Padling i det blå

Du trenger ikke dra til Middelhavet for å finne kritthvit sandbunn, lune bukter og glassklart vann. Helgeland i solskinn og sommervarme er vel så paradisisk og har mer å by på for padlere. Her i verdens vakreste skjærgård er det padlemuligheter for alle. Man kan padle trygt innaskjærs, skjermet for vær og vind, eller man kan krysse ut til de ytterste skjærene. Uansett er man garantert opplevelser man sent vil glemme.

Utover mot Steinan-skjærene i strålende vær (FOTO: LISBETH SJEMMEDAL).
Utover mot Steinan-skjærene i strålende vær (FOTO: LISBETH SJEMMEDAL).

Nordlandsmagi

Vi var en gruppe padlere fra Østlandet som forrige sommer fant veien nordover med minibuss og kajakkhenger. Ingen av oss hadde vært på Helgeland før, og forventingene var høye. Vi hadde leid Augustbryggo på Seløya i Herøy kommune. Her befant vi oss midt i Nordlandsmagien med utsikt mot både Dønnamannen og De syv søstre og med et vell av turmuligheter rett utenfor døren. I tillegg var vi heldige med været. Flere dager med sol og nesten vindstille åpnet for å padle langt ut i havgapet.

Herøy er et øysamfunn uten fastlandsforbindelse. Det går ferje fra Sandnessjøen og det er broer mellom de største øyene. Men det er holmene og de minste øyene som er spennende å utforske med kajakk. Mens Seløya er et levende samfunn med fiskemottak og matbutikk, opplevde vi kontrasten på den første dagsturen til Måsvær. På den flate øya ut mot havet lå et enslig hus – selvfølgelig fraflyttet.

Modne molter på den høyeste toppen (FOTO: FINN ANDERSEN).
Modne molter på den høyeste toppen (FOTO: FINN ANDERSEN).

Fraflyttet var det også på Hjartøy enda stedet har gitt livsgrunnlag for folk fra jernalderen til etter krigen. Flere gravrøyser vitner om fordums stolthet, og øya har blitt beskrevet som en av de beste boplassene på Helgeland. I dag er det bare noen spredte grunnmursrester igjen av det som en gang var et pulserende samfunn som livnærte seg på fiske, jordbruk, ærfugldun, eggsanking og jakt. Nå er det bare beitende sauer som nyttiggjør seg naturressursene på øya. At vi så både alke og havørn underveis, bidro til å løfte den litt labre stemningen som kom over oss da vi tenkte på den enorme fraflyttingen fra Nord-Norge de siste tiårene.

Ikke lett å orientere seg mellom småøyene (FOTO: SISSEL LAHNA).
Ikke lett å orientere seg mellom småøyene (FOTO: SISSEL LAHNA).

Drømmeøya

Selv om det var fint på Seløya, fristet godværet til en lengre tur med teltovernatting. Vi padlet sydover og krysset over til Husvær i medbølger, medvind og med solen i ansiktet. Vest for Husvær møtte vi et utrolig landskap. Lave, gresskledte øyer og holmer lå spredt utover i havet som deler av et puslespill som hadde glidd fra hverandre. På Vågøya, en av de største øyene, fant vi en lun, sandbukt med en stor gresslette innenfor. Her var det rikelig med teltplasser og badetemperatur i vannet. Fra toppen av øya hadde vi utsikt over hele det utrolige øyriket rundt oss.

Da vi neste dag skulle utforske nærområdet, oppdaget vi hvor vanskelig det er å orientere seg i et mylder av lave øyer. Flere ganger havnet vi i enden av en dyp bukt, enda vi hadde vært sikre på at her var det passasje mellom to øyer. Men vi fant etterhvert både fram og tilbake, og hadde flotte naturopplevelser underveis. Kajakkene gled gjennom glassklart vann over hvit skjellsand og tette tareskoger. Øyene var kledt i fullsommerens markblomstskrud og over oss var himmelen skyfri og blå, bare avbrutt av en og annen sjøfugl i glideflukt.

På toppen av Vågøya med utsikt over mosaikken av småøyer (FOTO: LISBETH SJEMMEDAL).
På toppen av Vågøya med utsikt over mosaikken av småøyer (FOTO: LISBETH SJEMMEDAL).

Niser

Men de største naturopplevelsene kom neste dag. Da var det fullstendig vindstille og havblikk, en sånn dag man sjelden opplever så langt mot nord og ut mot havet. Vi valgte å legge tilbaketuren til Seløya innom Steinan-skjærene. Der ute dukket det opp to nysgjerrige selhoder med trillrunde, stirrende øyne. Da de hadde tatt oss grundig i øyesyn, forsvant de for så å dukke opp igjen på den andre siden av kajakkene. I noen minutter lekte de rundt oss. Så mistet de interessen og forsvant i dypet.

Like etterpå kom to niser i perfekt synkronsvømming. De grå ryggene med «delfinfinnene», steg og sank i vannskorpen da de passerte. Vi ble sittende dørgende stille og vente på flere. Men de var bare to og de forsvant fort.

Ørn! Et imponerende syn, men vanskelig å fotografere (FOTO: FINN ANDERSEN).
Ørn! Et imponerende syn, men vanskelig å fotografere (FOTO: FINN ANDERSEN).

Til sist måtte vi rive oss løs og padle videre. På Vardøya ligger det høyeste punktet i Herøy kommune. Vi tok turen til toppen og ble belønnet med en overflod av modne molter. Det lyste orange fra alle tuene. Her var det bare å spise seg stappmette før vi satte oss i kajakkene igjen og padlet det siste stykket tilbake til Seløya.

Etter fem dager i kajakken fristet det å bruke bena. På avslutningsdagen ble det fjelltur. Er man sprek, er mulig å rekke alle toppene i De Syv Søstre på samme dag. Vi nøyde oss med én, Skjerdingen, og var litt stive og støle da vi neste dag satte oss i bilen og tok fatt på hjemturen. Men allerede da begynte vi å planlegge neste tur til dette padleparadiset. Helgeland har alt en padler kan ønske seg, – og vi rakk bare å oppleve en liten flik at dette fantastiske kystlandskapet.

Fjelltur med kano

Breisjøen består egentlig av fire veldig tettliggende vann; Nordsjøen, Midtsjøen, Sørfjorden og Stubben. Denne rekken av våte flater ligger i Sølndalen og danner grunnlaget for elva Sølna som renner ut i Folla og deretter i Glomma like ved Alvdal. Dette vassdraget må ikke forveksles med Sølna i Sølendalen lenger mot øst, som drenerer til Femundselva og som til slutt ender opp i Sverige.

 

Hvitfarget av lav

Breisjøen ligger på ca. 950 meters høyde, og bjørkeskogen strekker seg bare så vidt oppover liene fra vannet. Der det ikke vokser trær er terrenget hvitfarget av lav helt opp til der steinura tar over for vegetasjonen. Det går bilveg helt ned til vannkanten ved Nordsjøen.

Turens eneste røye ble fanget midt under middagen.
Turens eneste røye ble fanget midt under middagen.

Det første vi gjorde da vi ankom, var som alltid å montere den sammenleggbare kanoen. Denne tidlige julidagen var litt kjølig, himmelen var stort sett grå, men med en og annen blå flekk innimellom. Den kalde, sene våren dette året medvirket nok til at løvet enda ikke var kommet helt ut på all skogen. Med ferdigmontert kano var det bare å pakke oppi alt pikkpakk på en slik måte at det ble plass til oss padlere i tillegg. Og de som var med på denne turen, det var en pappa og to unger i barneskolealder.

 

Opplevelsene som teller

På grunn av sen start ble ikke den første etappen så lang. Det var da heller ikke så viktig. Det er ikke kilometerne som er viktigst når vi er på tur, men tiden og opplevelsene sammen som teller mest og som vi husker best i ettertid. Etter bare ei kort stund gikk vi i land i ei lita vik. Der fant vi en fin teltplass mellom trærne og bestemte oss for å bli der denne første kvelden og natta. Været lettet litt og vi koste oss veldig med utendørs kveldsmat. Jeg fikk troen på at dette var starten på finværet som var meldt.

Morgenen etter startet med den trivelige lyden av lett regn mot teltduken. Med noen medbrakte spill og hver sin kortstokk gikk tiden fort, og plutselig la vi merke til at det ikke dryppet på teltet lenger. Været lettet og skydekket sprakk opp og gav fine perioder med sol utover dagen.

 

Død Steinsmett

Nede i vannkanten fant ungene en død, liten fisk, ca. 5-6 cm lang. Jeg var ikke i stand til å fortelle dem hvilket slag det var, for jeg hadde aldri før sett en slik. Men vi tok bilde av den for å kunne finne det ut senere. Det viste seg da at dette var en Steinsmett. For flere tiår siden, mens det enda ikke var forbudt, var det vanlig å bruke Steinsmett som levende agn til fiske etter ørret. Folk fra bygda tok dem med seg og oppbevarte dem i bur uti vannet til de skulle brukes. Trolig er Steinsmetten kommet opp til Breisjøen på denne måten. Hvis bestanden er tallrik, kan man ofte se de små fiskene «smette» unna når man flytter på steiner i strandkanten.

Frokosten inntok vi på et teppe av kvitkrull innimellom bjørketrærne. I åpent lende var det ganske kraftig vind. Og den vinden gav oss god fart da vi satte oss i kanoen og padlet sørover.

Mellom Midtsjøen og Sørfjorden er det et lite stryk som ikke er padlebart, ikke ved lav vannføring i alle fall. Men det er et båtdrag der, og noen få stokker til å dra båtene på ligger igjen fra gammelt av. Ellers var underlaget av finkornet sand. Ufarlig å dra kanoen i, men det ble 20 veldig tunge metere forbi stryket og Steimobua som ligger på ryggen mellom de to vannene.

 

Naturskjønt og trivelig

Bua er ganske spesiell, kledd med naturlig grånede trefliser i stedet for bordkledning, og med torvtak. Like ved står et naust. Dette lille tunet, plassert på denne værutsatte tangen, gjør dette til et naturskjønt og trivelig sted. Sannsynligvis var ikke dette den eneste vindfulle dagen her ute mellom de to vannene. Vi prøvde også fisket underveis, både fra kanoen og fra land, men nordavind er sjeldent den beste vindretninga for å få lokke fram biteviljen hos ørreten. Det ble i alle fall ikke noe fisk på noen av oss.

I sørenden av Sørfjorden ligger ei sandstrand som utvilsomt kan utkonkurrere en stor del av strendene i Sør-Europa, unntatt når vi snakker om badetemperatur. Her ville ungene gjerne på land å leke, men styrmannen var blitt lei av den evinnelige vinden og ville heller videre for å finne et lunere sted. Det som skiller Sørfjorden fra Stubben er en morenerygg, slak og fin på Sørfjordsida og litt brattere på den andre siden. Det er denne som er utgangspunktet for den flotte stranda.

 

Grunnstøtte i grunn trasé

Gjennom denne moreneryggen har elva gravd seg en bred og fin trasé. Litt for grunn på et sted, så vi grunnstøtte, men fikk skubba oss forbi. Med det samme vi ankom Stubben og rundet bakom moreneryggen, var det som om vinden var blåst bort. Det var nesten helt stille, så her gikk vi i land. I det redningsvestene var tatt av, sprang ungene i full fart over moreneryggen og tilbake til sandstranda vi nylig padla forbi, med bøtter og spader i hendene.

Utefrokost, nygrillet wraps med skinke og ost, økte som alltid appetitten.
Utefrokost, nygrillet wraps med skinke og ost, økte som alltid appetitten.

