Når padling blir kontaktsport!

I et forsøk på å dekke diversiteten i landets padleaktiviteter, må vi såklart innom kajakkpolo! Dette er en meget underholdende og actionfylt form for padling, uansett om du spiller eller ser på!

9 kajakkpolomiljøer i Norge
Det organiseres både VM og EM i kajakkpolo og rundt 27 nasjoner deltar. Her i landet er kajakkpolo er en nisje, men like fullt en egen definert grein i Norges Padleforbund. På slutten av 1990-tallet startet kajakkpolo opp som en sideaktivititet i noen av de etablerte padleklubbene i Norge, og i 2002 ble kajakkpolo innlemmet i Padleforbundet gjennom opprettelsen av Teknisk Komite Polo, TK Polo. Den opprettede komiteen skal profilere kajakkpolo og tilrettelegge for sesongplaner og terminlister, inkludert NM og to til tre NC. Man ønsker å få opp en konkurransekultur rundt kajakkpolo, med deltakelse både i konkurranser hjemme og i utlandet. Det er i dag 9 kajakkpolomiljøer her i landet. Disse finner man i Oslo, Larvik, Kristiansand, Bergen, Stavanger, Trondheim, Bodø, Tromsø og på Svalbard.

Startet opp i 2015
Redaksjonen i Padling dro på besøk til Oslo Kajakklubb (OKK) for å lære om kajakkpolo. Her møtte vi fantastiske Stein Ragnar Hagen-Breda som har full oversikt over alt som rører seg i OKK. Klubben var tidlig ute med kajakkpolo, forteller Hagen-Breda. Det hele startet i 2015 da vi var så heldig at italieneren Attilio Dell’Arte begynte i klubben og ble primus motor i oppbyggingsfasen. Dell´Arte har blant annet vunnet det italienske landsmesterskapet og deltatt i junior EM i kajakkpolo. I dag er det Jon Anders Berthelsen som er OKKs polokoordinator, og han ble tidlig hektet på polo. Jeg begynte med kajakkpolo i 2016 og har spilt siden. Vi er nå rundt 10 aktive seniorer pluss at vi har rekruttert 15 juniorer og nye spillere, så miljøet i klubben er bra!

Jon Anders Berthelsen er polokoordinator i Oslo Kajakklubb, og er inne i sitt 7 år som spiller. I bakgrunnen ses et kajakkpolo-mål, med kurven to meter over vannflaten. Foto: Laila Reigstad.

 

Hvordan spiller man?
Man kan omtale kajakkpolo som håndballspill i kajakk. Er man hurtig, har styrke, teknikk og taktikk, ja så er man god i kajakkpolo. Men, hvordan spiller man, egentlig? Banen som brukes i konkurransene er satt opp med de internasjonale målene på 35 meter lengde og 23 meter bredde. Det konkurreres om å kaste vannpolo-ballen i en kurv med dimensjonene 1 x 1,5 meter. Det henger en slik kurv to meter over vannet i hver ende av banen. Man kan gripe og kaste ballen med hendene, i tillegg til at man kan bruke padleåren til å kaste eller føre ballen. Det er ikke lov å bruke åren til å slå ballen. På hvert av de to lagene er det fem spillere, og man kan ha opptil tre innbyttere. Disse kan rullere fortløpende. Kampene spilles i to runder a ti minutter, med tre minutters pause imellom. Dommeren kan kreve en time-out, da stoppes tiden. Hvert angrep kan maksimalt vare i et minutt. Dersom man går over dette minuttet tildeles motstanderen ballen. Regelen gjør at man unngår passivt spill.

Kontaktsport
Kajakkpolo defineres som en kontaktsport der det med visse begrensinger er tillatt å ramme og dytte motspillere. Ved overtredelser deles det ut grønt, gult eller rødt kort. Grønt kort gis som advarsel til spilleren, gult kort gjør at spilleren må av banen i to minutter og blir ikke erstattet, og rødt kort er utvisning fra kampen. Rødt kort kan gis til spiller, men også til trenere og lagledere. Det er utviklet en egen dommerløype for kajakkpolo. I 2020 deltok 16 padlere på dommerkursene for kajakkpolo.

Norgescup spilles på banen til Oslo kajakklubb. Det er fem spillere på hvert lag. Foto: Stein Ragnar Hagen-Breda.

Utstyret
La oss se på utstyret som brukes. Først kajakken. Det finnes egne polokajakker både i plast og karbon, men man kan bruke elvekajakker som et alternativ. -Vi har stadig økende antall polokajakker her i klubben, da spillingen øker i popularitet, forteller Berthelsen. I tillegg til våre egne så har vi fått låne fem polokajakker hos Norges Padleforbund. Polokajakkene kan ikke ha skarpe kanter eller noe som stikker ut, da det ville føre til skade på hverandre og/eller utstyr under trening og kamp. Etter hvert som polokajakkene blir godt brukt taper vi en hel del på dem, særlig på «bumpene» fremme og bak! Heller ikke padleårene kan har skarpe kanter eller metallforsterkede endestykker. Årene er maksimalt 220 centimeter lange. For å beskytte kroppen mot slag og støt fra både kajakk, årer og motspillere, er padlevesten veldig viktig. Vi bruker tykke vester, aldri tynnere enn rundt 2 centimeter. Det er påbudt med hjelm. Disse minner nok litt om ishockeyhjelmer! Gitteret er fast montert på hjelmen og er laget i hardplast eller metall.

Ute og inne
Her i OKK har vi en kajakkpolobane like ved klubblokalene, men har planer om å bygge to baner til like bortenfor, forteller Hagen-Breda. Med den fine rekrutteringen fra klubbens yngre så gleder vi oss over at vårt polomiljø stadig er i vekst! Om vinteren er alt tilfrosset her så da trener pologjengen en dag i uken i basseng til Norges Idrettshøgskole på Sognsvann. Om sommeren er det mye mer aktivitet. Da trener de tre ganger i uken her på banen. Før trening varmer de opp ved å padle en kjapp tur rundt Killingen i de korte polokajakkene. Etter runden er de klar til spilling og holder på i 1,5 til 2 timer! Det er finfin underholdning for oss som er på vei til eller fra padleturer, smiler Hagen-Breda, da OKKs polobane ligger like ved klubbens lokaler.

Om vinteren trenes det kajakkpolo i basseng. Her et glimt fra Oslo kajakklubbs trening i bassenget på Norges Idrettshøgskole i februar 2022. Foto: Stein Ragnar Hagen-Breda.

