Padling – fritidsaktivitet for folk flest

Norges Padleforbund (NPF) er i gang med en storsatsning på padleleder. Og flere fasiliteter i samme kategori er i kjømda, for nå har til og med byrådspolitikerne i Oslo forstått at det bør satses på enda flere og bedre anlegg for de aller mykeste av sjøens trafikanter, nemlig oss padlere.

Mye fint å se i Oslofjorden. Her befinner vi oss ved Kavringen fyr – ikke så langt unna Hovedøya. Foto: Gunnar Wiik.
Mye fint å se i Oslofjorden. Her befinner vi oss ved Kavringen fyr – ikke så langt unna
Hovedøya. Foto: Gunnar Wiik.

Plasseringen av Friluftshusets kajakkavdeling nettopp på Sørenga bidrar til at vi kan få svært varierte og spennende padleturer – både korte og lange, fra storbypadling i de nærmeste omgivelsene til padling i det spennende øyriket som ligger og venter litt lenger ute, i Indre Oslofjord. Foruten avdelingen på Sørenga, tilbyr DNT også utleie av kajakker på Langøyene, via forhåndsbestilling på nettet; www.frilufts huset.dntoslo.no/kajakk. Den enkelte som bestiller får tildelt kode på SMS den dagen vedkommende ønsker å padle.

På Sørenga får man utdelt kajakker og nødvendig utstyr innenfor Friluftshusets åpningstider, men står fritt til å kunne levere tilbake utstyret etter at senteret har stengt dørene. Et kodesystem og tillit til ansvarlige brukere sørger for denne ekstra tilgjengeligheten.

Heggholmen huser det eldste fyret i Indre Oslofjord. I DNT-kartene er det også avmerket som spisested. Foto: Svein Sætre.
Heggholmen huser det eldste fyret i Indre Oslofjord. I DNT-kartene er det også avmerket som spisested. Foto: Svein Sætre.

Fokus på tryggere padling

DNT foreslår et titalls ulike turer i nærområdene, med oversiktlige kart og gode rutebeskrivelser knyttet til disse. Den korteste turen tar en time; den lengste tar fem timer. Sikkerheten tas på alvor. Hvert turforslag er grundig beskrevet, og inneholder eksempelvis kommentarer og vurderinger av båttrafikk og andre ting vi bør være oppmerksomme på. På hvert turkart, som er oversiktlige og enkle å forstå, er det en godt synlig trasélinje for selve turen. Her finner du også avmerkede steder som for eksempelvis naturreservat, padleanlegg, kajak kutleie, telt- og badeplasser, hvor man bør være spesielt oppmerksom på båttrafikken, der det dessuten er opplistet ti regler for tryggere padling.

Idyllene er mange i Indre Oslofjord, som flere og flere oppdager er et eldorado for kajakkpadling. Foto: Svein Sætre.
Idyllene er mange i Indre Oslofjord, som flere og flere oppdager er et eldorado for kajakkpadling. Foto: Svein Sætre.

Uendelige turmuligheter

Jeg hadde ikke padlet på Østlandet tidligere, men sist sommer var jeg så heldig å få en guidet tur i de indre deler av Oslofjorden av Svein Sætre; alias «Super- Svein» – en av DNT’s mest brukte instruktører i dette området. På en vakker, varm og stille sommerdag padlet vi rundturen Sørenga – Hovedøya (via Kavringen fyr) – Lindøya – Nakholmen – Gressholmen (via Heggholmen fyr) – Rambergøya – Langøyene – Husbergøya – Malmøya – Ulvøya (under Ulvøybroa) – Skilpadda – Ormøya (under Ormsundbroa) – Sjursøya – Bleikøya – Bispevika (via Sørenga) – Bjørvika – Sørenga.

Ikke altfor langt unna bylarmen kan vi kajakkpadlere komme ganske så tett på naturen. Foto: Svein Sætre.
Ikke altfor langt unna bylarmen kan vi kajakkpadlere komme ganske så tett på naturen. Foto: Svein Sætre.

Rundturen overgikk alle forventninger. Jeg ble overøst av vakre idyller og fine naturopplevelser, men også av spennende urbane inntrykk. Jeg oppdaget nå at Barcode, Operaen og Munchmuseet tar seg fabelaktig ut fra havnebassenget. Det er fascinerende å være så nært innpå storbylivet og se mylderet av mennesker ved Operaen, men likevel nyte roen i kajakken.

Også ved DNT-anlegget på Sørenga er det hundrevis som samles på varme sommerdager – og nettopp i disse nærområdene er det mange som lærer å padle, av dyktige NPF-sertifiserte instruktører, for aller første gang.

Super-Svein med et heller urbant bakgrunnsmiljø. De spennende kontrastene vi kan få i en og samme padletur er en del av «pakka», med det å padle i Indre Oslofjord. Foto: Gunnar Wiik.z
Super-Svein med et heller urbant bakgrunnsmiljø. De spennende kontrastene vi kan få i en og samme padletur er en del av «pakka», med det å padle i Indre Oslofjord. Foto: Gunnar Wiik.z

Fascinerende kontraster

Det tok meg faktisk ganske lang tid bare å fordøye de mange forskjellige inntrykkene og fascinerende kontrastene jeg ble til del i en og samme padletur. For bare et steinkast fra Tigerstadens bykjerne har vi tilgang til mange vakre og spennende utflukter – med kajakk. Langt mer enn mitt lille sunnmørshode var klar over. Tilgjengeligheten har jeg allerede vært inne på – og den vil på kort tid gå fra høy til enda høyere. På ulike hold arbeides det nå med å gjøre det lettere for folk flest å benytte seg av de mange perlene som finnes i Indre Oslofjord. Med andre ord vil flere og flere oppdage at dette er et padle-Mekka.

Med Ulvøybroa har Ulvøya direkte fastlandsforbindelse; innslaget er midt mellom Bekkelaget og Nordstrand. Foto: Gunnar Wiik.
Med Ulvøybroa har Ulvøya direkte fastlandsforbindelse; innslaget er midt mellom Bekkelaget og Nordstrand. Foto: Gunnar Wiik.

Oslofjorden oppgraderes

Godt over 6000 leide kajakk eller tok introduksjonskurs i kajakkpadling gjennom Friluftshusets anlegg på Sørenga i 2018, og trenden er økende. Byrådet i Oslo ønsker denne utviklingen velkommen, og har derfor bevilget store summer for å oppgradere tilbudet for padlere i det vakre øyriket i Indre Oslofjord. De friske pengene er blitt øremerket til utarbeidelse av flere padleleder, kajakkhoteller og andre definerte tiltak som skal gjøre det enda enklere og tryggere for folk å dra på padletur i disse områdene. Det omfattende og svært så vellykkede arbeidet som har blitt gjort i Vestfold er dermed blitt en pilot – eller modell, om du vil – for hvordan lignende løsninger nå skal komme på plass på ulike steder i Oslofjorden.

Det dreier seg også om vanlig vedlikehold og oppgradering av eksisterende anlegg, ettersom Oslo kommune eier flere bygninger og tomter på noen av de aktuelle øyene. Her skal bygninger, toaletter og fellesområder vedlikeholdes og oppgraderes. Byrådet vil i tillegg sette opp helt nye sanitæranlegg ulike steder i Indre Oslofjord, både på fastlandet og på noen av øyene, for å gjøre fjorden lettere tilgjengelig for miljøbevisste sjeler – enkeltmennesker og familier – som ønsker å oppleve vakker natur og kortreist turglede.

Super-Svein, alias Svein Sætre, og undertegnede i Bjørvika. Det er både fascinerende og flott å se Operaen fra sjøsiden, med mylderet av mennesker, på en sommerdag som dette. Foto: Gunnar Wiik.
Super-Svein, alias Svein Sætre, og undertegnede i Bjørvika. Det er både fascinerende og flott å se Operaen fra sjøsiden, med mylderet av mennesker, på en sommerdag som dette. Foto: Gunnar Wiik.

Padleglede for alle

I løpet av en periode på fire år bevilger Oslo kommune 180 millioner kroner til forbedring av fasiliteter i disse indre fjordområdene, nettopp for å stimulere til bynært friluftsliv. Videre ønsker Oslo kommune å samarbeide med aktuelle organisasjoner om å legge til rette for padling – som aktivitet og rekreasjon – og gjøre terskelen enda lavere, nettopp for å få enda flere til å benytte seg av de kortreiste, spennende opplevelsene som ligger og venter på oss i de indre deler av Oslofjorden.

Og en slik organisasjon er definitivt NPF, som allerede er i gang med sitt omfattende prosjekt knyttet til padleleder, etter at de sommeren 2019 fikk tilsagn om 14,6 millioner kroner fra Sparebankstiftelsen DNB. Padleforbundet – som jobber under mottoet «Padleglede for alle» – håper å få mye ut av pengene. Ambisjonen deres er av det hårete slaget, nemlig en sammenhengende strekning av padleleder på til sammen 300 kilometer – som vil slange seg fra svenskegrensa i sørøst, derfra nordvestover langs norskekysten, hele veien langs Oslofjorden, og derfra videre sørvestover, helt til Risør.

Variert og innholdsrik langtur

Uten sjøhytte eller båt, men med et ønske om å la Andrea (15) få smake mer av sjølivet, hadde jeg nok en gang få lånt to havkajakker. Bra lastet med campingutstyr og godsaker i lastelukene, og noen erfaringer rikere fra forrige sommer, padlet vi ut fra Gressvik ved Fredrikstad en grå julidag. Ambisjonene var hevet ett hakk. I år ville vi lenger sør å prøve å runde minst en av Hvalers fire hovedøyer. Vi siger ut fra land, prøver å finne den rolige padlerytmen. Avskrudde mobiltelefoner. Vannfast kart festet på dekk. Seks dager til rådighet – en svimlende frihet. Gjett om vi gleder oss!

 

Planen

Det er vanskelig å lage en helt fast rute i kajakk. Ytre forhold som vind og bølger rår vi ikke over, og det er ting som i høy grad kan påvirke en kajakktur. Vi tenkte at med stødige kajakker, gode telt og masse mat, står vi ganske fritt. På forhånd hadde jeg studert flybilder over området og funnet noen steder som kunne være lovende leirplasser. Spenningen og halve mora med en slik tur, er jo å prøve å finne disse stedene og se om de fungerer i praksis.

Vi lurte på om det var trygt å gå på utsiden av den eksponerte Vesterøya, men med nesten vindstille ble denne padleetappen et høydepunkt.
Vi lurte på om det var trygt å gå på utsiden av den eksponerte Vesterøya, men med nesten vindstille ble denne padleetappen et høydepunkt.

 

Ruten

Vi tok følgende rute: Gressvik-Fredrikstad-Østerelva-Kjøkøysundet-Måsholmene-Tjeldholmen øst for Asmaløy-Coop Vesterøy-Løperholmensundet-Skibstadsand-Fugletangen-Viketangen-Skinnarholmen-Spjærodden-Sauholmen-Utgårdskilen-Guttormstangen-Papperhavn-Grunnet-Hesthella-Tjeldholmen vest for Kråkerøy-Fredrikstad-Gressvik. Distanse er rundt 70 kilometer.

