Stikkord: Midt-Norge

Du trenger ikke dra til Middelhavet for å finne kritthvit sandbunn, lune bukter og glassklart vann. Helgeland i solskinn og sommervarme er vel så paradisisk og har mer å by på for padlere. Her i verdens vakreste skjærgård er det padlemuligheter for alle. Man kan padle trygt innaskjærs, skjermet for vær og vind, eller man kan krysse ut til de ytterste skjærene. Uansett er man garantert opplevelser man sent vil glemme.

Nordlandsmagi

Vi var en gruppe padlere fra Østlandet som forrige sommer fant veien nordover med minibuss og kajakkhenger. Ingen av oss hadde vært på Helgeland før, og forventingene var høye. Vi hadde leid Augustbryggo på Seløya i Herøy kommune. Her befant vi oss midt i Nordlandsmagien med utsikt mot både Dønnamannen og De syv søstre og med et vell av turmuligheter rett utenfor døren. I tillegg var vi heldige med været. Flere dager med sol og nesten vindstille åpnet for å padle langt ut i havgapet.

Herøy er et øysamfunn uten fastlandsforbindelse. Det går ferje fra Sandnessjøen og det er broer mellom de største øyene. Men det er holmene og de minste øyene som er spennende å utforske med kajakk. Mens Seløya er et levende samfunn med fiskemottak og matbutikk, opplevde vi kontrasten på den første dagsturen til Måsvær. På den flate øya ut mot havet lå et enslig hus – selvfølgelig fraflyttet.

Fraflyttet var det også på Hjartøy enda stedet har gitt livsgrunnlag for folk fra jernalderen til etter krigen. Flere gravrøyser vitner om fordums stolthet, og øya har blitt beskrevet som en av de beste boplassene på Helgeland. I dag er det bare noen spredte grunnmursrester igjen av det som en gang var et pulserende samfunn som livnærte seg på fiske, jordbruk, ærfugldun, eggsanking og jakt. Nå er det bare beitende sauer som nyttiggjør seg naturressursene på øya. At vi så både alke og havørn underveis, bidro til å løfte den litt labre stemningen som kom over oss da vi tenkte på den enorme fraflyttingen fra Nord-Norge de siste tiårene.

Drømmeøya

Selv om det var fint på Seløya, fristet godværet til en lengre tur med teltovernatting. Vi padlet sydover og krysset over til Husvær i medbølger, medvind og med solen i ansiktet. Vest for Husvær møtte vi et utrolig landskap. Lave, gresskledte øyer og holmer lå spredt utover i havet som deler av et puslespill som hadde glidd fra hverandre. På Vågøya, en av de største øyene, fant vi en lun, sandbukt med en stor gresslette innenfor. Her var det rikelig med teltplasser og badetemperatur i vannet. Fra toppen av øya hadde vi utsikt over hele det utrolige øyriket rundt oss.

Da vi neste dag skulle utforske nærområdet, oppdaget vi hvor vanskelig det er å orientere seg i et mylder av lave øyer. Flere ganger havnet vi i enden av en dyp bukt, enda vi hadde vært sikre på at her var det passasje mellom to øyer. Men vi fant etterhvert både fram og tilbake, og hadde flotte naturopplevelser underveis. Kajakkene gled gjennom glassklart vann over hvit skjellsand og tette tareskoger. Øyene var kledt i fullsommerens markblomstskrud og over oss var himmelen skyfri og blå, bare avbrutt av en og annen sjøfugl i glideflukt.

Niser

Men de største naturopplevelsene kom neste dag. Da var det fullstendig vindstille og havblikk, en sånn dag man sjelden opplever så langt mot nord og ut mot havet. Vi valgte å legge tilbaketuren til Seløya innom Steinan-skjærene. Der ute dukket det opp to nysgjerrige selhoder med trillrunde, stirrende øyne. Da de hadde tatt oss grundig i øyesyn, forsvant de for så å dukke opp igjen på den andre siden av kajakkene. I noen minutter lekte de rundt oss. Så mistet de interessen og forsvant i dypet.

Like etterpå kom to niser i perfekt synkronsvømming. De grå ryggene med «delfinfinnene», steg og sank i vannskorpen da de passerte. Vi ble sittende dørgende stille og vente på flere. Men de var bare to og de forsvant fort.

Til sist måtte vi rive oss løs og padle videre. På Vardøya ligger det høyeste punktet i Herøy kommune. Vi tok turen til toppen og ble belønnet med en overflod av modne molter. Det lyste orange fra alle tuene. Her var det bare å spise seg stappmette før vi satte oss i kajakkene igjen og padlet det siste stykket tilbake til Seløya.

Etter fem dager i kajakken fristet det å bruke bena. På avslutningsdagen ble det fjelltur. Er man sprek, er mulig å rekke alle toppene i De Syv Søstre på samme dag. Vi nøyde oss med én, Skjerdingen, og var litt stive og støle da vi neste dag satte oss i bilen og tok fatt på hjemturen. Men allerede da begynte vi å planlegge neste tur til dette padleparadiset. Helgeland har alt en padler kan ønske seg, – og vi rakk bare å oppleve en liten flik at dette fantastiske kystlandskapet.