Rett inn på nasjonalt toppnivå!
Det er mange artige ting med polo, smiler Berthelsen som er OKKs spillende polokoordinator. Først så er kajakkpolo en veldig underholdende sport, både for oss som spiller og for de som ser på siden det er høyt tempo og mye action. For det andre så er det mye å lære, både regler, hurtig manøvrering av kajakken, bli god på rullen både med og uten åre, kast og mottak av ball, taktikk, bruke årene både til padling og til å stoppe, eller nå tak i ballen. For det tredje så møter man mange ivrige mennesker innenfor denne morsomme nisjen. Her i OKK er vi et internasjonalt lag, med spillere både fra Polen, Danmark, Tyskland og Italia. Til sist vil jeg nevne er morsom sak som gjelder for oss polospillere i Norge, nemlig det at om du begynner å spille i et av landets miljøer, ja så kommer man rett inn på et topplag på nasjonalt nivå!

Dette er lov! Med visse begrensinger er det tillatt både å padle inn i en motspillers kajakk og å dytte til motspilleren. Foto: Norges Padleforbund.

Både havkajakkpadlere og elvepadlere vil kunne finne sin nye padleaktivitet i kajakkpolo! Søk gjerne opp filmer om kajakkpolo på nettet, og les inne på Norges Padleforbunds sider under polo. Du vil fort oppdage at kajakkpadling + ballspill = sant!

 

Her kan du se live kajakkpolo i år:

NC1 går i Oslo 14-15. mai.
NM og NC2 arrangeres i Skien 25-26. juni.
NC3 går i Trondheim 3-4. september.

I tillegg ligger polobanen til Oslo kajakklubb flott til!

 

120 padlere utpå samtidig

Bergen by skal gjennom hele 2020 markere at det nå er 950 år siden kong Olav Kyrre grunnla Bergen og gjorde byen til landets hovedstad. Samtidig som jubileumsåret ble åpnet helgen 17-19. januar, ble det også arrangert Bergen Light Festival for første gang. Helt siden det i høst kom forespørsel fra arrangementskomiteen i festivalen om padlemiljøet hadde lyst til å delta i selve arrangementet, har vi gledet oss. Så klart ville vi det!

Karl Henrik Nymo var det viktige bindeleddet for informasjon mellom padlerne og arrangørene, og han kunne de siste ukene opp mot arrangementet stadig oppdatere oss på hvor mange padlere som hadde lyst til å delta. For å kunne ha oversikt over antall og identitet på deltakere, og unngå fullstendig kaos med hvem og hvor, så måtte alle melde seg på, helst på forhånd, til en av regionens klubber. På arrangementsdagen 18. januar møttes drøye 120 entusiastiske padlere på Vågen i Bergen, noe som må være den største kajakkansamling sett på Vestlandet.

Og det er jo ikke bare, bare når så mange skal koordinere skyss til seg selv, utstyret og kajakkene for å nå inn til en bestemt lokalitet på et bestemt tidspunkt i Bergen sentrum en lørdag. Og ikke minst reiste det seg spørsmål vi ikke visste svaret på. Hvor lang tid bruker egentlig 120 kajakkpadlere på å få på seg ull, tørrdrakt, parkere bilene og ta seg ut i kajakken? Klarer man å padle i formasjon når 120 padlere møter 7-8 sekundmeter vind og det både hagler og regner? Og hva med kommunikasjon innad i en så stor gruppe?

 

120 padlevenner

Få av oss hadde tidligere padlet i en så stor gruppe, men du verden så fantastisk det ble. Det var kajakker med kjentfolk i alle retninger og det føltes nesten som at man hadde gått ut på Facebook og åpent invitert alle sine venner til kajakktur. Etter en testrunde før det mørknet oppdaget man at det ikke var så enkelt for 120 padlevenner å holde en formasjon når man bruker ulik tid på mobilisering og holder ulikt padletempo. Det måtte noen justeringer til!

Vår deltakelse i Bergen Light Festival foregikk inne på selve Vågen i Bergen, altså området omtrent fra Håkonshallen til nye Fisketorget. Vi gled ut klokken 18.30, fullt rigget med hodelykter og flere andre lyskilder på hver kajakk. Det viste seg atter at møljepadling fungerer. Og ikke bare fungerer, men det ble et helt fantastisk skue både fra land og luft! Som en slags morild gled man innover Vågen langs Strandkaien-siden, svinget så over mot Bryggen der seilskipet Statsraad Lehmkuhl lå badet i lys og masse mennesker sto linet opp langs bryggekanten og fulgte med jubileumsunderholdningen på scenen. Brannbåten Sjøbrand lå midt på Vågen og sprøytet opp en vannvegg, som fungerte som et lerret for lyseffekter! Etter å ha krysset Vågen ankom vi Bryggen og området der scenen og publikum stod. Foran i vår svært store padlegruppe lå ti dyktige padlere som på signal synkronrullet akkompagnert med tromming på kajakkdekkene av oss øvrige padlere. Selv om man følte at vårt innslag kunne være mer fremtredende i arrangementet, så var det definitivt veldig morsomt å delta i en stor og sprudlende padlegruppe midt i Bergen sentrum!

Os-Stavanger i kajakk

Bjørn Tore stilte med tørrdrakt, vest, åre og akevitt. Han var ikke fan av mine «hipsterpinner», så han hadde lånt seg en egen åre. Hans alltid gode humør og en del brødmat var også med. Som den friluftsmannen han er hadde han lurt litt på proviantplaner. Det er jo butikker underveis og fisk i havet så det var vel ikke noe problem. Jeg stolte ikke helt på det, og tok med en god dose med REAL-turmat.

Ved godt mot før avreise i regnet. FOTO: SILJE HOLMELID.
Ved godt mot før avreise i regnet. FOTO: SILJE HOLMELID.

 

Friskere enn ventet

Vi padlet ut fra Hagavik kysthospital sør for Bergen i rolig sjø, men strøm og vind jobbet mot oss. Da vi kom ut av sundet følte vi oss fortsatt ved godt mot og vurderte Bjørnafjorden som grei å krysse denne ettermiddagen. Vel ute i fjorden møtte vi sterkere vind enn antatt og bølgene på rundt halvmeteren, med skum på toppen, slo godt i mellomgulvet da de traff oss midt imot. Det ble en frisk tur og vi brukte omtrent to timer over. Regnet bøttet ned, men vi hadde nok med å fokusere på padlingen til å bry oss om det. Vel over kom vi inn i en lun vik mellom noen holmer.

På land ble jeg straks fôret med en sjokoladebit og en ferdig åpnet øl i hånd. Bjørn Tore har forstått at det er viktig å få i noe rask energi og komme i god stemning når man skal slå opp teltet og gjøre klar leiren. Vi hadde funnet en flott teltplass, men været innbydde ikke til noe utendørs campingliv så vi fikk opp teltet og kom oss inn. Loggen viste 12.5 kilometer padling på vel tre timer, og Yr.no kunne fortelle oss at det hadde vært 11 m/ sek motvind over fjorden. Snittfarten hadde vært noe lavere enn det vi hadde sett for oss. Men det var nå et glemt kapittel, og vi hadde nå funnet roen i teltet. Et varmt måltid, et par øl og litt Akevitt senere sovnet vi i posene våre.

