Padleparadiset Kroatia

Padling hadde i fjor en lesertur til Kroatia, somble omtalt som et eventyr for de som deltok. I år blir det vellykkede opplegget omtrent det samme, også denne gangen i nært samarbeid med Lopudreiser/Gruppereiser-Kroatia. Padling er hovedaktivitet på ukesturen, og gruppen vil ha base den lille øyen Lopud litt nord-vest for Dubrovnik. Det er lagt opp til dagsturer rundt de mange Elaphites øyene, med nye strekninger og opplevelser hver dag. Dagene i kajakken kombineres med bading, grottebesøk, rusleturer i vakker natur og lunsjer i små koselige landsbyer. Turen passer for alle nivåer av padlere, fra nybegynnere til de mer avanserte. Gruppen vil bli delt i flere mindre ved behov, og lokalkjente guider følger med på alle turene. Det blir garantert en uforglemmelig uke for deltakerne, med herlige padledager i sol og varme, lokal mat og drikke, samt milde kvelder i godt selskap. Turen arrangeres i perioden 5.-12. oktober i år. For å gi noen smakebiter fra det du som deltaker vil oppleve, kan vi nevne gamlebyen i Dubrovnik med bymuren, trange smug og brosteinslagte gater, Adriaterhavet med turkisblått hav med deilig temperatur, Sipan med sine koselige fiskerlandsbyer, den vakre kysten Ruda med sine spennende formasjoner, Lopud, en bilfri idyll med flotte sandstrender, Trsteno med sin flotte botaniske hage og Kolocep med spennende grotter og klippeformasjoner. Elaphites-øyene er kjent som et eldorado for padlere. Ønsker du å lese mer om denne spennende leserturen, eller å melde deg på, kan det gjøres på www.lopudreiser. no/gruppereiser/padling.

På bølgeglitter langs Bozburun

Vi lurte litt på forhånd: Var det for sent på året? Ville vi møte høststormer i oktober? Ville forholdene egne seg bedre til barsk surfing enn til solskinnspadling og ferienytelser? – Kom igjen, dere er heldige, forholdene er perfekte de nærmeste dagene, melder Vedat Vural, vår kjentmann på de kanter. Fra sin base i Marmaris organiserer han alt av friluftsliv, fra sykkelturer og fjellvandring til elverafting for den som vil ha seg et skikkelig adrenalinkick. Normalt har han grupper med seg på tur. Nå er sesongen stille, men han gjør et eksklusivt unntak, bare for oss. I en drøy time skrangler og skumper vi utover Bozburun-halvøya i Vedats røffe Range Rover med tre kajakker på taket. Fra Marmaris bærer det langs svingete veier gjennom frodig furuskog. Langt der nede dukker småsteder opp, omgitt av flotte farkoster som ligger og dupper langs bryggene. – Orhaniye, peker Vedat, engang en fredelig liten plass. Nå altfor fasjonabel for hans smak. Nok en bukt blinker forlokkende. – Selimiye, enda mer standsmessig. Det er ikke denslags vi har kommet for å oppleve. Vi vil ut og leke oppdagere i en ny verden. På brygga lengst ute på spissen av halvøya er det stopp, og vi lemper ut alt vårt pargas. Hjelp, så mye? Kan dette gå, da? Telt og turkjøkken, soveposer og pakkesekker, kanner med vannforsyning. Og slike mengder med proviant… Den som padler med Vedat skal slippe å leve på tørrmat. Inn i alle hulrom i skrogene stapper vi minst et halvt tyrkisk grønnsaksmarked! Det pakkes tett og effektivt og med tanke for riktig vektfordeling. Plask, der går kajakkene på sjøen. Vi åler oss etter ned fra den høye bryggekanten og trygt på plass i cockpiten. Heldigvis blir det uten plask denne gangen! Vedat har utstyrt oss med flytevester i riktig vektklasse. Fotstøtter og sete er justert. Det er bare å gripe årene og gjøre seg til venns med kajakkene. Først føles alt litt uvant med ukjent utstyr, men snart er det som om vi er skapt for hverandre – det kjennes smidig, stødig og trygt. Orhaniye: Fra veien utover Bozburun får vi fristende glimt av småsteder med store båter ved bryggene. Men kajakker ser vi ingen av.

Mot eventyret

Sola står på sitt høyeste når vi endelig er startklare og setter kursen for det første sundet. Alt skinner og glitrer rundt oss, og det smitter! Det er som om forventningen glitrer og skinner et sted inni oss også. Det er dette vi kom hit for! Det er dette vi lengtet etter! Det er nå det begynner. Nå kan vi ta det inn med alle sanser. Vannet som glitrer i blått og turkis – det holder ikke bare å se på det. Vi må stikke hånden nedi og kjenne på det – så perfekt og fristende temperatur! Vi må smake på det også – så ramsalt, så rent og friskt. Men hva er det Vedat tenker på, der han legger inntil alt ved den første øya? Pause alt nå? Vi har jo bare så vidt begynt. – Bare en rask sjekk, fungerer alt greit, spør han der vi kravler i land. Behov for justeringer? Eller kanskje for en liten forfriskning? Her skal tydeligvis ikke turen videre få ødelegges av mangler, verken ved utstyret eller mat og drikke. Vi har knapt trukket kajakkene på land før den to-etasjes tyrkiske tekokeren står og bobler på gassblusset. Lunsj allerede? Neida, bare en liten styrkebit. – Prøv disse dadlene. Noen valnøtter med fikener til – det er godsaker som gir padlestyrke! Vinden friskner til der vi legger ut på neste etappe. Ennå er bølgene små, men de har fått hvite skumtopper på. Vedat har sjekket værmeldingen og bekrefter at det skal friskne til. Her har vi lite beskyttelse mot havet i vest. – Se, rett der ute ligger en liten bit av Hellas, peker Vedat. Øya i horisonten er best kjent som Simi blant Hellas-farere fra Norge. På tyrkiske kart heter den Sömbeki adasi. Slik går landegrensene og språkbarrierene helt inni fjæresteinene langs hele den tyrkiske egeerhavskysten. Snart dreier vi inn i smulere farvann. – Ikke noe vær å frykte for oss innover her, beroliger Vedat. Tett langs land følger vi den forrevne kysten. Klippene har en merkverdig folding og lagdeling. En geolog ville sikkert lest landskapet som en åpen bok. For en som har mer erfaring med bollebakst, minner formasjonene mest om emner til snurreboller med kanel mellom lagene.

Krabbekjent

Brått legger Vedat om kursen mot et søkk inn i fjellet. Der forsvinner han sannelig rett inn i mørket! Vi må jo våge oss etter. Der inne blir lydene fremmede og rare. Bølgene sukker og stønner, dypt og mystisk, som et nærvær av noe stort og usett. Hula har ikke noe navn, men heretter har den det: «Trollhula» må den hete. I så fremmede farvann føles det trygt å følge i kjølvannet til en kjentmann. Det blir snart tydelig at Vedat kjenner hver vik og hver odde, hver bukt og hvert undervannsskjær på denne kyststripen. På forhånd har han pekt og forklart på detaljert kart. – Her kan vi lunsje, her er det fint å telte. Det er bare å velge for kysten her er fri og full av muligheter. Leken som en unge legger Vedat seg tettest mulig inntil land der bølgene klasker mot klippene så skumsprøyten står høyt til værs. For den som ikke føler behov for fullt så mye bølgelek og nærkontakt med skarpe klipper er det tryggere å holde litt mer avstand, der bølgene oppfører seg roligere og mer forutsigbart. Bukt etter bukt kommer til syne der vi passerer nes og framspring. De ser paradisiske ut, alle sammen – grunne og fine å gå i land i, turkise i kanten inn mot stranden og med skyggefull skog i bakkant. I enkelte viker ligger store, standsmessige seilbåter på svai. De er på dagstur med turister fra Marmaris. Det ikke dit vi har tenkt oss. Vi skal finne vår egen bukt og føle at vi eier en verden ingen andre har oppdaget før. Stadig flere bukter legger vi bak oss. Hva med den neste? Og den neste og den neste? Endelig dreier Vedat kursen mot land. Det var verd å vente på.Vi har funnet vårt sted for natten! Og ikke mindre viktig – vår egen badebukt.

Strandhogg

– Det er bare å hoppe uti, dette fikser jeg, beordrer Vedat, der han allerede er i gang med å plukke menyen fram fra kajakkskroget. For en frihetsfølelse! Skal vi gidde å skifte til badetøy? Med eller uten, her gjør vi akkurat slik det passer oss – ingen i hele verden å ta hensyn til. Over den hvite sanden er det som om vi svømmer i bare lys. Så annerledes enn fjorden vi er vant til hjemme – ingen tang, ingen bunnvekster som føles gufne å komme borti. Bare bittesmå fisker som piler frem og tilbake over bunnen. Kroppen nyter å få strukket på seg etter første dag i cockpiten. – Ingen blemmer i hendene? Ingen vonde skuldre? Vedat har omsorg for at fysikken skal holde helt til vi er vel i havn igjen. En liten slette under en skyggefull trekrone frister som den perfekte teltplass. Med lett og lettvinte teltkonstruksjon tar det ikke mange minuttene å få rigget seg til. Nede i strandkanten glimter det allerede til i et lite bål. Her er det tydeligvis ingen bålrestriksjoner, selv om sommeren er knusktørr. – Vi må gjøre en liten jobb som naturvernere, mener Vedat. Selv er han søppelplukker mens han padler og tar med seg alt han får tak i av plast som flyter i havet. Men strendene blir det for omfattende å renske opp fullstendig. Vi nøyer oss med det brennbare – og får bålstemningen i belønning. Snart synker sola mot horisonten og alt farges mykt og mildt omkring oss. Fra primusen brer duftene seg av putrende tomater og aubergine, løk og pepper og halumi-ost som får smelte i gryta. – Afiyet olsun, som de sier på de kanter: God appetitt!