Men jeg hadde ikke tatt med meg ungene hit for å gå langs merkede stier denne gangen. Nå skulle vi på kanotur. Elva Forra, som renner sentralt gjennom reservatet, var turmålet denne gangen. Valget skjedde etter innfallsmetoden, og den endelige avgjørelsen var det værmeldingen som stod for. Derfor hadde vi lite informasjon om området før vi dro, men desto mer spennende skulle det bli å utforske dette området som virket så forlokkende på kartet.

 

Stort sett padlebart

Det første ungene lurte på var hvor vi skulle padle. Det var ikke noen elver eller vann å se, bare en liten, nesten inntørka bekk, Heståsbekken, som rant forbi gapahuken og parkeringa. Denne bekken var da slett ikke padlebar, mente de. Men noen hundre meter lenger ned renner Heståsbekken sammen med Heståa. Fra der de møtes er det stort sett padlebart nedover mot elva Forra, mer enn tre kilometer unna startstedet.

Det ble nok mer draing og en tyngre start på denne turen enn vi hadde sett  for oss, men det ble fort glemt da vi kom ned til Heståa og fant at den var stor nok til å padles. Vannføringen var i minste laget nå i slutten av juli, og flere steder ble elveløpet så bredt og grunt at kanoen måtte trekkes noen kortere strekninger.

Nede ved Roknestangen går Heståa i en stor sving før den kommer tilbake bare noen få meter unna. Dette er en veldig fin leirplass, og fjellstyret sørger for at det ligger stranger her som kan kappes og brukes som ved. Etter en kjapp runde på land så vi at det stakk opp steiner her og der i elven rundt hele tangen, så vi valgte å dra kanoen de tjue meterne over land i stedet.

 

Gammel granskog

Etter hvert som vi padlet, så forandret terrenget seg. Da vi startet opp var det i ei liten elv som rant over ei myr med et smalt skogbånd på begge sider. Den glisne bjørkeskogen gjorde at vi fikk oversikt over terrenget rundt oss. Etter hvert ble elvekantene høyere og skogen tettere, og  vi fikk inntrykk av at vi befant oss langt, langt inne i en gammel granskog selv om kartet påsto at vi fremdeles padlet gjennom en smal oase på en diger myr.

Det var bare midt på dagen enda, så vi fortsatte turen nedover. Stort sett padlet vi, men noen få steder måtte vi fortsatt dra forbi hindringer i elva. Lenger ned ble elvekantene omtrent ti meter høye og veldig bratte. Vi gikk ut  av kanoen, og sammen bar vi alt utstyret oppå elvekanten. Til slutt dro vi også kanoen opp bakken. Der var det tørt, helt flatt med god tilgang på ved, så vi ble enige om at her ville vi slå leir.

Ungene ville lage bålet, så de satte  i gang med å sanke ved og tenne opp. Mens de holdt på med sitt, satte jeg opp teltet og møblerte det ferdig med liggeunderlag og soveposer. Etter å ha laget middag på bålet, fant vi ut at vi skulle sanke litt bær. Vi plukket bare i nærområdet og fylte raskt opp noen kopper med molter og blåbær. Vi rørte deretter inn noe medbrakt  sukker  og laget syltetøy. Og det smakte fortreffelig på brødskiva til kveldsmaten. Vi prøvde også det samme med krekling, men det ble ingen umiddelbar suksess kan man si. Det hjalp ikke engang stadig å spe på med enda mer sukker.

 

Plagsomme insekt fraværende

En fin og arbeidsom dag gikk mot slutten. Ungene la seg til slutt nedi soveposen og det stilnet i leiren. Skyene i vest flammet i rødt og gull, mens mørket snek seg nesten umerkelig innpå oss. Vi våknet opp til en grå og vindstille dag. Lufta var mild og fin og plagsomme insekter var helt fraværende. Etter en lang og god frokost ved siden av bålet pakket vi alt utstyret oppi kanoen og dro den med oss de fire hundre meterne over myra og bort til nærmeste Lone i Forra. Denne elva skulle vi nå følge motstrøms hele veien opp til Feren i Meråker kommune.

Førsteinntrykket av elva var veldig positivt. Elva var bred og dyp og vannet rant rolig nedover gjennom urørt gammelskog. Lange, rette graner og noen bjørketrær stod tett langs elvekanten. Begreper som tid og sted forsvant ut av hodet og forble borte. Dette er ekte villmark.

Etter ei stund ble elva brattere og jeg måtte hoppe uti for vekselvis å dra og låre kanoen et stykke oppover elva. Vannet var kaldt, men ikke så kaldt at det ble et problem. Det var i alle fall lettere å gjøre det på denne måten enn å bære alt utstyret langs elvebredden.

I ei lysning i skogen litt lenger opp ligger Sillermoen. Vi ble her noen fine timer og kosa oss med god mat i godt  vær. Inni tykkeste granskogen fant vi et fallgevir fra en voksen elg. Det var bare fem takker igjen, siden en hadde brekt av.Vi surra fast geviret fremst på kanoen som en gallionsfigur som skulle bringe hell og lykke på seilasen videre.

