Foran meg ligger en speilblank innsjø, med en sommerlig turkis farge. Det kunne kanskje vært i et sydligere eksotisk land, men nei, fargen er et resultat av iskaldt brevann. På avstand ser det dog forlokkende og innbydende ut.
Ringedalsvatnet sett fra Trolltunga. FOTO: KIM JACOBSEN.
Populære Trolltunga
Hvert år velger flere tusen mennesker å ta turen inn til Trolltunga. Alle vil ha det berømte bildet av seg selv stående på tunga mens man gjør diverse krumspring. Jeg har det bildet jeg også. Bildene går verden rundt på sosiale medier og tiltrekker seg stadig flere turfolk fra alle verdenshjørner. De fleste går stien opp via Skjeggedal. Trolltunga ligger 700 meter over Ringedalsvatnet. Der oppe fra ser vatnet ut som en fjord, og med sine stupbratte fjellsider skaper det et nasjonalromantisk inntrykk. Innsjøen er åtte km lang og har en overflate på 4,6 km2. På grunn av kraftutbyggingen er vatnet regulert og dybden kan derfor variere med opptil ni meter. Ved foten av demningen sjøsettes kajakken og jeg er omsider klar for tur. Det er helt vindstille. Vatnet er krystallklart og flere steder kan man se langt, langt ned. Der ligger det kun stein. Ingen planter eller vekster. Stadig vekk høres plasket fra fisker som hopper, men jeg rekker ikke å se noen. Noen steiner er helt åpenbart bruddstein fra arbeid med demningen og kraftverket, men flere steder padler jeg over enorme kampesteiner. I fjellveggen ses ferske sår i de bratte fjellveggene. Best å passe litt på.
En hare hopper frem på svaberget før den forsvinner inn i skogen.
Demningen er 521 meter lang.
Spektakulære fosser
Mot slutten av 1800-tallet ble turister rodd over innsjøen for å se på Tyssestrengene og Ringedalsfossen. Det var spektakulære fosser, regnet som noen av verdens fineste og tiltrakk seg turister både fra England og Tyskland. Tyssestrengene var den gang Norges høyeste foss med et fritt fall på 312 meter. Behovet for kraft førte imidlertid til at de ble lagt i rør i 1967 og med det var den naturattraksjonen ved veis ende. I dag har en tur til Trolltunga blitt en strømlinjeformet opplevelse. Billetter til parkering kjøpes på nett, busser går i skytteltrafikk fra Odda og i etapper oppover i fjellet. I sesongen slipper du ikke inn med bil om du ikke har billett. Knapt nok ikke da engang. Selv med kajakk på taket må jeg overbevise vaktsjefen om at jeg virkelig skal padle til Trolltunga og ikke gå. Etterhvert slipper jeg heldigvis gjennom nåløyet.
Noen steder er fjellsidene bratte og glatte som rutsjebaner.
Nydelig sommerdag på Ringedalsvatnet.
Så nære kommer man Trolltunga fra sjøsiden.
Stor natur
Naturen rundt meg er spektakulær. Jeg føler meg bitteliten i møte med disse enorme fjellene. Noen steder er fjellsidene blankskurt og stupbratte, og ser ut som gigantiske rutsjebaner, andre steder flater det mer ut og grønne, frodige trær kommer nesten ned til vatnet. Jeg tar meg god tid og nyter hver meter av turen. Jeg vinker til noen syklister på vei innover grusveien. De tar bilde av meg. En hare hopper plutselig ut mellom trærne og titter litt skremt rundt seg før den forsvinner inn i skogen på andre siden.
Sår i fjellsiden viser at det går jevnlige små ras langs vatnet.
Selv om det er flott, mektig og alt det der, så skal jeg være ærlig å innrømme at det skjer ikke så veldig mye på veien. Med et fotoapparat på evig jakt etter spennende motiver blir gleden stor når jeg oppdager at speilblankt vann i møte med fjell og stein skaper morsomme bilder. Snu litt rundt på det og frem trer morsomme «aliens».
Under Trolltunga
En terrasselignende konstruksjon midt i intet.
Til slutt forteller kartet meg at jeg nærmer meg Trolltunga. Sett fra denne siden er finnes flere steder med utspring som alle kan passe beskrivelsen. Den riktige Trolltunga blir avslørt når solen reflekterer i kameraene. Blitzregnet der oppe overgår nesten papparazziaer på jakt etter Norges største kjendis. På bilder ser det ut som at tunga henger ut over Ringedalsvatnet. Det gjør den ikke. Den er faktisk 1,4 kilometer unna – en illusjon som avsløres brutalt fra denne vinkelen. Jeg padler så nært jeg kommer. Helt inne ved land sitter jeg andektig og stirrer opp. Det kommer stadig nye mennesker ut på tunga. En lett bris bringer med seg stemmer hvis ord jeg ikke klarer å oppfatte. Det overrasker meg at det hviler litt høytidsstemning over øyeblikket. Her er ingen kø, ingen kamp mot høydeskrekken, ingen forstyrrelser. Bare meg og naturen, helt stille i hverandres nærvær.
Den 100 km lange Isfjorden bortimot kløyver Spitsbergen i to på midten, frå munninga, Kapp Linne i vest til Von Post-breen i aust. Frå dei to hovudfjordane sentralt i Isfjorden, Nordfjorden og Sassenfjorden, greinar fire mindre fjordar seg ut som fingrane på ei hand, i nord Ekmanfjorden og Dicksonfjorden, i nordaust Billefjorden og i aust Tempelfjorden.
I dette området var det me fire, Otto Inge Molvær (72), Stein Helge Glad Nordahl (51), Frederik Goplen (43), dei to siste yngre kollegaer av Molvær, og underteikna, Olav K.Aksnes (71 og pensjonert norsklektor), padla ni dagar seinsommaren 2011.
Olav Aksnes – Kajakktur på Spitsbergen
Spesielt målområde
Isfjorden peikar seg ut som spesielt interessant målområde av fleire grunnar. Variert natur, rikt dyreliv, relativt mildt klima til å vere i Arktis, gode kommunikasjonar (flyplassen i Longyearbyen). I Longyearbyen er det et stort tilbod av overnattingsstader og butikkar, med rikt utval av mat/proviant og anna nødvendig for turen. Der kan ein og leige våpen, som er påbode for alle som vil ferdast fritt i terrenget. Her er det også eit profesjonelt utleigefirma ( Jørn Dybdahl), der ein kan tinge kajakkar og padleutstyr.
Under isen – Kajakktur på Svalbard. Foto: Olav Aksnes
Det er vanskeleg for ein som ikkje har vore på Svalbard før å førebu seg mentalt på den opplevinga det er å padle langs dei milelange rullesteinsstrendene og moreneslettene. Mektige, lagdelte fjell, som er flate på toppen (Templet og Brisingfjellet) eller spisse, regelmessig geometriske, som Pyramiden. Fjell forma av naturkrefter gjennom hundretals millionar år. Eller sige i fotograferingstempo eit par hundre meter frå fronten av Nordenskiøldbreen og Ferriermorenen, med nysgjerrige selar symjande rundt kajakkane, til toredrønn frå det indre av isen – til hell for oss at breen ikkje kalva dei timane me var der. Eller slå leir på frodige strandsletter, med flokkar av svalbardgjess, fredeleg beitande reinsdyr og nyfiken polarrev i bakgrunnen. Med kamera på magen, Mauseren over skuldra, signalpistol under armen, på tre timars isbjørnvakt frå kl 2200 til 0100, i midnattssol lågt over horisonten, i eit lys som omskaperTempelfjellet til Partenon på Akropolis, med ein soldat vaktande ved inngangen (fjellsøyla Skiltvakten).
Det som vanskeleg kan formidlast fullt ut i ord og bilde, er kontrasten mellom den veldige naturen og dei små farkostane, avmakts- og øydemarkskjensla, saman med gleda over å meistre samspelet. Bilda fortel likevel mykje om ein natur som er svært ulik den me opplever til kvardags i fastlands-Noreg, kanskje endå meir majestetisk enn sjølv den heime i Hardanger.
Molvær avgjerande for turen
Ein av førestnadene for at turen let seg gjennomføre, var at Otto Inge Molvær var med. Utan hans lokalkunnskap og erfaring hadde det ikkje blitt noko av ”ekspedisjonen”. I tillegg til sin akademiske og militære karriere, må han seiast å vere ein av veteranane innan langdistansepadling i Noreg, både når det gjeld alder og tilbakelagde tøffe kilometer gjennom 50-60 år. Kjærleiken til polare strøk stammar frå tida som ung lege på sjukehuset i Longyearbyen i 1977. Dette opphaldet var utgangspunkt for mange og lange utflukter til lands – på ski og til fots – og på sjøen, i kajakk, då og seinare.
Den mest ekstreme var nok den 600 km lange skituren saman med kameraten, den legendariske fangstmannen Harald Soleim (frå Laksevåg). Først på kryss og tvers i området mellom Isfjorden og Van Mijenfjorden, deretter mot nord, langs Wijdefjorden til nordspissen av Spitsbergen, Verlegenhuken, så attende til Longyearbyen. I tillegg til dette har han gått over Grønlandsisen og var ekspedisjonslege då Trollbasen blei etablert i Antarktis i 1989-90
Kort om reisa
Tidsrommet for turen blei fastsett til månadsskiftet juli/august, midt i travlaste turistsesongen. Derfor måtte me vere ute i god tid for å sikre oss flybillettar Gardemoen-Longyearbyen retur. Dei blei kjøpte over nett tidleg hausten 2010 og kosta rundt 5.000 kr. Omtrentlege totalutgifter for turen pr person kr 20.000.-, inkl. reise, to overnattingar, utgifter til mat, leige av padleutstyr og våpen. Oversikt over det me hadde med oss av utstyr og det me kjøpte/leigde i L. kjem seinare.