Ved Skinnarholmen på sørvestsiden av Asmaløy fant vi et skjermet smalt sund med både strand, klipper og varme svaberg.
Ved Skinnarholmen på sørvestsiden av Asmaløy fant vi et skjermet smalt sund med både strand, klipper og varme svaberg.

 

Utfordringer

Finne fram. Vi brukte kun et digitalt klokkekompass og kart på dekk for navigere. Å sitte i en kajakk gir minimalt med oversikt, og i en tett skjærgård måtte vi følge nøye med for å finne inngang mellom sund og øyer. Siden kajakkene tross alt har ganske begrenset fart, fungerer denne enkle løsningen likevel brukbart.

Regn. Første halvannet døgn hadde vi nesten non-stop regnbyger. Jeg aner ikke hva andre padlere gjør i slikt vær, men det fristet ikke oss å være på sjøen i det hele tatt. Vi lå pal i teltene våre og ventet på bedre tider.

Varme. De siste tre dagene var mer enn varme nok, den siste dagen med over 30 grader. Da må man komme seg tidlig avgårde for ikke bli helt kokt. Vi drakk masse og klarte oss noenlunde – verre var det maten under dekk, som ble delvis uspiselig underveis. Plan B var tørrmat, inkludert stridsrasjoner fra forsvaret, som er kompakt energi og bedre holdbarhet.

Sol. Det føles litt feil å klage på sol – men hva gjør man nå man blir solbrent, tross buff i halsen, solbriller, caps og solfaktor 30? Undertegnede måtte krype til korset og kjøpe en passe døll og hvit stråhatt for å holde sola unna. Det fungerte.

Gnagsår. Utrente padlehender som jobber med en våt åre hele dagen, ga Andrea diverse blemmer. En blanding av sportstape og gnagsårplaster funket noenlunde.

Kutt og infeksjoner under foten. Vi opplevde samme elendighet som i fjor – noe vi dette hadde glemt! Å tråkke barbeint rundt i fjæra og på svaberg, med diverse knuste skjell, sneglehus og skarpe steiner, er jo å be om sår – sår man tråkker gjørme, fugleskitt, sauedrit og bakterier rett inn i. Sandaler eller badesko hadde helt klart hindret dette.

Smart pakking. Vi prøvde å lage en pakkeplan der det var en logikk i hva som var viktigst, og hvor tilgjengelig det måtte være, rangert etter pakkeluke en, to og tre. Vi fant fort ut at dette ikke fungerte i det hele tatt. Man må i stedet ta hensyn til fasongen på de sterkt avsmalende store rommene foran og bak, og bare prøve å bruke volumet etter størrelsen – ikke funksjonen – på de mange forskjellige kolliene som skal nedi. Da blir det vanskelig å huske hvor tingene er.

Tjeldholmen v/Spjærøy – sundet som ikke fantes. Kartet vårt viste et trangt sund som skulle utforskes. Det var en bomtur. Her fantes ikke noe sund i det hele tatt, derimot et tettvokst våtmarksområde.

Beinstrekk og liten matpause ved Stangholmen.
Beinstrekk og liten matpause ved Stangholmen.

 

Oppturer

Skinnarholmen. Jeg tviler på at det er mange steder på østlandskysten som er finere enn den lune passasjen mellom Skinnarholmen og Asmaløy. Sundet er flere hundre meter langt, med ly, ankerplasser, fine grunner og en sandstrand, omkranset av de lekre gul-rosa svabergene og klippene som Hvaler er kjent for.

Utsiden av Vesterøy. Her er det kilometervis med sammenhengende, knudrete,opprevet og bratt svaberg, dandert med rullestein og digre steinblokker, men også mange steder der bergene er polerte, myke og inviterende i formen. Alt sammen er friområder som er tilgjengelig for allmenheten, inkludert padlere som går i land.

Kanalen ved Papperhavn. Grunnet/ Vauerkilen er en stor kontrast til havet utenfor Papperhavn. Denne kanalen er trang, stedvis svært grunn, og med bratte berg på begge sider. Kraftig tidevannsstrøm er et ekstra krydder. Spennende padleterreng.

Badetemperaturen. Om det skyldes klimaendringer, eller bare en ekstra varm sommer vet vi ikke, men faktum var at vi målte vanntemperaturer fra 22 til 25 grader. Vi fikk padlet oss varme i trøya, ble trygge på kajakkene og bølgene og sett hundrevis av øyer. Men vi føler vi fortsatt har mye å oppleve i denne store og utrolig varierte skjærgården. Vi vil tilbake!

Vi fant ikke noe sund ved Tjeldholmen, men derimot en liten teltplass, akkurat stor nok til to telt. Litt yoga-trening med formidabel utsikt er ikke å forakte.
Vi fant ikke noe sund ved Tjeldholmen, men derimot en liten teltplass, akkurat stor nok til to telt.
Litt yoga-trening med formidabel utsikt er ikke å forakte.

 

LES OGSÅ: På lynvisitt i barndommens Taremareby

Flott runde gjennom vakker natur

Turen starter med å padle over et par mindre vann før man følger utløpsbekken ned til ei elv som går i fine loner rundt i terrenget. Utpå ettermiddagen padler man nesten forbi startstedet, og da er det bare å dra kanoen over myra og opp til der man startet turen. Dette er en fin runde med kano gjennom flott natur som kan by på mange og varierte turopplevelser både fra vann og fra land.

 

En perle av et vassdrag

Kanoen må selvfølgelig prøvesittes mens den pakkes før avgang.
Kanoen må selvfølgelig prøvesittes mens den pakkes før avgang.

Denne perlen av et vassdrag er relativt lite. Vannet stiger fort når regnet starter, og det faller fort når været letter igjen etterpå. Hvis man følger med på værmeldingene kan man være så heldig å treffe på å ta denne padleturen den første finværsdagen etter at det har vært noe nedbør. I så fall har man sannsynligvis gode padleforhold hele turen.

Etter å ha parkert bilen er det bare å skubbe kanoen uti vannet i strålende sol og vindstille vær, sette seg godt til rette og gli rolig og behagelig over til vannets vestligste vik. Dette er et veldig grunt vann, og om sommeren er store deler av vannoverflata kledd med vannliljer. Her kan man treffe på mange slags fugler. Strandsnipe, trane, sivspurv, lom, perleugle, fiskemåke og flere andeslag hekker i området og kan treffes her. Det er også mye ørret i vannet. De er ikke så store, men til gjengjeld er den bitevillig til både unge og eldre fiskere.

 

Har elva helt for seg selv

Utløpsbekken er grunn, bred og steinete, så man må dra kanoen noen meter over myra ned til neste vann. Her passerer man også den siste hytta i området. Resten av turen får man ha elva og naturen rundt helt for seg selv. Dette vannet er mindre enn det første og padles på langs i løpet av bare få minutter. Også her er det grunt og fiskerikt, særlig i vestenden, der vannet nesten ubemerket går over til å bli en bekk.

Det ligger mange store steiner i og under vannet, så sjansen for å komme borti noen av dem er så absolutt til stede. Ettersom vannet går over til å bli en bekk slipper man ikke unna steinene. Hvis ikke vannføringa er veldig stor, da. Dermed må man på land igjen for å dra kanoen et lite stykke. Når sola skinner og det kommer en kjølende vind fra sørøst, er denne myra en helt grei plass for en liten matbit til sultne kropper.

Beverdam i en liten sidebekk. Et sikkert tegn på at beveren trives i området.
Beverdam i en liten sidebekk. Et sikkert tegn på at beveren trives i området.

 

Dyp, smal bekk gjennom myra

Bekken videre går i en bue, men det beste er å dra kanoen den korteste veien. En liten femtimeter mot nordøst blir bekken til en liten kulp,eller dam, velegnet til å fortsette padlingen fra. Derfra er det fin padling i stort sett dyp men smal bekk videre gjennom myra. Et par steder er bekken i smaleste laget, men det går bedre enn forventet å passere. Når man padler nedover her kan det være lurt å holde øye med skogen rundt. Her ferdes både rådyr, hjort og elg jevnlig. Reven lusker også stille i skogkanten av og til.

Like før bekken renner ut i ei større elv deler den seg i to, og begge bekkeløpene blir for små til å padle. Dermed må kanoen dras igjen. Selv om det vestligste bekkeløpet er kortere, så kommer man da uti elva på et sted den er såpass grunn, bred og steinete at den er vanskelig å padle. Det beste er nok å følge bekkeløpet som går nord og ned ca. 70 meter før man setter farkosten uti det blå elementet igjen. Herfra er det morsom padling et stykke, med slalåmkjøring mellom store steiner og grunner som skaper artige og utfordrende hindringer. Hvis elven er liten må man regne med å gå på grunn i blant, men som regel er det bare å skubbe seg videre nedover.

Plutselig kommer man til en ganske stor sandbanke midt i elva. Dette er en fin pauseplass, spesielt for de minste som liker å leke seg med stein og vann i timevis. Her kan man også prøve fisket hvis man vil. Eller, hvis man er sulten, tenne seg et bål og koke kjøttsuppe.

 

Et solid beverbyggverk

Etter pausen kommer man fort til et sted der enda en liten bekk kommer sammen med elva. Hvis man bråsnur i denne køyla, eller kulpen, og heller prøver seg motstrøms den vesle bekken, ser man det første tegnet til at beveren holder til også i dette vassdraget. Her har den nemlig demmet opp bekken en liten halvmeter og anlagt en liten dam. Et solid byggverk, laget med presisjon, dyktighet og flid.

Videre nedover glir man rolig på elva. Den er dyp, bred og med lys sandbunn. I godt lys ser man ofte ørret som rømmer unna, og å fiske etter den kan man gjøre både fra land eller fra kanoen. Et og annet tre er felt av bever og i kantskogen står gjerne elgen og beiter.

Her smalner bekken inn. På det aller smaleste er det bare så vidt plass til kanoen.
Her smalner bekken inn. På det aller smaleste er det bare så vidt plass til kanoen.

 

Må gjennom to stryk

Før man ankommer elvas fineste strekning, lonene, må man ned gjennom to stryk. Det første består av et par avsatser i berget som vannet fosser over. Er man bestemt så er ikke dette stryket et problem. Er man helt fersk, eller av den mer forsiktige typen, kan det kanskje være lurt å vurdere om man skal dra kanoen forbi i stedet. Det andre stryket består stort sett av store steiner som har lagt seg over elveløpet. Det enkleste her er å gå ut i elva og lempe kanoen over og forbi steinene. Hvis vannføringa er stor kommer man seg lettere forbi disse to partiene.

Ettersom man kommer lenger ned i elva er det tydelig at beveren har vær mer aktiv. Det er mye bjørkeskog langs elvekantene, og i store deler av den har beveren felt trærne i hulter og bulter som i et slags kjempemikado, eller som en klatrepark til ungene. Her er det god tilgang på bålved og never til opptenning, så dette er et velegnet sted å steke sveler eller pannekaker inne i skogen mens man følger med på elva og hører på knitringen fra bålet og skrålet fra ungene som klatrer i trærne.