I nattemørket

Med dagens innsats i kroppen, med hodet fullt av inntrykk og magen full av Vedats meny regner vi med at nattesøvnen er sikret. Men det er bare å innrømme: En tynn lefse av et liggeunderlag er ikke akkurat noen drømmemadrass. Det går opp for oss hvor bortskjemte våre velstandskropper er blitt, godt vant som vi er med komfortabelt turutstyr hjemme. Nå når lyset forsvinner, er det andre sanser som tar over for synet. Hva er den fjerne mekringen? Var det kanskje geiter vi så konturen av på toppen av åsen? Og hva er den gnissingen? Mygg er det i hvert fall ikke her. Har vi fått sirisser i teltet eller holder de fest i trekronen over oss? Den monotone musikken føles deilig søvndyssende på en passe eksotisk måte. I løpet av natten krever kroppen naturlig nok en tur ut. Det er da vi skjønner det: Sammenhengende søvn er likevel ikke det beste. Da kunne vi gått glipp av universets imponerende skuespill. Over åsens profil, svartere enn selv den tyrkiske natten, henger halvmånen i perfekt posisjon. Her kjennes himmelen så nær og sivilisasjonen så fjern – og skinnet fra stjernemylderet så sterkt som vi aldri ellers ser det. Og der, i en perfekt bue over åsen, skjener et stjerneskudd gjennom himmelmørket. Det er nå vi kan ønske noe – det må holdes hemmelig, men kanskje handler det om å få komme tilbake hit engang. Men hva er det som blinker over himmelen? En komet? Nei, selvsagt ikke – bare et fly på vei østover mot Antalya. Vi er visst ikke helt alene i verden, likevel. Klippelandskap: Hva skjuler seg bak neste odde – og neste og neste? Fristende bukter kommer til syne på rad og rekke.

Nye krefter

– Mæææh, mæææh, blir vi vekket av neste morgen. Eller var det en duft fra primusen som nådde sansene våre. I så fall er vi ikke de eneste som har fått lyst på mat. Nedover liene vrimler det av geiter i alle de vakreste, varmbrune nyanser. Det er som om hele steinura har fått liv. Vedat har vært førstemann på beina. Den velbrukte voksduken er spredd utover bakken og fatene bugner. Vi må tenke på eventyret hjemmefra, det om den magiske duken i «Bord dekk deg». Nå er det tid for en leksjon i tyrkiske kulinariske spesialiteter. – Prøv litt energi-mat, så holder padleformen hele dagen, frister Vedat: Tahini med dut pekmesi. Vi ser undrende ut, så forklaring følger. Tahinien er en masse av knuste sesamfrø. De beste kommer fra Gøkova, der markene blir gjødslet av trekkfugler når de passerer. Dut pekmesi er innkokt saft av morbærfrukter. – Jeg får den fra Elasig, den beste i landet, forsikrer Vedat. – I dag har vi flere valgmuligheter, forteller Vedat og trekker frem det store kartet. På fastlandssiden ligger buktene på rad og frister med en badestopp her, en lunsjpause der. På utsiden ligger et par øyer. – Har dere lyst og krefter, kan vi gode padle rundt på yttersiden. Ikke noe stress, alt er opp til oss. På «No man island» gjør det godt med et stopp. Her er vannet så glitrende turkis at en nordboer bare er nødt til å la seg gli uti. Det kjennes bare som en svak avkjøling, enda sola steker og luften holder perfekte 28 grader. – Ser dere øya der borte, peker Vedat. Der skal vi innom – og kanskje bli over natten. Helt opp til oss det også. Hvis vi vil, kan vi velge fastlandet hvor det fins litt flere fasiliteter dersom vi alt har fått nok av villmarkscamping. Camp 1: Med slett underlag og skygge under trekronen finner vi vår perfekte teltplass. Her er ingen andre å se – verden er vår!

På kirkebesøk

Vi holder oss langs innsiden av Kameriyeøya i nord, under den bratte åssiden på fastlandet. Snart stiger noen tydelige konturer frem på øya. Nysgjerrigheten våkner. Kultur og historie har ikke vært tema for denne turen. Men en liten dose vil vi selvsagt gjerne ha med oss. En liten slette strekker seg ned mot stranden, som for å ta imot og gjøre det enkelt for besøkende å kravle i land. Vi rekker knapt å pakke ut før nysgjerrigheten krever en liten utforskning. Slitte steintrinn fører opp den bratte skrenten mot det unnselige, vesle kirkebygget. Her er det bare et skall som står igjen – ingen rester av fordums utsmykninger, ingen tegn som røper hvilken helgen kapellet sikkert var vigslet til en gang i tiden. Nå er det plassen foran kirken som viser hvilken omsorg som engang ble lagt ned i utformingen. Små, runde strandsteiner danner en gulvflate i sort og hvitt, dekorert med geometriske figurer og presise linjer. Det er som om fortid og nåtid har funnet et felles formuttrykk. Men hva er den forunderlige fremtoningen foran kapellet? Fra et buskete tre flagrer bånd i alskens glorete fargeprakt. – Det er vår tids overtro, eller kanskje tiltro til religionen, forklarer Vedat. Knyt et bånd på en gren på ønsketreet og fremsi en stille bønn, til hvem eller hva er litt uklart. Ved mange steder med religiøs tilknytning har det oppstått slike trær fulle av ønsker som blafrer i vinden. Selv ønsker vi bare å finne en sti som gjør det mulig å utforske øya og kanskje få et utsyn mot solnedgangen i vest. Men samme hva vi forsøker, ender vi opp fanget i stikkende kratt som bare geiter klarer å forsere. Vi må nøye oss med et blikk ned mot landingsplassen, der det frister å få rigget til teltet for kvelden. Ingen fasiliteter i verden kan få oss til å forlate et sted så vakkert og fredfylt som dette. Natten igjennom har vi den herligste vuggesang noen kan ønske seg like utenfor teltduken, der småbølger skvulper og slikker og surkler oss i søvn.

Sjokkmøte med sivilisasjonen

En friskere og vakrere morgen kan ingen ønske seg! Det er vår siste dag. Vi må lagre alle de Strandrydding: Kysten langs Bozburun er mye besøkt. Det avsløres av alt som driver i land. Vedat har oppfordret oss til strandrydding. gullkantede øyeblikk vi har plass til inni oss. Blikkstille og blank ligger vannflaten, så stille at vi kan svømme midtfjords ut fra øya. Der ute fra får vi en liten forsmak på panoramaet vi skal ha utsikt til hele padledagen: Innover i retning Marmaris ligger ås etter ås, blåne bak blåne og taper seg i soldisen. Ennå ligger sjøen speilblank der vi legger ut fra øya. Skulle det ikke blåse opp i dag? Etter hvert merker vi at værmeldingen får rett. Visst blåser det, visst er det blitt bølger med hvite skumtopper på – men nå gir de oss bare en gratistur innover. Vi gynger og danser og har det herlig. Men opps, et øyeblikks uoppmerksomhet, og vi får hele bølgen rett i fanget. Og selvsagt har vi ikke tatt sprayskirt på, godværspadlere som vi er. Men samme kan det være! Ikke er det kaldt og ikke gjør det noe å være klissvåt heller. Vi skal jo snart til land og få skiftet. Vi nærmer oss bunnen på Hisarønubukta før Vedat setter kursen mot land. Det er bare å innrømme: Det kjennes som en lettelse i hender, armer og rygg når sluttpunktet kommer til syne. Der inne har han sørget for at gode hjelpere har bilen klar ved brygga. Det er bare å kravle i land med alt vårt pargas. Men hva i all verden er dette for slags sted? Her gjelder det å skru på alt vi har av humoristisk sans! «Jesus Beach» lyser det mot oss fra et digert skilt. Det er neppe fordi Jesus selv har vandret her. Nå er det i hvert fall øltørste gjester som vanker i vannkanten og under parasollene. Det nærmeste vi kommer bibelske assosiasjoner er en stakkars kamel som blir leiet rundt med betalende turister mellom puklene, utkledt med dingeldangel og noe som skal minne om tradisjonsrik hodepryd. Skal dette liksom forestille sivilisasjonen? Da er det bare å ønske seg langt bort og vekk igjen. Men forresten, var det ikke noe vi savnet der ute? Vi trengte visst en dose med primitivt ubehag for å minne oss om alt vi ellers tar for gitt. De enkleste ting i livet har fått ny verdi: Vi har dusj, do og en god seng som venter på oss. Bare å glede seg!

På tur gjennom Øst-Europa med kajakk på taket

Vi ville reise så langt øst som Ukraina og få med oss så mange land som mulig fra det gamle Jugoslavia på veien vestover. Og vi ville padle mest mulig, både på hav, innsjøer og elver og nyte naturen underveis. 1.juni satte vi kurs østover mot Nynäshamn hvor vi tok båten til Latvia. Herfra kjørte vi til Litauen, Polen og så inn i Ukraina. Vi har selvsagt padlet i disse landene også, men nå skal det handle om padling i Ukraina.

 

Var spente ved grensen

Rett skal være rett, vi var litt spente da vi sto ved grensen til Ukraina. Vi vet jo at det er uroligheter der, at det er noen få som snakker engelsk og at vi kan ikke russisk. Vi klarte heller ikke å lese kyrillisk, og vi hadde knapt med reiseinformasjon. Men trenger man det? Vi hadde jo huset med oss og trengte bare et vann å padle i.

Lengst Nord-vest i Ukraina ligger Shatsky National Nature Park, som rommer mange innsjøer. Svitiaz Lake er omtalt som «one of the seven natural wonders of Ukraine», som hørtes ut som et perfekt padlested. Vi fant fort ut av at Ukraina har en annen oppfatning av camping enn det vi har. Det finnes ingen campingplasser, men leirplasser hvor folk kan sette opp telt, tenne bål og slappe av. Vi fant et sted ved vannet, og både kajakkene og bobilen var en attraksjon for lokal befolkningen.

 

Øvde på kameratredning

Litt skuffet over naturen (innsjøen var bare et stort vann med en liten øy langt unna) bestemte vi oss for å kombinere padling med et besøk i byen, før vi padlet over speilblank sjø til øyen, som hadde vakker natur. Vi brukte også muligheten til å øve oss på kameratredning, siden vi nå hadde med oss to allround kajakker i stedet for våre havkajakker vi ellers padler i. Godt å være trygg på det, siden vi ikke hadde peiling på hvordan elvene i Ukraina er.

Vi tillot oss til å bruke tid på å bli litt kjent med Ukrainas kultur og befolkning, før vi skulle utforske landet og finne en elv å padle på. Selv om vi ikke snakket samme språk, så kom vi langt med kroppsspråk og noen få ord engelsk. For en gjestfrihet og hjertevarmende folk! De var lutfattige, men likevel fikk vi mat i gave av forskjellige mennesker som ønsket oss velkomne. Vi følte oss rask trygge og klare til å utforske mer.

Vakre Dnestr som renner gjennom Ukraina og Moldova og munner ut i Svartehavet. Den er 1.352 km lang og renner gjennom det østeuropeiske slettelandet, nær Karpatene. Vi møter ingen mennesker mens vi padler nedover elva og nyter stillheten og det vakre, frodige landskapet.

