september 2018 - Side 2 av 2

Leken turkajakk i nydelig utførelse

Posted on 2018-09-082021-06-04 by Hallvard Torp

Denne kajakken har jeg hatt til test ganske lenge, og slik sett fått testet den mer grundig enn de fleste andre. Da jeg har hatt den til test i nesten et halvt år har jeg også fått testet den i veldig mye forskjellig vær. Den har også vært prøvd av tidligere tester i Padling, Jan Fjelde, og et par andre relativt erfarne padlere av forskjellig vekt og med ulike padlepreferanser.

Struer kajak

Struer kajak ble grunnlagt i Danmark i 1955 av to møbelsnekkere som ville lage turkajakkerog konkurranseracere av høy kvalitet. Kajakkene har siden vært med på å vinne flere OL-medaljer. Struer er mest kjent i Norge for nydelige racerkajakker i tre som fremdeles bygges i lokalene der Struer har butikk, som forøvrig ligger i Struer kommune ved Limfjorden vest i Danmark. Struer Frej 534 og dens lillesøster Frej 504 er designet av den svenske båt- og kajakkdesigneren Bjørn Thomasson, og har vært tilgjengelig som tegning og trebyggesett fra ham i noen år. Thomasson har i de senere årene vært med på å utvikle kajakker for SeaBird og Axis kayaks, og er blant annet mannen bak Black Pearl. Han har en meget omfattende nettside og er en stor forkjemper for grønlandsårer. Struer boats har flere modeller på vei i samarbeid med Bjørn Thomasson.

Elegante linjer, lavt bakdekk og litt volum i endene.

Elegant kajakk med høy kvalitet

Frej 534 er en meget stilig kajakk. Jeg likte godt fargevalget på testeksemplaret, men den finnes i mer duse farger også. Om vi begynner på dekk er detaljene meget fine. Festene til liner og strikk er støpt i ett med dekket og er de fineste festene jeg har sett på en glassfiberkajakk. Håndtakene i endene er laget i makrame. Ser vi ned i sittebrønnen eller lukene ser vi at innsiden er kledd med karbon/ kevlarduk.

Ifølge Ut i Naturen AS er dette ikke gjennomgående, men lagt på for å gjøre kajakken stivere og mer elegant. Sittebrønn og lårstøtter er forseggjort, og setet og ryggstøtten enkle og funksjonelle. Frej har tre luker, en vanlig rund foran, en større og oval bak og en liten luke foran sittebrønnen, alle med lokk fra Kajaksport i stiv gummi. Det finnes ingen dagsturluke bak sittebrønnen; her er dekket avstivet inni med en langsgående vegg midt i rommet, slik at det går greit å sitte på bakdekket. Lukene er lett nedfelte.

Den lille luken foran sittebrønnen er bra plassert og har en litt liten boks under der det bare er plass til en liten flaske og noen energibarer. Dette rommet kunne fint vært litt større uten at det hadde gått på sikkerheten løs.

Det er liner rundt hele skroget og strikk godt fordelt på dekk. Kanskje litt sparsommelig med strikk rett bak og foran sittebrønnen. Kontrollen til senkekjølen er plassert på høyre side godt ut av veien for padletaket. En fin detalj er kuler under strikkene helt foran og bak slik at man lett kan stikke grønlandsårer innunder fra setet.

Mye spring i skroget

Snur vi kajakken slår det meg at den virkelig har mye spring i kjøllinjen uten å ha særlig mye spring i dekket. Dette var litt uvant for meg. Den ser mer ut som en rask rorkajakk ovenfra enn en leken senkekjølskajakk, men dette er nok en tilvenningssak. Skroget er konvekst i begge ender, og formen sett ovenfra er ganske nøytral i hvordan volumet er plassert foran og akter. Den er litt tykkere i endene, og særlig akter, enn mange andre kajakker i samme kategori. Skrogsidene skrår innover mot bunnen, noe som tyder på at den nok er i den raske enden av skalaen. Det er noe litt svensk over kajakken uten at det er negativt ment. Frej har også den fineste senkekjølåpningen jeg har sett. En smal spalte med skarpe kanter understreker inntrykket av høy kvalitet.

Kantevillig kajakk

Det første jeg merker når jeg setter meg ned i Frej er at den har en litt lavere primærstabilitet enn jeg er vant til fra en havkajakk. Dette er overhodet ikke noe problem for en litt erfaren padler, men en nybegynner kan kanskje føle seg noe usikker. Jeg må legge til at dette er noe jeg ikke merket noe til når jeg ble vant til det, og ingen andre som har prøvd den har sett på det som et problem heller. Det er mer i retning at det ikke blir en kjedelig kajakk.

Sekundærstabiliteten er bombesikker. Ingen overraskelser her, bare jevn og forutsigbar motstand jo mer man kanter. Alle kajakker har et punkt der de vil velte, men i Frej er det kroppen som må gi opp før kajakken. Denne kajakken er ment for å kantes. Setet er av typen veldig enkelt og uten ting som kan gå galt. Jeg har ikke tenkt på hverken sete eller ryggstøtte under hele testperioden, noe som betyr at de gjør akkurat det de skal.

Ryggstøtten er av en mer solid type med en tykk buet plastremse med en padding der ryggen treffer, en absolutt glimrende løsning som holder seg på plass og ikke lager noe krøll. Den kan justeres, men på testkajakken var den perfekt satt opp så jeg trengte ikke å røre denne. Lårstøttene er uten polstring, men har perfekt form til minebein og gir veldig god kontroll. Pedalene er av plast og er lett å stille inn mens du sitter i setet.

Avhengig av senkekjølen

På flatt vann og i små bølger går Frej helt eksemplarisk i vannet. Det vil si, om du bruker senkekjølen aktivt. Med senkekjølen inne er kajakken meget vinglete, eller lite retningsstabil. Faktisk den minst retningsstabile havkajakken jeg har padlet. Halvveis ned med kjølen så går den helt rett. I større bølger innaskjærs er den helt ok. Den stamper litt, noe jeg antar har å gjøre med at den har endel volum i baugen samtidig som fordekket er relativt lavt. Når bølgene er korte og høye folder de seg over dekket og sinker framdriften endel. Ute på havet i litt røffere forhold, i vind på 10-12 m/s og bølger på to til tre meter, er Frej på kanten av sitt rette element.

Kajakken oppleves som trygg, men den stamper og slår altfor mye i bølgene og blir irriterende mot vinden. Med vind og bølger i ryggen er det en annen sak, da surfer den villig avgårde. Når bølgene er riktige for medvindspadling er problemet med retningsstabiliteten mindre, men den krever absolutt aktiv padling for å holde kursen. Med senkekjølen litt nede går den fint, men med de problemene det fører med seg om du skjærer ut litt; blir den da verre å rette opp. Skroget går fint og forutsigbart i vind om du bruker senkekjølen. Uten denne er ikke kajakken enkel å ha med å gjøre i sterk vind. Den lever da mer sitt eget liv.

Bunnen har svak v-form med ganske utfallende sider.

Effektiv senkekjøl. Den er også
nødvendig å bruke aktivt.

Lek surf og rulle

Forhandler og produsent mener dette er en kajakk for bølgelek, surf og rulling. Jeg var litt skeptisk i begynnelsen. Turkajakk helt klart, men lekekajakk? Den surfer som en surfski i medvind, og det er nesten så jeg mener den burde hatt ror. Da hadde det vært enda gøyere! Dette er antakelig på grunn av endel ekstra volum i baugen slik at den ikke skjærer så lett ned i bølgene i fart, men flyter over til neste bølge. Den ruller meget bra. Ikke på høyde med lave grønlandskajakker som Black pearl og lignende, men likevel meget bra.

Klarer du ikke håndrulle er det i alle fall ikke kajakken sin skyld. Bølgelek; jeg var skeptisk. Frej er stødig og forutsigbar i rufsete forhold, så stabiliteten borger for at den kan lekes med. Men jeg klarte ikke å fri meg helt fra at den ser ut som en fartsmaskin og turkajakk. På en av turene i Frej lånte jeg den bort til en habil bølgepadler, Endre, og han overbeviste både meg og seg selv om at dette virkelig er en lekekajakk. Han poengterte at manøvrerbarheten gjorde den meget morsom som lekekajakk. Det var ikke vanskelig å se at han hadde rett.

Rask og lettdrevet

På stille vann og i små vindbølger glir Frej 534 meget godt gjennom vannet. Det er enlettdrevet kajakk med stort fartspotensiale. Turfart over flere timer med dagsturlast havnet på mellom 4,4-4,6 knop, som er meget bra for en slik kajakk. Det var jo akkurat det som ble lovet av produsenten også, så dette er bra. Treningsfart havnet på imponerende 4,8 knop. Dette er den raskeste senkekjølskajakken jeg har padlet, og den er ikke langt unna de aller raskeste havkajakkene som Inuk og Taran i fartspotensiale.

