Turer Arkiver - Side 6 av 6

Med Hvitserk til Lofoten

Posted on 2012-05-242019-09-23 by Gjesteforfatter

Nybegynnerkurset varer i fire dager med utgangspunkt i Reine. I løpet av dagene på vannet får du innføring i padleteknikk og gode tips håndtering av kajakken i bølger og vind, navigering og det å forholde seg til andre fartøyer på sjøen. Kurset er det første trinnet i Norges Padleforbunds utdanningsprogram, også kalt VÅTTKORT. Ørn, sel og oter er blant dyreopplevelsene du kan regne med. Med litt hell også hval.

For deg som allerede er dreven i kajakken, er en firedagers kajakktur med utgangpunkt i Reine kanskje det riktigste valget. Prisen er den samme for kurs eller kajakkeventyr, kr. 8000,- Mer info: www.hvitserk.no

Spennende padleområde i Troms

Posted on 2012-04-202019-09-23 by Gjesteforfatter

Turen startet en augustkveld fra Mikkelvika på Ringvassøya. Vi krysset Skagøysundet, hvor man får Rebbenesøya på venstre side. Så forsatte vi utover på vestsiden av Hersøya. Her er det grunne og smale sund med mange holmer og skjær, og i perioder kraftig havstrøm. Men med vindstille og perfekt vær var dette ikke noe problem.

Vi overnattet i telt på Berntskogstranda, på Hersøya vestside.

Vest for Hersøya ligger Toftefjorden. Våren 1943 kom Jan Baalsrud inn hit fra Shetland med fiskeskøyta ”Brattholm”. Han tilhørte en gruppe skulle utføre sabotasjeoppdrag mot tyske installasjoner i Nord-Norge. Rett etter ankomst ble båten angrepet av tyske soldater. En ble drept, to hardt skadet og åtte tatt til fange og senere skutt. Jan Baalsrud greide å rømme, og ble den eneste av de 12 som overlevde. Etter to måneders intens og strabasiøs flukt fra tyskerne greide endelig Jan Baalsrud å nå sikkerhet i Sverige. Denne hendelsen er foreviget i filmen ”Ni liv”. Det står et minnesmerke i Toftefjorden til minne om de 11 som døde i forbindelse med ”Brattholm” tragedien.

Men tilbake til nåtiden. Etter en uforglemmelig solnedgang overnattet vi på Berntskogstranda, vest på Hersøya. På stranda fant vi tilstrekkelig med rekved til et bra bål. Mens vi varmet oss i solnedgangen ble det tussmørke. Vi koste oss med spekemat, potetsalat og god drikke. Å mimre om gamle og nye turer hører med. Neste morgen forsatte padleturen nordover.

Vi passerer gården Lille Måsværet som ligger på Nordkvaløyas vestside.

Underveis padlet vi forbi Hersøygård og flere andre veiløse gårder. Hersøya har mange gårder men fikk aldri noen vei. I dag benyttes bebyggelsen som fritidshus. Vi krysset Bårdsundet over til Nordkvaløya. Ved Laukvika, lengst vest på Nordkvaløya, finnes det rester av en kai. Det gamle fiskebruket er helt borte. Også på Nordkvaløya er det mange fraflyttede hus og gårder og ingen vei. Vi forsatte mot nord. Man legger godt merke til den imponerende gården i Lille-Måsværet. Vest for Nordkvaløya ligger Store Måsværet, Lille Måsværet og kanskje hundre store og små holmer og skjær.

Området rundt Måsvær og Nordkvaløya er rikt på sjøfugl, egg, dun og sel, og farvannet byt på mange grunne områder med vanndybde på noen få meter. Det er i perioder kraftig strøm i sundene. Derfor er dette et skummelt farvann i dårlig vær. Derfor er denne kajakkturen en typisk ”godværstur”.

Topptur til Skjerviktinden på Nordkvaløya.

Etter to timers padling fra Hersøya gikk vi på land i Hermannsfjorden på Nordkvaløya. Her la jeg merke til den intense, grønne fargen oppover fjellsidene. Dette er bilder jeg husker best fra Skottland og Shetland. Været var perfekt og en fjelltur passet godt. Etter noen timer i kajakk er det godt å strekke på beina. Når man kommer høyere opp får man en helt annen oversikt av området. Vi gikk opp på Skjerviktinden (672 moh). Fra denne toppen kunne vi se mot de nordlige Lyngsalpene i øst, mot Lopphavet i nord og mot øyriket rundt Måsvær. Vi hadde ”panoramautsikt” mot kirkestedet på Helgøya, tre-fire kilometer lengre øst.

På ettermiddagen padlet vi tilbake mot sør og til Lille-Måsværet. For meg er det obligatorisk med en liten stopp i Lille-Måsværet” obligatorisk. Dette er et utrolig spennende øyrike som får fantasier om tidligere tider i gang. Jeg la merke til at hovehuset hadde to solide stålvaiere fra taket og ned i bakken. Her er det nok lurt å være sikret mot ekstremvær fra nord eller vest.

Fra Skjerviktiden mot Helgøy i øst. Lengre bak sees Ringvassøya og nordlige deler av Lyngsalpene.

Etter noen kopper kaffe og litt sjokolade fortsatte turen sørover Bårdsetsundet. Vi kom inn på Hersøya’s østside. Neste stopp var på Engholmen. Vi laget en god middag fra Fjordland (enkelt med poser som raskt kan kokes i sjøvann), og fortsatte deretter sørover mellom Gårdsholmen og Hersøya. I lett østlig bris krysset vi Skagøysund over til Mikkelvika. Vi var inne om kvelden, samtidig som det begynte å mørkne. Da hadde vi padlet rundt 35 kilometer på rundturen vår.

Fra Hermannsfjorden på Nordkvaløya.

En utvidet turrapport med flere bilder finns på hjemmesiden min: www.ryggsekk.net

Viktor med Lille Måsværet bak.

Tidsforbruk:

Kjøreturen fra Tromsøya til Mikkelvika på Ringvassøya er ca 80 kilometer
(ca 1,5 timers rolig kjøring med bil).

Padleturen fra Mikkelvika til Bertskogstranda, vest på Hersøya er ca 6,5 kilometer

(ca 1 times padletur).

Padleturen fra Bertskogstranda til Hermmansfjorden på Nord-Kvaløya er ca 11 kilometer (ca 2 timers padletur).