Før jeg begynte å tilberede dagens middag, slengte jeg uti ungenes fiskestenger rigget med mark og dupp i håp om at de kunne få dra opp fangsten, men fisken lot vente på seg.

Etter å ha spist oss mette på fiskekaker, begynte den ene duppen å duppe opp og ned litegrann. Jentungen fikk prøve å dra inn denne fisken til stor glede og full jubel over at hele fiskestangen ristet mens hun sveivet inn fangsten. Jeg ble litt overrasket da fisken viste seg fram, for jeg hadde ikke tenkt over om fantes røye i dette vassdraget. Men røye var det. Vi gjorde den opp med én gang og stekte den i mye smør. Begge ungene smakte på den ferske fangsten. Og faktisk innrømmet begge to at det var godt med stekt fjellrøye. Vi ble værende på denne plassen et par timer til før vi satte oss i kanoen og fortsatte sørover.

 

Fisking, lek og bålbygging

Vi fant oss en fin leirplass i god avstand fra Breisjøseter turisthytte. Ungene hadde det moro med fisking, lek og bålbygging, mens jeg satte opp teltet. Etter en lang dag ute var det visst godt å krype ned i soveposene mens solen stadig kom lavere. Etter hvert forsvant den rolig ned bak horisonten mellom fjellene i nordvest.

Natten ble klar og kald. Det var faktisk litt rim på bakken da vi kikket ut av teltet om morgenen, men det forsvant fort da solen klatra over horisonten. Det første vi gjorde var å røkte fiskestengene som hadde ligget ute med mark og dupp gjennom natta. Og, jammen, så hang det på en bitte liten ørret. Guttungen hadde nok aller helst ville fanget seg ei røye, for det har han aldri fått før. Og det ville vært vel fortjent med den innsatsen han framviste i forsøket på å lykkes med det. I mangel på matfisk til frokost, så laget vi oss noen wraps og grillet på bålet i stedet. God mat og godt vær på tur blir alltid en suksess.

 

Fikk god medvind

Etter frokosten pakket vi sammen leiren og satte oss oppi Allyen igjen. Vi var såpass heldige at vinden hadde snudd, og dermed fikk vi medvind på vei nordover Breisjøen også. Igjen ble vi stående fast på grunna som skiller Stubben og Sørfjorden. Dermed rasket ungene med seg bøtter og spader og sprang i land på sandstranda. Umiddelbart begynte de å bygge sandslott, vollgraver og kanaler nede i vannkanten mens jeg fikk kanoen over grunna og bort til der ungene holdt på med prosjektet sitt. Vi ble værende på denne sandstranda ei god stund før vi tok en ny, liten padleetappe nordover.

Breisjøsetra ligger oppunder Storsølnkletten, bare noen meter opp fra vannet.
Breisjøsetra ligger oppunder Storsølnkletten, bare noen meter opp fra vannet.

Allerede midtveis på det samme vannet gjorde vi på nytt strandhogg. Der spiste vi oss skikkelig mette før vi tok beina fatt og satte kursen østover og oppover for å bestige Syndre Boren. Vi tok den strakeste veien mot toppen, så den siste biten ble bratt med litt lett klatring og klyving slik som unger liker det. Like oppunder toppen fant vi ei bittelita hule som måtte utforskes og et gammelt nedblåst fjellvåkreir. Men det var ingen våk å se. Dette burde for øvrig være en god plass for fjellvåken, en stor rovfugl som forflytter seg fra år til år til dit det er mye smågnagere å finne. Vel oppe på toppen var det fint å sette seg på berget å kikke utover panoramaet. Herfra er det utsikt over absolutt hele Breisjøen og fjellrekken bakenfor.

Lek uten moderne teknologi

Medvinden tok oss raskt over Midtsjøen og halve Nordsjøen. På vannets eneste holme la vi merke til at beveren hadde felt noen trær. Jeg ble litt overrasket for jeg hadde ikke regnet med bever her oppe på nesten 1000 meters høyde. Men beveren er en hardfør skapning og kan nok overraske oss på mange vis.

Vinden tok igjen tak i kanoen og førte oss inn i bukta til den samme leirplassen som vi hadde den første natta. Det første vi gjorde var å sette opp en liten gapahuk for å skaffe oss litt ly for vinden. Der kokte vi tomatsuppe med pølser og nykokte vaktelegg som tilbehør. Gode og mette begynte ungene å lage en liten verden med noen lekefigurer de hadde tatt med seg. Etter hvert ble dette en ganske så stor verden med alle slags praktiske og oppfinnsomme fasiliteter til lekefigurene. Det er utrolig hvor godt unger kan leke seg når de først har innsett at teknologien ikke kommer løpende etter dem når de er på slike turer som dette. Mens ungene koste seg med sin egen verden satte jeg opp teltet i den virkelige verden og tok inn alt det nødvendige utstyret.

 

Gapahauk og tarp

Før avreise sa langtidsvarselet at det i løpet av ettermiddagen skulle komme en del regn. Det hadde allerede begynt å tykne til. Så i tillegg til telt og gapahuk spente jeg også opp en tarp, en lettpresenning, fra teltet og bort til gapahuken. Slik fikk vi litt mer plass til ulike gjøremål uten å måtte kle på oss regntøy for hver minste ting. I det jeg strammet opp det siste hjørnet på tarpen kom regnet. Værvarselet stemte visst hundre prosent, så da var det bare å belage seg på at natten ville bli våt.

I skumringen sent samme kveld roet regnet seg og lyden av mygg ble igjen dominerende. Jeg satt inne i teltet og lurte på om jeg skulle legge meg tidlig. Plutselig hørte jeg et kjempeplask i vannet like nedenfor teltet. Ett slikt plask til så går jeg ut og prøver fiskestanga, tenkte jeg i all stillhet. For jeg ønsket jo ikke å vekke ungene når de omsider hadde sovnet.

 

Plask var bever

Jeg hørte ikke noe mer der ute, men gikk likevel ut etter 5-10 minutter. Tenkte ikke på å være stillere enn normalt på vei ut, så glidelåsen hørtes godt i det stille været. Det første jeg så da jeg reiste meg opp var et beverhode som gled sakte bort, bare 20 meter uti bukta ved teltet. Det var selvfølgelig den som hadde laget plasket. Med kikkerten fulgte jeg den over til andre siden av vannet, og bortover mot der vi så ei beverhytte tidligere på dagen. På andre siden av vannet møtte den en annen bever som var ute på tur. Til slutt ble begge bevrene for små til å følge med kikkerten i skumringen.

Det var fint ute nå, etter regnet. Skydekket lettet gradvis, månen stod lavt mot sør. Mulig det var fullmåne, men det var litt for disig til å se det sikkert. Steinskvettene som bodde like ved teltet varslet, gjøken oppe i lia gol sitt monotone koko og storlommen ute på vannet skrek sitt stemningsfulle rop ut i den stadig mørkere kvelden. Og langt der borte syntes jeg å høre ei ugle som hukra.

Det var nå blitt ganske mørkt, men utpå et lite nes var det nok trekk i lufta til å holde myggen unna. Der ble jeg stående og nyte roen mens jeg slengte ulike sluker uti vannet. Ikke et eneste vak var å se, men en liten spreking nappet i det minste litt i sluken min før den raskt falt av igjen. Så ble det visst ikke tidlig kveld likevel…

Det blir mye utstyr å ta med når man pakker for en ukelang tur med unger.
Det blir mye utstyr å ta med når man pakker for en ukelang tur med unger.

 

Fra Syndre Boren hadde vi full oversikt over hele Breisjøen.
Fra Syndre Boren hadde vi full oversikt over hele Breisjøen.

 

Tungt og lavt skydekke

Tungt og lavt skydekke møtte oss den neste morgenen. Men det var oppholdsvær og godt å være ute. Allerede under frokosten merket vi at det begynte å letne. Det så ut til å skulle bli en riktig så fin dag på fjellet. Vi begynte å pakke sammen leiren, telt, gapahuk, tarp, kjøkkenutstyr og mat, soveposer og liggeunderlag, fiskeutstyr og redningsvester. Det var mye utstyr som skulle stappes opp i kanoen. Vår kjære nabo, den hekkende steinskvetten, varslet ikke like bekymringsfullt lenger. Det virket nesten som om han var blitt vant til oss. Eller forstod han kanskje at vi st raks skulle dra vår vei?

Også denne gangen ble det plass til alle sammen oppi kanoen i tillegg til bagasjen. Nå skulle vi på beversafari, og kursen ble satt mot beverhytta vi oppdaget forleden. Vi fortøyde kanoen i et smalt bekkeleie og gikk bort til beverhytta, den største jeg har sett. Vi fant at den var tilgrodd på taket . og slett ikke vedlikeholdt de siste årene. Bomtur! Denne beverhytta var helt sikkert ikke i bruk lenger.

Vi ble stående på toppen av hytta for å se oss litt rundt. Da fikk vi øye på enda ei stor beverhytte med hjelp av kikkerten. Vi trasket tilbake til kanoen og padlet oss nærmere den andre hytta. Den var enda større, faktisk, og tydelig i bruk, med ferske reparasjoner og utvendig vedlikehold. Vi prøvde å være stille på vei bort dit, men beboerene fikk vi likevel ikke sett. Bevere er som regel mest aktive morgen og kveld, ikke på lyseste dagen når padlere som oss er ute å ferdes.

Dagens siste padleetappe ble ikke så lang. Og det gikk fort unna siden ungene nå var ekstra ivrige på å hjelpe til med padlinga. Solen stod bare på sitt høyeste enda, men denne kanoturen var straks over. Vi sluttet turen der vi startet og fant igjen bilen. Trolig tok ungene ny rekord i kanodemontering, mens jeg pakket all bagasje inn i bilen.

-Skal vi kjøre og kjøpe oss pizza?

-JAAAAAAA!!!!!!!!

 

Breisjøseter

Breisjøseter er ei familievennlig, privat turisthytte med de fleste fasiliteter, og er tilknyttet rutenettet til Den Norske Turistforening (DNT). Medlemmer i DNT får rabatter på både overnatting og mat. Hit kan man sykle eller gå, både til fots eller på ski og tydeligvis også padle. Hytta er betjent på senvinteren og sommeren fra Sankthans til utpå høstparten. Det er låste dører gjennom den aller roligste tida, men midtvinters er den tilgjengelig igjen for de som har DNT-nøkkel.

Wraps

Wraps er en veldig enkel bålmiddag. Ta noen tortillalefser og legg på nesten hva som helst som måtte friste. Ferdig skivet ost og skinke er enkelt, godt og populært. Tilsett gjerne smørost, krydder eller annet for å heve smaken. Det er bare fantasien og smaksløkene setter begrensninger. Rull lefsene sammen og pakk dem inn i aluminiumsfolie. Deretter er det bare å varme dem på bålglørne i noen minutter. Hvis de varmes på flammer må det passes ekstra godt på, da er det veldig fort at de blir brente.

Ville Visten

Vi er i ferd med å runde Hestvikneset, og jeg har begynt å få draget på havpadling. Siden jeg stort sett sitter i en elvekajakk, føles kajakken lang, men likevel elegant. Jeg nyter å falle til ro i padletakene, og har fått god fart i det jeg blir forstyrret av et høyt rop. -Se, hører jeg entusiastisk fra turkameraten Thomas Holm Carlsen. Jeg titter opp og ser en havørn ta flukt. Som den fjerde største ørnen i verden er disse fuglene majestetiske, og den er Nord-Europas største rovfugl. Jeg kjenner allerede at jeg smiler, og tenker at dette blir en tur av de sjeldne.