Klargjering før avreise – Kajakktur på Svalbard. Foto: Olav Aksnes
Ønskte mål
Det er grenser for kor mykje ein kan få med seg på ni dagar. Ver og vind har me ikkje makt over, ein må improvisere. Desse stadene ville me sjå og oppleve:
Svenskehuset
Pyramiden – nedlagd sovjetisk/russisk gruveby
Nordenskiøldbreen
Diabasodden – staden der Jørn Hurum og hans flokk av fagfolk og amatørar dei siste somrane har grave ut det fossile skjelettet av fortidshavuhyret Pliosaurus.
Alle desse stadene, og meir til, fekk me med oss.
Utstyr
Leigd hos Dyrdahl: Kajakk, spruttrekk, flytevest.
Frakta med oss: Padleårer, telt (4 Hilleberg Staika), soveposar, liggeunderlag, tørrdrakter ( Kokatat, Nemo), lufttette transportposar, foto-og videoutstyr, kokeapparat (Jetboil), kle (mykje), kart i målestokk 1:100.000, kompass, mobiltelefon (mobildekninga dårleg mange stader), førstehjelpsutstyr. Otto hadde med seg nødpeilesendar og VHF-radio (som altså kom til god nytte).
Kajakkane av merket Necky Narpa, var svært veleigna. Dei hadde god stabilitet, var lettdrivne og robuste, det siste svært viktig fordi landingane skjedde på steinete strender.
For dei som kunne tenke seg å gjennomføre ein liknande tur i Isfjorden, men kjenner seg litt utrygge, finst det alternativ. Organiserte turar, der arrangøren tar seg av det meste. Her kan nemnast Spitsbergen Travel: www.spitsbergentravel.no
Kvåsefjorden ligger på grensen mellom Vest- og Aust-Agder. Den er vid og vakker, men også lunefull og vindutsatt. Det blir lett krapp sjø i denne åpne fjorden, og flere båter har gått til bunns i ”Kvåsen”, som de lokalkjente kaller fjordarmen. Å krysse ytterst i fjorden med kajakk med kurs mot Ytre Ulvøysund, kan derfor bli en hustrig opplevelse. Lenger inne finnes det heldigvis noen små øyer som gir litt le og en kortere og tryggere overfart til Indre Ulvøysund. Uansett hvilke av sundene du velger å padle igjennom så er du ved starten av den berømte Blindleia.
Dette er den beskyttede og idylliske leia som strekker seg østover mot Lillesand. Blindleia går på innsiden av blant annet Kalvøya, Ågerøya, Furøya og den store Justøya. På de beste sommerdagene går det en jevn strøm av båter i alle størrelser og prisklasser gjennom her. Dette er nemlig også stedet for båtfolk som vil vise frem nyanskaffelsen sin.
Aust-Agder populært i sommerferien
Blindleia er flott, det er ingen tvil om det, men ønsker du ro og fred på padleturen bør du nok unngå å padle den i sommerferien. Leia kan derimot være en meget rolig og fredfull opplevelse både om våren og høsten, ja til og med om vinteren, hvis da ikke isen ligger i sundene. Min flotteste tur gjennom Blindleia foregikk en maidag. Med lett bris i ryggen kruste jeg fredfullt gjennom leia frem til Lillesand. Den idylliske byen og området rundt har også mye å by padlefolket. Særlig det østligste sundet inn til byen er spennende å padle gjennom. På en av øyene man passerer ser man restene etter et gammelt skipsverft. Historien forteller da også at etter Lillesand ble ladested i 1821, ble det mer av både handelsvirksomhet og skipsbygging. I 1870-årene lå det hele åtte skipsbyggerier i Lillesand. I dag er det ingen igjen, men i stedet har turisme og industri overtatt som de viktigste næringsveiene.
Fra fyr til fyr
Ved den vestligste av innseilingsledene til Lillesand ligger Saltholmen fyr som byr på overnattingsmuligheter. Hvis du heller satser på telt er Auesøya, noen kilometer lenger østover, et godt alternativ. Den store øya ligger helt vest i Grimstad kommune, og byr på både variert kulturlandskap, nesten uberørt kystnatur, merkede ruter, fine turmuligheter og flere gode badeplasser. Særlig den idylliske bukta Sokken, helt sør på øya, er en perle.
Hvis været er godt er det en opplevelse å fortsette rett til havs fra Auesøya og gå på utsiden av Homborgøya østover. Men vanligvis er den nok lurt å ga på innsiden for folk i kajakk. Uansett er det et must å padle innom Homborgsund fyr. En venneforening passer på bygningene og tilbyr nattlosji. Videre østover er det noen kilometer med ganske åpen kyst mellom fyret og Grimstad, som kan by på utfordringer for padlere. Er det for ruskete er det selvfølgelig bare å vente, men det kan og være et alternativ å legge kursen på innsiden av den vesle Bjorøya og smyge seg videre gjennom i Grosfjorden mot Grimstad.
Ubetjent overnatting i Aust-Agder
Velger du så å gå ut gjennom Hesneskanalen unngår du enda et åpent stykke langs kysten. Valøyene er en del av friområdet Skjærgårdsparken og er et fint stoppested, hvis du da ikke vil ta deg videre til Torungen fyr utenfor Arendal. Der byr den lokale Turistforeningen på ubetjent overnatting.
Den raskeste veien østover, langs Aust-Agders kyst, går på utsiden av Tromøya. Men det er et godværsalternativ. De fleste padlere vil nok foretrekke å følge den lengre, men atskillig mer beskyttede Sørlandsleia. Den kalles så, den indre ruta mellom Arendal og Lyngør. Den går på innsiden av blant annet Tromøya og Flostadøya, før den krysser innseilingen til Tvedestrand og fortsetter på innsiden av Borøya og Askerøya. Leia byr på en rekke idyller og er vanligvis en behagelig ferd i smult farvann.
En avstikker inn til Furøya i Tvedestrandsfjorden er også verdt å få med seg. Det er en naturskjønn og frodig øy. De vakre bygningene på øya har tidligere vært sommersted for rike familier, men eies nå av staten og kommunen i felleskap. Furøya kan by på både natursti og sommerkonserter, bare for å gi en liten smakebit. Mange kajakkpadlere setter også pris på mulighetene for å sette opp telt på Furøya og padle i området rundt. En tur langs den krokete fjorden inn til Tvedestrand er slik sett et godt alternativ.
Flere perler
Turen på innsiden av Askerøya byr på flere perler i form av trange og grunne passasjer. Å padle midt gjennom ”hovedgata” i Lyngør har jeg gjort ved flere anledninger, og jeg synes det er nesten like flott hver gang. Det er godt å se de mange godt bevarte skipperhusene. Riktignok er det ikke så mange fastboende igjen her, men oppfinnsomme og flittige øyboere har klart å snu fraflyttingen ved å lokke stressede byfolk ut av trengselen og til fredeligere forhold på en av Sørlandets perler.
En fin, liten smakebit på hvordan det er å bo i området kan det være å overnatte på Lyngør fyr etter at fyrvokterboligen ble åpnet som turisthytte. Øst for Lyngør er det også et par kilometer som kan være tøffe for en padler om Skagerak er vrang. Men hvis ikke må du benytte anledningen til å kikke nærmere på jettegrytene på Sildodden. Etter å ha rundet Høybåtangen kan du legge kursen in mot havna i Risør med sin karakteristiske hvite flekk oppe i fjellsiden. På vei inn mot byen byr forøvrig Stangholmen fyr på uteservering om sommeren, visstnok med byens beste utsikt. Videre fra Risør til Telemark, som jeg skrev om i forrige nummer, er det bare noen kilometer til Gjernestangen og Vikingleia.
Padle i innlandet i Aust-Agder
Fylket byr også på et vell av padlemuligheter innenfor kysten og helt til fjells. Hvis vi begynner med det siste så kan det for eksempel være et fint turforslag å kombinere en padletur på Rosskreppfjorden med en tur til Urdalsknuten, som er Vest-Agders høyeste topp. Innsjøen er imidlertid både regulert og vindutsatt, så forholdene kan variere veldig. Otra renner både i Aust- og Vest-Agder og er stedvis fin å padle. I Aust Agder anbefales særlig turen fra Ose gjennom Åraksfjorden, Sandnesfjorden, Bjåfjorden, slusa ved Storestraumen og så Byglandsfjorden og Årdalsfjorden til sørenden. Fjordsystemet byr på mektige omgivelser og fine muligheter for en padletur. Det gjør også Nidelva. Det meste av elva går gjennom Aust-Agder. Lange strekninger er en ren fornøyelse å padle. Turen gir mange villmarkstemninger selv om det aldri er langt til nærmeste vei.
Litt lenger øst i fylket kan Gjerstadvassdraget padles fra tettstedet som har gitt det navn, og ut til Søndeled. Ikke langt unna Gjerstadvassdraget ligger Kjølebrønnsvannene. Det er en rekke innbydende skogsvann som kan er enkle å padle med kano eller kajakk. Begge turene går i nærheten av E18. Det gjør atkomsten lettvint, og heldigvis merker man ikke mye til denne veien. Like ved E18, langs riksvei 416 mot Risør, ligger Auslandsvannet, som igjen henger sammen med flere andre små vann og gir gode muligheter for padleopplevelser. Litt lenger nord ligger det store vannet Vegår, som kan by på et par mils fin turpadling blant et mylder av øyer. Enda et stykke nordover i Aust-Agder byr Gjøvdalen på gode padlemuligheter, særlig vår og høst når vannstanden er høy i elva gjennom dalen. Gjøvdalselva kan padles mellom Askeland og Åmli.