Godt utformet sittebrønn

Frej har en sittebrønnskant som går i bue et godt stykke bak setet. Dette gjør at det er lett å legge seg bakover ved rulle. Bakdekket er også relativt lavt. Denne kajakken ruller godt. Det er også lett å drive med egenredning da sekundærstabiliteten gjør den enkel å entre og sitte oppå når man er blitt vant med den noe lavere primærstabiliteten. Sittebrønnåpningen er stor nok til at jeg på 183 cm ikke har noen problemer med å få beina nedi når jeg sitter i setet.

Konklusjon

Det er liten tvil om at Frej 534 innfrir det forhandleren og designeren lover. Det er en leken kajakk med veldig bra fartspotensiale. Kajakken er også meget lettdrevet i høy turfart. Den har høy finish og kvalitet og en pris som gjenspeiler dette uten å bli veldig dyr. Jeg synes den er et godt kjøp prismessig. Om Frej 534 har noen svakheter er det først og fremst at den prøver å være nesten alt en kajakk kan være. Den lykkes ganske bra, men ofrer nøytraliteten i skroget slik at senkekjølen er alfa og omega for funksjonen.

Jeg må innrømme at jeg er skeptisk til kajakker som er så avhengige av senkekjølen for å kunne fungere. Enkelte store produsenter som P&H designer også kajakkene for å være avhengige av aktiv senkekjølbruk, men en plass går grensen. Frej 534 beveger seg helt på den grensen. Det er imidlertid ingen tvil om at Frej leverer varene så lenge du bruker senkekjølen aktivt. Det er en overraskende allsidig og stilig kajakk for middels og store personer.

Frej 534 er en lav kajakk du sitter godt i. Den har forbausende god plass i sittebrønnen for å være så lav.

Lange, gamle dønninger er forhold som passer Frej 534 utmerket.

Dømmekraft for havpadlere

Posted on 2018-09-072021-06-04 by administrator

Kritikk av egen dømmekraft er noe alle kan synes er tungt å motta. Likevel svikter egen dømmekraft fra tid til annen, og alle har tatt feil. Til tross for at alle har tatt feil har mennesker sterk tro på egen dømmekraft. Artikkelen er en kort gjennomgang av noen beslutningsfeller, relevante for havpadlere og andre friluftsfolk. Artikkelen er basert på andres arbeid, se nederst for referanser. Feilkildene står nærmest i kø for å lede oss ut i dårlig dømmekraft. Forskning gjennom flere tiår har avdekket fordreininger, forvrengninger og feller vi alle blir daglig utsatt for når vi skal foreta vurderinger og beslutninger.

Begrenset kapasitet

Kapasitet til å behandle informasjon er begrenset. Noen greier å padle, lytte til andre samtidig som de formulerer en plan i eget hode, mens andre må stoppe opp, be om stillhet og formulere planen i stille kontemplasjon. Folk er forskjellige og vi har forskjellig oppmerksomhetskapasitet. Oppmerksomheten blir derfor selektiv og en automatisk sileprosess av informasjon skjer, hvor visse typer informasjon slipper lettere gjennom filteret enn annen informasjon.

Høye stemmer og raske bevegelser for eksempel, kan slippe lettere gjennom filteret hos mange, mens lave stemmer og sakte bevegelser har større problemer med å gå gjennom filteret. Dermed kan tilfeldigheter være avgjørende for hva som passerer den selektive oppmerksomheten og blir med i beslutningsgrunnlaget. Konsentrasjon og selvdisiplin er også en begrenset ressurs. Du kan se på det som et batteri. Hvis du skal ta upopulære beslutninger eller få andre til å gjøre noe ubehagelig på en tur, så bruker du noe energi av dette batteriet.

Hvis du blir nødt til å ta mange beslutninger på samme turen, så bruker du av samme batteri. På et eller annet tidspunkt i løpet av dagen kan du gå tom for energi, og da begynner du å gi litt mer blaffen. Du greier ikke å tenke så rasjonelt og du blir lettere irritabel. Din kapasitet til å behandle informasjon blir enda mer begrenset. Følelser som sinne, frykt og stolthet står nå enda sterkere og er klare til å styre beslutningene dine. Ingen ønsker å havne i en slik situasjon. Forskning viser imidlertid at man ikke trenger ha gått tom for batteri, før våre beslutninger blir påvirket av en rekke feller. Dette kan skje mens man er komfortabel og uthvilt.

Beslutningsfeller

Selektiv oppmerksomhet ligger til grunn for en rekke feilkilder. Bekreftelsesfellen innebærer at vi vier mest oppmerksomhet til informasjon som støtter våre antakelser og oppfatninger, og at vi nedtoner eller ignorerer motstridende informasjon. For eksempel har jeg vært skråsikker på egne navigasjonsferdigheter til tross for at kompasset indikerte at jeg var på feil kurs. Jeg hadde en oppfatning om at jeg hadde rett, og at alle andre indikasjoner var feil. Heldigvis er jeg en bedre navigatør nå, og med denne episoden i bakhodet er jeg bevisst på bekreftelsesfellen.

Et åpent sinn

For å motvirke denne fellen må jeg eller andre spille djevelens advokat og komme med logiske motargumenter. Jeg må også vurdere om jeg vektlegger ulike bevis likt. Hvorfor stoler jeg mer på egen oppfatning og mindre på et kompass? Forankringsfellen innebærer at du legger uforholdsmessig stor vekt på den første informasjonen du har mottatt. En trend eller tidligere hendelse kan være nok. For eksempel kan jeg som turleder eller deltaker legge uforholdsmessig stor vekt på hvilke kurs andre turdeltakere har tatt. Andre indikasjoner som erfaring og talent kan i dette tilfellet tillegges uforholdsmessig lite vekt. Konsekvensen er at min vurdering basert på dette blir for snever og unøyaktig. For å motvirke dette må jeg ha et åpent sinn og vurdere tilfellet ut fra flere perspektiver som personens erfaring og faktiske ferdigheter.

Skal jeg spørre andre om råd så bør jeg fortelle så lite som mulig om egne meninger. Jeg bør derfor stille åpne spørsmål som: «Har denne personen det som trengs for å være deltaker?» og ikke: «Denne personen har vel ikke det som trengs for å være deltaker?». Avanserte kurs kan i første omgang indikere at personen er høyt kvalifisert. Disse kursene kan imidlertid ha blitt gjort for lenge siden og dermed ikke være så relevante hvis personen har vært en passiv padler over lenger tid. På den andre siden kan mangel på kurs først indikere at padleren har et lavt ferdighetsnivå. Erfaring og talent for padling kan imidlertid bety at padleren likevel tilfredsstiller krav for planlagt tur.

Statur quo-fellen

Status quo-fellen dreier seg om at vi mennesker er komfortable med at ting forblir uendret. Å gjøre endringer kan bety at risiko og nye betraktninger må vurderes. Man tenker at det ikke å endre på noe er tryggest, selv om dette også kan være et feilgrep. Er du tatt av denne fellen vil du ha en tendens til å ta beslutninger som sirkler rundt status quo og ikke beslutninger som fører til betydelige endringer. For eksempel kan jeg som turleder ha satt en for rask padler til å padle foran i gruppa. Sakte men sikkert vil denne personen padle vekk fra gruppa. Som offer for status quo-fellen ønsker jeg ikke å utføre betydelige endringer og lar denne personen ligge foran hele turen.

Over tid blir beslutningen mer satt og det å endre den blir nedprioritert. For å motvirke denne fellen må jeg minne meg selv på hva målet med min rolle som turleder er. Jeg kan da se om den nåværende situasjonen er holdbar ut fra dette. Jeg må spørre meg selv om jeg ville valgt nåsituasjonen som den optimale løsningen hvis det faktisk ikke var nåsituasjonen. Er nåsituasjonen det beste for denne gruppa i de rådende forholden og videre utførelse av planen? Jeg må tenke på nåsituasjonen som et av flere alternativer og unngå å legge for mye vekt på innsats og kostnader knyttet til endring. Det å skifte mening og vurdere ting på nytt krever energi og kan oppfattes som «slitsomt ». Vi har derfor en tendens til å unngå å endre situasjonen ved å gjøre det vi har gjort før eller det andre gjør.

Opptrappingsfellen

Opptrappingsfellen går ut på at vi ønsker å rettferdiggjøre tidligere valg vi har tatt. Vi kan nøle med å fri oss selv fra tidligere beslutninger som viser seg å være dårlige. Det å endre en tidligere tatt beslutning kan bety at beslutningen var feil og vi liker ikke å innrømme at vi tar feil. For eksempel kan jeg ha besluttet at gruppa skal utføre en kryssing av en fjord som viser seg å ha for store bølger og for mye vind. Opptrappingsfellen får meg til å fortsette kryssingen selv om det beste valget er å avbryte og snu. For å unngå denne fellen 5500 PADLING kan jeg spørre meg selv hvorfor det å innrømme at jeg tok feil plager meg. Er det fordi det går utover selvtilliten, så er det god lederskap å innrømme at den tidligere beslutningen ikke lenger er gjeldende og å ta konsekvensene av dette.