BLÅTIMEN: Det er lite som er så magisk som sommernetter på Helgelandskysten

 

Sterke naturopplevelser

Vistenfjorden strekker seg hele 22 kilometer innover landet, og her er naturopplevelsene mange og sterke. Med utgangspunkt fra Visthus kan man padle enten korte dagsturer, eller legge i vei i flere dager innover fjorden. Om man vil kan man ta hurtigbåten ut igjen, og dermed konsentrere seg om hele opplevelsen på vei innover. Eller omvendt, om man foretrekker det.

Uansett, tid bør man ha. For det er mye av mangt i denne fjorden, opplevelsene, historiene og øyeblikkene. Ved Aunholmen blir jeg fascinert av stein. Berget har blitt dratt og eltet, og fargene lyser mot meg fra eldgamle tider. Plutselig husker jeg nettopp hvor gammelt landet er – og hvor liten jeg egentlig er. Det er alltid godt å få slike påminnelser i en hverdag som av og til er for travel. Igjen ser vi havørnen – men denne gangen har den fått besøk. En måke prøver å forsvare reviret sitt, og angriper hissig den mye større motstanderen. Det er kanskje  det som virkelig er mot – å kjempe mot noe mye større uten den minste nøling. På innsiden av Aunholmen ligger et lite grønt hakk, akkurat nok til å kunne sette opp et telt eller rulle ut soveposen en mild sommerdag. Denne lille oasen midt i fjorden skal jeg huske på til neste gang. For flere turer hit blir det.

SMÅ: Mariann Sæther (tv) og Thomas Holm Carlsen (th) blir små i det store bildet!

 

 

VAKKER: Sæterelva er vakker både i farge og fasong!

 

KAJAKK: Havkajakken er helt klart det beste framkomstmidlet på Vistenfjorden!

 

Langkilvågen

Vi padler en stund til i stillhet, og kikker på skrått til høyre. Tvers over fjorden ligger Øvre og Nedre Langkilvågen, en fjordarm som er så smal ute ved storfjorden at jeg måtte se ekstra godt etter før jeg fikk øye på inngangen. Vi satte kurs mot avstikkeren vår, og om litt padlet vi mellom smale fjellvegger. Jeg tenkte at det var godt å få disse rundt meg. Det føltes trygt, og skjermet fra det meste. Innerst kommer Langkilelva ned, og danner en vakker bakgrunn for en idyllisk teltplass. Litt innover dalen, på Staulan, var det til og med gruvedrift på 30-tallet. Man jaktet på magnesiumskis, og selv om driften aldri ble satt i gang, kan man fremdeles finne de gamle tunnelene. Hvilket slit det måtte ha vært å prøve å bryte fjell her inne uten vei eller hjelpemidler er litt vanskelig å fatte, og jeg tenker at kanskje er vi blitt for godt vant.

Det meste i dag er enkelt, men jeg tenker at det er mye verdi i litt strev. Nok om det. På østsiden av elven finner man spor etter gamle hustufter, og om man vil kan man ta beina fatt og følge stien opp mot Kilmarka – enda en fraflyttet bosetning langt fra det meste – men likevel sitt eget midtpunkt. Jeg trekker pusten og kjenner at jeg også er akkurat der jeg skal være. På tur i ville Visten.

STRYK: På vei ned Sæterelva får man også bryne seg på et par små stryk. Mariann Sæther i tet, fulgt av Thomas Holmsen Carlsen og Torhild Lamo.

 

KART: Skal man få med seg alle de gode stedene må man lese kartet!

 

IDYLL: Like før Sommersetvika fant vi en vakker rasteplass.

LANDMERKE: Vistmannen er vanskelig å ta feil av!

 

Mot Innervisten

I Aussundet senker vi hodet og mumler noen stygge gloser. Det er her havet har bestemt seg for å vise krefter. Vi kjemper hardt mot tidevannsstrømmen som er på vei ut – mens vi vil innover! Det er i enden av dette smale nåløyet at Vistenfjorden brått bøyer av mot øst, og etter noe slit kommer vi endelig inn i medvindsområde og mindre strøm. Mens vi får igjen pusten padler vi langsomt gjennom Innervisten, en frodig fjordarm hvor edelløvskogen faktisk vokser. Egentlig skal den ikke finnes nord for Trøndelag, men det bryr den seg fint lite om. Hele den sørvendte Bønnålia har innslag av alm, og vegetasjonen er overaskende grønn. Solen står på og jeg lurer virkelig på om det er i Norge jeg er.

I synsranden viser Vistmannen (1066 moh) seg, og vi akker oss høylytt over enda et vakkert syn. Det blir visst aldri slutt på det vakre i denne fjorden. Vi stopper i Sommarsetvika, en liten grop i det frodige terrenget. Her finner man spor etter en husmannsplass og slåtteeng – og ikke minst finnes en grotte med gamle hulemalerier. Jeg kjenner jeg blir litt slått ut der jeg sitter på berget og skuer mot fjorden – hvordan var det vel å leve her for flere hundre år siden? På en vakker sommerdag som denne var nok livet greit – men i alle uværsdagene? Den grå hverdagen? Jeg rister litt på hodet og kjenner igjen på at vi kanskje ikke er seige nok i dag. At noe i oss har gått i glemmeboken. Nemlig kunsten å streve, å holde ut – og skape noe for de som kommer etter, og ikke bare for dagen i dag. Det er rare tanker å sysle med midt i øde Innervisten – men det er nettopp det dette stedet gjør med meg: Skaper tanker av inntrykk, og funderinger over de små ting midt i alt det store rundt meg.

FUGLELIV: Foruten hauk og ørn er måken selvsagt på pass i Vistenfjorden!

 

LAKSELVA: Utsikten innover Lakselva i flo.

VAKKERT: På vei innover mot Inner-Visten.

 

Bønå og Aursletta

Innerst i fjorden ligger to gårdsbruk med store bygninger og driftige folk. På Bønå tar de i mot skoleklasser og grupper,privatpersoner og bedrifter. Gården er en av de eldste i Visten, med den første kjente oppsitteren fra 1610-1640. Han slet nok fælt med nyryddingen sin han Bjørn, som mannen het. I dag derimot, kan man få tusle til fjells med fiskestanga, være med på fjordfiske, eller bare sitte ned og være. På Bånå går livet i eget tempo – og godt er det.Tvers over fjorden, på Aursletta, er restaureringen av gamle hus i full gang, og salg av fiskekort er tilbake på programmet. Her er det nemlig at Lakselva strømmer ut i fjorden – og dette er et sted av de sjeldne.

Når man padler innover fra Straumsneset kommer man inn i Strauman landskapsvernområde. Her har man skapt et helhetlig vern fra fjell til fjord – og hvor særlig de særegne tidevannsstrømmene og økologiske forhold blir tatt vare på. Og det spesielle med disse elvene og innsjøene er jo at man finner både saltvanns – og ferskvannsfisk; en fascinerende blanding av natur! I 2014 ble fiske i Strauman igjen satt i system, og da særlig etter iherdig jobbing fra de driftige brukerne på Aursletta, Kaia og Bjørnar Årstrand. De er 6. generasjons brukere på gården. Som på Bønå kan du også overnatte her, og dessuten kan du også leie kajakker. Hurtigbåten kan frakte deg både inn og ut fjorden om du ikke vil padle selv, og gården er et fantastisk tilholdssted for den som vil bruke tiden på dagsturer og fisking.

JETTEGRYTER: De store jettegrytene langs Lakselva er fascinerende!

STRAUMAN: Området ligger i et landskapsvern-område og ligger øde og flott til.

 

Historisk sus

Etter et trivelig besøk på de to gårdene padlet vi nok en gang mellom smale bergvegger. Fra Aursletta og opp til Lakselvvatnet padler man med tidevannet – helst ikke i mot! Vi var litt tidlig ute, og måtte ta en pause på land. Det er ikke lett å prøve å padle oppover en elv i motstrøm! Så snart strømmen var med oss gikk det som en drøm innover til Lakselvvatnet – et sted med historisk sus. Fremdeles ligger husene fra gamle tider her, akkompagnert av enkelte hytter. Fra her kan man gå over til Storbørja – en tur tvers igjennom Lomsdal- Visten nasjonalpark. Eller man kan padle videre oppover den idylliske Sæterelva, slik som vi gjorde, helt til Mølnhusforsen stopper padleturen.

Vi snudde med tidevannet, og padlet tilbake ut mot Aursletta. Jeg tittet ned og tenkte litt på livet under vann – som jo særlig er spesielt i en slik fjordelv – eller hva man nå skal kalle Strauman. Frodig skog omkranser oss, og jeg er igjen forundret over hvor mye som vokser her midt i ødemarken. Området er hjem for både storlom og bergand, horndykker og tretåspett, sangsvane og fjellvåk, alle rødlistede arter som vi må ta vare på. Store jettegryter sees i bergveggen langt over oss, og vi snakker litt om de enorme kreftene som har vært i sving for lenge siden. Både Thomas og jeg kjenner på dette med å være små i den store helheten. Men aller mest er vi er enige om at Vistenfjorden et endeløst lite eventyr – av opplevelser, historier og villskap.

LITEN: Mariann Sæther blir liten i Sommersetvika

 

ENDELIG: Etter en halvtimes venting har tidevannet gjort leva padlebar!

 

VILT: En kajakkpadlere finner alltid rennende vann – selv i en fjord!

Franske barndomsvenner på eventyr i Norge

Det hele begynte ved en tilfeldighet for nesten to år siden. Pierre-Louis var på bilferie i Irland. Han kjedet seg og ringte sin gode venn Adrien. De hadde lenge snakket om å gjøre en ekspedisjon sammen. Noe som gjorde at de kunne ta i bruk alle erfaringene de hadde samlet på de mange mindre turene de hadde gjort sammen. Ingen av dem kan huske hvorfor det ble akkurat padling langs norskekysten som skulle bli den store ekspedisjonen. Og da de tok valget hadde de aldri padlet havkajakk før.

 

Barndomsvenner

Som 3-åringer traff de hverandre i barnehagen og fra da av hang de sammen daglig. I årene som fulgte bygde de utallige trehytter sammen, fisket og la ut på ekspedisjoner i nærmiljøet. Skolegang på ulike steder skilte dem i tenårene, men da de møttes igjen etter endt skolegang fortsatte de der de slapp. De to kameratene har etter hvert blitt 25 år og lidenskapen for naturopplevelser er noe de fremdeles deler. Men for dem handler det ikke bare om å padle Norskekysten.

– Vi ville gjøre turen for vår egen skyld. Følge rytmen i naturen og legge det moderne livet bak oss. For oss er det også en reise tilbake til det enkle liv; spise, sove, ha god tid og glede seg over livet – forklarer Adrien.

Adrien Piccitto til venstre og Pierre-Louis Spatz til høyre. FOTO: MONICA GUNDERSEN.
Adrien Piccitto til venstre og Pierre-Louis Spatz til høyre. FOTO: MONICA GUNDERSEN.

 

Familieprosjekt

Bak de unge guttene står  hele  familien. Faren til Pierre-Louis har kjørt  dem hele veien fra Frankrike til Bergen. Turen tok litt over to døgn. Når de  ankommer  Nordkapp er det søsteren som hilser  dem velkommen og kjører dem den lange veien hjem. Det vanskeligste var å overtale mødrene om at de var voksne nok til å ta turen.