Kan padles av de fleste
Nabodalen i vest til Gjøvdalen er den minst like flotte Tovdalen. Store strekninger av elven gjennom dalen kan padles av de fleste som har litt erfaring, selv om det blir mer bæring jo mindre erfaren man er. De fleste velger å starte i Vrålstadvatn. Med innlagte bæringer eller trillinger kan man padle helt til Hynnekleiv. Elva videre et stykke er atskillig mer krevende, men fra Herefossfjorden kan de fleste turpadlere igjen sette utpå. Det er mulig å følge Tovdalselva helt ut til Kjevik i Vest-Agder, selv om du underveis må bære eller trille en del.
Rundt Grimstad er det også gode padlemuligheter. De store innsjøene Rore og Syndle er populære valg. Litt mindre kjent er Reddalsvatnet og Landvikvatnet, men det er ufortjent. Mellom dem er det laget en kort kanal, og det finnes også en kanal til fjorden. Hele strekningen egner seg utmerket for padleturer. Det gjør også Grimevanna ved Lillesand. Sist, men ikke minst, må jeg selvfølgelig nevne Oggevann, nordvest for Birkeland. Det er en lang og kronglete perle med mange øyer. Og da har jeg bare nevnt noen av alle de spennende elvene og vannene som det i Aust-Agder innbys til bruk av kajakk og kano. Se an forholdene og bruk padlevett så er du garantert mange flotte turopplevelser!
Kart fakta: Statens kartverk nye kartserie i plast er mitt førstevalg når det gjelder padling. De har målestokk 1:50 000, tåler det meste og viser det jeg trenger. Kartbladene nr 5, 6, 10, 11, 12, 20, 21 og 30 dekker Aust-Agder fylke. Kartet er utarbeidet av Espen Heramb, basert på kartdata fra Statens Kartverk.
Ved hjelp av topografien og en molo her og der ligger havna i Skrova beskyttet mot vær og vind og gir rom for aktiviteter selv om været skulle være dårlig. Like utenfor ligger Skrova fyr og viser vei inn. Det er sent på kveld når vi ankommer og sola er på vei ned i havet. Likevel er det lyst som dagen. I havna ligger sjøen speilblank og gir umiddelbare planer om kvelds padling. De mange vikene og buktene gjør turen til en opplevelsesrik kajakktur, og vi går til sengs med en stor forventning om morgendagen.
Ubeskrivelig vakkert
Skrova er ikke stor og å padle rundt, den er gjort på en to tre. Med mindre turen handler om en enkelt tur, padle inn i vikene, hilse på seilbåten som ligger fortøyd ved foten av Skrovafjellet, padle stille forbi Fuglebergøya for ikke å skremme fuglestammen som holder til her og opplevelsen av å padle innover i Nautøysundet, er nesten ikke til å beskrive. Det er fjære og bare en meter sjø under kajakken.
Fremover ligger den ene hvite sandstranden etter den andre. Sjøen er innbydende asurblå. Strømmen tar oss gjennom sundet uten at det er nødvendig å padle. Det er så ubeskrivelig vakkert. Følelsen av å ha padlet feil et sted for så å ha kommet inn i en annen dimensjon er nærliggende. Dette er definitivt Hawaii. På stranda ankrer vi opp. Utforsker omgivelsene. Krøller tærne i våt sand. Soler oss i solsteiken. Kjenner på lukten av salt sjø, halvråtten tang og blomsterduften fra enga. Innimellom steinene dras primusen frem og forbereder en lang, varm lunsj. I luften flyr ørnen. Ikke bare en, men mange. De enser ingenting og flyr fram og tilbake i jakten på dagens middag. Minnene fra øya sitter igjen lenge etter at den er forlatt. Tips! Flere turer i kajakk kan gå fra Skrova, forbi Lillemolla og opp til Brettesnes på Storemolla. Her gjør du deg klar for første overnatting. Neste dag padler du nordover Storemollas vestside, forbi ørnefjellet og opp til havneområdet mellom Digermulen og Åsteinen. En ny overnatting før det returneres til Skrova. Eller turen kan gå videre til Trollfjorden og ny villcamping. Turen er eksponert for åpent hav og mange vil ønske seg rolig og stille sjø på denne turen. Siden været skifter fort her i nord bør værmeldingen vurderes nøye først.
Svolvær – Lysets by
Midt i Lofoten ligger Lysets by. Så kalles det både på grunn av det helt spesielle lyset som omringer byen, men også fordi utallige led-lys er med på å lyse opp i vintermørket. Byen tiltrekker seg både fjellfolk, kunstnere og padlere. Ved inngangen til havna står Fiskerkona og hilser alle velkommen. Området rundt havna er overstrødd med holmer og skjær og skaper et vell av padlemuligheter gjennom, rundt og forbi. Kjeøya, Svinøya og Risøya beskytter havneområdet og selv om det kan være rufsete på utsiden kan du alltid padle fint på innsiden. Med mindre du ønsker det rufsete. Her kan du padle forbi små og store fritidsbåter. Hoteller med store fasader i glass og tomme forlatte trebygninger fra en annen storhetstid. Utenfor brygga ligger et sjøfly klart og like bortenfor ligger rekker med rorbuer klar for flere gjester. Svolvær er et godt utgangspunkt for flere dagers tur i kajakk. Bare rundt syv km lenger sør finner du Kabelvåg. Det er ikke langt og du trenger ikke engang stå tidlig opp for å rekke å ta lunsjen på brygga i Kabelvåg. På veien må du få med deg Lofotkatedralen. Den ruver i terrenget, er gyllen på farge og ett flott byggverk. Viken er langgrunn så sørg for at det er litt flo så du får gått tett innpå.
Idylliske fjordarmer
Videre vestover ligger idylliske fjordarmer på rekke og rad. På Rekøykeila ligger gamle naust og nye rorbuer. Innerst finner du velholdte gårder som speiler seg i sjøen. Det er så idyllisk at det frister å fortøye kajakken på stranda og flytte rett inn. Innerst i neste fjord ligger Lofotakvariet og det er vel så spennende å se fra sjøsiden. Kajakken kan fortøyes på brygga om du har lyst å ta turen inn på besøk. Vestsiden av Vestvågøy er en perle av de sjeldne med idylliske viker med hvite strender, campingplasser og trivelige bomiljøer. Noe gammelt og noe nytt, slik det er overalt i Lofoten. På flere av campingplassene kan du padle rett opp på stranda og sette opp teltet. Og om litt er maten klar.
Henningsvær – Nordens Venezia
Man kan ikke padle i Henningsvær uten å ta turen opp og ned paradegaten. Det vil si, den til sjøs. Langs begge sider ligger bebyggelsen vegg i vegg. Gamle fabrikker, naust, butikker, kafeer og på enden et hotell. Alle med sin egen historie. Dekorert med fritidsbåter, fiskebåter og trebåter liggende langs siden. I den ene enden ligger moloen og i den andre enden stiger Festvågtindene bratt opp fra havet. På utsiden finnes mye mer og utforske. På nord-øst siden ligger små holmer omringet av hvit sand. Dette skaper syden-farge på sjøen og gir fantasien vinger om hvor du egentlig er. Langs hele østsiden ligger holmene på rekke og rad. De fleste er for bratte til å gå i land på, men området er rikt på fugleliv. Ytterst på Hellandsøya ruver fyret. Solid og godt forankret står det nyoppusset og hvitt og viser vei i allslags vær. Fiskebåtene tøffer forbi, et og annet fly passerer over hodet og fuglene bråker verre enn verst når du nærmer deg. Lyset som slipper gjennom skyene lager morsomme motiver og får deg til å innse at naturens eget kunstverk er det aller flotteste. Til og med radiomasten blir vakker her ute. Tips! Fra Henningsvær kan padleturen fortsette videre langs sørsiden av øya. På vei nordover kan turen enten gå rett over fjorden mot Valberg. Enda et bortgjemt paradis. Eller hva med å fortsette rett nordover mot Gimsøy og fortsette helt til Hov, helt nord på øya. Vær obs på at da må Gimsøystraumen passeres. Den kan være sterk så kanskje er det lurt å dra kajakken over land på østsiden av broen.
Kritthvite strender og midnattsol
Langs hele nordsiden av Gimsøya ligger kilometer på kilometer med kritthvite sandstrender. Sanden er svært finkornet, så fin at den henger seg fast i alt og flere uker senere er alle sprekker i kajakken fremdeles full av sand, selv etter flere omganger med spyleslangen. Øya er også kjent for å ha verdens nordligste golfbane. Det kan jo være kjekt å ha noe å gjøre mellom all padlingen. Men det aller fineste å gjøre her er å padle ut mot havet like før solen går ned. Solnedgangen blir noe helt annet og fantastisk mye bedre når den ses sittende helt nede på vannoverflaten. En eksplosjon i rosa, oransje og gult. Tid og sted forsvinner. Det er helt vindstille, til og med måsene er stille. For vestlendinger som er vant til mange holmer og skjær blir en padletur langs stranda en annerledes opplevelse. Om disse strendene hadde ligget i Syden ville de vært stappfulle av folk, mens vi her har hele herligheten for oss selv. Etter hvert som det blir fjære kommer store steiner og mengder av tang til syne. Det er fantastisk gøy å padle slalåm mellom dem, uten å sette seg fast. Vannet er krystallklart noe som gir god utsikt til både fisk og krabber som løper fra stein til stein. En og annen sel dukker også opp. De titter nysgjerrig på deg, på god avstand, før de forsvinner i havet et sted.