«Når du finner deg selv nede i et hull, er det å stoppe å grave det beste du kan gjøre»

Som Warren Buffet har sagt: «Når du finner deg selv nede i et hull, er det å stoppe å grave det beste du kan gjøre». Skråsikkerhetsfellen dreier seg om at du kan være for selvsikker i vurderingene du gjør. Resultatet er at du vurderer for få muligheter som løsning på problemet du skal løse. Hvis du er veldig selvsikker i din beslutning bør du også vurdere de mest ekstreme alternativene i begge ender av skalaen. Dette vil utfordre din opprinnelige beslutning. For eksempel kan jeg være skråsikker på at jeg greier å surfe over et skjær og komme meg trygt tilbake til gruppa i et utsatt område. Har jeg den nødvendige informasjonen og kunnskapen til å være så sikker? Har jeg vurdert det ekstreme tilfellet hvor jeg kantrer, bommer på rulla og detter ut av kajakken? Greier de andre da å redde meg?

Forskning viser at vi har en tendens til å være for sikre på de områdene vi har minst erfaring med. Det er nyttig å tenke på om dette handler om å få rett eller å ha rett. Glorie-effekten skjer når du som turdeltaker i for stor grad tillegger turlederen positive egenskaper. En mulig konsekvens av dette er at du følger med lederen selv når denne tar farlige avgjørelser. Her er det vesentlig å innse at denne fantastiske turlederen bare er et menneske med gode og mindre gode egenskaper. Alle kan ta feil, så det å skru av kritisk sans og stole for mye på turleder er lite hensiktsmessig.

Opphav til feilvurderinger

Konformitet kan også påvirke deg til å stole for mye på en beslutning tatt i felleskap eller av en autoritet i gruppa. Konformitet gir imidlertid opphav til feilvurderinger. For eksempel kan alle i en gruppe si at det er trygt å padle ut i denne tåka. Siden alle sier det samme, så er jeg dessverre mer villig til å følge etter. Alle mennesker blir påvirket av konformitet, både turledere og turdeltakere. Gruppetenkning kan oppstå fordi folk gjerne vil gjøre og tenke på det som er positivt. Det å avbryte turen fordi det er litt tåke ønsker man ikke å tenke så mye på. Hele gruppa kan dermed holde munn om at ingen har kart eller kompass med seg, selv om alle er klare over det.

Hver enkelt gruppedeltaker har dessverre gjort et for dårlig søk etter alternative løsninger. En revurdering av hva målet med å padle inn i tåka faktisk er bør gjøres. Er målet oppnåelig med tilgjengelig ressurser? En nært beslektet beslutningsfelle er spredning av ansvar. Når det er mange mennesker til stede kan man tro at ansvaret deles jevnt utover gruppa. Du kan da gå i den fellen å tro at det er noen andre som har vurdert all risiko og at det derfor går fint å padle videre inn i tåka, selv om du selv ikke har peiling på hvor du er eller hvor du skal.

I ytterste konsekvens tenker alle i gruppa på denne måten. Spredning av ansvar i en gruppe kan også forklare hvorfor man tillater seg å ta risiko man ellers ikke ville ha tatt. Man kan for eksempel bli revet med å begi seg ut i større forhold enn det man har kapasitet til å takle fordi man er i en gruppe. Det gjelder altså å innrømme at du har gått i fellen hvis du selv tenker: «Det er sikkert noen andre som tar seg av det».

Forankringsfellen kan lede til at personer du trodde var kompetente nok, ender i en for krevende situasjon.

Bedre føre var enn etter snar

Ved å øke bevisstheten rundt beslutningsfeller kan du som havpadler gjenkjenne mindre gode vurderinger og beslutninger. Enten du er turleder eller turdeltaker så har du en klar fordel av at de beslutningene som tas er mest mulig rasjonelle. Det å ta beslutninger ute i naturen sammen med andre vil imidlertid bety at du sjeldent har perfekt informasjon til å ta skråsikre beslutninger. Ute på tur er naturen i konstant endring rundt oss. Hjernen er også i konstant aktivitet. Dessverre jobber hjernen noen ganger på måter som hindrer oss. Når risikoen er høyest er også risikoen for å havne i en beslutningsfelle også størst.

Det man kan gjøre for å minimere sannsynligheten for beslutningsfeller, er å være klar over fenomenet og innrømme at du selv ikke er noe unntak. Dette skjer med oss alle. Tar du kunnskapen om beslutningsfeller med i fremtidige vurderinger og beslutninger kan dette øke selvtilliten i valgene du gjør. Takk til psykolog og havpadler Anders Iversen for betydelige bidrag. Boken «Dømmekraft» av Linda Lai har blitt brukt som kilde til denne artikkelen.

Fra fyr til fyr i kajakk

Posted on 2018-09-062021-06-04 by administrator

Siden de 220 fyrene i Norge er fordelt på hele kysten er det sjelden langt å reise før du kan sette utpå for å padle til nærmeste fyr. For mange av Padlings lesere vil jeg tro at nærmeste fjord er Oslofjorden, Norges mest trafikkerte. Men imponerende nok er det denne vel ti mil lange fjorden som har størst muligheter for padlere som vil besøke en fyrstasjon.

Fra Torbjørnskjær fyr, lengst ute, og til Kavringen fyr, lengst inne, er det 20 fyrstasjoner og tåkeklokker som kan besøkes med kajakk, vel halvparten er besøksfyr og seks av dem inngår i en kystled og har overnattingsmuligheter. Kortreiste fyrbesøk er selvfølgelig et gode, og for undertegnede er den nærmeste muligheten Fyrsteilene ved Nesoddlandet, på østsiden av fjorden. Dersom jeg setter utpå fra hjemmet mitt ved Hvalstrand på vestsiden, er det bare drøye seks kilometer å padle over fjorden om været er lagelig. Ruten går imidlertid tvers over skipsleia så det gjelder å passe på, særlig de utenlandske fergene kjører fort i fjorden – og de stopper ikke for en kajakk. Avhengig av vindretningen er det flere muligheter å komme i land på den vesle øya Fyrsteilene.

Vel i land kan du besøke en usedvanlig populær kystledhytte, som er innredet i den gamle fyrmesterboligen. I en annen bolig holder en kunstner til, som både fungerer som vaktmester for anlegget og arrangerer kunstkurs for skoleelever og andre. Så populær er Fyrsteilene at når Oslofjorden Friluftsråd åpner bookingen på vårparten, må du være raskt ute for å sikre deg overnattingsplass. Men en tur innom kan du uansett få lov til. Det første fyret på Steilene ble tent i 1837. Fyret ble drevet som bemannet stasjon til 1967 de det ble erstattet av en automatisk fyrlykt

Fyrene i Indre Oslofjord

Fra Fystilene må du legge kursen nordover om du vil ha med deg et besøk på de fire fyrene i indre Oslofjord. Hvis du vil ha overnattingsplass, padler du forgjeves siden ingen av dem tillater det. Men dersom du er interessert i fyrhistorie er det en god ide. Utenfor Ildjernet, knapt fem kilometer nord for Steilene,ligger ett av dem, eller rettere sagt lå. På et beryktet undervannsskjær lå det mellom 1919 og 1967 ankret opp et fyrskip. I dag ligger det en stor lysbøye der.

Nye fem kilometer nordover, utenfor Bygdøy, ligger det besungne Dyna fyr like ved kystleia på en knøttliten øy, og viser vei inn i Oslo havn. Det var bemannet fra 1875 til 1956, da det ble automatisert. Fra 1992 har det blitt drevet restaurant og selskapslokale der. Det er mulig å besøke fyret med kajakk, men bryggen er høy og vanskelig å komme seg opp på. Det er den også på Kavringen, like utenfor Aker brygge. Det er etter min mening Oslofjordens stiligste fyr. Det ble bygget i elegant sveitserstil og tent i 1892. Det vesle fyret har aldri hatt egen bemanning, men ble drevet sammen med Dyna av personalet der, til det ble automatisert samtidig med Dyna. Inn i Kavringen fyr kommer du neppe, men utsikten fra den lille kaien utenfor og mot Oslos indre havnebasseng er formidabel, med Aker Brygge, Oslo Rådhus og Akershus like innenfor.

Det siste fyret i indre Oslofjord er Heggholmen, som også er det eldste. Det ligger nord på Gressholmen og har vist veiinn til Oslo havns østre deler siden 1826. Det ble avbemannet i 1972, og er siden holdt i ypperlig stand av Oslo havnevesen, som bruker det til representasjonslokale. Om du ikke blir invitert av dem, kommer du deg nok ikke inn i bygningen. Å komme til Gressholmen med kajakk er imidlertid lett. Øya har mange fine landinger og den er også et populært turområde for Oslos befolkning.

Strømtangen fyr utenfor Fredrikstad ligger ved utløpet av Norges lengste elv.