Elva blir etter hvert så dyp og mørk at man ikke ser bunnen under seg der man siger sakte med strømmen. Ei beverhytte ligger i vannkanten. Det er såpass høye kanter i denne delen av elva at beveren har bygget seg ei jordhytte her. Den er vanskelig å få øye på, men man ser at byggherren har vært oppå taket og utbedret litt.

Fisking i en kulp like ved der vi ankommer den noe større elva.
Fisking i en kulp like ved der vi ankommer den noe større elva.

 

Elva endrer karakter

Etter hvert flater elvebredden ut og området virker bredere. Man hører det suser et stykke framom kanoen og ser at elva forsvinner ned i en trangere dal. Da har man kommet til veis ende. Her skifter elva karakter og er ikke egnet til å padle lenger. Ikke med kano i alle fall. Berget like ovenfor dette stryket, derimot, er et utmerket sted for enda en pause. Her er det barnevennlig, med flatt berg og delvis grunt vann. Når sommersola har stekt fra skyfri himmel hele dagen har vannet blitt såpass varmt at det frister med en liten svømmetur før man lager seg litt god turmat på primusen.

Etter å ha spist seg mett på havregrynsgrøt eller tandorikylling i pausen snus kanoen 180 grader før man padler noen meter motstrøms igjen. Der starter dagens tyngste etappe. Over myr, opp til det samme vannet som man startet turen på. Den korteste veien er også den letteste. Her merker man stor forskjell på en Ally-kano med kjøl og en flatbunnet glassfiberkano, som er markant tyngre og dra etter seg. Kanoene glir dessuten merkbart lettere gjennom vått enn gjennom tørt gress. Når man omsider har fått sjøsatt kanoen igjen, er det ikke lange biten tilbake til parkeringsplassen. Når sjarmøretappen ikke er lenger enn dette, så kan det være en fin variant å padle en runde rundt hele vannet før man pakker sammen utstyret og kjører ned til sivilisasjonens mange fristelser igjen.

 

FÅ EN ENDA BEDRE TUR MED UNGENE

1. Vær til stede. -Legg bort mobilen.
2. Sett av god tid. -La ting ta den tid det tar.
3. Involver ungene. – Barn liker å gjøre som oss voksne, men vil også gjøre ting på sin egen måte. La dem få prøve å spikke, lage bål og mat, gjøre opp fisk, padle (og bremse), slå opp teltet osv. Da er vi vel egentlig tilbake ved punkt 2. Og dét bedres i takt med erfaring.

 

Kanalpadling i Norge

Over hundre kajakker i mange farger og ditto fasonger er et flott syn. Særlig imponerende er det når de ligger tett samlet i et av slusekamrene som er bygget for at Haldenkanalen kan passere gjennom Ørje. Det er mulig å oppleve dette synet i mai måned hvert år. Da arrangerer Halden padleklubb en flott to dagers fellestur med start fra Ørje, padling til Strømsfoss og overnatting der. Neste dag går så turen videre til Tistedalen via Brekke sluser. Du trenger imidlertid ikke melde deg på en fellestur for å kunne oppleve Haldenvassdraget fra en kajakk eller kano. Slusene ved Brekke, Strømsfoss og Ørje er i drift hele sommeren, og for en rimelig penge kan du sluses både opp og ned i vassdraget (se ramme).

I Horten skiller kanalen Karljohansvern fra fastlandet

 

Omfattende slusesystem

Arbeidet med å kanalisere Haldenvassdraget var ferdig i 1877. Etter å ha bygget et omfattende system av sluser ved Brekke, Strømsfoss og Ørje, var det da mulig for ganske store båter å ta seg opp vassdraget fra Tistedal og til Skulerudsjøen. I mange år sørget Haldenkanalen for at enorme mengder tømmer fra skogene i indre Østfold og videre nordover, ble fløtet til industrien nede i Halden. Dette er dessverre for lengst historie, og i dag er det lastebiler som gjør jobben med å frakte tømmeret. Nesten fra starten av ble også Haldenkanalen trafikkert av passasjerbåter som brakte store mengder turister langs kanalen.

Det er en populær virksomhet som fremdeles pågår. Stadig flere padlere har også fått øynene opp for kanalens fortreffelighet. Nærheten til vakker natur, skjermede farvann og spennende historie er det mange som verdsetter å ha på padleturen. Skal du padle hele Haldenkanalen kan du starte fra Skulerudsjøen. Du får da med deg en perlerad av store og små innsjøer sørover mot Tistedal – Rødnessjøen, Øymarksjøen, Bøensfjorden, Aremarksjøen, Aspern og Femsjøen, bare for å ha nevnt de største.

I tillegg får du altså oppleve å ta deg nedover terrenget i imponerende sluser. Du bør nok regne med minst tre dager på denne turen, og det er faktisk mulig å få tak over hodet hver natt underveis. Oslofjorden friluftsråd og Haldenvassdraget kanalselskap har i felleskap åpnet fire kystledhytter langs kanalen. Kystledhytta Smia ligger ved Skulerudsjøen og Flagghytta ligger ved Bøensfjorden. Ved Strømsfoss ligger Fjøset, en staselig hytte på tross av navnet. Fløterhytta ligger ved Brekke sluser. Kystledhyttene må bestilles på forhånd. I tillegg står hele 18 gapahuker til din disposisjon langs kanalen. Her er det førstemann til mølla som gjelder. Ikke engang egen farkost er nødvendig. Kanalmuseet på Ørje leier også ut kanoer.

Ørje sluser

 

Padle fra Hedmark eller Sverige

Vil du ha en lengre padletur kan du faktisk starte kanalpadlingen langs grensen helt oppe fra innsjøen Skjervangen i Eidskog, sør i Hedmark. Derfra ble Sootkanalen åpnet så tidlig som i 1849. Via Mortsjølungen og noen mindre innsjøer ble det her laget en kanal for tømmertransport, som strekker seg over til innsjøen Setten og videre gjennom innsjøen Mjermen til Haldenvassdraget. Den flotte padleturen gjennom hele dette vannsystemet har jeg tidligere beskrevet i Padling (utgave 3,2016). Der nevner jeg også muligheten for å koble sammen Haldenvassdraget med det enorme systemet av innsjøer, elver og kanaler på svensk side, men det gjentar jeg gjerne.

Før Haldenkanalen ble påbegynt ble det nemlig laget en kombinasjon av renner, kanaler og skinneganger mellom Stora Le i Sverige og Haldenvassdraget. Denne kanalen sto ferdig i 1827 og strakte seg mellom Otteid i nordenden av Stora Le til vestre Otteid ved Øymarksjøen. Store deler av det tekniske utstyret langs Otteid kanal er forsvunnet, men strekningen over Skinnarbutjern, som var en viktig del av vannveien, egner seg godt for en padletur. Det er for øvrig seriøse planer om å gjenoppbygge denne kanalen. Hvis det skjer vil det åpne store muligheter både for småbåtfolket og oss i kano eller kajakk.

LES OGSÅ: Langtur i neverkano

 

Telemarkskanalen

Bilde fra den 200 meter lange Kassenkanalen

Det andre store vassdraget som ble kanalisert på 1800-tallet var Telemarksvassdraget. Mellom Skien og Dalen ble det også her bygget en imponerende serie med sluseanlegg. Åtte sluser som tilsammen består av 18 slusekamre, var nødvendig for å løfte båter 72 meter opp i terrenget på den 105 kilometer lange vannveien.

Det største sluseanlegget er Vrangfoss som har fem slusekamre og en løftehøyde på 23 meter. Hele anlegget sto ferdig i 1892, og kanalen bedret kommunikasjon- og transportmulighetene dramatisk i Telemark, og var viktig for utvikling av mange næringer. Yrkestransporten på kjøl ble imidlertid også her gradvis erstattet av hjul, og nå er kanalen en ren turistattraksjon. Som sådan er den imidlertid blitt svært populær. Om sommeren trafikkeres kanalen daglig av flere flotte passasjerbåter, som M/S Victoria og M/S Henrik Ibsen.

Det er mulig å ta med kajakker og kanoer som dekkslast dersom du bare ønsker å padle deler av kanalen. Dersom du vil padle hele kanalen og ta alle slusingene, bør du nok regne med en ukes tid på turen. Da kan du til gjengjeld oppleve en flott tur over Bandak, Strauman, Sundkilen, Kviteseidvatn, Fjågesundstraumen, Flåvatn, Straumen, Apalnesfjorden, Eidselva og Norsjø, om du padler fra Dalen og ut til kysten. Dessuten får du også med deg slusinger gjennom Hogga, Kjeldal, Lunde, Vrangfoss, Eidsfoss, Ulefoss, Løveid og Skien sluser.

I europeiske reisehåndbøker ble Telemarkskanalen betegnet som et av «verdens åttende underverk», da den var ferdig. Jeg er sikker på at de fleste som padler kanalen også vil være enige i at den fortjener mange godord. I tillegg til padleturen mellom Dalen og Skien er det mulig å plusse på med turen fra Notodden, via Heddalsvatnet og Sauarelva til Norsjø, og møte med hovedkanalen gjennom Telemark.

 

Minst 65 kanaler i Norge

Skansen-Munkholmen kanalen.

Alle har hørt om Telemarkskanalen og Haldenkanalen og mange av leserne har sikkert også padlet på dem. Men dette er langt fra de eneste padlebare kanalene i Norge. På www.kanaler.arnholm.nu har svensken Bosse Arnholm gjort en imponerende jobb med å registrere og beskrive kanaler i Norden. I Norge er det listet opp 65 steder hvor det er foretatt kanalisering mellom fjorder, innsjøer og i elver for å gjøre det lettere for båttrafikken å passere, eller for å gjøre det mulig å fløte tømmer.

De aller fleste kanalene er svært korte, men som oftest er dette interessante steder å padle likevel, fordi de kan gjøre det mulig å padle lengre turer i skjermet farvann. På Østlandet er det for eksempel spennende å padle gjennom kanalene som har betydd mye for utviklingen av byene. I Moss havn medførte kanalen, som ble gravd ut på midten av 1800-tallet, at Jeløya ble en øy og ikke bare en halvøy slik den var fra naturens side. I Horten skiller kanalen Karljohansvern fra fastlandet. Den ble anlagt fra 1854 til 1867 og er 878 meter lang. Den går fra Fyllinga til Indre havn og ble bygget for å gjøre det raskere for kanonbåtene å komme ut i fjorden.

I dag brukes den kun av mindre båter og padlere. Tønsberg sentrum ligger ved det trange sundet mellom byen og Nøtterøy. Sundet ble første gang utgravd av Håkon Håkonsson på 1200-tallet. Siden er det utvidet og kanalisert en rekke ganger. Videre nedover langs Sørlandskysten er det korte kanaler i eller ved flere av byene.

Selv har jeg hatt stor glede av å padle Reddalskanalen ved Grimstad. Den går mellom Strandfjorden, Landvikvannet og Reddalsvannet. Kanalen ble anlagt i 1877 for å tørrlegge deler av de to vannene, for å få mer dyrkingsjord. Kanalen er vel tre kilometer lang mellom fjorden og Reddalsvanne.