– Vi hadde ikke fått lov å gjennomføre ekspedisjonen av våre mødre om vi ikke gikk med på å ha både GPS og satellitt- telefon om bord, flirer Pierre-Louis. De tar sikkerheten på alvor så det var ikke vanskelig å gå med på kravene.

 

Forberedelser til kajakktur i havkajakk

På tross av mye turerfaring var det en ting som manglet. De hadde aldri padlet havkajakk før. En guide fra Marseille introduserte dem til prinsippene, men de innså raskt at opplæringen måtte gjøres skikkelig. De dro til Bretagne for å få forhold som lignet på de norske. Her gjennomførte de grunnkurs, mer avanserte kurs og utallige timer med teknikktrening.

Som avveksling dro de til fjells og overnattet i telt. Her ble de vant til temperaturer ned mot 15 minusgrader. All mat ble fisket eller fanget og stekt på bål eller primus. Det var overlevelsestrening som var i fokus. Forberedelsene har vart i 18 måneder;

– Jeg ville ikke unnvært en eneste dag.

Planleggingsarbeidet har vært utrolig gøy og det har beriket livet vårt på flere måter, sier Adrien og Pierre-Louis nikker enig.

 

Reiseruten langs Norskekysten

Eventyret startet 6. mars. Da satte de seg i kajakken og vinket farvel til det moderne livet. I åtte lange måneder langs Norskekysten blir kart og kompass deres beste venner når 4000 kilometer skal forseres. Ellers blir ruten enklest mulig, følg kysten hele veien til Nordkapp.

Etter å ha studert været i lang tid vet de at det kan bli røft. De har erfaring med å padle  i bølger på 4-5 meter, men vil helst unngå det. Hele april var en eneste lang padlefest med strålende vær. Det gjorde innkjøringen lettere. Et viktig formål med reisen er å leve av naturen. Derfor er fiskestang noe av det viktigste de har med seg. For å unngå mangler i kostholdet må det også suppleres noe, og det er derfor planlagt 11 forsyningsturer på land.

Pierre Lous og Adrien nord for Brønnøysund. FOTO: ADRIEN PICCITTO
Pierre Lous og Adrien nord for Brønnøysund. FOTO: ADRIEN PICCITTO

Dårlig vær i Hustadvika

Rundt Ålesund kom det dårlige været med sterk vind. Det ble flere dager på land enn på sjøen i påvente av bedre vær. Men uværet var ikke over. Ved Hustadvika var det full stopp. De var her samtidig som Viking Sky fikk så store problemer. De bodde åtte dager i telt før de kunne padle videre. Tross frustrasjon og ønske om å komme seg raskt videre ble det en stor opplevelse.

De benyttet tiden til å oppdatere sosiale medier og svare på henvendelser fra familie og venner. På forhånd hadde de trodd at de ville bruke mye tid på   det, at det skulle bli en glede etter endt padledag. Derfor var hver av kajakkene lastet med 80 kilo utstyr. Det inkluderte flere kameraer, drone, pc og strømløst ladeutstyr. Men det viste seg at der ute, var sosiale medier det siste de ville bruke tid på, og det var da turen ble på sitt aller beste.

Padlerute for kajakktur langs kysten i Norge

 

Gjestfriheten

Samtidig har de fått oppleve den norske folkesjela. Som da de ankom Hitra og folk fra øya hadde samlet seg for å gratulere Pierre Louis med bursdagen. Venner av guttene hadde sladret til ordføreren som ordnet kake og velkomstkomité!

Mange padlere langs kysten har også fått snusen i prosjektet deres og tilbyr råd og tips om gode padleruter. De regner med å møte flere av dem på veien og kanskje noen også vil følge dem et lite stykke. Når denne artikkelen skrives er kameratene kommet like nord for Brønnøysund. Her har gjestfrie nordmenn lånt dem et hus for natten.  For  første gang på to måneder skal de sove i seng. De er helt overveldet og helt samstemte:

– Turen har overgått alle våre forventninger. Selv om vi til tider trenger litt ekstra mot er følelsen av frihet helt enorm. Det er så verdt det! ●●

Øvre Forra og Fer’n

Men jeg hadde ikke tatt med meg ungene hit for å gå langs merkede stier denne gangen. Nå skulle vi på kanotur. Elva Forra, som renner sentralt gjennom reservatet, var turmålet denne gangen. Valget skjedde etter innfallsmetoden, og den endelige avgjørelsen var det værmeldingen som stod for. Derfor hadde vi lite informasjon om området før vi dro, men desto mer spennende skulle det bli å utforske dette området som virket så forlokkende på kartet.

 

Stort sett padlebart

Det første ungene lurte på var hvor vi skulle padle. Det var ikke noen elver eller vann å se, bare en liten, nesten inntørka bekk, Heståsbekken, som rant forbi gapahuken og parkeringa. Denne bekken var da slett ikke padlebar, mente de. Men noen hundre meter lenger ned renner Heståsbekken sammen med Heståa. Fra der de møtes er det stort sett padlebart nedover mot elva Forra, mer enn tre kilometer unna startstedet.

Det ble nok mer draing og en tyngre start på denne turen enn vi hadde sett  for oss, men det ble fort glemt da vi kom ned til Heståa og fant at den var stor nok til å padles. Vannføringen var i minste laget nå i slutten av juli, og flere steder ble elveløpet så bredt og grunt at kanoen måtte trekkes noen kortere strekninger.

Nede ved Roknestangen går Heståa i en stor sving før den kommer tilbake bare noen få meter unna. Dette er en veldig fin leirplass, og fjellstyret sørger for at det ligger stranger her som kan kappes og brukes som ved. Etter en kjapp runde på land så vi at det stakk opp steiner her og der i elven rundt hele tangen, så vi valgte å dra kanoen de tjue meterne over land i stedet.

Kveldsstemning ved Glunkoset.
Kveldsstemning ved Glunkoset.

 

Gammel granskog

Etter hvert som vi padlet, så forandret terrenget seg. Da vi startet opp var det i ei liten elv som rant over ei myr med et smalt skogbånd på begge sider. Den glisne bjørkeskogen gjorde at vi fikk oversikt over terrenget rundt oss. Etter hvert ble elvekantene høyere og skogen tettere, og  vi fikk inntrykk av at vi befant oss langt, langt inne i en gammel granskog selv om kartet påsto at vi fremdeles padlet gjennom en smal oase på en diger myr.

Det var bare midt på dagen enda, så vi fortsatte turen nedover. Stort sett padlet vi, men noen få steder måtte vi fortsatt dra forbi hindringer i elva. Lenger ned ble elvekantene omtrent ti meter høye og veldig bratte. Vi gikk ut  av kanoen, og sammen bar vi alt utstyret oppå elvekanten. Til slutt dro vi også kanoen opp bakken. Der var det tørt, helt flatt med god tilgang på ved, så vi ble enige om at her ville vi slå leir.

Ungene ville lage bålet, så de satte  i gang med å sanke ved og tenne opp. Mens de holdt på med sitt, satte jeg opp teltet og møblerte det ferdig med liggeunderlag og soveposer. Etter å ha laget middag på bålet, fant vi ut at vi skulle sanke litt bær. Vi plukket bare i nærområdet og fylte raskt opp noen kopper med molter og blåbær. Vi rørte deretter inn noe medbrakt  sukker  og laget syltetøy. Og det smakte fortreffelig på brødskiva til kveldsmaten. Vi prøvde også det samme med krekling, men det ble ingen umiddelbar suksess kan man si. Det hjalp ikke engang stadig å spe på med enda mer sukker.

Det er ikke alltid like enkelt å finne tørr ved, men heldigvis holder i alle fall myggen seg unna den sure bålrøyken.
Det er ikke alltid like enkelt å finne tørr ved, men heldigvis holder i alle fall myggen seg unna den sure bålrøyken.

 

Plagsomme insekt fraværende

En fin og arbeidsom dag gikk mot slutten. Ungene la seg til slutt nedi soveposen og det stilnet i leiren. Skyene i vest flammet i rødt og gull, mens mørket snek seg nesten umerkelig innpå oss. Vi våknet opp til en grå og vindstille dag. Lufta var mild og fin og plagsomme insekter var helt fraværende. Etter en lang og god frokost ved siden av bålet pakket vi alt utstyret oppi kanoen og dro den med oss de fire hundre meterne over myra og bort til nærmeste Lone i Forra. Denne elva skulle vi nå følge motstrøms hele veien opp til Feren i Meråker kommune.

Førsteinntrykket av elva var veldig positivt. Elva var bred og dyp og vannet rant rolig nedover gjennom urørt gammelskog. Lange, rette graner og noen bjørketrær stod tett langs elvekanten. Begreper som tid og sted forsvant ut av hodet og forble borte. Dette er ekte villmark.

Etter ei stund ble elva brattere og jeg måtte hoppe uti for vekselvis å dra og låre kanoen et stykke oppover elva. Vannet var kaldt, men ikke så kaldt at det ble et problem. Det var i alle fall lettere å gjøre det på denne måten enn å bære alt utstyret langs elvebredden.

I ei lysning i skogen litt lenger opp ligger Sillermoen. Vi ble her noen fine timer og kosa oss med god mat i godt  vær. Inni tykkeste granskogen fant vi et fallgevir fra en voksen elg. Det var bare fem takker igjen, siden en hadde brekt av.Vi surra fast geviret fremst på kanoen som en gallionsfigur som skulle bringe hell og lykke på seilasen videre.

 

Herlig naturopplevelse

Da vi hadde pakket sammen, fått på oss redningsvestene og skulle til å sette oss i kanoen kom det flere på besøk til Sillermoen. En uredd lavskrikefamilie på fire kom innom for å lete etter noe spiselig. Ungene kastet noen brødsmuler mot dem, og da tok det ikke lang tid før fuglene kom inntil for å plukke dem i seg. De fylte nebbet og fløy bort med smulene. Litt senere kom de tilbake for å hente flere godbiter. Ungene satt stille og rolig, til slutt var lavskrikene nesten helt inntil dem for å hente de siste brødsmulene. En herlig opplevelse for både små og stor.

Fra Sillermoen til Glunkoset var det fint å padle, men motstrømmen var merkbar nesten hele veien. Underveis fant vi noen få bevergnag som bevis på at den store gnageren også trives i dette området. Vel framme ved det fine leirstedet Glunkoset satte vi opp teltet og kosa oss og tok det rolig resten av dagen og utforsket nærområdet. Der fant vi en del blåbær inne i skogen, så vi plukka  full drikkekoppene våre og strødde på litt sukker. Til slutt helte vi på litt vaniljesaus som «tilfeldigvis» var med på turen. Det er viktig å kose seg med noe godt på tur. Og ekstra godt blir det hvis man kan fange eller sanke noe av maten underveis.

Til kvelds begynte det å trekke såpass at de få myggene som var her valgte å holde seg unna. Noen kast med fiskestanga gav ikke fangst så jeg ble sittende ved bålet å se utover elva i det fine kveldslyset i stedet. Det eneste som manglet nå var at en elg skulle vasse over elva like nedenfor oss nå i solnedgangen.

Det er en helt spesiell stemning å padle i vindstille og regn.
Det er en helt spesiell stemning å padle i vindstille og regn.

 

Møtte elg

Og plutselig var den der. Midt ute i elva stod det faktisk en elg. Nei, vent. To elger faktisk! To elgkyr. Jeg hadde hverken sett eller hørt dem, men de hadde visst sett meg. De stod som frosset fast og lurte sikkert på hva slags vesen jeg var. Plutselig bestemte den ene seg for at jeg var farlig og løp i land på motsatt side. Straks etterpå fulgte den andre etter. Omtrent samtidig forsvant også den siste rødmen i skyene og det var på tide å ta kvelden.