Gåturen fra Hermannsfjorden på Nord-Kvaløya til Skjerviktinden (672 moh) er ca 5 kilometer, ca 1.5 time opp. Ca 1 time ned.

Padleturen fra Hermannsfjorden på Nord-Kvaløya via Måsvær, rundt Hersøya’s østside og til Mikkelvika er ca 17 kilometer (3 timers padletur).

Finer høstfarger på vei ned fra Skjerviktinden.

Inkaenes elv

Posted on 2012-03-062021-06-04 by Mariann Sæther

Det er få elver i verden som kan måle seg med inkaenes elv. Den flommer fra det hellige fjellet Auzanga te med sine ruvende seks tusen meter, og møter elven Urrbamba i Amazonas. Den sistnevnte flommer forøvrig forbi Machu Picchu, mens Paucar tambo vokter på sine egne inkahemmeligheter.

Det var fremdeles mørkt ute i det vi surret fast kajakker på taket av lokalbussen. Klokka hadde ringt 04.30, og vi hadde hoppet i padleklærne og stavret oss av gårde til et av disse gatehjørnene i Cusco hvor bussene går fra. Vi hadde fire timers kjøring fremfor oss, og ramlet ut av bussen ved ti-tida på morgenen.

I den lille landsbyen Paucartambo vakte vi stor oppsikt, og vi måtte rømme inn på en liten lokal restaurant for å sluke noen kopper kaffe før vi ruslet ned til elva. På put-in så den ikke imponerende ut, der den flommet rolig og brun gjennom landsbyen. Men på 250 kilometer faller den 1.500 meter, så vi visste at skinnet bedro. Og med avskjedsrop og vinking fra en hel landsby i ryggen satte vi kursen nedstrøms, endelig på plass i det som har blitt kalt Inkaenes elv.

Orange canyon

Vi hadde kajakkene godt lasta med utstyr. Til sammen planla vi å bruke åtte dager på veien ned, og i tillegg til mat hadde vi ett telt, to soveposer, to liggeunderlag og kokkeutstyr. Vi hadde et skift med tørre fleecer, og en regnjakke hver. Kajakken min veide rundt 30-35 kg, og siden elva ble brattere og brattere den første dagen var jeg mer enn sliten når vi kom til et egnet leirsted. Så langt hadde vi padlet ti km med grad tre, men uten flattvann, og fem km med stadig brattere grad fire. Elva var grunn, steinete og blokkert. Et utrolig tordenvær skrallet mellom fjellsidene, og jeg følte meg liten der vi så mindre og mindre sivilisasjon etter som timene gikk. Med regnet sildrende ned satte vi opp camp og lagde middag: potetstappe med tunfisk og spinatsuppe. Nam! Deretter var det bare å krabbe inn i teltet og gjøre det opplagte: sove.

Klokka fem neste morgen våknet vi sammen med fuglekvitter og tåke hengende mellom fjellsidene. Vi drakk masse kaffe og kom oss på elva til klokka var åtte. Nedstrøms ventet et juv som blir kalt Orange Canyon, på grunn av de oransje steinene som ligger i juvet. Det var også her vi visst at de første grad fem strykene ventet, og både Ron (Fischer) og jeg var spente i det juvveggene trakk seg sammen noen kilometer nedenfor.

De neste fem timene ble brukt til å synfare, padle og bære forbi det ene stryket etter det andre. Orange canyon viste seg å leve opp til sitt navn, med enorme oransje steinblokker både i strykene og langs elvebredden. Vi padlet for det meste grad fire stryk, og noen få femmere, som var blokkerte og hissige. Gøy! Den kvelden fant vi en liten leirplass med en liten sandstrand, og med sola tittende frem var livet godt å leve. Etter nok en runde med poetstappe, suppe og tunfisk kravlet vi ned i soveposene, mette av inntrykk.

Bratt, bratt og atter bratt

De neste dagene gikk med til å sove, spise og padle. Vi padlet mellom hundrevis av dype juv, med en bratt fjellkjede som vokter på venstre side av elven, og en litt mindre fjellkjede som grenser mot Amazonas på høyre side. Av og til så vi glimt av små hus oppe i fjellsidene, og noe som lignet på dyrket mark. En kveld kom to guttunger ned til campen vår for å fiske, og de fortalte om livet i dalen, på en blanding av spansk og quechua, det lokale språket. De var nøye med å peke ut at de var fra inkafolk, og at dette var en inka elv. Det er tydelig at kulturarven står sterkt i Paucartambo dalen, og vi så spor etter gamle stier, broer og ruiner gjentatte ganger. En morgen ble vi overrasket av en bonde i det vi koste oss med morgenkaffen, og etter å ha hilst pent og knapt nok kastet et blikk på kajakkene våre, dristet han seg til å spørre om vi kunne opplyse ham om hvilket solcellemerke som var det beste. Han hadde nemlig ikke lys i huset sitt. Det er vel første og siste gangen jeg skulle ønske jeg var ekspert på akkurat det området.

Kajakktur Peru - landsbyen Paucartambo. Foto: Ron Fischer. — Klar for put-in i den lille landsbyen Paucartambo. Foto: Ron Fischer.

Rant og rant

Og elva, den rant og rant. Aldri har jeg padlet en elv med så lite flattvann. Vi hadde padlet i tre dager, og det hadde aldri vært et opphold i strømmen. Det var som å sitte i et padletog der man monoton boofet valser, padlet rundt steiner og fant linjer uten å tenke over hva man gjorde. Vi må ha padlet tusenvis av stryk, og de aller fleste grad fire. Hvilken perle av en elv.

Dag fire bød på det den største bæringa på turen, det bratteste stryket og det trangeste juvet med et stryk det ikke er mulig å gå forbi. Bæringa var det verste, og det tok oss en time å komme forbi. Jeg tryna kun to ganger, og holdt på å miste båten min i elva kun en gang, noe som var bedre enn jeg fryktet i det jeg startet å klatre over steinblokkene med min 35 kg tunge kajakk på slep.

Tidlig på ettermiddagen kom vi til et stryk som var helt utrolig bratt. De første to hundre metrene var veldig grunne og rimelig rotete, så vi bar forbi, og deretter satt jeg med hjertet i halsen den neste kilometeren. Bratt er stikkordet! Den kilometeren droppet noe sånt som 250 “feet per mile”, og fikk Skjørli til å ligne på en skikkelig tam kosetur. For en gangs skyld var jeg glad for at kajakken var så tung, for det var flere ganger jeg måtte punche valser som oppstod ut av det blå foran kajakken min.