Den en en populær ferdselsåre for småbåter og padlere. Det er og den 200 meter lange Kassenkanalen som forbinder Isefjærfjorden og Blindleia i Lillesand kommune. Kanalen er ganske ny, den ble gravd og sprengt ut midt på 1990-tallet. Lengst sør er Spangereidkanalen godt kjent. Den ble gjenåpnet i 2007, men har historie fra ca. år 700. Utfordringen var hele tiden å passere det værharde Lindesnes. Dagens kanal gjør det tryggere for småbåter og kajakker å komme seg forbi den utsatte kyststrekningen.

Glimt fra Sootkanalen.

 

Både innland og kyst

I innlandet er det også kanaler og sluser som er interessante å ta seg gjennom for padlere. En av de mest kjente er Storstraum – Småstraumkanalen i Kviteseid som forbinder innsjøene Vråvatn og Nisser. En annen er slusen mellom Øvre- og Nedre Byglandsfjord, som ble bygget i 1869 for å gjøre det mulig for dampbåtene å ta seg lenger nordover i vassdraget helt til Ose. På Vestlandet er det også mulig å ta en del flotte padleturer hvor kanaler inngår. Skjoldastraumen i Tysvær har landets eneste saltvannssluse i vanlig drift.

De gjør det mulig å komme seg gjennom det smale sundet i Skjoldafjorden, der havstrømmen er sterk og passasjen grunn. På Bømlo gjør Kuleseidkanalen det lettere og tryggere å komme mellom øst- og vestsiden av Bømlo. Kanalen består av tre deler, østre- midtre – og vestre kanal, og er totalt 1,7 km lang. Den ble utvidet og utbedret fra 1927-1935.

I Lindås er sjøslusa en stor opplevelse å padle inn og ut av Lindåspollen. Det er periodevis så kraftige strømmer mellom flere av øyene i Lindås at båter hadde problemer med å komme igjennom ved flo og fjære. Derfor ble det bygget en sjøsluse i Spjotøystraumen mellom Lurefjorden og Lindåspollen i 1908. Den ble restaurert i 2013 som kulturminne og brukes nå av fritidsflåten. I Midt-Norge er det blant annet en kanal i Trondheim havn som det er morsomt å padle gjennom.

I Femundsmarka kan vel vannrenna som går fra nordenden av Femunden til Feragen knappest kalles en kanal, men at det er et artig sted å padle er det ingen tvil om, se Padling nr 3, 2018. Lenger nord har jeg notert at blant annet de trange Remmastrauman, som forbinder fjordsystemet Nordsalten og Sørsalten, ser ut til å være verdt et besøk med kajakken, og det finnes sikkert mange andre muligheter. Når det gjelder kanaler har folk med sans for å samle på padleopplevelser, overraskende mye å glede seg til. ●●

Storstraum - Småstraumkanalen i Kviteseid, som forbinder innsjøene Vråvatn og Nisser.

 

RIMELIG FORNØYELSE

Det er ikke gratis, men langt ifra noen upris du må betale for å bli sluset. For eksempel kostet det i Haldenkanalen i 2018 i høysesongen totalt rundt 600 kroner for en vanlig båt å bli sluset gjennom alle slusene på dagtid. Padler du kano eller kajakk alene må du betale det samme, men om dere er flere padlere sammen blir prisene delt på deltagerne. Minimumsbetalingen er likevel 50 kroner per kajakk per slusing. Utenom ordinær åpningstid og i lavsesongen er prisene omtrent det dobbelte. I Telemarskanalen kostet det totalt kr 900,- å bli sluset gjennom alle slusene på dagtid om sommeren. Prisene per slusing starter på 100 kroner. Det er rabatter om det er over ti kajakker i følge.

Ferskinger på spennende firedagerstur

I tenårene padlet jeg mye skjærgårdkajakk ved Kragerø, et spennende område blant annet på grunn av mange småøyer og smale sund og passasjer. Jeg ønsket at også Andrea skulle få oppleve sjøen på denne måten, ikke minst den helt spesielle følelsen av å gli lydløst gjennom vannet. En overnattingstur i Østfold ble planlagt, på både brakkvann og saltvann.

 

Pakkingen

Vi lånte to forskjellige havkajakker, henholdsvis Seabird Expedition LV og Seabird Discovery, begge i plastmaterialet polyetylen. Med flere lasteluker var vi optimister og hadde tatt med oss diverse pikkpakk til turen; to små telt, soveposer, liggeunderlag, klær, to store poser med mat, spruttrekk, speilreflekskamera, kart, kompass og ni liter vann. Med litt jobbing og ompakking fikk vi alt på plass og gummilukene smekket på.

Uventet besøk: En selskapssyk fjording ved en av de få bryggene langs Seutelva.

 

Seutelva

Starten vår gikk lengst nord i Seutelva, ved utløpet av innsjøen og naturreservatet Skinnerflo. Denne grågrønne, folketomme og litt bortgjemte elva hadde vi tidligere lagt merke til på toget mellom Råde og Fredrikstad. Langsomt-flytende og bare fem til ti meter bred, mente vi det ville være et trygt sted å bli kjent med kajakkene.

Elva, ti kilometer lang, viser seg å være en naturopplevelse og et padleeventyr. Toglinja går ganske nær, fylkesveien er bare noen få hundre meter unna, men likevel ser vi kun en grønn vegg av siv og trær, av og til et gløtt av et gårdsbruk. Fisk vaker, hegrer letter stadig vekk foran kajakkene, og inne i den tette våtmarksvegetasjonen hører vi forskjellig fugleslag.

En frodig «jungelflod» gjemt midt i kulturlandskapet, hvem skulle ant det? Vi gledet oss til å få litt drahjelp av strømmen ned elva, men opplever det merkelige at vi faktisk padler motstrøms. Hva skjer, har jeg holdt kartet feil vei? Årsaken viser seg å være tidevann. Elva faller kun ti centimeter på en mil, og er i praksis flat og påvirket av flo og fjære. Det er høyvannet vi møter.

Seutelva ligger gjemt som et grågrønt bånd i sivet gjennom kulturlandskapet nord for Fredrikstad.

 

Kråkerøy

Etter å ha kommet oss under den lave, mørke fylkesveibrua ved Gressvik, er vi endelig ute i åpen sjø. Nye fancy leilighetsprosjekter ligger helt nede i vannkanten både i Fredrikstad og på Kråkerøy, ofte med brygge og båtplass rett utenfor. Javisst, her kunne man gjerne bodd, men akkurat i dag skal vi ut av sivilisasjonen, med kurs for en mulig teltplass. Vi er ikke særlig kjent i området, men jeg har med et kart over alle friområder i Østfold. Noen holmer på sørvestsiden av Kråkerøy ser lovende ut. Det er imidlertid veldig mange øyer rundt oss, og det er ikke lett å få en oversikt når man sitter så lavt som i en kajakk. Vi har etter hvert fått en merkbar motvind på vei sørover, og jeg ser at Andrea er blitt sliten, farten er sunket. Nå gjelder det å treffe riktig holme, ganske raskt…

Kompasset viser seg nyttig, og vi lander på vestsiden av Tjeldholmen etter en lang padledag. Slitne i kroppen, sultne, men også ganske fornøyd. Selv om vi har blitt passert av et stort antall båter, og fått bølger fra alle retninger, har padlingen gått uten velt eller dramatikk. Vi har funnet en liten gressflekk til teltene, og er ellers omringet av store gulrosa glatte svaberg, fortsatt solvarme nå ut på kvelden.

Etter leirslagning og en stor middag, slapper vi av. Dagens etappe ble rundt seksten kilometer, kanskje litt i lengste laget. Jeg spør om vi skal nøye oss med dette, og satse på å returnere i morgen, da vi sannsynligvis vil få medvind. Andrea peker på de store matposene og sier: –Hei, det tar en uke å spise opp alt dette, klart vi skal fortsette videre sørover!

Trangt - men likevel bredt nok, ved Poseholmen rett utenfor Kråkerøy.

 

Utfordringen

Neste dag har det blåst opp, det er skum på sjøen og bølgene er blitt merkbare. Vi tenkte at vi kanskje ville nå ut til Vesterøy på Hvaler, men må nå lage en plan B. Vi sikter oss inn på Arisholmen rett sør for Kråkerøy, bare tre kilometer unna. Med en innlagt stopp for å utforske den nakne flate øya Mule, blir det en fin dag. Vi lærer at kajakkene er virkelig stødige, og at bølger, som i starten er litt gufne, egentlig er ganske morsomme når man har kontroll. Det som derimot viser seg et uventet problem, er varmen. Juli 2018 har vært historisk varm, og det er fortsatt mellom 25 og 30 grader i skyggen. Hva temperaturen er ute i sola vet vi ikke, men vi kler på oss for ikke å bli brente og bruker caps, solbriller og solfaktor 30 i ansiktet.

Maten er det verre med. Skivet ost som pålegg er egentlig smart på tur, men nå smelter den sammen til en seig klump, smøret er helt flytende, og vi må gomle opp alt kjøttpålegget i en fei, før det blir bedervet. Sjokoladen er blitt til en seig grøt, og drikkevannet er godt lunkent.

Men hvorfor klage – vi er frie som (sjø-) fuglen, sola skinner og havet holder utrolige 24 grader. Vi bader og koser oss skikkelig på flere av de ubebodde holmene.

Øyene vest for Kråkerøy har til dels spektakulære svaberg.

 

Retur gjennom byen

Etter enda en overnatting, på en av Måseholmene, og påfyll av mer drikkevann i flaskene våre på Herføl Marina, skal vi tilbake via østsiden av Kråkerøy. Her et det to ting vi er spent på; om vi vil få problemer med motstrøm fra Glommas utløp, og om skipstrafikken til og fra industriområdene i Fredrikstad og Sarpsborg vil være skummel. Vi holder oss helt nær land på Kråkerøysiden og er dermed et stykke unna hovedskipsleden.

Andrea, som ellers er aktiv rytter, oppdager at man også «rir» på bølger. Hun synes Discovery-kajakken er litt for bred og treig, og vil heller ha den slankere Expedition. Teknikken hennes sitter etter hvert fint, og vi har et jevnt og rolig sig på vei forbi containerhavner, lagerskur, lasteskip og heisekraner, innover mot byen. Etter hvert som sundet blir smalere, blir også motstrømmen mer merkbar, men ikke verre enn at to amatørpadlere som oss klarer det fint.

Arisholmen er mest stein, men på nordøstsiden fant vi en fin og skjermet plass for teltene.

 

Sjarmerende by

Vi finner en liten sandstrand, og tar en lang lunsj på vakre øya Isegran. Øya som også er en kystkulturpark med historiske bygninger, har et fort og diverse gamle og flotte trebåter. Etappen videre, rett gjennom Fredrikstad sentrum er artig. Å se byen «nedenfra» gir et annet perspektiv.