Reine – mest fotograferte fiskevær
Moskenesøya ser ut som en sveitserost på kartet, og på østsiden holdes den sammen av veinettet rundt Reine. Alle vil til Reine, og det er ikke få maleriske bilder herfra som lokker padlere fra hele verden. De små øyene i området er overfylt av røde rorbuer og fiskehjell, og turismen er overveldende. Da er det godt å kunne sette seg i kajakken å ta en tur. Kveldspadling i området rundt Reine, Sakrisøy og Hamnøy er obligatorisk. På kvelden roer vinden seg og sjøoverflaten blir speilblank. De høye fjellene speiler seg sjøen og skaper helt fantastiske bilder. En tur til Bunesstranda er også å anbefale. Det går fint å padle fra Reine til Vindstad og så gå de siste kilometerne til innerst i fjorden og over haugen til stranda. Utsikten over stranda er fabelaktig og kan ikke beskrives med ord, den må oppleves. En lang lunsj er på sin plass og det er vanskelig å returnere. Det er mulig å padle innover Bunesfjorden, men den er langgrunn og du kan risikere å måtte dra kajakken en kilometer eller så ut igjen. Men for å være helt ærlig. Som en strekning å padle er hele turen ganske kjedelig, så om du ikke er av dem som liker utfordringen med lange strekk, hiv deg heller med på båten som går til og fra Vindstad hele dagen.
Moskenes – dramatisk landskap
Neste dag fortsetter turen til Moskenes, knappe syv kilometer sør for Reine. Her ligger paradiset for dem som liker å padle i bølger og brottsjø. Den store moloen som stenger inne havneområdet viser tydelig at her er det noe å beskyttes fra. Etter å ha hatt rolig sjø mesteparten av turen kan det passe med litt action. Litt bølger. Litt større utfordringer. Men den gang ei. Værgudene har tatt ferie og hele landet viser seg fra sin beste side. Det er muligens ikke mange som sitter langt til sjøs utenfor Moskenes og ikke ser en eneste bølge så langt øye kan se. Det fikk vi oppleve. Like sør for Moskenesvågen ligger Sørvågen. Det er kjekt når steder har nøyaktig beskrivende navn. Men la ikke enkelheten i navnet lure deg, for den er verdt et besøk. Tett i tett rundt hele vågen ligger naustene, rorbuene og fiskebåtene. Sommerkledde mennesker rusler omkring, noen fisker, noen bader fra bryggekanten og atter andre skal ut på båttur. Tar du turen enda litt lenger sørover havner du i Å, som er siste stoppested på E10. Om du velger asfaltveien. Denne lille bygda er rett og slett et levende museum. Alle bygninger i havneområdet er bevart og fredet. På det gamle bakeriet har det vært drift siden 1844 og de er viden kjent for sine kanelboller. Dra kajakken på land ute ved restauranten. Slapp av med en kanelbolle eller to. Etterpå tar du turen innom tørrfiskmuseet før du tar bussen tilbake til Reine og henter bilen.
Ballstad – et autentisk fiskevær
Det største aktive, levende fiskesamfunnet i Lofoten heter Ballstad. Og det er det de markedsfører seg som. Men dette er også et av de største padleparadisene i Lofoten. Helt objektivt sett, selvfølgelig. Sommeren har slått til for fullt og temperaturen stiger til fantastiske 30 grader. Det er nesten helt vindstille, ja yr.no forteller oss at det faktisk er helt vindstille. Da er det kun et sted å være og det er på sjøen, i en kajakk. Hos den lokale kajakkutleieren får vi parkering, sjøsetting og verdifulle padletips om flotte steder å padle. Men det skal vise seg å være helt unødvendig. Her er alt vakkert, rett og slett et paradis. Ikke et kjedelig øyeblikk. Vi smyger oss gjennom kanaler og rundt holmer og skjær. Hver eneste en. Hilser på en ørn på toppen av en holme. Stadig vekk stopper vi å padle, bare glir stille gjennom sjøen og nyter naturen rundt oss. Kjøler oss ned ved å la hendene hvile under havoverflaten. Finner en liten strand å innta lunsjen på, steker oss brune og fine i solen og plukker bær til dessert. Svalene skriker over hodet vårt. Jammen er det deilig å være i paradis. Måtte dagen aldri ta slutt. Tips! Kysten fra Ballstad og oppover mot Stamsund og Valberg og like opp til Malnes er en perle av de sjeldne. Turen kan padles over flere dager, alt etter hvor mye man ønsker å gå inn i alle våger og viker. Anbefales på det sterkeste.
Trollfjorden – turistattraksjonen
Trollfjorden er Lofotens mest kjente fjord. «Alle» vil ha denne med seg. Om ikke annet så for å ha vært der. Og selv om de fleste fjorder er slående vakre, kan de også være ganske kjedelig å padle. Det skjer liksom ikke så mye. Trollfjorden skiller seg ut ved å være ganske så smal i starten og kombinert med de høye fjellene blir det dramatisk. Ikke minst når du sitter der bitte liten i kajakken. En liten flue i den store herligheten.
Det beryktede Raftsundet
Alle anbefalinger om padling i Trollfjorden var gode. -Uansett vær merker du lite til det i fjorden. -Vinden tar ikke her, hørte vi rundt oss. Men ingen snakket om det beryktede Raftsundet. For å komme til Trollfjorden må denne krysses. Her tar vinden godt, den presser seg ned fjellsidene og springer gjennom sundet, pisker opp sjøen. Bølgene kan bli store og du får både dem og vinden i siden. Ikke det beste utgangspunktet når sundet skal krysses. Dessuten er strømmen sterk. Noen ganger kan det være lurt å ta en pause og vente på bedre vær og da passer det bra med en pause på Digermulen. På den lokale butikken er det kafe og mulighet til å kjøpe en kaffe og litt mat. Været skifter fort. Veldig fort. Den ene dagen pisker vinden på sjøen, bølgene går store og neste dag skinner solen fra en blå himmel som speiler seg i fjorden. Innerst i Trollfjorden ligger en liten slette. Perfekt som teltplass. Etter at campen er oppe og går og middagen fortært, nærmer vi oss høydepunktet. Turen går bort til kaia, det nærmer seg midnatt og da kommer den. Hurtigruten Trollfjord siger sakte inn Trollfjorden. Den ruver i den smale fjorden, forsiktig for å holde seg i midten. Fjorden utvider seg helt innerst og da står kapteinen «på bremsen» og Hurtigruten «skrenser» 360 grader rundt. Et fantastisk skue som bare må oppleves. Og like stille som den kom er den borte igjen. Akkurat som årets sommerferie! ●●
Kyststripen kan oppdages på flere måter – fra veien, fra fjell, fra lufta og fra sjøen. Velger dere å reise med bil og kajakker på taket, så er det kanskje grunn til ikke å forhaste seg med å komme fortest mulig frem til avtalt destinasjon eller «bestemmelsessted»; det kan være mye fint og spennende å oppleve på turen dit, for å si det sånn.
Fylkesvei 17 på strekningen Steinkjer – Bodø er kjent som Kystriksveien, og for denne finnes det publikasjoner ment for turister og andre reisende som gir tips til restauranter, gjestehus, campingplasser, museer, kulturminner og severdigheter – for å nevne noe. En pocketutgave om Kystriksveien bærer undertittelen «Verdens vakreste reiserute»; den hendige, lille brosjyren inneholder også kartutdrag, fergeruter – og annonser fra firma som driver med kajakkutleie og arrangerer padlekurs.
Oppdagelser i kø
Det eneste problemet med Helgelandskysten er at den er lang; oppdagelsene står i kø – og for den som gjerne vil utforske og la inntrykkene få sette seg, trengs det tid. Masse tid. Det er viktig å la være å stresse på en oppdagelsesreise som dette. Begynner man på den galeien kan det hele bli et ork. Det viktigste rådet er derfor å sette av tilstrekkelig med tid, slik at dere kan nyte ferden og de mange fantastiske inntrykkene dere vil bli til del.
Ulike råd og beskrivelser jeg gir i denne artikkelen baserer seg på valg og erfaringer som min kjæreste, Tone, og jeg gjorde, da vi var på ferietur i fjor sommer. Da oppdaget vi litt av det som finnes på søndre halvdel av Helgelandskysten.
Torghatten og Torgværet
Begynner dere reisen sørfra, slik vi gjorde, er Torghatten ved Brønnøysund et naturlig stoppested – for noen sågar et hovedmål. Foruten det kjente landemerket med det spesielle hullet tvers igjennom fjellet, så byr fjordområdet utenfor, Torgværet, på flere hundretalls små øyer, holmer og viker med kritthvite sandstrender, som innbyr til å bli oppdaget på ny, av deg og følget ditt. Den relativt store forskjellen mellom flo og fjøre, kombinert med det flate fjordlandskapet, gjør at padlere her har det beste utgangspunktet for variasjon og spennende opplevelser.
Med Torghatten camping som base fikk Tone og jeg flere flotte turer – både til fots og i kajakk. En av de mest overraskende oppdagelsene var da vi gikk i land på en ikke altfor stor holme og fant mengder av store, modne multer. Å spise ferske, selvplukkede multer på padletur – plukket på holmen der man har gjort strandhugg – føltes magisk, som et eventyr. Sol og varme gjorde ikke opplevelsen dårligere.
Vi måtte begge klype oss selv i armen for å skjønne at vi ikke bare drømte det hele. Vi hadde funnet et padleparadis på vår første stopp langs Kystriksveien! Det føltes obligatorisk å gå begge fjellturene – både gjennom hullet og til toppen av Torghatten – før vi kunne dra videre nordover. Særlig toppturen byr på en helt rå panoramautsikt.
