Franske barndomsvenner på eventyr i Norge

Det hele begynte ved en tilfeldighet for nesten to år siden. Pierre-Louis var på bilferie i Irland. Han kjedet seg og ringte sin gode venn Adrien. De hadde lenge snakket om å gjøre en ekspedisjon sammen. Noe som gjorde at de kunne ta i bruk alle erfaringene de hadde samlet på de mange mindre turene de hadde gjort sammen. Ingen av dem kan huske hvorfor det ble akkurat padling langs norskekysten som skulle bli den store ekspedisjonen. Og da de tok valget hadde de aldri padlet havkajakk før.

 

Barndomsvenner

Som 3-åringer traff de hverandre i barnehagen og fra da av hang de sammen daglig. I årene som fulgte bygde de utallige trehytter sammen, fisket og la ut på ekspedisjoner i nærmiljøet. Skolegang på ulike steder skilte dem i tenårene, men da de møttes igjen etter endt skolegang fortsatte de der de slapp. De to kameratene har etter hvert blitt 25 år og lidenskapen for naturopplevelser er noe de fremdeles deler. Men for dem handler det ikke bare om å padle Norskekysten.

– Vi ville gjøre turen for vår egen skyld. Følge rytmen i naturen og legge det moderne livet bak oss. For oss er det også en reise tilbake til det enkle liv; spise, sove, ha god tid og glede seg over livet – forklarer Adrien.

Adrien Piccitto til venstre og Pierre-Louis Spatz til høyre. FOTO: MONICA GUNDERSEN.
Adrien Piccitto til venstre og Pierre-Louis Spatz til høyre. FOTO: MONICA GUNDERSEN.

 

Familieprosjekt

Bak de unge guttene står  hele  familien. Faren til Pierre-Louis har kjørt  dem hele veien fra Frankrike til Bergen. Turen tok litt over to døgn. Når de  ankommer  Nordkapp er det søsteren som hilser  dem velkommen og kjører dem den lange veien hjem. Det vanskeligste var å overtale mødrene om at de var voksne nok til å ta turen.

– Vi hadde ikke fått lov å gjennomføre ekspedisjonen av våre mødre om vi ikke gikk med på å ha både GPS og satellitt- telefon om bord, flirer Pierre-Louis. De tar sikkerheten på alvor så det var ikke vanskelig å gå med på kravene.

 

Forberedelser til kajakktur i havkajakk

På tross av mye turerfaring var det en ting som manglet. De hadde aldri padlet havkajakk før. En guide fra Marseille introduserte dem til prinsippene, men de innså raskt at opplæringen måtte gjøres skikkelig. De dro til Bretagne for å få forhold som lignet på de norske. Her gjennomførte de grunnkurs, mer avanserte kurs og utallige timer med teknikktrening.

Som avveksling dro de til fjells og overnattet i telt. Her ble de vant til temperaturer ned mot 15 minusgrader. All mat ble fisket eller fanget og stekt på bål eller primus. Det var overlevelsestrening som var i fokus. Forberedelsene har vart i 18 måneder;

– Jeg ville ikke unnvært en eneste dag.

Planleggingsarbeidet har vært utrolig gøy og det har beriket livet vårt på flere måter, sier Adrien og Pierre-Louis nikker enig.

 

Reiseruten langs Norskekysten

Eventyret startet 6. mars. Da satte de seg i kajakken og vinket farvel til det moderne livet. I åtte lange måneder langs Norskekysten blir kart og kompass deres beste venner når 4000 kilometer skal forseres. Ellers blir ruten enklest mulig, følg kysten hele veien til Nordkapp.

Etter å ha studert været i lang tid vet de at det kan bli røft. De har erfaring med å padle  i bølger på 4-5 meter, men vil helst unngå det. Hele april var en eneste lang padlefest med strålende vær. Det gjorde innkjøringen lettere. Et viktig formål med reisen er å leve av naturen. Derfor er fiskestang noe av det viktigste de har med seg. For å unngå mangler i kostholdet må det også suppleres noe, og det er derfor planlagt 11 forsyningsturer på land.

Pierre Lous og Adrien nord for Brønnøysund. FOTO: ADRIEN PICCITTO
Pierre Lous og Adrien nord for Brønnøysund. FOTO: ADRIEN PICCITTO

Dårlig vær i Hustadvika

Rundt Ålesund kom det dårlige været med sterk vind. Det ble flere dager på land enn på sjøen i påvente av bedre vær. Men uværet var ikke over. Ved Hustadvika var det full stopp. De var her samtidig som Viking Sky fikk så store problemer. De bodde åtte dager i telt før de kunne padle videre. Tross frustrasjon og ønske om å komme seg raskt videre ble det en stor opplevelse.

De benyttet tiden til å oppdatere sosiale medier og svare på henvendelser fra familie og venner. På forhånd hadde de trodd at de ville bruke mye tid på   det, at det skulle bli en glede etter endt padledag. Derfor var hver av kajakkene lastet med 80 kilo utstyr. Det inkluderte flere kameraer, drone, pc og strømløst ladeutstyr. Men det viste seg at der ute, var sosiale medier det siste de ville bruke tid på, og det var da turen ble på sitt aller beste.