Denne delen av byen er en sjarmerende, og en salig blanding av ny og gammel arkitektur. Den lange havnepromenaden har masse liv og diverse utesteder. Langs bryggene ligger alt fra rustne slitne slepebåter og gamle snekker, til store seilbåter og skinnene nye og raske Hydrolift-båter. De små byfergene putrer rundt til en håndfull stoppesteder i byen. Dagens hendelse i Fredrikstad er en lystbåt på kanskje 45 fot som rett og slett har sunket ved bryggen. En mobil monsterkran med mannskap og brannvesen er hentet inn for å heise den opp, og masse skuelystne har samlet seg. Vi stopper også opp for å se.

Det er mye som kan skje på en padletur, men at en kajakk bare plutselig synker, som denne luksusbåten, har jeg heldigvis aldri hørt om. På vei opp Seutelva til utgangspunktet har vi nok en gang elva helt for oss selv, og denne gang med både strøm og vind i ryggen. Silkeføre! Vi går til slutt i land, våte i rompa, solbrent i ansiktet, med saltstrimer på klærne, tang mellom tærne, litt støle i skuldrene og ømme i håndleddene. Så får jeg høre akkurat det jeg hadde håpet på: -Pappa, når kan vi padle igjen?

Artikkelforfatter Øyvind Wold og hans datter Andrea.

 

Bratt læringskurve

Det er ikke gitt å knekke alle padlekodene fra start, men vi følte vi lærte en del underveis. Blant annet at havkajakker er stødige, og egnet for nybegynnere.

De kan ta mye bagasje, som gir stor frihet og masse muligheter for overnattingsturer. For å utnytte lasterommene fant vi ut at flere småkolli var lettere å plassere enn få store. Etter litt kaos, skjønte vi det var lurt å ha et system, vite hva som er pakket hvor. Dumt å måtte åpne alle lukene, før man finner for eksempel maten. Litt mat bør være tilgjengelig fra cocpit underveis, gjerne bak setet eller i den lille cocpitluka. Mye enklere enn ute til sjøs å prøve å fomle med å finne ting nedi luka i kajakken til medpadleren.

Det er tidvis svært mye lystbåttrafikk sør for Fredrikstad, av folk som skal til og fra Hvaler, etc. Heldigvis er skjærgården såpass tett at vi bare unntaksvis var mer enn hundre meter fra land/holmer. Vi hadde med plastkart som tåler vann, festet til strikken ved cockpiten, som fungerte bra. Det blåser minst om morgenen og kvelden, så det er lurt å bruke disse tidsrommene til padling. Det kan være litt guffent å komme seg i land der det er gjørmebunn, eller stein med skarpe rur på, så vi burde hatt et par strandsko eller våtsko på oss. Pålegg på tube var det eneste som tålte varmen, ellers var tortillas med pålegg et bedre valg enn brød/polarbrød, for brødet smuler seg opp, og smaker heller ikke særlig etter tre-fire dager.

Vi brukte sykkelhansker for å motvirke gnagsår fra åra, de fungerte bra i tørr tilstand, men ikke når de ble våte. Vann er viktig – men vi tok ikke med nok.

Det er gøy å padle kajakk - og dobbelt så artig når man er to...

 

Om kajakkene

Expedition er 480 cm lang, og 56 cm bred, vekt 25 kilo, Discovery tilsvarende 430/63/22. Selv om Seabirdene, inkludert last, veide rundt 40 kilo, opplevde vi ikke vekten som noe problem ved padlingen. Plastmaterialet de er laget av virket svært solid. Det er neppe mulig å lage hull i skroget selv ved ganske brutal grunnstøting. De er ikke riktig så kjappe som en skjærgårdskajakk, men gir til gjengjeld ekstra trygghet ved bølger og vind.

En havkajakk er tung å bale med, men disse hadde gode bærehåndtak. Roret var senkbart/hevbart med tau fra cockpit, og enkelt å stille inn til benlengde, også mens man var ute og padlet. Noe av det vi likte best var setene. I motsetning til harde glassfiberseter jeg hadde kjennskap til fra før, var disse stoffsetene virkelig komfortable, også etter to og tre timer.

Om turen Distanse: ca 40 km Vanskelighetsgrad: lett (forutsatt lite vind)

Teltmuligheter: svært mange øyer og friområder å campe på på sør- og vestsiden av Kråkerøy, langt færre på østsiden.

Turen kan passe for: de fleste, inkludert padlevante barn fra cirka 12 år Aktuelt kart: Ytre Oslofjord 1: 50 000, Statens kartverk

Seutelva tilbyr en sjelden luksus: stillhet.

 

LES OGSÅ: Ny havkajakk for barn og ungdom

 

Fra fyr til fyr i kajakk

Siden de 220 fyrene i Norge er fordelt på hele kysten er det sjelden langt å reise før du kan sette utpå for å padle til nærmeste fyr. For mange av Padlings lesere vil jeg tro at nærmeste fjord er Oslofjorden, Norges mest trafikkerte. Men imponerende nok er det denne vel ti mil lange fjorden som har størst muligheter for padlere som vil besøke en fyrstasjon.

Fra Torbjørnskjær fyr, lengst ute, og til Kavringen fyr, lengst inne, er det 20 fyrstasjoner og tåkeklokker som kan besøkes med kajakk, vel halvparten er besøksfyr og seks av dem inngår i en kystled og har overnattingsmuligheter. Kortreiste fyrbesøk er selvfølgelig et gode, og for undertegnede er den nærmeste muligheten Fyrsteilene ved Nesoddlandet, på østsiden av fjorden. Dersom jeg setter utpå fra hjemmet mitt ved Hvalstrand på vestsiden, er det bare drøye seks kilometer å padle over fjorden om været er lagelig. Ruten går imidlertid tvers over skipsleia så det gjelder å passe på, særlig de utenlandske fergene kjører fort i fjorden – og de stopper ikke for en kajakk. Avhengig av vindretningen er det flere muligheter å komme i land på den vesle øya Fyrsteilene.

Vel i land kan du besøke en usedvanlig populær kystledhytte, som er innredet i den gamle fyrmesterboligen. I en annen bolig holder en kunstner til, som både fungerer som vaktmester for anlegget og arrangerer kunstkurs for skoleelever og andre. Så populær er Fyrsteilene at når Oslofjorden Friluftsråd åpner bookingen på vårparten, må du være raskt ute for å sikre deg overnattingsplass. Men en tur innom kan du uansett få lov til. Det første fyret på Steilene ble tent i 1837. Fyret ble drevet som bemannet stasjon til 1967 de det ble erstattet av en automatisk fyrlykt

 

Fyrene i Indre Oslofjord

Fra Fystilene må du legge kursen nordover om du vil ha med deg et besøk på de fire fyrene i indre Oslofjord. Hvis du vil ha overnattingsplass, padler du forgjeves siden ingen av dem tillater det. Men dersom du er interessert i fyrhistorie er det en god ide. Utenfor Ildjernet, knapt fem kilometer nord for Steilene,ligger ett av dem, eller rettere sagt lå. På et beryktet undervannsskjær lå det mellom 1919 og 1967 ankret opp et fyrskip. I dag ligger det en stor lysbøye der.

Nye fem kilometer nordover, utenfor Bygdøy, ligger det besungne Dyna fyr like ved kystleia på en knøttliten øy, og viser vei inn i Oslo havn. Det var bemannet fra 1875 til 1956, da det ble automatisert. Fra 1992 har det blitt drevet restaurant og selskapslokale der. Det er mulig å besøke fyret med kajakk, men bryggen er høy og vanskelig å komme seg opp på. Det er den også på Kavringen, like utenfor Aker brygge. Det er etter min mening Oslofjordens stiligste fyr. Det ble bygget i elegant sveitserstil og tent i 1892. Det vesle fyret har aldri hatt egen bemanning, men ble drevet sammen med Dyna av personalet der, til det ble automatisert samtidig med Dyna. Inn i Kavringen fyr kommer du neppe, men utsikten fra den lille kaien utenfor og mot Oslos indre havnebasseng er formidabel, med Aker Brygge, Oslo Rådhus og Akershus like innenfor.

Det siste fyret i indre Oslofjord er Heggholmen, som også er det eldste. Det ligger nord på Gressholmen og har vist veiinn til Oslo havns østre deler siden 1826. Det ble avbemannet i 1972, og er siden holdt i ypperlig stand av Oslo havnevesen, som bruker det til representasjonslokale. Om du ikke blir invitert av dem, kommer du deg nok ikke inn i bygningen. Å komme til Gressholmen med kajakk er imidlertid lett. Øya har mange fine landinger og den er også et populært turområde for Oslos befolkning.

Strømtangen fyr utenfor Fredrikstad ligger ved utløpet av Norges lengste elv.

 

 

Fra Nesodden til Moss

På Gullholmen fyr utenfor Jeløya er det en fornøyelse åpadle iland.

De fleste andre fyrene som var bemannet i Oslofjorden ligger som perler på en snor utover østsiden av fjorden.Det første du passerer etter Fyrsteilene er Søndre Langåra tåkeklokke, som var bemannet fra 1896 til 1967. I dag er det kystledhytte på plassen. Det er ikke så lett å legge til med båt ved tåkeklokka, men med kajakk er det flere muligheter. Ved Digerudgrunnen fyrstasjon er det en fin strand og lett å komme i land, men dessverre er stasjonen stengt for allmennheten. Fyrstasjonen ble bygget i 1871 for å vise skipsfarten en trygg kurs gjennom det trange farvannet nord for Drøbak. Den ble avbemannet i 1975, og har vært både feriested for Kystverket og kystledhytte i mange år.

For tiden er den dessverre ikke det siste. I selve Drøbak by ligger også en fyrstasjon, i den gamle Tollboden. Drøbak hav-nefyr var bare bemannet mellom 1868 og 1890 før det ble automatisert. Det ble nedlagt helt i 1961 og eies nå av Universitet i Oslo som bruker det til undervisning og forskning. Det er vanligvis ikke adgang, men i alle fall lett å beundre den gamle bygningen fra utsiden. Lett for padlere å komme i land ved fyret, er det også i Moss, som har neste fyrstasjon på turen sørover langs østsiden av Oslofjorden. Men fyret der er bare en kopi av det som sto i Moss havn mellom 1857 og 1960.

Gullholmen fyr ligger også i Moss kommune, på en liten øy på utsiden av Jeløya, Det ble bygget i 1894 for å lede skipstrafikken ut og inn av indre Oslofjord. Også her er det lett å komme i land med kajakk på strender flere steder på den ganske store øya som fyret ligger på. Fyret ble åpnet som kystledhytte i fjor og vil nok bli et populært turmål. Får du ikke plass på fyret er det godt med teltplasser på øya.

En vakker vinterdag utenfor Filtvet fyr er en flott opplevelse.

 

Ytterst i fjorden

På innsiden av Strømtangen fyr ligger denne bukta og venter på padlere.