Vevelstad og Forvik
Vi droppet verdensarvsøya Vega denne gangen, men valgte å stoppe på Vevelstad. Gjestegården der byr på hjertevarmt vertskap og lokal, økologisk dyrket mat i verdensklasse. En annen grunn til å ta seg tid i området er godt bevarte fortidsminner – i form av helleristningsfelt – foruten Handelsstedet Forvik, som ligger rett ved fergeleiet. Her reklamerer driverne med ett av verdens nordligste kaffebrenneri. Men husk også å spørre etter bacalaoen i restauranten ved siden av – en av stedets spesialiteter – før dere drar videre derfra med fergen (Forvik – Tjøtta).
For den natur-, kultur- og historieinteresserte er også kirken og Petter Dass-museet på Alstahaug, midtveis mellom Tjøtta og Sandnessjøen, smart å legge inn på lista over opplevelser som er lett tilgjengelig langs Kystriksveien. Dikterpresten Dass bodde og utførte sine gjerninger her de to siste tiårene av sitt liv.
Alstahaug byr på mye historie, og ble ikke uten grunn valgt til Nordlands kommunes tusenårssted. Steinkirken fra middelalderen er en av få som ennå står intakt her til lands. Museets hovedbygning er tegnet av Snøhetta, og er en arkitektonisk opplevelse i seg selv – ikke minst hvordan den er blitt integrert i landskap og omgivelser. Når vi er inne i bygningen kan vi både se og føle at vi har kontakt med naturen på utsiden. Området byr ellers på en kystkultursti, for den som vil gå en tur på historisk grunn, og et kystlandskap som er egnet til å oppdage fra kajakken.
Herøy og Alstenfjorden
Reiser dere videre, til Søvik – et stykke sør for Sandnessjøen – og tar ferge til Herøy eller Brasøy, er veien kort til nye, spektakulære padleopplevelser. Min kjæreste og jeg fikk et par fantastisk flotte padleturer sammen der oppe. Selv følte jeg at det ble nesten som en litt vond opplevelse. Jeg fikk rett og slett ikke med meg alt som jeg gjerne ville oppleve i dette området. Men valgene vi gjorde føltes riktige hele veien, bortsett fra at vi ikke burde hatt noen termindato for hjemreisen.
Vi campet i telt på Herøy camping, like ved fergeleiet vi ankom på. I øst/sydøstlig retning, tvers over Alstenfjorden, ligger fjellformasjonen De Syv Søstre, og i nord/nordøstlig retning ruver Dønnamannen, som i klarvær gir et mektig 360-graders-panorama til det meste av Helgelandskysten. Det å sjøsette kajakken her, i speilblank sjø, like før solnedgang – med utsikt til de nevnte fjellene – var ubetalelig.
Brasøy og Husvær
Ut fra kart vi hadde tilgjengelig så vi at vi måtte prøve ut området omkring Brasøy og Husvær, sørvest for stedet vi campet på. Tone og jeg kjørte sørover så langt veien gikk – på Tennveien, langs fylkesvei 161 – til Tennvalen, hvor vi startet å padle ved et kaianlegg. Her kom padlesmilet raskt frem. Nå visste vi at spektakulære opplevelser ventet oss.
Som ventet kom høydepunktene tett, som perler på en snor. Eksempelvis så vi havørn flere ganger på ganske nært hold på vår ene padletur i dette området. Men inne i Brasøysundet var det de mange vakre ternene som stjal showet. Å gli inn her i kveldssol i kajakk – til ternenes sang og deres spektakulære jaktstup – føltes både andektig og majestetisk. Tenk å kunne bo på en idyll som dette, og hele tiden være i kontakt med vill og vakker natur. Paradis på jorden, sa du? Ja, definitivt!
Lengter tilbake
Hva er så hovedinntrykket jeg sitter tilbake med? Beskrivelsen padleeldorado er blitt mye brukt i dette bladet, men de sørlige deler av Husværfjorden er nettopp det. Jeg fikk bare en fornemmelse av det labyrintiske holmriket som ligger og venter der; jeg elsker den typen padleomgivelser, og derfor må jeg tilbake dit. Jeg klarer nesten ikke å vente – jeg skal planlegge nøye de forskjellige rutene jeg ønsker å padle, etter detaljerte sjøkart, og jeg skal sette av tilstrekkelig med tid, slik at jeg får med meg alt jeg ønsker å få med meg. Først når jeg er ferdig der, vil jeg være klar for å gå løs på nordre halvdel av Helgelandskysten. Det er mange fine opplevelser i vente; såpass vet jeg. ●●
NOTIS / KARTUTDRAG
Det er broforbindelse mellom Brasøy og Husvær, og for den eventyrlystne som elsker å padle langs holmer og skjær, er campingplassen på Brasøya trolig et enda bedre utgangspunkt enn det min kjæreste og jeg valgte som base. Videre vil jeg anbefale å kjøpe sjøkart, eller skrive ut kartutdrag med passende målestokk fra norgeskart.no, som viser detaljer om grunner og navnene på de mange øyene, holmene og skjærene i den labyrintiske skjærgården. Ikke minst vil dette være smart å ha for å kunne planlegge og tilpasse padleturen i forhold til båt-/ skipstrafikk.
Leia er sørvest for Brasøy og Husvær er trang og kronglete. Her kryr det av sjømerker, og det er naivt å tro at alle båtførere som ferdes vet eksakt hva disse betyr og hvordan de skal forholde seg. De har sikkert nok å konsentrere seg om – og med et slikt utgangspunkt er det jo desto viktigere at padlere tar sine forholdsregler og prioriterer sikkerhet – «safety first», som det heter.
Om nærmeste åpne havområde er langt unna, eller du ikke er avhengig av bølger for å trives i kajakk, kan urban padling kanskje være noe for deg. Nordåsvannet i Bergen, som egentlig er en fjordarm på rundt fem kvadratkilometer, ligger kun en ti minutters kjøretur unna sentrum, og byr på både naturopplevelser og urban stimuli. Så fremt det ikke ligger is på bergensernes populære rekreasjonssted, kan du padle her hele året.
Det som kanskje er aller gøyest er kontrastene du opplever ved å bare snu hodet andre veien. Du kan nemlig velge: vestover mot skogkledde øyer, Straume med strømmer å leke i, og åpen horisont, eller østover, der pulsen fremdeles kan slå i takt med trafikken som dundrer langs E39 like over hodet på deg. Begge deler gir deg en tur med mersmak, og variasjonene og rutene er mange.
Trafikk og grafitti
Selv om naturen i form av måkeskrik, svaberg og solgangsbris er det du kanskje pleier å trakte etter når du skal padle, er det unektelig litt spennende å sitte i kajakk under motorveien mens bilene dundrer over deg i 80 kilometer i timen. Man føler seg liten under betongen, og tanken på tonnene som suser forbi rett over hodet på deg, kan fremkalle et og annet grøss. Det er heller ikke hver dag man padler under broer dekket med grafittimalerier eller gjennom smale kanaler, som er sluser inn til bakgårdene og parkene som omringer vannet. Her blir du på mange måter kjent med en annen side av byen.
Legger du ut fra Skjoldabukta i Fana, er det første du passerer, store heisekraner som strekker seg mektige mot himmelen. Det er som de brisker seg litt der de jobber med å bygge leiligheter med sjøfront i ti millioners klassen. De føler nok på konkurransen om oppmerksomheten. Langs sjøsiden ligger ærverdige gamle, velholdte og kvadratrike villaer, gjerne med en brygge, et gammelt badehus eller en liten strandlinje som tilbehør. Et mekka for den som er begeistret for arkitektur, og kan like å nyte den i form av både gamle villaer og nye, lekre funkisboliger. Er du heldig er Kygo hjemme i sin egen arkitektoniske perle, som ligger sentralt plassert med storslått utsikt over vannet. Boligen er et spennende syn i seg selv.
Kongebolig
Ikke langt unna boligen til Bergens mest berømte mann, ligger boligen Kongen bruker når han besøker byen. Her finner du en nydelig park, som er populær blant byens befolkning i sommerhalvåret. Kommer du hit i mai, kan du nyte blomsterprakten i parken, som mest ser ut som en fargerik fest. Har du med niste, er dette det perfekte stedet for en rast og kanskje et bad i den lune viken. En sightseeing på land er å anbefale. Museet er åpent fra juni til august, og hvem vet? Kanskje kommer kongen?
Marmoreventyr
Nordåsvannet er omkranset av flere av byens syv fjell, og med Ulrikens topp i ryggen, kan du sette kursen mot Marmorøyene, der de på 1700- og 1800-tallet tok ut marmor som til og med pryder danske slott. På veien kan du sikre deg noen fine bilder under fjellet på nordsiden. Her er det bare å forberede seg på å bli bergtatt, for det er som om berget tar deg der det ruver flere meter over deg, med glatt fjell som stuper ned i fjorden. Padler du videre og runder øya på sørsiden, kommer du til flere fine viker, der det er enkelt å komme seg på land. Går du i land og vet hva du skal se etter, kan det være at du faktisk finner marmor under mose og stein. I dag er øyene mest kjent for å være fine teltplasser, og de er et populært stoppested for både padlere og båtfolk.
Kontrastenes rike
I det du setter kursen mot Skjoldabukta igjen, må du ta deg tid til å ta inn kontrastene. På en sen vårkveld i april, er inntrykkene mange og forskjellige. På den ene siden har de gule heisekranene tatt pause fra utbyggingen av det som skal la noens drøm om å våkne til sjøutsikt gå i oppfyllelse. Motorveien tar aldri kveld, larmen fra bilene flyter jevnt i det fjerne. De hvite små husene som klamrer seg til byens fjellside, lyser mot deg fra sentrum, og masten på Ulriken holder et øye med det hele. På den andre siden bader Marmorøyene i rød solnedgang. Tjelden har det travelt i fjæresteinene, og i den mektige skogen bygges det reder og kvitres så intenst som det bare kan kvitres på denne tiden av året. Fjorden er blikkstille og sola varmer deg i ryggen, der du padler mot land. Du vet du kommer igjen. Her kan du velge rute ut fra hva nettopp du ønsker å oppleve. Om du vil kjenne puls fra bylivet eller hvilepuls fra naturen, er opp til deg. «Ja, takk, begge deler», er faktisk mulig på Nordåsvannet
Torbjørn Lundhaug har vært med på mye god padling. Denne turen er intet unntak.