Padlerute for kajakktur langs kysten i Norge

 

Gjestfriheten

Samtidig har de fått oppleve den norske folkesjela. Som da de ankom Hitra og folk fra øya hadde samlet seg for å gratulere Pierre Louis med bursdagen. Venner av guttene hadde sladret til ordføreren som ordnet kake og velkomstkomité!

Mange padlere langs kysten har også fått snusen i prosjektet deres og tilbyr råd og tips om gode padleruter. De regner med å møte flere av dem på veien og kanskje noen også vil følge dem et lite stykke. Når denne artikkelen skrives er kameratene kommet like nord for Brønnøysund. Her har gjestfrie nordmenn lånt dem et hus for natten.  For  første gang på to måneder skal de sove i seng. De er helt overveldet og helt samstemte:

– Turen har overgått alle våre forventninger. Selv om vi til tider trenger litt ekstra mot er følelsen av frihet helt enorm. Det er så verdt det! ●●

På loffen i Lofoten

Ved hjelp av topografien og en molo her og der ligger havna i Skrova beskyttet mot vær og vind og gir rom for aktiviteter selv om været skulle være dårlig. Like utenfor ligger Skrova fyr og viser vei inn. Det er sent på kveld når vi ankommer og sola er på vei ned i havet. Likevel er det lyst som dagen. I havna ligger sjøen speilblank og gir umiddelbare planer om kvelds padling. De mange vikene og buktene gjør turen til en opplevelsesrik kajakktur, og vi går til sengs med en stor forventning om morgendagen.

Ubeskrivelig vakkert

Skrova er ikke stor og å padle rundt, den er gjort på en to tre. Med mindre turen handler om en enkelt tur, padle inn i vikene, hilse på seilbåten som ligger fortøyd ved foten av Skrovafjellet, padle stille forbi Fuglebergøya for ikke å skremme fuglestammen som holder til her og opplevelsen av å padle innover i Nautøysundet, er nesten ikke til å beskrive. Det er fjære og bare en meter sjø under kajakken. Speilblank sjø i havna på Skrova Fremover ligger den ene hvite sandstranden etter den andre. Sjøen er innbydende asurblå. Strømmen tar oss gjennom sundet uten at det er nødvendig å padle. Det er så ubeskrivelig vakkert. Følelsen av å ha padlet feil et sted for så å ha kommet inn i en annen dimensjon er nærliggende. Dette er definitivt Hawaii. På stranda ankrer vi opp. Utforsker omgivelsene. Krøller tærne i våt sand. Soler oss i solsteiken. Kjenner på lukten av salt sjø, halvråtten tang og blomsterduften fra enga. Innimellom steinene dras primusen frem og forbereder en lang, varm lunsj. I luften flyr ørnen. Ikke bare en, men mange. De enser ingenting og flyr fram og tilbake i jakten på dagens middag. Minnene fra øya sitter igjen lenge etter at den er forlatt. Tips! Flere turer i kajakk kan gå fra Skrova, forbi Lillemolla og opp til Brettesnes på Storemolla. Her gjør du deg klar for første overnatting. Neste dag padler du nordover Storemollas vestside, forbi ørnefjellet og opp til havneområdet mellom Digermulen og Åsteinen. En ny overnatting før det returneres til Skrova. Eller turen kan gå videre til Trollfjorden og ny villcamping. Turen er eksponert for åpent hav og mange vil ønske seg rolig og stille sjø på denne turen. Siden været skifter fort her i nord bør værmeldingen vurderes nøye først. Paradis-strender på Skrova.

Svolvær – Lysets by

Midt i Lofoten ligger Lysets by. Så kalles det både på grunn av det helt spesielle lyset som omringer byen, men også fordi utallige led-lys er med på å lyse opp i vintermørket. Byen tiltrekker seg både fjellfolk, kunstnere og padlere. Ved inngangen til havna står Fiskerkona og hilser alle velkommen. Området rundt havna er overstrødd med holmer og skjær og skaper et vell av padlemuligheter gjennom, rundt og forbi. Kjeøya, Svinøya og Risøya beskytter havneområdet og selv om det kan være rufsete på utsiden kan du alltid padle fint på innsiden. Med mindre du ønsker det rufsete. Her kan du padle forbi små og store fritidsbåter. Hoteller med store fasader i glass og tomme forlatte trebygninger fra en annen storhetstid. Utenfor brygga ligger et sjøfly klart og like bortenfor ligger rekker med rorbuer klar for flere gjester. Svolvær er et godt utgangspunkt for flere dagers tur i kajakk. Bare rundt syv km lenger sør finner du Kabelvåg. Det er ikke langt og du trenger ikke engang stå tidlig opp for å rekke å ta lunsjen på brygga i Kabelvåg. På veien må du få med deg Lofotkatedralen. Den ruver i terrenget, er gyllen på farge og ett flott byggverk. Viken er langgrunn så sørg for at det er litt flo så du får gått tett innpå. Camping på Skrova