 

Stor og interessant elv

Vi studerte Ukraina på Google maps og fant en stor elv som så interessant ut, Dnestr. En lang, bråkete grusvei førte oss til Luka, et bittelite sted ved Dnestr elva hvor Buffelo Camp holder til. Dette er et nytt sted som har spesialisert seg på kajakkturer og rafting nedover Dnestr. Heller ikke her snakket de engelsk, men med hjelp av Google translate klarte vi å gjøre oss forstått. På campen hadde de et kart over elven med oversikt over mulige campingområder. Vi pakket kajakkene våre med telt, mat og drikke og begynte vår tur nedover elven.

Vannstanden i elven var høy, så det ble en behagelig padletur, uten noen utfordrende stryk. Dermed kunne vi nyte det vakre, frodige og grønne landskapet, og se noen pittoreske bygder ved elvebredden. Etterhvert kom Dnestr Canyon til syne, som strekker seg over 250 km og er av kalkstein. Her teltet vi i en liten bygd kalt Khmeleva.

Vårt overnattingssted i Shatsky. Mens vi nyter roen og lager mat, får vi besøk av storken som ikke er redd oss i det hele tatt.

 

Les også: Et padleeldorado blant isfjell og fjerne inuittbosetninger

 

Hjertevarme Ihor og Olena

En middelaldrende mann Ihor, sto ved elvebredden og vinket oss på land. Vi skulle overnatte i hagen hans hvor han hadde plass til noen telt, hadde en bålplass og et campingbord. Ihor har bod her i hele sitt liv, sammen med moren sin Olena, en staut gammel dame, dårlig til beins, men fortsatt hardarbeidene ute på jordet.

Begge var hjertevarmende og gjorde alt for at vi skulle føle oss hjemme. Ihor viste oss stolt rund i bygda, hvor vi smakte på fersk honning. Han viste oss også hvordan han melket geitene sine. Vi smakte på grønnsakene rett fra jorden og drakk hjemmelaget honningvin. Selv om vi snakket hvert vårt språk, så tilbrakte vi hele kvelden sammen ved bålet og skravlet i vei.

Morgenen etterpå kom mor Olena med en gave til oss. Mens vi pakket sammen telt og lastet opp kajakkene, hadde hun laget god Ukrainsk frokost til oss, som besto av kokte poteter rett fra jorda med dill, løk og stekt egg fra hønsene hennes, og et glass vodka. Noe annet å våkne opp med enn kaffe og knekkebrød. For høflighetens skyld smakte vi på en slurk vodka, og klarte heldigvis å overbevise henne om at padling og alkohol ikke er en god kombinasjon.

Fantastiske Buffalo Camp ved elvebredden i Luka. De har spesialisert seg i rafting og kajakk padling ned Dnestr elva og kan være behjelpelig med transport. Her er det mulig å leie en hytte eller sette opp telt. Bobiler var de nok ikke vant med, men siden vår er så pass liten, klarte vi å finne en plass likevel.

 

Overveldet av natur og folk

Varm i både kropp og hjerte fortsatte vi padleturen nedover Dnestr. Det var ingen flere bygder å se, bare oss i den vakre naturen. Dette var balsam for kropp og sjel. Etter noen timer padling på elven kom vi til to gamle vannrør som var bygd over elven. På campen fortalte de oss at vi heretter skulle se en gammel ødelagt bro hvor elven ble bredere. Her måtte vi være på utkikk etter et lite leirsted hvor vi kunne gå i land.

På grunn av språkutfordringene tok det litt lengre tid for oss å finne riktig sted (avstandene stemte ikke helt), men vi fant frem til slutt. Her ble vi hentet av noen som kjørte oss og kajakkene trygt tilbake til Buffalo Camp. Etter et enkelt måltid og en deilig dusj, satt vi oss ved elvebredden med et glass vin og nøt solnedgangen, fortsatt overveldet over både naturen og den varme velkomsten av folket. Dagen etterpå kjørte vi videre vestover, mot Danube delta i Romania. Et nytt padleeventyr ventet på oss!

Her bor Ihor sammen med sin mor Olena, to av Kmelevas 442 innbyggere. De er selvforsynte med egne grønnsaker, høner og en geit. De mener at livet er hardt og de klarer så vidt å holde hodet over vann. Likevel deler de det de har med oss, og vi nyter ferske grønnsaker og geitemelk.

Et padleeldorado blant isfjell og fjerne inuittbosetninger

I fem godt utrustede kajakker skal vi padle den cirka 200 kilometer lange turen rundt Ammassalik-øya, like sør for Polarsirkelen, og ta oss gjennom den vakre og myteomspunne Sermilikfjorden, fjorden Fridtjof Nansen aldri fikk se. Fjorden som årlig blir forsynt med tusenvis av nye isfjell fra den mektige Helheimbreen.

Sent i juli 2018 går vi i land på et svaberg i utkanten av Tasiilaq, den eneste byen på Ammassalik. Et femtitalls ulende og avmagrede grønlandshunder, lenket til kjettinger, hilser oss velkommen. Hundene, rustne skipsvrak, henslengt skrot og den stramme lukten fra sel- og hvalkadavre preger de første timene. I horisonten ser vi et titalls isfjell, lekne isskulpturer som setter fantasien i sving. Det er her, i en shabby men pittoresk basecamp, vi setter opp våre telt og klargjør kajakkene.

Rundt bålet i den kjølige sommernatten beretter tre unge tyske kajakkpadlere om forholdene ute på havet og i fjordene. De forteller om fire meter høye dønninger, en ugjennomtrengelig fjord og isbjørn. Om våpenbruk og en nødpeilesender som skaffet dem hjelp til å bli hentet ut med motorbåt. Vi innser at vi har kommet til et sted der naturkreftene råder – både når det gjelder tempo, fremgang og suksess. Vil vi klare det? Sammen planlegger vi å padle sørvestover. Først over åpent hav og så inn i Sermelikfjorden, den mest utfordrende delen først. Det er meldt klarvær og opphold.

Vi har alle mange års padleerfaring, men ingen av oss har tidligere vært på Grønland. Det var i utgangspunktet min bestevenn Ivar M. Lyngve og meg selv som kom på idéen om en kajakktur på Grønland. En 50-års gave til oss selv. Padlekompissene Svein Kåre Paulsen, Anders Ødegård og Morten Gammelseter ville også bli med.

Vi tok vi kontakt med Roar Laugerud fra Arendal to år tidligere. Roar er padleekspert, fulltidseventyrer og driver selskapet Wannado, Han har ledet en rekke ekspedisjoner på Grønland. Sammen begynte vi planleggingen av vår lille ekspedisjon med flere spennende og utfordrende padleturer og kurs i havteknikk. Fire single kajakker, en tomanns kajakk, padlevest, telt og annet utstyr ble skipet til Tasiilaq med skip i forveien. Tørrdrakter, årer og personlig turutstyr hadde vi med på flyet.

 

Bølgesurf i Isfjorden

Allerede første dag på vannet får vi nærkontakt med naturkreftene. Det setter en støkk i oss. Et fryktinngytende drønn – lik tordenvær, bare mye nærmere, varsler oss at noe skal skje. En gigantisk isblokk i et 40 meter høyt isfjell brekker løs og kalver i sjøen 100 meter unna kajakkene våre. En større bølge med mindre isblokker oppstår og kommer faretruende fort. Vi rekker akkurat å snu kajakkene og ender med å surfe på bølgen fra kalvingen. Alle kommer seg helskinnet fra hendelsen. Det ble full jubel og noen nervøse tomler opp før vi lettet padler videre.

Langs hele turen velger vi våre leirplasser med omhu. Det er overraskende få steder å gå i land langs hele ruten. Steile svarte fjellsider, is og dønninger er gjennomgangstonen. Flere steder observer vi hvite enkle kors og små trebygninger etter fraflyttede bosetninger, noe som vitner om et hardt og nådeløst liv. Inuittene slo seg ned der de fikk tilgang til mat, stort sett på små høyder langs kysten, der de kunne speide etter hval og sel.

Lavvoen vår lyser opp i den pittoreske arktiske natten.

Endelig kommer vi frem til utløpet av den 80 kilometer lange Sermilikfjorden. Denne vakre og avsidesliggende isfjorden, som ga Nansen de store utfordringene, blir av flere reiselivsblader kåret til topp 10 padledestinasjoner i verden. Innerst forsyner den meget aktive Helheimbreen og to andre breer fjorden med isfjell som kan nå en hastighet på 12 km i timen på sin vei ut til havet. Bare noen uker før vi ankom brakk et ufattelig 6,4 km bredt isfjell av Helheimbreen.

Vi padler nå inn i den mest pittoreske delen av turen. Flere dager i en magisk verden av stålblå is og klart vann. Det ene isfjellet større enn det andre. Fantasien og tankene går i spinn. Vi ser mengder av knølhval på alle kanter. Melankoli og refleksjon preger oss alle. Fra kajakkene ser vi den turkisblåe isen under havoverflaten, vel vitende om at bare ti prosent av isfjellet er synlig over vann.

Et enormt hvalprust kan høres langt borte – mye større enn de middels store knølhvalene vi ser daglig. Kanskje det er en blåhval? I alle fall en vågehval. Til tider padler vi issørpe, og skrubber og dunker borti isflak. Havskodda er ofte innom og rammer inn de massive isskulpturene – en tåkefull fantasiverden.

 

Les også: Vet vi hvor privilegerte vi er?

 

Tinnitekilaq – arktisk bygdeidyll

Etter flere dager på vannet skimter vi noen fargeklatter i horisonten. Det er de små trehusene i den lille avsidesliggende landsbyen Tinnitekilaq. Men etter Øst-Grønlandsk målestokk er landsbyen med sine 110 innbyggere, ikke blant de minste. Etter hvert dukker det opp flere små hus og etter en times padling gjennom en labyrint av store og små isfjell, finner vi endelig veien inn til en slags havn.

Vi drar opp kajakkene ved siden av et stort hvalskjelett, som fortsatt ligger fastbundet i strandkanten. Ivrige etter å gå på oppdagelsesferd i den bebodde landsbyen, passerer vi en flokk med unge inuittjenter som smiler bredt. De har solbriller, sminke og små vesker, som om de var i en storby. Vi ser barn som leker i gatene og på lekeplassen. Noen hopper på byens eneste trampoline, rett ved siden av de massive isfjellene som sakte driver nedover fjorden.