Høljeregn var det vi våkna opp til neste morgen. Dermed ble det en rolig start på dagen, med mye lesing og spilling. I løpet av natta hadde elva vokst i alle fall med 30 cm og noe av utstyret vårt lå nå helt i vannkanten. Vi fikk fyr på bålet igjen. Og det gjorde at både trivsel og humør steg mange hakk, selv om det fortsatt regnet. Bålet klarte også å holde alle de plagsomme insektene på avstand. Vi kokte tomatsuppe med vaktelegg før vi tok sjansen på å pakke sammen leiren og fortsette padlinga oppover elva.

Selv om elva hadde vokst var den fin og rolig å padle oppover. Det er noe eget med å sitte utpå vannet i silregn og vindstille vær som dette. Nesten ikke en lyd å høre, bare regndråper som lander på vannet. En god lyd og beroligende stemning. En og annen kraftig regnskur passerte rett over oss og vi var på land et par ganger uten å finne noen ny egnet teltplass. Granskogen var altfor tett.

Oppe ved Feren fant vi oss en fin leirplass. Her fikk vi tørket ferdig alt det våte fra gårsdagens regnvær.
Oppe ved Feren fant vi oss en fin leirplass. Her fikk vi tørket ferdig alt det våte fra gårsdagens regnvær.

 

Stri elv og tung padling

Etter hvert ble elva striere og til slutt måtte vi gi opp padlinga mot strømmen. Da gikk vi på land og fant oss heldigvis ei lita telttomt i ei lysning midt inne i den tykkeste granskogen. Da teltet var oppsatt og ferdig møblert forsvant ungene inn for å få på seg tørre klær og kose seg litt med lesing, lek og spill. Jeg begynte å samle ved for å få til et bål. Regnet hadde nå stoppet opp, så det var bare å prøve å få tørket klær og sko. Varme ble det fra bålet etter hvert, og ei tørkesnor ble laget av overflødige barduner for å kunne henge opp klærne. Våt ved og mye røyk holdt den uvanlig plagsomme myggen unna bålet, så all uteaktivitet foregikk i umiddelbar nærhet av bålrøyken denne kvelden.

Jeg våkna faktisk før ungene neste morgen, og gikk ut og tente opp frokost- bålet. Utsikten inne i granskogen var ikke av de videste, men himmelen var nesten uten skyer og den gode milde lufta var helt trekkfri. Det var nesten helt stille, bare en svak lyd av elva kunne høres. Ikke engang myggen hadde stått opp enda.

Den siste strekninga opp til Feren bestod vekselvis av korte padleetapper og stryk som vi måtte trekke eller låre kanoen forbi. Ungene fikk sitte om bord i kanoen opp noen av strykene der vi kunne låre den. Og det var tydeligvis morsomt å være alene om bord. Forbi de tyngste og grunneste strykene måtte ungene gå selv, og da var det om å gjøre å komme forbi stryket raskere enn meg og kanoen.

 

Oppe på Feren

Oppe på Feren, litt før vi skulle til å runde rundt Bullen og sette kursen mot vinden, fikk vi øye på en kjempefin leirplass ute   på en lang, smal tange i vannet. Det var   en fin og tørr teltplass med bålplass og  nok ved. Og i tillegg var det en fin trekk som holdt myggen unna.

Ungene holdt på med sitt og enset hverken at teltet ble satt opp og innredet eller at bålet ble fyrt opp. De merket heller ikke at leiren ble fylt opp av tørkesnorer og våte klær fra gårsdagens regnvær.

Vi tok oss en tur bort  fra  leiren, sanket litt ved og plukket blåbær i drikkekoppene våre. Tilbake i leiren fant vi fram enda en liten boks vaniljesaus. Ingenting kunne smakt bedre der og  da. Til kvelden roet vinden seg igjen og skydekket som i løpet av dagen hadde sneket seg foran sola, ble tynnere og tynnere. Noen toppender gled rolig forbi mens sola stadig ble lavere og lavere. Til slutt forsvant den bak horisonten som et varsel om at det nå var på tide å rede seg til for natten.

Siden vi var sent i soveposen, var vi typisk nok tidlig i gang morgenen etter. Ungene fortsatte straks leken der de sluttet den kvelden før, og hadde vel egentlig ikke tid til å spise frokost.

Etter ei stund var kanoen pakket og klar. Vi satte oss oppi og padlet i vei på turens siste dag. Planen var at dagen skulle brukes til å padle hele Ferens vestside.

 

Kraftig vind fra skrå

Skydekket hadde tyknet til i løpet av natten og noen regnelinger truet i det fjerne, men heldigvis var det ingen av dem som traff oss. Østavinden hadde også økt på og laget utfordringer til padlinga. Kraftig motvind på skrå fra siden. Vinden kom fra øst og presset oss hele tiden inn mot land. Utfordringen med dette var at det var så langgrunt flere steder at vi måtte slåss mot vinden for ikke å blåse innpå grunnene der vannet blir for grunt for årene. Da blir det så vanskelig å holde stø kurs.

Ungene syntes det var gøy med de høye bølgene som fikk kanoen til å «humpe» opp og ned hele tiden. Jeg, derimot, satt med litt otte for at det skulle blåse opp ytterligere med bølger som skulle kunne slå over ripa og fylle vann i kanoen. Det skjedde heldigvis ikke, og uansett var vi da heller aldri langt fra land. Jeg måtte hele tiden padle på samme måten på grunn av vinden. Når jeg hvilte litt, snudde vinden oss en annen retning. Omtrent halvveis langs vestbredden var jeg såpass sliten i armene av motvinden at vi måtte ta oss en pause.

Inne i skogen var det lunere og pausen ble lang og fin. Ungene spikka og spikka. På kvister og trær. Og med litt hjelp laget ungene en flott barkebåt med seil. Det  var nok for lite ballast i skroget på den, for den ville bare velte, uansett hvilke triks ungene prøvde.

Det blir fort litt fullt i kanoen når tre stykker pakker for ei uke i villmarka.
Det blir fort litt fullt i kanoen når tre stykker pakker for ei uke i villmarka.

 

Tungt men flott gjennom urørt villmark

Før siste etappe fylte vi selvfølgelig på godt med energi til kroppene  våre,  før vi gode og mette tok årene fatt og gøyv løs på enda et par timer med monoton padleteknikk. Til slutt rundet vi nordom Litjodden og inn i Nøstervika. Der var det fint å gå i land for å pakke sammen alt utstyret for siste gang mens vi ventet på han som skulle komme og plukke oss opp.

Og med det så var også dette eventyret over. Det ble en tyngre tur en ventet, men få turer kan framvise like mange fine stunder og så flott natur som denne turen gjennom urørt villmark, kanskje nettopp fordi vi padlet motstrøms og i perioder måtte yte litt selv og ikke bare la oss «føre med strømmen» på lettvintviset, slik som vi som oftest har gjort tidligere. ●●

Tustna rundt

På fastlandssiden finnes et utpreget fjordlandskap med høye fjell og dype fjorder godt skjermet fra storhavet utenfor. På yttersiden er det derimot en vakker skjærgård med fine små øyer og silhuetten av Smøla ut mot storhavet. Fjellene på Tustna er fra gammelt av et landemerke for sjøfarende og litt av et skue fra kajakken.

Øya er en perfekt destinasjon for en padlehelg når været tillater det. På en godværsdag er det mulig å kombinere spektakulære fjellturer med flotte padleopplevelser. Folk som bor her er vant til kontrastene været og årstidene gir. Drømmen om et stille liv i havgapet kan virke fristende når havet er blankt og sola står høyt på himmelen. Men det krevde nok sitt å bo her når vinden herjet og man kunne smake saltvannet i vinden langt inn på land.

Været kan vi ikke klage på!
Været kan vi ikke klage på!

 

Endelig helg

Denne fredagen var vi slitne etter en hektisk uke, og med minimalt med tid og vilje til forberedelse la vi i vei sammen med en padlekompis. En potensiell parkeringsplass var blinket ut ved hjelp av Google maps, og kart ble skrevet ut og laminert på vei ut døra. Når vi ellers planlegger turer særlig i klubbsammenheng har vi gjerne tenkt på alle eventualiteter. Nå hadde vi bare behov for å komme oss ut, nyte livet og forhåpentligvis finne tilbake til bilen i løpet av søndagen. En tur rundt Tustna er ca 45 km. Det er akkurat passe for en litt lat helgetur i rolig tempo. Da får du god tid til å surre litt rundt, oppdage og ta inn naturopplevelsene.

 

Kveldspadling fra Vorpbukta

Bilen er tømt på et øyeblikk, men den møysommelige pakkingen av kajakkene tar som vanlig tid. Det er utrolig hvor mye en kan tillate seg og ha med i en kajakk. Likevel blir det alltid en kamp om å få presset lukelokkene over de bugnende skottene. Før vi har pakket ferdig er dagen på hell.

Vi legger ut fra Vorpbukta i tussmørket. Fjorden er blank og lysene fra Kristiansund kan skimtes i det fjerne. Røde og grønne blinkende lys bekrefter at kompisene er i nærheten. Når mørket faller på oppstår en helt egen stemning og ro; det blir deg og havet. Blikket hviler på de få lyspunktene som er i landskapet rundt oss og vi følger konturene langs land så lenge de kan skimtes.

Kajakkene glir nesten lydløst gjennom vannet. Kilometerne går sakte, men ubemerket. Fokuset er et helt annet sted; ikke på tid, ikke på mål, men ganske enkelt på lysene og konturene i horisonten, fargespillet som gradvis svinner hen i mørket, vannets forsiktige bevegelse mot kajakken, og tidvis en stille samtale. Vi har ikke satt noe mål for hvor langt vi skal padle denne kvelden, men etter litt kartlesing har vi noen idéer om egnede teltplasser. Først ito2- tiden på natten aksepterer vi at det er på tide å slå leir. Med hodelykta på krabber vi forsiktig i land på Forrøya i håp om teltplass. Vi er ikke kresne, så når to telt er sånn passe forankret oppi noen myke tuer er det bare å krype i posen.

Fantastisk solnedgang med utsikt mot Smøla.
Fantastisk solnedgang med utsikt mot Smøla.

 

Sen frokost

Et godt stykke ut på morgenen livner det sakte men sikkert til i teltleiren Vi våkner til blikkstille hav, skyfri himmel og utsikten til et vakkert kystlandskap vi bare så konturene av kvelden før. Alt ligger til rette for en fantastisk padletur ut i havgapet. Mannskapet på ferja til Kristiansund som glir forbi synes sikkert vi er sent oppe på en slik vakker dag. Etter en god frokost og et par kopper kaffe kommer vi oss ut i kajakkene og setter kursen gjennom kanalen ut mot Kråksundet. Det er akkurat plass til to kajakker i bredden på det smaleste. På yttersiden ser vi konturene av niser i det fjerne. Her er det mer båttrafikk, så vi holder litt avstand til leden. Vi snirkler oss mellom holmer og skjær.