Idylliske fjordarmer

Videre vestover ligger idylliske fjordarmer på rekke og rad. På Rekøykeila ligger gamle naust og nye rorbuer. Innerst finner du velholdte gårder som speiler seg i sjøen. Det er så idyllisk at det frister å fortøye kajakken på stranda og flytte rett inn. Innerst i neste fjord ligger Lofotakvariet og det er vel så spennende å se fra sjøsiden. Kajakken kan fortøyes på brygga om du har lyst å ta turen inn på besøk. Vestsiden av Vestvågøy er en perle av de sjeldne med idylliske viker med hvite strender, campingplasser og trivelige bomiljøer. Noe gammelt og noe nytt, slik det er overalt i Lofoten. På flere av campingplassene kan du padle rett opp på stranda og sette opp teltet. Og om litt er maten klar. Neste dag fortsetter turen til… Ekte rorbuer står på påler

Henningsvær – Nordens Venezia

Man kan ikke padle i Henningsvær uten å ta turen opp og ned paradegaten. Det vil si, den til sjøs. Langs begge sider ligger bebyggelsen vegg i vegg. Gamle fabrikker, naust, butikker, kafeer og på enden et hotell. Alle med sin egen historie. Dekorert med fritidsbåter, fiskebåter og trebåter liggende langs siden. I den ene enden ligger moloen og i den andre enden stiger Festvågtindene bratt opp fra havet. På utsiden finnes mye mer og utforske. På nord-øst siden ligger små holmer omringet av hvit sand. Dette skaper syden-farge på sjøen og gir fantasien vinger om hvor du egentlig er. Langs hele østsiden ligger holmene på rekke og rad. De fleste er for bratte til å gå i land på, men området er rikt på fugleliv. Ytterst på Hellandsøya ruver fyret. Solid og godt forankret står det nyoppusset og hvitt og viser vei i allslags vær. Fiskebåtene tøffer forbi, et og annet fly passerer over hodet og fuglene bråker verre enn verst når du nærmer deg. Lyset som slipper gjennom skyene lager morsomme motiver og får deg til å innse at naturens eget kunstverk er det aller flotteste. Til og med radiomasten blir vakker her ute. Tips! Fra Henningsvær kan padleturen fortsette videre langs sørsiden av øya. På vei nordover kan turen enten gå rett over fjorden mot Valberg. Enda et bortgjemt paradis. Eller hva med å fortsette rett nordover mot Gimsøy og fortsette helt til Hov, helt nord på øya. Vær obs på at da må Gimsøystraumen passeres. Den kan være sterk så kanskje er det lurt å dra kajakken over land på østsiden av broen. Solnedgang ved Ramberg.

Kritthvite strender og midnattsol

Langs hele nordsiden av Gimsøya ligger kilometer på kilometer med kritthvite sandstrender. Sanden er svært finkornet, så fin at den henger seg fast i alt og flere uker senere er alle sprekker i kajakken fremdeles full av sand, selv etter flere omganger med spyleslangen. Øya er også kjent for å ha verdens nordligste golfbane. Det kan jo være kjekt å ha noe å gjøre mellom all padlingen. Men det aller fineste å gjøre her er å padle ut mot havet like før solen går ned. Solnedgangen blir noe helt annet og fantastisk mye bedre når den ses sittende helt nede på vannoverflaten. En eksplosjon i rosa, oransje og gult. Tid og sted forsvinner. Det er helt vindstille, til og med måsene er stille. For vestlendinger som er vant til mange holmer og skjær blir en padletur langs stranda en annerledes opplevelse. Om disse strendene hadde ligget i Syden ville de vært stappfulle av folk, mens vi her har hele herligheten for oss selv. Etter hvert som det blir fjære kommer store steiner og mengder av tang til syne. Det er fantastisk gøy å padle slalåm mellom dem, uten å sette seg fast. Vannet er krystallklart noe som gir god utsikt til både fisk og krabber som løper fra stein til stein. En og annen sel dukker også opp. De titter nysgjerrig på deg, på god avstand, før de forsvinner i havet et sted. Skipsvrak i Valberg.

Reine – mest fotograferte fiskevær

Moskenesøya ser ut som en sveitserost på kartet, og på østsiden holdes den sammen av veinettet rundt Reine. Alle vil til Reine, og det er ikke få maleriske bilder herfra som lokker padlere fra hele verden. De små øyene i området er overfylt av røde rorbuer og fiskehjell, og turismen er overveldende. Da er det godt å kunne sette seg i kajakken å ta en tur. Kveldspadling i området rundt Reine, Sakrisøy og Hamnøy er obligatorisk. På kvelden roer vinden seg og sjøoverflaten blir speilblank. De høye fjellene speiler seg sjøen og skaper helt fantastiske bilder. En tur til Bunesstranda er også å anbefale. Det går fint å padle fra Reine til Vindstad og så gå de siste kilometerne til innerst i fjorden og over haugen til stranda. Utsikten over stranda er fabelaktig og kan ikke beskrives med ord, den må oppleves. En lang lunsj er på sin plass og det er vanskelig å returnere. Det er mulig å padle innover Bunesfjorden, men den er langgrunn og du kan risikere å måtte dra kajakken en kilometer eller så ut igjen. Men for å være helt ærlig. Som en strekning å padle er hele turen ganske kjedelig, så om du ikke er av dem som liker utfordringen med lange strekk, hiv deg heller med på båten som går til og fra Vindstad hele dagen. Himmelen speiler seg i vannet.