 

Herlig naturopplevelse

Da vi hadde pakket sammen, fått på oss redningsvestene og skulle til å sette oss i kanoen kom det flere på besøk til Sillermoen. En uredd lavskrikefamilie på fire kom innom for å lete etter noe spiselig. Ungene kastet noen brødsmuler mot dem, og da tok det ikke lang tid før fuglene kom inntil for å plukke dem i seg. De fylte nebbet og fløy bort med smulene. Litt senere kom de tilbake for å hente flere godbiter. Ungene satt stille og rolig, til slutt var lavskrikene nesten helt inntil dem for å hente de siste brødsmulene. En herlig opplevelse for både små og stor.

Fra Sillermoen til Glunkoset var det fint å padle, men motstrømmen var merkbar nesten hele veien. Underveis fant vi noen få bevergnag som bevis på at den store gnageren også trives i dette området. Vel framme ved det fine leirstedet Glunkoset satte vi opp teltet og kosa oss og tok det rolig resten av dagen og utforsket nærområdet. Der fant vi en del blåbær inne i skogen, så vi plukka  full drikkekoppene våre og strødde på litt sukker. Til slutt helte vi på litt vaniljesaus som «tilfeldigvis» var med på turen. Det er viktig å kose seg med noe godt på tur. Og ekstra godt blir det hvis man kan fange eller sanke noe av maten underveis.

Til kvelds begynte det å trekke såpass at de få myggene som var her valgte å holde seg unna. Noen kast med fiskestanga gav ikke fangst så jeg ble sittende ved bålet å se utover elva i det fine kveldslyset i stedet. Det eneste som manglet nå var at en elg skulle vasse over elva like nedenfor oss nå i solnedgangen.

 

Møtte elg

Og plutselig var den der. Midt ute i elva stod det faktisk en elg. Nei, vent. To elger faktisk! To elgkyr. Jeg hadde hverken sett eller hørt dem, men de hadde visst sett meg. De stod som frosset fast og lurte sikkert på hva slags vesen jeg var. Plutselig bestemte den ene seg for at jeg var farlig og løp i land på motsatt side. Straks etterpå fulgte den andre etter. Omtrent samtidig forsvant også den siste rødmen i skyene og det var på tide å ta kvelden.

Høljeregn var det vi våkna opp til neste morgen. Dermed ble det en rolig start på dagen, med mye lesing og spilling. I løpet av natta hadde elva vokst i alle fall med 30 cm og noe av utstyret vårt lå nå helt i vannkanten. Vi fikk fyr på bålet igjen. Og det gjorde at både trivsel og humør steg mange hakk, selv om det fortsatt regnet. Bålet klarte også å holde alle de plagsomme insektene på avstand. Vi kokte tomatsuppe med vaktelegg før vi tok sjansen på å pakke sammen leiren og fortsette padlinga oppover elva.

Selv om elva hadde vokst var den fin og rolig å padle oppover. Det er noe eget med å sitte utpå vannet i silregn og vindstille vær som dette. Nesten ikke en lyd å høre, bare regndråper som lander på vannet. En god lyd og beroligende stemning. En og annen kraftig regnskur passerte rett over oss og vi var på land et par ganger uten å finne noen ny egnet teltplass. Granskogen var altfor tett.

 

Stri elv og tung padling

Etter hvert ble elva striere og til slutt måtte vi gi opp padlinga mot strømmen. Da gikk vi på land og fant oss heldigvis ei lita telttomt i ei lysning midt inne i den tykkeste granskogen. Da teltet var oppsatt og ferdig møblert forsvant ungene inn for å få på seg tørre klær og kose seg litt med lesing, lek og spill. Jeg begynte å samle ved for å få til et bål. Regnet hadde nå stoppet opp, så det var bare å prøve å få tørket klær og sko. Varme ble det fra bålet etter hvert, og ei tørkesnor ble laget av overflødige barduner for å kunne henge opp klærne. Våt ved og mye røyk holdt den uvanlig plagsomme myggen unna bålet, så all uteaktivitet foregikk i umiddelbar nærhet av bålrøyken denne kvelden.

Jeg våkna faktisk før ungene neste morgen, og gikk ut og tente opp frokost- bålet. Utsikten inne i granskogen var ikke av de videste, men himmelen var nesten uten skyer og den gode milde lufta var helt trekkfri. Det var nesten helt stille, bare en svak lyd av elva kunne høres. Ikke engang myggen hadde stått opp enda.

Den siste strekninga opp til Feren bestod vekselvis av korte padleetapper og stryk som vi måtte trekke eller låre kanoen forbi. Ungene fikk sitte om bord i kanoen opp noen av strykene der vi kunne låre den. Og det var tydeligvis morsomt å være alene om bord. Forbi de tyngste og grunneste strykene måtte ungene gå selv, og da var det om å gjøre å komme forbi stryket raskere enn meg og kanoen.

 

Oppe på Feren

Oppe på Feren, litt før vi skulle til å runde rundt Bullen og sette kursen mot vinden, fikk vi øye på en kjempefin leirplass ute   på en lang, smal tange i vannet. Det var   en fin og tørr teltplass med bålplass og  nok ved. Og i tillegg var det en fin trekk som holdt myggen unna.