På veien mot det gamle fiskeværet Ringholmen tar vi tilfeldigvis kaffepausen på toppen av en liten holme med samme navn, der vi sitter og speider mot åpent hav i vest og Smøla i nord. Gjenbruk av navn er slett ikke uvanlig i disse traktene, og skaper fra tid til annen litt forviklinger når kart og kurs diskuteres. Øya Ringholmen yrer av liv denne dagen med festkledde mennesker langs bryggene. Det gamle fiskemottaket fungerer nå som overnattings- og bevertningssted. Lite ante vi vel at vi skulle lande midt i bryllupsfeiring her ute i havgapet. Vi vinker og glir rolig forbi uten landkjenning denne gangen. Behovet for stillhet og naturopplevelse har prioritet.

Etter en utrolig dag ute i skjærgården får vi litt bråttom med å rekke inn til butikken på Leira når kveldskosen skal sikres. En is på bryggekanten og litt pause fra tørrdrakten er heller ikke å forakte i varmen. Fra Leira og nordøstover er det få egnede steder å komme i land.

Kystlinjen er preget av været som kan stå på her. Først når vi runder nordspissen av Tustna finner vi en liten bukt og en egnet steinstrand for ilandsetting av tunge kajakker. Når vi setter opp teltene mellom restene av et stort hvalskjelett får vi nesten følelsen av å være på utflukt i Jurassic park. Vi prøver å se for oss hvordan bein og knokler kunne ha hengt i hop og ikke minst hvorfor hvalen har havnet her. Et friskt bad, middag og kos i kveldssola topper en allerede vellykket dag.

En hylle akkurat stor nok til matpause.

 

Medstrøms innover mot Vinjefjorden

På etappe tre skulle vi igjen inn i fjordene. Solheimsundet er omgitt av høye fjell og vi padler med vinden i ryggen. Det klare vannet gjør det spennende og padle over de mange sandgrunnene her. Med litt flaks kan man få øye på en flyndre som piler forbi eller en krabbe som sakte vandrer

langs bunnen. Vinden øker jevnt utover formiddagen og vi må lete litt før vi finner en lun plass for lunsjpausen. Fjellene går bratt opp fra havet, og man kan se på vegetasjonen at det er litt mer beskyttet her inne i sundet.

Etter lunsj tar vinden seg opp så mye at bølgene så smått begynner og bryte rundt oss. Strømmen er også med oss og har grei fart der sundet er på det smaleste. Siste del av turen innover går i godt tempo, og hver gang vi hører et gledeshyl vet vi at noen fikk en surf. Jakten på surfebølger er både moro og god trening!

 

Frihet med telt og kajakk

Når vi svinger inn i Vinjefjorden og nærmer oss parkeringsplassen kjenner alle på følelsen av at eventyret er slutt for denne gang. Vi dveler litt ved friheten kystfriluftsliv i kajakk og telt gir. Livet på padletur er slett ikke så verst!

Skumring med utsikt mot Kristiansund.
Skumring med utsikt mot Kristiansund.

Sølendalen – Perfekt område for en ferieuke

Fra Unset i Rendalen går en setervei over fjellet og inn til Skjellåvollen. Der kunne vi, ungene og jeg, kjøre helt ned til elvekanten og sette fra oss bilen. Dette var et koselig sted med gapahuk og bålplass til allmenn bruk. Det var godt å være ute. Med t-skjorte vær og nesten ingen plagsomme insekter, så virket dette lovende.

 

Mye utstyr

På grunn av noen svarte, truende skyer, tok vi oss god tid til å montere kanoen og pakke oppi alt av mat og utstyr slik at floingen kunne passere oss før vi startet opp. Det er mye som skal være med når man skal være på tur en ukes tid uten muligheter for etterforsyninger. Det er telt, liggeunderlag og soveposer, ekstra klær til alle, fiskeutstyr, fotoutstyr, primus og kjeler. Og mat, mye mat, og godterier. Alt dette, og mere til, skulle oppi kanoen i tillegg til oss tre som skulle padle den.

Omsider satte vi oss oppi kanoen. Elven var ikke akkurat stor og stri, så vi startet med å padle litt motstrøms for å se oss litt rundt. Her var det en liten beverhytte. På skogen rundt kunne det se ut til at den har holdt til her en stund. Vi kom oss ikke så langt oppover elven før det ble stopp. Lav vannføring og et lite stryk gjorde det for grunn til å padle videre oppover uten å dra kanoen. Så da snudde vi kanoen andre veien, og plutselig hadde vi flere kilometer med padleelv foran oss, medstrøms.

Vi kunne bare ikke padle forbi denne badestranda uten å prøve den..

En artig opplevelse, spesielt for ungene, var da en liten fisk plutselig hoppet høyt opp av vannet og landet på en sten. Kanskje den ble skremt av en gjedde? Sølenvassdraget kan skryte av gode fangster for flere fiskeslag. Gjedde, ørret, harr, sik, lake og abbor er blant artene man kan risikere å få på kroken her. Den første etappen på slike turer blir ofte ikke så lang, da mye av dagen går bort i transport og kanomontering. Så bare en kilometer eller så fra bilen slo vi leir på en liten høyde over elven. Ungene hjalp til med både teltoppsetting, vedsanking og utpakking, så det gikk fort å etablere leiren. Vi fikk tent bål og laga oss middag. Tortillalefser med ost og skinke pakket inn i aluminiumsfolie og grillet på bålet til osten smelta, ble en vinner som vanlig.

Det var både spennende og skummelt å kjenne på tennene til gjedda Kanskje dette frister?

 

Ingen fiskelykke

Etter at ungene sovnet ble jeg sittende ved bålet å nyte solnedgangen ved Elgspiggen, et markant fjell i nord som vi kunne se bak oss store deler av turen. Etter hvert som bålet ebbet ut, ble myggen hissigere, og det ble vanskelig å sitte i ro. Så da var det bare å ta fram fiskestangen og prøve lykken. Det vaket jevnlig, men ingen fisk lot seg lure denne kvelden.

Morgenen startet rolig med bålfyring og lek. Vi kokte oss havregrynsgrøt og varmet noen rundstykker til frokost. Ungene hjalp meg også med å pakke sammen leiren, og plutselig satt vi i kanoen igjen. I starten var elven lik dagen i forveien med grunne småstryk der vi av og til grunnstøtte. Men etter hvert roet elva seg ned og ble utrolig flott å padle. Strømmen ble så svak at det lille som var av vind faktisk blåste oss oppover igjen hvis vi lot årene hvile.

Fisken i Vesle Sølensjøen ville ikke la seg fange denne gangen

 

Vernet område

Vi gjorde et lengre strandhogg ved ei bakevje ved Møyåvollen. Det ble vasset, bygget sandslott og fisket. Og vi dro etter hvert på land en liten gjedde. Det var spennende å se en ny, og for oss «så rar», fiskeart og å kjenne på de skarpe tennene til Gjedda. Et lite stykke nedenfor gled vi rolig og umerkbart inn i Vesle Sølensjøen naturreservat. Dette er et vernet og strengt regulert område som strekker seg helt ned til utløpet av Sølna i Sølensjøen. Videre nedover elven padlet vi forbi et par beverhytter. Og vi så en del andekull med små kyllinger som febrilsk prøvde å rømme eller gjemme seg da vi kom. Vi forsøkte hele tiden å holde oss på motsatt side av elven til vi hadde passert dem. Denne strekninga bestod av litt brede, rolige loner gjennom myren. Det var en del kantvegetasjon, og delvis var elvemelene såpass høye at vi hadde problemer med å se terrenget rundt oss.

 

Nærgående torevær

Rett før vi kom til Vesle Sølensjøen blåste det opp til kraftig motvind. Det var dagens tredje og mest nærgående torevær som passerte. Men også dette uværet gikk rundt oss. Vi gikk på land mens vi ventet på at vinden skulle løye, over den smale landtunga for å fiske i den vestre tjønna.

Skjellåvollen. En av de få setergrendene i SølendalenHvilken sluk? Elle melle..

Det eneste tegnet til liv her var et rådyrkadaver og noen tusen mygg, veldig levende mygg. Så det var godt å komme seg utpå vannet igjen da vinden endelig stilnet. Naturen kan iblant være veldig brutal. På en grunne uti sjøen fant vi en halvråtten elg. Den har vel sannsynligvis gått gjennom isen og ikke kommet seg løs igjen. Etter hvert ble vi sultne, og gikk i land og grillet oss pølser. Mens vi satt og spiste kom en gjeng fornøyde fiskere forbi.

To av dem bar en stokk mellom seg. På den stokken hang det to store, fine gjedder, begge to godt over fem kilo, kanskje oppunder ti. Dette møtet gjorde ungene ivrige. Vi måtte straks utpå nærmeste nes og fiske, for stor gjedde det ville ungene også fiske. Men dette var en krevende fiskeplass for unger. Det var både grunt og sivete, så krokene satte seg fast i noe hele tiden.

 

Perfekt teltplass

Men fra denne fiskeplassen fikk vi i det minste øye på en perfekt teltplass. Så vi pakket alt pikkpakk oppi kanoen igjen og padlet strake veien over bukten. Der satte jeg opp teltet og ordnet leiren uten at ungene egentlig fikk det med seg. De var altfor opptatt med fisking og lek. De hadde egentlig ikke tid til hverken å spise eller å legge seg. Men etter hvert sloknet da ungene, og solen og bålet.

Morgenbålet ble tent mens jeg ventet på at ungene skulle komme seg ut av soveposene.

Den største utfordringen med å padle Sølna er logistisk, det å komme seg tilbake til bilen. Her inne finnes ingen kollektivtransport eller drosjer. Det ferdes knapt nok folk etter veien her, så for vår del måtte vi ta beina fatt. Fra Vesle Sølensjøen gikk vi grusveien hele veien tilbake til startstedet ved Skjellåvollen, der vi bilen stod parkert. Dette ble en fin fottur gjennom karrig furuskog og trivelige setervoller. Etter å ha flytta bilen sørover var det bare å finne fram til kanoen igjen og padle tilbake til leiren. Hele tiden med truende tordenvær i bakgrunnen. Men ingen elinger traff oss denne dagen heller.

 

LES OGSÅ: Ferskinger på spennende firedagerstur

 

Klart for helgevask

Da vi kom tilbake til leiren var det visst helgevasken som stod for tur. Jeg fikk klar beskjed om å blåse opp baderingene, for nå skulle vi visst bade. Greit nok, det! Det var sol og antakelig godt over 20 grader i lufta. Til og med badetemperaturen var upåklagelig, noe som også gjenspeilet seg i manglende bitt og fiskelykke. Etterpå ble det god tid til middag, lek og fiske. Og en liten utflukt til bort utosen med fiskestang og kano. Dagens fangst; en seks centimeter lang abbor. Dagen ble avsluttet sittende ved bålet, med en fantastisk fin solnedgang bak Elgspiggen.

Vi våknet opp til lyden av Storlom, den beste og mest trolske villmarkslyden av alle lyder. Det var litt mer vind enn tidligere, men bare slik at den holdt unna de få myggene som var der. Vi laget oss frokostbål og koket oss havregrynsgrøt dandert med tørket frukt og syltetøy for å heve smaken. Deretter pakka vi sammen alt utstyret igjen og satte oss i kanoen. Etter bare noen minutter var vi borte ved utløpet av Vesle Sølensjøen.

 

Flere småstryk

Vi hadde fått tips om at hele elven skulle være padlebar. Nå skulle vi finne ut akkurat det. Her er Sølna på sitt strieste og det er mye stein som stikker opp. Det var flere småstryk og kulper på denne strekningen. Vannstanden var lav og vi grunnstøtte flere ganger. Men det ble aldri noen store problemer.

