsteinfjorden. Hvert vesle padletak bringer oss effektivt framover, så godt som uten en lyd. Og når der ikke er bølger som lager lyd, og selv fuglene ikke har begynt dagen ennå, så oppleves stillheten som total.

Et skaperverk

Flere av holmene har vegetasjon, og noen trær er som tatt ut av et eventyr eller et maleri av en nasjonalromantiker. Så vakkert, tenker jeg. Er det tilfeldigheter bak alt dette, eller er det et skaperverk? Jeg dveler ikke så lenge ved dette evige spørsmålet, men undringen ligger der et sted, i underbevisstheten min.

Midtfjords i Ulsteinfjorden – litt forbi Peholmen, i retning Borgarøya – kjenner jeg at bakhodet varmes bittelite grann, samtidig med at alt oppleves en nyanse lysere. Solen har kommet over fjellene, og jeg unner meg en soloppgangs-selfie.Inge og jeg padler videre. Vi glir forbi det gamle handelsstedet ved Borgarøya. Inge padler nær land – han vil se detaljene i fjøra. Jeg holder meg mer sentrert i sundet mellom Borgarøya og Hatløya, og tar noen bilder med kameraet mitt. Automatikk nytter ikke nå; kontrastene er altfor høye mellom lys og mørke – derfor tar jeg meg tid til å stille inn kameraet med manuell modus.

Vakre motiver

Inge i fint driv langs vestsiden av Hatløya. Klokka er blitt 6 og neste på agendaen er å finne et passende sted å innta frokosten.

Inge og jeg glir nesten friksjonsfritt av gårde i våre kajakker denne morgenen. Hvert padletak nytes. Den østlige, skogkledde delen av Borgarøya speiler seg i blikkstille sjø.

Det å oppleve en stille fjord når det gryr av dag, slik som her, er bare magisk.

I dag har jeg bare vidvinkel, men det er greit, tenker jeg. Jeg fanger Inge og hans knallgule kajakk i noen ubegripelig vakre motiver. Speilbildene er perfekte; landskapet og de få skyene på himmelen gjengis som omvendte blåkopier.

– Hvor skal vi dra? spør Inge. På dette tidspunktet er det gått nesten en time siden vi startet padleturen. Etter litt fram og tilbake bestemte vi oss for å padle rundt Hatløya og finne et sted å gå i land og spise frokost. Det er fortsatt helt stille. Men når vi runder et nes og padler langs vestsiden av Hatløya brytes stillheten av lyden fra en ringnotbåt som kommer inn den tilgrensende Bøfjorden. En måke, en hegre og noen tjelder har også våknet til liv. Noen steder hører vi en og annen strømvirvel langs bergene. Når det er tilnærmet støyfritt, kan vi mye lettere få med oss nesten umerkelige lyder og bittesmå hendelser som vi ellers hadde gått glipp av. Jeg slapper av og nyter det hele – selv om sansene mine trolig jobber på høygir. Opplevelser som dette er både avslappende og oppbyggende på samme tid.

Smuldrepai til frokost

Vi runder nordsiden og kommer etterhvert på østsiden av Hatløya, og vi finner en liten vik hvor vi går i land og setter oss ned. Herfra har vi et øye med start og målgang for turen, og Inge ser sin egen holme, Håkonsholmen, bare noen hundre meter unna. Klokken nærmer seg 06:30 nå, men vi stresser ikke; tvert om. Jeg har med en enkel frokost – min mors hjemmelagde havrekjeks og min egenkomponerte smuldrepai – som skal nytes til kaffen. Inge har ikke tatt med seg verken mat eller drikke, og er takknemlig for å bli oppvartet. Smuldrepaien – med blant annet rabarbra, eple og mandler – varmes lunken på stormkjøkkenet, etter at kaffevannet er på plass. Jeg mikser to sterke kopper kaffe til oss. Inge har ordnet seg en fin plass – en stein fungerer som ryggstøtte. Akkurat nå er livet tilbakelent og deilig.

Les flere mattips til padleturen

Omegnen våkner

Ulsteinfjorden er speilblank denne morgenen. Inge og jeg unner oss en søt, men deilig smuldrepai til morgenkaffen.

Hvor ble det av den smuldrepaien egentlig? Inge slapper av etter en noe annerledes frokost.

Vi nyter denne stunden. Padleturen har vært så vakker at vi egentlig ikke har brydd oss med å kommentere den underveis, med unntak av hviskende enkeltord-kommentarer som «nydelig» og «fantastisk». Etter en halvtimes frokost har en lett morgenbris gitt overflateliv til sjøen. Sola har pisket liv i dyr og fugler, og nå høres også biler. Folk er på vei til jobben; Ulsteinvik og omegnen har våknet til liv. Inge og jeg pakker sammen, finner kajakkene der vi forlot dem og padler hjem. Takten er mye raskere nå enn da vi dro ut. Jeg merker at jeg smiler – jeg har faktisk sjelden vært så fornøyd som jeg er akkurat nå.

Vi går i land på Osnessanden og takker hverandre for turen. Neste på agendaen – et raskt klesskift og deretter direkte på jobb. Opplevelsene jeg har hatt denne morgenen tar jeg med meg; disse vil jeg lagre lenge. Når jeg viser fram bildene vil noen kunne tenke at det der må ha vært en flott padletur. Og det var det – men selv om det sies at et bilde kan fortelle mer enn 1000 ord … akkurat her så gjelder det ikke. Du må selv ha vært der og opplevd det. Forskjellen er helt enorm. Du kan ikke forestille deg gleden av å padle i slike omgivelser før du selv har gjort det. Men da våkner du. Da er du frelst – på padling i soloppgang og speilblank sjø.

Rundt lyngheier i Lindås

Posted on 2017-07-312021-06-04 by Gjesteforfatter

Helt ute kan du padle ytterskjærs på stille dager, og like innenfor ligger holmene som gir ly når det friskner til. Fjordarmene strekker seg mot havet, og i de ytre deler av fjordene møter man en fascinerende kombinasjon av barsk og furet kyst og lunt beliggende jordbrukslandskap.

En gårdbruker fra det grøderike innlandet ville nok ikke kalt det jordbruk, det de drev med her ute ved havet. Det var karrige kår. Men folk klorte seg fast og levde av noen kyr og sau på beitene, og fisk var det rikelig av. Vi kan fremdele oppleve litt av dette landskapet, og tett på kommer man også fra kajakken.

Et av de interessante stedene å padle nord for Bergen, er midtre del av Lurefjorden i Lindås. Området består av smale sund og holmer, vedlikeholdt lyngheilandskap med utegangersau, mye kulturhistorie – og gode padleforhold. Fjorden er moderat eksponert for vind og vær, og har greie utsettingssteder for kajakk.

Innertier

Tre padleglade bergensere, foruten undertegnede; Johannes Sandal og Bjørn Teige fra Njørd Ro- og kajakklubb, slo oss sammen en fin sommersøndag for å kose oss ute i området rundt Luro. På Luro ligger det kulturhistoriske Lyngheisenteret, ytterst med lyngheier drevet på tradisjonelt vis, ved brenning. Kombinasjonen padletur og besøk på senteret er en innertier.

Vi parkerte på Festo kai, et kjent stopp for småbåter og tidligere rutebåtene, og med butikk. Vi siktet på Grunnesundet. Som navnet indikerer, et ikke egnet for større båter, men kajakker går fint også på fjære sjø. Lurosen gjennom Vågene er et alternativ, men kan tas på returen.

Trives på tur. Johannes Sandal t.v. og Bjørn Teige.

Sol og sjokolade

Turen vår gikk nord mot Lurøykalven, hvorfra det er fritt syn mot havet langt der ute. Vi rundet såvidt pynten før guttene ville ha matpause og sole seg. Turen startet litt ut på dagen, og de var sultne.

– Skulle vi ikke liksom padle, tyter skribenten. Det hjelper sørgelig lite når to karer i 90-kilosklassen har tenkt å slappe i solvarmen. Vi har ikke så mye sol på Vestlandet, så behovet for å få noen stråler på kroppen er opplagt. Men min utålmodighet gikk over etterhvert som jeg skjønte at, ikke bare dagen men også kvelden, uansett ville gå med til denne turen. Så det var bare å senke skuldrene.