Fra Nesodden til Moss

De fleste andre fyrene som var bemannet i Oslofjorden ligger som perler på en snor utover østsiden av fjorden.Det første du passerer etter Fyrsteilene er Søndre Langåra tåkeklokke, som var bemannet fra 1896 til 1967. I dag er det kystledhytte på plassen. Det er ikke så lett å legge til med båt ved tåkeklokka, men med kajakk er det flere muligheter. Ved Digerudgrunnen fyrstasjon er det en fin strand og lett å komme i land, men dessverre er stasjonen stengt for allmennheten. Fyrstasjonen ble bygget i 1871 for å vise skipsfarten en trygg kurs gjennom det trange farvannet nord for Drøbak. Den ble avbemannet i 1975, og har vært både feriested for Kystverket og kystledhytte i mange år.

For tiden er den dessverre ikke det siste. I selve Drøbak by ligger også en fyrstasjon, i den gamle Tollboden. Drøbak hav-nefyr var bare bemannet mellom 1868 og 1890 før det ble automatisert. Det ble nedlagt helt i 1961 og eies nå av Universitet i Oslo som bruker det til undervisning og forskning. Det er vanligvis ikke adgang, men i alle fall lett å beundre den gamle bygningen fra utsiden. Lett for padlere å komme i land ved fyret, er det også i Moss, som har neste fyrstasjon på turen sørover langs østsiden av Oslofjorden. Men fyret der er bare en kopi av det som sto i Moss havn mellom 1857 og 1960.

Gullholmen fyr ligger også i Moss kommune, på en liten øy på utsiden av Jeløya, Det ble bygget i 1894 for å lede skipstrafikken ut og inn av indre Oslofjord. Også her er det lett å komme i land med kajakk på strender flere steder på den ganske store øya som fyret ligger på. Fyret ble åpnet som kystledhytte i fjor og vil nok bli et populært turmål. Får du ikke plass på fyret er det godt med teltplasser på øya.

En vakker vinterdag utenfor Filtvet fyr er en flott opplevelse.

Ytterst i fjorden

Videre utover østsiden av Oslofjorden ligger det hele fire fyrstasjoner, og tre av dem kan du overnatte på. Det første av dem ligger på odden der Glomma møter havet i Fredrikstad. Strømtangen fyr ble tent i 1859 og var bemannet helt til 1977. Da ble fyrlyset også her erstattet av en automatisk fyrlykt like ved. Etter noen århar også Strømtangen blitt tatt i bruk som kystledhytte av Oslofjorden friluftsråd. Her kan du bo flott i den gamle fyrvokterboligen.

På holmen fyret ligger på er det også to andre kystledhytterytter som kan leies for overnatting. Det er en bukt med fine landingsforhold med kajakk på innsiden av holmen der fyret ligger. Struten fyrstasjon ligger mer værhardt til på en liten øy fem kilometer utenfor nordspissen av Hvalerøyene. Hvis været er brukbart er det likevel et flott turmål for folk i kajakk. Vel over fjorden vil padlere finne et par strender med fine landingsforhold.

Etter at fyret ble avbemannet og nedlagt i 1985 sto det tomt noen år før en venneforening overtok ansvaret. Også her er det i dag kystledhytte,og det er mulig å leie fyret for en uke av gangen. Homlungen fyr utenfor Skjærhalden på Hvaler er foreløpig det siste av besøksfyrene på Østfoldkysten. Det ble bygget for å vise leia videre innover mot både Fredrikstad og Halden i 1867 og automatisert og avbemannet i 1952. Også her har Oslofjorden Friluftsråd gjort en stor innsats og satt i stand et par av fyrbygningene til en trivelig kystledhytte. For padlere er det greit å komme i land ved havna like ved fyret.

Det er nå bare ett fyr igjen på Østfoldkysten som ikke er åpnet for allmennheten, og det er det flotteste av dem alle – Torbjørnskjær. Det ligger en drøy mils vei utenfor Hvaler og ligger helt åpent til uten noen beskyttende skjærgård. Fyret var bemannet mellom 1872 og 1990 og ble regnet som en av kystens mest værharde. Det var her fyrvokteren skrev i loggboka etter en usedvanlig kraftig storm: «Sjøen slo inn et vindu i fyrbygningen. Fandt sild på gulvet.» I dag er den praktfulle gamle granittbygningen på fyret i ferd med å råtne opp innvendig, og det vil sannsynligvis koste for mye å sette den i stand somkystledhytte. Dessuten er det vanskelig å komme i land selv på godværsdager.

Vestfold- og Buskerudkysten

På vestsiden av Oslofjorden ligger det seks fyrstasjoner mellom Færder og Filtvet, men bare et av dem har foreløpig overnattingsmuligheter for turister. Det er dessverre ikke Færder, Norges nest eldste fyr, men det arbeides med saken. Etter at Færder ble nedlagt som bemannet fyrstasjon i 2005, har det vært i bruk som en av Kystverkets vedlikeholds stasjoner. De bruker imidlertid ikke alle husene. En venneforening jobber derfor med å sette istand en kystledhytte, og kanskje åpnes den allerede i år. Det går greit å komme i land med kajakk på Færder, men fyret ligger svært åpent til og det er nesten en mil fra Hvasser og ut,så dette er for de fleste padlere bare et turmål i godt vær.

Utenfor Nøtterøy ligger Fulehuk fyr, sør for øygruppen Bolærne. Fyret ble tent allerede i 1821 og var lenge kjent for sin vanskelige adkomst. Fyret hadde ikke kai, bare et tau som var spent fra fyret og over til et skjør. I det måtte betjeningen gå armgang når til skulle til eller fra båt. I dag er kaiforholdene i orden, men særlig kajakkvennlig er den ikke. Om det ikke er så mye sjø, går det likevel an å ta seg i land fra en kajakk i en sprekk i svaberget på sørsiden av holmen. Vel på land vil du oppdage en usedvanlig flott kystledhytte somer innredet etter at fyret ble nedlagt i 1989. I det gamle fyrtårnet er lyset fjernet og det er innredet en nydelig liten salong med utrolig utsikt. Et bokstavelig høydepunkt.

Videre innover langs vestsiden av Oslofjorden er det også mye fyrhistorie, men bra landingsforhold på Torgersøy fyr utenfor Tønsberg og Bastøy fyr utenfor Horten. Det første var i drift mellom 1851 og 1890, og i dag er det bare en lykt og en tåkeklokke igjen. Bastøy ble tent første gang i 1840 og revet i 1897. Det ble så bygget opp på nytt i 1918 og var i drift til 1987. I dag brukes fyret av Bastøy kretsfengsel og er inngjerdet! En kikk fra utsiden er dog lov.

Ved utløpet av Drammensfjorden lå Rødtangen fyrstasjon og tåkeklokke mellom 1840 og 1897. Fyrbygningen ble solgt til private som hytte for mange år siden, men tåkeklokka er restaurert av en venneforening og absolutt verdt et besøk – også for padlere. Filtvet fyr er det siste på lista denne gang. Det ligger ved innløpet til Drøbaksundet og indre Oslofjord og er lett å nå også med kajakk. Fyret ble også tent i 1840, men var bemannet helt til 1985. Siden har en driftig venneforening sørget for å holde fyret istand og forvandlet det til en kulturinstitusjon med eget museum. Altså ingen dårlig plass å padle innom om du ønsker mer kunnskap om fyrhistorien i Oslofjorden.

Vil du vite mer?

Norges fyr. Bjørkhaug og Poulsson. Grøndahl &søn forlag as. 1986. Norges fyrvesen. C. F. Rode, Steenske forlag. 1941. Fyrene i Oslofjorden. Schau og Lauritzen Gyldendal. 2010, www.fyr.no.www. kystled.no og www.oslofjorden. org. De fleste besøksfyrene har også egne hjemmesider.

Besøksfyr

Rundt Norskekysten er det vel 120 fyr som er åpne for besøk, men et «besøksfyr» er så mangt. Det spenner fra de mest luksuriøse hvor de besøkende kan bo i suiter og få mat tillaget av en mesterkokk – til dem det bare er mulig å få en liten titt inn i sammen med en som har nøkkel. Noen har egne museer, noen har vertsfamilier som bor der om sommeren og hjelper gjestene å organisere fyrlivet, og noen har altså full betjening.Det er mulig å overnatte på ganske mange av fyrene langs kysten, men du må ofte bestille plass på forhånd. Opplysninger om hvem du skal kontakte i den forbindelse er det lettest å få på www.fyr.no. Der kan man også få opplysninger om de fleste andre fyrstasjonene langs kysten.

Fyrsteilene har blitt en populær kystledhytte.

Torbjørnskjær er et flott fyr, men et meget
krevende padlemål.

80 mil på 5 uker!

Posted on 2018-09-062022-05-09 by Gjesteforfatter

Vi bare elsker Nord-Norge og padling, og trives godt i hverandres turselskap, forteller de to svenske jentene etter å ha ankommet Svolvær i Lofoten. 800 kilometer var tilbakelagt på fem uker – i kajakk. Planlegging av turen startet Tone med allerede et halvt år i forveien. Det var en del av studiet ved Adventure Academy i Sverige. De hadde gjort grundige undersøkelser om ruten de skulle følge, og forberedt seg godt både fysisk og mentalt til turen.