Kajakktur i Peru — Mariann på et av de utallige grad fire strykene. Foto: Ron Fischer.

Vi smilte fra øre til øre, og smilte enda mer noen kilometer lengre nede når vi stod fremfor et imponerende dypt juv, med slette fjellvegger. Inngangen var en eneste stor steinhaug, så den kom vi oss forbi ved hjelp av å hoppe, dra og skyve kajakkene. Men så måtte vi til pers. Et delvis blindt stryk stod på menyen, med store valser, steiner, bølger og curlere, men med en ren linje gjennom på midten, og flattvann nederst. Gøy! Den kvelden var vi mer enn tause i leiren, slitne, fornøyde og totalt lykkelige med å bare være akkurat der vi var – langt nede i en elv i Perus ødemark.

Overraskelse

Etter å ha padlet i flere dager gjennom et utrolig landskap begynte helningen på elva å jevne seg ut. Kartet fortalte oss at vi var omtrent en dag unna samløpet med Urrubamba, og vi forberedte oss på en rolig dag. Men den gang ei. Rundt en sving ble vi møtt av et voldsomt syn. Et enormt jordras hadde demmet opp elva, og bare en liten del av den fikk lov til flomme over på venstre side. Den første delen av stryket var ikke padlebart, og vi måtte ut og gå, noe som viste seg å være lettere sagt enn gjort. Gjørma var dyp, farlig og ustabil. Det tok oss en time å krysse en flate på 200 meter, god hjulpet av noen lokale som kom forbi. Vel tilbake på elva var det nok en gang en Middle Oetz følelse, i det det var null bakevjer å se, grumsete vann og bratt. Men etter en kilometer var det nok en gang slutt, og fra her og ned roet elva endelig ned tempoet etter fem dager på høygir.

Ved samløpet fikk vi huket tak i en “lancha”, som er en 15 meter lang åpen kano med påhengsmotor. Disse farkostene kjører opp og ned Urrubamba med de innfødte som er på vei til markedene i den lille byen Ivochote, 40 minutters oppstrøms. Fra der var det bare å bite tennene sammen under en 20 timer lang busstur tilbake til Cusco. Det skal sies at dusjen var mer enn velkommen ved ankomst!

For en elv

Om du noensinne har muligheten til å padle elven Paucartambo, Inkaenes elv, så anbefaler jeg turen på det varmeste. Fra de høye Andesfjellene til den varme Amazonas på en uke. Den er vanskelig å slå.

Med kajakk i Tysfjord

Posted on 2012-02-062019-09-23 by Gjesteforfatter

Hovedveien E6 krysser Tysfjord med bilferge. Ved Hellmobotn, lengst inne i Tysfjord, er avstanden fra havet til Sverige kun 6,3 kilometer. Øst for Hellmobotn ligger en av Nord-Europas lengste
Canyon.

Tysfjord er et lulesamisk område, og en betydelig del av befolkningen er samisk, eller av samisk opprinnelse. Tysfjord har i perioder på høsten store flokker med spekkhoggere som jakter på sild. Å se på disse er en populær turistattraksjon, og gjerne fra kajakk.

En av de ytre fjordarmene i Tysfjord er Stefjorden. Her ligger Stetind, som også er Norges nasjonalfjell.

I 1992 fikk Kjøpsvik fast veiforbindelse. En av tunnelene i denne veiforbindelsen går gjennom Stetind. Like ved fjellet ligger en utmerket parkerings og rasteplass. Denne plassen er utgangspunkt for klatreturer til Stetind eller padleturer i området. Det kommer fjellklatrere fra hele verden til Tysfjord for å bestige Stetinds mange klatreruter.

Fra Tromsø på ca. 6 timer

Vi (Jan Hugo, Viktor og Sigmund) kjørte til fra Tromsø til Stetind en varm fredag i midten av juni. Kjøreturen fra Tromsø tar ca seks timer. Neste morgen satte vi ut kajakkene våre i Stefjorden. Fra parkeringen og ned til sjøen er det knappe 50 meter grei bæring. Fjæra har småstein og er fin for å sette ut kajakker i. I dette området er Stefjorden rundt en kilometer brei og godt skjermet for ekstrem vind og sjø.

Vi startet turen med å padle inn til bygda Stefjordbotn ved å følge nordsiden av Stetind. Man får nesten stiv nakke etter å ha stirret opp på den blankslitte fjellsiden i en time. Inne i Stefjordbotn snudde vi utover og padlet forbi Stefjordneset og inn til sidefjorden Sildepollen. Sildepollen har stupbratte fjellvegger på tre sider. En av sidene er ”baksiden av” fjeltoppen Huglhornet (981 moh). Jeg vil tro at Sildepollen har fått navnet sitt fordi fjorden enkelt kan ”stenges” mens sildestimer var inne på besøk.

Strandhugg i Sildpollen er enkelt og teltplassene mange.

Over Stefjorden til Haukøya

Etter en lang pause inne i Sildepollen padlet vi tilbake og over Stefjorden til Haukøya. Vi padlet gjennom det smale sundet mellom Haukøya og Haukøyholmen og kom inn i Tømmeråsfjorden. Så rundet vi Haukøyholmens vestside og fant oss en fin teltplass midt på Haukøyholmens nordside. Den dagen hadde vi padlet ca 20 kilometer i rolig tempo.

Tropenatt på Haukøyholmen

Første oppgave etter vi kom på land var å legge en passe mengde øl til kjøling i lunkent sjøvann. Drikkevann bør man ta med hit, for Haukøyholmen ser veldig tørr ut. Vi grillet en god middag og hadde en rolig og avslappende kveld. Siden dette er en nordvendt plass, skinte sola ustoppelig. Men en varm tropenatt i Nord-Norge bør man slett ikke klage over. Neste morgen padlet vi tilbake til Stetind. Vi hadde frisk motvind, men uten store bølger, og returen på rundt ti kilometer tok to-tre timer.

Halls fortopp

Ved ankomst til parkeringsplassen byttet vi om til fjellsko og gikk så opp til ”Halls fortopp” (1314 moh). Dette er en grei gåtur uten noen tausikring. ”Halls fortopp” er stedet hvor den enkleste klatreruta ut til Steind (1390 moh) starter. Dansken Carl Hall prøvde i 1889 å bestige Stetind, uten å lykkes. Imidlertid fikk fortoppen senere hans navn. I 1910 ble Stetind besteget for første gang av Ferdinand Scheldrup, Carl Willelhelm Rubenson og Alf Bonnevie Bryn.