Moskenes – dramatisk landskap

Neste dag fortsetter turen til Moskenes, knappe syv kilometer sør for Reine. Her ligger paradiset for dem som liker å padle i bølger og brottsjø. Den store moloen som stenger inne havneområdet viser tydelig at her er det noe å beskyttes fra. Etter å ha hatt rolig sjø mesteparten av turen kan det passe med litt action. Litt bølger. Litt større utfordringer. Men den gang ei. Værgudene har tatt ferie og hele landet viser seg fra sin beste side. Det er muligens ikke mange som sitter langt til sjøs utenfor Moskenes og ikke ser en eneste bølge så langt øye kan se. Det fikk vi oppleve. Like sør for Moskenesvågen ligger Sørvågen. Det er kjekt når steder har nøyaktig beskrivende navn. Men la ikke enkelheten i navnet lure deg, for den er verdt et besøk. Tett i tett rundt hele vågen ligger naustene, rorbuene og fiskebåtene. Sommerkledde mennesker rusler omkring, noen fisker, noen bader fra bryggekanten og atter andre skal ut på båttur. Tar du turen enda litt lenger sørover havner du i Å, som er siste stoppested på E10. Om du velger asfaltveien. Denne lille bygda er rett og slett et levende museum. Alle bygninger i havneområdet er bevart og fredet. På det gamle bakeriet har det vært drift siden 1844 og de er viden kjent for sine kanelboller. Dra kajakken på land ute ved restauranten. Slapp av med en kanelbolle eller to. Etterpå tar du turen innom tørrfiskmuseet før du tar bussen tilbake til Reine og henter bilen.

Ballstad – et autentisk fiskevær

Det største aktive, levende fiskesamfunnet i Lofoten heter Ballstad. Og det er det de markedsfører seg som. Men dette er også et av de største padleparadisene i Lofoten. Helt objektivt sett, selvfølgelig. Sommeren har slått til for fullt og temperaturen stiger til fantastiske 30 grader. Det er nesten helt vindstille, ja yr.no forteller oss at det faktisk er helt vindstille. Da er det kun et sted å være og det er på sjøen, i en kajakk. Hos den lokale kajakkutleieren får vi parkering, sjøsetting og verdifulle padletips om flotte steder å padle. Men det skal vise seg å være helt unødvendig. Her er alt vakkert, rett og slett et paradis. Ikke et kjedelig øyeblikk. Vi smyger oss gjennom kanaler og rundt holmer og skjær. Hver eneste en. Hilser på en ørn på toppen av en holme. Stadig vekk stopper vi å padle, bare glir stille gjennom sjøen og nyter naturen rundt oss. Kjøler oss ned ved å la hendene hvile under havoverflaten. Finner en liten strand å innta lunsjen på, steker oss brune og fine i solen og plukker bær til dessert. Svalene skriker over hodet vårt. Jammen er det deilig å være i paradis. Måtte dagen aldri ta slutt. Tips! Kysten fra Ballstad og oppover mot Stamsund og Valberg og like opp til Malnes er en perle av de sjeldne. Turen kan padles over flere dager, alt etter hvor mye man ønsker å gå inn i alle våger og viker. Anbefales på det sterkeste.

Trollfjorden – turistattraksjonen

Trollfjorden er Lofotens mest kjente fjord. «Alle» vil ha denne med seg. Om ikke annet så for å ha vært der. Og selv om de fleste fjorder er slående vakre, kan de også være ganske kjedelig å padle. Det skjer liksom ikke så mye. Trollfjorden skiller seg ut ved å være ganske så smal i starten og kombinert med de høye fjellene blir det dramatisk. Ikke minst når du sitter der bitte liten i kajakken. En liten flue i den store herligheten.