– Vi leste mye på nett og kontaktet padlere om strøm og vindforhold langs ruten. Dessuten snakket vi mye om hvordan vi skulle løse eventuelle konflikter oss imellom. Man lever på en måte i en egen verden underveis, uten referanse til stedene vi besøker. Det er veldig spesielt. Vi var klar over at det ville bare være oss to i lange perioder, men vi visste vi måtte samarbeide i kritiske situasjoner og løse utfordringene sammen, forteller jentene i lag.

Arktisk paradis

Mange øyer og holmer, lune viker og flotte stender begeistret jentene.

Fem uker tidligere, i slutten av juni, ankom jentene Honningsvåg flyplass. Utstyr og kajakker var sendt opp i forveien med tog og bil. Dermed var eventyret i gang, og en bedre start kunne de ikke få, forteller jentene.

– Vi kom til Honningsvåg om kvelden, campet ved flyplassen, og våknet opp til strålende sol og ingen vind. Helt fantastisk. Deretter gikk turen opp til Skarsvåg hvor utstyr og kajakker stod klare, forteller de videre. Turen fra Skarsvåg gikk rolig. De padlet ca. 15 km per dag de første dagene, krysset fjorder og padlet langs et røft og værhardt landskap. Gradvis ble de mer vant med de skiftende vær- og havforholdene, med alle sine dramatiske sider og det iskalde vannet. Enkelte dager skiftet været på bare noen timer, og det blåste så mye at de var nødt å dra i land.

– Det ble ganske dramatisk, fra idylliske forhold til regn, fuktig, kaldere og mye vind. Man blir veldig fokusert og i sin egen verden når det blåser opp, men vi hadde avtalt på forhånd at vi skulle holde øyekontakt når det skjedde, forteller Tone.

Stor gjestfrihet

-En whisky om dagen erbra, skåler jentene.

Jentene beskriver ferden langs kysten av Finnmark som et arktisk paradis. De kunne padle i flere dager uten å treffe folk. Kun de to, i hver sin kajakk og i sin egen turverden. Etter ni dagers padling var de ved Kvalsund. Her fikk de øye på noen hus, og padlet i land. Gjestfrie, som folk er i nord, ble de godt mottatt og fikk haik til butikken for å handle. De ble tilbud mat, vin, dusj og soveplass hos de gjestfrie folkene, og stresset ikke med å forlate Kvalsund og folkene der.

– Folk var utrolig hjelpsomme og trivelige, som lot oss fylle vann og spanderte mat og overnatting, fortsetter de. Været og tidevannet styrte mye av padlerytmen videre, og det var meningsløst å padle motstrøms. Vinden skapte også bølger og gjorde padlingen vanskeligere. Veien gikk videre inn i Vargsundet med mye strøm, som de klarte å time slik at de kunne utnytte den gjennom sundet. Etter noen timer med bølger og vind gikk de i land, slo leir og håpet på bedre vær. Dagen etter krysset de over mot Stjernøya, men fikk en sterk sidevind fra Lopphavet. Jentene gikk i land ved et hus ikke langt fra strandkanten. Her fikk de kaffe, smørbrød og fikk fylle vann på flaskene.

Dramatisk havari

Ved Stjernøya i Finnmark slo de hull på den ene kajakken, og de måtte i land i ei steinur.

Turen ut fra land ble svært dramatisk for jentene. Bølgene var kraftige og fylte kajakkene med vann flere ganger. Til slutt kom de seg ut og klarte å padle en drøy kilometer, men bølgene var ubehagelige, og de måtte padle i land igjen. De forsøkte igjen og kom seg inn i Stjernsundet. Her ble de møtt av to-tre meter høye bølger, litt for store til at de kunne fortsette. Nok engang måtte de kapitulere og padle i land på Stjernøya. Her fikk de husly og kaffe hos en fastboende dame. Dagen derpå våknet de opp til nybrygget kaffe og nybakt brød.

De fortsatte å padle på sørsiden av Stjernøya, men kom kun til neste vik før motstrømbølger tvang jentene på land igjen. Her ble de et helt døgn, før de igjen gjorde et tappert forsøk på det strevsomme havområdet. Det dårlige været hadde gjort at de bare hadde padlet mellom fem og ti km de siste dagene. De var derfor litt utålmodige og usikre på om tidsplanen de hadde satt opp ville holde. Slik fortsatte turen de nærmeste dagene, med korte padlestrekninger før de ble tvunget på land et sted på Stjernøya. Det var da de oppdaget at den ene kajakken hadde en stor sprekk i siden. Det var for stor risiko å padle videre med kajakken.

En raste i idylliske Sommarbukta, litt sør for Havøysund i Måsøy kommune.

Besøkte gruver

Mens de venter på å bli hentet av båt, er det greit å varme seg i teltet.

Gode råd var dyre, og jentene begynte ringe rundt for å forhøre seg om hva som var best å gjøre. Det sikreste var å få fraktet kajakken til havn med båt.

– Vi hadde ikke sett båter på flere dager, kun store lastefartøy på andre siden av sundet. Gjennom en bekjent fikk vi telefonnummeret til en fabrikk som lå litt lenger borte fra der vi hadde gått i land. Vi var litt heldige at de svarte klokken åtte en lørdags kveld, og et par timer senere kom to med båt for å hente oss og kajakkene, forteller jentene. Været og bølgene hadde dessuten blitt verre, og de var lettet over å bli hentet. Stedet de havarerte var like nedenfor en steinur, hvor det ikke gikk å slå opp telt. I tillegg var det regn, nordlig sterk vind og åtte grader.

– Det hadde blitt både kaldt og farlig å sove i steinura, fortsetter de, og er takknemlig for at de ble hentet og fikk mat, dusj, badstu og overnatting på fabrikken (Sibelco Nordic). Selvfølgelig fikk de også en omvisning i gruvene og på fabrikken, hvor selskapet utvinner nefelin til glassproduksjon.

Mot Senja…

Når det er midnattsol og fantastisk vær, trenger man ikke telt.

Derfra gikk turen med personalbåten inn til Øksfjord og videre til Tromsø med Hurtigruten.

– Selvfølgelig var vi litt skuffet over ikke å få padle over Lopphavet, som skal være både tøft og en prøvelse for padlere. Men hurtigruten var en god erstatning. Dessverre var det ikke noe å gjøre med den ødelagte kajakken. Jentene ringte rundt og fikk etter et par dager napp hos en ansatt hos Lyngen Arctic Adventures, som ville låne ut en kajakk. På plass i kajakkene igjen satte de ny dagsrekord på 42 km, rundt Kvaløya og ut til Sommarøy. Et par dager senere gikk turen videre mot Senja, og etter tre dager med padling sørover i Malangssundet gikk de i land ved Gibostad.

– Vi hadde en fantastisk morgensol etter nattpadling gjennom Malangen. Vanlig rutine, når vi går i land etter en lang padleøkt, er å sette opp teltet og ta på seg flere lag med klær for å bli varm. Denne morgenen satt vi bare med to lag klær og drakk kaffe ute i solen, forteller jentene videre. Morgenen etter hadde det begynt å blåse opp. Jentene kom seg tidlig i kajakkene, men motvind og regn gjorde ikke padlingen lett. Tone hadde dessuten en kajakk uten ror, og måtte styre ved å vri seg til siden, en teknikk som var ikke var lett å få til i bølgene. De gikk i land ved landbruksskolen på Gibostad, og banket på hos en svensk kvinne og hennes mann. Her ble de bedt inn på frokost og kaffe, og ble med på fisketur. Etter tre dager med middager, varme og gjestfrihet var det på tide å padle videre.

Nord-Norge kan være idyllisk om sommeren. Her, et sted på Senja, har jentene campet for kvelden.

Utkikk etter hval

Tre dager senere, i sol og godt padlevær, kom de til sørspissen av Senja. Turen gikk over Vågsfjorden med peiling mot Grytøy. Her gikk de i land på en fantastisk hvit strand, kastet klærne og tok en fortjent dukkert i det kalde vannet.

– Vi tok noen lengre padlestrekker siden været var så fint. Vi padlet rundt åtte timer, en strekning på 12 km, og gikk i land på en paradisstrand på Sandsøy. Her laget vi lunsj og tok et svalende bad i havet. Vi hadde fått nyss om at det var en flokk grindhvaler i området og satt i helspenn for å få øye på flokken. Men ingen hvaler var å se den dagen, og det var bare å sette opp telt og komme seg i soveposene, forteller Tone. Dagen derpå gikk turen videre rundt til yttersiden av Grytøy, nærmere bestemt Grøtavær.

– Det varme været, det klare vannet og alle de vakre øyene og strendene utenfor Grøtavær var nesten som å komme til Karibia, fortsetter hun. Etter å ha padlet 8-10 timer i strekk de siste dagene, og det nærmet seg helg, tilbrakte de et par dager på hotell i Harstad. Da gjorde det lite at regnet øste ned utenfor.