Bjørn Tore får de siste tingene i kajakken etter en velfortjent matpause i Fitjar.
Bjørn Tore får de siste tingene i kajakken etter en velfortjent matpause i Fitjar.

 

Glemte kaffe

Vi våknet torsdags morgen til det samme været som vi la oss til, og tok oss en skikkelig frokost i teltet. Brød og pålegg ble funnet fram og vannkokeren satt i sving. Jeg var sikker på at kaffen lå i kajakken, og stakk ut i regnet. Kort etter kom jeg lett fuktig men like tomhendt tilbake som da jeg gikk ut. Regnet hadde gått over til lett duskregn, og uten kaffe var det vel egentlig bare å pakke ned og komme seg avgårde. Vi var på vannet i 09:34 tiden og satte kursen sørover langs Huftarøy. Selv om kaffetørsten ikke var slukket, var det god stemning.

I litt mindre motvind enn dagen før, kom vi oss fint sørover, og etter vel 7.5 kilometer karret vi oss i land på en liten holme for hvile før vi krysset over fjorden til Fitjar. Det ble landkjenning etter nye 12 kilometer, og denne gangen unnet vi oss et varmt måltid. Det holdt til nye 15 kilometer padling gjennom Fitjarøyene. Vi kom oss i land på en gressflekk og studerte kart, tømte en pose med turmiks og strakk litt på beina.

Fint driv nedover Bømlo. Endelig litt lettere vær og glimt av sol.
Fint driv nedover Bømlo. Endelig litt lettere vær og glimt av sol.

 

Flotte Røyksundkanalen

Nøtter og sjokolade holdt til ytterligere 12 kilometer, og vi fikk oss en flott tur gjennom Røyksundkanalen i kraftig motsol – faktisk så kraftig at Bjørn Tore bare var millimeter fra padle rett i en stake. Han skvatt til da den kom til syne, og fikk så vidt manøvrert unna. Den strøk langs kajakksiden i fin fart. Vi fikk oss en god latter, og ikke lenge etter fant vi en grei teltplass, kom oss på land og begynte å tømme ut av båtene.

Med hodet ned i luken kunne jeg høre lyden av en boks som ble åpnet og da jeg snudde meg så jeg rett inn i en sjokoladebit og en øl. FOR en mann! Mens jeg satte opp teltet fikk Bjørn Tore i gang bålet. Vi var slitne etter 46.5 kilometer padling og ti effektive timer i kajakkene. Men det hindret oss ikke i å løfte både en og to bokser med styrkedrikk, og klokken ble over midnatt før vi kom oss i teltet. Mange røverhistorier og akevitt gjorde at tiden fløy.

Inngangen til Røyksundskanalen. Ganske fin padling igjennom, og vel verdt et besøk.
Inngangen til Røyksundskanalen. Ganske fin padling igjennom, og vel verdt et besøk..

 

Over Sletta til Haugesund

Vi kom oss relativt tidlig av gårde fredagen og tok en pause med noe brødmat etter 14 kilometer før Bømlafjorden skulle krysses. Planene var å ta et stopp til før Sletta skulle forseres, men det ble ikke noe av, og vi var straks ved Ryvarden fyr i solskinn og bølger. Vi følte oss ved godt mot og padlet på. Vi så nye varder hele tiden, uten at noen av de markerte innseilingen til Haugesund. Vi så to vindmøller i det fjerne og håpet det ikke var helt ned dit vi skulle. «Jaja, må vi så må vi» sa Bjørn Tore. Og det måtte vi.

Vi var rimelig slitne da de vel to meter høye bølgene fra alle kanter begynte å gi seg og motstrømmen gjorde seg gjeldende inn mot Haugesund. Haugesund kai viste seg å være lite tilgjengelig fra kajakk, men med god hjelp fra noen hyggelige bergensere i seilbåten Nefertiti, som lot oss bruke badeplattformen deres, kom vi oss i land etter 26 kilometer og fikk fortøyd kajakkene mens vi gjorde innkjøp og fikk oss en meget fortjent burger.

Greit å kunne sette seg ned i en stol og spise maten ved et bord. Bjørn Tore er travelt opptatt med å oppdatere sosiale medier, det vil si sms til familien om at Boknafjorden var unnagjort.
Greit å kunne sette seg ned i en stol og spise maten ved et bord. Bjørn Tore er travelt opptatt med å oppdatere sosiale medier, det vil si sms til familien om at Boknafjorden var unnagjort.

 

Dagsetappe på 60 km

Vi var nok et syn der vi gikk rundt i byen iført det vi hadde under tørrdraktene. Siden klærne våre lå i de tørre rommene i kajakkene og de var rundt to meter under oss på vannet, fikk det bare stå til. Jeg var glad jeg hadde turbukse under, mens Bjørn Tore hadde valgt sin slafsete Peter Pan-bukse av en stillongs. Vi spurte fint på restauranten om kleskoden vår var god nok til å slippe inn. Det var den heldigvis, og vi ble henvist til et bord. Det var selvfølgelig i trekken, og vi var heldige som slapp med skrekken.

Trekken er jo som kjent veldig farlig for oss eldre. Gode og mette og full av nytt pågangsmot og kaffe i kajakken, padlet vi videre mot sør. Dagslyset og pågangsmotet holdt i vel 20 kilometer, og vi fant en flott teltplass på Lauvøy, rett nord for Boknafjorden. Solskinnet var byttet ut med regn, så det var bare å få opp teltet i en fei og komme seg inn og ta ankerdrammen i soveposen. Vi var godt fornøyd med 60 kilometer padling.

To menn, ett bål, litt akevitt og røverhistorier. En nærmest perfekt avslutning på en god dag.
To menn, ett bål, litt akevitt og røverhistorier. En nærmest perfekt avslutning på en god dag.

 

Frisk nordavind

Vi våknet lørdagen av at vinden røsket godt i teltet og regnet overdøvde bølgeskvulpet, og vi fikk ikke noe hastverk med å komme oss ut. En tekstmelding fra min mor med oppfordring om å snu siden været var så dårlig, ble ignorert da vi oppdaget at vinden kom fra nordvest og bydde opp til dans sørover leia. Vi padlet ut fra bukten og satte i vei sørover mot og langs Vestre Bokn. Vi fikk gode småsurfer på bølgene, og min Norse Bylgja fikk god fart nedover mot Arsvågen. Vi fosset sørover i god fart og bestemte oss etter 11 kilometer for at fjorden så fin ut og fortsatte like greit ut. Så langt er det jo tross alt ikke, og vi følte oss lette og fine i kroppen.