Ungene holdt på med sitt og enset hverken at teltet ble satt opp og innredet eller at bålet ble fyrt opp. De merket heller ikke at leiren ble fylt opp av tørkesnorer og våte klær fra gårsdagens regnvær.

Vi tok oss en tur bort  fra  leiren, sanket litt ved og plukket blåbær i drikkekoppene våre. Tilbake i leiren fant vi fram enda en liten boks vaniljesaus. Ingenting kunne smakt bedre der og  da. Til kvelden roet vinden seg igjen og skydekket som i løpet av dagen hadde sneket seg foran sola, ble tynnere og tynnere. Noen toppender gled rolig forbi mens sola stadig ble lavere og lavere. Til slutt forsvant den bak horisonten som et varsel om at det nå var på tide å rede seg til for natten.

Siden vi var sent i soveposen, var vi typisk nok tidlig i gang morgenen etter. Ungene fortsatte straks leken der de sluttet den kvelden før, og hadde vel egentlig ikke tid til å spise frokost.

Etter ei stund var kanoen pakket og klar. Vi satte oss oppi og padlet i vei på turens siste dag. Planen var at dagen skulle brukes til å padle hele Ferens vestside.

 

Kraftig vind fra skrå

Skydekket hadde tyknet til i løpet av natten og noen regnelinger truet i det fjerne, men heldigvis var det ingen av dem som traff oss. Østavinden hadde også økt på og laget utfordringer til padlinga. Kraftig motvind på skrå fra siden. Vinden kom fra øst og presset oss hele tiden inn mot land. Utfordringen med dette var at det var så langgrunt flere steder at vi måtte slåss mot vinden for ikke å blåse innpå grunnene der vannet blir for grunt for årene. Da blir det så vanskelig å holde stø kurs.

Ungene syntes det var gøy med de høye bølgene som fikk kanoen til å «humpe» opp og ned hele tiden. Jeg, derimot, satt med litt otte for at det skulle blåse opp ytterligere med bølger som skulle kunne slå over ripa og fylle vann i kanoen. Det skjedde heldigvis ikke, og uansett var vi da heller aldri langt fra land. Jeg måtte hele tiden padle på samme måten på grunn av vinden. Når jeg hvilte litt, snudde vinden oss en annen retning. Omtrent halvveis langs vestbredden var jeg såpass sliten i armene av motvinden at vi måtte ta oss en pause.

Inne i skogen var det lunere og pausen ble lang og fin. Ungene spikka og spikka. På kvister og trær. Og med litt hjelp laget ungene en flott barkebåt med seil. Det  var nok for lite ballast i skroget på den, for den ville bare velte, uansett hvilke triks ungene prøvde.

 

Tungt men flott gjennom urørt villmark

Før siste etappe fylte vi selvfølgelig på godt med energi til kroppene  våre,  før vi gode og mette tok årene fatt og gøyv løs på enda et par timer med monoton padleteknikk. Til slutt rundet vi nordom Litjodden og inn i Nøstervika. Der var det fint å gå i land for å pakke sammen alt utstyret for siste gang mens vi ventet på han som skulle komme og plukke oss opp.

Og med det så var også dette eventyret over. Det ble en tyngre tur en ventet, men få turer kan framvise like mange fine stunder og så flott natur som denne turen gjennom urørt villmark, kanskje nettopp fordi vi padlet motstrøms og i perioder måtte yte litt selv og ikke bare la oss «føre med strømmen» på lettvintviset, slik som vi som oftest har gjort tidligere. ●●

På fastlandssiden finnes et utpreget fjordlandskap med høye fjell og dype fjorder godt skjermet fra storhavet utenfor. På yttersiden er det derimot en vakker skjærgård med fine små øyer og silhuetten av Smøla ut mot storhavet. Fjellene på Tustna er fra gammelt av et landemerke for sjøfarende og litt av et skue fra kajakken.

Øya er en perfekt destinasjon for en padlehelg når været tillater det. På en godværsdag er det mulig å kombinere spektakulære fjellturer med flotte padleopplevelser. Folk som bor her er vant til kontrastene været og årstidene gir. Drømmen om et stille liv i havgapet kan virke fristende når havet er blankt og sola står høyt på himmelen. Men det krevde nok sitt å bo her når vinden herjet og man kunne smake saltvannet i vinden langt inn på land.

 

Endelig helg

Denne fredagen var vi slitne etter en hektisk uke, og med minimalt med tid og vilje til forberedelse la vi i vei sammen med en padlekompis. En potensiell parkeringsplass var blinket ut ved hjelp av Google maps, og kart ble skrevet ut og laminert på vei ut døra. Når vi ellers planlegger turer særlig i klubbsammenheng har vi gjerne tenkt på alle eventualiteter. Nå hadde vi bare behov for å komme oss ut, nyte livet og forhåpentligvis finne tilbake til bilen i løpet av søndagen. En tur rundt Tustna er ca 45 km. Det er akkurat passe for en litt lat helgetur i rolig tempo. Da får du god tid til å surre litt rundt, oppdage og ta inn naturopplevelsene.

 

Kveldspadling fra Vorpbukta

Bilen er tømt på et øyeblikk, men den møysommelige pakkingen av kajakkene tar som vanlig tid. Det er utrolig hvor mye en kan tillate seg og ha med i en kajakk. Likevel blir det alltid en kamp om å få presset lukelokkene over de bugnende skottene. Før vi har pakket ferdig er dagen på hell.