Heiko prøver fiskelykken i krystallklart brevann

I bygdas lille butikk er det liv og røre. Barn henger foran godterihylla og de voksne velger sine dagligvarer fra det enkle sortimentet. Øl selges under disk. Alkoholisme og sosial uro er fortsatt et stort samfunnsproblem over hele Grønland.

Vi forlater de massive isfjellene og padler gjennom den trange Ikaasatsivaq fjorden på nordsiden av Ammassalik øya. De gule kajakkene våre står i sterk kontrast til det mørke, grågrønne golde landskapet på hver side av fjorden. På fire mil ser vi få tegn til noe slags form for liv.

Sent på natten kommer vi frem til den vakre lille fraflyttede fangstplassen Qernertivartivik i den mektige Ammassalik fjorden. Vi velger å bli her i flere dager. Ammassat betyr lodde på grønlandsk, og om forsommeren kommer den lille fisken i enorme mengder for å gyte i den store fjorden. Fra land observerer vi et yrende liv med knølhval og spekkhuggere som intenst jakter på lodda. Vi ser og hører store og små isfjell kalve på sin vei ut mot horisonten. Rundt leirbålet snakker vi om inntrykkene og om fremtiden for denne skjøre del av verden.

Spørsmålet vi hele tiden lurer på er hvor fort vil isfjellene smelte. Ny og dyster forskning viser nemlig at selv om vi begrenser CO-utslippene og oppfyller målsettingene i Parisavtalen, så vil isen som dekker det meste av Grønland, smelte. Hvert år reduseres ismengden på Grønland med ufattelige 250 milliarder tonn is, ifølge klimaforskere. Det forsvinner mer is i løpet av sommeren enn det som kommer tilbake om vinteren.

Noen padledager senere er vi tilbake i Tasiilaq og turen er over. Vel og merke padlet vi bare rundt en bitte liten flik av dette enorme islagte landet, men inntrykkene er desto større og vil prege oss for resten av livet. Dette var den ultimate kajakkturen. Vi følte en frihet og nærhet til naturen som vi aldri har opplevd tidligere. Å padle verdens lengste fjord – Scoresbysund – noen få hundre kilometer lengre nord på Øst-Grønland, er allerede i tankene. Om noen år kanskje.

Fotograf Heiko i kajakken. FOTO: ROAR LAUGERUD.

Padling i arktiske strøk

Bestemt padlet vi for å komme til unnsetning. Sigrid kunne ikke gjøre annet enn å hugge til med padleåra på fettbergene mens Kjell Erik forgjeves forsøkte å få plass nok til årene mellom hvalrossene til å ta eskimorulla, som vanligvis pleide å sitte. Hvordan dette endte kan du lese lenger uti artikkelen. Nordaustlandet, den nest største av Svalbards øyer ligger som en urørt og værbitt naturperle 80° nord. En ubebodd og likeså ugjestmild øy med Austfonna, Europas 3. største isbre, som et lokk over store deler av øya. Den beste måten å se og oppleve øya er langs kysten.

Var først rundt Syd-Gorgia

Vi bestemte oss for å padle i månedsskiftet mellom juli og august 2015 de 650 km rundt hele øya, en tur som tok oss 19 dager. Gjengen som dro på ekspedisjon var leder Simen Havig-Gjelseth (47), Dag Marius Ammerud (47), Sigrid Henjum (35), Kjell Erik Reinhartsen (36) og Mads Riise Bjørnebye (29). De tre førstnevnte ble i 2010 de første til å padle rundt Syd Georgia uten etterforsyninger.

Fellesnevneren for alle deltakerne er eventyrlysten, og trangen til å gjøre noe som byr på utfordringer og mestring. Gjengenble til ved felles bekjente og rene tilfeldigheter. Kajakkene vi fant ut ville passe best for turen var Tiderace Xplore med senkekjøl. Vi fryktet at isen kunne skade et eventuelt ror. Kajakkene var veldig robuste og fungerte godt gjennom hele turen.

Idyllisk campingplass. FOTO: KJELL ERIK REINHARDTSEN.

Dramatisk basketak

Aldri tidligere hadde noen klart å padle rundt Nordaustlandet. Flere ekspedisjoner hadde forsøkt opp igjennom årene, men de hadde blitt stanset av polisen, som noen år aldri slipper taket på øya, selv ikke i sommer månedene. Sist gang noen forsøkte var i 2010, og ble tidlig avbrutt da en isbjørn gikk til angrep på en av de to padlerne. Etter et dramatisk basketak ble isbjørnen skutt. Men den ene padleren ble alvorlig skadet og evakuert med helikopter tilbake til Longyearbyen. Utfordringene på turen var mange og store. Det sies at Nordaustlandet er øya med høyest konsentrasjon av isbjørn på Svalbard.

Ved å ha bevæpnet bjørnevakt døgnet rundt ville den utfordringen bli betydelig mindre. Hvalrosser i havet derimot er det ikke så mye annet å gjøre med enn å forsøke å unngå dem, noe som er lettere sagt enn gjort da de dynamisk patruljerer kysten på jakt etter kamskjell. Klimatiske og geografisk utfordringer skal man heller ikke undervurdere. Arktiske forhold er fortsatt gjeldene i sommermånedene, men den største utfordringen av alle skulle vise seg å være «veggen», en 165 kilometer lang og 60 meter høy brevegg, uten muligheter å gå i land for å hvile. Her var det bare å bite tennene sammen.

200 km med pol-is

Vi ble landsatt av Hurtigruten Fram i Kinnvika på Nordaustlandets vestside, som var start- og sluttpunktet vårt. De siste iskartene vi hadde lastet ned mens vi var om bord på Fram så ikke bra ut. Fast is kapslet fortsatt om den nordlige delen av øya. Da vi etter bare to dager med padling møtte isfronten var det med en skrekkblandet fryd. Det var is så langt øyet kunne se, faktisk godt over 200 km med is som vi måtte forbi.

Lite hjalp det oss at isen strakk seg hele veien til Nordpolen, så det var ingen vei rundt den heller. Det positive var at det stort sett gikk an å padle langsmed landråker, steder der isen grunnstøtte mot land, men som var dypt nok til at vi kunne padle. Foruten det var det også mulig å snirkle seg gjennom smale sprekker i isen. Om vi ble fanget i en blindvei gikk vi rett og slett ut av kajakkene og trakk dem i tau etter oss, som pulker over isen.

De neste seks dagene ble det mye pulkdraging og råkpadling. Det gikk mye tregere enn vi ville padlet på det åpne hav, men det var til gjengjeld mye morsommere og mer utfordrende. Vi sørget også for at vi hadde camp hver natt på fast grunn. Værforholdene første halvdel av ekspedisjonen var upåklagelige. Strålende sol, lite bølger og lite vind. Midnattssolen stekte i ansiktene våre hele døgnet, en energikilde for kropp og sjel. Dessuten ble bjørnevakten, mens andre sov, veldig mye lettere. Siste halvdel var preget av mye tåke og kjøligere vær.

Isbjørnmøte

«Guta! Da kjeme ein bjøddn, da kjeme ein bjøddn!», hvisket Sigrid ivrig på sogndalsdialekten sin. Vi hadde speidet spent etter isbjørn i mange dager og gleden var stor da vi ti sekunder senere sto utenfor teltet i bare undertøyet og fikk se «Kongen av Arktis» 100 meter bortenfor, luntende direkte mot oss. Den så ut til å være i sine egne tanker der den taktfast kom mot oss før den stoppet opp og strakk nesa i sky mens den sniffet dypt.

Da vi traff på havisen fikk vi en fin utfordring. Denne etappen endte i de flate fjellformasjonene i bakgrunnen til venstre. 16 km i luftlinje, men adskillig mer i praksis.

Den visste nok på lukten at vi var der, men det virket ikke som den hadde sett oss. Da vi følte den var litt vel nært ga vi et signalskudd. Isbjørnen skvatt til, men skremselen forsvant nesten like raskt som den kom, og den fortsatte igjen rolig mot oss. Det var nok ikke fordi bjørnen skulle angripe, men bare fordi den var på vandring, trodde vi. Da vi forsto at den ikke hadde særlig interesse av oss, slapp vi bjørnen forbi uten mer skremmeskudd. Den brydde seg rett og slett ikke om oss.

15 isbjørnobservasjoner

Jevnt og trutt gjennom hele padleturen hadde vi besøk av isbjørn. De kunne komme overraskende på oss mens vi lå i camp, eller de kunne bli observert på avstand. Dette er verdens største landlevende rovpattedyr som kan bli opp til 1000 kilo tunge, til sammenligning vil det tilsvare to fullvoksne elgokser. Vi hadde veldig respekt for isbjørnen. Her var vi kun på besøk og ikke lenger på toppen av næringskjeden. Alt i alt hadde vi rundt 15 isbjørnobservasjoner, hvorav 6-7 var så nær at vi måtte skremme dem vekk. Da snakker vi nærmere enn 70 meter fra oss eller campen.

Av og til kom de svømmende opp på stranden rett ved kajakkene, men de fleste gangene kom de ruslende langs kysten. Det var i tider som dette det var bra med bjørnevakt som alltid var våken. Til å begynne med brukte vi varselskudd fra rifle. Da vi etter hvert erfarte at det ofte bare ga en kortvarig skremsel for isbjørnene, valgte vi å gå for en annen taktikk, fløyte. Nå ble det lettere for isbjørnene å se og høre hvor lyden kom fra, og derfor trekke seg vekk fra den skjærende og ukjente lyden. Ved varselskudd skvatt isbjørnen til før  den etter få sekunder fant roen. Det hendte at ekkoet fra andre siden av fjorden eller fra en brevegg skremte den mot oss igjen. Heldigvis fikk vi ingen ubehagelige isbjørnmøter.

Lagbilde tatt på et isflak. Stående bak fra venstre: Dag Marius Ammerud, Sigrid Henjum, Kjell Erik Reinhardtsen. Sittende i front fra venstre: Simen Havig-Gjelseth (ekspedisjonsleder) og Mads Riise Bjørnebye.

Hvalrossangrep

Da vi en kveld padlet mot det vi hadde sett oss ut som campplass, ble vi oppmerksomme på at det var en del hvalross i området. Vårt eneste forsvar mot dem var å samle oss til en flåte og håpe på at størrelsen vår var nok til å skremme de unna. Da Sigrid skrek ut «hvalross», og vi kunne se Kjell Erik jobbe febrilsk med å holde balansenmens hvalrossene stanget og dultet borti og som til slutt førte til kantring, padlet vi alt vi kunne de 100 meterne for å hjelpe. Han forsøkte tre ganger på eskimorulle, en teknikk hvor man bruker egen åre for å komme seg over vann igjen, uten å måtte trekke i nødsnora til spruttrekket som holdt kajakken fri for vann.