I de roligste partiene og i kulpene vokste det en del Storvassoleier, disse fine, flytende hvite og gule blomstene som vikler seg inn i hverandre på vannflaten. Etter et par kilometer var vi kommet forbi den mest utfordrende strekninga uten å synes at dette var for store utfordringer. Her, like før Sølenkroken, roet elven seg ned til dype loner igjen, og var riktig så flott å padle. Ved Sølenkroken tok vi oss en pause under dagens eneste regnbyge.

Den varte i fem minutter, så vi rakk akkurat å komme oss i ly i en åpen gapahuk før det ble oppholdsvær igjen. Sølenkroken er et egnet utgangspunkt for dem som vil padle i nedre Sølna. Her er en tilrettelagt leirplass med ved og WC, og her ligger det utleiekanoer.

 

Vekket fiskeren i guttungen

Etter hvert som vi kom lenger nedover elven og terrenget åpnet seg opp litt, økte vinden på. På den siste tørrpallen før Årevja fant vi oss en fin leirplass. Der satte vi opp gapahuken mens vi håpet litt på at vinden skulle løye litt før vi begynte med teltet. Mens ungene lekte, fisket jeg litt, og fikk en abbor på kanskje 300 gram på første kastet. Ungene ble fascinert av denne fine og «litt kule» fisken, så de fikk den til å «forske» på, på barns vis. På det tredje kastet fikk jeg på ei gjedde på et par kilo. Vi fikk sett den godt, alle tre, før den løsnet fra kroken og svømte bort i sivet. Dette vekket fiskeren i guttungen, og han fisket og fisket, men fikk ingen ting. Og selvfølgelig ble han lei etter hvert, når ingenting ville bite på eller nappe litt i kroken. Men før vi skulle til å spise middag rigget han til en stang med mark og dupp og slengte uti. Mett og god etter middagen sjekket han stangen.

Det var en glad og lykkelig gutt som kunne dra på land en flott abbor på godt over halvkiloen. Etter den obligatoriske fotograferinga ble abboren filetert og stekt i mye smør på primusen. Ingenting er bedre enn fersk fisk, og denne abboren smakte bare fortreffelig. Resten av ettermiddagen ble brukt på kortspill, bålkos og fiske.

 

Utsatt for sørlige vinder

I løpet av natten hadde det begynt å regne, så derfor startet vi dagen rolig inne i teltet. Koste oss med lesing og spill til vi ble sultne. Som kjent sørger havregrynsgrøt til frokost alltid for en bra start på dagen, og dermed lettet også været. Vi padlet nedover elven, forbi Årevja og helt ned til Sølensjøen i motvind. Den store sjøen og det åpne landskapet gjør nok dette området litt utsatt for de sørlige vindene.

Kombinasjonen av vind og bølger gjorde beslutninga enkel; hvis vi skulle videre, måtte vi gå i land. Og videre skulle vi jo. Så vi tok bena fatt og gikk over hvite moserabber og gjennom åpen furuskog, opp til en sti som var tegnet inn på kartet. Inne i skogen var det behagelig og nesten vindstille med god sommertemperatur. De siste to-tre kilometerne bort til Fiskevollen gikk på fin, tørr sti gjennom et nesten trolsk landskap. Fiskevollen er Norges eldste og største innenlands fiskevær, og trolig også det mest kjente. Her holdt også vikingene til, og allerede den gang ble det drevet med garnfiske i Sølensjøen.

Dette tradisjonsrike fisket holdes fremdeles i hevd av de lokale, som har fiskerettigheter her. Det er hovedsakelig røye og sik som fiskes, årlig cirka 15 tonn sik. Mye av dette røykes eller legges ned til rakfisk og blir deretter solgt over store deler av landet.

 

Solbrente lafta bygninger

Fiskevollen består stort sett av gamle solbrente lafta bygninger. De fungerer nå for tiden hovedsakelig som hytter og naust. Å rusle rundt her føles litt som å gå tilbake i tid, man ender gjerne opp med å spekulere på hvordan det engang var å være her. Aktiviteten er til dels ganske stor. Her er det mange båter og fiskere hvis du kommer til riktig tid, og her er det mulig å få leid seg hytte. Vi fant også en åpen kiosk. Der kunne vi kjøpe sveler, lefser, is, kjærlighet på pinne, rabarbrasaft, rakfisk, brus, fiskefluer, skjermluer, suvenirer og mange andre forunderlige ting. Denne gangen nøyde vi oss med de fem førstnevnte mens vi kjente litt til på stemningen på fiskeværet.

En solid frokost. Litt tørkede fruktbiter frisker opp smaken.

Tilbake ved kanoen hadde vinden økt på enda mer. Nå var det virkelig godt at vi ikke hadde padlet ned til Fiskevollen. Da hadde vi blitt værfaste. Men nå skulle vi tilbake til leiren vår, og med såpass kraftig medvind burde det gå som en lek. Men på tur oppover elva måtte jeg både titt og ofte sjekke forholdene bak meg.

Å sitte i kanoen når det tordner og lyner frister aldri, og nå kom et tordenvær litt vel nærme og virket truende. Det kom stadig nærmere, men også denne gangen slapp vi unna. Bare noen få regndråper traff oss. I stedet kunne vi kose oss med synet av en skarp og fin regnbue i flott natur.

 

Bare ett knekkebrød igjen

Blikkstille morgen. Ikke en krusning på elva, litt vemod i lufta, men ellers godt humør i leiren. Vi begynte å pakke sammen, men alt gikk så sakte. Vi ville vel egentlig ikke padle nå, men omsider kom vi oss i kanoen. Turens siste etappe gikk motstrøms opp til Sølenkroken. Vi tok oss god tid til å nyte naturen. Og til å fiske. Men det ble ikke noe fangst denne gangen. Vel framme ved Sølenkroken dro vi kanoen på land og begynte å pakke sammen alle tingene. Det var på tide å avslutte moroa. I matkassen hadde vi nå igjen bare ett knekkebrød og en halv pakke tyggis. Vi stappa bilen full av turutstyr igjen, satte oss inn og begynte å kjøre. Med lykkelandet i sladrespeilet. ●●

 

 

Lille Sølensjøen naturreservat

Sølendalen er en vid fjelldal der de høyeste fjellene omkring rager 300-900 meter over dalbunnen. Terrenget domineres av morener, store myrområder og lavrike furuskoger. Men her finnes også bjørkeskog, vierkratt, starrsumper og gruntvannsområder. I Lille Sølensjøen avsettes stadig mye løsmasser fra Sølna. Sammen med Årevja gjør dette Sølendalen til et veldig attraktivt område for planter, våtmarksfugl og pattedyr.

Her er det godt mulig å finne mange forskjellige arter som for eksempel krikkand, toppand, kvinand, brushane, gluttsnipe, grønnstilk, vipe, småspove, rødnebbterne og sivspurv, bever og elg. Som følge av dette ble over 16 km² vernet som Lille Sølensjø naturreservat i 1981 – se tekst under. «Formålet med naturreservatet er å bevare et område som representerer en bestemt type natur i form av spesielle landskapsformer, våtmarksområder med et rikt fugleliv og gammel gran- og furuskog som har særskilt betydning for biologisk mangfold. Naturreservatet er levested for sjeldne og sårbare sopp- og plantearter og er tilholdssted for sjeldne og truede dyrearter.»

Vi har ankommet Sølenkroken og eventyret går mot slutten.

Leka rundt på 13 timer

Namdal padleklubb og Ytre Namdal og Bindal padleklubb satte hverandre i stevne fredag 13. juni 2014. Målet var å padle Leka rundt i løpet av helga. Det var lagt inn to overnattinger for at turen skulle bli spiselig også for mindre trente padlere. Datoen tatt i betraktning var det ikke til å undres over at værmeldingen lovet oss vindstyrke 10 – 14 m/s fra nordlig retning. Turen skulle egentlig starte fra fastlandet, men den sterke vinden og heftige bølger førte til at vi tok ferja fra Gutvik til Skei.

 

Valg av leirplass

Slik turen var planlagt skulle vi padle de fem kilometerne fra Skei til Skeispynten nord på øya første kvelden, der det er flere fine plasser å slå leir. Den lengste etappen på 25 km skulle tilbakelegges på lørdag, sørover langs vestsiden, rundt sørenden og til Årdalssanden. Søndagens etappe tilbake til Skei er på ca. ti km. Slik været hadde utviklet seg, var det ikke tilrådelig å følge oppsatt plan. Vi ble i alt 10 padlere, og det ble en utfordring å finne teltplass til alle.

Etter litt rådslagning ble det til at vi valgte Årdalssanden, som er en flott badestrand der kommunen har lagt til rette med både toalett og omkledningsrom. Gressplenen ovenfor stranda er en ideell teltplass når man ser bort fra at det nok er i grenseland å slå opp telt på ei badestrand. Vi gamblet imidlertid på at det ikke var mange badegjester så tidlig på året og med snaue 10 grader i vannet. Den sterke vinden førte til at vi ikke startet rundturen på fredags kveld – men det ble en i stedet en fin kveldstur i le for vinden på sørsiden av øya.

Smal passasje ved Steinssjøen. FOTO: STIG NYGÅRD.

 

Værgudene er med oss

Lørdags morgen var vinden løyet betraktelig, og sola gjorde sitt beste for å bryte gjennom skydekket. Vi valgte å padle nordover på østsiden av øya. Der er det frodig vegetasjon helt ned til sjøen, og rett som det var så vi rådyr som kikket nysgjerrig på oss. Enkelte sto helt rolige til vi bare var noen kajakklengder unna. Ellers var det et yrende fugleliv; tjeld, måker, terner, ender, ærfugl og grågås gjorde at det ikke var et eneste kjedelig padletak. Ved flere anledninger fikk vi også se havørn, som regel med en flokk måker etter seg som forsøkte å jage den unna hekkeplassen. En oter ble også observert på et skjær mens den inntok et flyndremåltid.

På nordøstspissen av øya (Lekaskagen) hadde vi en lengre spisepause. Der kunne vi følge med skipstrafikken i hovedleia som går mellom Leka og fastlandet. Skipstrafikken er forresten en faktor å ta i betraktning hvis man velger å starte turen fra fastlandet. Man skal ikke lite på at en kajakk blir sett fra broa på en stor fraktebåt. Der vi padlet var det imidlertid lite sjenerende båttrafikk – kun noen få fisketurister som i stor grad viste hensyn ved å senke farten. Leknesøyan, som ligger i nord er et interessant og sjarmerende område med mange holmer og skjær. Her er det grunne partier hvor vi kunne studere bunnfloraen med kråkeboller, skjell av mange slag og en tettvokst tang- og tareskog.

 

Yttersiden av øya

Etter hvert som timene gikk og armene begynte å verke, begynte vi å se oss om etter et egnet sted å slå leir for natten. Vi fant etter hvert ut at strandsonen på nordvestsiden (yttersiden) av Leka er et karrig 50 og ugjestmildt område, med lite egnede leirplasser når det skulle være plass til så pass mange telt. Ved et par anledninger ble det sendt speidere på land, men de kom hoderystende tilbake. Ferden fortsatte derfor sørover i et strålende vær med solglitter i sjøen rundt oss, og vi kunne studere den unike geologien som kjennetegner Leka.

Da omtrent to tredjedeler av runden var unnagjort, begynte vi å innse at vi kom til å gjøre unna hele runden uten overnatting. Ved Steinssjøen kom vi igjen inn i et område med mange holmer og skjær. Der opplevde vi å surfe innover på tidevannsstrømmen i et trangt sund. På tur utover fra bukta måtte vi kjempe i motstrøm i et tilsvarende sund, der det var så grunt at padleårene ved flere anledninger tok tak i bunnen. Herlig!