Vi legger ut fra Vorpbukta i tussmørket. Fjorden er blank og lysene fra Kristiansund kan skimtes i det fjerne. Røde og grønne blinkende lys bekrefter at kompisene er i nærheten. Når mørket faller på oppstår en helt egen stemning og ro; det blir deg og havet. Blikket hviler på de få lyspunktene som er i landskapet rundt oss og vi følger konturene langs land så lenge de kan skimtes.

Kajakkene glir nesten lydløst gjennom vannet. Kilometerne går sakte, men ubemerket. Fokuset er et helt annet sted; ikke på tid, ikke på mål, men ganske enkelt på lysene og konturene i horisonten, fargespillet som gradvis svinner hen i mørket, vannets forsiktige bevegelse mot kajakken, og tidvis en stille samtale. Vi har ikke satt noe mål for hvor langt vi skal padle denne kvelden, men etter litt kartlesing har vi noen idéer om egnede teltplasser. Først ito2- tiden på natten aksepterer vi at det er på tide å slå leir. Med hodelykta på krabber vi forsiktig i land på Forrøya i håp om teltplass. Vi er ikke kresne, så når to telt er sånn passe forankret oppi noen myke tuer er det bare å krype i posen.

 

Sen frokost

Et godt stykke ut på morgenen livner det sakte men sikkert til i teltleiren Vi våkner til blikkstille hav, skyfri himmel og utsikten til et vakkert kystlandskap vi bare så konturene av kvelden før. Alt ligger til rette for en fantastisk padletur ut i havgapet. Mannskapet på ferja til Kristiansund som glir forbi synes sikkert vi er sent oppe på en slik vakker dag. Etter en god frokost og et par kopper kaffe kommer vi oss ut i kajakkene og setter kursen gjennom kanalen ut mot Kråksundet. Det er akkurat plass til to kajakker i bredden på det smaleste. På yttersiden ser vi konturene av niser i det fjerne. Her er det mer båttrafikk, så vi holder litt avstand til leden. Vi snirkler oss mellom holmer og skjær.

På veien mot det gamle fiskeværet Ringholmen tar vi tilfeldigvis kaffepausen på toppen av en liten holme med samme navn, der vi sitter og speider mot åpent hav i vest og Smøla i nord. Gjenbruk av navn er slett ikke uvanlig i disse traktene, og skaper fra tid til annen litt forviklinger når kart og kurs diskuteres. Øya Ringholmen yrer av liv denne dagen med festkledde mennesker langs bryggene. Det gamle fiskemottaket fungerer nå som overnattings- og bevertningssted. Lite ante vi vel at vi skulle lande midt i bryllupsfeiring her ute i havgapet. Vi vinker og glir rolig forbi uten landkjenning denne gangen. Behovet for stillhet og naturopplevelse har prioritet.

Etter en utrolig dag ute i skjærgården får vi litt bråttom med å rekke inn til butikken på Leira når kveldskosen skal sikres. En is på bryggekanten og litt pause fra tørrdrakten er heller ikke å forakte i varmen. Fra Leira og nordøstover er det få egnede steder å komme i land.

Kystlinjen er preget av været som kan stå på her. Først når vi runder nordspissen av Tustna finner vi en liten bukt og en egnet steinstrand for ilandsetting av tunge kajakker. Når vi setter opp teltene mellom restene av et stort hvalskjelett får vi nesten følelsen av å være på utflukt i Jurassic park. Vi prøver å se for oss hvordan bein og knokler kunne ha hengt i hop og ikke minst hvorfor hvalen har havnet her. Et friskt bad, middag og kos i kveldssola topper en allerede vellykket dag.

 

Medstrøms innover mot Vinjefjorden

På etappe tre skulle vi igjen inn i fjordene. Solheimsundet er omgitt av høye fjell og vi padler med vinden i ryggen. Det klare vannet gjør det spennende og padle over de mange sandgrunnene her. Med litt flaks kan man få øye på en flyndre som piler forbi eller en krabbe som sakte vandrer

langs bunnen. Vinden øker jevnt utover formiddagen og vi må lete litt før vi finner en lun plass for lunsjpausen. Fjellene går bratt opp fra havet, og man kan se på vegetasjonen at det er litt mer beskyttet her inne i sundet.

Etter lunsj tar vinden seg opp så mye at bølgene så smått begynner og bryte rundt oss. Strømmen er også med oss og har grei fart der sundet er på det smaleste. Siste del av turen innover går i godt tempo, og hver gang vi hører et gledeshyl vet vi at noen fikk en surf. Jakten på surfebølger er både moro og god trening!

 

Frihet med telt og kajakk

Når vi svinger inn i Vinjefjorden og nærmer oss parkeringsplassen kjenner alle på følelsen av at eventyret er slutt for denne gang. Vi dveler litt ved friheten kystfriluftsliv i kajakk og telt gir. Livet på padletur er slett ikke så verst!