Videre utover østsiden av Oslofjorden ligger det hele fire fyrstasjoner, og tre av dem kan du overnatte på. Det første av dem ligger på odden der Glomma møter havet i Fredrikstad. Strømtangen fyr ble tent i 1859 og var bemannet helt til 1977. Da ble fyrlyset også her erstattet av en automatisk fyrlykt like ved. Etter noen århar også Strømtangen blitt tatt i bruk som kystledhytte av Oslofjorden friluftsråd. Her kan du bo flott i den gamle fyrvokterboligen.

På holmen fyret ligger på er det også to andre kystledhytterytter som kan leies for overnatting. Det er en bukt med fine landingsforhold med kajakk på innsiden av holmen der fyret ligger. Struten fyrstasjon ligger mer værhardt til på en liten øy fem kilometer utenfor nordspissen av Hvalerøyene. Hvis været er brukbart er det likevel et flott turmål for folk i kajakk. Vel over fjorden vil padlere finne et par strender med fine landingsforhold.

Etter at fyret ble avbemannet og nedlagt i 1985 sto det tomt noen år før en venneforening overtok ansvaret. Også her er det i dag kystledhytte,og det er mulig å leie fyret for en uke av gangen. Homlungen fyr utenfor Skjærhalden på Hvaler er foreløpig det siste av besøksfyrene på Østfoldkysten. Det ble bygget for å vise leia videre innover mot både Fredrikstad og Halden i 1867 og automatisert og avbemannet i 1952. Også her har Oslofjorden Friluftsråd gjort en stor innsats og satt i stand et par av fyrbygningene til en trivelig kystledhytte. For padlere er det greit å komme i land ved havna like ved fyret.

Det er nå bare ett fyr igjen på Østfoldkysten som ikke er åpnet for allmennheten, og det er det flotteste av dem alle – Torbjørnskjær. Det ligger en drøy mils vei utenfor Hvaler og ligger helt åpent til uten noen beskyttende skjærgård. Fyret var bemannet mellom 1872 og 1990 og ble regnet som en av kystens mest værharde. Det var her fyrvokteren skrev i loggboka etter en usedvanlig kraftig storm: «Sjøen slo inn et vindu i fyrbygningen. Fandt sild på gulvet.» I dag er den praktfulle gamle granittbygningen på fyret i ferd med å råtne opp innvendig, og det vil sannsynligvis koste for mye å sette den i stand somkystledhytte. Dessuten er det vanskelig å komme i land selv på godværsdager.

 

Vestfold- og Buskerudkysten

Naustet på Fulehuk fyr har fått ny vår som kystledovernatting.

På vestsiden av Oslofjorden ligger det seks fyrstasjoner mellom Færder og Filtvet, men bare et av dem har foreløpig overnattingsmuligheter for turister. Det er dessverre ikke Færder, Norges nest eldste fyr, men det arbeides med saken. Etter at Færder ble nedlagt som bemannet fyrstasjon i 2005, har det vært i bruk som en av Kystverkets vedlikeholds stasjoner. De bruker imidlertid ikke alle husene. En venneforening jobber derfor med å sette istand en kystledhytte, og kanskje åpnes den allerede i år. Det går greit å komme i land med kajakk på Færder, men fyret ligger svært åpent til og det er nesten en mil fra Hvasser og ut,så dette er for de fleste padlere bare et turmål i godt vær.

Utenfor Nøtterøy ligger Fulehuk fyr, sør for øygruppen Bolærne. Fyret ble tent allerede i 1821 og var lenge kjent for sin vanskelige adkomst. Fyret hadde ikke kai, bare et tau som var spent fra fyret og over til et skjør. I det måtte betjeningen gå armgang når til skulle til eller fra båt. I dag er kaiforholdene i orden, men særlig kajakkvennlig er den ikke. Om det ikke er så mye sjø, går det likevel an å ta seg i land fra en kajakk i en sprekk i svaberget på sørsiden av holmen. Vel på land vil du oppdage en usedvanlig flott kystledhytte somer innredet etter at fyret ble nedlagt i 1989. I det gamle fyrtårnet er lyset fjernet og det er innredet en nydelig liten salong med utrolig utsikt. Et bokstavelig høydepunkt.

Videre innover langs vestsiden av Oslofjorden er det også mye fyrhistorie, men bra landingsforhold på Torgersøy fyr utenfor Tønsberg og Bastøy fyr utenfor Horten. Det første var i drift mellom 1851 og 1890, og i dag er det bare en lykt og en tåkeklokke igjen. Bastøy ble tent første gang i 1840 og revet i 1897. Det ble så bygget opp på nytt i 1918 og var i drift til 1987. I dag brukes fyret av Bastøy kretsfengsel og er inngjerdet! En kikk fra utsiden er dog lov.

Ved utløpet av Drammensfjorden lå Rødtangen fyrstasjon og tåkeklokke mellom 1840 og 1897. Fyrbygningen ble solgt til private som hytte for mange år siden, men tåkeklokka er restaurert av en venneforening og absolutt verdt et besøk – også for padlere. Filtvet fyr er det siste på lista denne gang. Det ligger ved innløpet til Drøbaksundet og indre Oslofjord og er lett å nå også med kajakk. Fyret ble også tent i 1840, men var bemannet helt til 1985. Siden har en driftig venneforening sørget for å holde fyret istand og forvandlet det til en kulturinstitusjon med eget museum. Altså ingen dårlig plass å padle innom om du ønsker mer kunnskap om fyrhistorien i Oslofjorden.

På Søndre Langåra kan du bo i en kystledhytte ved en tåkeklokke.

 

Vil du vite mer?

Norges fyr. Bjørkhaug og Poulsson. Grøndahl &søn forlag as. 1986. Norges fyrvesen. C. F. Rode, Steenske forlag. 1941. Fyrene i Oslofjorden. Schau og Lauritzen Gyldendal. 2010, www.fyr.no.www. kystled.no og www.oslofjorden. org. De fleste besøksfyrene har også egne hjemmesider.

 

Besøksfyr

Rundt Norskekysten er det vel 120 fyr som er åpne for besøk, men et «besøksfyr» er så mangt. Det spenner fra de mest luksuriøse hvor de besøkende kan bo i suiter og få mat tillaget av en mesterkokk – til dem det bare er mulig å få en liten titt inn i sammen med en som har nøkkel. Noen har egne museer, noen har vertsfamilier som bor der om sommeren og hjelper gjestene å organisere fyrlivet, og noen har altså full betjening.Det er mulig å overnatte på ganske mange av fyrene langs kysten, men du må ofte bestille plass på forhånd. Opplysninger om hvem du skal kontakte i den forbindelse er det lettest å få på www.fyr.no. Der kan man også få opplysninger om de fleste andre fyrstasjonene langs kysten.

Fyrsteilene har blitt en populær kystledhytte.
Torbjørnskjær er et flott fyr, men et meget
krevende padlemål.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Høyt og lavt i Jotunheimen

På Prestesteinsvannet kan du padle mot Smørstabbreen.
På Prestesteinsvannet kan du padle mot Smørstabbreen.

Innsjøen Gjende, øst i Jotunheimen, er en av de vakreste fjellsjøene jeg vet om. Navnet stammer fra det gammelnorske gandr, det vil si langt, rett løp. Og lang er den, men helt rett er den nå ikke. Omtrent midt på den vel 19 kilometer lange innsjøen har den en liten knekk, og der på nordsiden ligger Memurubu turisthytte. Når jeg satte kajakken på vannet ved Gjendesheim turisthytte i østenden av innsjøen tenkte jeg at Memurubu ville bli et naturlig første stopp på turen innover innsjøen. Der gjorde jeg imidlertid opp regningen uten vert.

Det blåste ganske friskt på Gjende og jeg valgte å holde meg mest mulig i le på sørsiden av innsjøen på veien vestover. Da jeg kom til knekken på innsjøen etter et par timer gikk sjøen ganske høy og hvit på den langsmale sjøen. Noen kryssing virket derfor ikke aktuell. I stedet valgte jeg å fortsette turen langs sørbredden og inn til Gjendebu i vestenden. Det er DNTs eldste turisthytte i Jotunheimen og et svært populært sted å besøke. Opp gjennom årene har jeg vært der mange ganger, men mest på ski. Et par ganger har jeg også fulgt rutebåten over Gjende, og da har jeg tenkt at å padle Gjende må være en flott opplevelse. På tross av vinden viste det seg å være det. Det var flott å gli gjennom det grønne brevannet som fyller innsjøen, og mektige-re omgivelser skal du også lete lenge etter.

På begge sider av den langsmale innsjøen rager det topper på over to tusen meter, og de bratte bjerkeliene stuper i sjøen nesten hele veien innover. De høyreiste omgivelsene gjør at det lett kan opptre kraftige fallvinder på Gjende, men de merket jeg heldigvis ikke noe til da jeg padlet der. De stupbratte fjellsidene gjør også at det er heller langt mellom de fine teltplassene innover langs innsjøen, men det finnes noen. Jeg var innom en slik plass og tok meg en pause før jeg padlet videre til Gjendebu, der jeg planla å overnatte før jeg hadde tenkt å ta meg en topptur dagen etter.

 

Bygdin og Tyin

Gjende er bare en av de mange innsjøene i og rundt Jotunheimen som egner seg godt til å padle i, og på flere av dem kan du gjøre som jeg, å kombinere padlingen med besøk på turisthytter og ta toppturer. Det gjelder ikke minst Gjendes større nabo i sør – Bygdin. Der startet jeg padleturen fra like ved Bygdin Fjellhotell i østenden og padlet vestover. Men du kan gjerne gjøre det motsatte siden det er bilvei og lett adkomst i begge ender. Bygdin er både litt lengre og litt bredere enn Gjende, og fjellene på nordsiden er vel så høye.

På sørsiden er fjellene derimot atskillig lavere så fullt så imponerende er ikke omgivelsene. Til gjengjeld er vannflaten på vel 40 kvadratkilometer, altså over dobbelt så stor som Gjende. Det merket jeg ganske godt på min tur innover. Vestavinden hadde fått tid til å bygge opp godt med bølger på den vel 25 kilometer lange innsjøen, og de fikk jeg rett i fleisen da jeg kom ytterst i det smale Bygdissundet, og innsjøen åpnet seg foran meg. Etter at jeg kom meg over til nordsiden av innsjøen kom jeg litt i le og hadde en ganske fin tur innover til Torfinnsbu turisthytte, som ligger omtrent midtveis på Bygdin. Etter noen timer der fortsatte jeg inn til Fondsbu i vestenden. Da hadde vinden løyet betraktelig og jeg fikk en fin og rolig tur langs de stupbratte fjellsidene som preger nordsiden av innsjøen på denne strekningen.

Den tredje av de store innsjøene i denne delen av Jotunheimen er Tyin. Den har bilvei langs store deler av sine bredder, og det er derfor mange plasser du kan sette utpå med kajakken. Fjellene rundt Tyin er gjennomgående litt lavere enn de to andre innsjøene. Det betyr at en padler ikke er like utsatt for fallvinder her, men til gjengjeld er det også mindre som skjermer for vind fra sør og nord, slik de andre er. Det er overnattingsmuligheter både på Tyinstølen og Tyinholmen, og teltplasser tror jeg nesten det er mange flere av rundt denne innsjøen enn de to andre.