Om kvelden var vi tilbake ved parkeringsplassen vår etter to spennede turdager rundt Stetind. Ved en senere anledning så vil jeg ta en ny tur i den fine Tysfjorden, gjerne inn til Hellmobotn som ligger inne i bunnen mot øst.

Litt om avstander i Tysfjord

Evenes flyplass, ca 2 timer med bil.

Bodø flyplass, ca 2 timer med bil pluss ferge fra Drag til Skarberget eller Kjøpsvik (fergetur ca ½ time).

Tromsø, ca 6 timer med bil.

Narvik, ca 1 time med bil.

Kjøpsvik er kommunesenter i Tysfjord og har ca 950 innbyggere. Kjøreturen fra Stetind til Kjøpsvik tar ca 20 minutter. Det er et hotell i Kjøpsvik. Turrapporter fra både padleturen og fjellturen ligger på min hjemmeside www.ryggsekk.net

Bli med på lesertur til Grønland

Posted on 2012-01-032021-06-04 by Gjesteforfatter

Øst-Grønland byr på mektige breer, isfjell i alle slags former og fasonger, storslagen natur og mulighet for nærkontakt med dyrelivet både til lands og til vanns. Begge turer går over 12 dager og omfatter ikke bare padling, mens også fotturer, besøk av fangslandsbyer, opphold på hotell i Øst-Grønlands hovedstad Tasiilaq, helikoptertur og bading i Den blå lagune på Island på returen.

Historisk sett var kajakk det eneste fremkomstmiddelet på Østkysten av Grønland. Men inuittene har sluttet å padle, og nå er det padlere fra andre deler av verden som ivaretar tradisjonen, riktignok med moderne havkajakker. Denne delen av verdens største øy er et eventyr av dype fjorder, dramatiske fjell, voldsomme breer som kalver, masse glitrende isfjell og sel og hval.

På disse leserturene er det også lagt inn en to dagers fottur i flott natur med overnatting i fjellhytte. Foto: Edmund Mongstad.

I løpet av seks dager blir Padling sine lesere tatt med innover spektakulære, smale fjorder med tinderekker som steiler flere tusen meter opp fra havet. Ofte starter padlingen når det er tåke eller lavt skydekke, men når været letter utpå formiddagen, mister du nesten pusten fordi naturinntrykkene blir som et sjokk for sansene. Vannet som kommer fra breene er grønt, sorte berg stuper ned mot havet og langs land ligger hvite sandstrender som perler på en snor.

Årets to leserturer har avreise 31. juli og 19. august, hver med 12 dagers varighet. Ordinær pris er 34.950 kroner, som inkluderer fly tur/retur Oslo-Grønland, innenlandstransport, hoteller, alle måltider, alt av fellesutstyr og vanntett ytterbekledning til padlingen. Padlings abonnenter får 1.000 kroner i rabatt ved bestilling før 1. mars, i tillegg til en gratis Hvitserk-lue til en verdi av 250 kroner. Turene har norsk, erfaren padleguide, og det blir maksimum 10 deltakere.

For nærmere informasjon og påmelding: www.hvitserk.no. Du kan også ringe: +47 23 21 30 70.

Kul i kajakk

Posted on 2011-10-172019-09-23 by Gjesteforfatter

Linus kikker litt overlegent på oss over solbrillene. Poserer villig for fotografen der han sitter i kassen sin, på akterdekket av Tove Karin Olsen sin kajakk. Vi møtte dem i Bjørnsund, et pittoresk fiskevær på Romdsdalskysten. Beliggende ytterst i havgapet, med beryktede Hustadvika som nærmeste nabo. Hele området er storslått og vakkert, mangfoldig og dramatisk. Her kan du oppleve kontrastene i landskapet. Det er som om Skaperen har slengt fra seg et restparti av natur her ute i havet, sør for Hustadvika, ytterst i Romsdalsskjærgården. Litt av alle effekter er tatt i bruk – fjell, fjorder, bratte klipper, sandstrender og lune viker, blankskurede svaberg, grønne enger, fargerike blomster og mengder med sjøfugl. Et eldorado som utforskes aller best med kajakk.

Både Nordre- og Søndre Bjørnsund er typiske representanter for de gamle fiskevær i Møre og Romsdal. Her står husene tett i tett. Begge havnene er verd å besøke.

Her kan man smyge seg mellom holmer og skjær. Dra på oppdagelsesferd dit man ikke kommer med andre farkoster. Besøke tradisjonelle fiskevær og steder ”hvor man skulle tru at ingen kunne bu”. Trekke kajakken opp på en hvit sandstrand eller utfordre havet i vest. Men vær forberedt på at værgudene kan ha et ustabilt humør. Her ute, med storhavet som nærmeste nabo, kan du oppleve det meste av vær i løpet av en dag. Jevnlig holder Skaperen storrengjøring; vasker, skurer og polerer landskapet med sine enorme krefter. Krefter som gjennom årtusener har formet, og omformet landskapet. Som etter en grundig rengjøring hjemme er det etterpå tid for å nyte verket, og tid for ettertanke.

Sommerhus ved havet

Søndre Bjørnsund, Nordre Bjørnsund og Hammarøya utgjorde en gang i tiden et av Norges mest pittoreske lokalsamfunn. Her hadde folk søkt sammen, tett i tett. Som til en felles beskyttelse mot elementene, mot uvær og en endeløs rekke av stormer. Sammen er de sterke, hver for seg små mot den mektige naturen. Bjørnsund ligger rett nord for Gossa og ut mot Hustadvika, bare noen nautiske mil fra Bud – som er landfast.

Bjørnsund ligger rett sør for Hustadvika, med storhavet som nærmeste nabo. Disse samfunnene kom til for at de lå så tett på de rike fiskefeltene i vest.

Det er to havner her, Søre- og Nordre Bjørnsund. Det er ikke forbindelse mellom havnene via landveien. Begge havner har sin sjarm og er vel verd et besøk, og med kajakk er det ikke lange veien mellom de to bilfrie fiskeværene. Det er i Nordre Bjørnsund at Linus, Tove Karin Olsen, samboer Bjørn Roar Warholm og Linus sin lillebror Johannes Olai holder til når de har ferie. Far til Tove Karin er oppvoks i Bjørnsund, og her har de sommerhus. De fleste kommer til Bjørnsund med rutebåt eller med egen båt, men fiskeværet ligger ikke lengre fra landfaste Bud enn at det er greit å padle ut. – Vi bruker en liten time på turen over, sier Tove Karin. Når de ikke er i Bjørnsund holder de til i Ulsteinvik, som også er et flott padleområde.