Målet nådd

Turen fra Harstad gikk mot Tjeldsundet, og etter noen timer med padling campet de ved stranden på Gressholmen. Oppholdet her ble litt lengre enn beregnet da Kajsa skadet foten under morgenbadet. Deretter gikk turen videre sørover. De valgte å gå i land på Sandtorgholmen. Været hadde snudd. Nå regnet det igjen, og oppholdet her ble et par dager lengre enn beregnet. Tiden benyttet de til fjelltur og avslapping. Videre gikk turen sørover fra Sandtorg, med Tjeldøya på venstre side, hele veien til Lødingen, forbi nedlagte Nes fort, på innsiden av Store Auenholmen og over fjorden til en fantastisk strand på Rinøya – en padleøkt på hele 47 km.

Vannet var varmt, og målte hele 16 grader. Jentene nøt å gå barfot i sanden og badet. Dagen derpå blåste det sørlig, og de fikk motvind. De ble derfor nødt å vente en ekstra dag til vinden hadde løyet. De fikk besøk av et par kompiser, som kom med reker til lunsj, som de nøt inne i en liten bod ved stranden. Om kvelden kokte Tone selvplukkede blåskjell på bål. Dagen derpå var været igjen på jentenes side. De hadde en lang padleøkt foran seg. Turen gikk forbi Offersøy, mot Årstein, mellom Stormolla og Litlmolla, og inn til Svolvær. Målet var endelig nådd – etter fem uker og 900 km i kajakk.

Optimale opplevelser

De forteller at overalt hvor de kom ble de overveldet av den spektakulære naturen, og alle gjestfrie og hyggelige menneskene som tok imot dem. -Naturopplevelsene blir virkelig optimale sett fra en kajakks perspektiv. Vi hadde mange fine møter med mennesker underveis. Mange som lever primitivt, men som er svært gjestfrie og som ikke forventer noe tilbake. Vi padlet strekninger som var helt øde, ikke et hus på flere dager. Plutselig møtte vi folk som levde langt fra andre mennesker, og fikk se hvordan de levde. Det var en helt annen kultur og fokus enn det vi er vant med, avslutter de eventyrlystne jentene.

Padling på tyske Donau

Posted on 2018-09-032021-06-04 by administrator

Donaueschingen (690 moh) regnes som starten på Donau. I den koselige, tyske småbyen i Schwarzwald møtes nemlig elvene Breg og Brigach. Det er ikke mye som minner om Europas nest største vassdrag i begynnelsen, for vannføringen er ikke mye å skryte av. Ja, mange norske elver er faktisk giganter i forhold.

Elva forsvinner

Mellom Immendingen og Möhringen blir faktisk også hele elva borte. Det spesielle fenomenet kalles «Donauversickerungen», og det oppstår under perioder med lite tilsig sommerstid. Årsaken er porøse bergarter der vannet forsvinner ned i grunnen. Til og med Rhinen får tilført noe vann fra Donaus nedslagsfelt på denne måten. Derfor er det liten vits i å starte padlingen fra Donaueschingen. Men det er for eksempel fint å sykle derfra. Kombinasjonen sykkel og kajakk er fullt mulig, for begge deler kan leies langs elva.

Likevel er den første delen av tyske Donau, som er tilgjengelig for padling, veldig koselig, blant annet mellom Beuron og Sigmaringen (se egen faktaramme). Vann gir liv, og Donau er intet unntak. Både stork, hegre, gjess og en rekke andefugler trives langs elva, og over hodene våre seiler stadig elegante rovfugler på jakt etter et måltid. Buorm, hare og rådyr er andre bekjentskaper fra zoologien som dukker opp langs elva.

I Ulm var det festival, og da er robåt over Donau en av attraksjonene.

Sjarmerende landsbyer

Landsbyer, med en sjarm som bare tyskere klarer å få til, dukker opp som perler på en snor. Etter en ukes padling i Tyskland vil du ha passert 50-60 av dem, hver med sin egen stil. Hagene har nyklipte plener og vakre, velstelte blomsterbed. Rot og skrot er omtrent aldri å observere, og selv bondegårdene inne i landsbyene er helt strøkne. Det finnes ikke noen gamle bilvrak og utrangerte redskaper som slenger her nei! I begynnelsen veksler landskapet mellom nokså flate jordbrukslandskap og slake åssider, dekket av løvskog. Deretter kommer de karakteristiske dalene og kalkklippene i den schwabiske del av Jurafjellene. Her troner gjerne også en borg eller et kloster oppe på toppen.

Et eventyrlig slott

Sigmaringen er som tatt ut av en eventyrfilm der det praktfulle slottet er et blikkfang som speiler seg i Donau. Her har hohenzollerne hersket i århundrer, og stedet har en svært spennende historie å by på. Interessant nok for oss fra Norge, var byen faktisk på svenske hender i 1632-33, under 30-årskrigen. I oktober 1944, mens den tysk-vennlige Vichy-regjeringen i Frankrike flyktet fra framrykkende allierte styrker, tok Vichyregimet sete i nettopp Sigmaringen. Der ble de til frigjøringen av Tyskland i april 1945. I praksis var altså Sigmaringen den franske hovedstaden dette halvåret, ledet av den franske marskalk Henri Petain og ministerpresident Laval.

Rager over alt annet

Blant de litt større, tyske byene langs Donau, hører Ulm. Med over 120.000 innbyggere er dette en «liten» storby, men slett ikke uten historiske severdigheter. Bokstavelig talt høyest på rangstigen rager domkirken fra 1377. Dette er Tysklands største gotiske kirke etter Kölnerdomen, og tårnet er enda mer imponerende. Med sine 162 meter er dette det høyeste kirkespiret i hele Tyskland. Ta deg tid til en tur opp i tårnet, for her kan man snakke om makeløs utsikt over hele byen, Donau og det uendelige slettelandskapet. Om det er mange skarpe hjerner her i dag, vites ikke. Fakta er i hvert fall at Albert Einstein er født i Ulm.

Imponerende kloster

Det blir etter hvert store sletteland med enorme kornåkre der Donau flyter stille nordøstover. Nærmere Weltenburg blir imidlertid dalen trangere og trangere. Ved det store og imponerende klosteret, som ligger på en grusbanke ved Donau, domineres elveløpet av gamle trebåter, kanoer, kajakker og flåter. Stupbratte kalkfjell og ingen veier eller stier langs elva medfører at kun båtfolket kan oppleve Donaus skjønnhet ned til Kelheim noen kilometer unna. For akkurat her går det ingen sykkelveier eller stier langs vassdraget.

Trivelig tur langs Donau mellom Weltenburg og Kelheim.

På UNESCOs verdensarvliste

Donaus nordligste punkt er byen Regensburg. Fra et punkt vest for Regensburg og videre nedover elva, lå romerrikets grense mot folk og stammer i nord. Regensburg er en av de eldste byene i Tyskland, og i skriftlige kilder nevnes stedet som et romersk kastell allerede omkring år 80. e. Kr. Byen var fra 1207 en fri riksstad og fra 1663 det permanente setet for Den tysk-romerske riksdag. Mange av de gamle bygningene er godt bevart, så det er ikke uten grunn gamlebyen i Regensburg og bydelen Stadtamhof på Donaus venstre bredd kom på UNESCOs verdensarvliste i 2006.

Passau, den tyske grensebyen mot Østerrike, er vår stopp på turen. Herfra fortsetter jo Donau videre østover, så det er hundrevis av kilometer igjen av mektige Donau. Likevel vil du sitte igjen med opplevelser og minner for livet med alle natur- og kulturperlene langs den tyske delen av Europas neste lengste vannvei.

Nyttige tips

Hvis du ikke foretrekker telt og campingplasser i hele ferien, er et lurt tips å bestille overnatting på forhånd. Om sommeren er sjansen for å havne bort i en eller annen festival i landsbyene langs Donau relativt stor, og da er gjerne overnattingskapasiteten helt sprengt. For padlere er det altså flere campingplasser ved elva, og med telt er det selvsagt større mulighet for å få «tak» over hodet. Ellers er det viktig for padlere å vite at det ved store vannfall, fosser og kraftstasjoner finnes både sluser, spesielle sklier for båter og såkalte «Bootsgassen», som er egne veier til kano, kajakk og andre småbåter i Donau. Nettsidene www. deutsche-donau.de og www.faltboot. org innholder mye god og nyttig informasjon, blant annet også en liste over de beste «Biergärten» langs den tyske Donau-delen.

Havgående skip kan seile opp Donau fra Svartehavet til Brãila i Romania, og elveskip kan gå videre til Kelheim i Bayern i Tyskland. Enda mindre fartøy kan deretter gå videre oppover elva til Ulm. Omlag 60 av sideelvene er også framkommelige for diverse fartøyer. I Kelheim begynner altså vanlig motorbåt- og industribåttrafikk, så det gjelder for padlere å være enda mer oppmerksomme her. Flere steder får den tyske delen av Donau også tilførsel av vann fra sine mange sidevassdrag. Ved Passau kommer blant annet Inn fra Alpene, og denne elva har ved sammenløpet ofte større vannføring enn Donau selv.