Vi var da ved det østligste punktet på Vestre Bokn. Vi la kursen skarpt utover for å vinne høyde mot vinden, og padlet på. Fergesambandet Arsvågen-Mortavika viste seg å være godt bemannet denne formiddagen og vi merket at det var vanskelig å bestemme seg for om vi skulle gå foran eller bak de forskjellige avgangene. Den første fergen som nærmet seg bestemte vi oss for å vente til hadde passert før vi satte fart. Mens vi nærmet oss forsiktig, merket vi at bølgene var litt høyere enn først antatt, uten at det var noe problem. Noe rotete sjø ble det da fergebølgene og havdønningene kom fra litt forskjellige sider, men det gikk fint og vi satte fart.

I fint vær over fjorden. En av de roligste kryssinger på turen.
I fint vær over fjorden. En av de roligste kryssinger på turen.

 

En trøblete overfart

Vi padlet på, med dønninger fra nordvest og fergebølger fra sørøst, for å krysse leia. «Hva gjør vi med den der, da?» spurte Bjørn Tore og pekte. Fra babord kom tankeren Clipper Jupiter med sin 200 meters lengde og 37.000 bruttotonn farende i god fart. Vi lot vikeplikt være vikeplikt og ventet til den var passert. Høyst usikker på om de både kunne se oss, eller i det heletatt manøvrere på såpass kort strekk, tenkte vi det var like greit. Dønningene fra havet hadde økt og tankerens bølger var enda større enn fergene, men det varte ikke lenge før vi var på vei sørvestover igjen og kunne fokusere på å finne åpningen mellom Rennesøy og Mosterøy. Det viste seg å være litt trøblete å se på langt hold, når man i en kajakk ikke stikker særlig høyt opp over havet.

Det viste seg at det var flere ting som var vanskelig å se på lang avstand. Bølgene hadde økt betraktelig, og de var nå så store at vi ikke kunne se hverandre til tider, selv om vi holdt oss nære hverandre hele tiden. «På den positive siden, så er det jo vindstille nede i bølgedalene» kunne jeg høre Bjørn Tore rope til meg. For så vidt sant det, selv om vi strengt tatt skulle ønske det var litt roligere. Det føltes ganske heftig når bølgene begynte å brekke litt på toppene omkring oss, og jeg er sjeleglad for at jeg nærmest på impuls hadde kommet på å skaffe noen skikkelige neoprentrekk rett før avreise. Jeg hadde vært innom en kajakkbutikk på Askøy for en liten prat i lunsjen og tok med meg to trekk da jeg gikk derifra.

På vei ut mot Sletta. Bildet er tatt før bølgene ble for store til å ta fram kameraet.
På vei ut mot Sletta. Bildet er tatt før bølgene ble for store til å ta fram kameraet.

 

Halvannen time i «vaskemaskin »

Da vi la kursen litt innover mot Utstein kloster kjente jeg flere ganger at bølgene trakk kajakken min bakover og nedover, før de skylte inn over meg bakfra. Hele båten virket å være under vann til tider. Dette til tross, var det bare rundt ti liger vann i cockpiten da vi endelig kom oss til land. Hadde jeg hatt de gamle trekkene ville nok situasjonen vært helt annerledes. Vi anslo bølgene til å være opp mot tre meter eller så til tider, og da de gav seg litt bød de på gode surf innover mot en meget velfortjent pause. Selve kryssingen tok bare rundt halvannen time, men det var halvannen time i en «vaskemaskin» og slitsomt både for kropp og sinn.

Da vi var ute av båtene, kom det en kar ned og hilste på. Vi forsikret han om at vi ikke skulle være til bry og at vi bare skulle ha et varmt måltid og en hvil før vi dro videre, og at vi så klart bedrev sporløs ferdsel. Null stress, og vi fikk låne hagemøblene og satt oss ned i hver vår stol og spiste mat ved et bord i en flott hage. Karen visste ikke om han skulle være imponert, eller rystet over ferden vår over fjorden denne dagen. Det var en grunn til at vi ikke hadde sett noen fritidsbåter utpå, mente han.

«Stavanger here we come»! Man føler seg liten ved siden av slike skip, men likevel stolt over å ha gjennomført turen.
«Stavanger here we come»! Man føler seg liten ved siden av slike skip, men likevel stolt over å ha gjennomført turen.

 

Møtte sel og niser

Vi kom oss i båtene igjen, og fortsatte ferden sørover. Det var fint driv i sjøen og vi holdt god fart. Litt nede i sundet traff vi på vår første sel. Den lå i vannet og fulgte med på oss et lite øyeblikk før den forsvant. Jeg tror vi synes det var mer spennende enn selen. Men når vi først hadde fått ferten av dyrelivet kom kontakten oftere, og ikke lenge etter svømte en noen niser forbi oss. Vi var da kommet inn til Åmøy og var på oppløpssiden. Vi kunne nå se kranene på verftene, som for oss markerte innseilingen til Stavanger by, og vi satte kursen dit. I Bangavågen kom en sel svømmende mot oss. Den virket ikke særlig skvetten og svømte omkring og koste seg.

Vi kunne nå se målet og hadde kurs rett inn mot vågen i Stavanger. Der kunne vi se at det var et yrende folkeliv og høy musikk. Litt av en velkomst, tenkte vi og gledet oss til å bli hedret på maritimt vis da en brannbåt kom mot oss. Merkelig nok fortsatte den bare videre, uten noe salutt eller vannspruting. Jaja, vi fikk bare fortsette innover mot det ventende folkehavet. Da vi nærmet oss bryggen vinket vi til alle sammen, men det var kun to som vinket tilbake. Det var de som skulle hente oss og få utstyret vårt trygt hjem. Vi klappet til kai kl. 19:20 lørdag ettermiddag og hadde klart akkurat det vi hadde satt som mål, og var meget fornøyd med egen innsats.

Padleparadiset i vest

På fergeturen mellom Rutledal og Krakhella så vi det skumme på bølgetoppene i den 8-9 ms sterke nordavinden. På lørdag skulle det blåse opp mot 14 ms fra nord. Vi finleste kartet og ble enig om at første etappe skulle skje innaskjærs i medvind og i le av holmer. Vi satte kajakken ut ved Avløyp. Her er det offentlig parkering. Grunneieren bor like ved, og vi ba om tillatelse til å bruke stranden ved naustene til sjøsetting. Vi fikk en hyggelig prat i bonus. Fra Avløyp padlet vi en skjermet rute rundt syv kilometer til vikene sør på Lågøy.

Mellom knauser og med en lun havn på Litle Færøy lever eneboeren Roar. I viken over knausen ligger et lite hus for den som trenger ly på padleturen. FOTO: REMI KALDHUSSÆTER.
Mellom knauser og med en lun havn på Litle Færøy lever eneboeren Roar. I viken over knausen ligger et lite hus for den som trenger ly på padleturen. FOTO: REMI KALDHUSSÆTER.