I kompakt innpakning

Linus er en spretten og livsglad Jack Russell terrier på 3 ½ år. Det er mye hund i kompakt format. Den er ikke så stor, men det vet den trolig ikke selv. For Jack Russell terrierne oppfører seg selvsikkert og uredd. Vi spør Linus om han også er uredd på sjøen. – Jeg må innrømme at jeg ikke er så fryktelig glad i å svømme, men jeg elsker å være i båt – enten det nå er seilbåt, robåt eller kajakk, forteller Linus til Padling. Matmor legger til at han har vært med å seile regatta og har sin faste plass i kajakken når de er ute og padler. Han er rett og slett en skikkelig ”Salty Dog” – en sjøulk som kan sette sjøbein og tisse i motvind.

Det levende øysamfunnet Ona, ytterst i Romsdalsskjærgården, klorer seg fast på den siste grå steinknausen før storhavet tar over. Fra Onakalven er det panoramautsikt mot havet i vest.

– Men det kan bli litt kjedelig av og til. Vi Jack Russell terriere er ikke kjent for å være så veldig tålmodige. Det hender at jeg heller vil sitte på fanget til mor, og av og til tar jeg meg en liten runde på dekk. Derfra kan jeg speide etter sjøfugler og fisker, sier den lille krabaten. Han legger til at han alltid må ha flytevest på. Tove Karin forklarer at vesten har flere funksjoner. Skulle hunden falle i sjøen holder den seg flytende, og siden vesten har sterk farge er det lettere å finne den igjen. Dessuten har alle hundevester håndtak på ryggen, og det gjør at det er enklere å få bikkja om bord i båten igjen om den skulle falle i vannet. – Linus føler seg også mye tryggere med vest om han skal ut og svømme, sier hun. Solbrillene har han delvis for å beskytte seg mot de kraftige refleksene fra solen, og delvis for å se kul ut. – Det er jo viktig å ta seg godt ut. Det kan jo være vi treffer på en lekker tispe undervis, flirer han – uten å utdype dette videre. Visstnok var det noe med frivole Fido fra Finnøy.

Ferske i faget

Så veldig lenge har ikke Tove Karin Olsen og Bjørn Roar drevet med padling. De er medlemmer av Herøy Kajakklubb, en ganske fersk men svært aktiv kajakklubb på Sunnmøre. Kurs og Vått Kort tok de gjennom klubben, og til å begynne med lånte de klubbkajakker. I fjor sommer investerte de i egne farkoster. – Du må få med at vi fikk veldig god hjelp og kyndig veiledning hos padlespesialisten ”YST Ute” i Fosnavåg. Her fikk vi prøve forskjellige kajakker før vi kjøpte, forteller Tove Karine. Valget falt på to ulike modeller i glassfiber fra Tahe Marine – ”Seaspirit” og ”Oceanspirit”. Og de har ikke angret et øyeblikk på valgene. Kajakkene er brukt flittig både ved Ulsteinvik og i Bjørnsund – selv om det har blitt litt mindre padling for Tove Karin (og Linus) etter at paret fikk baby før jul.

Ta turen opp til isbjørnstatuen, som har fått en majestetisk plassering og som er Bjørnsunds symbol. I sin tid reist til minne om sjømenn som mistet livet på sjøen.

Området ved Ulsteinvik har mye å by kajakkentusiaster. Man kan oppleve grottene og fuglefjellene på Runde, det gamle handelsstedet Borgarøy og havområder helt ute ved Stad. Slikt sett kan vi si at Tove Karin og Bjørn Roar holder til i et tøft farvann. Ulsteinvik ligger like nord for Stad, og Bjørnsund rett sør for Hustadvika. Begge deler noen av de barskeste og mest beryktede farvann langs hele norskekysten. Her møter storhavet et utall øyer og holmer. Selv om havkjeften aldri er langt unna, er det alltid skjermede områder med lune viker og sund. Alltid et sted å gå i land for å strekke på beina.

Linus og delfinen

Gjennom store deler av sommeren i fjor var det en delfin som holdt til ved Ulsteinvik. Noe som var en attraksjon både for båtfolk og padlere. På Herøy Kajakklubb sin hjemmeside ligger videosnutter av padling med delfinen. Vi vil gjerne høre litt om Linus sitt møte med ”Flipper”. – Jeg og matmor var ute en dag det var regnvær og vindstille. Da var det nesten ingen andre båter ute. Plutselig kom den store delfinen opp rett ved kajakken. Den holdt seg lenge rundt oss og matmor padlet ved siden av den. Jeg ble så forbauset at jeg nesten hoppet i vannet. Egentlig var jeg litt redd, for noe slikt har jeg ikke sett før. Det var fryktelig spennende. Jeg har hørt om delfinen Flipper, men nå var det like før jeg flippet ut, avslutter Linus.

Bjørnsund er et populært feriested. Her trives både folk og hunder, på land og til sjøs. Bikkja Linus på kajakktur sammen med matmor Tove Karin.

Fakta om Bjørnsund

Å oppleve Bjørnsund er en opplevelse. På øyene klynger de velholdte husene seg sammen tett i tett, slik de gjør i mange av de gamle fiskeværene i dette området. For eksempel på Ona og Grip. Smale smug som følger terrenget og løper rundt hushjørnene har plass til en sykkel, tralle eller gående. Det er som å være i en liten småby. Bare at her er ingen biler. En gang bodde det 500-600 mennesker i dette samfunnet. Mennesker som i hovedsak livnærte seg av det havet kunne gi. Det var to fiskemottak på Nordre Bjørnsund og ett på Søndre. Men da lokalbefolkningen i 1970 søkte om tilskudd til vann fra fastlandet, fikk de i stedet et tilbud på 15.000 kroner per husstand for å flytte. Mange takket ja, flere fulgte etter. De var slitne etter å ha kjempe mot naturelementer og styresmakter.