 

Øst i Jotunheimen

Bøvertunvannet i Bøverdalen er også verdt et besøk med kajakk

Den kjente padleelven Sjoa kommer fra Gjende, men om du vil kan du følge den glitrende vannstrengen mye lenger fra vestenden av innsjøen, opp Storådalen, gjennom Langvatnet, og helt til Øvre Høgevaglejønnen. Det ligger ikke langt fra bilveien som går opp til turisthytta Leirvassbu, og byr dermed på en rimelig lett adgang til det som kan være en fantastisk elvetur. Så vidt jeg vet er det noen som har blitt fristet av nettopp den tanken, og fulgt Sjoa fra kilden og helt til samløpet med Gudbrandsdalslågen. Det må ha vært en utrolig tur, men og en tur som stiller store krav til å mestre fosser og stryk. Jeg har bare nøyd meg med å padle på innsjøene elva hviler ut i underveis, men det er ganske flott det også.

Etter Gjende er da første stopp Øvre Sjodalsvatn. Der er det lett å sette utpå både ved Turisthytta Bessheim i sørenden, og fra Besstrond i nordenden. Særlig østsiden av den knappe syv kilometer lange innsjøen er fin å padle langs, med en rekke fine bukter og nes som innbyr til utforskning og strandhugg. Molter finnes det også der, om du leter og er på den rette tiden av året. Nedre Sjodalsvatn er mye mindre enn navnebroren litt lenger oppe i dalen, men er også et smykke av en innsjø som vel verdt og utforske. Særlig fint er det å padle rundt de små øyene i sørenden og komme på nært hold av stryket som kommer fra Øvre Sjodalsvatnet.

Fint er det også å padle langs furuskogen i naturreservatet på øst- og nordsiden. Det er lett å sette kajakken utpå fra småveiene som tar av fra FV51 på vestsiden av Nedre Sjodalsvatnet. Følger du fylkesveien videre nordover, forbi Randsverk og mot Vågåmo er det også et par andre innsjøer du bør få med deg på denne siden av Jotunheimen. Den første er Lemonsjøen. Den blir påstått å være Norges klareste innsjø. Ikke vet jeg, men i hvert fall ser du bunnen langt utover når du padler for eksempel fra bredden ved Lemonsjø fjellstue i sørenden av innsjøen. Også her er det meget vakkert rundt innsjøene. Setre, som den særdeles velholdte Darthus på østsiden, bidrar også til det. Bare et par kilometer vest for Lemonsjøen ligger dens større nabo Tesse. Dit går det en sidevei fra FV51, og det er fint å sette utpå ved Tesseosen i nordenden.

Sjøen er stor, og kan være utsatt for vind, men er det stille er det en ren fornøyelse å padle utover den speilblanke vannflaten og etter hvert se innover mot Glittertind og andre stortopper i sørvest.

 

Gjennom Bøverdalen

En stor opplevelse er det også å padle på Gjende når isen er i ferd med å slippe taket.

Nede i Ottadalen er både det langstrakte Vågåvatnet og Skim, dens fortsettelse vestover, vel verdt et padlebesøk. Men Jotunheimen kan de vel strengt tatt ikke sies å ligge i, så de lar vi ligge i denne omgang. Litt i samme kategori er Bøvre, men den skummende elva i Bøverdalen ovenfor Fossbergom i Lom tiltrekker seg hver sommer elvepadlere, fra inn og utland. Oppe i Bøverdalen langs FV55 mot Sogn over Sognefjellet er det derimot et par veldig fine muligheter for oss som liker litt roligere vannforhold i fjellområder. Den første muligheten er åpenbar.

Like etter Jotunheimen Fjellstue på Bøverkinnhalsen dukker Bøvertjønnen opp nede i dalen, og med en rekke spennende bukter og sund som bør friste. De kan nås lettest fra seterveien fra sør. Enda mektigere er omgivelsene rundt naboen Bøvertunvatnet. Der kan du sette utpå ved osen i østenden og padle innover mot Bøvertun i den andre enden. Underveis kan du glede deg over frodige, bratte fjellsider kjent for sin blomsterprakt. Svært mange som drar gjennom Bøverdalen gjør ikke det, men tar en av sideveiene høyt til fjells.

Fra Bøverdalen er det veier opp til blant annet Spiterstulen, Leirvassbu og Gjuvasshytta. Førstnevnte har vel knappest interesse for padlere, men det har de to andre. Leirvassbu er som nevnt et mulig utgangspunkt for dem som vil på en skikkelig krevende langtur, men har og noe for de mindre ambisiøse blant oss. Det flotte Leirvatnet, som ligger 1400 meter over havet, finner du like ved turisthytta, og som har utrolig flotte omgivelser. Særlig den 2032 m høye Kyrkja på østsiden er staselig, og turen til topps kan gjerne starte med en padletur over Leirvatnet.

Rosinen i pølsa for padlere som vil sette utpå høyt til fjells må vel allikevel sies å være Juvvatnet, 1835 meter over havet, like ved Juvasshytta og med Galdhøpiggen i nabolaget. Når isen smelter utpå sommeren er det fullt mulig å ta seg en padletur på det jeg tror er Norges høyeste padlebare vann. Innsjøen er kanskje ikke så stor, men omgivelsene er fenomenale. Det å padle inn mot brefallet i sørenden er også vel verdt å få med seg.

Øvre Sjodalsvatn er også en flott innsjø å padle på.

 

Over Sognefjellet

Presentasjonen av padlemulighetene blant Jotunheimens stortopper kunne godt ha stoppet ved Juvvatnet, men da hadde leserne gått glipp av et par perler. FV55 fortsetter som nevnt over Sognefjellet. Også der er det et par muligheter som kan være usedvanlig flotte. Veien når opp i vel 1400 meter over havet og ble den første nasjonale turistvei i 1997. Det skyldes nok ikke minst de majestetiske omgivelsene for Norges høyeste fjellovergang.

Majestetene utgjøres først og fremst av tindene rundt Smørstabbreen og Fannaråkbreen, men innsjøene her oppe bidrar også mye til å live opp i landskapet. Den største innsjøen er Prestesteinsvatnet. Når isen slipper avslører den et spennende vann- og landskap, som byr på både holmer og skjær og flere interessante nes, bukter og passasjer, litt avhengig av vannstanden. Innsjøen er nemlig dessverre regulert, men utpå sommeren pleier man ikke merke mye til det. Kraftverket har dessuten sørget for en vei inn til demningen i vestenden, og derfra er det lettest å komme utpå med kajakken for å padle langs foten av Fannaråken og Steindalsnosi.

På toppen av førstnevnte, 2069 meter over havet ligger det forresten en turisthytte, så også her er det mulig med en kombinasjonstur. Noen få meter lavere i terrenget langs Sognefjellsveien ligger Øvre Hervavatnet. Det er også en opplevelse for fjellfrelste padlere. Dessuten ligger den enkle steinbua Hervabui like ved. I den lå Henrik Ibsen værfast i 1862, og fikk etter sigende inspirasjon til både «Brand» og «Peer Gynt». Så omgivelsene må i høyeste grad sies å være inspirerende. Det går greit å sette kajakken på vannet ved demningen i vestenden.

 

Høsttokt på Børtervann

Tekst og foto: Øyvind Wold/Marit Lien

Rundt oss skinner den skarpe høstsola i furukronene på et stort antall øyer. Stillheten og villmarksfølelsen rår. Vi er på nærekspedisjon i vår egen bakgård; Børtervannet i Enebakk. Helgen nærmer seg, værmeldingen lover sol og varme, selv nå ut i september. Dette må utnyttes og vi begynner straks å lage turplaner. Både fjellet og sjøen diskuteres. Skjebnen vil likevel at vi ender opp i indre Østmarka. Det angret vi ikke på.

I nordenden av Raudsjøen padler man en halv kilometer gjennom en trang kanal.

 

Plass til mye oppakning

Lørdag formiddag vinker vi adjø til sjåføren som har kjørt oss til Bysetermåsan parkeringsplass. Vi laster litt for mange kilo bagasje på ryggen. Her er det sekker og vanntette bagger med fullt campingutstyr, varme klær, masse mat og et kosedyr. For sikkerhets skyld har vi også med et par liter vann.

Vi bruker en time på å gå den fine blåmerkede stien nordøstover gjennom skogen til Vangen skistue. Her henter vi årer og vester og går ned til Mosjøen noen hundre meter unna. Vi sjøsetter den tunge kanoen, som tydelig er velbrukt men likevel virker både solid og stødig, noe som kanskje er det viktigste for oss. Med litt lirking og jobbing får vi dyttet all bagasjen og oss selv på plass. I det vi skyver fra land kommer en frisk og kjølende regnskur, ikke en del av planen vår! Men ferske værrapporter fra Vangen har likevel gitt oss håp om lettere vær utover dagen.

To padler, og en fotograferer.

 

All bagasje må ut

Mot Rausjøen Vi skal til Børtervann noen kilometer i sørøst, men det skal vise seg at det ikke er gjort i en håndvending å komme seg dit. Vi padler to kilometer sørover til den smale enden av Mosjøen. Så må all bagasjen ut fordi vi må bære kanoen tredve meter over til den trange Mosjørenna som tar oss inn i Rausjøen. Her er det et kort padlestrekk før vi må ta kanoen opp på medbragt kanotrille, og skyve/trekke den en drøy kilometer østover til Børtervann. Litt slitsomt, men samtidig er omgivelsene helt nye for oss, noe alltid er artig på tur.

Valgets kval Vel ute på Børtervann setter vi kursen sørover. Her viser kartet en rekke øyer. Noen av dem må vel være mulig å sette opp et telt på? Padlingen er både trygg og morsom. Vannet er smalt og vi er aldri mange meter fra land. Kano er på mange måter den ultimate familieaktivitet, hvor barn og voksne kan bytte på å padle. Det går like fort for alle uansett. Man kan også tillate oss å ta med masse tung bagasje, som er helt uaktuelt på for eksempel en fjelltur der alt skal bæres på ryggen.

Det å flyte og bevege seg på elementet vann, med alle bevegelser, mønstre, refleksjoner og lyder er også noe som barn elsker. Vi kjører slalåm mellom øyene, og flere steder er det sund på bare et par meter som vi smyger oss igjennom. Større og mindre holmer dukker opp, med svaberg og litt furuskog men også noen med små sletter som ser veldig fine ut for en leir. Men hvilken skal vi velge? Inn i en liten bukt ser vi en holme der noen har laget enkle benker av stokker og vi går for den. Vi skjønner fort at det har flere her før oss. Vi finner en hendig grillrist, oppkuttet ved og et gammelt sagblad. Det er nesten som å komme til dekket bord.

Alene i kanoen en blikkstille høstkveld.

 

Hypnotisk bål

Lys i mørket Noe av det spennende med å campe på denne tiden av året er at det blir virkelig mørkt når sola går ned. Vi har med fakler og lommelykt som plan B, men plan A er vedfyring. Når tussmørket senker seg har vi grillet maten og sitter og koser oss ved flammene. Bålet er nesten hypnotisk, det lyser opp ansiktene våre og rundt oss er en sekk av mørke. Bålet varmer, det lukter godt og lyden av knitringen og sprakingen er både behagelig og beroligende.