Mens Kjell Erik lå under vann måtte han, i tillegg til alt stresset med å komme seg til overflaten for å trekke luft, også slå hvalrossene i barten etter beste evne. Hvalrossene kan bli opptil 1,5 tonn tunge og er fulle av spekk, men barten derimot er deres mest følsomme sanseorgan og er velden dig sensitiv. Da Sigrid fikk kjempet seg frem i hvalrosskaoset og fikk hjulpet Kjell Erik med å rulle seg tilbake i oppreist posisjon i kajakken var vi alle lettet over å se at han fortsatt var uskadd. Hvalrossene følte seg ferdig med angrepet og svømte brautende av gårde da vi alle til slutt var samlet. Det ble en viktig lærepenge når det gjaldt sårbarheten vår. Vi var på et fremmed territorium, og er langt fra i vårt rette element.

Vi hadde mange isbjørnmøter underveis på turen. Et utrolig majestetisk dyr.

38,5 timer i kajakken

Den største utfordringen på padleturen var den store «veggen». Vi hadde ligget noen dager på en forblåst liten øy og hvilt ut mens vi ventet på været. 165 kilometer uten landgang, hvordan skulle dette gå? Vi estimerte turen til å bli mellom 35 og 45 timer. Ingen av oss hadde noen gang sittet i 40 timer, og det var vanskelig å anslå hvor trøtt, sliten og medtatt man ville bli. Planen ble derfor å gjøre det på gamle måten; bite tennene sammen og stå i det.

Da satellitt telefonen ga oss værmeldingen vi ventet på var det bare å raskt klargjøre kajakkene for langtur. Videre måtte vi klemme ut de produktene man eventuelt måtte ha i magen, før en Imodium forhåpentligvis ville lukke «bakluken» helt. Meldingene sak ingen vind og ingen nedbør. Da vi først kom oss utpå skulle det bli langt til neste landgang. Halvannen time padling og ti minutters pause med spising ble etter hvert vår rutine. Da søvntrangen begynte å melde seg etter vel 15 timers padling, ble det tyngre. Snackspausene kunne holde oss våkne i rundt en time, men de siste 30 minuttene før pausene var tøffe.

Ved flere anledninger måtte både større og mindre brevegger forseres. Vi holdt god avstand da de fra tid til annen kalvet. FOTO: SIMEN HAVIG-GJELSETH.

Brukte koffeintabletter

Som et ess i ermet hadde vi koffeintabletter. Disse fungerte veldig bra på noen av oss, men med bivirkningen at de var ekstremt vanndrivende. For oss gutta var det bare å bruke en tisseflaske, men for Sigrid ble det mer styr. Hun måtte parre opp med en annen, gå ut av kajakken sin, med ett kne på hver akterende av kajakkene og tisse med en trakt. Dette var en manøver som var veldig risikabel i tilfelle kantring eller lignende.

Etter 20 timer i et tåketeppe lettet tåka noe og vi fikk se den fantastisk mektige veggen igjen. Vi tok en pause 100 meter fra en stor utstikker i isbreen, og fascinerte oss over at den ikke hadde knekt av den ellers så rettskårede veggen. Da vi tok de første padletakene etter pausen hørte vi et kraftig drønn, som om et lynnedslag hadde slått ned i nærheten. Vi snur oss brått og blir vitne til at hele den 40 meter brede og 60 meter høye «boligblokken» med is kalvet rett bak oss. Et sug gikk gjennom magene våre. Av erfaring vet vi at kalvinger kan skape enorme bølger. Før bølgen kom noen sekunder senere rakk vi å snu baugen mot og klarte vi oss med skrekken, heldigvis.

Fikk hallusinasjoner

Etter 24 timer på store rullende dønninger og lett tåkedis, kom hallusinasjonene. Det føltes oppriktig talt som om vi padlet i nedoverbakke. Ikke det at vi fikk noen ekstra fart av den grunn, men hjernen hadde tiltet havet til vår fordel. Simen trodde han så aluminiumsfolie bli blåst av en grill, og kom til seg selv igjen da han krasjet i det han trodde var folien, men som viste seg å være en isklump. En interessant opplevelse. Da vi omsider kom oss i land etter 38,5 timer uten å forlate kajakken var det til enorm glede og jubel. Bena var helt skjelvende i det vi gikk i land. Én ting ble vi enige om, og det var at vi aldri skulle prøve oss på «veggen» igjen.

Med den største utfordringen bak oss var det med ett bare en lystbetont sjarmøretappe igjen. En snau uke senere nådde vi startpunktet som også var sluttpunktet for ekspedisjonen vår i Kinnvika. 650 kilometer med padling rundt Nordaustlandet var nå overstått, og vi ble plukket opp av Hurtigruten vi hadde avtalt med. Hvilken fantastisk tur det hadde vært med naturen, dyremøtene, spenningen, slitet og ikke minst kameratskapet. Det var aldri noe klaging, bare positivitet. Og det morsomste av alt, vi klarte det. ●●

Flotte forhold og godt fellesskap preget lesertur

Første dag brukte vi i gamlebyen i Dubrovnik, før vi tok felles båt ut til Lopud, som er en fredelig liten øy uten biltrafikk. Den var ekstra rolig på denne tiden av året (6.-13. oktober) siden turistsesongen var på hell, men det var bare en ekstra bonus. Mange av restaurantene var stengt for sommeren, men da 16 norske padleturister ankom var det flere som benyttet anledningen til å forlenge sesongen en uke til.

Nesten hele gruppa samlet første dag.

 

Lite familiehotell

Vi ble innlosjert på et lite familiehotell, som vi hadde helt for oss selv. Der ble vi godt tatt i mot hele uken. Første kvelden på Lopud var det felles middag med presentasjon av deltakere, guider og program for uken. Vi var alle spente på været de neste dagene, siden det var meldt mye vind og regn. Guiden slet litt med å finne kajakker i riktig størrelse til storvokste nordmenn. Ventetiden ble derfor litt lang for utålmodige padlere som var sugne etter å komme ut på vannet. Men det ordnet seg til slutt, regnet uteble og vi hadde en fin første padletur i litt rufsete sjø til nabo øya Sipan.

Strandhogg i en landsby på øyen Kolocep.

 

Besøkte grotter

De neste dagene padlet vi rundt øyene i nærområdet, var innom små landsbyer hvor vi spiste lunsj og besøkte flere flotte grotter både med og uten kajakk. Den lengste dagsetappen var på 20 kilometer. Det ga god mestringsfølelse å oppdage at man mestret dette, også i motvind og noe sjø. Været viste seg ellers fra sin beste side med 22 grader i vannet og sol fra klar himmel, altså en god norsk sommer i et flott og fascinerende middelhavslandskap med klipper, grotter, strender og landsbyer. Om ettermiddagene var det god avveksling å utforske det spennende landskapet til fots. Øyen Lopud har et bra nett av stier som går forbi gamle ruiner, olivenlunder, både eldre og nyere småbebyggelse og kapeller og gravlunder. Fra alle steder var det flott utsikt i alle himmelretninger, og det var alltid lett å finne et hyggelig spisested.

Ventende kajakker mens vi utforsker en grotte og tar en rast på land.

 

Ble tryggere padler

Sammensetningen av gruppen vår var fin, menn og damer jevnt fordelt med en gjennomsnittsalder på 55 år. Alle hadde (i varierende grad) erfaring med padling. Både med og uten dyktig guide, dannet vi et fint og ivaretakende fellesskap, hvor vi delte kunnskap og hjalp hverandre. Å padle sammenhengende i en uke under slike flotte forhold, gjorde meg til en bedre og tryggere padler.

Fascinerende kyst med mange muligheter

Padling på tyske Donau

Donaueschingen (690 moh) regnes som starten på Donau. I den koselige, tyske småbyen i Schwarzwald møtes nemlig elvene Breg og Brigach. Det er ikke mye som minner om Europas nest største vassdrag i begynnelsen, for vannføringen er ikke mye å skryte av. Ja, mange norske elver er faktisk giganter i forhold.

 

Elva forsvinner

Mellom Immendingen og Möhringen blir faktisk også hele elva borte. Det spesielle fenomenet kalles «Donauversickerungen», og det oppstår under perioder med lite tilsig sommerstid. Årsaken er porøse bergarter der vannet forsvinner ned i grunnen. Til og med Rhinen får tilført noe vann fra Donaus nedslagsfelt på denne måten. Derfor er det liten vits i å starte padlingen fra Donaueschingen. Men det er for eksempel fint å sykle derfra. Kombinasjonen sykkel og kajakk er fullt mulig, for begge deler kan leies langs elva.

Likevel er den første delen av tyske Donau, som er tilgjengelig for padling, veldig koselig, blant annet mellom Beuron og Sigmaringen (se egen faktaramme). Vann gir liv, og Donau er intet unntak. Både stork, hegre, gjess og en rekke andefugler trives langs elva, og over hodene våre seiler stadig elegante rovfugler på jakt etter et måltid. Buorm, hare og rådyr er andre bekjentskaper fra zoologien som dukker opp langs elva.

I Ulm var det festival, og da er robåt over Donau en av attraksjonene.

 

Kajakk-håndball i Donau ved Neuburg.

 

Sjarmerende landsbyer

Landsbyer, med en sjarm som bare tyskere klarer å få til, dukker opp som perler på en snor. Etter en ukes padling i Tyskland vil du ha passert 50-60 av dem, hver med sin egen stil. Hagene har nyklipte plener og vakre, velstelte blomsterbed. Rot og skrot er omtrent aldri å observere, og selv bondegårdene inne i landsbyene er helt strøkne. Det finnes ikke noen gamle bilvrak og utrangerte redskaper som slenger her nei! I begynnelsen veksler landskapet mellom nokså flate jordbrukslandskap og slake åssider, dekket av løvskog. Deretter kommer de karakteristiske dalene og kalkklippene i den schwabiske del av Jurafjellene. Her troner gjerne også en borg eller et kloster oppe på toppen.

 

Et eventyrlig slott

Sigmaringen er som tatt ut av en eventyrfilm der det praktfulle slottet er et blikkfang som speiler seg i Donau. Her har hohenzollerne hersket i århundrer, og stedet har en svært spennende historie å by på. Interessant nok for oss fra Norge, var byen faktisk på svenske hender i 1632-33, under 30-årskrigen. I oktober 1944, mens den tysk-vennlige Vichy-regjeringen i Frankrike flyktet fra framrykkende allierte styrker, tok Vichyregimet sete i nettopp Sigmaringen. Der ble de til frigjøringen av Tyskland i april 1945. I praksis var altså Sigmaringen den franske hovedstaden dette halvåret, ledet av den franske marskalk Henri Petain og ministerpresident Laval.