Det tok ikke lang tid før det bare stod tomme hus tilbake. Øyene ble fraflyttet og husene måtte kjempe mot vinterstormene alene. Da de store trålerne overtok på havet var det ikke lenger livsgrunnlag for de små, tradisjonelle fiskeværene. Men Bjørnsund ville ikke dø. Stedet har fått nytt liv, på nye premisser. Om vinteren er fremdeles husene overlatt til seg selv. Men når våren kommer livner det i Bjørnsund. Folk kommer fra fastlandet for å gjøre klar til sesongen, til et gjensyn med eventyret ytterst i havgapet. Så og si alle de gamle trehusene er bebodd av familier som søker tilbake til fiskeværet for å leve i pakt med naturen og nyte den praktfulle beliggenheten mot storhavet. I dag er Bjørnsund ettertraktet som feriested, både for familier til dem som en gang bodde her og for andre. Husene er restaurert og etterspurt. Mellom husene hageflekker med velstelte og fargerike blomster. På bryggene små prateplasser, hvor sommergjester og tilreisende møtes. Skolen som var ny i 1962 er nå leirskole, og gjennom hele sesongen er stor aktivitet rundt leirskolen.

Det kan anbefales å vandre opp til Bjørnsund fyrstasjon på Moøya. Herfra er det en fantastisk utsikt mot storhavet, Hustadvika, Bjørnsund og mot Ona.

Ta deg tid til å spasere rundt mellom husene. Studer detaljene på bygningene, de velstelte hagene og de frodige vinduspostene. Ta turen opp til isbjørnstatuen, som har fått en majestetisk plassering og som er Bjørnsunds symbol, i sin tid reist til minne om sjømenn som mistet livet på sjøen. Sundene og øyene er bunnet sammen av en rekke moloer, og det er fint å vandre vågen rundt og gjerne ta turen opp til Bjørnsund fyrstasjon på Moøya. Herfra er det fantastisk utsikt mot storhavet, Hustadvika, Romsdalsalpene, Bjørnsund og mot Ona. Det er ikke overnattingsmuligheter på Bjørnsund og heller ingen butikker. Om du ikke ønsker å campe finnes det overnattingstilbud på Bud. Her er også flere butikker og restauranter.

Til Ona

Ona er et fiskevær på Romsdalskysten som nok er enda mer kjent enn Bjørnsund. Det ligger litt lengre sør, og enda lengre ut i havet. Ona Fyr er et av de mest kjente langs kysten, og ble ikke mindre kjent etter at reklameguru Ingebrigt Steen Jensen ga ut boken med samme navn for noen år siden. Som i Bjørnsund står husene tett i tett, men Ona har aldri vært fraflyttet på samme måte. Det er et levende fiskevær, som i tilegg til tradisjonelle næringsveier har satset på turisme. Her er både overnattingsmuligheter, butikk og restauranter. Ona består egentlig av to øyer, selve Ona med fyret på toppen og den større Husøy like inntil. Den flate Husøy er frodigere og har noe dyrket mark, og helt sør ligger det gamle gravstedet med Storsanden badestrand like ved.

Uansett hvor man er på Ona så ser man fyret. Høyreist og majestetisk vokter det over husklyngen. Som en gigantisk, felles nattbordlampe for alle som bor her.

Området er ypperlig for padling, men beliggenheten er slik at man skal være erfaren for å padle ut hit. Da er det tryggere å ta kajakken med på fergen. Nærmeste by er Molde. Det er ferge fra Aukra til Hollingsholmen. Deretter fra Småge til Ona. Egentlig trenger du ikke å ta med deg bilen over, for det er ikke så mye vei på Ona. Fra Ålesund kan du følge E136/E39 og siden rute 661 og 659 til Brattvåg. Herfra er det ferge til Myklebost på Harøya. Herfra kan du kjøre videre til Finnøya, hvor det går ferge til Ona. Du kan få en fin rundtur ved å reise Ålesund – Ona – Molde, eller omvendt. Fergen går innom flere steder, og man kan gjerne bedrive ”øyhopping” – med eller uten bil. Du vil finne flotte og eksosiske padleområder alle disse steder.

Posisjoner:

Bjørnsund: N 62 53.201, E 006 48.601

Bud: N 62 54.300, E 006 54.325

Ona: N 62 51.865, E 006 32.786

På nett:

Herøy kajakklubb: http://heroykajakk.com

Bjørnsund leirskole (mye informasjon om Bjørnsund): www.bjornsundleirskole.no

Ona/sandøy: www.sandoy.no

Sæteråa må bare oppleves

Posted on 2011-09-272019-09-23 by Gjesteforfatter

Man starter fra Disenå ved et flott opparbeidet grøntareal med benker, utegrill og toaletter. Her er det tilrettelagt for badende og et flott sted å sette ut kajakker. Man padler så medstrøms Glomma ca. 100 meter før man svinger inn i Sæteråa.

Når man har passert under jerbanebrua og tunnelen under RV175 kommer man inn i et eldorado med vadefugler, ender, bever og rådyr.
Vel inne i åa slynger den seg i krappe svinger ca. 6 km oppover mot Skøyensagen.

På forsommeren er det fantastisk bare å sitte i kajakken og høre lyden av vakker fuglesang mens man senker skuldre og bare nyter livet.
Padler man stille og forsiktig kan man nesten være sikker på å møte Hr. Bever rundt neste sving.

I mai er det mye vann i åa, noe som fører til at vannet går godt inn over land. Her skapes det store grunner man kan padle over, og her holder Gjedda til. Noen ganger hopper man litt i kajakken når de største eksemplarene skyter fart rett under åra.

Vakker natur.

Når man nærmer seg Skøyensagen smalner åa kraftig og man må snirkle seg frem mellom kvister og trær. Dette gir en flott opplevelse av å være tett på naturen. Vel fremme ved den lille demningen kan man leke litt i strømmen eller bare slappe av litt mens man hører vannet fosser. Bedre meditering skal man lete lenge etter.

Man kan dra kajakken ovenfor demningen ved Skøyensagen og fortsette en snau kilometer til. Men den resterende padlebare strekningen har så tett vegetasjon at dette ikke er verdt strevet. Men har du sterk utforskertrang kan du i alle fall si at du har padlet hele åa 🙂

Padler man slik som oss og er på vannet kl. 18 får man med seg de fine fargene på blomster og vegitasjon på vei opp. Og er man heldig med været er det bare å nyte turen ned igjen når solen begynner å gå ned.

Beregn god tid på denne turen. Totalt er turen kun 12 km, men 4 timer går utrolig fort når man sitter og smygpadler for å komme tettest mulig på dyrelivet. Det finnes flotte rasteplasser langs hele åa.

Enkelte steder padler man nærmest under trærne.