Fra Unset i Rendalen går en setervei over fjellet og inn til Skjellåvollen. Der kunne vi, ungene og jeg, kjøre helt ned til elvekanten og sette fra oss bilen. Dette var et koselig sted med gapahuk og bålplass til allmenn bruk. Det var godt å være ute. Med t-skjorte vær og nesten ingen plagsomme insekter, så virket dette lovende.

 

Mye utstyr

På grunn av noen svarte, truende skyer, tok vi oss god tid til å montere kanoen og pakke oppi alt av mat og utstyr slik at floingen kunne passere oss før vi startet opp. Det er mye som skal være med når man skal være på tur en ukes tid uten muligheter for etterforsyninger. Det er telt, liggeunderlag og soveposer, ekstra klær til alle, fiskeutstyr, fotoutstyr, primus og kjeler. Og mat, mye mat, og godterier. Alt dette, og mere til, skulle oppi kanoen i tillegg til oss tre som skulle padle den.

Omsider satte vi oss oppi kanoen. Elven var ikke akkurat stor og stri, så vi startet med å padle litt motstrøms for å se oss litt rundt. Her var det en liten beverhytte. På skogen rundt kunne det se ut til at den har holdt til her en stund. Vi kom oss ikke så langt oppover elven før det ble stopp. Lav vannføring og et lite stryk gjorde det for grunn til å padle videre oppover uten å dra kanoen. Så da snudde vi kanoen andre veien, og plutselig hadde vi flere kilometer med padleelv foran oss, medstrøms.

En artig opplevelse, spesielt for ungene, var da en liten fisk plutselig hoppet høyt opp av vannet og landet på en sten. Kanskje den ble skremt av en gjedde? Sølenvassdraget kan skryte av gode fangster for flere fiskeslag. Gjedde, ørret, harr, sik, lake og abbor er blant artene man kan risikere å få på kroken her. Den første etappen på slike turer blir ofte ikke så lang, da mye av dagen går bort i transport og kanomontering. Så bare en kilometer eller så fra bilen slo vi leir på en liten høyde over elven. Ungene hjalp til med både teltoppsetting, vedsanking og utpakking, så det gikk fort å etablere leiren. Vi fikk tent bål og laga oss middag. Tortillalefser med ost og skinke pakket inn i aluminiumsfolie og grillet på bålet til osten smelta, ble en vinner som vanlig.

 

 

Ingen fiskelykke

Etter at ungene sovnet ble jeg sittende ved bålet å nyte solnedgangen ved Elgspiggen, et markant fjell i nord som vi kunne se bak oss store deler av turen. Etter hvert som bålet ebbet ut, ble myggen hissigere, og det ble vanskelig å sitte i ro. Så da var det bare å ta fram fiskestangen og prøve lykken. Det vaket jevnlig, men ingen fisk lot seg lure denne kvelden.

Morgenen startet rolig med bålfyring og lek. Vi kokte oss havregrynsgrøt og varmet noen rundstykker til frokost. Ungene hjalp meg også med å pakke sammen leiren, og plutselig satt vi i kanoen igjen. I starten var elven lik dagen i forveien med grunne småstryk der vi av og til grunnstøtte. Men etter hvert roet elva seg ned og ble utrolig flott å padle. Strømmen ble så svak at det lille som var av vind faktisk blåste oss oppover igjen hvis vi lot årene hvile.

 

Vernet område

Vi gjorde et lengre strandhogg ved ei bakevje ved Møyåvollen. Det ble vasset, bygget sandslott og fisket. Og vi dro etter hvert på land en liten gjedde. Det var spennende å se en ny, og for oss «så rar», fiskeart og å kjenne på de skarpe tennene til Gjedda. Et lite stykke nedenfor gled vi rolig og umerkbart inn i Vesle Sølensjøen naturreservat. Dette er et vernet og strengt regulert område som strekker seg helt ned til utløpet av Sølna i Sølensjøen. Videre nedover elven padlet vi forbi et par beverhytter. Og vi så en del andekull med små kyllinger som febrilsk prøvde å rømme eller gjemme seg da vi kom. Vi forsøkte hele tiden å holde oss på motsatt side av elven til vi hadde passert dem. Denne strekninga bestod av litt brede, rolige loner gjennom myren. Det var en del kantvegetasjon, og delvis var elvemelene såpass høye at vi hadde problemer med å se terrenget rundt oss.

 

Nærgående torevær

Rett før vi kom til Vesle Sølensjøen blåste det opp til kraftig motvind. Det var dagens tredje og mest nærgående torevær som passerte. Men også dette uværet gikk rundt oss. Vi gikk på land mens vi ventet på at vinden skulle løye, over den smale landtunga for å fiske i den vestre tjønna.

Det eneste tegnet til liv her var et rådyrkadaver og noen tusen mygg, veldig levende mygg. Så det var godt å komme seg utpå vannet igjen da vinden endelig stilnet. Naturen kan iblant være veldig brutal. På en grunne uti sjøen fant vi en halvråtten elg. Den har vel sannsynligvis gått gjennom isen og ikke kommet seg løs igjen. Etter hvert ble vi sultne, og gikk i land og grillet oss pølser. Mens vi satt og spiste kom en gjeng fornøyde fiskere forbi.