Lyngheier

Det var en lun og fin vik, men omsider dro vi videre, og padlet tett langs land mot Lyngheisenteret. I Naustvika like ved er det gode landingsforhold og sti opp til senteret. Vi hadde alle besøkt senteret flere ganger tidligere, og mye tid var brukt til sol og sjokolade et par kilometer unna.

Men det er særdeles vel verdt å gå i land, strekke beina i det vakre lyngheilandskapet, kikke etter utgangersau, nyte den vakre purpurfargen på lyngen som kommer i august, og besøke senteret som har gode utstillinger og en kafé med utsikt og som serverer villsausuppe!

Det er mulig å fortsette sørøstover og runde Luro i sør. Men vi valgte å gå tilbake dit vi kom fra, og svingte inn det smale Kalvsundet. Jeg har padlet der noen ganger før. Kjekt å vise fram små perler. Kvalsundet er grunt, vi får lys sandbunn under båten, litt strøm gir klart vann, det er lekkert å flyte over.

Herlig å padle tett på kunstneriske fjellformasjoner pyntet med høstlyng.

Solgangsbris i ryggen

Videre sørover er det litt vanskelig å velge trasé. Langs Lurolandet ligger gamlekaien og kirken, mot motsatt side nydelige sund og holmer. Vi valgte holmene og sundene og hadde deretter fin solgangsbris i ryggen sørover mot Festo. Johannes la seg bak en seilbåt, kappet litt med den og hilste på mannskapet; tyske båtturister. Klart de synes bergensere i kajakk er kjekt innslag! Vel tilbake ved utgangspunktet Festo, gjenstår for alle padlere, en obligatorisk ekstratur ned Radsundet:

Utenfor det gamle handelsstedet Bruknappen.

Bruknappen og Fagerholmen

Like om neset fra Festo ligger Bruknappen, et gammelt gjestgiversted som dateres tilbake 1646. Det var stor handelsstrafikk gjennom Rasundet nordfra til Bergen og omvendt. Bygget er et godt vedlikeholdt eksempel på de flotte gjestgiveriene langs både ytre og indre led gjennom Hordaland.

Vis-à-vis ligger Fargarholmen, et smykke i det lange sundet. Der var det folk hjemme, så vi lå der en stund og pratet. Bjørn har en gang i tiden vært med på å restaurere den gamle kaien. Han husker det var et svare strev, og at de var fullstendig avhengige av fjære sjø og at passerende båter satte ned farten. Vi padlet motstrøms tilbake til Festo. Effekten av sjokolade og skiver med Kavli på tube var på hell og butikken var nå stengt. Et lite reservelager fantes i bilen, og etter opplasting valgte vi gamleveien tilbake.

Den lokale veien tilbake mot Knarvik og Bergen byr på et fantastisk stykke nordhordlandsk kulturlandskap; flott å sykle, flott med bil etter en god padletur og en omvei vel verdt å ta med seg en sommerkveld. Nordhordland har et vell av gode steder å padle, med utfordringer for alles nivå. Se gjerne mer informasjon på Bergen og Omland friluftsråd sine nettsider: www.BOF.no.

Fakta vår tur

Startpunkt;: Festo i Lindås
Lengde: Ca 20 km.
Vanskelighetsgrad: Middels.
Utsetting: Trapp eller flytebrygge
Parkering: Ved Festo brygge og marina. Parker hensynsfullt.
Flere turtips: Boken Padleturer i Bergensområdet (2016)

Lyngheisenteret på Lygra

Lyngheilandskapet på ytre Lygra, Utluro og Lurekalven er det eneste stedet i Europa der man kan oppleve autentiske lyngheier drevet av lokale bønder. Lyngheiene var et nordatlantisk kystlandskap som strakte seg fra Biscaya i sør til Lofoten i nord. Menneskene som bodde her, utnyttet alt fra torv i myren til fisken i havet, og levde nøysomt.

Lyngbrenning var en del av driften. Slik ble tilgroing hindret, og dyrene kunne få nok fôr. Bøndene på Lygra driver i dag et landbruk i pakt med tradisjonene, og er nøkkelpersoner i vedlikeholdet av dette unike landskapet. Besøksbygget er moderne, med utstilling, aktiviteter og arrangementer og er åpent for publikum.

Kart over turområdet. Skjermdump. KART: MASAOKI ADACHI.

Smøla Padlemaraton for første gang

Posted on 2016-03-182021-06-04 by Edmund Mongstad

Lørdag 20. august arrangeres den første padlemaraton på Smøla. Ytterst mot storhavet på nordvestlandet, kan du konkurrere langs en spennende og vakker skjærgård, med storhavet brusende like utenfor. Deltakere i Smøla padlemaraton har flotte, men knalltøffe opplevelser i vente.

Storhavet

Øykommunen Smøla ligger ytterst på nordmørskysten, med storhavet som nærmeste nabo. Farvannet rundt den paddeflate øya er likevel en ypperlig destinasjon for padlere. Mer enn 5800 små holmer og skjær skjermer for storhavet, og sørger for at man trygt kan oppleve spektakulær natur, hav og himmel fra kajakken.

Spennende skjærgård

Padlere fra hele landet inviteres til å konkurrere i denne unike skjærgården. Det skal padles både hel- og halvmaraton, og padlerne skal ta seg gjennom en trasé som bukter seg langs smølaskjærgården. Hver enkelt padler legger opp sin egen rute, men alle må innom flere sjekkpunkt underveis. Her kan deltakerne gjøre smarte valg, men det er også viktig å huske at både strømmer og vind kan gjøre forholdene lunefulle på nordmørskysten. Start og mål legges opp etter vindforholdene, slik at det skal bli mest mulig optimale forhold for deltakerne.

Anders Hermstad gleder seg over å kunne invitere til den aller første Smøla padlemaraton 20. august.

GPS-tracking

Alle deltakerne blir utstyrt med GPS-tracking. Dette gir publikum unike muligheter til å følge padlerne underveis, enten via mobil og nettbrett, eller på via storskjerm på land.

Sikkerheten underveis ivaretas i tillegg gjennom et godt samarbeid med lokale småbåtlag. Salmar, som hovedsponsor for Smøla padlemaraton, stiller også med flere båter som vil følge deltakerne.

Sosialt

Målgruppen for selve maratondistansen er erfarne padlere, mens halvmaraton passer for en bredere målgruppe. Foreningen «Smøla rundt i kajakk», som står bak arrangementet, ønsker i tillegg å øke interessen for padling gjennom alle de andre arrangementene som foregår i dagene rundt konkurransen. Det legges opp til ulike aktiviteter, både til vanns og til lands i dagene fra 18.-21. august. Foredrag, middag, rulle-workshop, grilling og overnattingstur er noe av det som foregår på Smøla i løpet av disse augustdagene.

Fakta Smøla padlemaraton

Arrangeres for første gang 20. august 2016
Hel- og halvmaraton
GPS-merking av alle deltakere
Arrangement på land og til vanns i fire dager fra 18.-21. august
Bredt lokalt samarbeid bak arrangementet
Påmelding, priser og mer informasjon: www.padlemaraton.com

Padling i Hordaland

Posted on 2014-12-092019-07-08 by Edmund Mongstad

En av de mest værutsatte fyrstasjonene på norskekysten er Marstein fyr i Austevoll i Hordaland, og det er sjelden det går an å padle dit. Da jeg sommeren 2014 fikk oppleve fyret fra sittebrønnen i en kajakk var jeg derfor svært fornøyd. Da jeg var der, var det til og med greit å padle rundt den bratte øya som huser fyret og å komme seg i land for å se nærmere på fyrbygningene.

Det siste var ganske krevende siden landingen består av en flere meter høy kaikant. Heldigvis er det en stige som er boltet fast i den. Ved å fortøye kajakken i nederste trinn og lure seg opp stigen gikk det på et vis. Men selv om sjøen var svært så medgjørlig var det likevel så mye svell at turfølget og jeg måtte skifte på å klyve i land. Mens den ene besøkte fyret måtte den andre sitte kajakken sin og passe på at kameratens farkost ikke ble most i stykker mot kaia. Turen på land ble derfor ganske kort.