Tidlig morgen eller ettermiddag/kveld anbefales. Denne perioden er Beveren mest aktiv. Elg og Rådyr beiter og drikker langs åa i tidlige morgentimer, men man må være stille.

På vår tur så vi utallige bever, samt rådyr som løp langs vannkanten.
Ender er det rundt hver eneste sving, og IPODen kan du legge igjen hjemme. Fuglesangen langs åa er god nok underholdning hele veien.
Sæteråa får terningkast seks 🙂

Vikna rundt

Posted on 2011-09-262019-07-11 by Gjesteforfatter

Vi som padlet var en entusiastisk gjeng fra Ytre Namdal og Bindal padleklubb, med tillegg av to relativt nyfrelste (kvinnelige) padlere fra Brønnøysund. Etter en del heft med justering av fotstøtter, ror og rorliner på en av de lånte kajakkene, kom vi sakte men sikkert i gang mens kvelden senket seg over oss. Strømøya var så vidt passert da vi møtte sørgående hurtigrute med passasjerer som vinket oss god tur.

Like før brua over til Lauvøya ble første strandhogg gjort for å strekke på beina. Allerede nå så vi at vi lå en god del etter skjema. Vi fortsatte likevel med godt mot, og holdt det gående til klokka viste at et nytt døgn var kommet oss i møte. Da padlet to av de sprekeste deltakerne ut på speiding etter leirplass, og det tok ikke lang tid før Odd Helge hadde funnet en tilnærmet perfekt leirplass på Rørøya. Utseilt distanse ca. 14 km.

I fin formasjon ut Nærøysundet.

Kajakkene ble båret ovenfor flomålet, og etter kort tid var teltene kommet opp og leiren etablert. Etter litt mat og drikke i all enkelhet ble det samlet rakved til bål, og da kaffekjelen omsider ble sendt rundt, kunne vi lene oss tilbake og nyte tilværelsen.

Storseifiske

Etter hvert ruslet en etter en tilbake til teltene for å innta velfortjent hvile og søvn. Noen etternølere ble likevel sittende ved bålet utover natta. Da vi omsider hadde bestemt oss for å køye, hørtes noen kraftige plask like ved land der kajakkene lå. Seioppfar! Søvnigheten var som blåst vekk, og fiskestengene ble raskt hentet fram. I løpet av en times tid hadde vi landet flere storsei og et par fine torsker. Ingrediensene til den etter hvert så tradisjonelle fellesmiddagen, bestående av fiskesuppe, var sikret.

Jan studerer fangsten.

Under sløyingen viste det seg at seien var full av feit fin lever. Det ble da unisont bestemt at det umiddelbart måtte lages fiskegryte med sei og lever. Mens sola steg opp inntok vi et utsøkt måltid. Mette og tilfredse og med leverfettet glinsende fra kinn og hake ble det omsider stille i leiren.

Lørdags formiddag fortsatte ferden etter en kraftig frokost. Også nå med strømmen imot. Den svake vinden fra nord var heller ikke til hjelp på framdriften. Været var imidlertid bra, noen lette regnbyger, men mest oppholdsvær og noe sol.

Underveis observerte vi både lundefugl og oter. Ferden gikk vekselvis over åpent hav og gjennom trange idylliske sund. I Bausundet på nordøstsiden av Ytre Vikna hadde vi dagens første rast. Her hadde vi god utsikt mot Leka og nordover leia.

Endelig medstrøm

Da vi nådde innløpet til Teistsundet fikk vi endelig medstrøm, og gjennomsnittshastigheten økte til det dobbelte. Noen av de minst erfarne padlerne begynte etter hvert å bli slitne, så vi bestemte oss for å ta kveld i 18-tiden. På Laøya på nordsiden av Teistsundet fant vi ei lun vik med ei gresskledd strand som var akkurat stor nok til hele teltleiren.

Vi møter sørgående Hurtigrute.

Utseilt distanse i løpet av lørdagen ble omtrent den samme som på fredag kveld, og vi var ennå et stykke unna ”halvgått løp”. Vi innså nå at vi ikke kom til å nå målet om å padle Vikna rundt i løpet av helga, og bestemte oss i stedet for å sette det sosiale samværet i høysetet.

Tradisjonell fellesmiddag

Mens noen begynte å forberede fellesmiddagen (les fiskesuppen), var andre på vandring langs strandkanten på jakt etter ingredienser til forretten. Blåskjellene glimret med sitt fravær, men strandsnegler var det nok av, slik at alle (som ville!) fikk en smak. Det var etter hvert blitt helt vindstille, og mens vi inntok et utsøkt måltid kunne vi studere makrellstimene som passerte ute i sundet i sin stadige jakt på føde.

Vi passerte smale, idylliske sund.

Søndag formiddag diskuterte vi den videre framdriften før vi satte oss i kajakkene. Vi ble enige om å avslutte turen på Ramstadlandet, rundt en times padling unna. Været var fremdeles upåklagelig, og underveis opplevde vi å se havørn med sprellende fisk i klørne. Før vi skilte lag ble vi enige om å fortsette ferden ”Vikna rundt” med utgangspunkt i Ramstadlandet til samme tid neste år.

Oppsummering

Hvis turen rundt hele Vikna skal gjennomføres i løpet av en helg, kreves det noe padleerfaring og trening. Enkelte strekninger er svært utsatt for vær og vind, så det er en god ide å lytte til værmeldingen før man legger av gårde. Har man flere dager enn bare ei helg til rådighet, kan denne turen anbefales varmt også for de som ikke er erfarne eller godt trente padlere. Nærmeste kajakkutleie finnes hos Hansvik Sport på Rørvik. De arrangerer også kurs, noe også kajakklubben gjør. Deltakere på turen var Jon Bøe, Roger Mikalsen, Jan Heimstad, Odd Helge Buvarp, Bente Bøe, Hanne Slind, Einar og Runar Hansvik og Stig Nygård.

Vi diskuterer veivalget.

Fakta om Vikna:

Vikna er en øykommune på namdalskysten i Nord-Trøndelag. Den er delt inn i Indre-Vikna, Mellom-Vikna og Ytre-Vikna. De fire største øyene er bundet sammen med broer. Det største tettstedet er Rørvik, som også er administrasjonssenter. Kommunen består av i underkant av 6.000 øyer, holmer og skjær, og har Norges lengste kystlinje på 2.460 km. Et stort område i Ytre-Vikna er fredet for å bevare et relativt uberørt kystrike og verne om fugle- og dyreriket. Fra Husfjellet på Mellom-Vikna (bilvei helt opp) er det god utsikt til øyriket utenfor, og i klarvær kan man se 16 kommuner i 3 fylker. Adkomst: Følg fylkesvei (kystriksveien) 17 til Foldereid, videre fylkesvei 770 fram til kommunesenteret Rørvik. Rørvik har også anløp av hurtigruten, her møtes nordgående og sørgående hver kveld i 21-tiden.