 

Rager over alt annet

Blant de litt større, tyske byene langs Donau, hører Ulm. Med over 120.000 innbyggere er dette en «liten» storby, men slett ikke uten historiske severdigheter. Bokstavelig talt høyest på rangstigen rager domkirken fra 1377. Dette er Tysklands største gotiske kirke etter Kölnerdomen, og tårnet er enda mer imponerende. Med sine 162 meter er dette det høyeste kirkespiret i hele Tyskland. Ta deg tid til en tur opp i tårnet, for her kan man snakke om makeløs utsikt over hele byen, Donau og det uendelige slettelandskapet. Om det er mange skarpe hjerner her i dag, vites ikke. Fakta er i hvert fall at Albert Einstein er født i Ulm.

 

Imponerende kloster

Det blir etter hvert store sletteland med enorme kornåkre der Donau flyter stille nordøstover. Nærmere Weltenburg blir imidlertid dalen trangere og trangere. Ved det store og imponerende klosteret, som ligger på en grusbanke ved Donau, domineres elveløpet av gamle trebåter, kanoer, kajakker og flåter. Stupbratte kalkfjell og ingen veier eller stier langs elva medfører at kun båtfolket kan oppleve Donaus skjønnhet ned til Kelheim noen kilometer unna. For akkurat her går det ingen sykkelveier eller stier langs vassdraget.

Trivelig tur langs Donau mellom Weltenburg og Kelheim.
Slottet Neuburg ved Donau.

På UNESCOs verdensarvliste

Donaus nordligste punkt er byen Regensburg. Fra et punkt vest for Regensburg og videre nedover elva, lå romerrikets grense mot folk og stammer i nord. Regensburg er en av de eldste byene i Tyskland, og i skriftlige kilder nevnes stedet som et romersk kastell allerede omkring år 80. e. Kr. Byen var fra 1207 en fri riksstad og fra 1663 det permanente setet for Den tysk-romerske riksdag. Mange av de gamle bygningene er godt bevart, så det er ikke uten grunn gamlebyen i Regensburg og bydelen Stadtamhof på Donaus venstre bredd kom på UNESCOs verdensarvliste i 2006.

Passau, den tyske grensebyen mot Østerrike, er vår stopp på turen. Herfra fortsetter jo Donau videre østover, så det er hundrevis av kilometer igjen av mektige Donau. Likevel vil du sitte igjen med opplevelser og minner for livet med alle natur- og kulturperlene langs den tyske delen av Europas neste lengste vannvei.

 

Nyttige tips

Hvis du ikke foretrekker telt og campingplasser i hele ferien, er et lurt tips å bestille overnatting på forhånd. Om sommeren er sjansen for å havne bort i en eller annen festival i landsbyene langs Donau relativt stor, og da er gjerne overnattingskapasiteten helt sprengt. For padlere er det altså flere campingplasser ved elva, og med telt er det selvsagt større mulighet for å få «tak» over hodet. Ellers er det viktig for padlere å vite at det ved store vannfall, fosser og kraftstasjoner finnes både sluser, spesielle sklier for båter og såkalte «Bootsgassen», som er egne veier til kano, kajakk og andre småbåter i Donau. Nettsidene www. deutsche-donau.de og www.faltboot. org innholder mye god og nyttig informasjon, blant annet også en liste over de beste «Biergärten» langs den tyske Donau-delen.

Havgående skip kan seile opp Donau fra Svartehavet til Brãila i Romania, og elveskip kan gå videre til Kelheim i Bayern i Tyskland. Enda mindre fartøy kan deretter gå videre oppover elva til Ulm. Omlag 60 av sideelvene er også framkommelige for diverse fartøyer. I Kelheim begynner altså vanlig motorbåt- og industribåttrafikk, så det gjelder for padlere å være enda mer oppmerksomme her. Flere steder får den tyske delen av Donau også tilførsel av vann fra sine mange sidevassdrag. Ved Passau kommer blant annet Inn fra Alpene, og denne elva har ved sammenløpet ofte større vannføring enn Donau selv.

Det anbefales å få tak i brosjyren «Bootswanderführer Donaueschingen bis Passau» når man vil planlegge en tur i detalj. Det er mulig å begynne å padle fra Beuron, men se faktaramme med særinformasjon rundt nettopp denne delen av Donau. Fra 1. mai til midten av juni og fra september til midten av oktober (noen deler av Donau slutter sesongen 3. oktober) er anbefalte tidsrom for en tur, og det er fordi det er høysesong i juli og august. I høysesongen anbefales i hvert fall forhåndsbestilling av kanoer og plass på campingplasser. Campingplasser og små overnattingssteder som pensjonater, ungdomsherberger og så videre, finnes det massevis av langs den tyske delen av Donau.

Padling i forskjellige former er populære aktiviteter etter hvert som Donau blir større på sin ferd gjennom Tyskland.
Rotrening ute på Donau like ved Ulm.
Staselig farkost ved Donau utenfor klosteret ved Weltenburg.
Padling er populært langs store deler av Donau.

Fakta om Donau

Donau er Europas nest lengste elv etter Volga, 2850 km lang (594 km i Tyskland). De to kildeelvene Breg og Brigach springer ut i Schwarzwald i Tyskland, og møtes ved Donaueschingen (690 moh.). Herfra går Donau mot nordøst til Regensburg, der den har sitt nordligste punkt. Ved Passau forlater elva Tyskland og går inn i Østerrike. Nedbørfeltet er 816 000 km2 og middelvannføring 7000 m3/s. Donau er den eneste av de store europeiske elvene som renner fra vest mot øst.

Donau passerer eller berører ti land: Tyskland, Østerrike, Slovakia, Ungarn, Kroatia, Serbia, Bulgaria, Romania, Moldova og Ukraina. Den renner gjennom eller passerer fire av Europas hovedsteder: Wien, Bratislava, Budapest og Beograd. Over en tredjedel av strekningen er Donau grenseelv mellom to stater. Nedbørfeltet omfatter deler av territoriet til ytterligere ti nasjoner som er uten direkte forbindelse med elven. Det dreier seg om Slovenia, Montenegro, Albania, Bosnia- Hercegovina, Makedonia, Kosovo, Italia, Sveits, Tsjekkia og Polen.

Avgift og begrensninger

Mellom Beuron og Sigmaringen (33 km) ligger Naturpark Obere Donau. Det er mulig å padle her, men det må betales en avgift og tillatelse forhåndsbestilles (tlf. +49 7466 19700, Bootsvermietung Brandenburger i Beuron/Hausen (info@brandenburger-bootsvermietung.de) eller Haus der Natur i Thiergarten (kontakt@naturpark-obere. donau.de). Padling foregår kun mellom kl. 9.00 og 18.00, og det er bare tillatt å bruke offisielle innsetningssteder i Beuron, Hausen, Thiergarten og Gutenstein. Det finnes minstevannstander som også må sjekkes på forhånd. Info får du fra de ovennevnte adressene eller på nettsiden (http://www. naturpark-obere-donau.de/bootregel-start.htm). Tillatelsen koster rundt EUR 2,- pr. båt/dag.

Kilder:

www.snl.no

03https://no.wikipedia.org/wiki/Donau og Sabine Koch, turistsjef ved Tysklands Nasjonale Turistkontor i Norge.

Kroatia – et padleparadis

Padling ble invitert med på en gruppetur i regi av Lopudreiser til Kroatia med padling som hovedaktivitet. Turen var lagt opp med base på den lille øyen Lopud litt nordvest for Dubrovnik. Vi skulle bo på samme vertshus i en uke og padle dagsturer.

Gode guider

Jelena og Jakov er guidene som skal være med oss den første dagen. Jelena er fersk padler

Ivan poserer under buen på Sipan.

, men erfaren guide og Jakov er flere ganger Kroatisk mester i padling (K2), men fersk guide. Sammen skal de vise seg å være dynamitt. Jeg var mest spent på kajakkene. Middels guider kan jeg leve med, men å sitte dårlig i en plastbalje en uke er

uutholdelig.

Gleden var derfor stor da jeg så at det var kajakker for enhver smak og kropp i stallen. Jeg valgte en gammel, men god RTM plastkajakk som hadde fått sveiset igjen senkekjølsprekken! Kajakken viste seg å være akkurat passe stor til meg og omtrent like vindnøytral som en NDK Romany.

Hard start

Gruppen viser seg raskt å være heller liten i dag. Jeg treffer Unni og Mette søndag morgen, og Jørn, m

På vei inn i en av flere huler vi padlet inn i.

r. Lopudreiser vil også være med å padle.

På stranden ser vi tyd

Ivan og Mark under dramatiske klipper på Kolocep.

elig restene av uværet kvelden før, og det er litt mer bølger enn de fleste i gruppen er komfortable med. Vi krysser over til naboøyen Sipan. Det ser som regel mer skummelt ut fra land og overfarten går uten problemer.

På Sipan finnes en hule som man må svømme inn i. Det er litt høy vannstand for de fleste av oss, bare Jørn våger seg inn, men han er også en erfaren dykker. Han smyger seg inn med kun munnen over vannflaten, mens det duver opp og ned i åpningen. Etter en liten stund kommer han ut igjen på samme måte og er fornøyd med dagens svømmetur. Vi padler videre og spiser et herremåltid på «Tri sestre». Du kan jo

Ivan poserer under buen på Sipan.

gjette hva det betyr. På hjemveien har sjøen stilnet og vi tar turen innom en hule vi kan padle inn i. Returen over sundet går som en lek i lett medvind.

Flere glade padlere

Neste dag møter vi resten av gruppen, to amerikanere og to engelskmenn. Alle med godt humør. Etter en kort men fin tur langs vestsiden av Lopud tar mennene en ekstratur; en fire kilometer kryssing til en liten øy og tilbake i over en meters bølger.

Nå er det Ivan som er sjefen. Han er den mest erfarne padleguiden i området. Han bor på naboøyen Sipan og har jobbet som padleguide i ti år. Det skal vise seg å bli avgjørende for uken vår i kajakk. Det er noe båttrafikk, men alle båtene vi møtte kjørte hensynsfullt og forutsigbart.