Det anbefales å få tak i brosjyren «Bootswanderführer Donaueschingen bis Passau» når man vil planlegge en tur i detalj. Det er mulig å begynne å padle fra Beuron, men se faktaramme med særinformasjon rundt nettopp denne delen av Donau. Fra 1. mai til midten av juni og fra september til midten av oktober (noen deler av Donau slutter sesongen 3. oktober) er anbefalte tidsrom for en tur, og det er fordi det er høysesong i juli og august. I høysesongen anbefales i hvert fall forhåndsbestilling av kanoer og plass på campingplasser. Campingplasser og små overnattingssteder som pensjonater, ungdomsherberger og så videre, finnes det massevis av langs den tyske delen av Donau.

Padling i forskjellige former er populære aktiviteter etter hvert som Donau blir større på sin ferd gjennom Tyskland.

Staselig farkost ved Donau utenfor klosteret ved Weltenburg.

Padling er populært langs store deler av Donau.

Fakta om Donau

Donau er Europas nest lengste elv etter Volga, 2850 km lang (594 km i Tyskland). De to kildeelvene Breg og Brigach springer ut i Schwarzwald i Tyskland, og møtes ved Donaueschingen (690 moh.). Herfra går Donau mot nordøst til Regensburg, der den har sitt nordligste punkt. Ved Passau forlater elva Tyskland og går inn i Østerrike. Nedbørfeltet er 816 000 km2 og middelvannføring 7000 m3/s. Donau er den eneste av de store europeiske elvene som renner fra vest mot øst.

Donau passerer eller berører ti land: Tyskland, Østerrike, Slovakia, Ungarn, Kroatia, Serbia, Bulgaria, Romania, Moldova og Ukraina. Den renner gjennom eller passerer fire av Europas hovedsteder: Wien, Bratislava, Budapest og Beograd. Over en tredjedel av strekningen er Donau grenseelv mellom to stater. Nedbørfeltet omfatter deler av territoriet til ytterligere ti nasjoner som er uten direkte forbindelse med elven. Det dreier seg om Slovenia, Montenegro, Albania, Bosnia- Hercegovina, Makedonia, Kosovo, Italia, Sveits, Tsjekkia og Polen.

Avgift og begrensninger

Mellom Beuron og Sigmaringen (33 km) ligger Naturpark Obere Donau. Det er mulig å padle her, men det må betales en avgift og tillatelse forhåndsbestilles (tlf. +49 7466 19700, Bootsvermietung Brandenburger i Beuron/Hausen (info@brandenburger-bootsvermietung.de) eller Haus der Natur i Thiergarten (kontakt@naturpark-obere. donau.de). Padling foregår kun mellom kl. 9.00 og 18.00, og det er bare tillatt å bruke offisielle innsetningssteder i Beuron, Hausen, Thiergarten og Gutenstein. Det finnes minstevannstander som også må sjekkes på forhånd. Info får du fra de ovennevnte adressene eller på nettsiden (http://www. naturpark-obere-donau.de/bootregel-start.htm). Tillatelsen koster rundt EUR 2,- pr. båt/dag.

Kilder:

www.snl.no

03https://no.wikipedia.org/wiki/Donau og Sabine Koch, turistsjef ved Tysklands Nasjonale Turistkontor i Norge.

Høyt og lavt i Jotunheimen

Posted on 2018-09-022021-06-04 by administrator

På Prestesteinsvannet kan du padle mot Smørstabbreen.

Innsjøen Gjende, øst i Jotunheimen, er en av de vakreste fjellsjøene jeg vet om. Navnet stammer fra det gammelnorske gandr, det vil si langt, rett løp. Og lang er den, men helt rett er den nå ikke. Omtrent midt på den vel 19 kilometer lange innsjøen har den en liten knekk, og der på nordsiden ligger Memurubu turisthytte. Når jeg satte kajakken på vannet ved Gjendesheim turisthytte i østenden av innsjøen tenkte jeg at Memurubu ville bli et naturlig første stopp på turen innover innsjøen. Der gjorde jeg imidlertid opp regningen uten vert.

Det blåste ganske friskt på Gjende og jeg valgte å holde meg mest mulig i le på sørsiden av innsjøen på veien vestover. Da jeg kom til knekken på innsjøen etter et par timer gikk sjøen ganske høy og hvit på den langsmale sjøen. Noen kryssing virket derfor ikke aktuell. I stedet valgte jeg å fortsette turen langs sørbredden og inn til Gjendebu i vestenden. Det er DNTs eldste turisthytte i Jotunheimen og et svært populært sted å besøke. Opp gjennom årene har jeg vært der mange ganger, men mest på ski. Et par ganger har jeg også fulgt rutebåten over Gjende, og da har jeg tenkt at å padle Gjende må være en flott opplevelse. På tross av vinden viste det seg å være det. Det var flott å gli gjennom det grønne brevannet som fyller innsjøen, og mektige-re omgivelser skal du også lete lenge etter.

På begge sider av den langsmale innsjøen rager det topper på over to tusen meter, og de bratte bjerkeliene stuper i sjøen nesten hele veien innover. De høyreiste omgivelsene gjør at det lett kan opptre kraftige fallvinder på Gjende, men de merket jeg heldigvis ikke noe til da jeg padlet der. De stupbratte fjellsidene gjør også at det er heller langt mellom de fine teltplassene innover langs innsjøen, men det finnes noen. Jeg var innom en slik plass og tok meg en pause før jeg padlet videre til Gjendebu, der jeg planla å overnatte før jeg hadde tenkt å ta meg en topptur dagen etter.

Bygdin og Tyin

Gjende er bare en av de mange innsjøene i og rundt Jotunheimen som egner seg godt til å padle i, og på flere av dem kan du gjøre som jeg, å kombinere padlingen med besøk på turisthytter og ta toppturer. Det gjelder ikke minst Gjendes større nabo i sør – Bygdin. Der startet jeg padleturen fra like ved Bygdin Fjellhotell i østenden og padlet vestover. Men du kan gjerne gjøre det motsatte siden det er bilvei og lett adkomst i begge ender. Bygdin er både litt lengre og litt bredere enn Gjende, og fjellene på nordsiden er vel så høye.

På sørsiden er fjellene derimot atskillig lavere så fullt så imponerende er ikke omgivelsene. Til gjengjeld er vannflaten på vel 40 kvadratkilometer, altså over dobbelt så stor som Gjende. Det merket jeg ganske godt på min tur innover. Vestavinden hadde fått tid til å bygge opp godt med bølger på den vel 25 kilometer lange innsjøen, og de fikk jeg rett i fleisen da jeg kom ytterst i det smale Bygdissundet, og innsjøen åpnet seg foran meg. Etter at jeg kom meg over til nordsiden av innsjøen kom jeg litt i le og hadde en ganske fin tur innover til Torfinnsbu turisthytte, som ligger omtrent midtveis på Bygdin. Etter noen timer der fortsatte jeg inn til Fondsbu i vestenden. Da hadde vinden løyet betraktelig og jeg fikk en fin og rolig tur langs de stupbratte fjellsidene som preger nordsiden av innsjøen på denne strekningen.

Den tredje av de store innsjøene i denne delen av Jotunheimen er Tyin. Den har bilvei langs store deler av sine bredder, og det er derfor mange plasser du kan sette utpå med kajakken. Fjellene rundt Tyin er gjennomgående litt lavere enn de to andre innsjøene. Det betyr at en padler ikke er like utsatt for fallvinder her, men til gjengjeld er det også mindre som skjermer for vind fra sør og nord, slik de andre er. Det er overnattingsmuligheter både på Tyinstølen og Tyinholmen, og teltplasser tror jeg nesten det er mange flere av rundt denne innsjøen enn de to andre.

Øst i Jotunheimen

Den kjente padleelven Sjoa kommer fra Gjende, men om du vil kan du følge den glitrende vannstrengen mye lenger fra vestenden av innsjøen, opp Storådalen, gjennom Langvatnet, og helt til Øvre Høgevaglejønnen. Det ligger ikke langt fra bilveien som går opp til turisthytta Leirvassbu, og byr dermed på en rimelig lett adgang til det som kan være en fantastisk elvetur. Så vidt jeg vet er det noen som har blitt fristet av nettopp den tanken, og fulgt Sjoa fra kilden og helt til samløpet med Gudbrandsdalslågen. Det må ha vært en utrolig tur, men og en tur som stiller store krav til å mestre fosser og stryk. Jeg har bare nøyd meg med å padle på innsjøene elva hviler ut i underveis, men det er ganske flott det også.