 

Nykokt sjøkreps i fjæra

I Solund kan du kjøpe ferske sjøkreps direkte fra fiskeren. Vi hadde fått telefon- nummeret fra en fisker som leverte fem kilo kreps ved Hardbakke på bestilling. De var gigantiske. En østlending i turfølget kalte de for «Oslo-hummer». Den trivelige fiskeren fortalt at de var tatt med ruser like ved Lågøyna hvor vi skulle telte samme kveld. Kortreist mat, altså!

Det var første gang vi skulle padle med levende kreps i kajakken. Det var en merke- lig følelse. Vi fyrte i gang primusene og kokte opp sjøvann. Duften av deilige nykokte sjø- kreps bredte seg utover stranden. Snadder!

Gigantiske sjøkreps! På Hardbakke kan du bestille ferske sjøkreps direkte fra fiskeren. De smakte nydelig!
Gigantiske sjøkreps! På Hardbakke kan du bestille ferske sjøkreps direkte fra fiskeren. De smakte nydelig!

 

Mestring av padleteknikker

Vinden økte til kuling i løpet av lørdagen. I vikene på sørsiden av Lågøy var vi i le og kunne øve på styretak og manøvrering av kajakken. Det var godt å trene i kontrollerte former før vi kom ut i mer eksponerte farvann. «Jeg vil prøve eskimoredning», utbryter den yngste damen i følget.

Med en forsikring om at hjelpen var nær, veltet hun rundt i kajakken. Få sek- under senere fikk hun tak i baugen til sin gode venn og snudde seg rundt på rett sjøl. Begge armene ble kastet i været med et rungende gledeshyl! Etterfulgt av et aldri lite grøss. Mansjetten i halsen var ikke tett og nå rant vannet ned på innsiden av drakten. Det var fort glemt, for seieren var sikret, og vi skulle videre i aktivitet som varmet. Padling i medvind er gøy!

Med beina godt spent fast i cockpiten og hjelp fra baugen fra en venn kan du øve på hoftebevegelser og eskimorulle.
Med beina godt spent fast i cockpiten og hjelp fra baugen fra en venn kan du øve på hoftebevegelser og eskimorulle.

 

Gruppesamling med Alden i horisonten. Solund har så mye å by på for havpadlere. På fine dager kan en nå helt vest til Utvær og Gåsvær.
Gruppesamling med Alden i horisonten. Solund har så mye å by på for havpadlere. På fine dager kan en nå helt vest til Utvær og Gåsvær.

 

Eneboeren på Litle Færøy

Med vinden i ryggen fikk vi noen herlige surf sørover til Litle Færøy. Her gikk vi i land og ble møtt av øyboeren Roar Moe. Han har bodd her som eneboer i 20 år. Han viste oss den nyrestaurerte kaien.

«Den skal vare i 50 år,» sa han og blunket lurt. «Det skal komme andre etter oss, vet du». Det lille fiskerbondebruket fra 1905 er holdt godt vedlike. Roar sin begeistring for gamle håndverk og tradisjoner vises i tørr- steinsmurer og utskifting av kledning etter gamle byggeskikker.

Dette er et livsprosjekt og en plass med vakre løsninger. «Kom å se hvor dere kan bo, om dere har bruk for det engang». I viken bakom haugen står et lite hus som er åpen med et lite rom med plass til 3-4 personer som kan overnatte, og med to tørrdo i samme bygg. Her er det alltid åpent, i huset finnes også en liten ovn. For en gjestfrihet og for en trygg havn for oss padlere.

Lange lyse kvelder og bålkos i fjæra. Dette er livet! FOTO: REMI KALDHUSSÆTER.
Lange lyse kvelder og bålkos i fjæra. Dette er livet! FOTO: REMI KALDHUSSÆTER.

 

Landemerket Lågøystolane

På søndag avtok vinden og gjorde det mulig å padle ytterskjærs. På  vestsiden av Lågøy ser vi ut til Gåsvær og enda lenger nord mot den karakteristiske øyen Alden, eller den Norske hest, som noen kaller den. Fjellet synes på mer enn 100 kilometers avstand og er 481 meter høyt.

Vi fortsetter padleturen langs Lågøy til vi får øye på et annet kjent landemerke, nemlig Lågøystolane. «Hvordan er steinene havnet der?» kommer det  fra en i gruppen. «Det er flyttblokker som er transport med isen og blitt lagt igjen etter at breen har trukket seg tilbake.» Det blir stille og fotoapparatene kommer frem. «Er dere med på et stunt?» Litt betenkte, men likevel villig, blir en etter en med på stuntet.

De to midterste reiser seg i kajakken. «Stå skulder til skulder og hold godt tak bak ryggen til naboen. De to neste reiser seg, og nå står syv padlere tett i tett i kajakker som dupper rolig. «Ta et bilde! Dette skal jeg vise mine barnebarn når jeg havner på gamlehjem» Latteren sitter løst. En svak dønning setter brekken i bevegelse og nå blir samarbeidet riktig satt på prøve. «Ja, vi greide  det!» En etter en setter gruppen seg kontrollert ned uten at det blir bading. Imponerende, rett og slett!

Stor oppslutning på tradisjonsrik festival

– Det var daglig over 100 padlere på vannet og vi hadde ingen hendelser, takket være frivillige, kompetente ledere som har foretatt gode vurderinger.

 

Mange nye

– Vi var mest fornøyd med at vi så svært mange nye padlere, fra flere steder i landet, og at de opplevde å bli godt mottatt på festivalen. Videre har festivalen nok en gang vært en arena hvor både deltakere, turledere og instruktører har fått utvikle seg som padlere sier primus motor, Ronny Riise til Padling. Han har fått hjelp fra mange i padlemiljøet, men Ronny er administratoren med mange gode kontakter.

Tur- og havpadling er i ferd med å bli en folkesport, men når det kommer til litt mer utfordrende padling, er det mange som kvir seg. Særlig for vind – der bølger følger med. Imidlertid er det havkajakker de fleste kjøper seg, og på denne festivaler er det ingen nedre eller øvre grense for ferdighetsnivå. Her er alt fra grunnleggende kurs til det mest avanserte; British Canoeing 4* Sea Kayak Leader Training.

 

Utvikler padleferdigheter

I tillegg kommer deltakerne i kontakt med miljøer fra ulike klubber og miljøer der man kan videreutvikle padleferdighetene. For det er gøy med både litt lenger turer, og å prøve seg litt i bølger, slik at padling ikke bare blir en godværsaktivitet men kan drives hele året.

– Det var noe vekslende vær under festivalen, og det passet bra med tanke på alle de ulike kursene vi holdt, sier Ronny.

Rådslagning før neste aktivitet. FOTO: TORILL REFSDAL AASE.
Rådslagning før neste aktivitet. FOTO: TORILL REFSDAL AASE.

 

Strømpadling var et populært innslag på festivalen. FOTO: JAN KÅRE ANDREASSEN.
Strømpadling var et populært innslag på festivalen. FOTO: JAN KÅRE ANDREASSEN.