For alt vi vet, har det sittet jegere eller fiskere ved et bål på denne øya for hundre eller tusen år siden. De kjente i så fall sikkert den samme fascinasjonen og gleden over det som oss. Sjøen og skogen rundt oss er stille, det er ikke en krusning på vannet. Vi hører svake lyder av skogsfugler. Om de er hundre meter eller en kilometer unna, er umulig å avgjøre. Vi hadde ikke regnet med å finne denne ekte villmarka bare en liten fot- og kanotur unna riksveien.

Vind Vi våkner av at det rusker lett i teltduken. Kanskje får vi medvind på returen? Vi kan fort konstatere at det blir motvind. Ingenting å gjøre med det, så la oss heller ta det viktigste først – frokost! Det er ingen grunn til å lide i matveien på en kanotur, for her slipper man å tenke noe særlig på vekt og kan få med seg mye godsaker. Vi disker opp med bålstekte pannekaker med marka-blåbær og cottage cheese. I bakhånd har vi brød, frukt og masse pålegg. Når kaffekjelen koker over glørne har skylaget sprukket opp og solen titter fram. Frokosten blir lang, ingen ting haster, nå vet vi jo en del om hva som venter på returen.

Etter å ha ryddet leiren og slukket glørne setter vi oss i kanoen. Planen for dagen var egentlig å utforske mer av den sørlige delen av dette store og krokete vannet. Men vinden kommer i såpass sterke kast at vi skjønner at vi bør satse på å sette kursen direkte hjemover. Det passer egentlig bra – for nå har vi et påskudd for å komme tilbake …

Kveldsbålet er både varme, lys og trivsel på en hustrig høstkveld.

 

FAKTABOKS

Børtervann ligger i Enebakk kommune, areal 2,58 kvadratkilometer, høyde 193 moh.

Komme dit Den raskeste måten å komme seg til vårt utgangspunkt ved Mosjøen er å ha med sykler på bilen, og sykle 3,5 km fra P-plassen ved Bysetermåsan. Parkeringsplassen ligger fire km østover langs Rausjøveien. Du tar av ved Fv.155, ved Fjell. Du kan også leie hytta Øvresaga, med tilhørende kanoer, som ligger en snau kilometer vest for Børtervann. Øvresaga ligger 3,5 km østover fra Bysetermåsan.

Turen passer for Selve padlingen er lett og kan passe for hvem som helst. Men terskelen for å komme seg både til Vangen, og fra Mosjøen til Børtervann, er noe høy fordi det tar tid og innebærer litt kronglete bæring på smal sti og en småkupert trilleetappe som tar tid. Turen kan passe for turvante barn fra fire-fem års alder.

 

Anbefalt kart Turkart Østmarka 1:25 000, Oslo Østmark 1:50 000

 

Kanoutleie www.vangenskistue.no

Jungelelva Leira

Tyske forskere har funnet ut at nattergalens sang overskrider EUs tillatte grense for lydnivå. Det får vi bare leve med, og de færreste vil nok oppfatte sangen som støy. Tar du en padletur på Leira en sein forsommerkveld, er sjansene store for å høre nattergal og oppleve bever på kloss hold.

Leira elv F. Øystein Søbye

Du finner bever nesten rundt hver sving i Leira. Den beste tiden for beverspeiding er på kveldstid i mai/juni. Foto: Øystein Søbye.

 

Romerikselva

Leira er «romerikselva» framfor noen. Et bølgende bånd som slynger seg over Romerikes jordbrukssletter, fra nord til sør, litt bortgjemt nede i dalbunnen, innhyllet i tett løvskog. Kildene finner du helt inne på Øståsen på Hadeland. Der er vannet klart og rent og brukes som drikkevann i Lunner kommune.

 

Ved utløpet i Nordre Øyeren er elva en gråbrun liten flod, mettet av leirpartikler. Romerikes Amazonas, sier folk. Det har blitt en floskel. Men det er sånn det føles – ei jungelelv med sin helt spesielle stemning. Det er ikke mangroveskog som vokser her. Ikke er det lianer, flodhester og flyveøgler heller. Det bare virker sånn.

Leira elv F. Øystein Søbye

Utløpet av Leira i Nordre Øyeren under flomvannstand. For tiden pågår arbeid med å utvide riksvei 22, som sees midt på bildet, til firefelts vei. Foto: Øystein Søbye.

 

«Flodhestene» møter du helst i mai/juni. Tar du padleturen på kveldstid, er du garantert å møte dem – beverne. De er overalt, rundt hver sving, og du skvetter til når en diger bever plutselig smeller halen i vannet noen meter unna deg. Eller du runder en meandersving og ei «flyveøgle» letter, som i langsom kino, med de eventyrlig store vingene sine. Gråhegra står dørgende stille på grunne partier i elva og jakter fisk, men er svært sky og tar til vingene så snart den oppdager deg.

 

En padletur ned til Borgenbrua (på riksvei 22) eller videre ut i Nitelva/Øyeren kan anbefales enten med kajakk eller kano. Så sant du unngår de verste flommene, siger elva stille og bedagelig og gir deg vennlig skyvehjelp nedover. Båten kan du sjøsette under brua på Leirsund eller nedenfor idrettsanlegget på Frogner. Etter noen hundre meter runder du første elvesving, trafikkens lyder forstummer, og du befinner deg med ett i en helt annen verden. Den beste tiden er fra midten av mai til slutten av juni. Da lyser vegetasjonen i alle nyanser av grønt, fuglesangen er på topp, og den verste myggplagen har forhåpentligvis ikke startet. Vær oppmerksom på at de bratte og sleipe elvebreddene kan gjøre det vanskelig å komme på land.

Leira elv F. Øystein Søbye

Det nederste partiet av Leira er godt egnet for familieturer. Foto: Øystein Søbye.

 

Stryk og fosser

Men elva har mer å by på enn doven jungelpadling. Lengst i nord renner vassdraget østover, langs den nye E16 nord i Romeriksåsene. Der strømmer vannet raskt over steinete bunn i stryk og fosser. Erfarne elvepadlere leker seg på denne strekningen, som har grad tre-fire.

 

Ved Vålaugmoen svinger elva sørover inn i Nannestads trivelige kulturlandskap og begynner gradvis å minne om den Leira vi kjenner på Nedre Romerike. Nedover fra Vålaugmoen er elva litt stri og steinete, og våger du deg nedover i kano, må du være forberedt på stryk – i mer enn én betydning. Padleforholdene der er best på middels vannføring. Da glir du over de fleste steinene, og farten blir ikke altfor stor. Når du nærmer deg Breen, roer strømmen seg, og du kan finne idylliske badekulper og rasteplasser.

Leira elv F. Øystein Søbye

Elvebredden langs Leira er stort sett vanskelig tilgjengelig, men på et lite stykke nedover fra Låkedalen i Nannestad kan du følge et svakt tråkk langs elva. Foto: Øystein Søbye.

 

Fra Nannestad til Frogner

Breenbrua i Nannestad er et fint startsted for en tur, men vær oppmerksom på noe strøm i starten. Partiet derfra til Kringlerdalen er blant Leiras fineste områder. Vannet er relativt klart, det er ørret og bever i elva og store kolonier av den sjeldne elvemuslingen. Strekningen er ikke mer enn 4.5 km lang og er nok mer populær som kano- enn kajakkelv. Trær og tømmervaser kan enkelte steder sperre elveløpet slik at du må ut og slepe båten. Ei sag er lurt å ha med.

 

Fra Kringlerdalen til Krokfoss veksler elva mellom strøm og stille. Stedvis kan det være steinete og grunt, og du må være forberedt på sleping, og ikke minst på digre trevaser på tvers over elva. Dessuten ligger det flere store fosser du må bære forbi på denne strekningen, slik som ved Låkedalen, Homledalen og Ånesruddalen. Vær også oppmerksom på et skummelt, lite gjel i Kringlerdalen.

Leira elv F. Sverre Solberg

Mange kaller Leira for «Romerikes Amazonas». Her fra Leirsund. Foto: Sverre Solberg.

 

Den største og nederste fossen heter Krokfoss. Sjøsetter du båten der har du flatt vann helt til utløpet i Nitelva ved Lillestrøm, en distanse på drøyt 35 km, en flott dagstur om padleforholdene er gode. Men diverse «bomstasjoner» kan gjøre turen atskillig mer strabasiøs enn ønskelig. De omtalte tømmervasene må du regne med å treffe på her også, og det kan ta sin tid å forsere dem …

Leira elv F. Øystein Søbye

Gråhegre er en karakterart for Leira. Den er elvas mest effektive fisker og samtidig temmelig sky. Foto: Øystein Søbye.

 

Videre lesning

Du kan lese mer om Leira og andre padleområder på Romerike i boka Øyeren og elvene utgitt av artikkelforfatterne i 2012.

Padle-Paul padler Østlandet rundt

De neste ukene og månedene skal Paul padle Glomma fra Lillestrøm til Fredrikstad før reisen fortsetter opp Oslofjorden. Turen starter og ender på Aker Brygge.

 

– Dette blir en helt ny opplevelse. Ruta lyste plutselig fra meg på kartet, uten at noen ser ut til å ha tenkt på den før. Jeg gleder meg virkelig til å se hva denne utfordringen byr på av herlige menneskemøter og fin natur. Hvilken forhold har folk på Østlandet egentlig til elva og fjorden sin, undrer Paul Olai-Olssen. Han oppfordrer også alle til å ta kontakt hvis de har noe å dele fra sitt nabolag. Først i juli igjen planlegger han å legge til kai i Oslo.

 

Den flere hundre kilometer lange turen har flere hinder. I Glomma er det både stryk og fosser og i ytre Oslofjord er det åpent hav med tung trafikk og røff sjø. Langs denne ruten finner vi imidlertid også Nordens største innladsdelta, Europas største foss, verdens største innaskjærs kaldvannsrev, et fengsel med frittgående fanger, Edvard Munchs uforstyrrede perle og fiskesuppe i internasjonal klasse.

 

Programmet har falt i god jord hos flere. Medietilsynet synes prosjektet er så unikt at Medietilsynet valgte å støtte «Paul padler nabolaget». Den første episoden vil slippes på nett samtidig som den vises på TV8s lokale TV-kanaler tirsdag 19. august.

 

– Vi ønsker å samarbeide med Paul fordi han er utradisjonell og kommer i kontakt med mennesker på en helt spesiell måte. Han er flink til å finne og formidle spennende historier. Han har verken fotograf eller lydmann. Han gjør alt selv. Jeg tror dette kommer til å bli et suksessprogram for oss. Kombinasjonen av Pauls erfaring, levende bilder fra nærmiljøet og en økende interesse for padling gjør dette prosjektet spennende. Såvidt jeg vet har ingen gjort dette før og det gjør hele reisen ekstra spennende. Vi vet verken hva slags utfordringer eller ildsjeler han møter på, avslutter kanalens ansvarlig redaktør, Andreas Brøvig.