Etter Gjende er da første stopp Øvre Sjodalsvatn. Der er det lett å sette utpå både ved Turisthytta Bessheim i sørenden, og fra Besstrond i nordenden. Særlig østsiden av den knappe syv kilometer lange innsjøen er fin å padle langs, med en rekke fine bukter og nes som innbyr til utforskning og strandhugg. Molter finnes det også der, om du leter og er på den rette tiden av året. Nedre Sjodalsvatn er mye mindre enn navnebroren litt lenger oppe i dalen, men er også et smykke av en innsjø som vel verdt og utforske. Særlig fint er det å padle rundt de små øyene i sørenden og komme på nært hold av stryket som kommer fra Øvre Sjodalsvatnet.

Fint er det også å padle langs furuskogen i naturreservatet på øst- og nordsiden. Det er lett å sette kajakken utpå fra småveiene som tar av fra FV51 på vestsiden av Nedre Sjodalsvatnet. Følger du fylkesveien videre nordover, forbi Randsverk og mot Vågåmo er det også et par andre innsjøer du bør få med deg på denne siden av Jotunheimen. Den første er Lemonsjøen. Den blir påstått å være Norges klareste innsjø. Ikke vet jeg, men i hvert fall ser du bunnen langt utover når du padler for eksempel fra bredden ved Lemonsjø fjellstue i sørenden av innsjøen. Også her er det meget vakkert rundt innsjøene. Setre, som den særdeles velholdte Darthus på østsiden, bidrar også til det. Bare et par kilometer vest for Lemonsjøen ligger dens større nabo Tesse. Dit går det en sidevei fra FV51, og det er fint å sette utpå ved Tesseosen i nordenden.

Sjøen er stor, og kan være utsatt for vind, men er det stille er det en ren fornøyelse å padle utover den speilblanke vannflaten og etter hvert se innover mot Glittertind og andre stortopper i sørvest.

Gjennom Bøverdalen

Nede i Ottadalen er både det langstrakte Vågåvatnet og Skim, dens fortsettelse vestover, vel verdt et padlebesøk. Men Jotunheimen kan de vel strengt tatt ikke sies å ligge i, så de lar vi ligge i denne omgang. Litt i samme kategori er Bøvre, men den skummende elva i Bøverdalen ovenfor Fossbergom i Lom tiltrekker seg hver sommer elvepadlere, fra inn og utland. Oppe i Bøverdalen langs FV55 mot Sogn over Sognefjellet er det derimot et par veldig fine muligheter for oss som liker litt roligere vannforhold i fjellområder. Den første muligheten er åpenbar.

Like etter Jotunheimen Fjellstue på Bøverkinnhalsen dukker Bøvertjønnen opp nede i dalen, og med en rekke spennende bukter og sund som bør friste. De kan nås lettest fra seterveien fra sør. Enda mektigere er omgivelsene rundt naboen Bøvertunvatnet. Der kan du sette utpå ved osen i østenden og padle innover mot Bøvertun i den andre enden. Underveis kan du glede deg over frodige, bratte fjellsider kjent for sin blomsterprakt. Svært mange som drar gjennom Bøverdalen gjør ikke det, men tar en av sideveiene høyt til fjells.

Fra Bøverdalen er det veier opp til blant annet Spiterstulen, Leirvassbu og Gjuvasshytta. Førstnevnte har vel knappest interesse for padlere, men det har de to andre. Leirvassbu er som nevnt et mulig utgangspunkt for dem som vil på en skikkelig krevende langtur, men har og noe for de mindre ambisiøse blant oss. Det flotte Leirvatnet, som ligger 1400 meter over havet, finner du like ved turisthytta, og som har utrolig flotte omgivelser. Særlig den 2032 m høye Kyrkja på østsiden er staselig, og turen til topps kan gjerne starte med en padletur over Leirvatnet.

Rosinen i pølsa for padlere som vil sette utpå høyt til fjells må vel allikevel sies å være Juvvatnet, 1835 meter over havet, like ved Juvasshytta og med Galdhøpiggen i nabolaget. Når isen smelter utpå sommeren er det fullt mulig å ta seg en padletur på det jeg tror er Norges høyeste padlebare vann. Innsjøen er kanskje ikke så stor, men omgivelsene er fenomenale. Det å padle inn mot brefallet i sørenden er også vel verdt å få med seg.

Øvre Sjodalsvatn er også en flott innsjø å padle på.

Over Sognefjellet

Presentasjonen av padlemulighetene blant Jotunheimens stortopper kunne godt ha stoppet ved Juvvatnet, men da hadde leserne gått glipp av et par perler. FV55 fortsetter som nevnt over Sognefjellet. Også der er det et par muligheter som kan være usedvanlig flotte. Veien når opp i vel 1400 meter over havet og ble den første nasjonale turistvei i 1997. Det skyldes nok ikke minst de majestetiske omgivelsene for Norges høyeste fjellovergang.

Majestetene utgjøres først og fremst av tindene rundt Smørstabbreen og Fannaråkbreen, men innsjøene her oppe bidrar også mye til å live opp i landskapet. Den største innsjøen er Prestesteinsvatnet. Når isen slipper avslører den et spennende vann- og landskap, som byr på både holmer og skjær og flere interessante nes, bukter og passasjer, litt avhengig av vannstanden. Innsjøen er nemlig dessverre regulert, men utpå sommeren pleier man ikke merke mye til det. Kraftverket har dessuten sørget for en vei inn til demningen i vestenden, og derfra er det lettest å komme utpå med kajakken for å padle langs foten av Fannaråken og Steindalsnosi.

På toppen av førstnevnte, 2069 meter over havet ligger det forresten en turisthytte, så også her er det mulig med en kombinasjonstur. Noen få meter lavere i terrenget langs Sognefjellsveien ligger Øvre Hervavatnet. Det er også en opplevelse for fjellfrelste padlere. Dessuten ligger den enkle steinbua Hervabui like ved. I den lå Henrik Ibsen værfast i 1862, og fikk etter sigende inspirasjon til både «Brand» og «Peer Gynt». Så omgivelsene må i høyeste grad sies å være inspirerende. Det går greit å sette kajakken på vannet ved demningen i vestenden.

Med padling på timeplanen

Posted on 2018-09-012021-06-04 by administrator

Tom Arne Brandvold tok et hvileår fra videregående i Trondheim. Som første nordmann var han elev ved World Class Kayak Academy (WCKA) våren 2017. Skolen holder til i staten Washington i USA. Men hvert semester reiser elevene til et mer fjerntliggende sted der de padler elver og blir kjent med den lokale kulturen. Sist høst var de i Nepal. I våres var de i Ecuador.

Ecuador

Skolen gir fullverdig high school-undervisning. Men det er padlingen som trekker søkere fra hele verden. I Tom Arnes klasse var det elever fra sju ulike nasjoner. At elevene raskt blir bedre padlere, kan Tom Arne bekrefte. -Da vi kom til Ecuador, padlet vi elven Cosanga. Jeg kjente meg stresset og følte ikke at jeg helt fikk det til. Så padlet vi andre elver i to uker før vi kom tilbake til Cosanga. Da merket jeg tydelig forskjell. Jeg kjente meg tryggere og mestret padlingen i de vanskelige partiene mye bedre, sier han.

Tom Arne mener elvepadling er en sport som passer for alle, uansett alder. Det byr på spenning, gode venner og spektakulære naturopplevelser. Men dessverre går det ikke å søke seg til WCKA som nybegynner. Tom Arne hadde padlet i Trondheim kajakklubb i fem år før han dro til USA. Skolen krever at man har en trygg rulle på begge sider, kan surfe, sidesurfe og mestre bakevjer. Billig er det heller ikke. Sytten tusen fem hundre dollar er prisen pr. semester. Men det er mulig å søke stipend. Elevene kan ta alle de tre high schoolårene ved WCKA eller bare gå der et eller to semester. Skolen arrangerer også sommerkurs i Ottawa-elven.

Læring for livet

I tillegg til elvepadlingen og skolefagene, er det harde treningsøkter på land hver morgen. Skolens mål er å gi elevene mulighet til å utvikle seg til den beste utgaven av seg selv, en privilegium de mener ikke mange får i livet. Lederskap, samarbeid, risikovurdering, å sette seg mål og å bygge opp selvtilliten, er bare noen av stikkordene for skolen Kulturforståelse er også viktig. Under utenlandsreisene blir elevene ikke bare kjent med flotte padleelver. Skolen velger enkle overnattingssteder, der elevene må klare seg uten all den hjemlige komforten. De kommer i tett kontakt med lokalbefolkningen.

Skolen ønsker at elvene ikke skal reise som vanlige turister, men i størst mulig grad gli inn blant lokalbefolkningen og gi noe tilbake ved å være god forbilder og delta i praktisk arbeid. I Ecuador fikk Tom Arne god bruk for spansken sin, som han hadde som valgfag på videregående. Men også uten å kunne det lokale språket, er det mulig å kommunisere og bli kjent på tvers av kulturer. Vil du vite mer om WCKA, se www.worldclassacademy. com eller sjekk Facebook-siden til skolen.

Logg Inn