Det beryktede Raftsundet

Alle anbefalinger om padling i Trollfjorden var gode. -Uansett vær merker du lite til det i fjorden. -Vinden tar ikke her, hørte vi rundt oss. Men ingen snakket om det beryktede Raftsundet. For å komme til Trollfjorden må denne krysses. Her tar vinden godt, den presser seg ned fjellsidene og springer gjennom sundet, pisker opp sjøen. Bølgene kan bli store og du får både dem og vinden i siden. Ikke det beste utgangspunktet når sundet skal krysses. Dessuten er strømmen sterk. Noen ganger kan det være lurt å ta en pause og vente på bedre vær og da passer det bra med en pause på Digermulen. På den lokale butikken er det kafe og mulighet til å kjøpe en kaffe og litt mat. Været skifter fort. Veldig fort. Den ene dagen pisker vinden på sjøen, bølgene går store og neste dag skinner solen fra en blå himmel som speiler seg i fjorden. Innerst i Trollfjorden ligger en liten slette. Perfekt som teltplass. Etter at campen er oppe og går og middagen fortært, nærmer vi oss høydepunktet. Turen går bort til kaia, det nærmer seg midnatt og da kommer den. Hurtigruten Trollfjord siger sakte inn Trollfjorden. Den ruver i den smale fjorden, forsiktig for å holde seg i midten. Fjorden utvider seg helt innerst og da står kapteinen «på bremsen» og Hurtigruten «skrenser» 360 grader rundt. Et fantastisk skue som bare må oppleves. Og like stille som den kom er den borte igjen. Akkurat som årets sommerferie! ●●

Steigen – eit alternativ til Lofoten

Me bruker minst dobbelt så lang tid på fjordkryssinga frå Nordskot over Skotsfjorden/Breisundet som normalt ved roleg sjø. Ei kvit stripe, ei sandstrand langt der framme, er siktemålet, men me ser ikkje ut til å komme nærmare. Etter rundt tre timars slit køyrer me kajakkane opp på stranda, bokstavleg talt blenda av lyset frå dei kvite omgivnadene mot den mørkblåe himmelen og den turkisblå-grønne grunna utanfor.

 

Treng time out

Innan eit kvarters tid får Otto den nødvendige bagasjen på land, finn høveleg teltplass, får reist teltet midt i ei vakker blomstereng. Eg tar «time out» etter den slitsame overfarten, blir sitjande i kajakken og puste ut etter overfarten. Ein time seinare ligg eg på tørrdrakta som er breidd ut på det mjuke underlaget av mose og blomar og sovnar etter nokre minutt. Bak og over stranda og enga reiser Skotstindan i sør og fjella og tindane på Engeløya i aust og nordaust seg som mektige kulisser. Slike opplevingar kan ikkje planleggast.

I mange år har eg sett føre meg ein padletur med startpunkt i Steigen. TV-filmen om Lars Monsen på villspor i området har ikkje gjort interessa mindre. Han enda opp hos Børge Ousland på den vesle øya Mannshausen, eit par hundre meter frå brygga i Nordskot. Litt lenger unna, på Naustholmen, har Randi Skaug etablert seg og er i ferd med å bygge opp eit opplevingssenter med tilbod om friluftsaktivitetar, liknande det Ousland har i nabolaget.

Start Nordskot.

 

Ousland og Skaug

At to så kjende eventyrarar og naturelskarar har slått seg ned i Steigen vitnar om naturkvalitetane i området. Hausten 2015 viser NRK opptaka til Randi Skaug frå ein padletur i Nord- Norge frå Rørvik til Grense Jakobselv. Otto er med henne på etappen Rørvik – Sandnessjøen. Derfor er det naturleg med eit besøk på Naustholmen for år få gode råd om kva som er verdt å få med seg av padlemål i Steigen.

Randi Skaug teiknar ringar på kartet rundt Måløy, like sør for Naustholmen, Lauvøy, Bøsanden nord på Engeløya og Flatøy fyr. Det viser seg å vere gode råd. Randi Skaug er en norsk eventyrar, forfattar, foredragsholdar og inspirator. Ho 54 PADLING vart den første norske kvinna som besteig Mount Everest, 20.mai 2004 – alt i følgje Wikipedia.

Utsikt frå Flatøy fyr mot sør.

 

Flotte sandstrender

Den første ettermiddagen og kvelden held me oss i det nære nabolaget til Nordskot, i sunda mellom Grøtøy, Burøy og Måløy, med overnatting ved ei av dei mange flotte sandstrendene sør på Måløy. Veret første dagen og dei første timane andre dagen er grått, med lette regnbyer. Det er mildt og behageleg å vere på sjøen. Vegetasjonen på dei skogkledd holmane angar sterkt i kveldinga. Ein stad framfor oss ser me ein elg symje over sundet mellom to holmar. Det låge skylaget lettar etter kvart. Fjelltoppane dukkar fram or skodda i alt sitt velde.

Andre dagen snur vinden frå sør til nord, og me må krysse fjorden i stampesjø. Den turen har eg gjort greie for i innleiinga. Ein kort kommentar: Slitet lønner seg. Når ein når ei strand som den på Lauvøy, og veret attpåtil er som det var den ettermiddagen, sig den gode trøyttleiken og euforien inn over ein.

 

Fantastisk utsiktspunkt

Neste mål, Flatøy fyr, ligg rundt seks kilometers padling rundt sørspissen av Lauvøy og Store Angerøy vest til Flatøy. Denne gangen er det blå himmel og roleg sjø. Under siste passasjen før Store Flatøy rullar lange dønningar inn frå nord. Heile Lofotveggen openberrar seg på hi sida av Vestfjorden. Frå fyret har ein utsikt i alle retningar. Det må vere eit av dei flottaste utsiktspunkta langs norskekysten.