Les mer om denne og andre spennende spennende området du kan besøkte med kajakk i Hordaland.

Padlefestivalen 2014

Posted on 2014-11-242019-07-11 by Edmund Mongstad

Årets utgave begynte derfor på tirsdag 20. mai og varte helt til søndag 25. mai. Dette er Vestlandets største samling av padlere og er et sosialt og lærerikt felleskap.

Utvalget av kurs og workshops er stort, med alt fra de vanlige kursene i kursstigen til Norges padleforbund der grunnkurset er særlig populært, til mer spesialiserte workshops som navigasjon, padling i strøm, førstehjelp for padlere, VHF kurs og eksamen, Brottpadling og Open Ocean Seakayaking. Det sto også BCU 2 og 3 Star Trening og Sertifisering på programmet. Nytt av året var også halvdagskurs i lederskap og undervisningsmetoder som var nyttige som forberedelse til NPF aktivitetslederkurs eller som oppfrisking av samme kurs. I tillegg holdt God Tur Coasteering turer, som er lek ved og i vannet og hopp fra klipper. Det var også BCU Paddlepower barnekurs. Noe for enhver smak!

Grønlandsrulleworkshop med Marc Martin fra Seakayaking Spain. Marc har vunnet sin klasse i grønlandsmesterskapet flere ganger. Foto: Marit K. Nilsen.

Mange samarbeidspartnere

God Tur AS står som arrangør og har med Northern Exposure, Njord AS, Neptun Kajakk, DNT Bergen, Hordaland Turlag og Platou Sport som samarbeidspartnere. På laget er også mange dyktige ansatte og hjelpere fra padlemiljøet i Bergen, og særlig BSI Padling. Dessuten var BCU Coach og NDK sponset Marc Martin fra SeakayakingSpain, BCU coach og NDK sponset Pete Jones fra Wales og BCU coach og P&H sponset Sid Sinfield invitert til å holde forskjellinge kurs og workshops. Sid er rektor på Plas Y Brenin, det nasjonale senteret for padleutdanning i Storbrittania. Og som vanlig var Mark Basso og Jim Cummings (Werner og Kokatat), elvepadlere i verdensklassen gjennom tiår med å sette sitt preg på festivalen.

Allerede mandag kveld begynner de første deltakerne å ankomme Langøy kystkultursenter på Langøy, som ligger på vestsiden av Sotra en liten times kjøring fra Bergen. Festivalen har base i en lun vik ved et gammelt handelsted. Her er det perfekt å sette ut i kajakk og drive med teknikk- rednings- og rulletrening. Det er aldri mer enn 15-20 minutters padling før vi er ute ved storhavet der mange av aktivitetene foregår. Det beste ved denne festivalen er selvfølgelig å treffe andre padlere, men mer uttalte mål er at alle skal ha det gøy, trygt og passe utfordrende. Det kommer padlere fra alle landsdeler selv om det er flest vestlendinger. Festivalen er teltbasert, men mange drar også hjem om kvelden. Det er viktig med god mat på festival, og flere lokale bedrifter støtter festivalen slik at alle er mette og fornøyde. Fem minutter padling fra Langøy ligger Urtemakeriet, og de fleste drar dit i lunsjen for å meske seg i all verdens deilige bakervarer.

Kursdeltakere samles på plenen for litt info før de skal på vannet. Foto: Marit K. Nilsen.

De fleste deltar på kurs

For mange er dette første møte med padling og Langøy et perfekt sted å komme i gang! Arrangøren stiller med tørr- eller våtdrakter til alle på Grunnkurs, og skikkelige kajakker og utstyr. Denne gang inviterte God Tur «Slappfiskene» fra treningsprosjektet til Bergen Tidende, og det var en suksess med glade og våte deltakere! Og det understreker at absolutt alle kan oppleve padleglede, enten det er kano, kajakk, Sit-on-Top eller SUP!

Det er også bra mulighet til å prøve nytt utstyr, og arrangøren legger til rette for at folk kan prøve nye kajakker, årer, SUP (stand up paddleboard) og til og med kano om de vil, enten alene eller under kyndig veiledning. Likevel er det nok mulighetene til å lære nye ferdigheter i kajakken som trekker flest folk. De aller fleste har meldt seg på kurs eller workshops, men noen er der bare for å nyte stemningen og padle turer i området, noe som kan være en fin måte å nyte padleparadiset i vest.

Kveldsidyll i viken på Langøy. Kajakkene ligger ensomme og hviler mens eierne koser seg med foredrag i naustet. Foto: Hallvard Torp.

Foredrag og konkurranser

På ettermiddagene er det også foredrag og lørdag en morsom konkurranse, H2H. Det er om å gjøre å løpe fra stranden ut til kajakken, padle så raskt du kan rundt en liten holme, ta en egenredning og være først over målstreken. I år fikk vi en ny vri i finalen, der alle måtte padle sit-on-top kajakker.

Det er viktig for festivalen å ha med utenlandske padlere og kursholdere. Utlendingene som er invitert representerer en enorm erfaring innen det å undervise i padling, men minst like viktig, ofte en litt annerledes innfallsvinkel til problemer, problemløsning, teknikk og utstyr enn oss her hjemme i et tross alt lite padlemiljø som ofte kan bli snevert i måten å se på disse tingene.

Strømpadling i Ekrenstraumen. Her strømmer vannet ut og inn av en ganske stor poll, noe som gir en ganske sterk tidevannstrøm. Foto: Marit K. Nilsen.

Spennende oppgave

Selv ledet jeg et NPF Aktivitetslederkurs, en veldig spennende oppgave. Det er mange flinke padlere som utdanner seg innen Padleforbundets kursstige og her var det mange som hadde forberedt seg godt. Det er likevel et krevende kurs med mye som skjer og som deltakerne skal ordne opp med i felleskap. De må gjennom mye redninger, egenredninger, tauing og mer komplekse gruppeoppgaver der de må redde og taue «skadede» padlere og få dem på land. Ikke helt enkelt når de ikke samarbeider overhodet og en i tillegg har en meters dønninger og hanskes med. Jeg tør påstå at det er en overvekt av slitne, men fornøyde padlere som kommer i land etter endt aktivitetslederkurs. Dette kurset danner også grunnlaget for mye organisert klubbaktivitet landet over.

Festivalen er lagt på en årstid som nesten garantert gir fint vær på Vestlandet, og det var det i år også. Det er ikke så verst å padle nesten en hel uke i mai og rusle rundt i kortbukse mellom teltene om ettermiddagene. Og skulle det mot formodning bli dårlig vær betyr det som regel bare enda bedre muligheter til å få utfordret seg litt på padleteknikk. Det blir padlefestival i 2015 også, se: padlefestivalen.no for info.

Øyparadiset lengst mot vest

Posted on 2014-11-112019-07-11 by Edmund Mongstad

…eller? Vi er begge trøtte og slitne etter et langt og krevende semester, og fristelsen for å falle i sydenfellen ble nesten for stor! Og med en typisk juni-studentøkonomi blir drømmen om nok en sommer i det spektakulære nord bare med tanken. Alternativene begynner å surre. Badetøy, sommerklær og avslapping på en gyllen sandstrand? Ja, takk! Koffertene blir pakket og passet funnet frem… Og plutselig befinner vi oss på Krakhella i Solund.

Toppen av Pollatinden, utsikt mot nord-vest.Foto: Mari Nødtvedt.