 

Dyktig ungdom

I år var det ca. 120 deltakere og 32 frivillige. Av de frivillige var det 12 elever fra Stend videregående skole som går i et langtidsløp mot å bli NPF Aktivitetsledere. De hadde ansvar for administrasjon, parkering og kontakt med kystradioen.

– Det var en fryd å jobbe med disse ungdommene. De utførte oppgavene på en eksemplarisk måte og blir gode å ha i padlemiljøet tiden fremover, med tanke på både kurs og opplæring av ungdom generelt, og til å bruke kajakken i aktivt og variert friluftsliv, sier Ronny.

 

Mange turer

Ikke bare kurs, men også turer på ulike nivå arrangeres på festivalen. De friskeste går ytterskjærs mens andre finner lunere områder. En gruppe dro også på strømpadling, en stor suksess. Nettopp beliggenheten til festivalen er ideell, der man kan velge og vrake i ulike forhold fra campen på Langøy kystkultursenter.

 

Det var mye kajakker og telt rundt hele vågen under festivalen. Vibeke Reigstad.
Det var mye kajakker og telt rundt hele vågen under festivalen. Vibeke Reigstad.

 

Båtbølger gjorde strømpadlingen ekstra spennende. FOTO: BERNT SOLHEIM.
Båtbølger gjorde strømpadlingen ekstra spennende. FOTO: BERNT SOLHEIM.

 

Mange lå i telt rett ved kystkultursenteret. FOTO: VIBEKE REIGSTAD.
Mange lå i telt rett ved kystkultursenteret. FOTO: VIBEKE REIGSTAD.

 

Flotte fasiliteter utenfor Urtemakeriet. FOTO: VIBEKE REIGSTAD.
Flotte fasiliteter utenfor Urtemakeriet. FOTO: VIBEKE REIGSTAD.

 

Kurs i røft farvann. FOTO: RONNY RIISE.
Kurs i røft farvann. FOTO: RONNY RIISE.

 

På vei ut fra vågen. FOTO: TORILL REFSDAL AAASE.
På vei ut fra vågen. FOTO: TORILL REFSDAL AAASE.

 

Bakeriet med høner i tunet

Like over sundet fra kystkultursenteret, ligger det snart legendariske bakeriet Urtemakeriet, som har flittig besøk av sultne padlere under festivalen. Sandstrand, nybakte boller, pizza, baquetter, kafé både inne og ute, høner i tunet, et par katter og i år; også et usedvanlig flott, nyreist grindverksbygg med kunstutstilling.

De fleste deltakerne bor i telt. Noen bor i campingvogn i nærheten, noen har båt og noen bor i Bergen og reiser hjem om kvelden. Telterne får gjerne varierte opplevelser her vest, for hvem ønsker seg vel ikke sol, men får en bekk gjennom teltbunnen i stedet… Festivaler inneholder det meste. Padlefestivalen 2020 er under planlegging.

 

Følgende kurs ble arrangert:
– NPF Grunnkurs
– NPF Teknikkurs
– NPF Aktivitetslederkurs
– British Canoeing 3* Sea Kayak Award
– British Canoeing 4* NEW Coastal Sea Kayak Award
– British Canoeing Coastal Navigation & Tidal Planning
– British Canoeing 4* Sea Kayak Leader Training)

Urban padling i hjertet av Bergen

Om nærmeste åpne havområde er langt unna, eller du ikke er avhengig av bølger for å trives i kajakk, kan urban padling kanskje være noe for deg. Nordåsvannet i Bergen, som egentlig er en fjordarm på rundt fem kvadratkilometer, ligger kun en ti minutters kjøretur unna sentrum, og byr på både naturopplevelser og urban stimuli. Så fremt det ikke ligger is på bergensernes populære rekreasjonssted, kan du padle her hele året.

Det som kanskje er aller gøyest er kontrastene du opplever ved å bare snu hodet andre veien. Du kan nemlig velge: vestover mot skogkledde øyer, Straume med strømmer å leke i, og åpen horisont, eller østover, der pulsen fremdeles kan slå i takt med trafikken som dundrer langs E39 like over hodet på deg. Begge deler gir deg en tur med mersmak, og variasjonene og rutene er mange.

Langs Nordåsvannet kan du padle inn i mange skjulte «bakgårder».

 

 

Trafikk og grafitti

Selv om naturen i form av måkeskrik, svaberg og solgangsbris er det du kanskje pleier å trakte etter når du skal padle, er det unektelig litt spennende å sitte i kajakk under motorveien mens bilene dundrer over deg i 80 kilometer i timen. Man føler seg liten under betongen, og tanken på tonnene som suser forbi rett over hodet på deg, kan fremkalle et og annet grøss. Det er heller ikke hver dag man padler under broer dekket med grafittimalerier eller gjennom smale kanaler, som er sluser inn til bakgårdene og parkene som omringer vannet. Her blir du på mange måter kjent med en annen side av byen.

Legger du ut fra Skjoldabukta i Fana, er det første du passerer, store heisekraner som strekker seg mektige mot himmelen. Det er som de brisker seg litt der de jobber med å bygge leiligheter med sjøfront i ti millioners klassen. De føler nok på konkurransen om oppmerksomheten. Langs sjøsiden ligger ærverdige gamle, velholdte og kvadratrike villaer, gjerne med en brygge, et gammelt badehus eller en liten strandlinje som tilbehør. Et mekka for den som er begeistret for arkitektur, og kan like å nyte den i form av både gamle villaer og nye, lekre funkisboliger. Er du heldig er Kygo hjemme i sin egen arkitektoniske perle, som ligger sentralt plassert med storslått utsikt over vannet. Boligen er et spennende syn i seg selv.

På Nordåsvannet kan du velge mellom byliv på den ene siden og natur, skog og stillhet på den andre. Vannet byr også på fuglekvitter og et mylder av små øyer - midt i Bergen.

 

Kongebolig

Ikke langt unna boligen til Bergens mest berømte mann, ligger boligen Kongen bruker når han besøker byen. Her finner du en nydelig park, som er populær blant byens befolkning i sommerhalvåret. Kommer du hit i mai, kan du nyte blomsterprakten i parken, som mest ser ut som en fargerik fest. Har du med niste, er dette det perfekte stedet for en rast og kanskje et bad i den lune viken. En sightseeing på land er å anbefale. Museet er åpent fra juni til august, og hvem vet? Kanskje kommer kongen?

Gamlehaugen, Kongens residens i Bergen, ligger majestetisk plassert ved Nordåsvannet.

 

Marmoreventyr

Naturen i Nordåsvannet er av det slaget som faktisk kan ta pusten fra deg. Med Ulriken i bakgrunn, er det aldri tvil om at du er midt i hjertet av byen mellom de syv fjell.