Ferda vidare går først nokre kilometer tilbake den vegen me kom. Frå sørspissen av Lauvøy/Sørøy padlar me langs den lange og smale øya Røssøy inn Mikkelsvågen til Engeløy, med ein mild bris i ryggen. Eit særtrekk ved landskapet og det nærmaste sjøarealet utanfor i Steigen og store deler av Nord- Norge elles, er det grunne farvatnet. Dei flate strandslettene under bratte fjell strekkjer seg langt ut i sjøen. Mange stader er det sandbotn.

Flatøy.

 

Vær obs på tidevatnet

På grunn av skilnaden på flo og fjøre, 2,5 til 4 meter, blir store område liggande tørre på fjøre sjø. Desse er på kartet skravert gråe. I kajakk flyt ein for det meste over grunnene, men ikkje alltid. Landskapet og strandlinja forandrar seg med tidevatnet. Det må ein ta omsyn til når ein planlegg tur. Ei estetisk side ved den grunne sandbotn og det kalde og klare vatnet er den intenst grøne/turkise sjøen ein glir over i kajakken, som minner om bilda frå Middelhavet og Karibia i turistbrosjyrar. Etter eit kort opphald ved eit rorbuanlegg i Mikkelsvågen, med påfyll av drikkevatn, padlar me nordover langs vestsida av Engeløya, under Steigbergtinden, rundt nordvesthjørnet av øya.

Vinden har friskna til. I sørvest nærmar torever og kraftige regnbyer seg, ikkje varsla i langtidsvermeldinga. Me blir heldigvis liggande i utkanten av uveret, men får hast på oss for å komme fram til dagens mål, Bøstranda. Dessverre studerer me ikkje kartet grundig nok, og padlar tre kilometer forbi målet, under det ruvande Mjeldberget, inn eit smalt sund, Hestøysundet, med straum som ei elv. Det blir ein strabasiøs retur til Sjyvollen ved Bøstranda.

 

Padler 25 km åleine

Om natta held det fram å blåse frå sørvest og regne. Skodda legg seg . Utsiktene til betre ver ser ikkje ut til å vere gode. Me blir einige om å avslutte turen. Problemet er at det ikkje er buss-eller båtsamband tilbake til Nordskot og bilen. Å padle tilbake same veg som me kom, under dei rådande verforholda, vil bli slitsamt. Alternativet, å bli liggande verfaste ein dag eller fleire, er ikkje aktuelt.

Som den røynde padlar og idrettsmann Otto er – elskar strabasar, gjennomførte Nordmarka skogsmaraton som ein del av 70-årsfeiringa – tilbyr han seg å ta den om lag 25-km lange turen tilbake til utgangspunktet, i sterk motvind. Seks timar seinare, då han returnerer med bilen, er kommentaren:

– Det var ein tøff tur. På det verste var det to meter høge, brytande bølgjer. ●●

 

Gjennom Svartisen med kajakk

Av Mariann Sæther

For å komme til start må man padle over innsjøer og bære kajakkene i flere timer. Og etter endt padletur tenkte jeg at man trenger ikke å dra til øde avkroker som Nepal og Tibet for å finne eventyrlige opplevelser. Man trenger bare å reise til Nordland.

Filippo Brunetti (IT) boofer inn i ett av de mange morsomme droppene i øvre Glomåga. Foto: Mariann Sæther.

 

Verdens fineste vei
Etter femten år med reising er det ikke ofte jeg blir imponert over veistrekker. Fra to meter brede veier hengende i fjellvegger i Kina til øde grusveier i Patagonia har jeg fått min dose med spektakulære transportårer. Det er likevel lite som kan måle seg med Kystriksveien fra Mosjøen til Bodø. Møtet mellom fastlandet og Storhavet er dramatisk, og nok til å stilne de fleste. Av og til må naturen få snakke for seg selv. Enda mer eksotisk ble det når vi krysset polarsirkelen med ferga til Jektvik, som en siste fjær i hatten til Kystriksveien på Helgelandskysten. Etter en overnatting i fjæra i Tjongsfjorden brukte vi en siste time frem til Glomfjord, som var siste proviantstasjon før vi padlet ut på Storglomvatnet. Eventyret var i gang.

Over ryggen
Man blir liten når man padler i skyggen av isbreene som velter ned fra Vestbreen av Svartisen. Små isfjell i vannet minner om at temperaturen er langt unna badeland, og nakken får kink av to timer med padling og konstant vridning til høyre for å beundre isen som når helt ned til Storglomvatnet. Vel fremme er det på tide å rigge kajakkene til bæring – tre timer går med til å krysse over ryggen som skiller Storglomvatnet og den spede begynnelsen av Glomåga. Alle bærer tungt, for vi er kun gruppe nummer to som skal inn til Glomåga. Av gruppe nummer en fikk vi vite at de hadde brukt tre dager, og at det var greit å ta med nok proviant på turen. Dermed bar de fleste 40 kilos bører i form av kajakk, soveutstyr og mat.