Entusiasme som smitter

Hvorfor i alle dager må man absolutt til syden for å slappe av og hente seg inn, tenker vi, ikledd våre tradisjonelle Gore Tex jakker og med pakksekker i hendene. På fergekaien møtes vi av en kar med et stort glis og voldsom entusiasme, som umiddelbart smitter over på oss begge. Heldigvis, for det å pakke tursekken, stresse avgårde med både buss, bil og båt, er aldri ideelt når man aller helst vil ligge på en sofa for å hente tilbake kreftene eksamensperioden har stjålet. Det var de der berømte dørstokk-milene…

Sistnevnte gledesspreder, Nils Bjørgo, kjører oss til sitt nydelige småbruk i vannkanten ved Sandvika nord for Krakhella. I det vi tråkker ut av bilen blåses vi nesten over ende. Det ljomer sterk kuling fra nord, og i vår feriemodus er det er uaktuelt å starte padleuken i så sterk vind. Vi skulle tross alt ha fokus på å slappe av og kose oss denne gangen! I stedet peker Nils oss i retning en liten ås hvor vi kan slå opp teltet for kvelden, før vi dagen etter skal padle avgårde i kajakker leid av samme mann. Campingforholdene er gode, og vi starter like godt på nødprovianten med det samme; en flaske rødvin og mørk sjokolade. Vi får straks besøk av andre festemte sjeler; Solunds berømte villsauer. Utsikten og selskapet kunne ikke vært bedre!

Endelig lurt oss rundt Risøyna.Foto: Monica Kalberg.

Sol som bestilt

Vi skimter fjellet Alden i det fjerne, og på grunn av luftspeilinger ser det ut som om det svever rett over vannskorpen. Vi lengter etter å komme oss til toppen av fjellet langt der borte for å nyte utsikten, men det er meldt for mye vind, og det blir med tanken. Vi padler sørover istedet. Padleturen begynner like strålende som vi har drømt om, og det kjennes skjønt å være i gang. Værmeldingene skryter av flau vind og sol, og starten går greit, men plutselig møter vi brysk motvind, akkompagnert av duskregn. Så vi biter tennene sammen og padler, vi padler og padler… og padler. Det går sent og vi kjenner litt på at dette ble mer en styrkeprøve enn en rekreerende padletur i et padleparadis.Det nærmer seg lunsj og vi speider etter en liten vik hvor vi kan finne le for vinden. Vi er heldige, for akkurat som bestilt, titter solen frem fra skyene i det vi pakker opp mat og kaffe. Livet er godt.

Iløpet av formiddagen har vi til og med fått sett niser og havørn, og igjen kjent på de gode og store padlegleder …så lenge det varte. Under etappen etter lunsj har vinden tatt seg opp og stemningen beveger seg fra «behagelig» til «spennende», og vi unngår å padle for nært land hvor bølgene slår ut igjen, men heller ikke for langt ut mot det store, turbulente havet… Det kan bli et langt stykke å svømme med kajakk på slep! Etter noen masete timer hvor «fantastisk», «irriterende» og «typisk med motvind» har gått på repeat, runder vi endelig Risøyna hvor det er rolig og fint, rett og slett nydelig. Humøret returnerer, og vi er spente på hvordan Råkeneset ser ut i virkeligheten. Dette stedet er en over 250 år gammel husmannsplass som nå er fredet, og som er i bruk av turistforeningen, som betegner den som sin vestligste hytte. Vel, vi har sett bilder på nettet før vi reiste, men de kunne ikke ha forberedt oss på hva som ventet… Et ubeskrivelig sommerparadis!

Sauene på Litlefærøyna. Foto: Mari Nødtvedt.

Værfast på Råkeneset

Det er tirsdags morgen, og vi ligger værfast på Råkeneset. I slike situasjoner er det ikke annet å gjøre enn å sette på kaffen, smøre seg med solkrem, hive på seg badetøy og legge seg paddeflat i det grønne gresset. Begrepet «værfast» har altså fått en ganske ny betydning! Dette er luksus. Det er ingen ting i hele verden vi er nødt til å gjøre eller rekke. Vi vil bare nyte å være på tur, spesielt her ved Råkeneset. Etter hvert som tiden i solsteiken går, blir vi ganske rastløse. Å ikke ha noe å gjøre er nemlig uvant for to vanligvis ganskesåtravle sjeler.

Det tar ikke lange tiden før vi slåss oss ned i hver vår våtdrakt og presser på oss et par meterlange svømmeføtter. Her skal det fridykkes! Sikten er ikke all verden, men algene, som er skyld i den dårlige sikten, farger vannet nydelig azurblått. Det er mye fint å se på, både av vekster og fisk, og østers ser vi overalt! De vokser til og med oppetter de bratte bergene. Det er en helt annen verden under overflaten vi vanligvis troner på, for her svømmer vi mellom leppefisk, lyryngel som glitrer i gull og turkis mot overflaten, og kråkeboller. Tilbake på land tørker vi mens kroppen brunes, og vi spiser, som vanlig, en altfor stor lunsj, etterfulgt av litt (ikke så sårt trengt) nødproviant-sjokolade.

Fullfart i fineværet, på vei tilbake fra Litlefærøyna.Foto: Mari Nødtvedt.

Tilværet er perfekt

Været, stedet og tilværet er perfekt, og vi ler av at vi kunne ha ligget på en strand i Tyrkia istedenfor på et svaberg i skjærgården, rett innenfor havgapet i verdens vakreste land. Det er akkurat slik man ser for seg at en perfekt sommerdag skal være! Turen har ikke vart i mer enn et par dager, og vi har alt sett niser som soler seg i det blikkstille vannet og havørn som surfer på de varme luftstrømmene. Tankene om motvind og saltvannssprøyt gir noe annet enn bare frustrasjon i dag. De er heller en kilde til mestringsfølelse og tilfredshet. Det er endelig sommer og padling!

Onsdags morgen våkner vi av et par måker som slåss om de siste restene av gårsdagens fiskegryte. Vi liker begge godt måker og deres markante skrik, det er en fin måte å minnes på at vi befinner oss i havlandet. Telt og utstyr pakkes ned, og vi forflytter oss sørover fra Råkeneset. Midt i Liasundet ser vi to kajakkpadlere, og lurer på om vi skal padle mot dem for å forhøre oss om forholdene lenger ute i havgapet. Vi ser at de padler mot oss også, og da vi skimter et norsk flagg, skjønner vi at det er to ekspedisjonister (!) vi treffer på. Det viser seg at det er to gutter på vår egen alder, som har padlet fra Sverige og er på vei til Russland. De padler altså hele norskekysten på langs. Vi blir svært begeistret, og prater med de spreke guttene lenge, slik at vi nesten driver tilbake til der vi startet fra. Vi ønsker dem en fantastisk tur videre, og kjenner litt på at de fire turdagene våre ikke var mange nok likevel…!

Sol, sommer å kajakk ved Hønse holmen.Foto: Monica Kalberg.

Spennende Pollatinden

Ikke lenge etterpå padler vi i land på Hardbakke, tettstedet i Solund som ifølge internett har alt. At de har alt er kanskje en liten overdrivelse, men en flott badestrand, et spennende fjell, en koselig nærbutikk og hyggelige mennesker, det har de! Kursen går direkte til Harbakkes kafé, hvor vi spør etter transportmuligheter til Pollatinden, som er det nest høyeste fjellet (541 m) i Solund.

Da transportmulighetene er få, vandrer vi langs asfalten fra Hardbakke til bunnen av fjellet, hvor vi begynner oppstigingen. Ganske raskt innser vi at vi har undervurdert den store haugen av konglomerat. Utsikten som møter oss er helt fantastisk, og vandringen opp dit spektakulær! Vi ser til Måløy i nord og helt til Mongstad i sør, og tror også at vi nesten kan skimte England. Her tar vi en ekstra lang pause hvor vi, som vanlig, passer på at blodsukkeret når maksimale høyder.

Postbåten ved kai på Lågøyna. Foto: Monica Kalberg.

På tur til Litle Færøy

Siste dagen på tur møtes vi nok engang av en stekende sol og blå himmel. Kajakkene skal tilbake i Nils Bjørgos eie iløpet av ettermiddagen, så tiden er knapp for to eventyrere. Etter å ha truffet på kjentfolk på Hardbakke (hvem skulle ane det), ble vi tilbudt skyss med den lokale postruten, som også rommet kajakkene våre. Turen gikk til Litle Færøy, med stopp på flere av de andre øyene først. Tenk å være så heldige; nå fikk vi se alle øyene vi hadde skimtet og vært nysgjerrige på på kartet.