Nordåsvannet er omkranset av flere av byens syv fjell, og med Ulrikens topp i ryggen, kan du sette kursen mot Marmorøyene, der de på 1700- og 1800-tallet tok ut marmor som til og med pryder danske slott. På veien kan du sikre deg noen fine bilder under fjellet på nordsiden. Her er det bare å forberede seg på å bli bergtatt, for det er som om berget tar deg der det ruver flere meter over deg, med glatt fjell som stuper ned i fjorden. Padler du videre og runder øya på sørsiden, kommer du til flere fine viker, der det er enkelt å komme seg på land. Går du i land og vet hva du skal se etter, kan det være at du faktisk finner marmor under mose og stein. I dag er øyene mest kjent for å være fine teltplasser, og de er et populært stoppested for både padlere og båtfolk.

 

 

Kontrastenes rike

I det du setter kursen mot Skjoldabukta igjen, må du ta deg tid til å ta inn kontrastene. På en sen vårkveld i april, er inntrykkene mange og forskjellige. På den ene siden har de gule heisekranene tatt pause fra utbyggingen av det som skal la noens drøm om å våkne til sjøutsikt gå i oppfyllelse. Motorveien tar aldri kveld, larmen fra bilene flyter jevnt i det fjerne. De hvite små husene som klamrer seg til byens fjellside, lyser mot deg fra sentrum, og masten på Ulriken holder et øye med det hele. På den andre siden bader Marmorøyene i rød solnedgang. Tjelden har det travelt i fjæresteinene, og i den mektige skogen bygges det reder og kvitres så intenst som det bare kan kvitres på denne tiden av året. Fjorden er blikkstille og sola varmer deg i ryggen, der du padler mot land. Du vet du kommer igjen. Her kan du velge rute ut fra hva nettopp du ønsker å oppleve. Om du vil kjenne puls fra bylivet eller hvilepuls fra naturen, er opp til deg. «Ja, takk, begge deler», er faktisk mulig på Nordåsvannet

Impulsene fra byen gjør seg også gjeldende i grafittikunst under broene over Nordåsvannet

Flott lørdagstur over åpent hav

Slå til når været er der

For det første er det «langt» å reise dit fra Bergen. Først til Austrheim, så med fergen til Fedje, hvis man vil angripe Holmengrå på kortest mulig måte. Eller man må ta den på direkten, avspasere fra jobben om nødvendig og slå til når været er der. Ikke vente til helg, ferie eller sommer, men velge en periode da man er sikkert på at været er helt stabilt.

Det dreier seg om eksponert landskap; åpent hav. På ett eller annet vis har Holmengrå fyr fremstått som uoppnåelig. Ingen jeg kjenner hadde padlet ut dit, ikke engang de som har hytte eller hus på naboøyene til Fedje. Men det betyr ikke at ingen ikke har padlet ut dit. Jeg sjekket etter turen, og fikk treff på første henvendelse; den gikk til Merethe og Arne Eikefet. Men de hadde ikke vært i land.

Kanskje dette blir første ilandstigning fra kajakk? Umulig å vite.

 

Holmengrå med en nybegynner

Det hadde lenge vært godt vær på Vestlandet, høytrykk i tidlig i oktober og spak vind. På slutten av uken ble det mest avspasering, og etter en padletur et par dager før, hadde jeg bestemt meg. Lørdag skulle det bli Holmengrå. At ingen kunne være med, bekymret meg lite. Fredagen fikk jeg melding fra Kari Kløve som ønsket informasjon om en tur i Lindås.

-Hva med Holmengrå, spurte jeg?

Ingen nøling, Kari hadde tatt kurs og kjøpt kajakk noen måneder tidligere og regnet seg som nybegynner, men har vært seiler i alle år, er DNT-turleder og erfaren fjelldame, og innehar de urnorske gener, altså stål i bein og armer. Så vi dro til fergeleiet i Sæveråsvåg, lastet av kajakker og dresset oss opp. Vi la inn telefonnummeret til trafikksentralen på Fedje sånn i tilfelle, de har raske losbåter der, la en enkel plan om å gå nordover langs skjærene og så peile oss mot den grå stabben i det fjerne.

Les også: Kjøpeguide for førstegangskjøpere

 

Daffe dønninger

Havblikk, muligens noen små krusninger, daffe dønninger og varm sol. Ingen lang historie, vi padlet av gårde, og dreide fort nordvestover. Det skulle være ca. 12 km ut til holmen. Det ble ren kosepadling hele veien. En småbåt lå og duvet, tankskipene som trafikkerer oljeraffineriet på Mongstad hadde tatt siesta. Det var kun oss utpå der, i hver vår av disse fascinerende, små farkostene som kommer frem overalt der det er vann.

 

Læringskurven

Om Kari utfordret komfortsonen, nybegynner som hun var? Ikke. -Det er greit med bratt læringskurve, mente hun. For øvrig ble hun raskt rekruttert til vinter- og mørkepadling, til klubbtur til Solund/Utvær, og sommeren etter var hun på padletur til Grønland. Halvannen time senere fikk vi «landkjenning ». Jeg ville i land, og undersøkte mulighetene. Med min kajakk, som er rundt fem meter lang, var det akkurat nok plass mellom leideren og fast fjell til at jeg kunne komme meg opp fra cockpiten uten for mange skraper i lakken. Noen hadde lagt ut fendere, også, men jeg tror jeg skubbet dem unna fordi kajakken da kom ut til holmen. Det ble ren kosepadling hele veien. En småbåt lå og duvet, tankskipene som trafikkerer oljeraffineriet på Mongstad hadde tatt siesta. Det var kun oss utpå der, i hver vår av disse fascinerende, små farkostene som kommer frem overalt der det er vann.

 

Nærkontakt med Holmengrå

Men først inspiserte vi hele holmen, så etter alternative ilandstigningssteder og fotograferte fyret fra alle vinkler. Leideren, støpt inn i betongkaien, var nok beste mulighet. En av oss måtte holde kajakken mens den andre gikk opp. Kari fikk tilbudet først. Men hun var rett og slett ikke så interessert i å ta Holmengrå fyr i nærmere øyesyn, ville heller ligge utpå og nyte. Så hun tok ansvaret for kajakken og jeg slet meg opp leideren med fotoapparatet rundt halsen. Leideren er 90 grader og man må holde grepet for ikke å ramle uti. Tankene gikk til mine dager som sportsdykker, da vi skulle entre båten med fullt utstyr. Det var tungt.

 

Grønne gressbakker

Det viste seg å være en fin holme, med frodige grønne flekker mellom knausene, en litt sliten vokterbolig og et flott fyrtårn. Boligen kunne trengt litt omsorg. Holmengrå står ikke på listen over verneverdige fyr; det burde det være. Med mer egnede ilandstigningsfartøy er holmen tilgjengelig, nå som den gang det var folk der. Og det er et viktig fyr. Sammen med Hellesøy fyr på Fedje har det «ansvar» for store mengder tank- og lastebåttrafikk. Folk langs kysten (og vi andre) er mest redd for ulykker med tankbåtene, da er perspektivene skremmende.