 

Fiskesuppe på menyen

Ytre Namdal og Bindal padleklubb har en tradisjon med felles middag på overnattingsturer. Da står fiskesuppe på menyen, og dette ble annonsert før vi startet å padle. Et par av oss hadde derfor med fiskestang for å sikre ferske råvarer, og det ble fisket iherdig der det var dypt nok til at det kunne dorges. Resultatet var lenge labert, og vi ble etter hvert bekymret for at menyen måtte endres til turproviant. Ikke før vi omtrent kunne se Årdalssanden og utgangspunktet for turen, dukket det opp en makrellstim og berget oss. Like etter midnatt, og godt slitne kunne vi derfor nyte fiskesuppe som umiddelbart ble gitt terningkast seks.

Lang dags ferd mot natt. FOTO: STIG NYGÅRD.

 

Tilbakeblikk

Et par av deltakerne var nesten helt utkjørte da vi kom i land, så i etterpåklokskapens soleklare lys er det klart at vi skulle ha lagt inn en overnatting midtveis. Flere av oss er i 60-årene, så selv om vi er en sprek gjeng med stor innsatsvilje og godt humør, var dette i overkant. Det var værforholdene (fredag den trettende?) og mangelen på egnede leirplasser på yttersiden som gjorde at det ble som det ble. Søndag morgen var vindstyrken økende igjen, og med regnbyger på vei var det likevel ingen som var spesielt lei seg for at vi kom i mål i løpet av lørdagskvelden.

Alt i alt var det en særdeles vellykket tur. Turen kan anbefales på det varmeste, alle med litt padleerfaring klarer dette med glans. Hvis værgudene skulle slå seg helt vrange, er det dessuten mye å se og oppleve på land også, i påvente av bedre forhold. Her nevnes kort hulemaleriene i Solsemhula, fjellformasjonen Lekamøya, gravhaugen Herlaugshaugen, bygdemuseet. En rundtur på øya bare for å se på den varierte naturen og geologien er også en opplevelse i seg selv. God tur! ●●

 

Draumedagar på Stokkøya

Stokkøya er også eit flott utgangspunkt for turar. Dei to siste åra har det også vorte arrangert eit uoffisielt NM i grønlandsruller. Deltakarane skal presentere opp mot 32 ulike ruller, der dei får poeng alt etter kor bra dei vert utført.

Treffet startar med ”Qajaq-akademiet”, som går føre seg dei to første dagane.Dei fleste som skulle vere med på dette,kom onsdag ettermiddag. Seinare den kvelden kom også Dubside og Anders Thygesen, som skulle vere instruktørar. På denne samlinga kan du overnatte i dei populære ”Sub- lugarane”, du kan leige rom på Sjøsenteret eller gjere som dei fleste vel å gjere: bu i telt.

Yoga med Dubside

Onsdag morgon var det tilbod om Yoga med Dubside. Han gjennomgjekk mange øvingar som høver godt for padlarar. Etter yogaen kjende vi oss klare til å ta til på kurset denne dagen. Ved kursstart vart vi delt opp i to grupper. Anders tok seg av gruppa som ville trene på standardrulla, medan Dubside hadde gruppa som skulle trene på dei meir avanserte rullene. Eg var med Dubside denne dagen, og han gjekk i gjennom dei fleste rullene som er med i grønlandsrulle- meisterskapen. Han snakka også litt om poengsystemet, og kva som skulle til for å få maksimal poengsum på kvar øving.

Undervegs fekk vi prøve sjølve, og fekk mange gode tips og råd. Tipsa gjorde at mange fekk til det dei hadde streva med. For min eigen del, såg han at eg måtte vri åra litt på stormrullene, og vips, der kom stormrulla på høgre side på plass! Det var også stor hjelp å få frå dei andre deltakarane. På denne samlinga er det ei tanke om at all kunnskap kan delast, og alle har eit ønskje om hjelpe kvarandre mest mogleg. Etter matpausen, var det tid for eigentrening. Då plukka vi ut nokre ruller som vi ville fokusere på, og Dubside instruerte. Onsdag kveld var det ei filmframsyning om inuittane på Alaska.

Ulike ruller og sweep

Torsdag morgon var det igjen tilbod om Yoga, og Qajaq- akademiet fortsette etterpå. Denne dagen var det byte på gruppene i høve til dagen før. Anders Thygesen hadde ei økt med handruller, ”reverse- sweep” og stormrulla, medan Dubside hadde gruppa som jobba med standardrulla.

Siste del av torsdagen hadde Thygesen ein del om korleis ein kan bruke grønlandsåra til andre ting enn rulling. Vi fekk opplæring i framdriftstak, ulike sveipe-, styre-, og støttetak, og sculling med grønlandsåra. Torsdag kveld var det offisiell opning ved Bernt, der han ønskte nye deltakarar velkomne. Etter informasjon om dei komande dagane, viste Anders bilete frå Grønland. Bileta vart kommentert av Thygesen, og mange døme på ulike kajakkar, harpunar og årer vart presentert.

 

Les mer om dagene på Stokkøya i den digitale utgaven av Padling

 

 

 

Vikna rundt

Vi som padlet var en entusiastisk gjeng fra Ytre Namdal og Bindal padleklubb, med tillegg av to relativt nyfrelste (kvinnelige) padlere fra Brønnøysund. Etter en del heft med justering av fotstøtter, ror og rorliner på en av de lånte kajakkene, kom vi sakte men sikkert i gang mens kvelden senket seg over oss. Strømøya var så vidt passert da vi møtte sørgående hurtigrute med passasjerer som vinket oss god tur.

 

Like før brua over til Lauvøya ble første strandhogg gjort for å strekke på beina. Allerede nå så vi at vi lå en god del etter skjema. Vi fortsatte likevel med godt mot, og holdt det gående til klokka viste at et nytt døgn var kommet oss i møte. Da padlet to av de sprekeste deltakerne ut på speiding etter leirplass, og det tok ikke lang tid før Odd Helge hadde funnet en tilnærmet perfekt leirplass på Rørøya. Utseilt distanse ca. 14 km.

 

 

I fin formasjon ut Nærøysundet.

 

Kajakkene ble båret ovenfor flomålet, og etter kort tid var teltene kommet opp og leiren etablert. Etter litt mat og drikke i all enkelhet ble det samlet rakved til bål, og da kaffekjelen omsider ble sendt rundt, kunne vi lene oss tilbake og nyte tilværelsen.

 

Storseifiske

Etter hvert ruslet en etter en tilbake til teltene for å innta velfortjent hvile og søvn. Noen etternølere ble likevel sittende ved bålet utover natta. Da vi omsider hadde bestemt oss for å køye, hørtes noen kraftige plask like ved land der kajakkene lå. Seioppfar! Søvnigheten var som blåst vekk, og fiskestengene ble raskt hentet fram. I løpet av en times tid hadde vi landet flere storsei og et par fine torsker. Ingrediensene til den etter hvert så tradisjonelle fellesmiddagen, bestående av fiskesuppe, var sikret.

 

 

Jan studerer fangsten.

 

Under sløyingen viste det seg at seien var full av feit fin lever.  Det ble da unisont bestemt at det umiddelbart måtte lages fiskegryte med sei og lever. Mens sola steg opp inntok vi et utsøkt måltid. Mette og tilfredse og med leverfettet glinsende fra kinn og hake ble det omsider stille i leiren.

 

Lørdags formiddag fortsatte ferden etter en kraftig frokost. Også nå med strømmen imot. Den svake vinden fra nord var heller ikke til hjelp på framdriften. Været var imidlertid bra, noen lette regnbyger, men mest oppholdsvær og noe sol.

 

Underveis observerte vi både lundefugl og oter. Ferden gikk vekselvis over åpent hav og gjennom trange idylliske sund. I Bausundet på nordøstsiden av Ytre Vikna hadde vi dagens første rast. Her hadde vi god utsikt mot Leka og nordover leia.

 

Endelig medstrøm

Da vi nådde innløpet til Teistsundet fikk vi endelig medstrøm, og gjennomsnittshastigheten økte til det dobbelte. Noen av de minst erfarne padlerne begynte etter hvert å bli slitne, så vi bestemte oss for å ta kveld i 18-tiden. På Laøya på nordsiden av Teistsundet fant vi ei lun vik med ei gresskledd strand som var akkurat stor nok til hele teltleiren.

 

 

Vi møter sørgående Hurtigrute.

 

Utseilt distanse i løpet av lørdagen ble omtrent den samme som på fredag kveld, og vi var ennå et stykke unna ”halvgått løp”. Vi innså nå at vi ikke kom til å nå målet om å padle Vikna rundt i løpet av helga, og bestemte oss i stedet for å sette det sosiale samværet i høysetet.

 

Tradisjonell fellesmiddag

Mens noen begynte å forberede fellesmiddagen (les fiskesuppen), var andre på vandring langs strandkanten på jakt etter ingredienser til forretten. Blåskjellene glimret med sitt fravær, men strandsnegler var det nok av, slik at alle (som ville!) fikk en smak. Det var etter hvert blitt helt vindstille, og mens vi inntok et utsøkt måltid kunne vi studere makrellstimene som passerte ute i sundet i sin stadige jakt på føde.

 

 

Vi passerte smale, idylliske sund.

 

Søndag formiddag diskuterte vi den videre framdriften før vi satte oss i kajakkene. Vi ble enige om å avslutte turen på Ramstadlandet, rundt en times padling unna. Været var fremdeles upåklagelig, og underveis opplevde vi å se havørn med sprellende fisk i klørne. Før vi skilte lag ble vi enige om å fortsette ferden ”Vikna rundt” med utgangspunkt i Ramstadlandet til samme tid neste år.

 

Oppsummering

Hvis turen rundt hele Vikna skal gjennomføres i løpet av en helg, kreves det noe padleerfaring og trening. Enkelte strekninger er svært utsatt for vær og vind, så det er en god ide å lytte til værmeldingen før man legger av gårde. Har man flere dager enn bare ei helg til rådighet, kan denne turen anbefales varmt også for de som ikke er erfarne eller godt trente padlere. Nærmeste kajakkutleie finnes hos Hansvik Sport på Rørvik. De arrangerer også kurs, noe også kajakklubben gjør. Deltakere på turen var Jon Bøe, Roger Mikalsen, Jan Heimstad, Odd Helge Buvarp, Bente Bøe, Hanne Slind, Einar og Runar Hansvik og Stig Nygård.

 

 

Vi diskuterer veivalget.

 

Fakta om Vikna:

Vikna er en øykommune på namdalskysten i Nord-Trøndelag. Den er delt inn i Indre-Vikna, Mellom-Vikna og Ytre-Vikna. De fire største øyene er bundet sammen med broer. Det største tettstedet er Rørvik, som også er administrasjonssenter. Kommunen består av i underkant av 6.000 øyer, holmer og skjær, og har Norges lengste kystlinje på 2.460 km. Et stort område i Ytre-Vikna er fredet for å bevare et relativt uberørt kystrike og verne om fugle- og dyreriket. Fra Husfjellet på Mellom-Vikna (bilvei helt opp) er det god utsikt til øyriket utenfor, og i klarvær kan man se 16 kommuner i 3 fylker. Adkomst: Følg fylkesvei (kystriksveien) 17 til Foldereid, videre fylkesvei 770 fram til kommunesenteret Rørvik. Rørvik har også anløp av hurtigruten, her møtes nordgående og sørgående hver kveld i 21-tiden.

 

 

Gult er kult.