Naturen i Solund er helt unik, og preges av massive steinformasjoner, og nesten hele kommunen består av devonske sandsteiner og konglomerat. Dette har gjort at vi flere ganger har måtte lete etter steder å gå i land, men også at vi har gnidd oss i øynene av fascinasjon. Trær og busker klorer seg fast i hver en sprekk, og farger landskapet grønt mellom alle steinene. I Solund kommune er det flere øyer enn mennesker. Selv i gråvær og regn er dette øylandskapet vakkert! Konklusjonen er utvilsom helt klar, Solund er en uoppdaget perle, og da spesielt for oss padlere!

Perfekt Sommerlunch på Hønse holmen.Foto: Monica Kalberg.

Uoppdaget perle

Eventyret nærmer seg slutten, men vi ser på klokken, både minutt- og sekundviser, og ser på hverandre… Joda, vi rekker vel akkurat å gå opp på fjellet Skarvenipa, som Hardbakke ligger ved foten av. Vel, vi måtte da løpe opp og løpe ned, men bussen rakk vi. Vi rakk jo til og med å kjøpe kaffe og jordbær, før vi møre og gode kunne sette oss på bussen tilbake til virkeligheten. Saligheten vi så ofte møter ved slutten av turen, forsterket av endorfiner, jordbær og kaffe, kjennes i hele kroppen. Konklusjonen er klar: Solund skal besøkes igjen!

Cupstemning i Bergen

Posted on 2012-10-31 by Gjesteforfatter

I Bergen har padleklubbene slått seg sammen om Vestenfjeldske Padlecup. Dette er et nytt samarbeid mellom de aktive klubbene for å øke deltakelsen på turer og konkurranser på Vestlandet. Det er fire løp som avsluttes med maraton i Austrheim i august.

Link til resultater og sak etter årets cup:

https://padlesiden.no/Nyheter/Velfortjent-vinner-av-plitter-ny-kajakk/

Mer pes enn tur

Bergenske turpadlere har nok ikke helt tatt utfordringen med lørdagstur med nummer på båten. Det blir litt mer pes i løp enn på tur, men de fleste har godt av å få opp takten på padleåren iblant.

High five ved start i Giro de Puddefjorden. Merethe Eikefet og Audun Håland. I bakgrunnen Arne Eikefet. Det kan nevnes at Audun Håland er primus motor for Austrheim Rundt i Nordhordland 12. august. Foto: Torill Refsdal Aase.

Først ble Eidsvågrunden på 10 kilometer arrangert under svært friskt nordvestavær. Her var det god oppslutning og mange dyktige padlere fra 12-70 år. Mange hadde det ganske travelt, og i front slet de to tidligere aktive konkurransepadlerne Torgeir Toppe og Einar Dræggebø med å holde hverandre i sjakk. Flattvannspadlerne er selvsagt raskest og helt i sin egen klasse. Det er et godt og sterkt konkurransemiljø i Njørd Ro- og Kajakklubb for tiden.

36 kilometer

9. juni sto så Giro de Puddefjorden på kalenderen. Der var det anbefalt tur- og havkajakk. Løpet er 36 kilometer, og følger en spennende rute mellom holmer og skjær nord på Askøy, før det bærer over Byfjorden og inn Puddefjorden til Storelungeren.

God oppslutning om kajakkurs inne på Store Lungegårdsvann. Vått blir det. Foto: Per Skarsvåg.

Turen går fra de vakreste kystidyller til urbane strøk i Puddefjorden med industri- og kaiområder og nye boligblokker på hver side, og med målgang like forbi Nygårdsbroen der fjellet Ulriken troner midt i mot ved innpadlingen. Suveren vinner var Morten Wergeland Hansen fra arrangørklubben. Han padlet på tiden 3:42:49.

Stresset ingen

For vanlige tur- og mosjonspadlere er det langt å padle 36 kilometer med nummer på vesten. Det blir verken pauser eller så mye anledning til å nyte naturen. Men det er som man tar det. Padleklubben stresset ingen, og folkene i følgebåtene nøt dagen og passet godt på alle.

Fikk prøve polo

Inne på Lille Lungegårdsvann ble det, i tillegg til maraton-løpet, arrangert grunnkurs i havpadling. Klubben har en aktiv kajakkpologruppe, som lot besøkende og forbipasserende prøve seg på kajakkpolo. Det var populært og flere nybegynnere fikk etterhvert godt tek på sporten. Noen små svømmeturer ble det også.

Disse to karene kom inn som nr. 2 og 3. Det ble et spurtoppgjør der Terje Kreybu t.h. braste over målstreken syv sekunder foran Audun Håland. Foto: Per Skarsvåg.

Når du leser dette har også Hjellestad Rundt gått av stabelen. Dette er et løp som har vært arrangert i mange år, og i fjor var det egen klasse for tur- og havkajakk for første gang. Siste løp i cupen, går i Austrheim, rundt i Nordhordland. Dette er et fullt maraton med alternativ på halvmaraton for de som synes 42 km blir for drøyt. Løpet starter 12. august kl. 10 fra Mastrevik Havsportsenter.

Morten Kirkebø fra arrangørklubben var ”på tur” sa han, og koste seg gjennom løypen. Foto: Per Skarsvåg.

Med kajakk på timeplanen

Posted on 2012-06-222015-03-06 by Gjesteforfatter

Opplegga i skulen med kajakkane til Friluftsrådet viser seg ofte å vere det første møte barna får med kajakk, dersom ikkje foreldra sjølve er interesserte padlarar. Men vi opplevde at både eigen aktivitet og skulane som lånte kajakkane praktiserte ”happening” med kajakk. Elevane sitt møte med kajakk vart i regelen berre ei kort økt på sjøen der elevane fekk prøve å padle litt. Ei kjekk oppleving for elevane, men dessverre lite erfaringslæring. Og utifrå ynskje om meir og betre uteskule tenkte vi at det var på tide å heve kvaliteten på opplegga. Målet er å gi elevane erfaring i tillegg til oppleving!

Ilandføring.

Natursekken

Friluftsrådet ved Christer Lundberg Nes i samarbeid med lærar Torgeir Olsen på Hessa barneskule fekk midlar frå www.natursekken.no til å gå i djupna med kajakk på timeplanen.

Tid og storleik på skuleklassene var dei to største utfordringane. Vi tok utgangspunkt i 6.klassetrinn og utifrå tre dagar med kajakk som einaste tema på timeplanen – såg vi på kva vi kunne få til innanfor denne tidsramma. Både i forhold til faglig formidling og organisering.

Her blir det øvd på hjerte og lungeredning.

Det å få tid til å utveksle erfaring og gå i djupna på planlegginga var utruleg verdfullt. Opplegget fungerte svært bra og progresjonen på elevane i løpet av undervisninga var imponerande! Det gjorde at vi fekk tid til mykje meir leik og utforsking av kajakken sine eigenskapar enn vi trudde i utgangspunktet. Både vandring på flåte og ilandføring vart testa ut med alle elevane. Samt at nokre elevar også klarte å utføre god kameratredning med x-redning.

Kajakksertifikat

Vi ynskte at elevane i løpet av undervisninga skulle lære nokre grunnleggande ferdigheiter. Det var å gå inn og ut av ein kajakk, padle framover, stoppe, padle bakover og padle slalåm.

Vi la difor opp til at undervisningsopplegget skulle bli avslutta med ei ”prøve” der elevane skulle vise at dei meistra desse ferdigheitene, og få eit kajakksertifikat som synleg bevis.

Å ta kajakksertifikatet var ei kjempegulrot og alle klarte den med god margin – sjølv om elevane sjølve hausa opp prøvesituasjonen…

Instruksjon i flåte.

Alle turmål til og i vatn har sine eigne moglegheiter og potensielle farar, anten det gjeld vind og straum/bølgjer eller uhell i og ved sjøen. Det er lærarane som må gjere vurdering i forhold til naturelementa i eit slikt undervisningsopplegg. På grunn av talet på elever i ei skuleklasse er det naturleg å dele klassa inn i to grupper. Der den eine gruppa er på land med andre aktivitetar, medan den andre gruppa held på med kajakkopplegget. Akkurat som redning frå båt og kajakk er eit naturleg element for læraren å meistre – er redning frå land noko som ein skal ha tenkt gjennom og ha gjort ei vurdering av korleis ein skal handtere ulike scenario.