Det er enormt å kunne våkne omringet av stillhet og ødemark! Mariann Sæther nyter morgenen. Foto: Ron Fischer.

 

Mellom kjemper
Den første kvelden ble tilbrakt i skyggen av renskurte dalsider og glimt av is både til høyre og venstre. Vi gikk til sengs med polarnatten like lys som den skal være i juli, og våknet fulle av forventninger til neste dag. Sakte, men sikkert ble elva større etter hvert som den samlet vann fra de to ruvende iskjempene Vestisen og Austisen på hver sin side av dalføret. Før Bjørnefallet er elva liten og alpin, med små dropp og noen dypere juv. Her måtte vi gjøre en god del bæringer rundt fosser som ikke er padlebare, men vi fikk også padlet mange morsomme småjuv med dropp og sklier opp til tre meter.

Spektakulært
Turens høydepunkt kom i det vi nådde til Bjørnefallet, en imponerende, og upadlebar foss på cirka hundre meter. Med brearmen Flatisen i bakgrunnen og det asurblå Bjørnefossvannet i forgrunnen, var landskapspanoramaet uten tvil det vakreste jeg noen gang har sett. Vi spiste lunsj på stranda og satt stille en time ekstra for å nyte naturen rundt oss.

For meg ligger mye av kajakkpadlingen nettopp i slike øyeblikk. Plutselig, mens man er på vei ned elva, finner man små naturmirakel som aldri glemmes. Fra Bjørnefossvannet er Glomåga også blitt stor, og renner over stryk og sklier som er morsomme å bære. I et kombinasjonsstryk fikk vi plutselig en svømmer, og det tok oss noen timer å få samlet utstyr, kajakk og ikke minst gruppen. Heldigvis var både padler og kajakk like hele, og vi fortsatte nedover med friskt mot. Det skulle vi snart angre på.

Louise Jull (NZ) blir liten i møte med naturen ved Bjørnefossvatnet.

 

Vanskelig juv
Etter en god natt søvn ved siden av elva fortsatte vi ut de siste femten kilometerne. Nå er det slik at de siste kilometerne på kartet manglet, men vi tenkte som så at ja, ja, det er sikkert ikke så mye helling igjen i elva. Der tok vi grundig feil. Etterhvert som dagen gikk padlet vi vanskeligere og vanskeligere stryk, og til slutt stod vi og klødde oss i hodet nede i et dypt juv. Elva var blokkert av store steinblokker, og å gå forbi på høyre elvebredd var umulig.

Etter en liten rådslagning bestemte vi at vi måtte komme oss over til motsatt elvebredd, og helst uten å måtte gå oppover elva igjen for å krysse. Dermed måtte vi foreta en heller nervepirrende ferging fra høyre til venstre, rett ovenfor store steinblokker med vannet spylende ned under. Det tok sin tid, hvor vi padlet én og én, og hvor vi passet på at alle kom seg trygt over med god sikring. To timer senere, etter å ha båret og dratt kajakkene gjennom noe som føltes som norsk urskog, stod vi ved utgangen av det blokkerte partiet av juvet og var glade for igjen å være på elva. Det er bra å bli minnet på at man skal ta lite for gitt, og at det alltid finnes gode løsninger bare man jobber sammen.

Fra kajakken ser elva annerledes ut! Foto: Diego Valsecchi.

 

Marmorslott
Etter noen morsomme stryk forandret elva plutselig karakter, og vi så streker av marmor i både juvvegger og elvebunn. Forventningene ble større ettersom vi rundet det siste hjørnet før Marmorslottet, og fikk øye på alle turistene. Vi var kommet til Marmorslottet. Glomåga har gravd ut vakre marmorskulpturer i elveleiet, og siden det er forholdsvis enkelt å gå inn til for vanlige turister, er dette en populær attraksjon å besøke i Nordland.

Den dagen fikk forøvrig turistene litt mer å ta bilde av i det vi kom flytende rundt hjørnet. De siste kilometerne ut til sivilisasjonen byr på kun ett større stryk, og slitne, men fornøyde nådde vi frem. Tre dager hadde blitt brukt på å padle gjennom ett av Norges aller vakreste dalfører, og inntrykkene hadde vært mange. Det er få steder jeg har vært som har rørt meg så mye som turen gjennom Svartisen med kajakk – naturen byr på enorme opplevelser som rett og slett må kalles eventyrlige.

«Med fire jenter på tur har vi det alltid gøy!» Foto: Ron Fischer

 

 

Med kajakk i Tysfjord

Hovedveien E6 krysser Tysfjord med bilferge. Ved Hellmobotn, lengst inne i Tysfjord, er avstanden fra havet til Sverige kun 6,3 kilometer. Øst for Hellmobotn ligger en av Nord-Europas lengste
Canyon.

Tysfjord er et lulesamisk område, og en betydelig del av befolkningen er samisk, eller av samisk opprinnelse. Tysfjord har i perioder på høsten store flokker med spekkhoggere som jakter på sild. Å se på disse er en populær turistattraksjon, og gjerne fra kajakk.