Solund ligger nord for Sognefjorden, har karakteristisk landskap med mye fjell, som består av konglomerat, og lite vegetasjon. I gråvær og vind kan det være lite fristende for friluftsliv annet enn å fiske. Men når solen skinner over øyriket, og vinden løyer, da finner man knapt noe mer fasinerende her vestpå. Også spesielt er det at naturen har fått ligge i fred for inngrep gjennom tidende, utover det som trengs for å bo og livnære seg. Njørd Ro- og kajakklubb i Bergen har årlig en høsttur.
I 2016 gikk den til en vik der Steinsund Marinesenter driver utleiehytter i sjøkanten, nær kommunesenteret Hardbakke. Vertskapet hadde middag klar til oss begge dagene, og sjømatbordet, da vi kom inn sultne og trøtte etter turen til Utvær, ble forsiktig sagt, satt stor pris på. Det var nest siste helg i oktober, og litt is på kaiene da vi en lørdag morgen, før solen kom over fjellet, etablerte oss i kajakkene for dagens langtur.
Planen var å gå nordover Liasundet og runde Steinsundøya og sette baugen sørvestover. Vi kom da inn i et område med øyer, sund og holmer, og rundet sør om Litle Færøy, som er en husmannsplass som brukes blant annet av Norsk Kystkulturakademi til leirskole, padlekurs, roing og andre kystrelaterte aktiviteter; mens utegangersau holder vegetasjonen nede.
Vindstille
I vind fra nord ville vi neppe fortsatt utover, og heller valgt det mindre utsatte Dalesundet og kost oss der. Men det var vindstille, oktobersolen varmet som på en vestlandsk midtsommerdag. Noen av oss prøvde å finne Tangeneskanalen, et sund som fører inn til gården Tangenes (har vært på Norge Rundt). I dag ga vi opp, men det kom ny mulighet. Hovedgruppen hadde padlet videre og kanaljegerne fant dem igjen utenfor et naust på Steinsøya, med termoser, gode matpakker og en usedvanlig ro. Skulle vi ikke til Utvær, liksom? Roen smittet og det ble en god times pause på alle sammen før vi nå skulle ut å kikke på storhavet.
Stjernsund tar oss innom Kolgrov på returen.
Dyktig turledelse
Turleder Bernt Solheim bekymrer seg sjelden. Han lar gjerne medpadlerne utfordre komfortsonen iblant, samtidig som han har stålkontroll på turdeltakerne og deres ferdigheter. Men bare utfordringer gjør deg til en bedre padler; at du kan nå nye turmål du kanskje aldri trodde du ville oppleve. Ytterst i Oldersundet slo dvaske dønninger rolig mot land. Strøm ut og dønninger inn, skapte imidlertid et hav av hvitt skum. Det var som å padle i skyene. De som var skeptisk til dønninger fikk straks annet å tenke på. Dette var en sjelden opplevelse.
Vi fortsatte sørover langs «land». På vestligste punkt her måtte vi bestemme oss. Om noen var betenkt, sa de det ikke. Det var herfra 7-8 km åpent strekk til Utvær. Solen skinte, det var knapt nok bris av vindstyrke, og maken til kosetur som vi hadde til dette vestligste punktet i Norge, kunne knapt hatt sin like. Heldigvis padlet ikke alle like fort, så det var en ren nytelse å ligge utpå uten noe som hastet. Og det ble mange fine fotomotiver med fjellet Alden i bakgrunnen. Det var høy stemning da alle var vel over og vi kunne ta bilde av flåten med fyret i bakgrunnen før vi gikk i land. Tilbake var det organisert transport med lokalbåten, så vi hadde god anledning til å utforske stedet.
Skumpadling. Dønningene møter land i sundet der vi går ut. En artig opplevelse.
Viktig fyr
Utvær fyr er et av de store og viktige fyrene langs kysten. Det lå midt i et av de mange rike fiskefeltene, særlig for det store sildefisket på 1800-tallet, og senere var det viktig for ferdsel med større båter. På det meste bodde det 200-300 mennesker på de små øyene. Nå er det ingen fastboende. Om sommeren derimot, fyller feriefolket opp husene, og vertskap tar imot besøkende som vil ha omvisning på fyret. Det er lurt å bestille på forhånd. Og det går båt ut, så du må ikke padle!
Lokalbåten turistattraksjon
Bernt hadde kontakt med lokalbåten. Han sa at vi var kommet fram og at avtalen om henting sto ved lag. Turene med lokalbåtene i Gulen og Solund er turistattraksjoner, på grunn av den vakre naturen og alle stedene de kjører innom. Kajakker hadde de hatt med før, så alt ble surret godt fast før skipperen på «Stjernsund» ga full gass mens vi nøt solnedgangen på styrbord side. Etter sjømatgildet om kvelden, ble gjengen fort nokså stille. En etter en forsvant til rommene sine og gynget inn i drømmeland akkompagnert av måseskrik og sjøluft.
Søndagen var satt opp med valgfri tur. Noen valgte å padle i området rundt Hardbakke, mens andre ville finne denne kanalen ved Tangenes. Den står på kartet, men er svært vanskelig å se i terrenget. Jostein klarte det. Men vannstanden var lav, så vi måtte ta beina fatt for å komme inn dette øksehugget, delvis skutt ut midt på 1800-tallet for at gårdeieren på Tangenes skulle komme seg til tuns med robåt. Vårt mål var nådd, og vi padlet tilbake til hyttene, lastet opp, ryddet ut alt medbragt utstyr, og dro til fergen. Den går ikke så ofte. Ombord traff vi kjentfolk som også hadde tilbrakt helgen i kajakk i Solund, og opplevd en oktoberhelg av beste kvalitet.
Det aller vestligste punktet i Norge som ikke dekkes ved flo sjø, er Nordholmane. Det ligger knappe fire kilometer nordvest for Utvær med høyeste punkt ti meter over havet. Og: Korteste vei til Utvær er fra Hjønnevåg. Da må man passere Straumsfjorden, som ikke har fått dette navnet uten grunn. På stille vær er det en god times effektiv padling fra Hjønnevåg til Utvær.
Venner av Utvær
Utvær har sin egen venneforening – «Vener av Utvær» – som blant annet organiserer vertskap om sommeren, og vedlikehold av fyret. Foreningen arbeider for å fremme de historiske og kulturelle verdiene knyttet til øysamfunnet, og for å gjøre stedet mer kjent og tilgjengelig for publikum. se www.utvær.com.
START MARATON: Klokken er 07, og det er klart for start av maraton. Legg merke til Joseph og Kristine som er klare til å hoppe i vannet ute til høyre i bildet.
Vi er veldig fornøyd med arrangementet, og kan allerede nå slå fast at det blir Smøla padlemaraton neste år også, sier Anders Hermstad – primus motor for arrangementet. Smøla er et fantastisk øyrike litt nord for Kristiansund, og er kanskje mest kjent for sin store vindmøllepark. Men i år var det ingen vind under arrangementet – og padlerne fikk en fin tur i et vakkert landskap. Noen strekninger kan være utsatt for bølger, og det var gjort et stort forarbeid for å ivareta sikkerheten. Mange båter stilte, og alle deltagerne hadde GPStracking. Begge deler gjorde at sikkerheten ble godt ivaretatt.
The splash
NORGESMESTER: Mildrid Flø.
Alle konkurranser har sitt kjennemerke. Ved siden av gedigen dugnadsinnsats og fantastisk natur – så var «thesplash» en veldig kreativ måte å starte løpet på. Nyinnflyttet smølaværing, (fra Kenya) Joseph BiranuMamo, startet nemlig deltagerne ved å hoppe i vannet. Kenya er jo ingen sjøfartsnasjon, så han fikk hjelp og psykisk støtte av Kristine Hermstad. Da disse tok vannflaten gikk starten! De bidro på denne måten til mye godt humør, og til at Smøla Padlemaraton har noe ingen andre kan etterligne!
GPS-sendere på alle deltagere åpner for mange muligheter. Det ene er sikkerheten – da alle til enhver tid kan se hvor padlerne befinner seg (se bildet). Publikum får også mulighet til å følge med i sanntid, og kunne trekke mot målområdet når neste deltager nærmet seg.På helmaraton var det også ganske krevende navigering i siste del av løypa. Under banketten ble sporet GPS-senderne la i kartet spilt av i 60 ganger hastighet. Da var det utrolig morsomt å se på rutevalgene, og hvor folk hadde rastet og gjort andre nødvendige ærend. Hermstad fortalte til Padling at det neste år også kan bli premie til den padleren som finner korteste veien gjennom løypa.
RULLEWORKSHOP: Både lørdag og søndag var det rulleworkshop med Eldrid Flø, nybakt norgesmester i grønlandsrulle.
HALVMARATON: Starplasket har akkurat gått, og halvmaraton er i gang.
STARTPAR: Joseph BiranuMamo fra Kenya og Kristine Hermstad sto for starten i Smøla padlemaraton. Joseph gikk bare under tilnavnet “The Splash”.
HALVVEIS: Vinneren av halvmaraton, Helge Rønnes, i godt driv.