Slalåm.

Høgskulen i Volda

I samarbeid med friluftslivsseksjonen på Høgskulen i Volda tok vi tak i problemstillinga med å nytte sjø som lærestad. Vi meiner det er viktig å kombinere opplæring i bruk av kajakk med opplæring i farevurdering, livredning, førstehjelp og hjarte-lungeredning. Det viktigaste er å tenke gjennom undervisningsopplegget og organiseringa slik at ein unngår ulykker, med andre ord tur etter evne. Men dersom uhell skulle skje er det viktig erfaringslæring for lærarane å øve på situasjonar med forlenga arm, eller redning.

Mest truleg er Hessa barneskule den første barneskulen i landet som har prioritert dette så høgt at så godt som heile personalet – unge som gamle – har gått gjennom eit opplegg om trygg ferdsel, farevurdering og redning ved sjø. Kurset vart gjennomført av Høgskulen i Volda, og avslutta med utandørs livredningsprøve: å hoppe ut i kaldt vatn med kleda på, dykke med varierande sikt, finne øvingsdukka mellom tang og tare, og føre den inn til og opp på kaia. På bryggekanten er det å sette direkte i gang med hjarte-lungeredning med våte kle og kalde stive fingrar. Fantastisk innsats av tilsette på Hessa barneskule!

Ut på tur.

Utstyrsbasen

Kajakkhengaren med utstyr er finansiert av Møre og Romsdal fylke og Friluftsrådet. Den inneheld små kajakkar og nokre doble for tilpassa opplæring. Den er komplett utrusta med årer, vestar, slepetau og kasteline. I tillegg er det med ein stor to manns ”sit on top” kajakk som følgje- og redningsbåt.

Klart for utdeling av sertifikat.

Gjennom indrefileten på Hardangervidda

Posted on 2012-06-082019-09-23 by Gjesteforfatter

Kvenna består av en rekke større vann samt utfordrende stryk imellom. De siste årene er det blitt stadig mer populært å padle dette Kvennavassdraget, da det er fysisk utfordrende. Samtidig får man en fantastisk naturopplevelse.

Vi hadde begynt planleggingen av turen mange uker i forveien. Det er nødvendig med gode forberedelser, fordi avstandene var store og man er nødt til å bære alt utstyr selv uten depoter underveis. Siden vi var bare to, måtte den ene bære kanoen mens den andre tok resten. Så planleggingen var alfa og omega, selv om det fortsatt snek seg inn en del unødvendige ting. Vi tørrtrente hjemme i hagen på å slå opp kanoen. Den første gangen brukte vi 40 minutter, og den siste gangen 15 minutter. Det var en velanvendt investering.

Vann over hodet

Med tunge sekker, nærmere 60 kg fordelt på to, og en lang rute foran oss, forlot vi Valldalsvatnet ved Røldal en lørdag ettermiddag tidlig juli. Vi gikk opp mot Middalsbu og videre opp mot Vivassvatnet, som var svært bratt. Vi merket at vi hadde tatt oss vann over hodet i forhold til vekta. Vi hadde fordelt vekta (30-30 kg på hver) men etter en stund ble det for tungt og vi prøvde en stund å gå to turer med tre sekker. Vi fant raskt ut at vi aldri ville komme fram med det tempoet. Så Harald tok over noen kilo til vi lå på (25-35 kg), og turen gikk videre om enn en del saktere.

Fra parkeringsplassen til Holmavatn skulle vi opp 500 høydemeter. Det er totalt 12 kolometer til Holmavatn og ruta ble ikke lettere av regn og grått vær. Ved Vivassvatnet ligger noen fantastiske utleiehytter med folk i, her stoppet vi for en kort pause. På turen oppover ble vi tatt igjen av et par gjetere som tok med seg saueflokken opp på sommerbeite, en påminnelse om at det ikke bare er turister man møter i fjellet!

Turens «høydepunkt»

Egentlig var målet for den første dagen å komme opp til Holmavatn slik at kanoen kunne settes på vannet neste dag. Men da klokken var ti om kvelden og det fortsatt var langt igjen, fjernet vi blyloddene fra ryggen og slo opp telt for natten. Like etter ankomst oppdaget vi turens ”høydepunkt”, en jakke som var bundet fast på sekken hadde falt av på turen opp. Der lå både bilnøklene og kredittkort. Men det var uaktuelt å gå ned og begynne å lete. Vi fikk ta de utfordringene etter hvert.

Neste morgen var vi endelig oppe på Holmavatn etter et par timers tung fottur. Vi var forberedt på litt is på vatnet, men det var frustrerende å finne et vann som var fullstendig islagt så langt vi kunne se. Så vi fortsatte bæringen. Etter ca en kilometer så vi de første åpne lommene med vann langs kanten, og vi bestemte oss for å slå opp kanoen. Vannlommene strakte noen hundre meter fremover, før vi møtte is igjen. Vi fant god teknikk å dra kanoen over isen ved hjelp av lange tau. Det var mye lettere enn alternativet – å fortsette bæringen. Slik fortsatte vi bortover vannet – padling der det var mulig og sleping ellers. På østsiden av vannet ble det etter hvert åpent, og vi kunne for første gang på turen endelig padle lengre strekninger.

Første stryk i Kvennavassdraget

Ved enden av vannet kom vårt første stryk, og etter noen meter med bæring satt vi oss oppi og padlet nedover. En spennende og hasardiøs opplevelse der du prøver å holde deg unna steiner for ikke å kjøre seg fast eller tippe rundt. Vi satte oss flere ganger fast på steinene, og det gjelder å holde hodet klart da det var høy vannføring i elva og man hadde kort tid på å bestemme seg hvilken man skulle velge. Det meste av utstyret vårt var pakket i vanntette poser, men allerede første dag så vi at det hadde kommet inn vann i kartposen der også kameraet lå, så kameraet sa vi farvel til et par dager.

Andre dag kom til en rask til en ende da vi endelig kom oss ned til Kvennsjøen og det begynte å pøsregne mens vi satt i kanoen. En større flenge i baugen av kanoen gjorde dessuten at vannet rant raskt inn og kanoen trengte reparasjon. Det meste av yttertøyet, samt kamera, kart og sekker var våte, og vi slo opp telt.

Sol for første gang

Neste dag så vi for første gang solen, og morgenen ble brukt til å tørke klær og til å reparere skader på kanoen. Skoene fikk vi ikke tørre, og vi gikk resten av turen med permanent våte sko. Det var deilig å sitte barføtt når vi padlet over alle større vann. Og det var en fantastisk opplevelse å kunne padle rolig over vannene. Man har god tid til å nyte naturen og se seg rundt.

Stormkjøkkenet kommer godt med, spesielt når det er pannekaker som skal lages. Tove Lau står for stekningen denne gangen.

Etter Kvennsjøen var de neste vannene Øvsta Krokavatn, Midtre Krokavatn og Nedsta Krokavatn. Det var høy vannføring i hele elva, og vi kom oss mellom sjøene ved å padle strykene der de så greie ut. Noen steder måtte vi fløte kano og sekker nedover ved hjelp av lange tau. På steder der det var umulig å padle eller fløte måte vi være alt. Det kunne ta en time å padle over et langt vann, etterfulgt av tre-fire timers strev for å tilbakelegge en kort strekning med stryk. Dette fordi man måtte gå fram og tilbake for å sondere terrenget eller bære gjennom kratt, myrer og gjørme. Det er mulig å bære kanoen oppslått, og de første dagene bar vi den stort sett i denne tilstanden.

Bør sondere stryk

Man må sondere strykene før en bestemmer seg for hvordan det er mulig å forsere de, om man skulle padle, fløte eller bære. Så prosessen kunne ta to til fire timer mellom enkelte vann, og var både spennende og strevsomt samtidig. Det var spennende å padle i strykene og strevsomt å bære og traversere kratt, myrer og gjørmehull.