 

Seiersrusen bobler liksom ikke over. Og selfie med en arm i været er utelukket når alderen snurrer rundt 60. Men jo; det er jo gøy å endelig ha kommet ut dit, ha vært på Holmengrå. Og jeg kommer gjerne igjen. Jeg håpet bildene ble bra nok til at jeg kunne legge på face. Speilrefleksen lå i lasterom på returen. Jeg labbet litt rundt på holmen, tok bilder og grublet litt på hvordan det måtte være å bo her ute. Holmengrå er i så måte ikke enestående. Det var nok mange ensomme timer her ute i uvær og tåke, selv om man hadde familien med. Men sannelig måtte det har vært fantastisk på slike solskinnsdager!

 

Svartskjera

Kajakkpasser Kari lå der tålmodig ute på havet og ventet. Hun kom bort til leideren og plasserte båten min slik at den var mulig å entre, selv med en hofte som var på vei over i historien. Hun var sulten, og vi pekte ut lunsjsted sør ved Svartskjæra. Fuglefredningstiden var over for i år. Der var det forsiktig sagt aldeles idyllisk. Tangen duvet så vidt i dragene, vi fløt like over sandbunn, måsen og skarven rørte seg ikke, solen sto rett på, det var helt stille; nærmere paradis kommer man ikke på våre trakter. Kari tok seg en svipptur inn på en holme, jeg hadde svippet meg på Holmengrå, og så gumlet vi i oss skivene mens vi langsomt drev mellom skjærene.

 

Over Fedjefjorden

I oktober blir dagene kortere, og vi valgte å ikke gå innom Fedje havn. Vi ville være ferdig lastet før det ble mørkt. Vi padlet sørover langs fluer og skjær nord for hovedøyen, og tok sikte på leden der fergen går. Her traff vi også på klubbkamerat Vigdis, som disponerte sted med kajakk på Fedje. Hun var ute og nøt solen hun også. Det bar i jevnt tempo rett over Fedjefjorden og tilbake til kaien og utset-tingsstedet på Sævrøy fergekai. Vi fikk plassert kajakkene på taket og alt utstyret, knapt vått, i baljer i bilen og kjørte hjem. Turen var slutt.

Turen ble en eneste lang opplevelse som særlig går inn i historien som Karis første padletur ytterskjærs. Og så var det et faktum at ingen av «gutta» i klubben halvannet år etter hadde kopiert oss. På padleklubbens høsttur til Fedje noen uker senere, blåste det for mye til å være forsvarlig å prøve seg på Holmengrå. Men om man ikke alltid når Holmengrå fyr, så er Austrheim, der vi gikk ut fra, et av landets mest varierte områder for padling, med sine mange holmer, skjær, viker, strender, kystkultur og friluftsområder utmerket egnet for telting. Og stabben Holmengrå og fyret ligger der. Er man vant til å padle litt og gjerne flere i selskap er den et oppnåelig mål selv på dager med litt mer vær enn det vi hadde.

Les mer: Flott langs nasjonale turistveier på Vestlandet

Cupstemning i Bergen

I Bergen har padleklubbene slått seg sammen om Vestenfjeldske Padlecup. Dette er et nytt samarbeid mellom de aktive klubbene for å øke deltakelsen på turer og konkurranser på Vestlandet.  Det er fire løp som avsluttes med maraton i Austrheim i august.

 

Link til resultater og sak etter årets cup:

https://padlesiden.no/Nyheter/Velfortjent-vinner-av-plitter-ny-kajakk/

 

Mer pes enn tur

Bergenske turpadlere har nok ikke helt tatt utfordringen med lørdagstur med nummer på båten. Det blir litt mer pes i løp enn på tur, men de fleste har godt av å få opp takten på padleåren iblant. 

 

 

High five ved start i Giro de Puddefjorden. Merethe Eikefet og Audun Håland. I bakgrunnen Arne Eikefet. Det kan nevnes at Audun Håland er primus motor for Austrheim Rundt i Nordhordland 12. august. Foto: Torill Refsdal Aase.

 

Først ble Eidsvågrunden på 10 kilometer arrangert under svært friskt nordvestavær. Her var det god oppslutning og mange dyktige padlere fra 12-70 år. Mange hadde det ganske travelt, og i front slet de to tidligere aktive konkurransepadlerne Torgeir Toppe og Einar Dræggebø med å holde hverandre i sjakk. Flattvannspadlerne er selvsagt raskest og helt i sin egen klasse. Det er et godt og sterkt konkurransemiljø i Njørd Ro- og Kajakklubb for tiden. 

 

 

36 kilometer

9. juni sto så Giro de Puddefjorden på kalenderen. Der var det anbefalt tur- og havkajakk. Løpet er 36 kilometer, og følger en spennende rute mellom holmer og skjær nord på Askøy, før det bærer over Byfjorden og inn Puddefjorden til Storelungeren.

 

 

God oppslutning om kajakkurs inne på Store Lungegårdsvann. Vått blir det. Foto: Per Skarsvåg.

 

Turen går fra de vakreste kystidyller til urbane strøk i Puddefjorden med industri- og kaiområder og nye boligblokker på hver side, og med målgang like forbi Nygårdsbroen der fjellet Ulriken troner midt i mot ved innpadlingen. Suveren vinner var Morten Wergeland Hansen fra arrangørklubben. Han padlet på tiden 3:42:49.

 

Stresset ingen

For vanlige tur- og mosjonspadlere er det langt å padle 36 kilometer med nummer på vesten. Det blir verken pauser eller så mye anledning til å nyte naturen. Men det er som man tar det. Padleklubben stresset ingen, og folkene i følgebåtene nøt dagen og passet godt på alle.

 

Fikk prøve polo

Inne på Lille Lungegårdsvann ble det, i tillegg til maraton-løpet, arrangert grunnkurs i havpadling. Klubben har en aktiv kajakkpologruppe, som lot besøkende og forbipasserende prøve seg på kajakkpolo. Det var populært og flere nybegynnere fikk etterhvert godt tek på sporten. Noen små svømmeturer ble det også.

 

 

Disse to karene kom inn som nr. 2 og 3. Det ble et spurtoppgjør der Terje Kreybu t.h. braste over målstreken syv sekunder foran Audun Håland. Foto: Per Skarsvåg.

 

Når du leser dette har også Hjellestad Rundt gått av stabelen. Dette er et løp som har vært arrangert i mange år, og i fjor var det egen klasse for tur- og havkajakk for første gang. Siste løp i cupen, går i Austrheim, rundt i Nordhordland. Dette er et fullt maraton med alternativ på halvmaraton for de som synes 42 km blir for drøyt. Løpet starter 12. august kl. 10 fra Mastrevik Havsportsenter.

 

 

Morten Kirkebø fra arrangørklubben var ”på tur” sa han, og koste seg gjennom løypen. Foto: Per Skarsvåg.