To av dem bar en stokk mellom seg. På den stokken hang det to store, fine gjedder, begge to godt over fem kilo, kanskje oppunder ti. Dette møtet gjorde ungene ivrige. Vi måtte straks utpå nærmeste nes og fiske, for stor gjedde det ville ungene også fiske. Men dette var en krevende fiskeplass for unger. Det var både grunt og sivete, så krokene satte seg fast i noe hele tiden.

 

Perfekt teltplass

Men fra denne fiskeplassen fikk vi i det minste øye på en perfekt teltplass. Så vi pakket alt pikkpakk oppi kanoen igjen og padlet strake veien over bukten. Der satte jeg opp teltet og ordnet leiren uten at ungene egentlig fikk det med seg. De var altfor opptatt med fisking og lek. De hadde egentlig ikke tid til hverken å spise eller å legge seg. Men etter hvert sloknet da ungene, og solen og bålet.

Den største utfordringen med å padle Sølna er logistisk, det å komme seg tilbake til bilen. Her inne finnes ingen kollektivtransport eller drosjer. Det ferdes knapt nok folk etter veien her, så for vår del måtte vi ta beina fatt. Fra Vesle Sølensjøen gikk vi grusveien hele veien tilbake til startstedet ved Skjellåvollen, der vi bilen stod parkert. Dette ble en fin fottur gjennom karrig furuskog og trivelige setervoller. Etter å ha flytta bilen sørover var det bare å finne fram til kanoen igjen og padle tilbake til leiren. Hele tiden med truende tordenvær i bakgrunnen. Men ingen elinger traff oss denne dagen heller.

 

LES OGSÅ: Ferskinger på spennende firedagerstur

 

Klart for helgevask

Da vi kom tilbake til leiren var det visst helgevasken som stod for tur. Jeg fikk klar beskjed om å blåse opp baderingene, for nå skulle vi visst bade. Greit nok, det! Det var sol og antakelig godt over 20 grader i lufta. Til og med badetemperaturen var upåklagelig, noe som også gjenspeilet seg i manglende bitt og fiskelykke. Etterpå ble det god tid til middag, lek og fiske. Og en liten utflukt til bort utosen med fiskestang og kano. Dagens fangst; en seks centimeter lang abbor. Dagen ble avsluttet sittende ved bålet, med en fantastisk fin solnedgang bak Elgspiggen.

Vi våknet opp til lyden av Storlom, den beste og mest trolske villmarkslyden av alle lyder. Det var litt mer vind enn tidligere, men bare slik at den holdt unna de få myggene som var der. Vi laget oss frokostbål og koket oss havregrynsgrøt dandert med tørket frukt og syltetøy for å heve smaken. Deretter pakka vi sammen alt utstyret igjen og satte oss i kanoen. Etter bare noen minutter var vi borte ved utløpet av Vesle Sølensjøen.

 

Flere småstryk

Vi hadde fått tips om at hele elven skulle være padlebar. Nå skulle vi finne ut akkurat det. Her er Sølna på sitt strieste og det er mye stein som stikker opp. Det var flere småstryk og kulper på denne strekningen. Vannstanden var lav og vi grunnstøtte flere ganger. Men det ble aldri noen store problemer.

I de roligste partiene og i kulpene vokste det en del Storvassoleier, disse fine, flytende hvite og gule blomstene som vikler seg inn i hverandre på vannflaten. Etter et par kilometer var vi kommet forbi den mest utfordrende strekninga uten å synes at dette var for store utfordringer. Her, like før Sølenkroken, roet elven seg ned til dype loner igjen, og var riktig så flott å padle. Ved Sølenkroken tok vi oss en pause under dagens eneste regnbyge.

Den varte i fem minutter, så vi rakk akkurat å komme oss i ly i en åpen gapahuk før det ble oppholdsvær igjen. Sølenkroken er et egnet utgangspunkt for dem som vil padle i nedre Sølna. Her er en tilrettelagt leirplass med ved og WC, og her ligger det utleiekanoer.

 

Vekket fiskeren i guttungen

Etter hvert som vi kom lenger nedover elven og terrenget åpnet seg opp litt, økte vinden på. På den siste tørrpallen før Årevja fant vi oss en fin leirplass. Der satte vi opp gapahuken mens vi håpet litt på at vinden skulle løye litt før vi begynte med teltet. Mens ungene lekte, fisket jeg litt, og fikk en abbor på kanskje 300 gram på første kastet. Ungene ble fascinert av denne fine og «litt kule» fisken, så de fikk den til å «forske» på, på barns vis. På det tredje kastet fikk jeg på ei gjedde på et par kilo. Vi fikk sett den godt, alle tre, før den løsnet fra kroken og svømte bort i sivet. Dette vekket fiskeren i guttungen, og han fisket og fisket, men fikk ingen ting. Og selvfølgelig ble han lei etter hvert, når ingenting ville bite på eller nappe litt i kroken. Men før vi skulle til å spise middag rigget han til en stang med mark og dupp og slengte uti. Mett og god etter middagen sjekket han stangen.

Det var en glad og lykkelig gutt som kunne dra på land en flott abbor på godt over halvkiloen. Etter den obligatoriske fotograferinga ble abboren filetert og stekt i mye smør på primusen. Ingenting er bedre enn fersk fisk, og denne abboren smakte bare fortreffelig. Resten av ettermiddagen ble brukt på kortspill, bålkos og fiske.