Ved Nedre Krokavatn la vi oss ned for kvelden. Her var myggklekkingen i full gang. Vi var ikke motiverte for en lang kveld utenfor teltet etter hvert som myggen stilte seg i kø for å få lov til å drikke blod.

Neste dag startet i hui og hast. Vi måtte komme oss vekk før myggen fikk overtaket, og vi padlet Sandvatn samt Gunleiksbuvatnet og Briskevatnet. Her så vi andre folk for første gang på to dager, noen fiskere som lå ved hvert vann. Lett vind holdt myggen i sjakk, og vi hadde to flotte dager med mye sol, om enn lett motvind på vannene.

Bæring for første gang

Mellom Gunleiksbuvatnet og Briskevatnet slo vi kanoen sammen for første gang og bar den. Mellom disse to vannene er det en høydeforskjell på 36 meter, så da var det innlysende at strykene ikke kunne padles. Det tok ca 1,5 time å bære mellom vannene, og sekkene var blitt noe lettere å bære. Vi hadde med 14 kilo mat for turen, og mye av den var allerede spist opp innen denne tiden.

Ved Gunleiksbuvatnet. Full sammenslåing og montering av kanoen var mest effektivt på enkelte strekninger.

Dag 5 – Briskevatnet

Femte dag begynte ved Briskevatnet, et svært naturskjønt vann, og fortsatte ned Honserudvatnet og Vollevatnet. Vi hadde i utgangspunktet ikke bestemt hvor mange dager vi ville bruke på turen. Vi ville bestemme oss underveis hvor vi ville stoppe og overnatte. Men nå var vi mest motiverte til å komme oss ned til Mogen Turisthytte og få en dusj! Etter Vollevatn pakket vi kanoen sammen og bar i 3 ½ time ned til Mogen. En miserabel tur med vekslende regn, masse mygg og en sti som traverserte samtlige myr- og gjørmehull i området. Vi hadde gjørme opp til knærne og lasten var tung. Vi kom fram til Mogen turisthytte om kvelden. Skillingsbollene og varm pizza fra vertskapet smakte himmelsk!

Neste morgen padlet vi kanoen langs Møsvatn fra Mogen til parkeringsplassen på Varland. Syv timer i sterk motvind med kraftige regnbyger gjorde turen tøff. Samtidig var det en fin avslutning på turen…

Har du lyst å padle gjennom flere perler i Norge? Les om padling langs nasjonale turistveier

Kul i kajakk

Posted on 2011-10-172019-09-23 by Gjesteforfatter

Linus kikker litt overlegent på oss over solbrillene. Poserer villig for fotografen der han sitter i kassen sin, på akterdekket av Tove Karin Olsen sin kajakk. Vi møtte dem i Bjørnsund, et pittoresk fiskevær på Romdsdalskysten. Beliggende ytterst i havgapet, med beryktede Hustadvika som nærmeste nabo. Hele området er storslått og vakkert, mangfoldig og dramatisk. Her kan du oppleve kontrastene i landskapet. Det er som om Skaperen har slengt fra seg et restparti av natur her ute i havet, sør for Hustadvika, ytterst i Romsdalsskjærgården. Litt av alle effekter er tatt i bruk – fjell, fjorder, bratte klipper, sandstrender og lune viker, blankskurede svaberg, grønne enger, fargerike blomster og mengder med sjøfugl. Et eldorado som utforskes aller best med kajakk.

Både Nordre- og Søndre Bjørnsund er typiske representanter for de gamle fiskevær i Møre og Romsdal. Her står husene tett i tett. Begge havnene er verd å besøke.

Her kan man smyge seg mellom holmer og skjær. Dra på oppdagelsesferd dit man ikke kommer med andre farkoster. Besøke tradisjonelle fiskevær og steder ”hvor man skulle tru at ingen kunne bu”. Trekke kajakken opp på en hvit sandstrand eller utfordre havet i vest. Men vær forberedt på at værgudene kan ha et ustabilt humør. Her ute, med storhavet som nærmeste nabo, kan du oppleve det meste av vær i løpet av en dag. Jevnlig holder Skaperen storrengjøring; vasker, skurer og polerer landskapet med sine enorme krefter. Krefter som gjennom årtusener har formet, og omformet landskapet. Som etter en grundig rengjøring hjemme er det etterpå tid for å nyte verket, og tid for ettertanke.

Sommerhus ved havet

Søndre Bjørnsund, Nordre Bjørnsund og Hammarøya utgjorde en gang i tiden et av Norges mest pittoreske lokalsamfunn. Her hadde folk søkt sammen, tett i tett. Som til en felles beskyttelse mot elementene, mot uvær og en endeløs rekke av stormer. Sammen er de sterke, hver for seg små mot den mektige naturen. Bjørnsund ligger rett nord for Gossa og ut mot Hustadvika, bare noen nautiske mil fra Bud – som er landfast.

Bjørnsund ligger rett sør for Hustadvika, med storhavet som nærmeste nabo. Disse samfunnene kom til for at de lå så tett på de rike fiskefeltene i vest.

Det er to havner her, Søre- og Nordre Bjørnsund. Det er ikke forbindelse mellom havnene via landveien. Begge havner har sin sjarm og er vel verd et besøk, og med kajakk er det ikke lange veien mellom de to bilfrie fiskeværene. Det er i Nordre Bjørnsund at Linus, Tove Karin Olsen, samboer Bjørn Roar Warholm og Linus sin lillebror Johannes Olai holder til når de har ferie. Far til Tove Karin er oppvoks i Bjørnsund, og her har de sommerhus. De fleste kommer til Bjørnsund med rutebåt eller med egen båt, men fiskeværet ligger ikke lengre fra landfaste Bud enn at det er greit å padle ut. – Vi bruker en liten time på turen over, sier Tove Karin. Når de ikke er i Bjørnsund holder de til i Ulsteinvik, som også er et flott padleområde.

I kompakt innpakning

Linus er en spretten og livsglad Jack Russell terrier på 3 ½ år. Det er mye hund i kompakt format. Den er ikke så stor, men det vet den trolig ikke selv. For Jack Russell terrierne oppfører seg selvsikkert og uredd. Vi spør Linus om han også er uredd på sjøen. – Jeg må innrømme at jeg ikke er så fryktelig glad i å svømme, men jeg elsker å være i båt – enten det nå er seilbåt, robåt eller kajakk, forteller Linus til Padling. Matmor legger til at han har vært med å seile regatta og har sin faste plass i kajakken når de er ute og padler. Han er rett og slett en skikkelig ”Salty Dog” – en sjøulk som kan sette sjøbein og tisse i motvind.

Det levende øysamfunnet Ona, ytterst i Romsdalsskjærgården, klorer seg fast på den siste grå steinknausen før storhavet tar over. Fra Onakalven er det panoramautsikt mot havet i vest.

– Men det kan bli litt kjedelig av og til. Vi Jack Russell terriere er ikke kjent for å være så veldig tålmodige. Det hender at jeg heller vil sitte på fanget til mor, og av og til tar jeg meg en liten runde på dekk. Derfra kan jeg speide etter sjøfugler og fisker, sier den lille krabaten. Han legger til at han alltid må ha flytevest på. Tove Karin forklarer at vesten har flere funksjoner. Skulle hunden falle i sjøen holder den seg flytende, og siden vesten har sterk farge er det lettere å finne den igjen. Dessuten har alle hundevester håndtak på ryggen, og det gjør at det er enklere å få bikkja om bord i båten igjen om den skulle falle i vannet. – Linus føler seg også mye tryggere med vest om han skal ut og svømme, sier hun. Solbrillene har han delvis for å beskytte seg mot de kraftige refleksene fra solen, og delvis for å se kul ut. – Det er jo viktig å ta seg godt ut. Det kan jo være vi treffer på en lekker tispe undervis, flirer han – uten å utdype dette videre. Visstnok var det noe med frivole Fido fra Finnøy.