 

Stefjorden, på vei tilbake.
Stefjorden, på vei tilbake.

 

En av de ytre fjordarmene i Tysfjord er Stefjorden. Her ligger Stetind, som også er Norges nasjonalfjell.

I 1992 fikk Kjøpsvik fast veiforbindelse. En av tunnelene i denne veiforbindelsen går gjennom Stetind. Like ved fjellet ligger en utmerket parkerings og rasteplass. Denne plassen er utgangspunkt for klatreturer til Stetind eller padleturer i området. Det kommer fjellklatrere fra hele verden til Tysfjord for å bestige Stetinds mange klatreruter.

 

Stefjorden.
Stefjorden.

 

Fra Tromsø på ca. 6 timer

Vi (Jan Hugo, Viktor og Sigmund) kjørte til fra Tromsø til Stetind en varm fredag i midten av juni. Kjøreturen fra Tromsø tar ca seks timer. Neste morgen satte vi ut kajakkene våre i Stefjorden. Fra parkeringen og ned til sjøen er det knappe 50 meter grei bæring. Fjæra har småstein og er fin for å sette ut kajakker i. I dette området er Stefjorden rundt en kilometer brei og godt skjermet for ekstrem vind og sjø.

 

Sildpollen.
Sildpollen.

 

Vi startet turen med å padle inn til bygda Stefjordbotn ved å følge nordsiden av Stetind. Man får nesten stiv nakke etter å ha stirret opp på den blankslitte fjellsiden i en time. Inne i Stefjordbotn snudde vi utover og padlet forbi Stefjordneset og inn til sidefjorden Sildepollen. Sildepollen har stupbratte fjellvegger på tre sider. En av sidene er ”baksiden av” fjeltoppen Huglhornet (981 moh). Jeg vil tro at Sildepollen har fått navnet sitt fordi fjorden enkelt kan ”stenges” mens sildestimer var inne på besøk.

 

Strandhugg i Sildpollen er enkelt og teltplassene mange.
Strandhugg i Sildpollen er enkelt og teltplassene mange.

 

 

Over Stefjorden til Haukøya

Etter en lang pause inne i Sildepollen padlet vi tilbake og over Stefjorden til Haukøya. Vi padlet gjennom det smale sundet mellom Haukøya og Haukøyholmen og kom inn i Tømmeråsfjorden. Så rundet vi Haukøyholmens vestside og fant oss en fin teltplass midt på Haukøyholmens nordside. Den dagen hadde vi padlet ca 20 kilometer i rolig tempo.

Fra Halls fortopp mot Stetind.
Fra Halls fortopp mot Stetind.

Tropenatt på Haukøyholmen

Første oppgave etter vi kom på land var å legge en passe mengde øl til kjøling i lunkent sjøvann. Drikkevann bør man ta med hit, for Haukøyholmen ser veldig tørr ut. Vi grillet en god middag og hadde en rolig og avslappende kveld. Siden dette er en nordvendt plass, skinte sola ustoppelig. Men en varm tropenatt i Nord-Norge bør man slett ikke klage over. Neste morgen padlet vi tilbake til Stetind. Vi hadde frisk motvind, men uten store bølger, og returen på rundt ti kilometer tok to-tre timer.

Haukøyholmen - Kajakktur
Haukøyholmen

Halls fortopp

Ved ankomst til parkeringsplassen byttet vi om til fjellsko og gikk så opp til ”Halls fortopp” (1314 moh). Dette er en grei gåtur uten noen tausikring. ”Halls fortopp” er stedet hvor den enkleste klatreruta ut til Steind (1390 moh) starter. Dansken Carl Hall prøvde i 1889 å bestige Stetind, uten å lykkes. Imidlertid fikk fortoppen senere hans navn. I 1910 ble Stetind besteget for første gang av Ferdinand Scheldrup, Carl Willelhelm Rubenson og Alf Bonnevie Bryn.

Om kvelden var vi tilbake ved parkeringsplassen vår etter to spennede turdager rundt Stetind. Ved en senere anledning så vil jeg ta en ny tur i den fine Tysfjorden, gjerne inn til Hellmobotn som ligger inne i bunnen mot øst.

 

Kart over padleruten vi valgte.
Kart over padleruten vi valgte.

 

 

Litt om avstander i Tysfjord

Evenes flyplass, ca 2 timer med bil.

Bodø flyplass, ca 2 timer med bil pluss ferge fra Drag til Skarberget eller Kjøpsvik (fergetur ca ½ time).

Tromsø, ca 6 timer med bil.

Narvik, ca 1 time med bil.

Kjøpsvik er kommunesenter i Tysfjord og har ca 950 innbyggere. Kjøreturen fra Stetind til Kjøpsvik tar ca 20 minutter. Det er et hotell i Kjøpsvik. Turrapporter fra både padleturen og fjellturen ligger på min hjemmeside www.ryggsekk.net