Drømmeaktig vann

På vei tilbake til Lopud tredje dagen, etter en fantastisk fiske- og blekksprutmiddag utendørs, legger vannet seg helt og det er glassklart hav med rolige og svake dønninger. Vi krysser fra Korcula over til Lopud, og det blir en helt drømmeaktig stemning i gruppen. Ingen sier så mye, og Mette beskriver følelsen etterpå som et av høydepunktene. Hun syntes vannet føltes så mykt og drømmeaktig.

Stiv kuling

Dagen etter er det motsatt. Etter å ha padlet langs den ville vestsiden av Shipan i noen timer i lett motvind har vi bare en kilometer igjen til landsbyen Shipanska Luka. Alle er veldig klare for mat, og så plutselig

Vi hadde også èn dag med regn og 18 grader – kaldt!

ut av intet kommer Boraen feiende mot oss. Dette er en katabatisk vind som kan komme brått på og ofte med sterke vindkast. Vi prøver å padle på da vi bare har et par hundre meter før vi runder et nes og får medvind inn til byen, men damene i gruppen kommer ingen vei selv om de alle padler på det de kan.

Unni forteller etterpå at åren nesten ble revet ut av hendene hennes. Her kommer Ivan sin erf

En glad og veldig fornøyd gjeng.

aring godt med. Han sleper to kajakker og jeg får låne en taueline og sleper to, og vi klarer akkurat og karre oss den lille biten rundt neset.

Jeg får ny respekt for Ivan. Han har noe du ikke lærer på allverdens padlekurs, men som kun kommer med lang erfaring og kjærlighet til jobben; evnen til å lese gruppen og gi alle akkurat det de trenger når det trengs. Vi kruser inn til havnen, og her på nordsiden av øyen er det ikke spor av sydenstemning. Det minner mer om en søvnig landsby på en stillehavsøy. Hver dag når vi kommer i land for dagen er det noen som sier at de skal ha hviledag neste dag. Gruppen forblir imidlertid fulltallig. Ingen vil gå glipp av en eneste dag med

padling.

Rutebåten «Postira» kommer og henter meg ut av paradiset.

Picnic

Siste padledag må vi snu før vi kommer helt fram til dagens mål. Ingen klager på avgjørelsen. Ivan ser an gruppen og tar gode avgjørelser som gjør at alle er i godt humør og ingen blir for slitne. Vi ender opp på en fantastisk liten strand som ligger mellom den lune bukten til Shipanska Luka og storhavet, og vi spiser chiabatta med lokal skinke og ost og solmodne tomater mens vi nyter utsikten.

Da jeg etter en herlig padleuke står på kaien og ser rutebåten «Postira» komme tøffende tenker jeg igrunnen bare på når jeg skal tilbake.

Raske fakta:

Lopudreiser tilbyr ferieidyll og padling i Kroatia. Med lokalkunnskap og personlig service gir de deg trygghet ved valg av feriebolig. Spør så skreddersyr selskapet din ferie for alle nivåer. Dagene var veldig varierte. Vi hadde seks helt ulike padledager med utgangspunkt i Lopud. Lopudreiser har meget dyktige og hyggelige guider som kjenner farvannet. Dagsetappene på vår tur var 6-15 km. Mai og september er gode for padling. Nesten ingen turister, men fremdeles fantastiske temperaturer sammenlignet med hjemme.

www.lopudreiser.no

Må ha med:

• Solkrem med høy faktor (30-50)

Utsikten over landsbyen Lopud fra rommet mitt.

• Regnjakke/tynn padlejakke
• God solhatt
• Solbriller

Greit å ha med:

• Egen åre
• Neoprentrekk
• Langarmet tynn skjorte
• Taueline
• Dykkermaske
• Padlesko
• Hodelykt (strømbrudd)
• Padlehansker

 

 

 

Opplevelser i strie strømmer

Endelig er vi her, i det susende og surklende, brusende og evig bevegelige elementet! Vi har funnet våre plasser: Styrmann på bakre tofte, utkikken på tofta foran med fast grep om padleåra og kamera dinglende rundt halsen.

Rundt oss åpner det seg en verden i utallige grønne nyanser der vi dupper og duver nedover. Lyset som siles gjennom det frodige løvverket over oss, grenene som strekker lange armer ut over elva og stammene som er dekket av klatrende eføy. Selv vannet lyser grønt der metervis av sjøgress bukter seg som havfruehår i grasiøse virvler.

Tusen spørsmål

Vi hadde drømt om det lenge. Det eneste vi visste var at vi ville til Dordogne. Ellers var alt et kaos av spørsmål: Hvor kan vi leie farkost? Kajakk eller kano? Padle alene eller i gruppe? Når bør vi komme? Hva er beste startsted? Hvordan kommer vi oss dit? Hva skal vi ha med oss? Er det lov å campe? Hvor lang tid må vi beregne? Det ble mange og lange søk på internet og mange eposter med padlefirma. Padling på Dordogne er en stor turistmagnet. Vi valgte Copeyre, firmaet med flest baser nedover elva. Slik håpet vi å få størst frihet til å stoppe der vi ville og padle så langt vi ville.

Snart var planen klar i grove trekk: Fly til Bordeaux, startpunkt i Argentat, så langt opp i elva som padlere kan komme. En ukes padling skulle holde helt ned til La Roque Gageac, den lille byen der det finnes så idylliske bilder av i guidebøkene. Telting var grei, både villcamping og på organiserte plasser. Padle alene midt i juni var anbefalt for den som ville unngå trengsel og føle friheten nedover elva. Faktisk var vi kjempefornøyd med oss selv som reisebyrå. Hotellovernatting underveis var booket, vi fant tog som korresponderte og skulle ta oss til Souillac før siste etappe med utleiefirmaets minibuss. Så skjer det: Jernbanen fra Bordeaux får en times forsinkelse, og alt kollapser som et korthus. Ingen forbindelse videre i dag.

Hva gjør vi? Ringer padleoperatøren – og dermed får vi testet serviceinnstillingen hos dem. De fikser innlosjering i kjempekoselig hotell underveis og tilbyr gratis kjøretur på over en time fram til utgangspunktet dagen etter.

Kano eller kajakk?

På nettsiden hadde vi studert bilder av båttypene som er til leie, både kajakker og kanoer, enkle og doble. Vi er mest fortrolige med havkajakker, men disse så litt leketøysaktige ut. Mye av utleien er basert på halv- eller heldagsturer, mens vi ønsket oss en hel uke. Valget falt heller på en solid dobbel kano med god plass til bagasje. Firmaet tilbyr riktignok bagasjetransport. Men å ha alt med seg gir større frihet til å legge opp turen slik det passer oss. Nå ble alt vårt pikkpakk puttet ned i tre vanntette tønner som fikk plass mellom toftene. Siden vi leide for en hel uke, fulgte det telt og liggeunderlag med i pakken. Skjønt liggeunderlag – har kjent det bedre. Dette var tynne lefser. Padlevester ble prøvd i rett størrelse. – Men trenger vi ikke å ha med en reserveåre? Ikke lensepumpe, ikke et øsekar engang? Og ikke noe instruksjon?

– Neida, bare legg ivei, god tur. I handa fikk vi et lite kart der broer og campingplasser var avmerket. Noen piler markerte punkter å være oppmerksom på: Her gjaldt det å følge anvisninger om passasje til høyre eller til venstre for øyer og grunner. Styrmann på bakre tofte tok ansvar for kartet. Utkikken på tofta foran skjerpet blikket for mulige farer – og for alle naturinntrykkene som kommer så tett på når en padler. Bare å sparke fra, så er vi i farta!

Fri flyt

– Dordogne er ikke noe for folk som vil ha action og adrenalin. Her er det bare å lene seg tilbake og la elva gjøre jobben, ble vi fortalt. Det lød deilig og betryggende for to debutanter som elvepadlere. Men der skulle vi etterhvert bli nokså uenige. Snart stryker vi av gårde i fin fart over runde elvesteiner. Fremdriften er vi tre om: To med årer og behagelig skyv fra elvestrømmen. – Hold til venstre her, huier utkikken brått. Vi nærmer oss det første punktet på kartet som antyder mulig trøbbel. Men hva er det som skjer, har styrmann sviktet jobben sin? Samme hvor mye vi hiver oss på årene, går vi ikke til venstre

– strømmen bare suger oss til høyre! Og der står vi, grunnstøtt nesten før turen har startet. Bare å vasse uti den kalde elva, bakse motstrøms med kanoen og hive seg oppi igjen på rett side av hindringen. Dermed er første leksjon lært: Å padle på hav og på elv er fundamentalt forskjellig. Skal vi ha mulighet til å bestemme, må vi ta grep lang tid i forkant. Selv om overflaten ser stille ut, er det strømmen som er sjefen. Men hva er den lyden der forut? Det suser og bruser sterkere og sterkere. Det må jo være et kraftig stryk vi nærmer oss. Snart ser vi vannet liksom boble og toppe seg og oppføre seg helt uregjerlig. Utkikken kjenner adrenalinet bruse om kapp med det store suset vi er midt inne i. Og der svupper vi nedover akkurat der strømmen vil føre oss. Vi blir ikke våte engang! Etter flere små stryk er leksjon nummer to lært. Respekt er vel og bra, men å bli redd er det ikke noe hjelp i. Hold åra igang, så holder vi balansen best.

De vakreste byene

Vi hadde lest oss opp litt på forhånd, så vi visste at Dordogne har mer å by på enn kaldt vann. I Frankrike fins det en sammenslutning som kalles «Les plus beaux villages de France» – de vakreste landsbyene i landet. Og noen av dem visste vi ligger langs elva. Vi hadde sett for oss å padle friksjonsfritt rett inn i idyllene. Virkeligheten viser seg temmelig annerledes. 

Nå nærmer vi oss den første av dem: Beaulieu er definitvt verd et besøk. I blank og stille elv ligger de gamle bygningene og speiler seg. Men hva er dette? Kan vi ikke padle inntil? Et skilt dukker opp og kommanderer padlere ned en smal renne. I susende fart spytter den oss ut på nedsiden, som reneste tømmerrenna på Tusenfryd. OK, så får vi satse på campingen litt nedenfor byen, da. Nå er det godt å ha armer som har padlet før, for her trengs det krafttak for å forsere kryssende strømmer. Bare å gripe tak i det vi kan for å klamre oss inn til land. Det viser seg å være en super campingplass vi har karet oss i land på. Enkle, moderne hytter står på påler mellom trærne.

Store telt står ferdig montert på plattformer. Og en landtange helt for seg selv står ledig og lokker. Teltet vårt er superenkelt å sette opp. Men mat fins det ikke å få her så tidlig på sesongen. Dermed trasker vi opp i den gamle byens gater og suger inn stemningen av trange smug og eldgammel bykultur.