Ferske i faget

Så veldig lenge har ikke Tove Karin Olsen og Bjørn Roar drevet med padling. De er medlemmer av Herøy Kajakklubb, en ganske fersk men svært aktiv kajakklubb på Sunnmøre. Kurs og Vått Kort tok de gjennom klubben, og til å begynne med lånte de klubbkajakker. I fjor sommer investerte de i egne farkoster. – Du må få med at vi fikk veldig god hjelp og kyndig veiledning hos padlespesialisten ”YST Ute” i Fosnavåg. Her fikk vi prøve forskjellige kajakker før vi kjøpte, forteller Tove Karine. Valget falt på to ulike modeller i glassfiber fra Tahe Marine – ”Seaspirit” og ”Oceanspirit”. Og de har ikke angret et øyeblikk på valgene. Kajakkene er brukt flittig både ved Ulsteinvik og i Bjørnsund – selv om det har blitt litt mindre padling for Tove Karin (og Linus) etter at paret fikk baby før jul.

Ta turen opp til isbjørnstatuen, som har fått en majestetisk plassering og som er Bjørnsunds symbol. I sin tid reist til minne om sjømenn som mistet livet på sjøen.

Området ved Ulsteinvik har mye å by kajakkentusiaster. Man kan oppleve grottene og fuglefjellene på Runde, det gamle handelsstedet Borgarøy og havområder helt ute ved Stad. Slikt sett kan vi si at Tove Karin og Bjørn Roar holder til i et tøft farvann. Ulsteinvik ligger like nord for Stad, og Bjørnsund rett sør for Hustadvika. Begge deler noen av de barskeste og mest beryktede farvann langs hele norskekysten. Her møter storhavet et utall øyer og holmer. Selv om havkjeften aldri er langt unna, er det alltid skjermede områder med lune viker og sund. Alltid et sted å gå i land for å strekke på beina.

Linus og delfinen

Gjennom store deler av sommeren i fjor var det en delfin som holdt til ved Ulsteinvik. Noe som var en attraksjon både for båtfolk og padlere. På Herøy Kajakklubb sin hjemmeside ligger videosnutter av padling med delfinen. Vi vil gjerne høre litt om Linus sitt møte med ”Flipper”. – Jeg og matmor var ute en dag det var regnvær og vindstille. Da var det nesten ingen andre båter ute. Plutselig kom den store delfinen opp rett ved kajakken. Den holdt seg lenge rundt oss og matmor padlet ved siden av den. Jeg ble så forbauset at jeg nesten hoppet i vannet. Egentlig var jeg litt redd, for noe slikt har jeg ikke sett før. Det var fryktelig spennende. Jeg har hørt om delfinen Flipper, men nå var det like før jeg flippet ut, avslutter Linus.

Bjørnsund er et populært feriested. Her trives både folk og hunder, på land og til sjøs. Bikkja Linus på kajakktur sammen med matmor Tove Karin.

Fakta om Bjørnsund

Å oppleve Bjørnsund er en opplevelse. På øyene klynger de velholdte husene seg sammen tett i tett, slik de gjør i mange av de gamle fiskeværene i dette området. For eksempel på Ona og Grip. Smale smug som følger terrenget og løper rundt hushjørnene har plass til en sykkel, tralle eller gående. Det er som å være i en liten småby. Bare at her er ingen biler. En gang bodde det 500-600 mennesker i dette samfunnet. Mennesker som i hovedsak livnærte seg av det havet kunne gi. Det var to fiskemottak på Nordre Bjørnsund og ett på Søndre. Men da lokalbefolkningen i 1970 søkte om tilskudd til vann fra fastlandet, fikk de i stedet et tilbud på 15.000 kroner per husstand for å flytte. Mange takket ja, flere fulgte etter. De var slitne etter å ha kjempe mot naturelementer og styresmakter.

Det tok ikke lang tid før det bare stod tomme hus tilbake. Øyene ble fraflyttet og husene måtte kjempe mot vinterstormene alene. Da de store trålerne overtok på havet var det ikke lenger livsgrunnlag for de små, tradisjonelle fiskeværene. Men Bjørnsund ville ikke dø. Stedet har fått nytt liv, på nye premisser. Om vinteren er fremdeles husene overlatt til seg selv. Men når våren kommer livner det i Bjørnsund. Folk kommer fra fastlandet for å gjøre klar til sesongen, til et gjensyn med eventyret ytterst i havgapet. Så og si alle de gamle trehusene er bebodd av familier som søker tilbake til fiskeværet for å leve i pakt med naturen og nyte den praktfulle beliggenheten mot storhavet. I dag er Bjørnsund ettertraktet som feriested, både for familier til dem som en gang bodde her og for andre. Husene er restaurert og etterspurt. Mellom husene hageflekker med velstelte og fargerike blomster. På bryggene små prateplasser, hvor sommergjester og tilreisende møtes. Skolen som var ny i 1962 er nå leirskole, og gjennom hele sesongen er stor aktivitet rundt leirskolen.

Det kan anbefales å vandre opp til Bjørnsund fyrstasjon på Moøya. Herfra er det en fantastisk utsikt mot storhavet, Hustadvika, Bjørnsund og mot Ona.

Ta deg tid til å spasere rundt mellom husene. Studer detaljene på bygningene, de velstelte hagene og de frodige vinduspostene. Ta turen opp til isbjørnstatuen, som har fått en majestetisk plassering og som er Bjørnsunds symbol, i sin tid reist til minne om sjømenn som mistet livet på sjøen. Sundene og øyene er bunnet sammen av en rekke moloer, og det er fint å vandre vågen rundt og gjerne ta turen opp til Bjørnsund fyrstasjon på Moøya. Herfra er det fantastisk utsikt mot storhavet, Hustadvika, Romsdalsalpene, Bjørnsund og mot Ona. Det er ikke overnattingsmuligheter på Bjørnsund og heller ingen butikker. Om du ikke ønsker å campe finnes det overnattingstilbud på Bud. Her er også flere butikker og restauranter.

Til Ona

Ona er et fiskevær på Romsdalskysten som nok er enda mer kjent enn Bjørnsund. Det ligger litt lengre sør, og enda lengre ut i havet. Ona Fyr er et av de mest kjente langs kysten, og ble ikke mindre kjent etter at reklameguru Ingebrigt Steen Jensen ga ut boken med samme navn for noen år siden. Som i Bjørnsund står husene tett i tett, men Ona har aldri vært fraflyttet på samme måte. Det er et levende fiskevær, som i tilegg til tradisjonelle næringsveier har satset på turisme. Her er både overnattingsmuligheter, butikk og restauranter. Ona består egentlig av to øyer, selve Ona med fyret på toppen og den større Husøy like inntil. Den flate Husøy er frodigere og har noe dyrket mark, og helt sør ligger det gamle gravstedet med Storsanden badestrand like ved.

Uansett hvor man er på Ona så ser man fyret. Høyreist og majestetisk vokter det over husklyngen. Som en gigantisk, felles nattbordlampe for alle som bor her.

Området er ypperlig for padling, men beliggenheten er slik at man skal være erfaren for å padle ut hit. Da er det tryggere å ta kajakken med på fergen. Nærmeste by er Molde. Det er ferge fra Aukra til Hollingsholmen. Deretter fra Småge til Ona. Egentlig trenger du ikke å ta med deg bilen over, for det er ikke så mye vei på Ona. Fra Ålesund kan du følge E136/E39 og siden rute 661 og 659 til Brattvåg. Herfra er det ferge til Myklebost på Harøya. Herfra kan du kjøre videre til Finnøya, hvor det går ferge til Ona. Du kan få en fin rundtur ved å reise Ålesund – Ona – Molde, eller omvendt. Fergen går innom flere steder, og man kan gjerne bedrive ”øyhopping” – med eller uten bil. Du vil finne flotte og eksosiske padleområder alle disse steder.

Posisjoner:

Bjørnsund: N 62 53.201, E 006 48.601

Bud: N 62 54.300, E 006 54.325

Ona: N 62 51.865, E 006 32.786

På nett:

Herøy kajakklubb: http://heroykajakk.com

Bjørnsund leirskole (mye informasjon om Bjørnsund): www.bjornsundleirskole.no

Ona/sandøy: www.sandoy.no

Logg Inn