GOD SIKKERHET: Underveis i løypa var det både båter som kontrollpunkter og båter i fart. I tillegg var trackingen av deltagerne en del av sikkerhetsopplegget.
SNARVEI: Johan Christian tar sjansen på å skli gjennom tangen, mens de som hadde fast ror på surfski måtte bære. Store tidevannsforskjeller skaper utfordringer underveis!
FRA FÅVANG: Marianne og Rolf Toftstuen kom fra Fåvang for å delta i Smøla Padlemaraton. Her har de akkurat krysset målstreken.
GOD STEMNING: Asbjørn Solberg og skotten Chris Volley knivet om andreplassen i halvmaratonklassen. Asbjørn ble til slutt for sterk for skotten, som tok det med godt humør.
Fornøyde
Ekteparet Marianne og Rolf Toftstuen hadde tatt veien helt fra Fåvang for å delta i Smøla Padlemaraton. De fant info om arrangementet da de googlet på Veidholmen og Smøla. Da det passet med ferien, så tok de turen. – Vi kunne jo bare satt oss ned med fjernkontrollen for å se på TV, sier Rolf. Men i 2007 gikk vi til anskaffelse av kajakker, og siden da har det blitt veldig mye padling. Vi vil gjerne komme igjen neste år også. Dette var et flott arrangement.
GPS-TRACKING: Publikum kunne følge padlernes rutevalg live under konkurransen. Dette er både publikumsvennlig og bra for sikkerheten.
Rulleworkshop
Da alle deltagerne var kommet i mål, hold nybakt norgesmester Mildrid Flø et rulleshow i målområdet, før hun tok med seg en gruppe for å lære dem å rulle også. Anders Tangvik ville gjerne også vært med, men kom i mål på helmaraton syv minutter før kursstart. – Det får bli til neste år, sa han blid og sliten. Nå vil jeg bare slappe av, og kanskje se litt på. Dagen etter var det ny rulleworkshop, og mange fikk seg noen aha-opplevelser. Mildrid hadde nyttige triks til både unge og gamle.
Resultater
Maratonklassen ble vunnet av Johan Christian Loennechen og Torill Ringsø. Her var det medhenholdsvis åtte og to deltagere. I halvmaraton var det Helge Rønnes og Cicilie Sørstrand som vant. Her var det med 13 deltagere i herreklassen og fem i dameklassen. I turklassen deltok det over 20. Til sammen var det 50 padlere med i Smøla padlemaraton i 2016, og det blir sannsynligvis flere neste år.
Har du padlet i Nordland, Lofoten og Sør-Troms? Eirin har padlet en rekke steder i området og her får du hennes tre utvalgte steder!
Sør-Troms
-Hvis jeg skal trekke frem tre av de stedene jeg vil anbefale andre padlere på det sterkeste, vil det være skjærgården mellom Bjarkøy og Meløyvær/Krøttøy i Sør-Troms. Å padle her er bare helt fantastisk, og man kan padle langt ut i havgapet. Det finnes mange øyer med flotte strender, mye sel og mulighet for å se hval. Man har mulighet til å overnatte og leie kajakk på Krøttøy, forteller den entusiastiske padleren. Hun bruker mye av helgene og feriene til friluftsliv, både padling, skiturer og fotturer. Spesielt de siste sju-åtte årene har hun tilbrakt ekstra mye tid ute i naturen.
– Jeg har alltid vært glad i friluftsliv, og har hytte i sjøkanten hvor jeg delvis bor, forteller Eirin. Her har hun kajakken liggende i hagen, alltid klar til bruk.
– Jeg kjøpte min første kajakk for fem år siden, en surfski, siden de er sikrere å padle alene i. Året etter kjøpte jeg en havkajakk, siden jeg ønsker å dra på lengre turer med oppakning, fortsetter hun. Eirin startet å padle litt da hun studerte og jobbet i Tromsø for mange år siden. Hun tok padlekurs, og lånte seg kajakk hver gang hun skulle ut å padle. Likevel – hun ble bitt av padlebasillen.
Salten og Lofoten
I løpet av årene har kajakken brakt henne til mange idylliske og nye steder i Nord-Norge. Steigen i Ofoten er en av dem, og som hun gjerne drar tilbake til. Her finnes mange vakre øygrupper, den ene vakrere enn den andre, og med fantastiske hvite strender.
– Mens man padler har man utsikt til Lofotveggen, utrolig vakkert, forteller Eirin. Også Lofoten står øverst på hennes liste over steder hun anbefaler, og da spesielt i området ved Henningsvær.
– Det er et sjarmfullt fiskevær langt ute i havet, med flotte plasser å gå ut for å spise. Det er en opplevelse i seg selv bare å padle inn i fiskeværet. På begge sider av fiskeværet er det øygrupper som er flotte å padle til, og man bør velge overnattingssted hvor man kan sette ut kajakkene. Hun angrer ikke på at hun startet å padle, og forteller at det har brakt henne til nye steder hun aldri ville nådd.
– Det er en flott måte å møte nye områder man ellers ikke ville nådd. Nord-Norge er et eldorado for padling. Her finnes mange flotte områder og øygrupper. Ingen ting er som å padle til en øy langt ute i havgapet, slå opp teltet ved en hvit strand i midnattssol, avslutter hun.
Siden de 220 fyrene i Norge er fordelt på hele kysten er det sjelden langt å reise før du kan sette utpå for å padle til nærmeste fyr. For mange av Padlings lesere vil jeg tro at nærmeste fjord er Oslofjorden, Norges mest trafikkerte. Men imponerende nok er det denne vel ti mil lange fjorden som har størst muligheter for padlere som vil besøke en fyrstasjon.
Fra Torbjørnskjær fyr, lengst ute, og til Kavringen fyr, lengst inne, er det 20 fyrstasjoner og tåkeklokker som kan besøkes med kajakk, vel halvparten er besøksfyr og seks av dem inngår i en kystled og har overnattingsmuligheter. Kortreiste fyrbesøk er selvfølgelig et gode, og for undertegnede er den nærmeste muligheten Fyrsteilene ved Nesoddlandet, på østsiden av fjorden. Dersom jeg setter utpå fra hjemmet mitt ved Hvalstrand på vestsiden, er det bare drøye seks kilometer å padle over fjorden om været er lagelig. Ruten går imidlertid tvers over skipsleia så det gjelder å passe på, særlig de utenlandske fergene kjører fort i fjorden – og de stopper ikke for en kajakk. Avhengig av vindretningen er det flere muligheter å komme i land på den vesle øya Fyrsteilene.
Vel i land kan du besøke en usedvanlig populær kystledhytte, som er innredet i den gamle fyrmesterboligen. I en annen bolig holder en kunstner til, som både fungerer som vaktmester for anlegget og arrangerer kunstkurs for skoleelever og andre. Så populær er Fyrsteilene at når Oslofjorden Friluftsråd åpner bookingen på vårparten, må du være raskt ute for å sikre deg overnattingsplass. Men en tur innom kan du uansett få lov til. Det første fyret på Steilene ble tent i 1837. Fyret ble drevet som bemannet stasjon til 1967 de det ble erstattet av en automatisk fyrlykt
Fyrene i Indre Oslofjord
Fra Fystilene må du legge kursen nordover om du vil ha med deg et besøk på de fire fyrene i indre Oslofjord. Hvis du vil ha overnattingsplass, padler du forgjeves siden ingen av dem tillater det. Men dersom du er interessert i fyrhistorie er det en god ide. Utenfor Ildjernet, knapt fem kilometer nord for Steilene,ligger ett av dem, eller rettere sagt lå. På et beryktet undervannsskjær lå det mellom 1919 og 1967 ankret opp et fyrskip. I dag ligger det en stor lysbøye der.
Nye fem kilometer nordover, utenfor Bygdøy, ligger det besungne Dyna fyr like ved kystleia på en knøttliten øy, og viser vei inn i Oslo havn. Det var bemannet fra 1875 til 1956, da det ble automatisert. Fra 1992 har det blitt drevet restaurant og selskapslokale der. Det er mulig å besøke fyret med kajakk, men bryggen er høy og vanskelig å komme seg opp på. Det er den også på Kavringen, like utenfor Aker brygge. Det er etter min mening Oslofjordens stiligste fyr. Det ble bygget i elegant sveitserstil og tent i 1892. Det vesle fyret har aldri hatt egen bemanning, men ble drevet sammen med Dyna av personalet der, til det ble automatisert samtidig med Dyna. Inn i Kavringen fyr kommer du neppe, men utsikten fra den lille kaien utenfor og mot Oslos indre havnebasseng er formidabel, med Aker Brygge, Oslo Rådhus og Akershus like innenfor.
Det siste fyret i indre Oslofjord er Heggholmen, som også er det eldste. Det ligger nord på Gressholmen og har vist veiinn til Oslo havns østre deler siden 1826. Det ble avbemannet i 1972, og er siden holdt i ypperlig stand av Oslo havnevesen, som bruker det til representasjonslokale. Om du ikke blir invitert av dem, kommer du deg nok ikke inn i bygningen. Å komme til Gressholmen med kajakk er imidlertid lett. Øya har mange fine landinger og den er også et populært turområde for Oslos befolkning.
Strømtangen fyr utenfor Fredrikstad ligger ved utløpet av Norges lengste elv.
Fra Nesodden til Moss
De fleste andre fyrene som var bemannet i Oslofjorden ligger som perler på en snor utover østsiden av fjorden.Det første du passerer etter Fyrsteilene er Søndre Langåra tåkeklokke, som var bemannet fra 1896 til 1967. I dag er det kystledhytte på plassen. Det er ikke så lett å legge til med båt ved tåkeklokka, men med kajakk er det flere muligheter. Ved Digerudgrunnen fyrstasjon er det en fin strand og lett å komme i land, men dessverre er stasjonen stengt for allmennheten. Fyrstasjonen ble bygget i 1871 for å vise skipsfarten en trygg kurs gjennom det trange farvannet nord for Drøbak. Den ble avbemannet i 1975, og har vært både feriested for Kystverket og kystledhytte i mange år.