Proviantering for morgendagen besørges – slike oster og skinker skal vi saktens kunne leve på. Kveldens café byr på hjemmelaget ravioli fylt med snegler og servert med spinat og hvitløk. Dette er padleferie slik vi liker det! Fullt så godt liker vi oss ikke neste morgen. I øsende regn og med tordenen rullende mellom åsene sier vi farvel til Beaulieu. Men snart får både vi og teltet mulighet til å tørke opp der sola baker på en steinbanke som innbyr til en rast midt i elva.

Også den neste blant de vakre, gamle småbyene gir oss en uventet velkomst. Ovenfor Carennac blir padlere ledet inn i en smal kanal, så overgrodd og eksotisk at vi føler oss hensatt til Amazonas. Men der står jo en gammel mølle og stenger veien? Ooups, brått fosser vi ned en ny «tømmerrenne» før vi vet ordet av det. Igjen er det bare å kare seg til land. Hvor er vi? I hvert fall ikke i Carennac. Dit kommer vi takket være en snill dame som plukker opp to lettere forvirra padlere i bilen sin. Nå blir det luksusovernatting på oss, mens kanoen får ligge overlatt til seg selv elvebredden.

Carennac er som å vandre i det vakreste museum. Byen ble bygget med pittoreske steinhus med tårn og spisse tak. Men hvordan kan folk leve der idag? Ikke en butikk, ikke et bakeri å se. Vi må langt ut på landet med taxi for å handle – og finne kanoen vår igjen neste dag.

Dalen med slottene

Bred og mektig snor Dordogne seg gjennom dalen lenger nede. Nå blir strykene færre og ferden mer fredelig. Det virker som om alt går så mye langsommere.

– Dette blir jo nesten kjedelig, omtrent som en innsjø, klager styrmannen, som har sans for litt action. – Helt feil, dette er deilig, protesterer utkikken, mer makelig anlagt. Nå blir jobben mer å speide etter hvilken side av elva som byr på strøm og fremdrift. Men hva er det for noe hvitt som dukker opp der forut? Det ser jo nesten ut som isflak i 30 graders varme. Men ingen fare! Det er sjøgresset som slår ut sine bittesmå, hvitveislignende blomster som duvende tepper i overflaten. Her finner flokker med andunger en trygg havn midt i strømmen. Og her har froskene sitt favorittsted. Vi må ha havnet midt i parringstiden. Konserten deres spiller opp i alle toneleier, fra lav brumming til gjennomtrengende blåseinstrumenter. Og hva slags fugler er det som speider etter bytte i strømmen? Stille som statuer står de på grunnene, langhalsede og elegante. Snart vasker elva langs karakteristiske klippevegger som stiger loddrett opp mot det høye. Strukturen er lagdelt og oppsprukket, mange steder med huler vasket ut. Og der oppe, på kanten av klippene, dukker stolte profiler fram: Høye murer som signaliserer makt og styrke, runde tårn med spir og spisse takhatter, tårn med takkete kanter, som kanskje engang tjente som skyteskår. Chateau’ene som Dordogne er kjent for er markert på kartet vårt: Belcastel, Chateau de la Treyne, de Lanzac, Verignac, Montfort, Marqueyssac, Castelnaud – for mange til å holde styr på. De gir oss følelsen av å ferdes gjennom historien som i en gammel billedbok. Dessverre er de ikke lett tilgjengelige for padlere. Noen av dem er det mulig å besøke. Men da må en legge inn pauser i padlingen og ta en dag med sykkel eller fottur som avveksling.

Bonus på målstreken

Vi har ikke lenger elva helt for oss selv etterhvert som vi kommer nedover dalen. I helgen dukker det opp padlere som leier båter for en liten prøvetur. Langs breddene sitter smågrupper på picnic. Det er tilløp til hetebølge, og mange lokkes til elva for en dukkert. Men selv om det blir mer folksomt, er alt like gullende rent – ikke en sneip å se, ikke en plastpose noe sted. Her ferdes folk med respekt. Sving etter sving venter vi på å få et glimt av byen vi har satt som et passende sluttpunkt, La Roque Gageaque. Snart stiger en klippevegg opp. Og der, som en smal stripe i profil mot klippen, ligger den karakteristiske rekken med fasader tett i tett. Sannelig går det greit å komme i land her, også. Lettelsen er til å ta og føle på. Vi er framme – og det skal feires.

– Dere kan ikke ligge her, er beskjeden vi møtes med. Dette er ikke basen til Copeyre. Spake protester nytter ikke.Vi må videre nedover elva, til Beynac. Motvillig griper vi til årene igjen. Mentalt var vi i mål. Det er nok nå. 125 km padling begynner å føles både i hode og kropp. Og hvor langt videre skal vi egentlig? Det er bare rundt neste sving, skal det vise seg – og for en sving! Langsomt stiger det mot oss, det staseligste synet vi har sett på hele ferden. En by minst like karakteristisk som den forrige, og kronet av et chateau som den flotteste filmkulisse. Det blir fra slottets tårn vi neste dag tar vårt siste farvel med Dordogne – et svimlende vidt utsyn over det skimrende båndet som snor seg gjennom landskaper med en mangslungen historie, like til havet ved Bordeaux.

Varierende bypadling

Nevnte padletur er en veldig variernde runde på rundt 25 kilometer, litt avhangig av veivalg og hvor mye man snirkler seg langs land. For denne ruten krevesdet ingen seriøs navigering for åfinne rett rutevalg, fordi du har nesten alltid et landmerke å følge. Det du bør være oppmerksom på er at dette er svært trafikkerte områder, spesielt på slutten av turen med mye rutetrafikk i form av ferger og andre store skip. I tillegg kommer alle fritidsbåtane som ferdes litt uforutsigbart. En grei startplass for denne turen er den vestre enden av Sickla Sjö ved foten av Hammarbybacken.

Her finnes det mulighet for å leie kajakk, om du ikke har med din egen, og det er også godt med parkeringsmuligheter. Den kanallignende startenmedvannliljer åpner seg opp noe når du forlater Sickla Sjö og går in i Järlasjön. Startar du tidlig og har litt flaks kan du se bever i området.Ved enden av sjøen går du inn i tunnelen under motorveien og inn i den lille Kolbottensjön. Der finnes det en liten brygge for å gå i land. Nå kommer også en medbragt kajakkvogn til nytte, siden det er rundt 500 meter over til sjøsettingen ved båtklubben i Duvnäsviken.

Strandvägen og Djurgårdsbron.

 

Saltsjön

Også her finnes en brygge å sjøsette fra, og nå får du saltvann under skroget. Ferden fortsetter østover et lite stykke, men ved Duvnäs gård dreier du av mot nord. Hold deg gjerne nært land da leden enkelte steder er smal, med tanke på møtende trafikk. En knapp kilometer etter Skurubron ligger en kiosk med suget etter is skulle være påtrengende. Ellers er det ikke så lant til en grei lunsjplass i form av en holme ved utløpet av sundet, om du har pakket nistepakke.

Holmen er ubebodd og er fin å gå i land på. Men merk at det kan bli en del store bølger fra båttrafikken. Så det er viktig å dra kajakken et stykke opp. Neste alternativ stopp for et matpause er Fjäderholmarna. Her finnes også flere restauranter å velge mellom. Farleden her er sterkst trafikkert i sommerhalvåret, så padle gjerne over så raskt som mulig ved Stora Nyckelviken og være hele tiden oppmerksom på trafikken.

Isen ligger i Hammarby Sjö.

 

 

Djurgården

Fra Fjäderholmarna tar du sikte på småbåtshavnen på Djurgårdeni vest, og rett sør for den finner du innfarten til Djurgårdskanalen, rett ved FKI, Föreningen för Kanotidrott på Måsholmen. Kanalen byr på beskyttede padleforhold, men selv her kan det blir trangt om du skulle møte en fritidsbåt, så hold til siden. Du padler nå midt mellon Prins Bertils Väg och Prins Carls Väg og her kan du møte forgjengere, joggere, sykliser og til og med ryttere til hest.Rett etter broen ved Djurgårdsbrunn passerer du Stockholms Roddförening ogSjöhistoriska museet på høgre side, og siden Skansens høyder til venstre. Du nærmer deg nå byen.

 

Byen

Etter Djurgårdsbron er det bypadling med den intensive båttrafikken det innebærer. Dette er likevel en flott og annerledes vinkel å se byen fra. Til høgre ligger Strandvägen og rett forut har du Nybroviken och Dramaten. Ta gjerne en sving inn til Nybrokajen for å glede turistene. Padle under Skeppsholmsbron og du har da Nationalmuseum på høgre side og vandrarhemmetaf Chapman liggende fortøyd ved Skeppsholmen til venstre. Stockholms slott og Gamla Stan liggeer rett forut. Om du svinger til høgre mot Strömbron kan vannet være turbulent nær broen om sluseportene er åpne. Du kan ellers gå direktetil venstre ogforbi af Chapman.

Er det lavvann kan du ved Kastellholmen se vraket etterdet danskeorlogsfartøyetGrå Ulven fra 1600-tallet. Følger du deretter landet ved Gröna Lund kan du gå under bron til Beckholmen. Der ligger det ofte en del fine treskuter. Nå skal leden krysses igjen, rakt mot sør, og se opp for Finnlandsbåtane som legger ut eller er på vei inn. Munningen inn til Hammarby kanal ligger rett til høgrefor Saltsjöqvarn, i dag et et hotell.

Rett etter sjøsetting i Sicklasjön.
Høst i Djurgårdskanalen.
Vandrerhjemmet af Chapman ligger fortøyd ved Skeppsholmen

 

Hammarby Sjöstad

Turen videre går gjennom Hammarby kanal med Hammarby Sjöstad til venstre og Södermalm til høgre, under Danvikstullsbron og inn i Hammarby Sjö. Vær oppmerksom på fergetrafikken som trafikkereruavbrutt mellom Barnängsbryggan, Henriksdalsbryggan og Lumabryggan. Ved Lumabryggan tar du til venste og går inn i Sickla kanal, ogrett under den andra broen finnes en bred stentrapp på høgre siden som fungerer bra å gå iland på. Du er nå i mål. Nå må du bruke en kajakkvogn igjen, for her er det noen hundre meter tilbake til parkeringen. Med 25 kilometers padling er det normalt å være ganske mør, så kanskje en ”afterpaddle” på restauranten Göteborg er en god avslutning?

Ved lavvann vises vraket av Grå Ulven tydlig ved Kastellholmen.