 

Utsatt for sørlige vinder

I løpet av natten hadde det begynt å regne, så derfor startet vi dagen rolig inne i teltet. Koste oss med lesing og spill til vi ble sultne. Som kjent sørger havregrynsgrøt til frokost alltid for en bra start på dagen, og dermed lettet også været. Vi padlet nedover elven, forbi Årevja og helt ned til Sølensjøen i motvind. Den store sjøen og det åpne landskapet gjør nok dette området litt utsatt for de sørlige vindene.

Kombinasjonen av vind og bølger gjorde beslutninga enkel; hvis vi skulle videre, måtte vi gå i land. Og videre skulle vi jo. Så vi tok bena fatt og gikk over hvite moserabber og gjennom åpen furuskog, opp til en sti som var tegnet inn på kartet. Inne i skogen var det behagelig og nesten vindstille med god sommertemperatur. De siste to-tre kilometerne bort til Fiskevollen gikk på fin, tørr sti gjennom et nesten trolsk landskap. Fiskevollen er Norges eldste og største innenlands fiskevær, og trolig også det mest kjente. Her holdt også vikingene til, og allerede den gang ble det drevet med garnfiske i Sølensjøen.

Dette tradisjonsrike fisket holdes fremdeles i hevd av de lokale, som har fiskerettigheter her. Det er hovedsakelig røye og sik som fiskes, årlig cirka 15 tonn sik. Mye av dette røykes eller legges ned til rakfisk og blir deretter solgt over store deler av landet.

 

Solbrente lafta bygninger

Fiskevollen består stort sett av gamle solbrente lafta bygninger. De fungerer nå for tiden hovedsakelig som hytter og naust. Å rusle rundt her føles litt som å gå tilbake i tid, man ender gjerne opp med å spekulere på hvordan det engang var å være her. Aktiviteten er til dels ganske stor. Her er det mange båter og fiskere hvis du kommer til riktig tid, og her er det mulig å få leid seg hytte. Vi fant også en åpen kiosk. Der kunne vi kjøpe sveler, lefser, is, kjærlighet på pinne, rabarbrasaft, rakfisk, brus, fiskefluer, skjermluer, suvenirer og mange andre forunderlige ting. Denne gangen nøyde vi oss med de fem førstnevnte mens vi kjente litt til på stemningen på fiskeværet.

Tilbake ved kanoen hadde vinden økt på enda mer. Nå var det virkelig godt at vi ikke hadde padlet ned til Fiskevollen. Da hadde vi blitt værfaste. Men nå skulle vi tilbake til leiren vår, og med såpass kraftig medvind burde det gå som en lek. Men på tur oppover elva måtte jeg både titt og ofte sjekke forholdene bak meg.

Å sitte i kanoen når det tordner og lyner frister aldri, og nå kom et tordenvær litt vel nærme og virket truende. Det kom stadig nærmere, men også denne gangen slapp vi unna. Bare noen få regndråper traff oss. I stedet kunne vi kose oss med synet av en skarp og fin regnbue i flott natur.

 

Bare ett knekkebrød igjen

Blikkstille morgen. Ikke en krusning på elva, litt vemod i lufta, men ellers godt humør i leiren. Vi begynte å pakke sammen, men alt gikk så sakte. Vi ville vel egentlig ikke padle nå, men omsider kom vi oss i kanoen. Turens siste etappe gikk motstrøms opp til Sølenkroken. Vi tok oss god tid til å nyte naturen. Og til å fiske. Men det ble ikke noe fangst denne gangen. Vel framme ved Sølenkroken dro vi kanoen på land og begynte å pakke sammen alle tingene. Det var på tide å avslutte moroa. I matkassen hadde vi nå igjen bare ett knekkebrød og en halv pakke tyggis. Vi stappa bilen full av turutstyr igjen, satte oss inn og begynte å kjøre. Med lykkelandet i sladrespeilet. ●●

 

 

Lille Sølensjøen naturreservat

Sølendalen er en vid fjelldal der de høyeste fjellene omkring rager 300-900 meter over dalbunnen. Terrenget domineres av morener, store myrområder og lavrike furuskoger. Men her finnes også bjørkeskog, vierkratt, starrsumper og gruntvannsområder. I Lille Sølensjøen avsettes stadig mye løsmasser fra Sølna. Sammen med Årevja gjør dette Sølendalen til et veldig attraktivt område for planter, våtmarksfugl og pattedyr.

Her er det godt mulig å finne mange forskjellige arter som for eksempel krikkand, toppand, kvinand, brushane, gluttsnipe, grønnstilk, vipe, småspove, rødnebbterne og sivspurv, bever og elg. Som følge av dette ble over 16 km² vernet som Lille Sølensjø naturreservat i 1981 – se tekst under. «Formålet med naturreservatet er å bevare et område som representerer en bestemt type natur i form av spesielle landskapsformer, våtmarksområder med et rikt fugleliv og gammel gran- og furuskog som har særskilt betydning for biologisk mangfold. Naturreservatet er levested for sjeldne og sårbare sopp- og plantearter og er tilholdssted for sjeldne og truede dyrearter.»