Gult er kult.

En smakebit av Middelhavet

Posted on 2011-09-192019-07-11 by Gjesteforfatter

Jeg har en stygg mistanke om at det berømte “T-bird” ned fosser ble oppfunnet på timeteren på Rizzanese. Det er i hvert fall helt sikkert at man måtte raskt ha utviklet teknikker for å redde båter og mannskap som pinna mellom steiner. For det er ikke mye vann på Korsika. Men hva gjør vel det? Da setter man bare ekstra stor pris på de strykene som har litt vann, og dessuten får man øvd på det vi i Norge har lite av. Nemlig ekte, lavtvanns bekkepadling.

Sindre Slålien har funnet boofe-armen på Cody.

De yngre

Det er lite som gleder meg mer enn å se den litt yngre garde finne seg til rette på elva, enten det gjelder i små bølger, i store valser, ute på havet surfende eller på lekestrekkene på Sjoa eller i Voss. Det er flott å se at elvegleden lever i beste velgående. Til Korsika reiste jeg med tre av Norges junior landslagsmedlemmer i Freestyle. Og jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg var så overrasket over å se at de faktisk kunne padle bratt i tillegg til å gi meg hard konkurranse i Freestyle. Sammen med Ron Fischer og broren Tim Fischer (17) samt Damian Banziger (18), reiste Tora Heggem (18), Hallvor Heggem (17), Sindre Slålien. (16) og undertegnede samt to bikkjer, på roadtrip til Middelhavet.

Etter en heller heftig biltur fra Plattling til fergeleiet i Savona rulla vi endelig inn på ferga klokka ni om kvelden. Alle vaklet ut av bilen etter 12 timers intens kjøring, og fikk raska med seg liggeunderlag og sovepose for overfarten. Når man er under 30 er det ikke lov å bestille lugar på overnattingsferger (selv om jeg var sterkt fristet..), så vi slo opp camp Norway ute på dekk. Godt nede i soveposen, og et par timer inne i skjønnhetssøvnen måtte vi gi opp kampen mot regnværet, og flytta inn.

Damian Baenziger er fokusert på Rizzanese.

Grad 3 elv

Midt i en trappeoppgang fant vi nok plass til å spre oss utover, og der lå vi med hodene dypt nede i soveposen helt til Sindre utpå morgenkvisten plutselig skrek forskrekket: “Noen tråkka meg på hånda!”. Det var helt klart frokost-signalet, og vi karra oss ned mot kaffe og croisanter. Heller mørbanka rulla vi inn på Camp Ernella og møtte opp med sveitserne. Slagplanen var enkel: Sove, spise, padle, sove, spise, padle. Og vi satte igang med Tavignano, en grad 3 elv som Renner like forbi campen.

Men på take-out fant jeg raskt ut at de små gjerne ville ha litt mer utfordring. Dermed var det duket for skikkelig bekkepadling på dag to, på øyas bratteste elv: Restonica. Nervene var til å tå og føle på på put-in, og i litt kledelig duskregn bar vi kajakkene ned til elvebredden. Fordelen med Restonica er at det er lavt volum, lite trykk i vannet, den ligger like ved veien, men er da altså bratt. Det siste elementet anså vi for å være minst vesentlig faktisk, siden alle kunne gå ut av elva der man mente det ble for mye. Men det ble det jo ikke.

Hallvor Heggem finner linja på Restonica.

Klassikere

Noen timer senere stod vi godt fornøyde på take-out. Vi hadde boofa tidlig, sent, for tidlig og for sent noen ganger, synfart, gått, padla kule linjer, diskutert linjer, hatt noen litt mer kritiske øyeblikk enn andre, smilt til kamera og hverandre. Og Restonica viste seg å være en bratt, men veldig overkommelig elv. Bakevjehopping er en nødvendighet, og det samme gjelder strutsing. Altså at man må strekke hals fra bakevja for å se nedover elva hva som kommer nedenfor horisontlinja. Om man er god på å strutse sparer man masse tid, og vi passerte da også en gruppe på to padlere.

Neste dag fant vi vann på den lille bekken Cody, hvor steinete stryk ble avløst av kvalitetsdrop i ny og ne. Tora, Hallvor og Sindre imponerte stort med å padle et par av de større droppene, og vi skjønte raskt at vi neste dag måtte komme opp med noe større. Elva Rizzanese er en av de store klassikerne på Korsika, og med litt regn på natta var vannstanden akseptabel for Sindres bursdagspadletur. Som bursdagsbarn var det selvklart at han måtte padle først over timeters fossen, som er høydepunktet for de fleste på turen ned.

Kidsa fra venstre: Hallvor Heggem, Sindre Slålien, Tora Heggem.

Smilte bredt

Med en skikkelig boof landa han flatt og fikk sitt første møte med cockpit-kanten på kajakken. Men aldri har jeg vel sett en smile så bredt med så mye neseblod, og det var et strålende fornøyd bursdagsbarn som kravla på land for å se kameratene komme over kanten. Hallvor hadde en bra linje, og så kom Tora og plugga fossen som en ekte nordmann, og jeg må innrømme at jeg var mer enn stolt i det hun rulla opp i bunnen med et stort glis. På land stod en gjeng voksne mannfolk og synfarte i det vi kom inn i bakevja, og de ble store i øynene når jeg padlet over kanten som førstemann med fire juniorer rett bak. Desverre er Rizzanese i ferd med å bli demmet opp, og det er muligens siste året det er mulig å padle denne perlen av en elv.

Den siste dagen var det også vann på ultra-klassikeren Fiom Orbo, en grad fire elv som renner gjennom et nydelig juv med rene linjer og morsomme drop. Er det tørt på Korsika har denne elven stort sett nok vann til å komme seg ned, og har reddet mang en vanntørst padler fra kontinentet. Etter en snau uke på “Corse”, som det heter på fransk, snudde vi nesen nordover igjen, alle med nye erfaringer i sekken. Og en ting er sikkert, bekkepadling på Korsika er virkelig bekkepadling!

Logg Inn