For tiden er den dessverre ikke det siste. I selve Drøbak by ligger også en fyrstasjon, i den gamle Tollboden. Drøbak hav-nefyr var bare bemannet mellom 1868 og 1890 før det ble automatisert. Det ble nedlagt helt i 1961 og eies nå av Universitet i Oslo som bruker det til undervisning og forskning. Det er vanligvis ikke adgang, men i alle fall lett å beundre den gamle bygningen fra utsiden. Lett for padlere å komme i land ved fyret, er det også i Moss, som har neste fyrstasjon på turen sørover langs østsiden av Oslofjorden. Men fyret der er bare en kopi av det som sto i Moss havn mellom 1857 og 1960.
Gullholmen fyr ligger også i Moss kommune, på en liten øy på utsiden av Jeløya, Det ble bygget i 1894 for å lede skipstrafikken ut og inn av indre Oslofjord. Også her er det lett å komme i land med kajakk på strender flere steder på den ganske store øya som fyret ligger på. Fyret ble åpnet som kystledhytte i fjor og vil nok bli et populært turmål. Får du ikke plass på fyret er det godt med teltplasser på øya.
En vakker vinterdag utenfor Filtvet fyr er en flott opplevelse.
Ytterst i fjorden
Videre utover østsiden av Oslofjorden ligger det hele fire fyrstasjoner, og tre av dem kan du overnatte på. Det første av dem ligger på odden der Glomma møter havet i Fredrikstad. Strømtangen fyr ble tent i 1859 og var bemannet helt til 1977. Da ble fyrlyset også her erstattet av en automatisk fyrlykt like ved. Etter noen århar også Strømtangen blitt tatt i bruk som kystledhytte av Oslofjorden friluftsråd. Her kan du bo flott i den gamle fyrvokterboligen.
På holmen fyret ligger på er det også to andre kystledhytterytter som kan leies for overnatting. Det er en bukt med fine landingsforhold med kajakk på innsiden av holmen der fyret ligger. Struten fyrstasjon ligger mer værhardt til på en liten øy fem kilometer utenfor nordspissen av Hvalerøyene. Hvis været er brukbart er det likevel et flott turmål for folk i kajakk. Vel over fjorden vil padlere finne et par strender med fine landingsforhold.
Etter at fyret ble avbemannet og nedlagt i 1985 sto det tomt noen år før en venneforening overtok ansvaret. Også her er det i dag kystledhytte,og det er mulig å leie fyret for en uke av gangen. Homlungen fyr utenfor Skjærhalden på Hvaler er foreløpig det siste av besøksfyrene på Østfoldkysten. Det ble bygget for å vise leia videre innover mot både Fredrikstad og Halden i 1867 og automatisert og avbemannet i 1952. Også her har Oslofjorden Friluftsråd gjort en stor innsats og satt i stand et par av fyrbygningene til en trivelig kystledhytte. For padlere er det greit å komme i land ved havna like ved fyret.
Det er nå bare ett fyr igjen på Østfoldkysten som ikke er åpnet for allmennheten, og det er det flotteste av dem alle – Torbjørnskjær. Det ligger en drøy mils vei utenfor Hvaler og ligger helt åpent til uten noen beskyttende skjærgård. Fyret var bemannet mellom 1872 og 1990 og ble regnet som en av kystens mest værharde. Det var her fyrvokteren skrev i loggboka etter en usedvanlig kraftig storm: «Sjøen slo inn et vindu i fyrbygningen. Fandt sild på gulvet.» I dag er den praktfulle gamle granittbygningen på fyret i ferd med å råtne opp innvendig, og det vil sannsynligvis koste for mye å sette den i stand somkystledhytte. Dessuten er det vanskelig å komme i land selv på godværsdager.
Vestfold- og Buskerudkysten
På vestsiden av Oslofjorden ligger det seks fyrstasjoner mellom Færder og Filtvet, men bare et av dem har foreløpig overnattingsmuligheter for turister. Det er dessverre ikke Færder, Norges nest eldste fyr, men det arbeides med saken. Etter at Færder ble nedlagt som bemannet fyrstasjon i 2005, har det vært i bruk som en av Kystverkets vedlikeholds stasjoner. De bruker imidlertid ikke alle husene. En venneforening jobber derfor med å sette istand en kystledhytte, og kanskje åpnes den allerede i år. Det går greit å komme i land med kajakk på Færder, men fyret ligger svært åpent til og det er nesten en mil fra Hvasser og ut,så dette er for de fleste padlere bare et turmål i godt vær.
Utenfor Nøtterøy ligger Fulehuk fyr, sør for øygruppen Bolærne. Fyret ble tent allerede i 1821 og var lenge kjent for sin vanskelige adkomst. Fyret hadde ikke kai, bare et tau som var spent fra fyret og over til et skjør. I det måtte betjeningen gå armgang når til skulle til eller fra båt. I dag er kaiforholdene i orden, men særlig kajakkvennlig er den ikke. Om det ikke er så mye sjø, går det likevel an å ta seg i land fra en kajakk i en sprekk i svaberget på sørsiden av holmen. Vel på land vil du oppdage en usedvanlig flott kystledhytte somer innredet etter at fyret ble nedlagt i 1989. I det gamle fyrtårnet er lyset fjernet og det er innredet en nydelig liten salong med utrolig utsikt. Et bokstavelig høydepunkt.
Videre innover langs vestsiden av Oslofjorden er det også mye fyrhistorie, men bra landingsforhold på Torgersøy fyr utenfor Tønsberg og Bastøy fyr utenfor Horten. Det første var i drift mellom 1851 og 1890, og i dag er det bare en lykt og en tåkeklokke igjen. Bastøy ble tent første gang i 1840 og revet i 1897. Det ble så bygget opp på nytt i 1918 og var i drift til 1987. I dag brukes fyret av Bastøy kretsfengsel og er inngjerdet! En kikk fra utsiden er dog lov.
Ved utløpet av Drammensfjorden lå Rødtangen fyrstasjon og tåkeklokke mellom 1840 og 1897. Fyrbygningen ble solgt til private som hytte for mange år siden, men tåkeklokka er restaurert av en venneforening og absolutt verdt et besøk – også for padlere. Filtvet fyr er det siste på lista denne gang. Det ligger ved innløpet til Drøbaksundet og indre Oslofjord og er lett å nå også med kajakk. Fyret ble også tent i 1840, men var bemannet helt til 1985. Siden har en driftig venneforening sørget for å holde fyret istand og forvandlet det til en kulturinstitusjon med eget museum. Altså ingen dårlig plass å padle innom om du ønsker mer kunnskap om fyrhistorien i Oslofjorden.
Vil du vite mer?
Norges fyr. Bjørkhaug og Poulsson. Grøndahl &søn forlag as. 1986. Norges fyrvesen. C. F. Rode, Steenske forlag. 1941. Fyrene i Oslofjorden. Schau og Lauritzen Gyldendal. 2010, www.fyr.no.www. kystled.no og www.oslofjorden. org. De fleste besøksfyrene har også egne hjemmesider.
Besøksfyr
Rundt Norskekysten er det vel 120 fyr som er åpne for besøk, men et «besøksfyr» er så mangt. Det spenner fra de mest luksuriøse hvor de besøkende kan bo i suiter og få mat tillaget av en mesterkokk – til dem det bare er mulig å få en liten titt inn i sammen med en som har nøkkel. Noen har egne museer, noen har vertsfamilier som bor der om sommeren og hjelper gjestene å organisere fyrlivet, og noen har altså full betjening.Det er mulig å overnatte på ganske mange av fyrene langs kysten, men du må ofte bestille plass på forhånd. Opplysninger om hvem du skal kontakte i den forbindelse er det lettest å få på www.fyr.no. Der kan man også få opplysninger om de fleste andre fyrstasjonene langs kysten.
Fyrsteilene har blitt en populær kystledhytte.Torbjørnskjær er et flott fyr, men et meget krevende padlemål.
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.
Fremover ligger den ene hvite sandstranden etter den andre. Sjøen er innbydende asurblå. Strømmen tar oss gjennom sundet uten at det er nødvendig å padle. Det er så ubeskrivelig vakkert. Følelsen av å ha padlet feil et sted for så å ha kommet inn i en annen dimensjon er nærliggende. Dette er definitivt Hawaii. På stranda ankrer vi opp. Utforsker omgivelsene. Krøller tærne i våt sand. Soler oss i solsteiken. Kjenner på lukten av salt sjø, halvråtten tang og blomsterduften fra enga. Innimellom steinene dras primusen frem og forbereder en lang, varm lunsj. I luften flyr ørnen. Ikke bare en, men mange. De enser ingenting og flyr fram og tilbake i jakten på dagens middag. Minnene fra øya sitter igjen lenge etter at den er forlatt. Tips! Flere turer i kajakk kan gå fra Skrova, forbi Lillemolla og opp til Brettesnes på Storemolla. Her gjør du deg klar for første overnatting. Neste dag padler du nordover Storemollas vestside, forbi ørnefjellet og opp til havneområdet mellom Digermulen og Åsteinen. En ny overnatting før det returneres til Skrova. Eller turen kan gå videre til Trollfjorden og ny villcamping. Turen er eksponert for åpent hav og mange vil ønske seg rolig og stille sjø på denne turen. Siden været skifter fort her i nord bør værmeldingen vurderes nøye først.
